°o.O zena zuza O.o° - - en slags oppsamlingsplass.

15. What is your worst habit?

15. What is your worst habit?

Min verste uvane er faktisk det å spise.
Selv om jeg har utallige krav til andre rundt matbordet, så er jeg dessverre ikke noe bedre selv da jeg kaster meg over både mat og drikke som et utsultet hyene. Resultat er veldig uapettitelig og mest sannsynlig årsaken til hvorfor jeg sjeldent spiser borte hos folk (humøret har også en innvirkning der. Som er ganske dårlig. På grunn av all maten...). Se for deg en flodhest prøve å dytte i seg en six pack med øl og en sjokoladekake. Samtidig.
Yeah. That's me.

I tillegg så spiser jeg for mye, for ofte, og feil mat.
Mamma sier jeg lider av bullzheimer.
Jeg spiser og spiser, men glemmer å spy...

 



Aah crap... Glemte at jeg prøver å være positiv...
Men til mitt forsvar... Dette var jo tross alt en utfordring om dårlige uvaner.
Og de er aldri positive. Hrmpf.

14. Teach others something new.

14. Teach others something new.

Denne er vanskelig. Hva kan jeg liksom lære bort?
Det var min første tanke. Og så kom jeg på løftet om å bli bedre. Blidere.
Mer positiv. Og kom da på:

 

- At jeg faktisk lærte ei på jobben at når man står i en celle i excel og setter en apostrof først så låser du cella med det du skriver, uavhengig av hva slags formel og format som ligger i cella fra før.
- At 90% av Pappas kunnskap om Facebook er takket være meg.
- Samme gjelder Mamma.
- At jeg lærte Farmor det at "flymodus" ikke nødvendigvis betyr at man
 må ta med seg iPaden ut på flytur.
- Lærte Erico at det finnes flere versjoner av "Fiskebolla".
Og at min var den korrekte (vel, mest logiske).
Selvfølgelig.

Og i morgen så skal jeg ha et kveldskurs i iPhone med Mamma.
Det kan bli interessant.

 

 



 

Hello Caitlyn!

En av mine guilty pleasures (og jeg er veldig flau over dette) er å se på The Kardsahians. 
Jeg får en ubeskrivelig merkelig trygghet av å høre den konstante jappingen deres på TV mens jeg surrer rundt med andre ting som husarbeid, bildeklatting, Sims eller Tapped Out. Noen ganger lurer jeg på om det kommer av mangelen på østrogen i livet mitt så jeg prøver for tiden å hooke opp litt med folk av samme kjønn for å redusere inntaket av Kardashians, for uansett hvordan man snur og vender på det... Programmet gjør meg ikke akkurat smartere.

Det er jo ikke mye å hente i dramatikken som utspiller seg hos de ulike medlemmene av både Kardashian og Jenner- familien, godt anført av momager Kris Jenner, som for tiden, uten at det har blitt bekreftet, går igjennom en heftig midtlivskrise. Det vises best i hennes desperate forsøk på å være døtrenes bestevenninne mens døtrene helst bare vil ha en mamma. Hovedfokuset blant damene er klær, sko og perfeksjonering av utseende. Jeg har ofte undret meg hvordan de få testosteronbeholderne i familien egentlig overlever i den høneflokken.
Vel, den eneste sønnen i huset har blitt deprimert over sin manglende suksess i motsetning til søstrene og har stort sett druknet seg selv i fast food. Familiens inngifte klarer seg stort sett så lenge de holder seg opptatt utenfor familien. Dette gjelder da ikke Lord Disick som er så PR-kåt at jeg er sikker på han kunne begynt å date Kris om forholdet til Kourtney noen gang skulle ta slutt. Og så var det siste mann da, (ste)far selv og tidligere OL mester i tikamp; Bruce Jenner. Familiens mannemann, en rolle han har snakket svært mye om, i slik grad at man nesten burde ha tenkt at det var en slags forsvarsmekanisme, men igjen... Stuck i et hus med fem hormonelle kvinnfolk, det har liksom ikke virket så rart allikevel.
Så da nyhetene om Bruce sin kjønnsskifte ble kjent ble jeg vel like baffled som "resten av verden", men plutselig har en av seriens mest "anonyme" karakterer plutselig gått til å være den viktigste!
Og den mest meningsfulle!

Resten av Kardashian/Jenner slekta har bidratt med å lønne utallige paparazzier, solgt barnebikinier via motebutikkene sine Dash og stort sett gitt verden morsomme, men fullstendig ubrukelige, innblikk i livene deres. Må jo innrømme at det eneste jeg egentlig har fått ut av serien er at jeg ikke har stor nok rompe, smal nok midje og et pent nok ansikt. Det har jo virket som man ikke har noen plass i den familien, eller verden generelt, om man ikke er perfekt (ref x-antall kommentarer jentene har klart å slenge ut til mamma Kris, en aldrende kvinne med en kropp som oppfører seg deretter. Uten at familiens unge skjønner at det er en helt naturlig prosess). Og så gikk Bruce av sted og skiftet kjønn.
Møt Caitlyn Jenner:

 



Altså, jeg har hele Kardashian slekta på instagram og så dette bildet på gjentatte profiler i går uten at jeg egentlig registrerte hvem det var. Og det er jo positivt for Caitlyn, som mest sannsynlig aldri vil gå under navnet Bruce igjen.

For en familie som er så i søkelyset så er det utrolig modig å gå igjennom en slik prosess.
Greit nok at de ikke er verdens mest oppegående gjeng, og får dertil med tyn, men de er da mennesker som alle oss andre og rett ut drittslenging er unødvendig uansett hvem de er. Shit, hvis vi faktisk brukte energien vår på å fordømme de i samfunnet som gjør fysiske skader på andre så hadde kanskje verden vært litt annerledes (bare slenger ut et eksempel her... Som at kirken begynner å sparke prester som begår overgrep. Hadde ikke det vært en fin start?). Men igjen, det har ikke akkurat hjulpet psyken min å se på den serien, så jeg ser jo hva slags ringvirkninger kjendishysteriet skaper.
Og så kommer det fine øyeblikk som dette. Når et menneske kan stå frem og være ærlig om sitt innerste-jeg.

For selv om noens legning eller kjønnsidentitet er privat og stort sett ikke angår noen andre enn dem selv og en eventuell partner så er det fryktelige mange utenforstående som liker å legge seg opp i nettopp dette. Noen gjør det f.eks til sin mission in life og stalke homofile og gjøre livet deres surt og jeg klarer ikke annet enn tenke "stakkars homofobe jævler. De vil jo sikkert bare ha en finger i rumpa.".
Det er mange ting man bør endre på her i verden, men kjærlighet for andre og kjærlighet for en selv skal aldri fordømmes hvis det ikke er skadelig. Slike gammeldagse holdninger bør forbli i gamle dager. På den tiden hvor transkjønnede ble lobotomert. Fordi det var så "unormalt". Som om noen fortjener å få halve hjerne sin fjernet bare fordi de liker å bruke kjole. Det skal sies at transkjønnhet og transseksualitet fortsatt blir definert som en psykisk lidelse, men psykiatrien har gått vekk i fra lobotomeringen og åpnet for andre behandlingsformer. I form av å la vedkommende få bli den de ønsker å være. Om de vil være kvinne. Mann. Eller som enkelte velger: Litt av hvert.
For kan kjønn alltid defineres?

Antakelig like lite som det meste annet her i verden.

Bås.
Vi mennesker er så forbanna opptatt av å sette oss selv i en bås.
Skape en tilhørighet. En tilknytning. Vi lar musikk, hobby og jobb definere oss. Stedet hvor vi er født. Hvilken farge vi har på huden. Hvor mye penger vi har. Instagram. Facebook.
Vi er så opptatt av individualitet at vi glemmer hele individet.

Vi glemmer at mennesket ikke kan defineres.
At man aldri kan dedikere seg fullt og helt til en livsstil. En type musikk. En sort mennesker.
At vi vokser. Eldres og endres.

Og når kjente person som Jenner står frem om og offentliggjør slike prosesser så skaper de en forståelse. En aksept og en normalisering av et ellers så tabulagt tema, men som aldri har vært viktigere. I disse dager hvor indvidet er så forbanna viktig. Og samtidig får vi se hvor mange sider det er av et menneske. Hvor lite definerbare de egentlig er. Bruce Jenner - tidliger atlet, familiefar og golfentusiast. Nå Caitlyn Jenner - tidligere atlet, familiefar, golfentuasist og Vanity Fair modell.

Go Caitlyn!

13. Learn something new.

13. Learn something new.

 Denne helgen lærte jeg noe om livet og døden.
Det er en normal reaksjon etter å ha vært i en begravelse.
Leksen jeg lærte var dog noe dypere, mer meningsfull... Men det er en skremmende lærdom for jeg vet jo ikke om den sitter.
Om jeg klarer å tilegne meg den mentale tankegangen og om jeg klarer å finne styrken til å leve etter den.

Ikke. Om.
Usikkerhet.

Do it for yourself. 

 



I guess I learned it's time to try.

 

Adjø for nå, Lord ForShow.

2 desember 1986 kom du til verden.
9 februar 2015 forlot du oss og dro til et bedre sted.
Du ble født som Marius.
Du dro som Lord ForShow.
Bare det at du klarte å endre navnet ditt til Lord ForShow sier mye om deg...
Hvor uredd du var for å gå dine egne veier. Nye veier.
Og gamle veier med et nytt sinn.

Jeg kjente deg knapt de tidlige årene ute på Hurum.
Da var du bare en av de irriterende kameratene til min besteveninnes lillebror.
Det var først da vi havnet i samme gjeng på videregående at vi ble venner. Gode venner.
Hillsidegjengen. 

Vi består den dag i dag. Hillsidegjengen.
Med et hull. En mangel. Ingen ForShow.
Men savnet skal brukes til noe nyttig. Noe godt....
Lærdommen han etterlot seg....
Visjonen hans... 

Den vil nok ligge i bakhodet på oss alle.
Vi vil ikke glemme.
Vi må ikke glemme.



Jeg må ikke glemme.

 
Guess I'll see yah in another dimension.

12. Draw or paint a picture.

12. Draw or paint a picture.

Har et sånt evigvarende bilde på gang, men det er en slags prosess som jeg enda ikke er klar til å gjøre offentlig. Så da var det på sin plass å lage et eget bilde til ære for denne utfordringen. 
Resultat:

 
"Fade Out Line"
Posca on canvas, with a touch of bad breath.

Bildet er knapt verdt lerretet det er tegnet på (fra Clas Ohlson), 
men hvis noen vil ha det, så skal de det.

Men sånn til info...
Noen ganger liker jeg å bruke litt uvanlige redskaper og på dette bildet tok jeg i bruk en tannbørste for å fylle bokstavene med gul maling. Det at denne tannbørsten hadde vært godt brukt tidligere, og da til sitt egentlige formål, tenkte jeg egentlig ikke noe særlig på... Så bildet måtte ligge til tørk i 3 dager fordi det stinket dårlig ånde... Så ikke bare viser dette bildet mine fantastiske kunsteriske egenskaper,
men DNAet mitt er også klint utover store deler av lerretet.
Blir ikke mer kunst enn det.

#graffiti #posca

Shut Your Mouth

Til å være udannet white trash så har jeg forholdsvis mange "etiketter" som jeg liker at omgivelsene følger. Da spesielt ved matbordet. Jeg mener at det er en del essensielle retningslinjer som må følges for at folk skal kose seg med maten sin og få såkalt matro. Jeg har hørt enkelte påpeke at jeg er veldig sær når det gjelder dette, men til gjengjeld så kommer også slikt fra folk som i utgangspunktet irriterer meg ved matbordet. Enkelte mener det er mitt problem hvis jeg irriterer meg, og det er en praksis jeg stort sett prøver å leve etter... Bortsett fra ved matbordet. Det er et av de få områdene hvor jeg faktisk kan være sær med jævlig god samvittighet for de tingene som plager meg... Vel... De plager som regel de fleste andre rundt bordet også... Og her er en veldig kort og grei beskrivelse på ulike uvaner folk har. Og har du selvinnsikt nok til å kjenne deg igjen på noen av punktene så anbefaler jeg at du gjør ditt ytterste for å legge deg av denne uvanen. For the greater good...

Snakking med mat i munnen
Dette er utvilsomt noe av det ekleste som finnes.
Mange "snakke med mat i munnen" folk kombinerer gjerne dette med smatting og det at maten flyter ut i munnvikene mens de prater. Det finnes folk jeg konsekvent ikke sitter rett ovenfor ved middagsselskaper eller lunsjbordet da jeg ikke klarer å konversere med de på grunn av dette.

Slikking
Ok. Jeg skjønner at noen vil ha mest mulig mat fra både tallerken og bestikk, men det å sitte rett foran et annet menneske og vaske disse tingene med tunga er rett ut kvalmt. Det fører også til en del smatting som ligger forholdsvis høyt på irritasjonslista.

Smatting
Dette er også et typisk problem ved matbordet, men dog ikke så irritererende alene som hvis det kombineres med andre uvaner som nevnt over. Altså snakking med mat i munn eller voldtekt av bestikk. Men selvfølgelig... Det finnes noen ekstreme smattere der ute, men disse er heldigvis i mindretall (som jeg vet. Del gjerne erfaringer i kommentarfeltet...).

Tygging på bestikk
Dette er dessverre min samboers største (og ifølge han, den eneste) lasten han har.
Vi har vært i sammen i 10 år og bestikktyggingen har begynt å redusere seg litt. Bittelitt. Vanligvis vil nemlig min påpekelse av bestikktygging føre til ennå hardere bestikktygging siden min bedre halvdel (selv om han ikke vil innrømme det) har sine sære øyeblikk han og (selv om slikt egentlig går forbi det å være sær. Jeg vil faktisk gå så langt å kalle det plagsom.). Dessuten så har han arvet det etter far sin så dette er en genetisk uvane som må fjernes. Men jeg jobber med det. Regner med han har sluttet med dette rundt 2020. Såfremt han ikke mister noen tenner før den tid (må ikke oppfattes som en trussel. Jeg vil bare påpeke at tygging på bestikk er svært skadelig for tennene...).

Pusting
Men jeg skal ikke bare gå løs på den nåværende mannen i mitt liv.
Jeg har nemlig en annen mann i livet mitt og han har også en tendens til å gå meg på nervene
(må legge til at det egentlig gjelder alle jeg kjenner). Pappa er nemlig av typen som puster, peser og lager masse stønnelyder når han spiser. Noe av dette kan han skylde på ulykken for, men mesteparten av det er ren uvane. Han var stort sett fraværende i barndommen, men jeg har noen vage minner om en fyr som kom løpende inn rundt middagstider, peste over maten i fem minutter før han så løp ut igjen. Jeg trodde en periode at Pappa var Ulven i "De Tre Små Grisene" sånn som han pustet og peste.

 Snakking i mobiltelefon
Dette er sjukt irriterende uavhengig om det bare er meg og Erico ved matbordet, eller om det er rundt lunsjbordet ved jobben. I enkelte tilfeller er det greit å svare kjapt, men hvis du så er det veldig fint om man holder samtalen så kort man kan og volumet nede. Alternativt så kan man jo gå vekk i fra bordet og la de andre fortsette å konversere, isteden for å høre på deg prate om noe fullstendig uinteressant.

Matstjeling
Dette forekommer veldig sjelden, men det finnes folk der ute som rapper mat fra andres tallerkener før de er ferdige med å spise. Jeg opplever dette med jevne mellomrom da jeg har en tendens til å bruke sykt lang tid på å spise maten min og sparer gjerne de beste bitene helt til slutt...
Så sitter man der og koser seg da før man plutselig hører "skal du ikke ha det der?" og før man rekker å svare ser man hele den siste matbiten forsvinne inn i kjeften til noen andre. I denne kategorien finner man også "åh, det så godt ut" folk som bokstavelig talt sikler over maten din og griper første øyeblikk til å ta en smak. Uten å spørre. Og uten å ha fått lov... Hvis du ønsker å lage dårlig stemning rundt middagsbordet så er dette punktet noe for deg.
Må bare legge til at Erico er fritatt fra dette punktet. Bortsett fra når det gjelder å ta den SISTE chili cheesen. Serr kjære, det er ikke akseptabelt uansett hvor mye jeg elsker deg.

 



 

Politisex

Så da er hele likestilling/sexpress debatten i gang igjen etter at to kvinnelige politibetjenter har sendt et anonymt leserinnlegg til Dagbladet om ubehagelige situasjoner de opplevde som politistudenter og hvor allment akseptert slik oppførsel vanligvis er i politietaten.
Sistnevnte kan jeg egentlig ikke si så mye om, egentlig ikke førstnevnte heller, men de situasjonene jentene påpeker i innlegget kan i stor grad sammenlignes med mine egne ubehagelige opplevelser med det motsatte kjønn på arbeidsplassen (og andre steder og for den saks skyld). Og jeg vet jo at det forekommer. Sextrakassering. De som derimot ikke ser ut til å tro at sextrakassering forekommer er menn. Og disse mennene er godt representert i det tilhørende kommentarfeltet (på dette tidspunktet er det også BARE menn som har kommentert... Vinklingen på 90% av kommentarene skremmer meg...) Menn jeg håper de fleste andre menn (dvs. skikkelige mannfolk) tar avstand fra.

Det første menn må påpeke når det gjelder sextrakassering og kvinner er hvor hårsåre de kvinnene er. At de tolker spøk som trakassering og det er da ikke mannfolka sin feil? Dessuten, som en annen smarting påpeker, vi kvinner ønsker jo likestilling! Så hvorfor tåler vi ikke den samme spøken som det en mannlig kollega ville tålt? Igjen, det er kvinnens feil at de føler seg trakassert!

Et av de første ubehagelige episodene som blir beskrevet i innlegget er da en av de unge jentene, da som politistudent, skulle sette seg inn i tjenestebilen og finner en iPad i forsetet som surrer og går med en pornofilm. Jeg gjentar, en pornofilm. På arbeidplassen. Og så leser man kommentarer som dette:

 



Og jeg ber om at jeg aldri, aldri møter disse menneskene i det virkelige liv.
De er fullstendig sosialt tilbakestående, og de er ganske langt ute å kjøre når jeg, et überavvik når det gjelder sosiale normer, skjønner at dette ikke høres riktig ut.

Jeg har jobbet majoriteten av livet mitt i mannsdominerte yrker samt stor sett vært den eneste høna i vennegjengen, jeg har opplevd mye rart og mange ubehagelige situasjoner. Heldigvis så er det langt mer positive hendelser enn de negative, men det gjør ikke de negative hendelsene mindre negative av den grunn. Og de burde hvertfall ikke avfeies og bagatelliseres av menn.

Det første som ikke henger på greip med denne kommentaren er hvor normalt det er for menn å sitte i biler og se på porno. Altså, det kan godt være at de fleste menn gjør nettopp dette, men jeg kan med hånda på hjertet si at i løpet av mine 17 år i jobb blandt menn så har jeg aldri fått dyttet en pornofilm i trynet. Jeg har sett lettkledde magasiner og kalendere, og er helt komfortabel med det, men hvis jeg skulle kommet inn på kontoret mitt og funnet en kollega sittende der med en pornofilm rullende over PC-skjermen min... Da hadde jeg klikket i vinkel. . For ti år siden...? Jeg vet faktisk ikke hva jeg hadde gjort, men sjansen for at jeg hadde klikket i vinkel er relativ liten. Man er ung, usikker og livredd for å skape trøbbel på arbeidsplassen. Jeg ville sikkert bare gitt de et smil og gått ut igjen. Prøvde å fjerne meg fra situasjonen. For å unngå bråk. For gudene vet hvor mange ganger jeg var nødt til å gjøre nettopp det takket være en jævlig klåfingret kollega. Tror du han noen gang fattet poenget? Nei.
Jeg trakk meg unna, og jeg kødder ikke, den sleskete, ekle fyren løp bare etter og skulle gi klemmer og kos. Jeg grøsser langt ned i rævhullet bare av å tenke på det.

For når det kommer til helt grunnleggende sosiale normer, uavhengig om man er kvinne eller mann, så er faktisk ikke porno på arbeidplassen akseptert. Det er INGEN arbeidsgiver som syns det er greit å betale sine ansatte for å runke eller se på porno isteden for å jobbe. Slike aktiviteter kan man gjøre hjemme, og det er derfor hele situasjonen med pornofilm i politibilen er helt uakseptabel. Og denne "ekte nordmannen" mener det at man ikke har noe i politiet å gjøre hvis man ikke tåler porno?
Eller som andre menn i kommentarfeltet påpeker: Hvorfor skal disse damene pirke på pornoen når det finnes statistikk som beviser at kvinner også ser på porno? SOM OM DET HAR NOE SOM HELST MED SAKEN Å GJØRE!! Det er faen meg en forskjell på å sette seg ned og ville se pikk i mus hjemme enn å få dette trøkket opp i trynet mens man er på JOBB.

 

Flere påpeker at dette ikke er trakassering, det er bare en veldig "uheldig" hendelse som det hårsåre kvinnfolket syter over. Og spesielt når hun pirker på dette med kommentarene som kollegaene kommer med når det gjelder kvinnfolk de kjører forbi på gata. Herregud! De har jo valgt et mannsdominert yrke, da må de jo faen meg tåle å høre det! Mitt spørsmål da er: Hvorfor er det så hælvetes viktig for den mannlige betjenten og påpeke slikt ovenfor sin kvinnelige kollega? Gjør han for eksempel det ovenfor alle sine kvinnelige venner? Familie? Eller skal de kvinnelige betjentene tåle å høre slik fordi de må finne seg i å være "en av gutta"? For det er jo det likestilling handler om, ikke sant? At vi alle er like?

 

Likestilling er like rettigheter uavhengig av kjønn.
Likestilling er ikke kjønnsnøytralisering.
Likestilling betyr ikke at kvinnfolk skal oppføre seg som menn.
Eller vice versa.



Ja, vi elsker...

...dette landet.
Gratulerer til alle med vel overstått nasjonaldag.

Jeg tilbrakte dagen stort sett i rolige omgivelser, om man ser bort i fra fylletiraden jeg hadde mot svigers på slutten av dagen, men hey! Hva er vel ikke en feiring uten litt zena ødeleggelser? Det har jo med tiden vist seg å være umulig, og flinke meg klarte selvfølgelig å drite seg ut IGJEN. Nå har jeg offisielt gitt opp livet. Det er så skammelig. Og jeg som trodde jeg skammet meg nok fra før av. Men det er tydeligvis noe promillepåvirkede zena er fullstendig UENIG i. Den jævla bitchen. 

Oh, the struggle.

11. Be totally honest for a day. Speak your mind.

11. Be totally honest for a day. Speak your mind. Tell us how that went...

Fant ut at det kunne være lurt å ta denne utfordringen mens samboeren fortsatt var i Spania for å unngå unødvendig husbråk. Det kommer sjeldent noe godt ut av min ærlighet så jeg forventet å ha ca fem nye uvenner på slutten av den dagen. Og en annen ulempe: Det var bursdagen til Mamma og man vil jo helst at den skal foregå i rolige og koselige omgivelser. Ærlighet ville i stor grad gjort det motsatte der og. Men håpet mitt for dagen var å kunne bringe litt anstendighet til ærligheten.
For en gangs skyld.

Vel. Som nevnt var min bedre halvdel fortsatt i Spania.
Og fortsatt på kjærighetsferie, bare så det er nevnt. En skikkelig bromance tur, da jeg, dama,
ble byttet ut med Jensi, kamerat. Det gikk nogenlunde greit. Jeg fikk en del bildebekreftelser og snapchats fra det ferierende paret, men den som kom tirsdag morgen satte sinnet mitt litt i kok.
Da jeg var der nede så handlet jeg inn sjokmelk, av en type Erico beskrev som" vond". Først klarte jeg å glemme å drikke den mens jeg var der, så var planen var å ta den med hjem, men jeg klarte å glemme det og... Derfor var det uhyre dårlig gjort av Erico å sende meg snap hvor de skryter av den digge frokosten sin og at de satt å drakk MIN sjokomelk. Ga gutten klar beskjed via SMS om at han måtte bringe med seg en ny flaske av den sjokomelka hjem. Basta.
Fikk aldri noe svar da.... Så for å pynte på utbruddet sendte jeg ham snaps av regnværet her.
Det hjelper alltid på humøret hans. Men til info: Han kom aldri hjem med noen sjokomelk.... (men jeg fikk en FC Barcelona genser, som jeg luktet at han allerede har brukt, og en resirkulert bag).

På jobben gikk det forholdsvis greit.
I frykt for å være helt ærlig holdt jeg meg unna erkefienden min (ja, jeg har en erkefiende...).
Jeg gikk i motsatt retning hver gang jeg så ham og ignorerte ham fullstendig ellers. Så slo det meg at denne ærlighetsutfordringen egentlig oppmuntret meg til å snu meg rundt til ham og si "for en dust jeg syns du er. SKIKKELIG DUST!". Og det fristet. Jeg ville. Det klødde i fingre og stemmebånd, men jeg forholdt meg stille. Det gikk en liten sperring bakerst i hodet, et slags varselsignal som sa "hei! Det der er ikke ærlighet, det er ren brutalitet." Hadde han provosert meg, fremkalt denne ytringen med noen av sine egne idiotiske holdninger så hadde jeg muligens kunne forsvart et slikt utbrudd. At jeg var initiativtakeren derimot... Det luktet bare ondskap.

Så jeg holdt meg. Hele dagen.
Og for å unngå videre ærlighetskonflikter så stengte jeg meg inne på kontoret. For ingen går inn der såfremt de ikke må. Og det funket. Jeg fikk være i fred med ærligheten i behold...

En time før min avgang fra jobb fikk jeg derimot en hysterisk telefonsamtale fra min søster med anmodningen om å komme så fort jeg kunne. Hun hadde nemlig kranglet med kjæresten og ville så langt vekk fra ham som overhode mulig. Dette satte meg i en kinkig situasjon fordi når det gjelder søster'n og drama... Vel, da vil jeg så langt vekk som overhode mulig. Dette høres sikkert veldig slemt ut, men sakens kjerne er at de begge er noen drama queens og halvparten av det de krangler om er stort sett bare piss. Vel. Jeg har ingen rett til på bagatellisere, men jeg ble tross alt spurt om å være ærlig. Og det klarte jeg, på en overraskende diplomatisk og hyggelig måte, å fortelle søster'n face to face. Det hjalp jo selvfølgelig på at da jeg kom til henne, ca 50 minutter etter den hysteriske telefonsamtalen, fant et kjærestepar i total harmoni. Plutselig hadde "alt" ordnet seg. Og jeg kunne jo ikke unngå å begynne å le. Noe som først fornærmet Moonie, men det var jo bare å si det som det var: Det forholdet deres er en jævla berg og dalbane. Og dere er prikk like. Det ble, overraskende nok, mottatt med både smil og latter. Det føltes som jeg hadde avverget tredje verdenskrig.

Da vi kom til Mamma var vi litt usikre på ha det var vi egentlig kom til.
Telefonen hennnes ble ødelagt lenge før jeg dro til Spania og mens jeg var borte hadde ikke Moonie hatt noe kontakt med henne. Pessimisten i meg så selvfølgelig for seg worst case scenario, noe som inneholdt både ambulanse og likbil.... Så når Mamma endelig åpnet døren etter noen minutter med desperat hamring ble hun møtt av et rungende "GRATULERER MED DAGEN" tett etterfulgt av "VI TRODDE DU VAR DØØØØØD!". Mamma ville gjerne påpeke at hun ikke ble sååå gammel...

Og så ble det feiring da. Med både kaffe, kaker og gaver.
Skravla gikk i en fei og til min store lettelse holdt vi oss unna de mer alvorlige temaene. De temaene som kunne gjort ærligheten min til et brutalt og sårende våpen. Den eneste gangen jeg måtte bite meg i leppa var da Mamma og Moonie begynte på en av disse blodtypediskusjonene sine. Innholdet kan jeg egentlig ikke si noe om, jeg aner ikke hva som er riktig eller hva som er feil, men det irriterte meg fryktelig at de to, i et selskap på tre, absolutt skulle prate om et tema hvor ikke alle kunne (ville?) delta. Jeg ville gjerne si noe, men det ble så kjedelig at jeg sovnet. De tok selvfølgelig ikke hintet, så jeg lå der og snorket i halvsøvne frem til vi skulle dra. På veien hjem uttrykte jeg denne irritasjonen ovenfor Moonie som ikke så ut til å forstå problematikken. Jeg kunne ha dratt diskusjoen lenger. Hele denne utfordringen krevde at jeg dro diskusjonen litt lenger, men feigingen i meg lot det gå. Igjen. Som alltid.

For å summere opp ærlighetsdagen:
Jeg feilet. Og vant.
For jeg lærte noe den dagen.
Som skrevet tidlig i innlegget: Ærlighet har aldri gjort meg noe særlig godt.
Men jeg lærte også hvorfor.

Ved å si meningen sin med en gang så setter man en standard og folk vet hvor de har deg. Og folk vet aldri hvor de har meg. Jeg er ikke ærlig med det første. Jeg holder meninger inni meg, for å ikke såre eller si noe feil. Men ærligheten jeg da kommer med, gjerne åresvis etter jeg først burde sagt det jeg egentlig mente, den er så motstridende i forhold til hva jeg har gjort. Det virker uærlig selv om jeg på det tidspunktet vil føle meg både lettet og ærlig. Som om jeg har gjort meg selv og verden en tjeneste ved å endelig være ærlig. Og så var det egentlig bare en stor bjørnetjeneste fra dag en.

Ærlighet, en bitter fiende.
Og den beste venn.

 

53

For 53 år siden kom det ei blond, lita skrulle til verden.
Vokste opp på Holmsbu, bosatte seg senere på Tofte og klemte ut to unger mens hu bodde der.
Meg og Moonie.

Mamma:

"Ikke tro at dere vet, da stivner bevisstheten.
Det eneste vi vet, er at livets vei er uendelig.
En vei tar slutt, en annen vei har såvidt begynt.
En dør blir lukket, en annen blir åpnet.
Du når toppen, men bak der fins en høyere topp."

Ukjent

GRATULERER MED DAGEN!

 



 



10. Give a movie review - "Interstellar"

10. Give a movie review.

 

**SPOILER**
Anbefaler at du bare leser dette hvis du har sett filmen.
Hvis ikke, scroll videre...

"Interstellar"

Denne filmen visste vi ingenting om da vi skrudde på den fordi alle anmeldelser jeg hadde lest sa det samme: At de ikke ville si noe som helst om selve filmen, den var så bra at den bare måtte sees.
Så vi så den da.
Og etterpå følte jeg vel ikke akkurat at vi hadde sett "tidenes film".
Jeg var faktisk litt usikker på hva det var vi egentlig hadde sett.

For starten på filmen er ganske så genial, hele konspetet luktet nytt og interessant.
Noe som ga enorme forhåpninger for hvordan filmen skulle avsluttes...

Altså, verden er i ferd med å dø ut, Apolloferdene har blitt avslørt som juks og menneskene er nødt til å leve i strenge regimer for å overleve. Skolene og karakterene bestemmer hvorvidt barn kan bli ingeniører eller bønder. Verden er ikke lenger i krig, da det knapt er noe å krige for, menneskenes største bekymring er de enorme sandstormene som dreper naturen og ødelegger helsa deres.
NASA er lagt ned, men ikke helt selvfølgelig... Selvfølgelig.

Filmen handler først og fremst om Cooper, tidligere astronaut og nå bonde, som lever sammen med sine to barn og svigerfar. Han tror at det er mer til verden enn det vi ser og under mystiske omstendigheter så får han også bekreftet dette. Takket være litt sandkorn og et mystisk spøkelse får de noen koordinater, kjører dit og oppdager at NASA fortsatt er i drift. De har til og med planer om å sende folk ut i verdensrommet gjennom et sort hull for å finne potensielle nye planeter for menneskeheten. Og de vil selvfølgelig ha med Cooper. Noe resten av familien hans ikke vil.

Nå. Her kommer vi til den beste delen av hele filmen.
NASA har i forkant sendt av gårde tre astronauter til tre ulike planetene for å samle opp info, teamet til Cooper skal følge etter, samle sammen dataene og bestemme hvilke av planetene som har de beste leveforholdene. Dette går selvfølgelig ikke helt som planlagt. Selvfølgelig.
Cooper drar av gårde på oppdraget og etterlater seg en forståelsesfull sønn og svigerfar samt en illsint datter som forbanner ham opp og ned fordi han reiser. Cooper innbiller seg at ferden vil ta et par år, man kan vel trygt si at han bommer grundig der.

Ferden ute i universet gir oss seere noen spektakulære scener.
Man kan jo ikke unngå å tenke på "Gravity", og godt er det for "Interstellar" har i det minste litt mer historie å gå hvor "Gravity" i grunn ikke var noe annet enn verdensromporno. Hele ideen om å reise inn i et sort hull er jo spennende nok i seg selv og de ulike planetene som Coopers team skal besøke har noen interessante egenskaper. Spesielt den hvor hver time på planten tilsvarer (om jeg husker rett) 7 år på jorda. Et helt bikkjeliv. Allerede her skjønner man at timeplanen til Cooper går litt i dass.

Og det samme gjør i grunn filmen.
Den holder seg nå gående en liten stund til. Ungene til Cooper har blitt voksne og via diverse filmsnutter de kan motta (men ikke sende tilbake) gjør at han holder seg oppdatert på livet hjemme. Fra sønnen selvfølgelig. Dattera er fortsatt forbanna. Deretter blandes det inn en forsåvidt ok rolle av Matt Damon og Anne Hathaway får muligheten til å være litt dramatisk. Bra skuespill med tanke på at manuset virkelig begynnerer å dabbe av. Og så innser man at vi nærmer oss slutten og man aner at denne avslutningen langt ifra er så spektakulær som det man har sett for seg. Cooper havner i et slags fem-dimensjonal verden som han på egenhånd innser at er en menneskelig kreasjon, ikke utenomjordisk og på dette punktet så mister filmskaperne meg FULLSTENDIG. Her har man altså brukt nesten 3 timer på en historie som bare deler av tiden virker lovende for at den så kulminerer ut i ingenting. Jeg følte meg faktisk litt lurt i etterkant.

Sett bort fra de siste 30-40 minuttene så er filmen ganske så bra. Og den hadde kanskje vært det på slutten og hvis filmskaperne hadde tatt seg bryet med å være like nøyaktige med slutten som de er i starten og i midten av filmen. Det er ganske mange langtekkelige scener, unødvendige scener, som de lett kunne ha fjernet for å gi slutten mer dybde. Jeg hater når de bruker evigheter for å bygge opp en stemning og bygge opp et poeng, for å så komme til poenget, forklare det i fem minutter og *vips* SLUTT. Det gjør en film langt mer irriterende enn storslagen. Og slik er dessverre "Interstellar".

Men å bruke 3 timer på å se den... Det blir nok ikke de mest bortkasta timene i livet ditt.
Den er sånn "kjekt å ha sett".

 




 

Uforståelige ting

 

- Nyutgivelser fra døde artister. Snylting på det aller verste.
- Populariteten til "Firestone", tidenes kjedeligste låt.
- Ellie Gouldings "Love Me Like You Do".
- Ericos brukte sokker på spisebordet.
- Mario Balotelli på Liverpool.
- Håret til Wayne Rooney.
- Utvalget på Netflix.
- Mensen.
- Dansk.
- Snø.

 

 

 

9. Do something that makes you catch your breath.

9. Do something that makes you catch your breath.

 Etter jobb i går hadde jeg et formål med den kommende kvelden:
Å se den nyeste episoden av "Game of Thrones".

Da jeg kom inn døra hjemme så sto solen fortsatt høyt på himmelen og solstrålene som slo inn over leiligheten synliggjorde hver minste lille hybelkanin og lodott. Kjøkkenbenken var borte i den enorme haugen av oppvask og det lå en funky odør over hele leiligheten. Det var bare å sette på litt musikk og starte husarbeidet.

Jeg ble selvfølgelig distrahert.
Når det kommer til husarbeid så skal det ingenting til for å bli distrahert. Mange ganger så blir jeg egentlig ikke distrahert heller. Jeg har faktisk aktivt prøvd å søke opp unnskyldninger for å ikke vaske....

 



Feilen jeg gikk på i går var å sette på spillelista SingStar.
Den spillelista har aldri motivert meg til å gjøre noe annet enn å plage naboene med min skingrende og hese stemme. Gårsdagen var ikke noe unntak, men etter å ha stått å gauka i nesten en time gikk det opp for meg at tiden fløy av sted og jeg måtte kjappe meg å bli ferdig med husarbeidet om jeg skulle få se "GoT" med god samvittighet. Og før Erico kom hjem (han hater "GoT". Jeg vet... Det er noe galt med ham.). På en halvtime hadde jeg ryddet inn og ut av oppvaskmaskinen, tørket kjoler til Barcelonaturen, satt på ny klesvask, ryddet og støvesugd. Pulsen gikk på høygir og jeg var langt ifra klar til å slenge meg ned i sofaen for å se på TV. Og da Susanne Sundførs "Fade Away" begynte å ule ut av høytalerne begynte rockefoten å bevege seg før jeg så gikk ut i full danseutbrudd med tilhørende skriking (frister å si synging, men naboene vil nok kategorisere det som skriking).
Jeg var helt utslitt etter fem minutter.

 

Raw Soup

Det har ikke blitt mange timene på kjøkkenet i det siste, jeg blir stort sett deprimert av å tenke på mat frem til jeg blir så sulten at jeg spiser noe som er skikkelig usunt. Og i alt for stor mengde. Mellomting er liksom ikke et beskrivende ord for mitt vedkommende, men vekta har overraskende nok vippet under det begredelige 73-tallet som lenge har plaget vettet av meg. De siste ukene har den, til tross for noen ganske store svingninger, landet ned på 72,5 kg. Det er ikke stort mer enn 500 gram i forskjell,
og det syns overhode ikke, men jeg tar det som en liten seier.

Matmengden er vel der jeg ser størst forskjell.
Overspising er fortsatt et problem, men det skjer ikke så ofte som før. Det hender også at jeg velger å overspise på litt sunnere alternativer. Ikke det aller beste valget, men det er bedre å helle i seg et par boller med min selvkomponerte Raw Soup enn utallige pakker med chili cheese... Tror jeg.

Vel, tilbake til den suppa.
Raw soup var, inntil jeg googlet det, min egen oppfinnelse. Nå viser det seg at det er helt normalt for folk å spise rå grønnsaker i kokende vann, eller det mest typiske for raw soup: At alt blandes i en miksmaster og spises direkte etterpå. Sistnevnte har jeg ikke prøvd, og kommer neppe til å gjøre det heller. Hver gang jeg drar noe gjennom miksmasteren så ender det bare opp med å smake som purè. Eller babymat.

Isteden så holder jeg meg til min egen oppskrift som går ut på følgende:

Kok opp ønsket mengde vann
Skjær purre i skiver
Gulrot i små terninger
Og løk i relativt stiore biter.
Finhakk chili.

Hell det kokende vannet i en bolle eller kopp med passende mengde grønnsaksbuljong
(anvist på pakka). Kan og bruke kjøttbuljong om man liker det...
Hell opp i grønnsakene og la de trekke mens du spiser.
Tilsett salt & pepper om nødvendig.

Denne suppen er helt super for mitt vedkommende siden jeg elsker buljong og knasende grønnsaker.
Pleier å ha oppi masse chilli og løk, da de er mine grønnsaksfavoritter,
men disse kan fint byttes ut etter eget ønske.
Lurt å prøve seg litt frem.

Raskt og enkelt.

 


Raw soup i bollen. På tallerken er det egg i salat, fransk loff og litt potetsalat.
Jeg angret på tallerkenmaten i etterkant. Det hadde holdt med suppa...

 

8. Listen to a new song.

8. Listen to a new song.

I det siste har jeg ikke gjort stort annet enn å lytte til nye sanger.
Noen ganger er man nødt til å sette på en spesifikk artist eller type musikk, litt avhengig av hva man driver med og hvor mye konsentrasjon det kreves. Majoriteten av arbeidsoppgavene mine kan derimot utføres av en sjimpanse (ganske sikker på at den sjimpansen hadde gjort en mye bedre jobb)
og krever ikke stort annet enn å sitte foran en PC å punche inn tall og bokstaver. 
Ypperlige omgivelser for å lytte til ny musikk.

Dette gjorde jeg som regel ved å browse rundt på spotifylistene eller spillelistene til venner, men innså etterhvert at det gikk ganske mye tid til det å lete etter nye sanger, spillelister eller ulike artister. Derfor opprettet jeg en helt ny spilleliste hos meg sjæl, LYTTEØRER, hvor det legges inn musikk som jeg tror er verdt en liten lytt. For en tid tilbake la jeg inn Oliver Koletzkis album "Großstadtmärchen", et album jeg har hørt i bruddstykker siden spillelista pleier å stå på shuffle. Her er det mange groovy electrochill låter, blandt annet denne hvor Koletzki har fått med seg tyske Fran på vokal, "Hypnotized". Greit lytting på en tirsdags morgen som føles like ræva som en mandag.

 



 

True dat.

Selvinnsikt er ikke en av mine sterkeste sider selv om jeg på mange måter vet og ser hvor verdiløst mitt eget liv er. Den daglige, indre kampen mellom psyke og fysikk resulterer fort i at jeg glemmer min egen verdiløshet og erstatter tomrommet med arroganse og overlegenhet. Evnen til å tråkke ned andre. Ødelegge. Knuse. zena the destroyer. De hadde sikkert kalt meg noe slikt i Westeros.

Det er sjeldent noen gidder å krangle med meg på disse punktene.
De av dere som har fulgt bloggen lenge nok har sikkert fått med dere dette.
Hvor stille det er i kommentarfeltet. Det er slik i virkeligheten og.
Da jeg begynte å skrive ned alle disse negative tankene og holdningene i full offentlighet så var det først et skrik om oppmerksomhet. Selvfølgelig. Et skrik om hjelp. Et håp om å bli forstått. På en måte.

Det er vanskelig å forklare, men ordene har alltid kommet lett over tastaturet. Å slippe de fra min egen munn har vært en regelrett kamp. Spesielt det såre og det vonde. Og det litt ubehagelige. Det har alltid vært så mye enklere å stenge det inne. Skrive ned følelsene på papirerlapper og brenne de etterpå. Det fungerte egentlig helt supert, og i ettertid ser jeg at jeg burde fortsatt med det. Ikke startet dette mislykkede "la meg vise deg hvem jeg egentlig er" prosjektet. Men fristelsen ble for stor. Blogg.
På internett. Jippi! Jeg kan fortelle alle hva jeg egentlig føler.
Også kan de alle motbevise meg.

Fortelle meg at jeg tar feil.
At jeg ikke er så jævlig som jeg skal ha det til.
Så slem og ekkel som det jeg selv tror.
Ubrukelig.

5 år og 2 måneder.
Så lenge har denne bloggen vært aktiv og jeg har i løpet av disse årene ikke hørt et eneste motargument. Av noen jeg kjenner. Nicht. Null. Nada. Det hender jeg får kjeft av enkelte på grunn av all negativiteten jeg spyr ut, men årsaken er som regel at vedkommende syns det er kjipt å lese det. Flaut. Men ingenting om at det ikke stemmer.
Det hender at det kommer en eller annen ukjent samaritan innom som prøver å forklare meg at livet umulig kan være så mørkt som det jeg tror. At jeg ikke er så jævlig som jeg skal ha det til.
At det bare er i hodet mitt.

5 år og 2 måneder.
Det sier alt.

7. Give a TV-show review - "Bitten"

7. Give a TV-show review.

"Bitten"

**SPOILERS**

Like før påske så ble jeg hektet på en kanadisk varulvserie på HBO ved navn "Bitten".
Den handler hovedsakelig om Elena Michaels (av alle navn så valgte de Elena? Takket være det konstante jamringen til vampyrgutta i "The Vampire Diaries" om Elena ditt og Elena datt,
så vil man jo helst slå seg selv hver gang man hører det navnet. Hele Elena dramaet i TVD var grunnen til at jeg ikke orket å se den serien.) som er det eneste kvinnfolket som har klart en varulvtransformasjon etter å ha blitt bitt. Hun tilhører selvfølgelig en flokk ("the pack"... man blir litt lei av å høre om the pack ditt og the pack datt...), men første sesong starter i storbyen, hvor Elena har stukket fra flokken for å starte et nytt og normalt liv i Toronto. Hun har fått seg nye venner og en fantastisk kjæreste, men er nødt til å dra hjem til flokkens herskapelige hus like utenfor NY grunnet diverse hendelser som setter varulvenes eksistens i fare. Her må hun selvfølgelig ta oppgjør med skjulte hendelser og hemmeligheter fra fortiden. Hun bærer for eksempel veldig mye nag til han som bet henne, hennes daværende kjæreste, og dette preger stort sett sesong en.

Det er foreløpig to sesonger av denne serien og sesong to er litt mindre plagsom enn sesong en.
Dette er fordi historien i den første sesongen rett og slett er et spydårlig kjærlighetsdrama med masse skumle hemmeligheter som egentlig er sykt unødvendige alle sammen. Det hjelper jo heller ikke at flokken gir en sterk påminnelse om familien Cullen, bortsett fra det at flokken stort sett kun består av menn og de har litt mer brunfarge i trynet. Jeg er ingen Twilight-fan, så for mitt vedkommende var sammenligningen svært ubehagelig. Men serien tar seg opp på slutten i form av spenning på andre områder, og derav årsaken til hvorfor jeg gadd å bevege meg over til sesong to. De blander blandt annet inn noen hekser og det kan jeg digge. Må nok se sesong tre når den tid kommer.

Så hvis du er av typen som liker kjærlighetsklisjeer blandte med litt overnaturlighet og mystikk, så kan dette være serien for deg. Jeg lover ingen storslagen handling, men den har sine lysglimt.

 



 

Myk Landing?

Ok, da har jeg muligens landet litt.
Perioden skal i hvert fall være over, sinnet begynner å roe seg og jeg er bittelitt mindre depressiv. Sistnevnte holder seg forørvig ganske så stabil, men jeg er overraskende lite deppa til tross for enorme mengder matinntak de siste dagene. Saken er vel mer den at jeg ikke kan tenke på det. Da har jeg ikke sjans til å komme meg opp av dette hullet før neste runde begynner igjen.

For det er nå man må begynne å tenke mer proaktivt.
Prøve å finne en måte å forhindre psyken å gå i bakken selv om kroppen har bestemt seg for å skyte ut litervis med blod. Men jeg har ingen anelse om hvordan slikt proaktivt arbeid skal forgå. Selv mellom hver periode har jeg en plate som spiller på repeat i hodet, en slags "Greatest Shit Volume 30", hvor hver låt er dedikert til mine største mistak i livet samt et kommentatorspor som forteller meg om alle mine nåværende feil og fadeser. Og jeg er sikker på at hvis du setter på plata baklengs så begynner Djevelen å preike.

Jeg trenger et platebytte.
En som forteller litt mer hyggelige ting, minner meg om de gode stundene og fremhever de fine sidene av meg. Jeg vil ha en slik plate. Jeg mener, 90% av alle quotebilder på face forteller meg jo at jeg fortjener det. At alle fortjener det. Men hodet vil det ikke slik. Hver positive tanke etterfølges alltid av en negativ tanke. Som om det har blitt en slags tvangshandling. Ros skal alltid etterfulges av ris. Som da jeg roset meg selv for å ha tatt en sykkeltur, selv Erico påpekte min økende aktivitet de siste ukene, og jeg husket at jeg i svakt øyeblikk følte meg litt stolt. Litt flink. Før hodet begynte å mane igjen: "Herregud, di jævla fitte. Det er EN sykkeltur. Hva faen er det du er stolt av? Snakk til meg når du har lagt bak deg noen mil. For det vet jeg at du ikke klarer." BOOM. Stolthet. Borte.

Kan det være at det er så mange hakk i den plata at den sitter fast i platespilleren?
For det er et mønster jeg ikke evner å bryte meg ut av. En demon jeg ikke tørr å møte.
Men jeg håper den går litt i dvale nå. Frem til neste runde.

Og forhåpentlig får jeg satt den plata litt på pause.

 



Skummel trygghet.

 

Scream for Change

De siste dagers innlegg er sterke beviser på at det månedlige kvinneproblemet FUCKER skikkelig med hodet til enkelte kvinnfolk. Det er jo rett ut livsfarlig å være seg selv.
Og livsfarlig å være i nærheten av andre.
Jeg er sikker på at 90% av alle kriminelle handlinger utført av kvinner, da spesielt voldstilfeller og andre psychobitch hendelser, skjer under perioden deres.

I det daglige har jeg mange irritasjonsmomenter.
Jeg irriterer meg over alt og det begynner i det øyeblikket jeg åpner øya.
Da irriterer det meg at jeg må stå opp, at jeg må kle på meg, se meg i speilet og alle disse normale gjøremålene som folk må igjennom på morningen. Jeg hater de alle. Jeg vil helst bare sove inn i evigheten. Og det å komme seg ut av leiligheten... Det er jo en receipe for destruction.
Da må jeg plutselig forholde meg til andre mennesker, og dette er så irriterende at jeg har en tendens til å bli irritert før jeg i det hele tatt har møtt på noen av dem. Og så er jeg stort sett irritert hele arbeidsdagen fordi den krever sosial omgang og samarbeid, så når jeg går inn døra hjemme om kvelden så er irritasjonsnivået ganske høyt. Og da hjelper det selvfølgelig ikke å komme hjem til Ericos brukte undertøy på spisebordet, stien av søppel han har for vane å legge fra seg eller at all oppvasken er satt oppå oppvaskmaskinen og ikke inni. Fryktelig irriterende.
Men fullstendig overkommelig.

Frem til man får mensen selvfølgelig.
Da våkner man sint. Ikke irritert, men sint. Det er en vesentlig forskjell på de to følelsene.
Irritasjon går stort sett bare utover meg. Sinne går stort sett utover alle andre. Eller døde gjenstander. Jeg er flinkest til å la sinnet mitt går utover døde gjenstander. Mine døde gjenstander, vel og merke.
Jeg har fått forbud mot å ødelegge Erico sine. Forståelig nok. Men det er vanskelig å unngå dette når man kommer hjem og finner klær med bremsespor på spisebordet, like ved der vi oppbevarer både kniver og sakser. Har jeg mensen så blir jeg fort fristet til å bruke saks på boksershorts, men jeg har heldigvis ikke klikket så mye. Enda. Vanligvis kaster jeg bare klærne over på han sin side av soverommet. Det har fungert ganske bra. Bortsett fra den ene gangen vinduet sto oppe. Det pleier ikke å hjelpe på sinnet mitt at jeg selv gjør saken fra vondt til verre, men jeg var ganske spak den gangen da jeg sto å plukket sure sokker og svette t-skjorter opp fra gressplenen utenfor blokka...

Det er skremmende hvor mye hormonene forandrer en. Både tanker og handling. Det føles som schizofreni eller an annen alvorlig, psykisk diagnose. De eneste pillene som blir markedsført i forbindelse med menstruasjon er smertestillende. Jeg tror flere kvinner burde få i seg litt prozac også. Meg inkludert.
Meg spesielt.

09.04.2015

Ref. gårsdagens inlegg så vil jeg gjerne påpeke det at livet fortsatt er litt dritt. Bitterheten over de infiserte filene gnager meg innvendig og jeg blir pottesur hver gang jeg tenker på den kommende sommeren. Da jeg skrev gårsdagens innlegg satt jeg med en følelse av at livet sugde skikkelig rompe og at det var en følelse jeg aldri kom til å bli kvitt. Hvert fall ikke i nærmeste fremtid.
Og klokken 16:43 i går ble dette bekreftet under et toalettbesøk.

Selv ante jeg ingen fred og fare da jeg satte meg ned, men så fort buksa var nede på knæra så skjønte jeg hvorfor tårekanalene var i ferd med å oversvømmes og verden stort sett føltes ut som et enormt, sort, oppslukende hull.
Det var selvfølgelig den tiden av måneden igjen.
Man skulle jo tro at man etter 17 år med jevnlige blødninger hadde lært seg at den maniske depresjonen alltid, ALLTID, kommer i forkant av det kroniske kvinneproblemet, men det er vanskelig å se klart når man sitter i mørket. For det er dritt både det med filene og sommeren,
men det er ikke verdens undergang.
Og dessuten fullt fortjent.
Hormon-zena glemmer dette.

Det er nemlig stor forskjell på hva jeg, personen zena, mener om meg selv og livet til hva hormonene til zena syns om zena og livet. Enhver motgang rundt det månedlige problemet blir så dramatisk i form av tårer og skrik. "HVORFOR MEG!?! HVA HAR JEG GJORT FOR Å FORTJENE DETTE?! HVA!? HVOOOOORFOR?!?!". 
Den litt mer oppegående zenaen derimot (for selv om zena egentlig ikke er spesielt oppegående så er hun i hvert fall et hakk bedre enn et gjennomsnittelig hormon) har litt større forståelse for hvorfor livet vanligvis har en tendens til å gå til hælvete.
Fordi det ER fortjent.

Og det verste er... Etter at jeg innså dette, at det er bare slik livet må være når man ikke lever det godt nok, så har det meste gått litt enklere. Man trenger ikke å havne ned i en dam av selvmedlidenhet da det ikke hjelper. Det er ingen som vil komme å fortelle deg det motsatte og siden følelseslivet mitt stort sett bare angår meg og ingen andre, så hjelper det hvert fall ikke. Det er enklere å trekke på skuldrene, leve videre og forhåpentlig klare å rydde opp i sitt eget rot uten at det går for mye utover noen andre.
Og dessuten... Man må bare innse hva man er. Ikke hva man vil være.
For sistnevnte er uoppnåelig. Det vet selv hormon-zena.

Det er selvfølgelig folk som tviler på teorien. Den at man bare skal akseptere hva man er.
De sier at jeg vil sprekke en dag, klikke i vinkel og skade enten meg eller andre. Ikke nødvendigvis noe fysisk, jeg er nok langt verre når det kommer til å være giftig psykisk. Det kan godt hende det skjer.
Jeg tviler, men hvis det først skjer....
Da kan du banne på at det skjer under det månedlige kvinneproblemet.
Og da hviler ikke det ansvaret på meg, zena, men på de, zenas hormoner.

Det er nesten litt Dr. Jekyll og Mr. Hyde.

Crappadoodle

Dette har vært en ganske så jævlig dag.

Først dro jeg på butikken for å handle lunsj til de andre ansatte (en jobb jeg ikke er spesielt begeistret for i utgangspunktet...), fylte handlekurven, lempet alt på kassa, dro kort og fikk et "ikke godkjent" slengt midt i trynet. Heldigvis så er jeg godt kjent på den lokale Kiwi'en så han i kassa tok det nesten med et smil. Fikk ringt en kollega, bekreftet hvor mye vi egentlig hadde på firmakontoen og plukket vekk de minst viktige varene. Og overraskende nok beholdt jeg roen. Vanligvis ville det ført til en sprutrødt ansikt, stammende prat og trykkende tårer. Jeg opplevde ikke noen av delene og tok det som et tegn på at "Hey! Dette kan jo bli en bra dag!".  

Jeg har aldri opplevd å ha en bra dag etter at jeg har ytret "dette er en bra dag".
Men jeg lærer jo faen meg aldri.

Da jeg kom på jobb kunne nemlig IT gi meg den herlige beskjeden om at pc'en min var infisert og at alle filer som ligger på den lokale harddisken er ødelagte. Det betyr da at jeg har mistet alt av underlag for de siste to årene i mitt eget selskap samt alt av ferie og eventsbilder tre år tilbake.
Jeg har et ambivalent forhold til hvem av de det er jeg savner mest.
Bildene har en affeksjonsverdi, men firmafilene.... Hælvete... Det er timesvis med arbeid for å rette de opp igjen og det har jeg egentlig ikke noe motivasjon til... Senest igår gråt jeg over all frustrasjonen tilknyttet det selskapet, men på slutten tørket jeg mine egne tårer og sa til meg selv "det ordner seg, det ordne seg." I steden ble alt ti millioner ganger verre.

I løpet av de siste 24 timene har jeg da altså klart å legge frem to sterke beviser på at det faen ikke nytter å tenke positivt.

I månedsvis har jeg også sett frem til sommeren.
Altså, alle gleder seg til sommer og sol, men vanligvis forventer jeg jo ikke at den kommer til å bli bra. I år så håpet jeg på en forandring, jeg forventet faktisk at den kom til å bli annerledes, men problemet er kanskje ikke det at jeg tenker positivt, men det at jeg tar det for gitt at ting skal falle på plass slik det passer for meg? For det er jo ingen positiv tanke, bare ren narscissime.

Crap.
Snakk om å være sin egen verste fiende.

6. Write something while you're drunk.

6. Write something while you're drunk.

Vel... Jeg er ikke spesielt full nå siden det bare har blitt konsumert to øl, men dette er nok det beste jeg klarer. Jeg har gjentatte ganger prøvd å drikke meg full ene og alene for å skrive denne utfordringen, men resultatet ble dessverre alltid det samme: Nada. Nicht. Ingenting.
Årsaken er enkel: Man får aldri gjort det man skal når man er dritings.
Det er alt for lett å spore av når man ikke føler seg engasjert nok....
Og jeg ble aldri engasjert i denne utfordringen når promilla ble høy nok.
Men på den lyse siden så har jeg fått omorganisert alle mappene med matoppskrifter, laget chilismør, tørket støv, jobbet på bildet mitt og vært involvert i flere interessante facebooksamtaler.
Så jeg har i det minste gjort noe.

Men på bakgrunn av dette så sier det seg selv at det er bedre å lage et semi-drita innlegg.
Jeg er jo fortsatt fyllesjuk etter vinkvelden jeg hadde med Mamma for to dager siden, så jeg er i grunn berørt av alkohol på flere måter.

Poenget med å ha en bloggutfordring hvor man skal skrive mens man er full er vel for å gi leserne et lite hint av hvordan man kan være på sitt verste (eller beste...), men det skipet der seilte jo for ganske lenge siden (det sank faktisk). Så dere går i grunn ikke glipp av noe særlig der.
Dessuten er omtrent alle innleggene fra 2010 skrevet i sterk alkoholrus, så hvis man er skikkelig nysgjerrig på en zena i drita tilstand så kan man jo alltids kikke på de... Selv tørr jeg ikke.
Det har lenge stått på agendaen å ta en skikkelig rensk, få vekk all den dritten jeg har skrevet som ikke passer inn med livet mitt i dag. Eller som bare er flaue i seg selv... Men samtidig så er det en oppgave jeg vegrer meg for. Det føles nesten som det vil slette en del av historien og gi et unøyaktig bilde av bloggen slik den er i dag. Et unøyaktig bilde av meg. Men mest er jeg redd for at jeg ikke vil se noen forskjell. Ingen tegn på verken vekst og modenhet. Lærdom. Livet. For det har jo gått 5 år...
Og jeg føler meg helt lik.

Kanskje verre.
Og det er skumlere enn alt det andre.

 




Spotify

Tidligere var jeg veldig glad i å poste innlegg vedrørende musikk. Jeg startet til og med en ny bloggserie som tok for seg coverlåter, men det ble dessverre bare med det ene innlegget. Hva skjedde?

Spotify skjedde.

Nå har jeg så mye musikk at jeg ikke vet helt hva jeg skal velge, men det postes daglig en sang på både facebook og twitter. Jeg gidder bare ikke å legge så mye ord til musikken. Det er ikke gitt at man har peiling på musikk selv om man hører på mye musikk. Det er vel stort sett det jeg lærte av mine egne musikkinnlegg. 

Jeg har alltid ansett meg selv som et musikalsk geni med en fantastisk musikksmak, men med årene har jeg måtte innse at det ikke er mulig å være et musikalsk geni hvis man ikke kan en eneste note (ei synge) og at musikksmaken ikke er særlig fantastisk. Det går alltid et rungende sukk gjennom rommet hvis jeg prøver å sette på noe musikk under sosiale sammenkomster. Det er enten alt for sært eller alt for upassende til situasjonen. Ingen god DJ med andre ord.

Men det er greit. Jeg hører stort sett på musikk når jeg er alene. Enten alene hjemme,
ute på gåtur, i bilen eller på jobb. Sistnevnte er nok det stedet hvor jeg hører mest på musikk for spotify går stort sett hele dagen. En av fordelene med å ha et eget kontor.
Det har selvfølgelig sine ulemper og.

Kontoret er jo ikke akkurat lydtett  så det gjelder å holde volumet nede, men de gangene jeg er her alene på ettermiddagen så spiller jeg for full guffe takket være min første sjef, Sinnataggen (han eksploderte minst en gang om dagen), som etterlot meg to Logitech høytalere og subwoofer da han sluttet. Noen ganger hender det at jeg blir litt for ivrig på volumet selv om jeg ikke er alene på bygget og det her ulempene kommer inn. Sånn som da jeg for noen uker siden mikset på å høre på Ghost B.C. og Misfits. Musikktekster er ikke det første jeg faller for så det hender ofte at jeg ikke er enig i innholdet selv om jeg digger en sang. Det kan faktisk ta ganske mange avlyttinger til før jeg egentlig får med meg hva teksten i det hele tatt er. Men når det gjelder Ghost og Misfits så er jeg så innhørt (er det et ord?) at jeg ikke tenker over at tekstene kan være en smule... brutale. Så jeg tenkte jo ikke over at jeg på jobb, i 7,5 time i strekk , spilte en medley som mest sannsynlig hørtes slik ut for kollegaene mine:

Our father who art in hell
Cursed be the sons and daughters
I killed a baby today
And it doesn't matter much to me as long as it's dead
HAIL SATAN HAIL SATAN
Little Angelfuck, size for everyone
Look in to the endless depths of Satan's eyes
I raped your mother today
It's heaven cumming on her eyes
HAIL SATAN HAIL SATAN

Jadda... Jeg er allerede kjent for å være en skikkelig sur og grinete bitch, og nå tror altså folk at jeg dyrker djevelen og dreper små barn på fritiden selv om ingen har konfrontert meg med dette.
Greia er den at alle kollegaene mine har i ettertid enten sett på meg med frykt i blikket (vanligvis er det mer sånn oppgitt "herregud at du aldri kan være blid" type blikk) eller så er de overraskende blide. Sistnevnte kommer gjelder da de på bygget her som har små barn... Jeg vil selvfølgelig benytte sjansen til å påpeke at jeg verken dyrker djevelen eller dreper små barn (jeg liker ingen av dem og vil helst ikke ha noe med noen av de å gjøre. Barn fordi de er barn og djevelen ble jeg uvenn med som tenåring. Hvis man kan kalle det å selge sjela si som et uvennskap da.).

Så, mye av musikken jeg hører på er ikke alltid forenlig med hva jeg egentlig tenker og føler.
Jeg har en tendens til å forme de slik at sangene passer meg slik jeg selv vil høre dem (som alt annet i livet...), og selv om jeg per i dag har 45 spillelister og pløyer spotify opp og ned så får jeg aldri nok av ny musikk. Noe av det morsomste er å stalke venner og kjente å se hva det er de hører på samt diverse spotifylister. Browse-funksjonen er jo også ganske kul sånn sett, men jeg ofte fundert over hva det er leserne mine hører på! Så hvis du har spotify så legg igjen linken i kommentarfeltet eller følg meg HER. Så kan jeg stalke deg litt.

 



Tiddelibom

"Det snør, det snør... Tiddelibom... Det er så jævlig overraskende at det er det det gjør...Tiddelibom..."

Neida. Jeg er selvfølgelig ikke overrasket. Eller jo. Selvfølgelig blir man overrasket når det så vidt lå et hvitt lag over bakken da jeg gikk til sengs og da jeg våknet i dag morges så det jo ut som jeg var snødd inne. Og ja, jeg vet at vi bor i Norge, jeg vet at vi har snø, jeg vet at det ikke har vært påske ennå og jeg vet at det er typisk med skiftende vær i Norge. Jeg vet alt dette. Men det betyr ikke at snøen blir noe enklere å ha med å gjøre. Jeg har fortsatt vinterdekk på bilen, nogenlunde kjørekunnskaper på vinterføre (selv om jeg i dag hadde litt for høy "fart" i en rundkjøring hvor det kunne ha gått galt...) og har lært meg at den beste måten å unngå fall på is og snø er vagge forover som en forstoppet pingvin. Da burde jo snøfall være en piece of cake, tenker du? Selvfølgelig ikke. For snøen er fortsatt  våt, kald og uberegnelig. Og irriterende. Fordi selv om man klarer å komme seg frem i snøkaoset så finnes det utallige mennesker som ikke klarer dette. Og det er bare idiotisk å ta det for gitt at alle disse menneskene havner i uføret fordi de ikke var forberedt. Det sier i grunn hvor lite disse "jammen, vi bor jo i Norge!" folka egentlig vet om is og snø.

For is og snø er uberegnelig og det er jo nettopp dette som er problemet hver gang snøen faller. Litt sånn som hendelsen jeg hadde i rundkjøringen i dag morges. Jeg hadde litt for høy fart... Til å kjøre i en rundkjøring full av snø. Jeg vet faktisk ikke hvilken fart jeg hadde fordi den var så lav at det var umulig å se utslaget på speedometeret. Hadde jeg kjørt saktere så hadde jeg jo faen ikke kommet meg frem (ellers kjent som "å stå stille"). Og alt gikk fint frem til jeg skulle svinge og bilen fikk en liten sleng. Heldigvis var jeg i rundkjøringen alene ellers så kunne jeg lett ha dultet borti en annen bil. Så hvis det hadde gått galt og noen hadde kommet og peset meg med "du må jo tilpasse kjøringen din etter forholdene" så hadde jeg mest sannsynlig plantet en knyttneve i trynet på vedkommende. For jeg tilpasset meg etter forholdene og det gikk fortsatt galt. Det å tilpasse seg etter forholdene gjør at du minsker sjansen for at noe går galt, men det er ingen garanti for at det faktisk kommer til å gå bra. Feilfritt. Hvis det var tilfellet så hadde ikke ordene "uhell" eller "ulykke" vært i vokabularet vårt, da hadde alt vært enten eller. Rett eller galt. Enten så kjørte du riktig eller så kjørte du galt.

Men selvfølgelig... Det finnes idioter der ute.
Jeg har for eksempel lite sympati med folk som allerede har tatt av vinterdekkene sine. Eller de som gasser på fordi "de har jo så bra bil" med firehjulstrekk, ABS, ESC og gudene vet hva annet. At føreren selv ikke har peiling på vinterføre betyr visst ikke noe så lenge bilen er et geni. Det er selvfølgelig nok av dem. Og så har vi jo en andel sjåfører her til lands som enten er yrkessjåfører fra utlandet eller som nylig har kommet hit, tidligere bosatt blant sand og sol. Det er klart at disse også skaper en del kaos i trafikken, spesielt yrkessjåførene som farter rundt på norske veier uten verken ordentlige dekk eller kjetting. Og ikke minst... En ting som de fleste ser ut til å glemme: Brøytingen. Det er ikke så jævlig lett å komme seg fram der det ikke er brøytet, og så tenker du, "jammen, det må jo være en plan på brøytingen". Selvfølgelig er det en plan på brøytingen og de fleste selskapene som driver med dette er raske til å mobilisere seg, men det hjelper ikke når snøfallet er massivt. Man har jo knapt rukket å brøyte en vei før den må brøytes på nytt. Og hvor mange brøytebiler og tilsvarende sjåfører tror du vi egentlig har her til lands? Og det kan godt hende man har både sjåfører og brøytebiler som fjerner snø 24/7 og gjør veiene fine og kjørbare... Men igjen vil man støte på problemer når det snør kraftig... For en ting er å få vekk snøen...Men hvor tror du egentlig det blir av den? At snøen fordamper så fort den treffer skjæret på brøytebilen? Nei. Det må samles i hauger og enkelte steder, da i storbyene, er det minimalt med plasser hvor snøen kan legges. Så da må den plutselig transporteres vekk, noe som igjen er både ressurskrevende og tidkrevende. Ellers så vil haugene lage kaos i form av manglende parkeringer og fremkomst... Folk som må grave frem bilene sine fra enorme brøytekanter... Mener du virkelig at man bare skal gå bort til disse, klappe de på skulderen og si "men du bor jo i Norge, dette visste du jo?", som om det er helt dagligdags at bilen til folk blir begravd under 5 meter med snø?

Joda, folkens. Vi vet hva som kan falle fra himmelen her i Norge. Vi opplever det rett som det er. Men første dag med MASSIVT snøfall vil alltid (jeg gjentar: ALLTID) føre til kaos. Enkelte steder skal det ikke mer enn EN bil i grøfta til før hele riksveien korkes igjen. Norge består av krunglete, trange veier og til enkelte steder finnes det bare en ferdselsåre. Vi er utrolig sårbare på den måten så det nytter ikke å slenge ut av seg at "dette visste vi jo". Ja, vi vet at snøen kommer. Men det er ikke stort vi får gjort med den før den faktisk faller.

Jensi On Demand

Jeg fikk det slengt rett i trynet under Sauens bursdagsfeiring:
"Nå er det lenge siden du har blogget om meg! Blogg om meg a!
BLOGG OM MEG!"

Ja. Det var selvfølgelig Jensi. Dete eneste mennesket jeg kjenner som vil bli promotert på denne bloggen. Det er jo tidenes dårligste reklame, men for Jensi så er visst all PR god PR. Nå er jo ikke jeg typen som liker å gi folk PR uten grunn, men for to dager siden så vippet Jensi over 30-årene...
Han ble nemlig.... 31.

Takket være dette enorme hoppet i alder så er det nå omtrent umulig å se på Jensi uten å se for seg at han går med både stokk og rullator. Trimmet rullator vel og merke. Gjerne flammelakkert. Og med Godset logo. Jensi er og forblir Jensi uansett hvor gammel han blir. De seneste årene så har han hatt et stødig samboerskap med et oppegående kvinnfolk, fått en nydelig liten datter og blitt en ettertraktet kar på arbeidsmarkedet. Dette er selvfølgelig stikk i strid med hva jeg trodde kom til å skje med den rødhårete skrikehalsen som hver bidige dag på videregående gikk meg på nervene. Det hendte at vi i klassen fantasterte om hvordan det ville være å dope ham ned og stappe ham inn i bøttekottet.
Hvor stille det ville bli.

Det hender at jeg fortsatt drømmer om å dope ned Jensi så han holder kjeft, men i motsetning fra å ha den følelsen hele tiden, så er den nå redusert til de gangene Jensi inntar alkohol. Eller ser på fotball. Sistnevnte er nesten verre. Blandingen har fått forbud mot å entre leiligheten min så lenge jeg er hjemme, men det er bare på grunn av lydnivået. I motsetning til andre fotballfanatikere jeg kjenner (ja, jeg snakker om deg, Veggis...) som må kastet ut på grunn av ordbruken... Jeg trodde aldri jeg skulle si dette, jensi... Men du har jaggu meg blitt litt voksen.

Nesten litt gammel.


Jensi er kjent for å være i overkant engasjert når Godset spiller.
Her mot erkerivalen sin (og mitt favorittlag, selvfølgelig) Rosenborg på Marienlyst. Mener å huske det endte uavgjort. Jensi er fortsatt bitter.
 

GRATULERER MED DAGEN!! (som var.....)

 

Human Exile

Det hender jeg elsker å høre min egen stemme.
Det er ikke så ofte jeg finner noen som gidder å høre, men når det først skjer...
Vel... Da angriper jeg de med ord, uttrykk og tafatte historier. Toppunktet blir bare registert ved at jeg selv ler høyt og ekkelt av min egen humor, min egen punch line. Så høyt at jeg i øyeblikket ikke skjønner hvor skrekkelig det hele er for omgivelsene. Pushy. Pågående. Egoistisk.
I fylla vel og merke.

Jeg snakker ikke stort i det daglige.
Da er det himling med øynene og drepende blikk til de som prøver å starte en samtale. Jeg kan ikke finne ord. Jeg klarer ikke å se mennesker inn i øynene. Det er så lett når man er full.
Å holde fast blikket. For man tror at man er noe, ikke sant. Under alle lagene av alkohol så tror man der og da at man er noe. Noen viktig. En som betyr noe. En som har noe å si.

Men det er ikke slik.

Det er alltid det samme. Det kjedelige. Det ubetydelige.

Man ser det i etterkant.
De flakkende blikkene. Den desperate trangen til å løsrive seg. Starte en ny samtale. Snakke om noe annet. Være et annet sted. Ha et annet nærvær. Noen andre. Alle andre.

 

Mathat

Da jeg gikk på vekta i dag morges kom en følelse jeg lenge har ventet på og som jeg lenge har fryktet: Hat. Hat for mat.
Aller helst vil jeg aldri røre et matfat igjen, men selvfølgelig, glupske og grådige jeg klarer jo ikke å holde de tjukke pølsefingrene mine unna verken mat eller godteri. Senest i går satt jeg å trykket trynet fullt med fløtesaus og sjokolade (ikke samtidig... Det er da grenser på hvor ekkel man skal være.). Det kostet meg 1,5 kg ekstra på kroppen. 1,5 kg jeg ikke har råd til å legge på fettlageret, men som kom takket være et totalt fravær av selvdisiplin. Spiser og sitter. Spiser og sitter. Depper.
The fucking story of my life.

Det er på tide å innse at jeg ikke evner å endre meg.
Det krever intelligens og jeg er rett og slett ikke smart nok.
Sterk nok.

Mindreverdig.

Det er sånn man føler seg.
Når man i en alder av 30 år ikke har oppnådd en dritt bortsett fra å bli feit.

"Be the best version of yourself."

Instagrambildene skriker mot meg.
Treningbilder og matinspo.
Facebook er stappet med smilende bekjentskaper med sommerkroppen 2015 og det eneste jeg vet med sikkerhet er at jeg møter nok en sommer hvor jeg skal sitte inne. Alene. Gjemt.

5. Write down your dream.

5. Write down your dream.

I natt hadde jeg flere drømmer, men ingen av en så spesiell natur at jeg husker de. Og da var de mest sannsynlig gørrkjedelige for jeg har en tendens til å huske de skikkelig kule. I en liten stund.
Det er så kjipt at drømmer forsvinner. Følelsen, opplevelsen...
Jeg har selvfølgelig lært meg noen teknikker for å holde fast ved drømmene. Før irriterte jeg meg ofte over at man ikke kunne fortsette på samme drøm hvis man våknet, og spesielt ikke hvis man måtte opp på do eller drikke noe vann, men de fleste gangene jeg har en kul drøm så klarer jeg å gjenoppta den. Noen ganger fortsetter historien, andre ganger så kan den endre seg. Noen ganger til det bedre.
Andre ganger til det verre.

Og noen drømmer klarer man aldri å glemme.
Som da jeg drømte at det lusket en innbruddstyv rundt huset til pappa med en kniv, men jeg måtte klare meg selv fordi Pappa var i annen etasje uten mulighet for å hjelpe. Uten mulighet for å bevege seg. Jeg har aldri klart å glemme den drømmen siden han en måned senere ble påkjørt og endte opp lam fra livet og ned. Har hatt litt for mange deja vus fra den drømmen der. Alt bortsett fra knvistikkingen. Heldigvis.

En annen drøm jeg heller ikke klarer å glemme er den da jeg skulle tas opp i X-Men og måtte bevise verdigheten min ved å fly rundt inne i et parkeringshus. Jeg klarte ikke å fly. Og så våknet jeg. Dødsskuffa over at jeg ikke fikk vist frem flykunnskapene mine i drømmen... Så jeg sto opp, gikk på do, drakk litt vann, krøp tilbake til senga og antok at en ny drøm ville begynne. Men isteden så fortsatte drømmen akkurat der hvor den slapp, men det mest overraskende var det at jeg faktisk klarte å fly....! Lenge, høyt og ikke minst raskt. Var helt utslitt da jeg våknet den morningen.

Ellers så har jeg et par gjentagende drømmer. De er aldri helt like, men innholdet er stort sett det samme. Enten er jeg på rømmen fra gigantiske insekter (takk til "Starship Troopers"... Hadde aldri noen sånne drømmer før jeg så den filmen..) eller zombier. Dette er noen av de skumleste, men også de kuleste drømmene jeg har siden de er stappet med action og nervepirrende stemning. Siste zombiedrøm jeg hadde endte med at jeg ble bitt i akillisen av en liten zombieinfisert unge og hele gjengen måtte forlate meg i et gammelt hus (litt kult hvordan drømmer lages av ting i ubevisstheten. Akillesscenene er en av de jeg husker best fra den første "Pet Semetary" filmen hvor den lille ungen Gage har blitt gjenopplivet fra de døde og går blodtørstig etter naboen, gjemmer seg under en seng og skjærer over akillisen hans med en kniv.). Det siste jeg husker er at de kjørte fra meg, men langt borte i horisonten så jeg plutselig bilen bråstoppe og at det var en hel del aktiviter inne i bilen. Og så var alt stille. 
Den morningen våknet jeg med en følelse av at alle var døde og at alt håp var ute. Jeg var det eneste mennesket igjen og jeg kunne kjenne zombieviruset bre seg i kroppen. Det var som at jeg kunne kjenne slutten. På alt. Det ble en veldig merkelig dag.


  

4. Write down your thoughts.

4. Write down your thoughts.

Fraskrivelse av ansvar.

Dette er et tema som har tatt opp store deler av tankevirksomheten min de siste årene.
Jeg opplever det hele tiden. Fra familie, venner, kollegaer og ikke minst:
Meg selv.

Det er så fryktelig lett å distansere seg fra et problem. Frasen "snu det andre kinnet til" blir noen ganger brukt på fullstendig feil grunnlag. Noen ganger kan du ikke snu det andre kinnet til. Du må trykke hele trynet ditt ned i problemet, men jeg ser selvfølgelig at det er mye enklerer å plassere halen mellom beina og løpe. Det er kanskje viktig å ha i bakhodet at halen lett kan vikle seg mellom et av beina dine og få deg til å falle hardt og brutalt senere. At det å stikke av ikke er den beste løsningen, men selvfølgelig... Med "gode" unnskyldninger er det alltid lett å løpe av gårde med en "ren" samvittighet.

"Noen må gjøre noe."
Denne tanken slo meg da jeg var ute å spaserte i går i elveparken. Et flott uteområde ved Drammens elva som er godt brukt av beboerne i området. Søndagen var en flott dag med sol og god temperatur. På min to timer lange gåtur passerte jeg godt opp mot et tresifret antall mennesker. Og et firesifret antall søppel. Om ikke femsifret. Jeg merket meg i hvertfall mye søppel langs veien og en hælvetes mye i selve Elveparken. Engangsgriller, engangstallerkener, emballasje og alskens annet dritt. Saker som helt klart hadde sett sin gylne æra og som takk for godt arbeid bare ble slengt på bakken av sin tidligere eier. For en skam!
Og det var da jeg begynte å irritere meg.
Først over den ansvarlige som kastet all dritten på bakken istedenfor å bruke nærmeste søppelbøtte. Og deretter irritert fordi ingen gjorde noe med. Alle bare gled forbi søppelet uten å ofre det så mye som et blikk. Ingen viste vilje til å plukke det opp og dette irriterte meg ennå mer der jeg gikk. Rett forbi. Irritert.

"Noen må gjøre noe."
...Det var tanken som fløt rundt i hodet mitt hele mandagen. Noen.
Det gikk så langt at jeg begynte å fundere over hvem. Kommuneansatte? Gartnerselskaper?
Den vanlige mannen i gata? Den vanlige kvinnen i gata?
Og sakte begynte ting å demre.
Meg?

 Selvfølgelig meg.
For hva er det med oss mennesker som gjør at vi kan sitte å mane opp og ned om hva det er som burde gjøres uten at vi selv gjør noe med det? Hva er det som får oss til å tro at det er alle andre sitt ansvar og ikke vårt? Som søppel i parken. Jeg er selvfølgelig flyforbanna på de som har etterlatt all den dritten nede i Elveparken, og det hadde jo bare vært til pass for dem å rydda det opp... Men kommer det til å skje? Neppe. Halvparten av søpla var jo på god vei til å bli kompost.. Den hadde ligget der lenge.
Ingen ønsket å påta seg oppgaven, og jeg, i likhet med alle andre som går i den parken, irriterte meg veldig over dette (en veldig stor antakelse, men det er vel et faktum at folk ikke liker søppel?
Eller gjør folk det? Er det derfor det er så mye søppel overalt?!?). Deretter ble jeg irirtert på meg selv. For å tenke nøyaktig det samme som alle andre.

Så da var det jo ikke stort annet å gjøre enn å ta på seg sko og hansker, dra med en søppelsekk og ta en rusletur langs Elveparken. Jeg kom ned ved Drammen Camping og måtte gå et lite stykke før det dukket opp noe søppel. Det ligger en del eiendommer nede ved Elveparken i det området, så det var ikke overraskende at disse holdt "sin" del av parken ryddig. Men man skulle ikke gå langt bortenfor før søppelhælvete begynte. Jeg tråkket rett ut i grøfta og plukket med meg det jeg kunne, vandret videre og satte i gang neste aksjon som krevde litt krangling med en busk og plasking i vannkanten.
Klokken var rundt 19:00 og mørket bredte seg over parken, noe som gjorde det vanskelig å skille mellom søppel og stein. Det var vanskelig å se pronto, og dette fikk en ubehagelig konsekvens der jeg plutselig sto med to sprøyter i handa. Jeg fikk panikk og kastet de opp i søppelsekken, men fikk sett nok på de til å registrere at den ene var uten nål og at den andre hadde nål, men den var dekket til med et lokk (sprøytetupp? Sprøytelokk? Jeg aner ikke hva termene for sprøytedeler er. Heldigvis.).

Jeg hadde med andre ord ikke vært i noen umiddelbar fare for å bli stukket av noen nål, men for alt jeg visste så kunne det jo hende jeg sto i en haug av sprøyter og jeg så for meg nålspisser borre seg gjennom de tynne sommerskoene mine og inn i foten. Takket være en veldig livlig fantasi så følte jeg også på dette tidspunktet at føttene mine var gjennomboret av heroinsprøyter, noe som førte til at jeg løp skrikende (ikke mitt stolteste øyeblikk....) opp fra grøfta. Jeg turte ikke å vandre noe mer ut i grøfta etter det og holdt meg til det som lå ved stiene i parken. Og for all del, det var nok av å søppel å ta av der også, men jeg begynte å skjønne hvorfor ikke hvem som helst begynner å grave i grøfta etter søppel når det finnes slike gjenstander liggende rundt. Det var utrolig ekkelt, men det verste var hvor åpenlyst de egentlig lå (i dagslys, vel og merke...). Hvilket som helst barn kunne jo få fatt i disse så ideen om å holde Elveparken ren ble plutselig en tanke viktigere. Men jeg innså at det er ikke bare å plukke opp dritten etter andre. I mitt hode så jeg jo egentlig for meg at det bare var å fjerne noen engangsgriller og litt papir, men realiteten var en helt annen. Sprøyter, toalettpapir med avføring, bind, brukte bind og gudene vet hva annet. Alt var ikke akkurat enkelt å identifisere... Det føltes så surrealistisk at jeg på et tidspunkt begynte å bli redd for at det på toppen av det hele kom til å dukke opp et lik. Søppelplukking i skumringen er creepy greier! Spesielt når man ikke er utrustet godt nok. Neste gang så blir det vernesko, kjeledress og en klype til å plukke opp mesteparten av dritten.


Slik så det ut ved hangout-spot'en vår i Elveparken... SERIØST!?!
Hvem går fra et område sånn? Og det verste var at det også lå to bæreposer slengt rundt sammen med søppelet. Kunne de ikke bare ha puttet all dritten opp i en av posene? FOLK ASS!

#drammen #elveparken #søppel

 

3. Speak to someone new.

3. Speak to someone new.

Teoretisk sett så mener nok denne utfordringen at man skal oppsøke noen nye å snakke med, men jeg måtte ha hele tre samtaler med en trailersjåfør i går da han først ringte for å sjekke om det var noen til stede på jobben, deretter ringte han fordi han hadde kjørt feil og en tredje gang da han var nødt til å ha organisasjonsnummeret vårt. Av de tre samtalene, var det samtale nummer to som førte til et tettere bånd mellom meg og denne trailersjåføren. Undertegnede har nemlig ingen form for logisk sans, kartforståelse eller geografisk kunnskap, så det å ringe meg for veibeskrivelse er nesten litt som å ringe røyketelefonen for å bestille fastfood. Det går bare ikke. Så det ble jo litt løs prat da mellom alle feilkjøringene hans da jeg tydeligvis ikke visste forskjell på høyre og venstre. Heldigvis hadde mannen godt humør, selv om han ble lettere oppgitt da han måtte snu for andre gang. Hyggelig var han og.
Aner ikke hva han heter da. Det fikk jeg aldri med meg.



Jegertvillingene

Jeg må jo selvfølgelig kaste meg inn i denne debatten om disse nordnorske jentene som farter verden rundt på TVNorge og tar livet av dyr for morro skyld. Det er nok litt snevert sagt, men hvis man kan slice halsen på dyr med et stort smil om munnen så antar jeg at man har det litt koselig.
Ikke at jeg skal snakke så mye om selve tvillingene for jeg har ikke sett programmet og jeg ønsker heller ikke å se det. Reklamen var hard nok kost for mitt vedkommende og dessuten er det jo underholdning nok å lese alle kommentarene vedrørende dette programmet og alle de utdaterte holdningene som folk har. Personlig spiser jeg ikke kjøtt og begrenser inntaket av fisk så mye jeg kan, dette til tross for at jeg egentlig ikke tror at mennesker bare skal være planteetere. Uten fisk og kjøtt så hadde nok ikke store deler av menneskeheten overlevd, på lik linje som med at dyr er nødt til å ta livet av hverandre for sin overlevelse. Men... Vi mennesker har med årene tatt oss litt for godt til rette i naturen...

Skogen må vike for utbygging og dyrene kan vi tydeligvis drepe i hopetall siden det er så stor etterspørsel etter kjøtt. Det finnes et behov, noe som det kan tjenes penger på da forkaster man alle moralske og etiske dilemmaer og begynner så å pakke det inn med unnskyldninger som at "mennesker alltid har spist kjøtt" og "dyr føler ikke på samme måte som oss". Det er vel oppe og vedtatt at hvis du sparker en bikkje så piper den, og gjør du det samme med en ku så får du mest sannsynlig et raut tilbake. Det at dyrene merker en slik handling betyr jo nettopp at de kan føle. Forskjellen er jo at vi mennesker har evnen til å sette ord på det. Og i følge noen så er det at vi kan snakke og skrive ensbetydende med at vi har rett til å gjøre hva faen vi vil på planeten, men isteden så burde vi jo bruke dette intellektet vårt til å finne ut hvordan vi alle kan fungere best sammen på planeten. For det evner vi ikke da penger og grådighet er den største drivkraften av dem alle, og vi skaper oss mange fine unnskyldninger og forklaringer for handlingene våre ved å bruke flotte og fascinerende ord og uttrykk.
Vi er på toppen av næringskjeden fordi vi sier det.

"Jammen, vi må jo ha mat!"
Ja, det må du, men du virkelig ha i deg 65 kg kjøtt i året? For det er hva en gjennomsnittelig mann får i seg av kjøtt hvert år, kvinner omtrent 41 kg. Og det er den maten vi får i oss, de fleste av oss er jo i tillegg store syndere når det kommer til å kaste mat. En gjennomsnittelig nordmann kaster 46 kg mat i året. En tredjedel av all mat som blir produsert kastes! Og veldig mye av det som kastes er ikke kjøtt, men frukt og grønt... Så sistnevnte er tydeligvis noe man burde spise mer av og i min utopiske verden så ville noe slikt på sikt også ført til lavere kjøttetterspørsel. 

I etterkant av kjøttkuttet har jeg også blitt mektig provosert over hvor lite mat det finnes uten kjøtt. Omtrent alt av ferdigmat er stappet med dette og flere restauranter mangler et kjøttfritt tilbud.
Du kan godt få både laktosefri og glutenfri mat, men en suppe uten baconbiter er visst jævlig vanskelig å lage. Det er nesten litt skremmende hvor lettvin holdning man har til kjøtt og hvor normalt det egentlig er. Kjøtt burde være noe unikt. Og noe enhver kjøttspiser helst skulle skaffet selv. 
Sånn sett er det mye mer respekt i det å være jeger enn konsument. De fleste handler jo maten sin på butikken og forstår ikke omfanget av masseproduksjonen, men på en annen side så har jakting blitt en sport, ikke noe de fleste gjør fordi man må. Jeg er fortsatt irritert på han fyren som klaget over at han hadde fryseren full av elgkjøtt fordi han hatet smaken, men han elsket jakten...

Så hva er best av å handle på butikken kontra det å drepe dyrene selv?
Jeg vil i allefall tro at sistnevnte gir en større forståelse for hva et liv egentlig er, hva det egentlig er verdt... Men igjen, hjelper det hvis man allerede har skapt en distanse mellom menneske og dyr? Hjelper det hvis man sitter med en overbevisning om at mennesker er så mye mer verdt enn dyrene at vi kan drepe de akkurat når vi vil, uten at det faktisk er et behov for verken pels eller mat?
Hvordan kan enkelte unnskylde dette som en "nødvendighet"?

Fordi vi innbiller oss at det er nødvendig.
Vi innbiller oss at butikkhyllene må være fulle for at vi ikke skal tro at vi sulter. Vi lager oss helt latterlige unnskyldninger for hvorfor det er bra å spise kjøtt hele tiden. Det er en enten-eller diskusjon, mens jeg helst skulle hatt den endret til at kjøttspising er noe som i det minste bør reduseres. Og at folk ikke tar kjøttstykket de handler på butikken for gitt. At det bare "skal være sånn siden vi lever i en sivilisert verden". Unnskyldningene er så forbanna enkle. Og lite gjennomtenkte. Det er det jo faktisk mulig å demonstrere:

"Å spare alle dyrene vil føre til flere ting.
mindre mat til dyrene, dette vil føre til: at dyrene sulter, de overlever ikke vinteren, og dør eller blir drept av rovdyr."
Jaha? Det høres da ut som en helt naturlig prosess. Denne plantene var her i milliarder av år før oss, så jeg tror den klarer å rette seg selv. Hvis ikke så må man jo ta grep. Når det er nødvendig.
Ikke sånn "i tilfelle".

"Jøss du er ikke inteligentog jakte og fiske er en nødvendighet du ikke har fatteevne til og forstå disse jentene her er noe av den likeste ungdommen vi har i norge.så hvis du ikke er sån der gresseter sæ får du holde deg til kebab og burger sjappa med latten din"
En av disse som tror at veggiser bare er byfolk som aldri har vært på en gård eller som er vant til å se en elg i hagen. At de egentlig ikke spiser kjøtt fordi de er livredde for dyr.

"Om jakt er dårlig underholdning på grunn av døde dyr så må jo matprogram være likedan? Hva med bilprogram som forurenser og kjører på veier som ødelegger habitat og naturen?
geez..."
Ja? Det er jo enkelte som har problemer med at det lages diverse kjøttretter på matprogrammer, så det finnes noen som kjemper den kampen og. Men nå snakker vi om jakt som underholdning så det er ingen vits i å dra rare sammenligninger.

 "Du har ikke kjønt det Wenche,det handler om å respektere andre mennesker selv om dem har en innteresse som du ikke har.Dem har ikke bryti noen Norsk lov. Så rull inn barten.He He"
En av de som argumenterer med at man ikke respekterer andre fordi man er uenig i det de driver med. Og hvorfor bry seg når det ikke er ulovlig..? Som om norsk lov ene og alene dekker alle moralske og etiske dilemmaer...
Men tilbake til det med å ikke respektere hverandres meninger... Å bruke den argumentasjonen når noen åpner kjeften er så ufattelig IRRITERENDE. Vedkommene viser jo disrespect sjæl ved å i hele tatt bruke den argumentasjonen. I et offentlig foum. I en av Norges største aviser (disse kommentarene er tatt fra VG). Som om hun ikke har rett til å si sin mening der? Vi har da alle lov til å ytre oss i det offentlige rom!  

"At NOAH eller andre dyrevernfanatikere skal syte over alt uten forståelse for at også de som en del av menneskearten også har tatt del i handlinger som har gjort at dyr må vike for oss får bare leve med huet i jorda."
Nok et menneske som ikke forstår at NOAH snakker på vegne av ALLE dyr.
Derfor "syter" de for enhver minste ting som gjelder dyr. De er deres talerør og har derfor all rett til å legge seg opp i dette. Og ja! Alle mennesker er til en viss grad skyld i enkelte dyrs død, enten direkte eller indirekte, men det er derfor enkelte prøver å redusere dette ved å kutte ut kjøtt eller dyretestede produkter. Det blir en sånn "ja, men vi alle har blod på hendene, så hva er problemet?".
At ingen prøver å tørke det vekk, smart ass. 

2. Give someone a compliment.

2. Give someone a compliment.

Denne var ganske vanskelig siden jeg verken gir eller får komplimenter (henger sammen de der).
Å motta komplimenter er noe dritt fordi jeg antar vedkommende bare sier det for å svære snill.
At de egentlig står å lyver meg rett opp i trynet. Spesielt hvis det gjelder utseende eller
noe som går på personligheten. Eller antatte talenter. Alt, egentlig.
Og ikke uten grunn. Jeg er en sur, irritert, bitter og feit kjerring så hvor i all verden folk får ideen fra om at det å lyve til meg hjelper aner jeg ikke, men siden jeg ikke er en solstråle sjæl så er jeg jo ikke akkurat en racer på å gi andre komplimenter heller. For det første så passer det ikke inn i tiraden av syting og bitching. Og for det andre så høres det fullstendig unaturlig ut idet et kompliment forlater leppene mine. Som om noen holder en pistol til hodet mitt mens jeg sier det. Anstrengt.

Bortsett fra når det gjelder Erico. Men han er liksom så gjennomført god, snill og sympatisk så det er vanskelig å si noe negativt. Så da blir det god del komplimenter på ham i det daglige, men selvfølgelig så stakk han av til Bergen i går og etterlot meg i denne kinkige knipa.
For hvem skal jeg liksom gi komplimenter til nå uten å høres ut som en crazy stalkerbitch?

Heldigvis lever vi i en høyteknologisk verden.
Man trenger jo ikke å stå face to face med folk å fortelle dem at de har fått seg en fin hårfrisyre, søt hund eller en stilig genser. Man kan jo bare gå på det store internettet å skrive noe klisjefylt i kommentarfeltet til en blogger. Eller kanskje sende noen kjente en tekstmelding?

Så jeg gjorde sistnevnte. Til Erico. "DU ER AWESOME" skrev jeg.
Og så fikk jeg et nakenbilde tilbake.

Tror ikke han vil at jeg skal poste bildebeviset.

Men jeg har bevis på at jeg er generelt slem mens han er sånn kosemose søt:



Tror ikke jeg får noe kompliment av Erico for dette innlegget her.

1. Take a photo on your way to work.

1. Take a photo on your way to work.

Vanligvis pleier jeg å kjøre til jobb, og vi alle vet jo at man ikke skal ta bilder (ei selfies, folkens..) samtidig som man kjører bil. Jeg kunne selvfølgelig ha tatt et bilde på vei fra utgangsdøra og
ned til garasjen, men det hadde nok blitt et temmelig kjedelig bilde så derfor har det tatt en stund
å få på plass det første punktet i min nye utfordring.

I dag hadde jeg derimot en noe lengre vei til jobb.

Bilen var nemlig lokalisert på et verksted på Gulskogen hvor den hadde vært igjennom både service og EU-godkjenning (uten anmerkning! Må feires...), så det var ikke bare å gå ut døra og sette seg i bilen for å komme seg til jobb. I dag måtte jeg ta både buss og spasere litt, og da passerte jeg dette flotte kjenningsmerket ved Landfallbrua: 


Vennligst se vekk i fra at jeg er en elendig fotograf og
at bildets fokuspunkt ikke er så mye i fokus som det burde....
Ei synlig...


ROGER ER EN DRITT!

Da jeg flyttet til Drammen i en alder av 17 år var det tagget "Roger er en dritt" på denne veggen,
da i svart og tydeligvis ikke av en med noe særlig cancontrole. Historien bak Roger er ganske vag,
men over årenes løp har det dukket opp litt info om mysteriet Roger, men hvorvidt det er sant eller ikke, det aner jeg ingenting om.

Roger og kameratene hans var visstnok veldig glad i pepper og en dag backstabbet Roger en av kameratene sine i ryggen. Den forsmådde kameraten skal i sinne ha fått tak i en sprayboks og skrevet "Roger er en dritt" på veggen ved Landfallbrua, til Rogers store irritasjon. Til hans store glede ble veggen malt over noen år (?) etter, men da hadde allerede "Roger er en dritt" blitt et kjennemerke for Drammensbeboerne, og det tok bare noen dager før tag'en var tilbake. Roger skal ikke ha blitt så fornøyd over det selv om tag'en var i noe bedre utførelse enn den første, dog feilstavet. Om jeg ikke husker feil så sto det "Rogerer er en dritt" der i et par år før veggen ble malt over på nytt. 
Og uka etter var tag'en tilbake igjen.

Nå... Jeg har ikke fullstendig oversikt over hvor mange ganger "Roger er en dritt" har blitt tagget på den veggen, jeg husker spesifikt den første og deretter den som var feilstavet, men Gulskogen ligger tross alt på feil side av brua så det er ikke ofte jeg er på den kanten. Den har ifølge lokalbefolkningen blitt malt over og tagget på nytt utallige ganger.
Selv om jeg driver med graffiti og ser estetikken i tags, så er jeg ikke spesielt glad i tagging. Det skyldes nok at jeg har måtte bruke noen timer på å male vekk uønsket tagging på maskinutstyr selv, men denne tag'en her... Den liker jeg virkelig. Den har tatt steget fra å være en enkel tag (teknisk sett en desperat utskjelling) til et kjenningsmerke, en gjenganger. Og det er jo litt kult da.
Roger er visst uenig.

#drammen #gulskogen #tagging

No wonder I am fat and lonely...

...when this is my main interest....










#thesimpsons #tappedout

UTFORDRING #19

100 day challenge

1. Take a photo on your way to work.

2. Give someone a compliment.

3. Speak to someone new.

4. Write down your thoughts.

5. Write down your dream.

6. Write something while you're drunk.

7. Give a TV-show review.

8. Listen to a new song.

9. Do something that makes you catch your breath.

10. Give a movie review.

11. Be totally honest for a day. Speak your mind. Tell us how that went...

12. Draw or paint a picture.

13. Learn something new.

14. Teach others something new.

15. What is your worst habit?

16. Drink eight glasses of water.

17. Do yoga.

18. Ditch the news and instead seek out an interesting article to read.

19. Cook or bake something new.

20. Spend five minutes in the mirror telling yourself something positive.

21.Write down one thing that made you really laugh hard.

22. Go for a 15 minute run.

23. Do 50 sit-ups.

24. Write a handwritten letter or send a postcard to an old friends.

25. Dance!

26. Cycle to work.

27. Write down a positive.

28. Write down what you are greatful for.

29. How was your sleep?

30. What have you always wanted to do but never had the guts to do?

31. Your favorite joke.

32. Create something.

33. Drink green tea (high in antioxidants). How did it taste?

34. Who is the last person you bitched at?

35. Write a book review.

36. How do you spend your money?

37. Wake up at 6am and meditate before work.

38. What is the worst job you could ever have?

39. Face a fear.

40. Try to love yourself.

41. Do a trick.

42. Go to the movies.

43. Take a picture of your food.

44. Wear a new outfit.

45. Plant a flower.

46. Do the plank.

47. Try a new interesting hobby.

48. Visit your grandparents.

49. Tell someone you love them.

50. Text, write, message people you care about and tell them why they're important to you.

51. Try to draw the human face.

52. Make a graffitit sketch.

53. Try an instrument.

54. Bring your own lunch to work.

55. Be the Yes man for a day.

56. Smoking habits.

57. Make postcards.

58. Make an collage.

59. Look in to an unknown religion or philosophy.

60. Read about a period of history.

61. Pick an art movement that inspires you.

62. Do one thing that makes you feel inspired.

63. Visit a temple or a church.

64. Clean your house.

65. Learn a new word.

66. Languageskills.

67. Go for a walk.

68. Go to the gym.

69. Go on a date with yourself or partner.

70. Make an item of jewelry.

71. Go out for coffee.

72. Write down your dream again.

73. STay away from social media for one day.

74. Make a vegetarian dinner.

75. Eat something you've never tried before.

76. Do an act of kindness.

77. Go without talking for a day.

78. Visit a new website.

79. Favourite web-sites.

80. Donate a bit of money to charity.

81. Read a chapter of a book and describe it.

82. Read something from the Bible. Describe it.

83. Research a Hindu God.

84. Make a comic strip.

85. Ditch your car for a day.

86. Be positive.

87. Try out polyphasic sleep (sleeping multiple times within 24 hours).

88. Make up your own charity.

89. Go on a bike ride and see how far you get .

90. Make a raw food meal.

91. Do a brain training puzzle like sudoku, crosswords or anything on lumosity.

92. Feel beautiful in your own.

93. Create a bucket list of 30 things you hvae to do before you die.

94. Write down something you love about your partner.

95. Read a poem.

96. Write a poem.

97. Dance again.

98. What do you want to save up money for?

99. Try to sell an item.

100. Describe this challenge.

 



Uhørt

Det var fredag. Og det var lønningsdag.
En perfekt unnskyldning for å unne seg noe ekstra (sånn for ordens skyld... Jeg finner en grunn til det hver dag) og på fredagens plan sto nysmurt horn fra bakeren og en iskald Coca-Cola.
Førstnevnte gikk fint i boks. Den andre, en boks som enkelt burde gå i boks, stagnerte fullstendig.
På den lokale Rimi'en hadde de nemlig ikke Coca-Cola bokser. Jeg, som prøver å være av typen
"vi kan ikke forvente å ha alt av matvarer tilgjengelig i butikkhyllene", tok det hardt, men jeg aksepterte det. Heldigvis satt det en butikkansatt og stappet inn varer i kjøleskapet ved siden av og han spurte meg hva jeg så etter. Svarte selvfølgelig at jeg lette etter den berømmelige Coca-Colaen og fyren henviste meg til et skap fullt av... VANILJE COLA. "Jammen, det er jo vanilje Cola." Sutret jeg.
"Det er det vi har." Svarte unggutten, nonchalant, som om det produktet jeg spurte etter overhode samsvarte med det han tilbød meg. Coca-Cola kan da faen ikke sammenlignes med Vanilje Cola?!
Det er som å tilby noen en øl og så servere de en Farris. De to tingene har INGENTING med hverandre å gjøre. Først ble jeg litt satt ut over cola-mangelen og deretter ble jeg skikkelig fornærmet over å ha blitt tilbudt vanilje-cola. Og siden dette var ganske tidlig på morgenen så var jeg fortsatt relativt morgengretten så det endte selvfølgelig med at jeg stormet ut av butikken med armende veivende over hodet mens jeg skrek mot Erico som sto på utsiden "DE TILBØD MEG VANILJE COLA!".
I slike tilfeller vet heldigvis Erico at det er best å holde kjeft, det eneste som kom ut av munnen hans var et tilbud om å kjøre innom en annen butikk for å kjøpe cola der. Det lettet litt på humøret,
men jeg takket pent nei. Det var da grenser på hvor mye tid jeg skulle legge i en colaboks.
Men i ettertid ser jeg at det kanskje hadde vært litt lurt.

For det er nesten en uke siden det ubehagelige sammenstøtet og jeg er fortsatt bitter.
Så det har tydeligvis tatt opp en del hjernekapasitet.

Damn you Vanilla Coke!



#cocacola #vanillacoke

30. A friend.

30. A Friend.

Lord ForShow

Anbefaler alle å lese bloggen hans: ForShow: The World.

Det vil dessverre aldri komme noen nye oppdateringer...
Du er savnet, mann.


 

The Chocolate Brews

Som nevnt i et tidligere innlegg så har jeg ikke vært spesielt selektiv når det gjelder mottak venneforespørsler. Dette gjelder også på facebook. Fjesboka er jo til en viss grad mye mer personlig så jeg har ikke en hel masse ukjente folk der, men jeg har stort sett sagt ja til alle de som jeg har møtt på livets landevei.  Det angrer jeg selvfølgelig sterkt på enkelte ganger.

I etterkant av helgas uroer i København hvor dokumentarfilmskaperen Finn Nørgaard ble skutt under et debattmøte, samtlige politifolk ble skadet og dagen derpå gikk den samme gjerningsmannen til verks igjen og skjøt mot en synagoge i Krystalgade. En 37 år gammel jødisk mann mistet livet.
På dette tidspunktet var jeg ikke særlig inneforstått med hva situsjonen gikk ut på.
Jeg var hos besteforeldrene mine og vi fikk selvfølgelig de sedvanlige nyhetsoppdateringene mellom hopprenne og slalåmkjøring. Verden gikk sin gang for mitt vedkommende.

Mandag morgen derimot var jeg plassert bak kontorpulten med en kaffekopp i hånda og jeg begynte å pløye meg gjennom avisartiklene som omhandlet denne saken.
Hvorfor det skjedde, hvem var egentlig målet og hvem var han idioten som skjøt?
Det ble etter en stund avklart at det var en mann med et dypt og personlig hat for jøder som hadde gjort denne ugjerningen, og i den forbindelse leste jeg Suszanne Aabels kronikk "Sjokket vi ventet på". Sjokkert leste jeg om en frykt jeg ikke kunne kjenne meg igjen i. Og det var tydelig at flere bekjente på face gjorde det samme. For dem så var dette hatet helt fjernt og uvirkelig. Og absolutt ikke noe vi i Norge ville komme til å oppleve. Hvem bryr seg om jødene liksom? De har jo fått være i fred siden andre verdenskrig. Begynte de å bli litt oppmerksomhetssyke siden de satte hele det jødiske samfunnet i sentrum for denne terroren? Det var jo bare en gal mann med en personlig mening som tok handling. Det betyr jo ikke at antall angrep mot jøder vil eskalere. For et hysteri!

...
Det mest irriterende med slike uttalelser og diskusjoner er at de først og fremst gjøres av folk som ikke er jøder og som tydeligvis heller ikke kjenner noen. Men sånn for ordens skyld: Jeg kjenner heller ikke, så vidt jeg vet, noen som er jødiske. Men hvorvidt man kjenner noen personlig er i grunn helt uvesentlig. Det som derimot er svært vesentlig er at jøder fortsatt blir sett ned på i samfunnet og at det flere steder oppleves ubehagelig av de som ER jøder. At jeg, en helt vanlig, hvit, norsk "kvinne" ikke har opplevd jødehat er jo ikke spesielt merkelig siden jeg ikke er jødisk. Hvordan kan jeg bli støtt av noe som ikke angår meg personlig? Men på en annen side, hvordan i pokker kan andre folk bagatellisere dette?

Senest i går måtte jeg på nytt facepalme meg selv mens jeg satt på facebook (dette begynner å bli en irriterende uvane. I så stor grad at jeg begynner å få kul i panna.). Da gjaldt det hele "negerbolle"-debatten. Hvorfor kan ikke vi si negerbolle når det er greit å si hvitløk? Bare det å måtte gjenta den setningen fikk meg til å facepalme meg selv igjen og nå tror kollegaen min på den andre siden av kontoret her at jeg må være gal. Jeg blir bare så jævlig frustrert! Det er da faen ikke opp til oss å bli fornærmet over at andre blir fornærmet! 

Jeg har opplevd at enkelte drar opp rasekortet litt for fort.
En gang klikket en afrikansk kar inne på NAV fordi hun i skranken sa han ikke kunne søke før han hadde et personnummer (tror jeg. Noe manglet han hvertfall). Det førte til at mannen begynte å skrike (på engelsk) at dama i skranken var en rasist. Det var langt i fra sannheten. Så jada, de finnes! Og så?
For det er dessverre den typiske unnskyldningen crackers kommer med når negerbolle-debatten raser. At "de" blir så fort fornærmet over helt trivielle ting.Trivielle faktisk. Som om den afrikanske historien er en forbanna solskinnshistorie. Som at den hvite mannen egentlig gjorde det beste de kunne for afrikanerne under apartheid. Som at all stigmatiseringen og rasediskrimineringen de opplever (nåtid folkens!) på bakgrunn av hudfarge skal defineres av "oss". Fordi hvis ikke vi blir fornærmet av å kalle det negerbolle, hvordan kan da de bli fornærmet? Og konklusjonen på hele debatten:
De burde ta seg en negerbolle!

Responsen var "haha" og "godt sagt".
Sannheten er jo at det var det mest selvmotsigende svaret de kunne kommet med.
Det at man alene bruker "negerbolle" i den sammenhengen viser at det ikke er noe i veien for at negerbolle, en helt vanlig bolle med sjokolade og krem, plutselig blir et negativt ladet ord.
Og det er akkurat DET som er hele problemet!

 

 

29. Soft.

29. Soft.

Soft kitty, warm kitty.
Little ball of fur.
Happy kitty, sleepy kitty.
purr, purr, purr.

Les mer i arkivet » Juni 2015 » Mai 2015 » April 2015
zena zuza

zena zuza

30, Drammen

En treg sjel som tusler langs livets landevei uten noen spesiell destinasjon i tankene. Alt jeg gjør er tilfeldig. Spammere vil få ubehagelige tilbakemeldinger. leser dette tullet her akkurat nå.

bloglovin

Kategorier

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits