°o.O zena zuza O.o° - - en slags oppsamlingsplass.

UGANGPROSJEKTET

Denne helgen braker det løs med Drammen Elvefestival og under morsomhetene har
min bedre halvdel satt i gang et kunstprosjekt hvorav fem underganger og to vegger i sentrumskjernen skal dekoreres av graffitikunstnere, streetartister og samtidskunstnere. 

Siden Aass-veggen ble dekorert til ære for Godset i november 2013 har Drammen kommune virkelig gitt slipp på den strenge nulltoleransen som har rådet byen i hele 10 år. Tidligere i år fikk byen en liten graffitivegg som er åpen til bruk for alle, men dekoreringen av disse undergangene vil være den mest massive fremvisningen av gatekunst i Drammens bybilde per i dag. Om du befinner deg på Elvefestivalen denne helgen anbefaler jeg å ta en liten "art walk" hvor man kan gå fra undergang til undergang å se på kunsten mens den blir utført.
Verdt en kikk!!



UGANGPROSJEKTET


Her er litt av hva man kan vente seg å se i Drammen i dag
(NB! Dette er fra et helt annet prosjekt) :

 

Knulledokkerr

Oh, Radioresepsjonen er i hardt vær. De har kommentert pupper. Unge jenters pupper,
rettere sagt; Sophie Elises sine pupper og det er gutta alt for gamle til.

Som tenåring hadde jeg i overkant store bryster som har ført til de mest ubehagelige situasjoner. Kollegaer som åpenlyst gjør et stort nummer ut av at de leser teksten på t-skjorta mi, folk som stirrer og idioter som tror at fordi puppene er synlige så kan hvem som helst ta på dem akkurat når de vil.
Dette har var til tider vært så plagsomt at jeg begynte å gå lutrygget for å ikke presse brystene opp i trynet til folk og bruke store og dekkende plagg på overkroppen for å gjøre de mindre synlige.
Ettersom midjen har bredt seg utover, rynkene har tatt over ansiktet og brystene ser ut som de har kræsjlandet på månen, har denne formen for interesse heldigvis forsvunnet og jeg slipper for første gang i livet å høre hvisking i gangene om at jeg ble ansatt fordi puppene mine var store eller se andre folk klappe kjæresten min på skulderen og gratulere han med at han har ei "bra dame" mens de gir tydelige tegn på at referansen ene og alene gjelder fettklumpene som henger foran.
Det er så digg når omgivelsene får en til å føle seg litt skitten.

Det har heller ikke hjulpet de dagene jeg har kommet hjem med gråten i halsen over ekle kommentarer eller uønsket beføling, for å så bli møtt av "det er bare noe du må tåle når du har så store pupper".
Jeg har aldri bedt om å få såkalte "mugger" og jeg er heller ikke en person som har vært glad i å vise dem frem, så hvorfor i hælvete skal jeg finne meg i at de blir diskutert av andre over hodet mitt eller at tilfeldige mennesker på gata bare tar på dem?

Det finnes nok av kvinnfolk der ute som elsker oppmerksomhet rundt egne bryster.
De kler gjerne på seg en kjole to størrelser for liten slik at de er helt sikre på at du får med deg godsakene. De vil sikkert bli sett på og de vil sikkert at du kommenterer hvor fine de er, damene er tydeligvis stolte og det skal de så absolutt få lov til å være. Men fy for et rabalder det blir om samme dame tar håndveska si og kliner til en klåfingret og innpåsliten liten pikk for hun ba jo tross alt om å bli klådd på der hun stikker utstyret sitt opp i trynet til alle som går forbi.

Verden fungerer ikke sånn. Den burde ikke fungere sånn.
Det er ingenting ved måten en kvinne, uansett alder eller uansett kropp,
kler seg på som gir omverden ubegrenset tilgang til å beføle henne.

Så hva skal vi gjøre da? Bare la pupper forbli et urørt og udiskutert område?
Nei, vi kan jo ikke det heller! For uansett hvor lite jeg liker å sette mine egne pupper i sentrum så er jo faktisk pupper en av verdens beste oppfinnelser. Jeg har saumfart mannekroppen gjentatte ganger og ennå ikke funnet en tilsvarende kroppsdel som er like fascinerende som pupper (ballene kan jo sikkert være spennende for noen, men så kommer jeg på det engelske ordet "ballsack" og så er alt ødelagt). De er jo fantastiske og i en utopisk verden hadde ikke pupper vært innestengt i brystholdere, bortgjemt for ikke å bli tatt på eller snakket om. Men vi bor ikke i en utopisk verden. Vi bor på jorda, en planet med 6 milliarder mennesker, hvorav bare en brøkdel ser ut til å kunne oppføre seg og forstå at puppene henger fast på en person så all verdens slibrige kommentarer og befølinger er kanskje ikke på sin plass...

Så... Var virkelig gutta i RR såpass ute å seile som enkelte skal ha det til?
De var vel ute i litt hard sjø, men båten kantret jo ikke akkurat og det skyldes vel en Sophie Elise som kom ridende forbi på en delfin og festet et tau i baugen og dro gutta inn på land. Jeg ba om det.
Hun startet jo selv hele diskusjonen ved å snakke om sine egne pupper og hun la heller ikke skjul på at kjolevalget kom av hun ville vise frem brystene sine. Saken er i grunn grei. Eller?

Jeg vet ikke mye om Sophie Elise for det er svært lite givende å finne på bloggen hennes bortsett fra de gangene hun skriver om hjertesakene sine, men jeg har fått med meg såpass at dette er en 19 år gammel jente som allerede har gjennomgått flere operasjoner enn min påkjørte Far fordi hun sliter med selvtilliten. Hun vil være den beste versjonen av seg selv og da bloggleserne kommenterte at nesa hennes ikke passet inn i dette bildet, så la hun seg under kniven. Hun uttaler at "alle må få lov til å kommentere andres utseende" og jeg er forsåvidt enig, men igjen.. Jeg ser virkelig ikke nødvendigheten. Eller behovet. Jeg er jo drittlei av at folk forteller meg at jeg ikke ser ut, men på en måte er det jo bedre enn de som pynter på sannheten. For å være helt ærlig så hadde jeg likt det best om temaet ikke kom opp en gang, for jeg har ikke behov for å høre at jeg er stygg så jeg undrer meg jo over den andre parten som tydeligvis har et stort behov for å fortelle meg det. Gjorde det dagen deres bedre?
Jeg tror det. Jeg føler jo det samme når jeg ser et kvinnfolk med cameltoe i tights.
Min første tanke er selvfølgelig "takk gud for at jeg ikke er kledd sånn", og så kommer dilemmaet:
Burde jeg gå å fortelle dette mennesket at fitta hennes tiltrekker seg mer oppmerksomhet enn brystene hennes eller skal jeg bare gå forbi henne i stillhet? Jeg hadde mest sannsynlig gått forbi i stillhet og deretter løpt inn døra hjemme for å si "gjett hva jeg så i stad?! En SKIKKELIG cameltoe!".
De aller frekkeste hadde sikkert tatt opp telefonen, tatt bilde av det og et par måneder senere hadde samme dame sett bilde av sin bomullstrukkede vagina som meme på facebook. Er det slemt gjort, eller blir det det hele ok når hun uttaler at hun tok på seg tightsen med vilje fordi hun liker å vise frem cameltoen sin? Blir hele situasjonen bedre om vi ikke sier noe og bare tenker vårt?

Min første tanke når jeg leste om denne puppesaken hadde egentlig ingenting med puppene å gjøre.
Jeg ble mer forbanna over båsen Sophie Elise ble satt i som "knulledokke".
Dette fantastiske førsteinntrykket av folk som bare brenner seg fast i hjernebarken og forteller en at jo mindre klær ei dame har på seg, jo flere folk har hun knullet. At livet deres er en slags evigvarende runde med klespoker hvor et plagg må av for hver nye sengekamerat de har.
Livet er ikke så faens svart hvitt.

Men hvordan fungerer dette når personen det gjelder ønsker å se knullbar ut?
Når kvinnen bevisst trer inn i en slik rolle for å få tilbakemeldinger om egen kropp og eget utseende? Har vi lov til å kritisere de av menn, uavhengig av alder, fordi de legger merke til to store (silikon)bryster i en liten kjole? Har vi, de mer påkledde i samfunnet, lov til å fortelle de mindre påkledde at fokuset deres er feil? For uansett hvor uenig jeg er i stilen så gir jeg tommel opp til den lille jenta fra Harstad som i det minste har baller nok til å fortelle at hun kler seg slik for oppmerksomheten. Ingenting er mer hyklerisk enn ei dame som har på seg en kjole på størrelse med en vaskeklut mens hun benekter at det er for å vise frem at hun er sexy. Men her går jeg selv på en smell. Når de såkalte "fordelene" går over en viss størrelse så spiller det ingen rolle hva slags kjole man tar på seg for resultatet blir like vulgært. Jeg vil ikke at puppene mine skal være det første folk ser idet jeg kommer gående mot dem, men slik tilstanden er i dag så kan jeg ikke ha på meg kjole eller topp med utrigning uten at det ser ut som det kommer en stor pupp sigende bortover asfalten. Viser jeg meg slik ute blandt folk så antar selvfølgelig de fleste at jeg kler meg slik for oppmerksomheten, ikke fordi jeg i mangel av rene klær ikke hadde noen annet valg enn å kle på meg enn den trange toppen som lå bakerst i skapet. 

Så hvordan håndterer det motsatte kjønnet dette? Hvordan skal de kunne vurdere hvorvidt kvinnen med bouncy bryster ønsker å få dette påpekt eller ikke? Hvorvidt hun ønsker å vise frem brystene eller om det er en uheldig kleskombinasjon som har ført til at de er så fremtredede? Jeg vet såpass at hvis du skal henvende deg direkte til kvinnen, uavhengig om hun ønsker at puppene skal bli sett eller ikke, så burde det gjøres med en viss form for finesse (gutter på byen: "jeg hadde så knullet de puppene der" går ikke innunder den kategorien...). Men igjen så er det heller ikke snakk om hva RR-gutta sa direkte til Sophie Elise, dette handler om måten de snakket om henne på, godt unnskyldt med at det er slik menn prater. Og de sa det menn pleier å si. På radio. Burde vi kreve at slikt ikke sies offentlig, eller skal vi snart innse at menn er opptatt av pupper uten å klassifisere hver og en av de som en gammel og ekkel gris bare fordi de tar ordet "pupp" i sin munn...?

Dilemmas?

9. View Today

9. Your View Today.

Ikke rart hele persienneprosjektet mitt hjemme gikk så tregt
når jeg kikker inn i disse her hele dagen:



My everyday view.

Savner utsikten fra verandaen vår... 

MUSIC 119 - The Heavy "Short Change Hero"

119. THE HEAVY "SHORT CHANGE HERO"

Noen få ord:
Jeg liker muligheten man har på spotify til å følge venner og se hva slags musikk de lytter til. På den måten har jeg oppdaget noen skikkelige gullkorn, og denne låta er en av de. Den fikk jeg presentert av en kamerat fra de gamle Hillside dager. Jeg har hørt låta før, men aldri merket meg verken navn eller band før nå. Har jo sånn app på telefon som gjenkjenner låter (soundhound), men jeg kommer jo aldri på å bruke den før sangen er over... Men igjen, låta er fra 2009 som var før jeg la all intelligensen min over på smarttelefonen, så det kan hende dette er en av de siste låtene som man hørte et sted og gjorde en helt hysterisk fordi man var redd man aldri, aldri ville få høre den igjen.

Bandet, The Heavy, er fra UK og albumet låta er fra "The House That Dirt Built",
er deres andre studioalbum og den gikk raskt inn på topp 100 lista mi over album man bare ha lyttet til før man dør. Det er rock, indie, soul, blues, funk og reggae tunes hamret inn i et album og resultatet er ganske så behagelig.

I can't see where you comin' from
But I know just what you runnin' from:
And what matters ain't the "who's baddest" but
The ones who stop you fallin' from your ladder, baby



#theheavy #youtube #wikipedia

My Spider Sense Is Tingling

Hjemme hos Pappa har jeg husdyrene Ruska og Odin, mens jeg hjemme i leiligheten har utallige hybelkaniner. Å bo på hotell har derfor gitt meg et visst savn når det kommer til å ha kjæledyr,
men dette er et problem som plutselig løste seg selv.

I hele sommer har jeg vært regelrett forfulgt av edderkopper.
Det er ikke overraskende siden Pappa bor i skogen og den består av 70% edderkopper,
men det hele ble ennå verre etter at Moonie hadde en seanse hvor hun dynket meg ned i salvie for å befri meg fra onde ånder. Nå er de overalt. Hele tiden. Senest i går kom det en og senket seg ned fra taket mens jeg satt på jobb. Det har aldri skjedd før. Ifølge Moonie så henger disse edderkoppene på meg fordi de representerer store spørsmål i livet som må besvares for at jeg skal få et bedre liv, men det er usannsynlig at jeg klarer å svare på noe som helst vedrørende mitt eget liv, langt mindre noe som gjør det bedre så jeg gir faen i hele det segmentet. Jeg syns bare det er så kult siden edderkopper er noen av de mest fascinerende skapningene som finnes. På avstand vel og merke. Og ikke så store som de i Harry Potter eller i LOTR. Litt store kan de være, som denne fine frøkna som lever i en krok på Ypsilon brua i Drammen:


Søndag 10.08.14

Hun er massiv. Tror til og med hun har fått noen kids.
Forstår ikke helt hvorfor hun absolutt skal holde til på brua, men etter noen dagers observasjoner forsto jeg at hun pleier å trekke seg inn i gelenderet når det blåser for mye eller folk blir for plagsomme og ødelegger spindelvevet. Det er virkelig ikke nødvendig å ødelegge spindelvev bare fordi man går forbi det. Tenk om noen bare hadde revet ned huset ditt fordi de gikk forbi det...?


Onsdag 13.08.14

Sprekken like ovenfor der er inngangsdøra til penthousen hennes.

De siste dagene har jeg ikke fått tatt bilde av henne, men jeg har sett henne så jeg vet at hun fortsatt er der. Det er spennende å følge med henne i det daglige, spesielt de gangene hun driver å spinner nettet sitt eller rundt et bytte. Sistnevnte er ganske brutalt, spesielt når man ser de fluene som fortsatt ligger å rykker og napper i kroppen. Brutalt, men naturlig. Og veldig fascinerende.

Kjenner det vil bli litt trist uten henne.

#instagram #edderkopp #ypsilon #drammen

Monthly Status - August 2014

(Rapporten fra Juli

- No Junk/ Lite mat generelt/ Lage mat 
Hahaha. Vekta har gått opp tror jeg... Kjærestekiloene...
Kan ikke si at hotellopphold er det sunneste for kroppen heller, savner virkelig kjøkkenet mitt og hjemmelaget mat. Det beste alternativet har vært salatbaren på Meny, den er helt fantastisk.
I går hadde de en salatbar OG en tacobar. Jeg var himmelen.

Generelt har det ikke vært så ille.... Statistikken på life sum appen viser i allefall at jeg ligger på et helt annet nivå enn jeg gjorde for 6mnd siden... Så det har vært en liten forbedring.
I følge appen selvfølgelig. Ikke kroppen...

På en annen side så fortjener jeg en skikkelig klapp på skulderen.
Jeg har sluttet å drikke Coca-Cola. Bortsett fra et par glass hos Mamma og en (stor) kopp på kinoen så har jeg holdt meg til annen brus og da blir ikke mengdene like store. Heldigvis.
Det går også mer i vann, og jeg har redusert melken i kaffen. Bruker gjerne litt melk i dagens første kaffekopp, evt. hvis det er igjen litt i koppen etter lunsjen, men resten av inntaket er svart.
Det skal visst være bra for forbrenningen. 

 - Fikse Håret
Har kjøpt hårfarge... Det er i grunn det eneste tiltaket jeg vet om så kan hjelpe.
Siden vi har bodd i byen har det blitt noen kvelder ute og jeg har i alkoholrus mannet meg opp og spurt en del frisører og stylister hva som er mulig å gjøre med håret mitt slik at det passer til ansiktet... Jeg har ennå ikke fått noen positive tilbakemeldinger... Så hvis en drita full frisør/stylist ikke en gang klarer å komme med noe fornuftig så tar jeg det som en bekreftelse på at alt håp er ute.

- Sminke
Øyenbrynene fikses daglig, og så har jeg trappet det opp med å ta i bruk en concealer så de verste flekkene i trynet ikke blir så fremtredende. Kjøpte en på H&M for 39,50,- og den funker jævlig bra. Kjøpte noe solpudder og, men det ser ut som jeg har ramlet ned i pudderesken hver gang jeg har brukt den... Så den støver nok ned i toalettveska. Liker produktene deres siden de ikke er testet på dyr, men etter de siste dagers skriverier i media så håper jeg de skjerper seg på andre områder...

 NYTT PUNKT!
- Klær
Usikker på hvorfor jeg ikke har tatt med meg denne problemstillingen før.
Jeg kler meg jo som en dass.

Dette problemet har jeg løst sånn nogenlunde under hotelloppholdet vårt ved at jeg bare tok med meg de fine klærne, og la igjen resten hjemme. Vel... Det er egentlig en løgn. Sannheten er at jeg pakket ned alle de fine klærne til lageret og skulle ta med meg alle daffeklærne på hotellet, men isteden så klarte jeg å mikse disse haugene så nå ligger daffeklærne mine på lager og finklærne (dvs. finklær i forhold til hva jeg eier. Det er ikke speiselt fint. Men finere enn hva jeg pleier... Jeg gir opp. Dere skjønner sikkert hva jeg mener.) ligger i bagen. Derfor har jeg sett noe mer velkledd ut den siste måneden som har resultert i at en av våre nye ansatte har fortalt meg hele to ganger at jeg har sett fin ut (en gest jeg ikke returnert selv om dama har noen av de søteste kjolene jeg har sett.
Jeg blir jo fornærmet der og da siden jeg antar at det er en løgn.) og jeg har blitt plystret på en gang (det skal sies at store deler av kroppen min var gjemt bak en stor eske så vedkommende fikk sikkert ikke med seg hele bildet). På den andre siden har min bedre halvdel informert meg om at deler av garderoben min får meg til å se gravid ut og Moonie har driti meg ut gjentatte ganger på byen når hun har introdusert meg ved å si "dette er søstra mi, er hun ikke fin" til en trykkende og svært så ubehagelig taushet (å tvinge frem komplimenter hos andre har som regel stikk motsatt effekt...).



- Stå opp 
Same old, same old. 

- Trening 
Har ikke trent en dritt, men siden vi nå bor i byen så blir det mye trasking. Det har vært digg.
I går gikk jeg hjem fra jobb. Det er en mil.

- Frimerker
n/a

- Rydding
Bor på hotell, så er ikke noe særlig rydding jeg må ta meg av der.
Men alt jeg eier og har i vesker og bager er et stort sammensurium av kaos.
Og jeg orker ikke gjøre noe med det.

Forhåpentlig kan vi få leiligheten til helga.
Var en tur i leiligheten fredagen som var (befaring på baderommet som skal pusses opp i september) og parketten er lagt! Er bare listene som gjenstår.... Og det har blitt så fint <3

 - Bloggingen 
Hadde planer om å skrive på boken (redigere de siste kapitlene), men jeg har ikke fått roen...
Isteden fikk jeg skrevet noen ekstremt lange og uinteressante blogginnlegg.

 - Familie og venner
Første uken jeg bodde hos Pappa fikk jeg vært hos besteforeldrene mine nesten hver dag.
Så pakket de bilen og kjørte til Trøndelag for å plukke multer og jeg ble plustelig hundepasser for Odin. Sammen med Moonie. Hun kom også utover og bodde på Hurum mens Pappa var borte,
 vi hadde det helt supert sammen. Sisterly time.

- Hyggelig
What's the point? Prøver jeg å være hyggelig og grei så virker det så falskt at folk blir genuint skremt av det. Litt sånn... Norman Bates. Dessuten vet jeg ikke hvordan det gjøres. Så et program om autister i går og deres problemer med å forstå vanlige sosiale normer. Kjente meg litt for godt igjen...
De gangene jeg prøver, ved å stille spørsmål og engasjere meg så blir det så overfladisk og flatt.
Jeg klarer ikke å starte interessante samtaler med mennesker.

Reggae ved Ælva

For en helg!
Den skulle i utgangspunktet brukes til avslapping og helbredelse etter ukas sykdom,
men undertegnede klarte å havne hos Moonie fredags ettermiddag og siden hun bor midt i Drammen by var ikke veien fra hybelen hennes til Goggen spesiell lang å ta. Der ble det noen drammer og et ubehagelig møte med en oppsnasen fyr (hvem i pokker begynner en hilsen med "hører du er den undervurderte på jobben?"?!) før jeg fikk karret meg hjem med Erico på slep etter midnatt.
Dagen etter var jeg død.

En følelse av død som ble ytterligere forsterket av tanken om at det bare var timer til vi måtte på'n igjen. Det var jo lørdagen som skulle være utedagen vår med "Reggae ved Ælva" på Union Scene,
men kvelden i forveien hadde jeg med snøvlete stemme fortalt Moonie "at dette går så bra! Trenger bare å sove litt vettu så er jeg klar igjen i morgen!".
Jeg sov til 18:00.

Klokken var nærmere halv åtte da Jensi og Erico fikk dratt meg ned i lobbyen for en pils (vi bor fortsatt på hotell...). Vi satt der i en times tid mens noen av gutta fra Zig Zag Zoo kom samt noen andre hiphop hoder fra Drammen. Der satt vi til dørene på Union åpnet klokken 20:00, men for Jensi ble gleden kortvarig. Han kom seg ikke frem til baren en gang før vaktene ba ham om å dra. Etter en DRM konsert tidligere i år ble han beskyldt for å ha tagget på scenen og deretter utestengt på livstid, noe som hadde vært en helt real straff bortsett fra at taggen ikke var hans... Dette er noe han må få oppklart med de som driver Union Scene, men det var selvfølgelig ikke mulig der og da så han måtte gå slukøret (og relativt forbanna) hjem igjen. Vi var alle enige om at situasjonen kunne sammenlignes med justismord.

Vel inne var stemningen fantastisk, folk hadde grooven og det var masse kjente folk å hilse på. Fyllesyken hindret meg fra å være noe særlig sosial så det ble med hilsingen i grunn (som om det er noe ulikt fra ellers....). Deretter vaket jeg rundt i et par timer med en whiskey i hånda hvorav promilla overraskende nok begynte å stige. Den steg såpass at jeg på et tdispunkt klarte å bevege meg ut på danesgulvet. Alene. Etter å ha utført noen svært klønete og mindre suksessfulle moves sa hjernen min (og blikkene fra publikum) at jeg hadde fått nok. Det var på tide å komme seg i seng og gi opp hele forsøket om å ta en dag to på byen.

Men da jeg kom opp på rommet oppdaget jeg at klokken var over midnatt.
Sånn sett anså jeg dag 2 på byen som en suksess, jeg hadde jo tross alt holdt ut til dag 3.
Bunkret meg i senga med film, vann og en stor pose potegull, men det gikk ikke lange stunden før øynene seg igjen, men isteden for å falle hardt i søvn lå jeg mer eller mindre og vaket mellom drøm og virkelighet. På et tidspunkt var jeg så ute å kjøre at jeg mente Admiral P sto ved siden av senga mi, men dette avfeiet jeg raskt som en drøm. Frem til Erico kom krabbende inn på rommet et par timer senere og skrøt av å ha vært på afterparty med admiralen. Han hadde til og med dratt ham innom rommet vårt for å hente drekkavarer. Linjen mellom drøm og virkelighet ble plutselig litt ekstra blurry. Tidligere samme natt hadde jeg jo drømt om en snakkende kanin... Kanskje det også var sant?

#unionscene #jaharkmanifest #admiralp #reggaevedælva #drøm

8. Six O'Clock

8. Six o'Clock.

Klokken 18:00 den 29.05.2014 (dvs. Kristi Himmelfartsdag) hang en liten gjeng av oss i Elveparken,
og 18:03 tok jeg et bilde av denne lille krabaten:

Valpen til Sau og Ulla: Kompis!
Genialt navn.

In The Way

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke fungerer før dagens første kaffekopp er inntatt.
At det månedlige kvinneproblemet er rett rundt hjørnet hjelper heller ikke på humøret...
Kombinasjonen er tilnærmet livsfarlig.

Det hele startet i det øyeblikket jeg slo øynene opp. Klokken sto på slumring og jeg våknet overraskende nok i god tid. Dette måtte feires med morgenkos i form av litt trykking på The Simpsons: Tapped Out, men den koselige morgenstunden ble forstyrret av Ericos snorking inn i øret mitt, gnissing av tenner og påfølgende stønning og høylytt pusting. Morgenkosen ble fort erstattet med morgenirritasjon, og jeg sitter fortsatt å lurer på hvordan i hælvete det er mulig å produserer så mange menneskelige lyder på en og samme gang. Den eneste i verden jeg vet som kan være i overkant verre er Odin.
Og han er en bikkje. Med mani for å sleike sine egne baller.

Det var bare å gi opp.
Kledde på meg og opplevde dagens første opptur: Jeg hadde fortsatt tid til en rask frokost, og siden vi fortsatt bor på hotell så innebar det at frokosten allerede var servert. Det er en luksus jeg kommer til å savne. Spiser aldri frokost i hverdagene så fremt den ikke blir servert, da er det langt enklere å ta seg et knekkebrød når jeg kommer på jobb. Men for å ha mulighet til å spise på jobb så er jeg,
den ufrivillig ansvarlige for lunsjanskaffelsene (og annet personalansvar... Seriøst? En misantrop med personalansvar? Eneste stedet det er er sosialt akseptert må jo være i Hælvete.), nødt til å handle inn litt ekstra matvarer i tillegg til det vi får levert på døra. Selv om jeg allerede hadde fått i meg mat så måtte jeg jo handle inn til resten av gjengen og i nærheten av jobben min har jeg to valg når det kommer til matvarer: Rimi og Kiwi. Idet jeg svingte av til Rimi spurte jeg meg selv "hvorfor denne trege butikken, zena?", før jeg så fektet tanken av gårde. Tregheten var sikkert bare noe jeg innbilte meg siden hun som sitter i kassa fortsatt tror det er 1920 og at alle kunder som kommer innom er ute etter en liten prat. Jeg gir henne jo bare blikket og så holder hun kjeft. I dag var det jo enda bedre, for hun var jo ikke der, så dette måtte jo gå lekende lett... Jeg glemte jo helt å ta høyde for irriterende og trege kunder.

 Selv hadde jeg en liten kurv med diverse varer og jeg var bare en meter i fra kassa da en eldre mann med en fullstappet handlevogn kastet seg inn foran meg. Jeg hadde lyst til å kaste kurven min i bakhodet på ham, men jeg orket ikke alt stresset rundt en slik handling så jeg sto der i stillhet og furtet.
Ikke nok med at mannen regelrett snek seg foran meg, men han var verdens tregeste når det kom til å legge varene sine på båndet. Han skulle dobbeltsjekke og lese på emballasjen til hver eneste vare,
noe jeg antar de fleste gjør lenge før de kommer frem til kassa.
Dette førte jo til at dama i kassa flere ganger måtte vente på at han fikk lagt varene sine på båndet og jeg kjente det begynte å krible bak i nakken og rykke til hånda. Jeg hadde mest lyst til å skrike: Hvorfor i hælvete er det så viktig å presse seg foran folk i kassa når du tydeligvis fortsatt har ferie din forbanna idiot!?!! Men jeg holdt kjeft (det positive med at jeg ikke har fått i meg kaffe. Jeg orker faktisk ikke være frekk verbalt. Godt ingen kan lese tankene mine da...).

Da varene hans endelig begynte å ta slutt løftet jeg min egen kurv fra gulvet for å legge varene på båndet, men da stelte dette fine mennesket seg i mellom meg og kassa slik at han kunne studere og ta på hvert eneste alternativ som fantes til ringkontantkort. Hva skjedde med multitasking, folkens? Det å legge varer på båndet samtidig som man kaster et blikk på hylla over for å finne ut av hva man skal ha? Tydeligvis for komplisert for denne fyren, men etter noen minutter (som sikkert bare var sekunder, men de føltes som minutter. Faktisk... Det føltes mer som år.) fant han ønsket antall ringeminutter og jeg kunne endelig begynne å legge mine 10 varer på båndet. Og der lå de. Lenge.

For du skjønner... Det å være forberedt på at man skal betale for seg etter å ha lagt varer for over 2000,- på båndet var tydeligvis en overraskelse for denne mannen. Kassadama måtte si summen to ganger, deretter måtte han tenke seg om før han gravde frem lommeboka og deretter begynte å studere betalingskortene sine på lik linje med matvarene. Så tok han frem et kort og han måtte selvfølgelige dra dette et par ganger via magnetstripen før han puttet kortet inn med chippen først.
Jeg kokte, og det hjalp ikke at det sto to menn bak meg og trippet irritert frem og tilbake. De skulle jo bare ha en brus hver seg (ble overrasket av å se at han ene skulle ha Tab-X. Trodde ikke det fantes folk som fortsatt drakk det skvipet.).

Sinnet la seg i det betalingen til mannen gikk igjennom og han deretter tok i mot kvitteringen uten noen videre diskusjon eller studering. Kassadama scannet varene mine (som måtte tas i to omganger, da en haug var til jobben og den andre privat....), jeg betalte, pakket og var ute av butikken lenge før den irriterende mannen. Dagens første irritasjon av heldigvis omme.

Men slik humøret er nå så blir det neppe den siste.



#shopping #irritasjon #instagram #morgengretten

7. Drink

7. Drink.

Huff. Vil helst ikke tenke på noe som har med drikking å gjøre etter at jeg blåste 3500,- ute på byen på lørdag. 1/3 får jeg igjen av Moonie, mens resten skyldes ikke bare eget alkoholinntak, men at zena av en eller annen idiotisk grunn tok på seg spanderbuksene (spanderingsskjørtet....!) før hun gikk ut.
På forhånd hadde jeg planlagt å ta med Mamma ut på middagen og drinker, men hvorfor jeg absolutt skulle spandere på alle andre som kom min vei er et sabla godt spørsmål. Argh. Jeg blir jo så tulling i fylla, og hadde akkurat begynt å tro at jeg kanskje ikke er så ille som jeg selv skal ha det til...
Og så går jeg avsted og drikker meg dritings og plager utallige bekjente med pisspreiket mitt. Faen.
Jeg har mest lyst til å dø. Skal ikke vise meg ute på byen igjen før neste århundre...

En annen "smell" jeg gikk på var søndag kveld.
Da dro jeg og Moonie for å se "Transformers: Age of Extinction" på kino da med tilhørende snacks og drikke. I mitt tilfelle ble det baconsnacks og Coca-Cola. Jepp. Cola. Drikken jeg har holdt meg unna i hele sommer foruten den ene gangen jeg var på middag hos Mamma... Jeg sto lenge ved brusautomaten og vurderte å ta noe annet, men konkluderte med at det ville ha ødelagt kinoopplevelsen samt at det må jo være lov å unne seg litt i spesielle anledninger. Er veldig sjeldent på kino, men det lukter flere turer denne uken. Sikler etter å se både "Ninja Turtles" og "Guardians Of The Galaxy". Og drikke cola... Problemet er bare det at jeg har spist så mye potetgull og popcorn i det siste at jeg egentlig ikke har lov til å unne meg noe som helst. Selv ikke ved spesielle anledninger...

Så nå er det full stopp med all sukkerholdig drikke (helst den med fake-liksom sukker også...)
samt alkohol. Skal jeg første kose meg med noe så får det bli vin isteden for øl.
Alkis vettu.

Det eneste unntaket vil være om jeg på magisk vis får henda mine på en flaske Desperados.
De selges ikke i Norge såååå.... Da blir det jo litt spesielt...

 



#desperados #alkohol #instagram

6. Hat

6. Hat.



A hat made of hair.

Comfort Inn

Etter en måned i Tyrkia kom endelig Erico hjem på tirsdagen. Da dro vi rett til Hurum hvor vi hadde huset til Pappa for oss selv i et døgn før hans ankomst, og vi begge kjente på kroppen at det ikke ville bli lett å bo oppå noen andre som par når det kom frem at leiligheten ikke vil være ferdig før om 2 uker (kanskje...). Vi har fått nok av tilbud fra familiemedlemmer, og hyggelig er det, men det er jo slitsomt å måtte forholde seg til folk hele tiden. Det blir vanskelig å holde sin egen agenda når man bor i andre folk sine hus, og for Erico som har hendene fulle med et arrangement han skal ha under Drammen Elvefestival så kan det bli ekstra stressende. For meg som ikke er spesielt glad i å gå oppå andre mennesker er bare tanken alene en stressfaktor.

Rett etter vannlekkasjen ble vi innlosjert på hotell frem til Erico dro til Tyrkia.
Deretter fikk jeg låne meg et sted å bo mens han var borte og vi hadde vel egentlig innbilt oss at leiligheten ville være ferdig innen han kom hjem igjen... Så feil kan man altså ta.
Leiligheten er kanskje tørr nok til at de kan legge den nye parketten neste uke, men det er ikke sikkert... Så da ringte vi forsikringsselskapet og spurte om det var mulig å bo på hotell igjen siden prosessen tok lenger tid enn forventet og de svarte umiddelbart ja. Så da er vi atter en gang innlosjert på Comfort Hotell hvor vi skal tilbringe de neste 16 dagene. Det blir digg. Forutsatt at vi husker på å slå av airconditionet mens vi sover. Har våknet opp med nesa full av snørr de siste dagene.



Det diggeste hadde selvfølgelig vært om vi kunne være hjemme hos oss selv, men gleden av å ha sitt eget sted begynner å bli et minne fra fordums tid. Jeg har helt glemt hvordan det er å sove i en god seng, hva slags TV-serier GET-boksen har på opptak og hvor kos det er å lage hjemmelaget mat. Isteden har jeg blitt bortskjemt med hotellfrokost, middag på restaurant hver dag og at rommet vi bor på er vasket hver gang vi kommer hjem. Skulle gjerne tatt med meg noen av hotellgodene hjem igjen... Siden Erico sitter i styret i blokka vår kommer jeg til å be ham om å fremlegge et forslag om vaskehjelp. Hadde jo vært superdigg om det gikk et vasketeam rundt i blokka og freshet opp leilighetene hver uke...

5. Sign

5. Sign


Dette burde være Veggis sin livsfilosofi.
Ikke bare når det gjelder toalettsetet, men også området rundt toalettet.
Den mannen klarer ikke å treffe dassen når han har fått i seg alkohol, noe som har resultert i at jeg ved flere anledninger har tråkket i urinen hans. Det har vært like traumatiserende hver gang.

#urin #instagram

COVER 2 - UB40 "Strange Fruit"

2. UB40 "STRANGE FRUIT"

UB40 er et engelsk reggaeband som har covret en av verdens mest dystre låter,
Billie Holidays "Strange Fruit". Happy reggaebeats er vel ikke det man forbinder med de rare fruktene som henger fra trærne, men UB40 har tonet ned beaten til et tempo den triste sangen verdig.
Personlig har jeg aldri vært noe særlig begeistret for originalen. Teksten er genial (det går kaldt nedover ryggen hver gang jeg lytter ordentlig til den), men selve musikken har ikke vært særlig appellerende. Noe overraskende siden det blir betegnet som en av tidenes mest deprimerende låter og undertegnede stort sett pleier å være deppa, men det blir vel kanskje litt for mye av det "gode".
Kan også ha noe med det at jeg ikke er spesielt interessert i jazz. Den har sine bruksområder,
men de er for mitt vedkommende svært få (dog, mangelen på jazzinteresse skyldes at jeg ennå ikke har hørt en jazzmusikk passende for meg).

UB40 er derimot en av favorittene når det kommer til reggae og har vært aktive helt siden 1978.
De ble for alvor kjent i 1993 da de covret Elvis Presleys "Can't Help Falling In Love" og låta var på den tiden hyppig brukt på diverse samlealbum. Selv syntes jeg den versjonen var megateit og en direkte fornærmelse for Elvis Presley, men jeg var jo blodfan av rockekongen. Det var først slutten av tenårene og under min andre hiphop æra at disse fant veien inn på spillelistene mine igjen takket være VH1. Jeg var allerede fan av skamusikk, men hadde ikke særlig sans for reggae da jeg stort sett syntes alt i den sjangeren hørt helt likt ut. UB40 endret dette synet for meg.
Typisk at det måtte noen engelskmenn til.



#billieholiday #strangefruit #ub40 #reggae

Southern trees bear a strange fruit,
Blood on the leaves and blood at the root,
Black body swinging in the Southern breeze,
Strange fruit hanging from the poplar trees.

TV: Buffy The Vampire Slayer



En utfordring her på bloggen sendte tankene mine rett tilbake til Sunnydale og den store tenåringsfascinajsonen min: Buffy The Vampire Slayer. Planen var å en gang grave frem haugen med DVD'er jeg har fra boden og ta et lite maraton, men den planen ble sterkt fremskyndet da det viste seg at episodene lå tilgjengelig på Netflix. Så tidligere i uka satte jeg meg godt til rette i sofaen
(som forøvrig ikke er noe god å sitte i...) og startet fra scratch. 

Det finnes en gylden regel om at man egentlig ikke burde se igjen filmer og serier man var fascinert av i barndommen, man ender som regel bare opp med å bli skuffet, men siden jeg fortsatt kan se Narnia (BBC serien) og Pernille og Herr Nelson fortsatt skremmer vannet av meg så tok jeg sjansen på å se Buffy på nytt.

Og det gikk forholdsvis greit.
Man kunne tydelig se at det var en serie fra 90-tallet, stilmessig dro den meg rett tilbake til ungdomsskolen (though klesstilen til disse kidsa er langt mer voksen enn hva vi selv brukte på den tiden...), men hele high school settingen gjorde at jeg til tider følte meg litt for voksen. Før jeg syntes at de alle så skikkelig voksne ut, men nå så de jo ut som små drittunger. Serien var heller ikke like treffende på det sarkastiske området slik den var da jeg selv var en rappkjefta tenåring, men det var flere ganger jeg måtte dra litt på smilebåndet. Da gjerne når det ble sagt ting som jeg ikke kunne huske fra tidligere, mye av demperen var nok fordi det ikke var noe nytt. Før jeg satte på serien husket jeg knapt hvordan første episode utspilte seg, men ettersom minuttene gikk kom minnene tilbake på løpebånd. Det var flere episoder som ble skippet fordi jeg rett og slett ikke gadd å se de på nytt.

Noe av det kjipeste med serien er slåsscenene. De var jo skikkelig kick-ass-girl-power-the real-tha-bomb før, men nå virket de alt for arrangerte i tillegg til en ekstrem overdreven bruk av stønnelyder. Så ekstrem at jeg til tider trodde det var en pornofilm som skred over skjermen. Men i seriens forsvar så er som sagt første sesong fra 90-tallet og man støter på dette problemet i omtrent alle 90-talls filmer og serier (for ekstremversjonen... Se "Walker, Texas Ranger".). Noe annet som er ekstremt kjipt er vampyransiktene. I Buffy så får ikke bare vampyrene litt ekstra lange hjørnetenner, men hele nese og øye området endrer seg så man skulle tro de var noen fjerne slektninger av Quark fra Star Trek:



Ikke bare ser det skikkelig teit ut, men de falske tennene gjør at omtrent alle vampyrene begynner å lespe eller får andre problemer med å prate, noe som legger en stor demper på skummelheten.
I mange av tilfellene så har de måtte legge på stemmene deres i ettertid, og det får en allerede lite troverdig serie til å virke enda mindre troverdig. I første episode prøver vampyrene å gjenopplive Mesteren deres og stenger en masse mennesker inne på utestedet The Bronze slik at de kan skape et blodbad som vil få sjefen deres tilbake. Prettyboy over her suger på det ene mennesket etter det andre uten at vi ser så mye som en dråpe blod noe som i forbindelse med vampyrer er fullstendig uhørt!
Det gjør at seriens vinkling mot den yngre garde blir ennå mer opplagt og jeg begynner å føle meg skikkelig gammel.

Synet av Angel, mitt ungdomscrush, var noe av det jeg gledet meg mest til, men det ble til gjengjeld den aller største skuffelsen. Han var ikke i nærheten av like kjekk som det jeg syntes i tenårene, og det eneste som gikk i hodet på meg når jeg så ham nå var "Moonie". Både utseendet og væremåten til Angel var som tatt ut av "Moonies Beskrivelse av Drømmemannen" og så fort jeg definerer en kar som "typisk Moonie" mister jeg absolutt all interesse for både personlighet og utseende. Så det la en skikkelig demper på serien at det plutselig ikke var noe særlig eyecandy der lenger. Buffys guttevenn, Xander, er jo en kjekk fyr, men har en alt for irriterende personlighet til å få status som skikkelig eyecandy... Da slo plutselig de aldrende genene min inn igjen og før jeg visste ordet av det så satt jeg å siklet på Giles... Buffys godt voksne mentor... Han var jo både smart, sjarmerende OG engelsk.



Så, selv om serien i stor grad passer de mellom 10 og 20 år så antar jeg at den vil modnes litt med tiden, noe som vil forbedre seeropplevelsen ganske mye. Et stort aber derimot er de vage minnene om hvor rotete serien ble etterhvert, men til gjengjeld så er det ganske mange episoder innimellom som jeg ikke har sett og disse kan fort endre den oppfatningen. Det eneste jeg vet med sikkerhet nå er at det vil ta meg en evighet å se igjennom de restrerende 6 1/2 sesongene. Jeg begynte på denne i mangel av annet, men nå er jo sesong 4 av "The Killing" ute på Netflix og i morgen kommer Erico hjem så da vil all Buffy-titting vil bli bannlyst fra vår felles TV tid. Og vi gjør jo stort sett ikke noe annet enn å glane på idiotboksen.

 

4. Close-Up.

4. Close-Up.



#nailpolish #instagram

3. On Your Plate

3. On Your Plate

Kveldssnacks


Brie, mini-Ritz og druer.
Og en misunnelig hund.

 #hund #picmonkey #brie

2. Empty

2. EMPTY


Hva? Tom allerede?!


#øl #picmonkey

Summertime Magic

Første august. Sommeren er på hell, Erico og Pappa kommer snart hjem og mitt midlertidige samboerskap med Moonie er snart over. Det er kjempetrist. I 3 uker har vi bodd på Hurum og passet huset til Pappa, og første dagen bar vi ut både pc'er og lydanlegg på verandaen.
Takket være knallværet og tropevarmen har vi tilbragt mesteparten av tiden der ute. Morgen, formiddag, ettermiddag, kveld og natt. Det har vært helt himmelsk. Det var vel en gang forrige uke at jeg så meg nødt til å ta på en genser, til Motoroy store forundring. "Genser? Nå?!" Klokken var halv fire på natta.
Det var litt uggent.

Den første uka i samboerskapet var ikke uten problemer.
Jeg og Moonie føk litt i tottene på hverandre grunnet besøk, rot og noiaen min. Men vi tok det som voksne, pratet sammen og siden har det bare vært sisterly love. Vi er i grunn eksepsjonelt flinke til å løse konflikter, om vi bare gidder. Vi har også fått bevist ovenfor oss selv at samarbeidsevnene våre er ganske gode. Som takk for at Pappa har latt oss feriere der bestemte vi oss for å rydde opp litt rundt husveggene hans. Hagen hans minner litt om en gammel skraphandel, dog det er langt bedre der nå enn da vi vokste opp. Nå har han faktisk klart å kvitte seg med mesteparten av skrotet sitt, men da vi var små bodde jo Mamma der og hun var en tanke bedre på å luke vekk ugress og holde det pent.
Nå ser man helt klart og tydelig at det bor en mann der. En skikkelig mannemann.

Planen hans er visst å asfaltere hele gårdsplassen og på den måten kvitte seg med løvetann og annet ugress, men innen han får satt i gang det prosjektet var det en overhengende fare for at hele gårdsplassen ville gro igjen så jeg tok affære og begynte å luke. Det er en aktivitet jeg ikke har gjort siden jeg var 5 år gammel og Mamma ga meg en bøtte og forklarte at løvetann egentlig er bompibær, så det var bare å sette i gang og plukke. Plukket løvetann som faen jeg da.

Det gjorde jeg forsåvidt nå også.
Resultatet dagen etter var en meget hoven høyre hånd, støle bein og en strekk i høyre lår.
Ingen ideell situasjon, så for å gjøre ferdig resten av lukingen så skal Moonie fyre opp bolinderen og bare måke over gårdsplassen. Det burde spare meg for mye unødvendig arbeid.
"Luking av ugress" ble plutselig endret til "plukking av ugress".

Moonie på sin side har vært eksepsjonelt flink.
Hun har gravd opp foran trappa så vi kan legge duk og heller som forhåpentlig vil hindre ugresset fra å stige i været der senere, samt fjernet et tre som sto midt i trappa (ja. I trappa.). Hun har også ryddet bak garasjen, lagd dekkplass, lagd spadestativ, vasket klær, støvesugd, fikset leveggen på verandaen og reparert vaskemaskinen (som jeg ødela. Jævla BH-spiler. Var favoritt BH'en og... Puppene mine har det ikke greit om dagen. Ingen favoritt BH og ingen Erico som klår på dem.). Selv kan jeg bare skryte av lukingen og vaskingen av rekkverket på verandaen. Ja, også har jeg tryllet bort store deler av ølbeholdningen til Pappa. Det tenker jeg han blir stolt av.

Mest gleder jeg meg til å se ansiktet hans når han skjønner at vi (Moonie) faktisk har gjort noe produktivt mens han har vært borte. Rettelse: Jeg gleder meg til å se ansiktet hans når vi forteller ham at vi har vært produktive. Kjenner jeg den mannen rett så kommer han ikke til å legge merke til noen som helst før vi sier det.

 


Nyvasket rekkverk og Pappas stolthet: Grillen.
Odin er forøvrig vasket han og, men det gjorde Moonie...



Trappeoppgang in making.


#hus #hund #sommerferie #søsken #hagearbeid #picmonkey

1. Morning

1. MORNING

Isteden for å våkne opp ved siden av en hårete Erico har jeg den siste måneden våknet opp ved siden av en ekstremt hårete Ruska. Hun er ufattelig kosete, så det har vært skikkelig stas å våkne opp og føle seg så elsket. Nå skal ikke jeg beskylde Erico for å være kjærlighetsløs, han forteller meg hver morgen at han elsker meg, men han avslutter gjerne setningen med å slippe en skikkelig fjert og jeg syns det legger en liten (understatement) demper på kjærlighetserklæringen.
Ruska derimot har vist sin hengivenhet om morran ved å gi både kos og klem mens hun har murret inn i øret mitt, men etter at bikkja kom inn i huset igjen ble hun plutselig gnien på kosen. Det gikk fra å våkne opp med en malende Ruska i halsgropen min, til en småpsykotisk Ruska som bare har sitti ved siden av senga og stirret meg våken. Deretter har det vært opp til meg å vise henne nok affeksjon for å få henne i kosehumøret, men enkelte ganger har hun vært så furten at hun bare har satt seg oppå meg med ryggen til. Det har gjerne skjedd de gangene jeg har sovet i stua og jeg antar at det er fordi Odin har vært i samme rom og jeg har havnet midt opp i en maktdemonstrasjonskamp dyrene imellom.

 



  Ikke nok med at Odin hele tiden prøver å kue meg ved å prøve å sitte på beina mine og voldta sengetøyet mitt (har måtte skifte det TRE ganger den siste uka takket være spermflekkene hans),
men nå har altså Ruska begynt også. I kjent kattestil går det ut på å plassere seg der hvor de er mest i veien for mennesket og da gjerne med ryggen demonstrativt til. Som illustrert ovenfor.

#katt #hund

UTFORDRING #18 - Photo Challenge

 

♣ PHOTO A DAY ♣

1. Morning.
2. Empty.
3. On Your Plate.
4. Close-Up.
5. Sign.
6. Hat.
7. Drink.
8. Six o'Clock.
9. Your View Today.
10. Best Bit Of Your Weekend.
11. Door.
12. From A Low Angle.
13. Art.
14. Time.
15. Yellow.
16. Out And About.
17. In Your Bag.
18. Something We Don't Know About You.
19. Imperfect.
20. Fave Photo You've Ever Taken.
21. Where You Slept.
22. From A High Angle.
23. Movement.
24. On Your Mind.
25. Something Cute.
26. Where You Shop.
27. Bathroom.
28. On The Shelf.
29. Soft.
30. A Friend.

 



20. Why?

20. Why do you spill your guts all over the internet?

 I mangel av å kunne uttrykke meg verbalt har det å skirve ned tankene blitt en redning. Det er jo viktig å få følelsene ut. Og det er mye rart oppe i hodet her som det ikke passer seg å snakke om, spesielt siden jeg ikke kjenner så mange å snakke med de om. Er ikke alltid jeg klarer å dy meg (takket være Kong Alkohol), og ender da opp med både rare uttalelser og facepalm-historier i upassende settinger.

Det verste jeg slenger ut på nettet er vel alle de negative følelsene og tankene jeg har rundt meg selv, det er ikke noe jeg pleier å snakke høyt om. Man kan ikke nevne sånt uten at folk automatisk tror at en bare er ute å fisker etter komplimenter og så blir stemninga klein. Folk vet jo ikke hva de skal si til sånt, spesielt ikke siden de i utgangspunktet er enige, men det er jo ingen som tørr å si "ja, du er ganske jævlig". De fleste vil jo pynte på det, men de vet ikke hvordan. Kleint. Familien lever i trua om at jeg er en trygg og selvsikker person, og det er i grunn helt greit å la de ha den livsløgnen.
De sliter jo med ekte problemer istedenfor de luksusproblemene mine.
Det er jo ganske flaut å være sånn som dette. 
Sånn svak.   

 



19. Admired

19. Who you admired as a child.

 Buffy.
Sånn seriøst. 
Etter å ha sett filmen på begynnelsen av 90-tallet ble jeg hektet på både vampyrer og kvinnfolk som kunne kicke ass. Jeg var derfor helt i ekstase når det i 1997 kom en serie basert på filmen, og i tenårene syntes jeg Sarah Michelle Gellar måtte være et av de vakreste hunnkjønnene på denne planeten.
Av den grunn hadde jeg også en plakat av henne hengende på jenterommet som visstnok førte til litt tisking om min seksuelle legning. Tenåringer altså. Ikke rart jeg favoriserte en serie hvor demoner og vampyrer jevnlig overtok den lokale skolen og sendte alle kidsa til hælvete.

#buffythevampireslayer #kristyswanson #sarahmichellegellar

Etter at jeg er ferdig med Misfits sesong 5 (som ENDELIG har kommet på netflix)
skal jeg jaggu grave frem alle sesongene av Buffy igjen.
Skal ha de liggende et sted...

 

Coach

Da har det atter en gang vært trenerbytte i Rosenborg. Per Joar Wiggen er byttet ut med Kåre Ingebrigtsen, og atter en gang sikter de mot stjernene i Trondheim. Nå skal det vinnes!

Jeg vil jo selvfølgelig at Rosenborg skal vinne. MyeGjerne alt. Og på en måte ikke.
For fotballen blir fryktelig kjedelig når et lag dominerer slik Rosenborg gjorde på 90-tallet,
så det er godt at andre lag klarer å bite seg fast i toppen og skape litt konkurranse og spenning.
Men det blir jo bittert når Strømsgodset og Molde fremstår som både bedre og sterkere lag. For der har ikke RBK vært. De har ikke vist noen storform siden 2010, og til tross for det så har de ligget å kjempet i toppen helt siden. Det viser at det er noe i laget som fungerer selv om alt ikke klaffer. For det er veldig viktig å poengtere alt som ikke fungerer i RBK isteden for det motsatte.

Mest imponert er jeg over hvordan spillerne klarer å håndtere det massive trønderske presset.
Selv blir jeg pissforbanna over å lese surmaga kommentarer på diverse medier av storforlangende trøndere, spesielt i forkant av en kamp hvor de regelrett kjefter spillerne ned i fotballskoa enn å ønske de lykke til. Jeg har heller ikke vært helt fornøyd med alle avgjørelsene til Perry, men det er jo direkte ufint å henge opp en banner på kamp hvor han blir bedt om å gå. Perry alene er nemlig ikke årsaken til turbulensen som laget har vært igjennom det siste året, styret har vært like involvert (i form av fraværelse kanskje?) og det har både fra spillere og treneren selv blitt etterlyst en bedre kommunikasjonsflyt i klubben. Hendelsen med Strandberg for kort tid siden var også et resultat av feilkommunikasjon og misforståelser som jeg i ettertid har stusset fælt på. Det var før en kamp mot Lillestrøm på Lerkendal at Strandberg nektet å stille til start og etter kampen virket både styreleder Ivar Koteng og treneren Perry helt sjokkert over hva Strandberg hadde gjort. Underveis i kampen ble det ymtet frempå at kommunikasjonsproblemer var en del av årsaken til streiken og når man både før, under og etter kampen ser både Perry, Koteng, daglig leder Dyrhaug og Strandberg tilstede på Lerkendal så må man jo undre seg over hvorfor disse fire menneskene ikke har klart å ta seg en prat sammen.
Jeg vet at Lerkendal er en svær stadion, men så forbanna svær er den ikke. I ettertid måtte RBK beklage seg for å ha løpt til media alt for tidlig og det kom frem at streiken til Strandberg aldri var en streik i utgangspunktet. Kommunikasjonssvikt var vel bare fornavnet. Hvor i systemet flaskehalsen egentlig befinner seg er jeg usikker på, og om det bare var Perry er jeg også litt usikker på.
Det må ligge noen dypere problemer i klubben enn treneren, noe det ser ut til at klubben ikke gidder å innse der de har byttet 11 trenere på 12 år. Eller?

Av alle mulige trenere så var i hvertfall ikke Kåre Ingebrigtsen et dårlig valg.
Jeg liker når de henter tilbake folk som kjenner til RBK systemet og som har et eieforhold ovenfor klubben. Det er ikke bare et steg i karriereren deres, det betyr noe mer å være på Brakka.
At det å komme tilbake dit nesten er litt som å komme hjem.

Ingebrigtsens første kamp var i Irland hvor RBK skulle ta et returoppgjør med Sligo Rovers i Europa-kvaliken etter et skuffende hjemmetap. Gutta gikk seirende av banen sammenlagt og jubelen sto i taket. Kamp nummer to mot Molde i tippeligaen gikk derimot ad dundas med et 3-1 tap på Aker Stadion. Jeg var nesten redd for å sjekke kommentarfeltene for ingen trener fortjener å bli halshugget etter to kamper, og den generelle holdningen var... Jeg måtte gni meg i øya... Positiv. Samtlige skrev at deler av både første og andre omgang måtte være årsbeste av Roseborg, sett bort i fra at de ikke klarte å putte ballen i mål på de utallige sjansene sine. Jeg var glad for at fansen endelig så ut til å komme med mer ros enn ris. At det å score mål på sjansene deres har vært et generelt problem i RBK de siste årene så ikke ut til å være nevnt noe sted. Nå skapte de jo sjanser! 

Jeg gidder ikke pirke mer borti det. Jeg er bare glad for at positiviteten er tilbake hos supporterne, og ryktene tilsier at smilene kommer litt raskere på Brakka nå om dagen også. Ingebrigtsen har glimt i øyet, et smil på lur og en holdning som tilsier at fotball skal være gøy. For et lag som de siste årene har ligget under et enormt press, tatt imot bøttevis av kjeft og måtte håndtere den ene utenomsportslige hendelsen etter det andre, er nettopp en slik holdning akkurat det som behøves. Det har blitt for seriøst i Trondheim. Nå er det på tide å senke skuldrene, puste ut og spille ball. Troillongan har det nok bedre med litt mer mentalt spillerom.


Foto: Kristian Helgesen

#rosenborgbk #perjoarwiggen #kåreingebrigtsen #kristianhelgesen #stefanstrandberg

Gullkorn Part 6

 

zena er stresset (hylgriner) fordi leiligheten står under vann og Erico prøver å beholde roen.
zena: Det passer ikke at du er logisk og rasjonell når jeg prøver å være sint!

zena og Erico snakker om å få barn.
Erico: Jeg gruer meg til du skal være gravid.
zena: Så lenge du holder kjeft og gjør som jeg sier så skal det nok gå bra.

 


Fortsatt redd! Skumleste penisen jeg har vært borti.
Den penisen var knusende.

 

18. 3 Blogs


18. Promote 3 blogs with less then 100 readers a day.

Har veldig liten peiling på statistikken til disse bloggerne,
for alt jeg vet så kan de jo være skikkelig poppis,
så får håpe ingen av de blir fornærmet..

- Scorsese86 -
Politisk engasjert herremann med en stor forkjærlighet for popkultur, frodige kvinner og Jack Daniels.
Hans politiske meninger er som regel stikk motsatt av mine og det har ført til noen interessante diskusjoner, men det holdes alltid på et saklig og ordentlig nivå noe som bare gjør det gøy,
selv om jeg tror at vi begge i blandt blir litt fortvilet på vegne av den andre.
Det hjelper selvfølgelig også på at han opptil flere ganger har utnevnt bloggen min som sin favoritt.

- Meru -
En skikkelig blandingsblogg. Litt personlig info, musikktips, boktips, filmtips og en hel masse internetthumor.

- Wordgasm -
Ei dame som skriver om sine hverdagslige opplevelser med en god porsjon humor.
På de siste innleggene har også kommentrafeltet vært ganske underholdene.

 

 

#blogg #weblogcartoons

Sannheten....

...kommer fra fulle folk, barn, Moonie og nå sist...: Letekryss

 

COVER 1 - Me First And The Gimme Gimmes "Rocket Man"

 1. ME FIRST AND THE GIMME GIMMES "ROCKET MAN"

Siden jeg har blitt kjempemoderne med spotify og greier så har det helt eksplodert når det kommer til det å oppgave ny musikk (og gamle glemte slagere) og jeg sliter fryktelig med å ha kontroll over alle sangene jeg finner og liker til i løpet av en måned. Dvs. jeg sliter med å gidde.
Derfor har jeg valgt å avvikle de månedlige playlistene og heller prøve å være flinkere til å poste et eget innlegg for de sangene jeg liker under MUSIC lista mi. Det er en liste med foreløpig 118 ulike artister og låter som er postet her på bloggen, siste band og låt ut var Misfits med "Angelfuck". Jeg har en gylden regel om at samme artist eller band ikke skal gå igjen flere ganger på lista (så fremt det ikke er remixer, samarbeid ol.), og da gjerne også låtene. Men så finnes det jo så mange gode coverlåter der ute som burde få litt anerkjennelse så da blir det en coverliste i tillegg til musikklista

Fascinasjonen for covers kommer fra barndommen og da jeg pleide å sitte å høre på Mamma spille orgel. Hun spilte alt fra gamle viser til moderne popsanger, og jeg syntes det var så kult å høre hvordan låtene ble så annerledes med orgellyden. Det var som en ny sang, men allikevel ikke.
Noen ganger likte jeg orgelversjonen til Mamma, noen ganger ikke, og jeg fant senere ut at det var en egen kunst det å få til en vellykket coverlåt for når det sant skal sies så har jeg hørt langt flere dårlige (ifølge min smak) enn gode, men når man først finner noen gode...
Da pleier de å være sabla gode og.

Det krever litt baller å tørre å gi ut en coverlåt, selvfølgelig litt avhengig av hvem som covrer og hvem det er som blir covret, men i utgangspunktet så tukler man jo med noe et annet menneske har laget. Om man klarer å imponere originalartisten så har man vel gjort en bra jobb, men det må jo være fryktelig trist hvis man klarer å fornærme de isteden. Både "Hver Gang Vi Møtes" og "Cover Me" var jo basert på hele coverprinsippet, men av en eller annen grunn så orket jeg ikke å se på de programmene. Det ble nesten litt påtvunget, og jeg følte ofte at sangene manglet sjarm selv om artisten iherdig prøvde å balansere mellom sin egen stil og originalartisten, noen ganger ble det kanskje litt for mye balansering? Jeg vet ikke. Jeg ga jo opp å se på det.

En god coverlåt burde også komme fra sjela.
Den skal rulle like lett av tungen til vokalisten som om den var en av hans egne låter og den skal synges med følelse og innlevelse. Og selvfølgelig, på akkurat den måten covreren selv føler for, uavhengig om de da distanserer seg så langt fra originalen som overhode mulig eller om de bare ønsker å bytte ut vokalen med sin egen stemme. Begge deler kan bli bra og begge deler kan bli skikkelig ræva. Det finnes ingen god oppskrift, men en liten pekepinn er at det som oftest hjelper å lage noe nytt. Man skal liksom puste liv i en coverlåt, og hvis man belager hele endringen på vokalen... Vel. Det kan funke om man har en særegen og unik sangstemme, ellers så kan det være en fare for at folk syns det blir litt kjedelig. Sjelløst. Danskebåtaktig.

Siden coverlåtfacinasjonen kommer fra barndommen så er det jo passende å finne en originallåt som jeg var hekta på da, og hvor jeg i senere alder ble hektet på en coverversjon av denne.

Frem til en alder av 10-11 år gikk det mest i poprock, og favorittene var ABBA, Elton John og Elvis Presley. Har kasta bort et par timer foran speilet med en hårbørste som mic mens jeg danset, sang og showet for meg selv. Var ganske heldig som hadde både Elvis og ABBA på kassett (ja, heldig som hadde de på kassett. Kids i dag aner ikke hvor heldige de er som har all verdens musikk tilgjengelig til en hver tid.), mens Elton John oppdaget jeg ved å lete gjennom CD-samlinga til Mamma og Pappa. "Rocket Man" rørte meg veldig, den var jo bare såå trist selv om jeg nesten ikke skjønte et pøkk engelsk. Alt jeg skjønte var at den handlet om en mann, en rakett og noe som kom til å ta veldig lang tid. Jeg antok at rakettmann drev å fløt rundt om i verdenrommet alene og det var jo en fryktelig trist tanke.

Da jeg nærmet meg tenårene la jeg det meste av pop på hylla (det skyldtes en ekstremt pinlig periode hvor jeg hørte på BSB og Spice Girls. Interessen var i grunn ikke så stor, det var mer et desperat forsøk på å dilte etter de kule jentene i klassene. Faen. Det var jo ikke kult i det hele tatt.) til fordel for rap og senere punkrock. Det var en tid hvor det var ekstremt viktig å sette sin musikalske smak i bås slik at man visste hvilken gjeng man skulle tilhøre (ettersom årene gikk og den såkalte "guilty pleasure" lista vokste seg stor og tykk innså jeg etterhvert at det ikke finnes noen bås for meg å være i. Liker litt av alt så det er egentlig ikke mulig å definere nøyaktig hva slags stil jeg har. Random er kanskje det mest passende ordet.). Da jeg var rundt 14 fikk jeg ørene opp for punk, og da spesielt NOFX og alle band som de kunne assosieres med. Vokalisten i NOFX spiller også bass i  Me First and the Gimme Gimmes, et band som utelukkende spiller coverlåter, så du kan tro jeg var i ekstase da jeg oppdaget dette. Ennå bedre ble det da jeg endelig fikk hendene mine på en samle-CD som faktisk inneholdt en Me First and the Gimme Gimmes sang ("Honest Don's Welcome Wagon") og coverlåta der var "Rocket Man".
Det var med en litt ambivalent følelse jeg satte den på. Hva om jeg ikke likte den? Det var åresvis siden jeg hadde hørt originalen og minnene om hvordan selve låta gikk var ganske så vage, det eneste jeg husket var følelsen den ga meg. Melankoli. 

Og Me First and the Gimme Gimmes dro den melankolske følelsen opp til et passende nivå for en smådeprimert tenåring. Den småtunge trommingen som startet sangen etterfulgt av lyden fra bassen til Fat Mike ga meg gåsehud over hele kroppen. Vokalisten like så. Det var ikke bare fordi låta var kul at jeg kjente pelsen sto, det var like så mye gleden over å oppdage hvor annerledes den var og det at den meg den samme følelsen som originalen. Melankoli. Det var fortsatt trist å høre om han fyren ute i verdensrommet (da forsto jeg jo faktisk teksten). Jeg var jo kjent med begrepet coverlåter,
men jeg hadde faktisk ikke hørt en som var så ulik originalen. Og som fortsatt var bra.
Jeg hadde jo bare vært på danskebåten.

 And I think it's gonna be a long long time
Till touch down brings me round again to find
I'm not the man they think I am at home
Oh no no no I'm a rocket man
Rocket man burning out his fuse up here alone



#mefirstandthegimmegimmes #eltonjohn #rocketman #youtube #honestdonswelcomewagon #danskebåten #nofx #fatmike

The Simpsons: Tapped Out

Nok en avhengighet som kan legges til lista over "ting zena egentlig ikke burde gjøre",
og det er spillet "The Simpsons: Tapped Out" som går ut på å bygge opp Springfield igjen etter at byen ble jevnet med jorden takket være Homers uforsiktighet på kjernekraftverket.

Som de fleste andre spill er formålet å samle opp poeng og penger.
Poengene hjelper en å klatre opp nivåene, mens pengene er til for å kjøpe hus og diverse annet så Springfield nok en gang kan bli en fin by. I tillegg til dette har spillet sin egen valuta i form av donuts, og disse får man vanligvis en (!?!?) stk av for hvert nivå man klarer. Ellers må man kjøpe donuts for ekte penger i iTunes store til umenneskelig stive priser, og når man først har fått seg en liten beholdning så ryker den på null komma niks fordi det meste som må kjøpes med donuts er jo faen meg dyrt det og.

Når man spiller på en iphone med pølsefingre så er det fort gjort å trykke feil, så i starten tapte jeg en haug av donuts ved at jeg ikke hadde satt på det ekstra sikkerhetsspørsmålet ved bruk av donuts. Det hender titt og ofte at jeg klarer å skru den av og ender opp med å bruke donuts på en eller annen idiotisk ting jeg ikke vil ha. Det siste var at jeg plutselig hadde en mimeartist til 50 donuts (tror jeg) vandrende rundt på brygga som verken øker bonusen min, tjener meg penger eller gir meg penger.
Jeg ble så forbanna at jeg vurderte å sende hatbrev til EA.

Det finnes også en tredje mulighet for å få donuts og det er ved å kjøpe et skrapelodd for 7,- på Kwik-E-Mart hvor man kan vinne opptil 100 donuts. Har vært heldig der opptil flere ganger og har derfor hatt nok donuts til å kunne kjøpe meg en del av de tingene jeg har siklet mest etter som herberget, dyrebutikken, kinoen, en forlatt butikk, diverse trær, sommerfuglbur, diverse stands til å ha på kaia og et ølbryggeri. I tillegg har jeg bommet tre ganger på kjøp, den ene var mimeartisten jeg klagde over litt lengre oppe i innlegget og det andre var et ekstra outfit til Apu som kostet rundt 60 donuts. Da og var jeg fly forbanna for kjøpet, men i ettertid viste det seg at American-Apu drar inn mer penger enn bare Apu, så på lang sikt var det ingen dum investering. Den tredje (teknisk sett den første) og siste feilen var butikken Try-N-Save, men den har også gitt meg litt inntjening på sikt så det sinnet har lagt seg. Mimeartisten derimot blir jeg fortsatt grinete av å tenke på.

(NB! Det finnes en fjerde måte å skaffe litt donuts på, ved å bruke en cheat som gir deg 10 donuts og en gratis Jebediah Statue. Trykk på Homer så oppgavelista hans kommer frem, trykk deretter ti ganger direkte på Homer og det kommer opp en infoboks om at ti donuts er lagt til kontoen din og at statuen ligger på inventory.)

Det største problemet i dette spillet er nemlig pengene.
Den vanlige inntjeningen er dagslønna man får fra de ulike bygningene og beboerne, men for å få beboere må man kjøpe bygninger og for å kunne kjøpe bygninger må man ha penger (eller jævlig mange donuts), så det går med andre ord jævlig tregt i begynnelsen. Det er først når man begynner å få litt folk og bygg at de store summene begynner å trille inn, men det er vel naturlig at prisen på bygningene øker i takt med inntjeningen slik at man alltid vil henge på etterskudd uansett hvor mye penger man tjener. Det er jo tross alt et spill, og jeg antar at huset skal stå igjen som vinneren.



Foreløpig blir alle beboere mine i Springfield pisket rundt hele døgnet for å tjene inn så mye penger som de kan, men selv da syns jeg at det går alt for tregt. Skulle jeg spilt dette i normalt tempo, dvs et par ganger hver kvelden, så ville jeg nok fortsatt ha vært på nivå 14 for det ville jo ha tatt ukesvis å samle inn nok cash. Det skal jo gjerne settes opp to-tre bygninger for hvert nivå, pluss at man med jevne mellomrom må kjøpe større land/vannområder og på nivå 25 hvor jeg er nå så er disse svindyre. Det tar meg en til to dager å samle sammen cash til tomta og deretter tar det meg en til to dager til å samle inn nok cash til bygget jeg skal sette opp. Tålmodigheten min går igjennom en skikkelig prøvelse når det kommer til dette spillet, men på en annen side så gjør jeg det veldig vanskelig for meg selv siden jeg ønsker å ha en viss standard og ryddighet i byen min. Jeg plasserer ikke bare et bygg et sted fordi det får plass. Det må passe inn i omgivelsene ellers blir det bare forstyrrende (og dermed irriterende).
I tillegg så har jeg allerede en plan på hvordan bystrukturen skal bli, og hadde jeg ikke vært så opphengt i at alt må stemme overens hele tiden så kunne jeg nok tjent en hælvetes mye mer penger.



Diverse nettsider tipser blandt annet om at man burde kjøpe et par dusin billig hus til 355 kroner som avgir 6 kroner i lønn hvert femte minutt. Ved intens spilling vil man ha nedbetalt husene i løpet av kort tid og resten vil da være ren profitt. Ingen dum ide, men å stable tyve-tredve like hus oppå hverandre passer dessverre ikke inn i byplanleggingen min uansett hvor lønnsomt det er. Så, til tross for dette eviglange klageinnlegget om hvor tregt og dyrt spillet er så skal jeg ta til etterretning at min egen pertentlighet legger litt kjepper i hjula for meg når det kommer til dette med å tjene inn noen ekstra, sårt trengende penger. Men, hvis jeg er like flink med dette spillet som jeg var med The Sims Freeplay (som forøvrig er lagt på hylla....) så skal man ikke se bort i fra at jeg går skikkelig i pluss en dag.
Jeg må bare smøre tålmodigheten min og holde meg tro til planen. Mulig den feiler, men da kan jeg i hvertfall være mektig stolt av den oversiktelige og ryddige byen min.

 
Redneck Area


Sentrum

 
Springfield Park


Springfield Squidport

#thesimpsons #tappedout #ea #springfield

TV: The Killing

 




Takket være de siste ukers søvnløshet har jeg vært nødt til å finne noe å se på for å dempe dødtiden og siden jeg har en del TV og filminteresser som Erico ikke har (han er blandt annet ikke særlig fan av skrekkfilmer, overnaturlige vesener og krimserier) så er lista over "ting jeg må se" så lang at jeg har vanskeligheter for å vite hvor jeg skal begynne. Heldigvis har jeg en underbevissthet som ser ut til å fungere bra for da jeg satte å kikket gjennom serier på Netflix hørte jeg stemmen til Trudy i bakhodet da jeg passerte "The Killing". "Den er ganske bra den." Tonen i stemmen hennes hørtes overrasket ut.

Og jeg er egentlig litt overrasket selv, tre sesonger ut i serien og i påvente av en ny 1. August, hvor godt jeg likte den. Den har en dysterhet over seg takket være den i overkant alvorlige hovedpersonen, politidetektiven Sarah Linden (Mireille Enos), som er direkte og målrettet i kampen om å avsløre hvem som står bak drapet på den 17 år gamle Rosie Larsen.
Linden har egentlig sagt opp jobben og er i ferd med å flytte til den andre siden av USA for å gifte seg og gi den 13 år gamle sønnen sin en noe mer stabil hverdag, men blir hektet på Larsen-saken og privatlivet hennes begynner som følge av det å rakne.
Samtidig må hun ta seg av drapsavsnittets nye tilskudd, Stephen Holder (Joel Kinnaman) som trenger litt innføring i arbeidsprosedyrene siden han bare har jobbet undercover tidligere. De får en noe bumpete start, men viser seg etterhvert å være et dugelig team. Dynamikken mellom disse to gjør serien, samt at de spiller hver sin rolle meget bra.

Mireille Enos tolkning av Sarah Linden er skremmende (bra).
Hun nailer rollen som bastant, sta, masete og målrettet etterforsker til så stor grad at hele dama bare blir irriterende, men det går greit. Hun er konsekvent i å være sosialt mistilpasset og hun spiller rollen med så mye følelse at det nesten virker ekte. I tillegg er det ikke mange serier som har en usminket kvinnelig hovedrolleinnehaver som isteden for å gå i den typiske Hollywoodfella hvor karakterene blir mer og mer pynta på for hver episode (de starter som noen tøffe og usminkede traktordamer for å så ende opp som modell for Victoria's Secret) faktisk ser like sliten og stresset ut for hver episode, med unntak av noen hvor hun rett og slett ser helt jævlig ut. Det gjør noe med en når man kan nesten sitte å telle rynkene i pannen hennes når hun sitter å kverner over hvem morderen kan være.
Det gjør vondt å se noen kjøre seg så hardt og det er vondt å se hva slags skader det resulterer i, både for dem selv og de rundt dem.
Jeg føler virkelig med Sarah Linden selv om jeg brukte mesteparten av tiden på å irritere meg over den hysteriske holdningen hennes, og helst skulle sett at partneren hennes, Holder, ga henne en ørefik i annenhver episode.

Og for all del, Joel Kinnamans karakter Stephen Holder hadde garantert klappet til Linden hvis han trodde at det ville hjelpe henne, men ikke av andre grunner. Bak den white homeboy attityden som han har tilegnet seg etter åresvis med narkospaning (og narkobruk) finnes det en ganske så observant og godhjertet liten gutt. Selve imaget til Holder ligner på din gjennomsnittelige amfetaminstuker og/eller Eminem-wannabe, så jeg trodde det var årsaken til hvorfor han virket så jævla kjent.
Etter å ha grublet i et par episoder måtte jeg ty til IMDB for råd og ble fort satt ut. Det var ikke rart mannen så kjent ut, han spilte jo i samtlige av "Snabba Cash" filmene, og da som selve hovedpersonen Johan "JW" Westlund, men på egenhånd hadde jeg aldri klart å koble de to sammen. Jeg må innrømme at det først og fremst kom av at jeg ble mektig sjarmert av rollen hans i "The Killing" mens han gikk meg skikkelig på nervene i alle "Snabba Cash" filmene, og de filmene så jeg bare på med et halvt øye.
Ikke syntes jeg at han var noe kjekk i de filmene heller.

"Snabba Cash" er nemlig av den type film som Erico er nødt til å se uten meg da jeg er ikke spesielt glad i sånne super-action-hvor-det-skjer-masse-dritt-og-hovedpersonen-skaffer-seg-shitloads-av-meningsløse-problemer-type-hot-chick aktige filmer, mens Erico syns det er underholdende til tusen. Det, og romantiske komedier er favorittene hans, en fascinasjon jeg tror gjenspeiler seg i hans evig lange drøm om å være helt (dvs. mer helt. Han har allerede reddet en baby fra å være innestengt i en bil med 30 varmegrader og lukkede vinduer. Ja, også redder han meg ukentlig i alt fra mentale sammenbrudd, trafikkproblemer og sult til lovesickness, ensomhet og familieproblemer.).

For meg utvikler både Linden og Holder seg underveis til å bli helter av eget slag.
Det koster dem dyrt, men de skal ha for arbeidsinnsatsen og viljestyrken de legger i å løse drapsgåten Rosie Larsen. I mellom slagene deres får vi også et innblikk i livet til Rosie Larsens pårørende samt det pågående borgermestervalget i Seattle som har blitt knyttet opp til saken da Larsen ble funnet i bagasjerommet på en kandidatenes kampanjebiler.

Som nevnt ligger det en dyster holdning over denne serien.
Den virker mørk, tung, kald og upersonlig selv om man ser de mest personlige sidene av hver enkelt karakter i serien, men det virker kanskje bare slik på meg siden den ga meg så mange vibber til nordisk film med alle de lange, tause oppholdene og scenene hvor folk bare stirrer på hverandre og beskueren selv skal kunne klare å tenke seg frem til hva slags føler som ligger bak øynene til skuespillerne. Personlig liker jeg å få det inn litt med t-skje, så den formen for filmatiseringer hvor jeg må legge i en haug av hjerneceller begynner bare å kjede meg.
"The Killing" hadde sine perioder hvor jeg ble irritert over dette, men den hentet seg raskt inn. Det var først i sesong to at jeg skjønte denne likheten da jeg for en gangs skyld leste rulleteksten hvor det sto at serien er basert på den danske TV-serien "Forbrydelsen". Mener å ha noen vage minner fra å ha sett den serien for mange år siden (mener den gikk på TV2?), og det første som slår meg er at den amerikanske remaken virker langt mer nordisk i utførelsen enn sine danske kollegaer. Jeg mener å huske at "Forbrydelsen" ikke var så ekstremt på disse irriterende filmeffektene, men jeg er nok nødt til å se den serien igjen for å kunne legge opp en mer korrekt analyse. I mellomtiden så setter jeg den opp på "må se" lista.

Du burde gjøre det samme med denne.

(NB! Anmeldelsen er basert på sesong 1 og 2. Jeg har ikke fått helt feelinga for sesong 3 ennå.
Må se de siste episodene av sesongen om igjen... Sovnet. Og det sier jo litt egentlig.Trist med serier som dropper i kvaliteten, men det positive i dette tilfellet er at sesong to avslutter gåten om Rosie Larsen og handlingen i sesong tre starter nesten helt på scratch ett år frem. Så man kan derfor fint se de to første sesongene uten å bli fristet til å fortsette på den tredje.
Bortsett fra hvis man ikke klarer å ta øynene vekk fra Holder, da.

 

#thekilling #forbrydelsen #joelkinnaman #maireilleenos #whokilledrosielarsen

Inzombia

Det ble lite søvn natt til vannlekkasjen 01.07. Ikke fordi jeg på det tidspunktet var opptatt med å tørke vann, fordi vannlekkasjen ennå ikke var kjent for mitt vedkommende, men kroppen var urolig og fikk seg ikke til å være rolig. Jeg innbilte meg selvfølgelig at den uroen skyldtes at jeg egentlig er synsk,
men siden jeg ikke har hatt eneste hel natt med søvn siden... Vel. Hvis jeg er synsk da er noe skikkelig fucka i ferd med å skje. Og det tror (håper) jeg egentlig ikke.

Mye skyldes nok varmen, de fleste våkner vel opp i en svettepøl nå om dagen så varmt som det er. Hetebølgen vi opplever nå om dagen kombinert med lite søvn har derimot gjort at jeg har brukt de siste feriedagene mine til å gå rundt som en zombifisert amøbe. Planen var å freshe opp hagen til Pappa til han kommer hjem fra ferie som en hyggelig liten gest for at han lar meg bo her, men varmen har kommet i veien for ambisjonene. Det begynte bra tidlig i uka ved at jeg fikk vasket rekkverket og grillen på verandaen (grillen var innsauset av fett og rekkverket var dekket av mose...),
men så slo varmen inn skikkelig og all form for produktivitet forsvant.
Det var så ille at jeg ikke en gang gadd å dra den bleke ræva mi ut i sola for litt sårt trengt farge, det var jo et hælvete å ligge der uten noen som helst form for avkjøling. Det eneste alternativet var å gå inn i dusjen hver gang hodet kokte, men etterhvert ble jeg lei av å gå de femti skrittene til og fra badet, så da satte jeg meg i bilen og kjørte ned til lekebutikken og kjøpte et basseng.


Noe provoserende bilde.
Dama ser kun ut til å ha øyne for den blonde ungen og ignorerer gingerungen helt.
Først nå ser jeg egentlig hva slags fordommer Jensi er nødt til kjempe mot i det daglige.
I got you back, bro.

 Bassenget virket som en sabla god ide frem til jeg kom på at en del av installasjonen besto i å blåse den opp. Lungene mine er knapt nok sterke til at jeg klarer å prate normalt, så i heten ble det en gedigen nedtur. En manuell oppblåsning tilsa at det ville ta timer før bassenget kunne tas i bruk og jeg var iferd med å gi opp da jeg kom på kompressoren.
Den søte, lille greia jeg var nødt til å kjøpe for et par uker siden da bilen punkterte,
viste seg å være en riktig så god investering.


Et skikkelig hendig lite apparat. Fyller et dekk på omlag 4 minutter
(dekket burde være løst eller jekket opp så det ikke er noe trykk rundt,
ellers blir det fort litt tungt for stakkaren) og den får strøm av sigarettenneren.
Også kan man stue den vekk i übersøt veske:



Følger også med to munnstykker for ulike oppblåsningsbehov.
En av de passet meget godt til tuten på bassenget:



Siden kompressoren måtte brukes i sigarettenneren (eneste aberet med det apparatet. Det er ingen alternativer til strømkilder.) var jeg nødt til å pumpe opp bassenget i bilen min og deretter bære det opp på verandaen og fylle det med vann der. Det var lettere sagt enn gjort.

Å bære bassenget gjennom huset var uaktuelt siden jeg mest sannsynlig hadde rivd ned halve kjøkkenet i forsøket, så det eneste alternativet var å få den gjennom porten til hundegården.
Det er en to meter høy nettingdør med en stor, påsveiset klump av en låsemekanisme som har en tendens til å henge seg fast i det meste som går forbi. Jeg hadde selvfølgelig ikke tatt denne i betraktning, ei at jeg bassenget var 57 cm bredt, noe som tilsvarer rundt en tredjedel av høyden min, og det ble derfor noe mer uhåndterlig enn først antatt. I tillegg sto Odin på toppen av trappa og bare ventet på å få en liten glippe i døra så han kunne stikke opp til nabobikkjene, så stressometeret mitt gikk i taket når bassenget satt fast i den øvre dørkarmen.

Jeg turte ikke å røre meg.
Innvendig bannet jeg over hvor typisk det var at jeg klarte å ødelegge ting før de en gang var tatt i bruk
og lukket øynene i irritasjon og bestemte meg for å gi fullstendig faen i om Odin kom til å stikke av der jeg hørte klørne hans ruslet nedover trappene. Ruslet.
Den bikkja tar rennafart og løper når han finner det for godt, men da jeg åpnet øynene sto han bare å kikket på meg. Litt sånn "hva i pokker driver du med nå?" blikk, og det ikke uten grunn.
Bassenget hadde så vidt hengt seg oppi karmen så det var bare å lirke den løs uten skade. Ferden fortsatte opp trappen hvor Odin løp i forkant og åpnet porten i toppen av trappa (jaaah... Det er jævlig mange porter der på grunn av Odin.). Fra der kunne jeg kaste bassenget over på den lille solverandaen (slash rømningsveien) som Pappa nylig fikk bygget på huset.
En ideell spot for plasking.

Det var etter at bassenget var plassert midt på verandaen med soltilførsel fra alle kanter,
klar til oppfylling at jeg begynte å tenke på hvordan vanntilførselen skulle foregå.
Det virket mest naturlig å bruke hageslangen, men allerede ved vannkrana møtte jeg på problemer da det hang tre slanger der og jeg var nødt til å velge.
En som var kortere enn meg, en som virket akkurat litt for kort, men som hadde tilhørende strålerør påmontert, og en tredje slange som virket mer enn nok lang til å nå opp til verandaen. Jeg gikk for det siste alternativet, og det var selvfølgelig først etter at jeg hadde dratt ut slangen og lagt den på plass at jeg kom på at det kunne være lurt å sjekke endestykkene...

Det ene endestykket var ubrukelig og det andre var ikke-eksisterende.
Jeg måtte derfor gå for alternativ to og det innebar en noe nøyere planlegging av hvordan jeg skulle få slangen opp til verandaen siden det sto både en bobil og en pick-up i veien.
Og et nettinggjerde. Slangen måtte under kjøretøyene og gjennom nettinggjerdet for å nå frem til bassenget, og etter noe kløning (dvs. løping opp og ned i trapp og gjennom en haug av porter x-antall ganger) fikk jeg det endelig til. Slangen nådde akkurat oppi bassenget,
så la den fra meg der og løp ned for å skru på vannet.

Så da sto jeg der da, langt nede ved garasjen og så hele slangen fyke i helspenn over det plutselige trykket og vannspruten stå over omtrent alle andre steder på verandaen enn i bassenget.
Jeg hadde jo selvfølgelig ikke sjekket hvorvidt strålerøret var skrudd av eller på... Forbannet trampet jeg opp på verandaen, dro tak i vannslangen og prøvde å finne en måte å fylle bassenget uten at jeg var nødt til å holde i den hele tiden, men det var forgjeves.
Den var akkurat for kort, så da var det bare å sette seg ned i en våt stol med slangen i hånda og stirre apatisk fremfor seg på det sakte, men økende vannnivået.

Da bassenget endelig var fyllt til randen tok jeg den siste løpeturen ned til vannkrana før jeg begynte å rigge til det nye poolområdet med saftglass, håndkle og ukeblader.
Siden jeg ikke eier badetøy var det bare å ta av seg til undertøy og hoppe uti (så mye som man kan hoppe i et 25 cm høyt basseng), men den ene tåa hadde så vidt rørt vannoverflaten før jeg rygget tilbake. Det var iskaldt. Den kvelende varmen og den stekende solen hadde innbilt hodet mitt at det ikke spilte noen rolle hvilken temperatur det var i vannet. Alt var bedre enn det varme hælvete vi gikk igjennom, men det var selvfølgelig helt feil. Så da måtte det hentes et par og førti liter varmtvann med vaskebøtta før tempen var levelig og ikke lenger ga en pansermus.
Selv da slet jeg litt i starten, men ettersom jeg satt midt i solsteika å plasket tok det ikke lang tid før hetetoktene tok overhånd og førte til at jeg kastet meg ned i vannet i et desperat forsøk på å bli dekket av så mye vann som overhode mulig.



Og der ble jeg resten av ettermiddagen.
Bruken av bassenget skulle i utgangspunktet bare være en engangsforeteelse for mitt vedkommende. Etter den første dukkerten ropte jeg på en daff og pesende Odin,
som noe overraskende hadde latt hele bassengbyggingen gå upåaktet hen.
Hadde på forhånd antatt at han ville gjøre en eller annen form for tilnærming, men foruten å lukte litt på bassenget idet jeg bar det opp på verandaen var interessen hans relativ laber.
Han elsker vanligvis å følge med på enhver aktivitet som skjer i huset, og spesielt hvis det er noe nytt, men denne gangen holdt han seg unna og det skjedde så fort han skjønte at det var vann inne bildet. Odin har hatt store problemer med vann etter at han gjentatte ganger som valp ble kastet ut i en bekk av en liten snørrunge, men dagen i forveien hadde vi vært innom stranda på vei hjem fra gåturen vår og da strenet han rett ut i vannet for å kjøle seg ned, ingen betenkeligheter.
Han skvatt selvfølgelig av alle bølgene og turte ikke gå lenger ut enn han kunne stå, men det var en klar forbedring fra tidligere strandturer hvor han har knurret mot havet, så antok at han kanskje hadde innsett at vann var en grei avkjølingsmetode.
Det hadde han selvfølgelig ikke skjønt. Han viste ingen tegn på at han fant vannet appellerende. Mer det stikk motsatte. Han så på bassenget som om det var ondskapen selv og den lengste, og nærmeste, interaksjonen hans med bassenget var de to sekundene han brukte det som vannskål. Utover dagen gjorde jeg utallige forsøk på å få bikkja oppi vannet, men han nektet plent og det virket bare slemt å prøve å lure ham oppi. Det var selvfølgelig veldig trist for det hadde gjort ham godt, men på en annen side betydde det at bassenget helt og holdent var mitt, og det var jo ikke akkurat trist...

 

Morgenen etter sto bassenget der fortsatt urørt av noen andre enn meg
(bortsett fra noen insekter og et par bier som måtte reddes fra å drukne), men antok at vannet hadde kjølnet og var like kaldt som det først hadde vært dagen i forveien, så det fristet ikke med noen dukkert. Eller, dukkerten fristet, men jeg gadd bare ikke å bære flere bøtter med varmtvann frem og tilbake, så jeg satte meg isteden i skyggen og prøvde å få til noe fornuftig på pc'en, men da gradestokken vippet 30 pluss i skyggen ble det uholdbart å leve. Isteden for å løpe rett bort til vaskebøtta og fylle den med varmtvann for å helle oppi bassenget, fant jeg det lurt å for en gangs skyld sjekke tempen først.
Vannet var glovarmt. Solen hadde stått på hele formiddagen og varmet opp vannet til en temperatur som ikke var så langt unna den jeg pleier å dusje i (som ifølge Erico er "umenneskelig og livsfarlig"),
det virket nesten for varmt, og i et sekund vurderte jeg å hente en en bøtte kaldtvann for å senke temperaturen litt, men det krevde jo litt fysisk arbeid fra min side, så jeg valgte heller å kjøle meg ned fra innsiden med iskald hvitvin og isbiter.  


Det gikk fire timer og en liter hvitvin før jeg kom meg opp av det bassenget.

 

God Sommer folkens!!
Nyt hvert sekund dere kan av dette herlige været...!

 

#instagram #badebasseng #hund #hetebølge #ringautomotive #picmonkey #kompressor #vann

 

The Unkilling

I lang tid har jeg innbilt meg at Ruska er et monster når det kommer til å fange dyr.
Rett som det er så kommer hun jo drassende inn på det ene kadaveret etter det andre med et stolt blikk i øya. De siste dagers hendelser har derimot fått meg til å tro at katta ikke er den drapsmaskinen hun har gitt seg ut for. Hun er jo helt talentløs når det kommer til jakting og musefanging.

I går satt jeg og Ruska i stua da det plutselig kom en spissmus pilende over stuegulvet.
Erfaringen med tidligere katter er at de jumper en mus så fort de får ferten av den. Ruska derimot...
Var ikke fullt så ivrig. Mangelen på ivrighet skremte meg faktisk. Hun klarte nå å jage musa under en lykt, men der stagnerte det helt frem til jeg fikk løftet på den så musa kom til syne. Jeg liker egentlig ikke å blande meg inn i naturens gang, men jeg vil jo helst ikke ha mus i huset og jeg vil jo helst at katta skal gjøre jobben sin med å fange den. Hun trengte jo tydeligvis treninga... For idet musa kom til syne igjen så var hun like tafatt som tidligere med å fange den. Katter liker jo gjerne å leke med maten, så i begynnelsen trodde jeg hun kanskje bare tullet, men ettersom kampen eskalerte viste det seg at det var musa som hadde overtaket der den hadde bitt seg fast i kjeften til Ruska. Hun svarte med å begynne å jakte på sin egen hale... (Akkurat det med å løpe etter halen er en veldig typisk Odin-ting å gjøre. Har aldri sett den katta gjøre det før). Da mista musa grepet og Ruska måtte etablere et nytt angrep, som gikk bittelitt bedre enn det forrige, men hver gang musa tok igjen var de tilbake på scratch.

Over lengre perioder klarte faktisk Ruska å sette neglene i den stakkars musa som skrek vilt og ubehersket. Pipingen fra den lille kreaturen var helt jævlig å høre på, og Moonie ønsket å leke bøddel mens jeg mente at vi fikk vente til Ruska hadde ordnet opp selv... Med jevne mellomrom ble det stille, og vi trodde det betydde at musa hadde gått av med døden, men neida... Igjen hadde Ruska mistet grepet og musa var fortsatt på frifot. Og i overraskende god form der den pilte frem og tilbake over stuegulvet. Til slutt havnet de oppi senga til Odin, en firkantet liten boks, og jeg antok at musen var i ferd med å oppleve sine siste sekunder i live... Vel... De løp litt rundt i boksen, litt opp og litt ned før Ruska la seg ned... Og så la musa seg inntil henne. Jeg ga opp. Og når Ruska reiset seg et par sekunder senere og tuslet ut av rommet tok jeg musa og lempet den ut på verandaen. 1-0 til Musen.

 

#katt #mus #instagram #naturensgang

17. Misunderstandings

17. What do you think people misunderstood most about you?

Personlig er det ikke så mye å misforstå.
Det du ser er det du får, og du vil mest sannsynlig
ikke bli særlig imponert over verken det du ser eller det du får.
De fleste oppfatter meg som arrogant, sur og bitchy,
noe som stemmer ganske godt overens med virkeligheten.

Men det jeg tror de nærmeste rundt meg misforstår er hvor livredd jeg er for små ting
og hvor forbanna jeg blir over at de rundt meg tar så lett på denne angsten.

Senest i dag tidlig klikka jeg på Moonie fordi hun satte på vaskemaskinen før hun dro hjemmefra.
Den var ennå ikke ferdig da jeg måtte dra på jobb, så nå sitter jeg på kontoret og teller sekundene til jeg kan dra hjem igjen fordi jeg er livredd at noe skal gå til hælvete slik at jeg blir nødt til å stå med vann til knæra igjen. Moonie prøver å argumentere med at det er både membran der og sluk nok i gulvet til at vannet forsvinner om noe går til hælvete, men jeg blir forbanna over at jeg i det hele tatt blir satt i situasjonen (nå må jo også de klærne ligge våte i maskinen til i kveld og da kommer det lukt...
Så de må jo vaskes på nytt igjen uansett. Det blir bare så teit. Og unødvendig.). I etterkant av store kriser er jeg alltid nervøs for lignende situasjoner, og av erfaring vet jeg at det retter seg etterhvert.
Det jeg blir forbanna over er at de rundt skal pushe meg gjennom den prosessen raskere, noe som har stikk motsatt effekt. For jeg blir mer nervøs, mer redd og jævlig sint.

Jeg gir faen i hva folk driver med når jeg ikke er tilstede, men det må da kunne gå an å ta litt hensyn selv om man syns det er litt teit. Det har jeg forøvrig fått inntrykk av at ikke er aktuelt siden jeg er en "regelrytter" og redd for alt. Hendelsen i dag morges brakte frem en haug av ubehagelige minner fra lignende situasjoner, og det begynner å bli vanskelig å håndtere alle disse følelsene. Jeg liker ikke å være nervøs. Jeg liker ikke å være redd. Og hvis man kan hjelpe på situasjonen ved å f.eks slippe litt på gasspedalen så hadde det vært veldig hyggelig, men tydeligvis... Ikke aktuelt.

En ting folk ikke kommer til å misforstå i fremtiden vil være særheten min. Jeg følte den vokste seg enorm i dag. Jeg skal fortsette å bitche når jeg havner i utrygge situasjoner, og i sikkert 90% av tilfellene så kommer jeg til å ende opp med å gå vekk. Forsvinne og la folk seile sin egen sjø. Det er så skammelig å være redd for alt, og som alt annet jeg skammer meg over så prøver jeg å gjemme det. Ignorere det og håpe at det forsvinner. Men det forsvinner ikke.

Det vokser seg bare større og vanskeligere, som en stor og tung verkbyll inne i hjertet og nå er jeg drittlei av at andre bagatelliserer dette og avfeier det bare som tull. Stikk til hælvete vekk hvis dere ikke takler det. Jeg er opptatt med å redde meg selv.

A.C.A.B.

Her om dagen eksploderte kommentarfeltet på Monsternsupp sin blogg,
da med innlegget "Kjære Onkel Politi", en liten hyllest til politiet for at de holdt veien trygge under et lokalt bilarrangement. Å hylle politiet for noe som helst har en tendens til å trigge sinnet i den gjennomsnittelige nordmann, og da særlig for han idioten i gata som mener at han har rett til å kjøre 140 km/t i 50-sonen fordi "sikten er så god".

Jeg er absolutt ikke en god sjåfør.
Altså, jeg holder meg stort sett på veien, har fortsatt til gode å krasje og pleier sjeldent å kreve retten min i trafikken. Dessverre lider jeg også av road rage (å se en annen bilist ligge 30 km/t under fartsgrensen fordi vedkommende sitter i telefonen får det til å svartne for meg), sliter med å beregne avstander og har en tendens til å tråkke litt for hardt på gassen (det var egentlig ikke noe stort problem med de andre bilene mine som det knapt var mulig å få oppi den lovlige fartsgrensa. Den nye Audi A4'en derimot er det litt verre med... Er jo oppi 140 før jeg vet ordet av det...). Jeg syns at de fleste strekninger har en alt for lav fartsgrense og jeg irriterer meg sykt mye over fartsbokser (spesielt de med gjennomsnittsmåling...). Det gir tidevis en følelse av at vi frie nordmenn blir holdt nede av en politistat som bare ønsker at vi skal kjøre rundt i gangfart uten gleden av å føle vinden i håret eller høre motoren aksellere, men det er i grunn bare når jeg hører om helt idiotiske trafikkregler, som strengt tatt er svært, svært sjelden (bortsett fra dette med bomstasjoner. Hører om de hele tiden og jeg HATER dem.).

De fleste veiene med en fartgrense på 100 km/t kan godt økes, og hvis skumlesingen min av nyhetsartikler er korrekt så skal også denne økes til 110. Yeay. Seier. Det gjøres stadig endringer i trafikken, både for det bedre og til det verre, men det skyldes vel at man lærer så lenge man lever. Ja, selv staten lærer med tiden. Men den gjennomsnittelige bygdetullingen ser ut til å leve uforandret i beste velstand. Jeg blir mektig overrasket av de utallige hjernedøde kommentarene som folk klarer å slenge ut av seg når det kommer til bilkjøring. Og jeg lider av road rage. Jeg burde være forbannet på alle, men selv en idiot som meg skjønner såpass at vi trenger politi og det ikke er mulig å ha et anarki på veiene.

For det første syns jeg det er helt latterlig hvordan folk klarer å dra alle politifolk over en kam. Jeg har selv blitt kasta i arresten av noen skikkelige pikkhuer av noen tjenestemenn, og jeg tåler til dags dato ikke å se trynene deres, men jeg kan ikke la det gå utover en helt annen random politibetjent. Eller si at alle politifolk gjør en dårlig jobb. Det er nemlig så mye dritt i dette samfunnet her som den vanlige mannen i gata ikke har peiling på, og de som står oppi det til knæra hver jævla dag er politiet. Noe av det de gjør mest er å rykke ut til husbåk. Familier i oppløsning hvor vold er daglig kost og med foreldre som har gjort helt utenkelig, syke ting mot sine egne unger. Sønner som knivstikker mødrene sine, narkomane som raner sine egne, hjelpesløse besteforeldre og faens oldemor. Politiet ser all den dritten som du lukker øynene for og innbiller deg at ikke eksisterer. Og for all del, du skal få slippe det og.
Det er derfor vi har politiet.

Det er selvfølgelig nå bygdetullingen argumenterer med at fartskontroller er bortkastede ressurser,
for det hadde vært så mye bedre om politiet bare hjalp de stakkars familiene enn å ta uskyldige bilister. Så lenge du kjører i 90 km/t i 50-sonen mens du prater i telefon og trykker på GPS'en samtidig så er du langt i fra uskyldig. Jeg gikk for eksempel over den uskyldighetsgrensa x-antall ganger på vei til jobb i dag, og hadde politiet stått rundt hjørnet så kunne jeg da faen ikke ha blitt forbanna på politiet for at de står der å gjør jobben sin.

For det glemmer jo også disse tullingene.
Tror de virkelig at en politimann selv velger om han vil ha rutinekontroll eller om han bare vil kjøre rundt å patruljere? Som alle andre arbeidstakere så har man rutiner, prosedyrer, planer og målsettinger som skal følges. Man blir pålagt dette fra et høyere nivå som i politiets tilfelle er Justis og beredskapsdepartementet. Politiet har et lovverk de må følge, og hvis du ikke liker det politiet gjør så er det lovverket som må endres. Du kan selvfølgelig ha uflaks å møte en idiot av en politimann i det daglige, og legg gjerne vedkommende for hat slik jeg gjorde, men man kan ikke fordømme alt politiet gjør.

Personlig er jeg langt mer forbanna på dere idioter som styrer disse motoriserte kjøretøyene og som tror at bare fordi du klarte oppkjøringen og hadde råd til å kjøpe deg en litt fancy bil så har du lov til å gjøre hva du vil i trafikken. Her om dagen møtte jeg en dust som tydelig sa "jeg kan godt drekka jeg. Skal jo ikke kjøre utenfor Hurums grenser lissom." For da var det trygt. Her er det jo sjeldent politi så da kan man tydeligvis drekka med begge hender og kjøre akkurat som man vil etterpå. Å si det til meg, med en far i rullestol som ble påkjørt 5 km fra sin egen dør, dvs på Hurum, er ikke noe sjakktrekk.
Jeg kommer aldri til å ha noe med vedkommende å gjøre igjen. 

Og jeg håper aldri jeg møter noen av disse folkene:

"Ikke noe problem med at de tar de som ligger i 60 i 40-sone, men når de henger seg opp i 45 så har det gått for langt - man skal se mer på veien enn på speedometeret." Jo lavere fartgrensen, jo mindre monne har du. Kjører man i 140 km/t i 100-sonen så er ikke det like ille som 80 i 40-sina. Så derfor er 45 uakseptabelt. Irriterende ja, men i en 40-sone befinner det seg gjerne en del fotgjengere. Og det er nok bedre å bli truffet i 40 km/t enn 45. Uansett så anbefaler jeg at denne fyren tar seg en tur til legen hvis han ikke klarer å holde gasspedalen i ro så bilen ligger jevnt i 40.

"De gjør en kjempe ansatts men, det er runt 450 mennesker som dør i trafikken dette er tragisk men, en de 6-8 tusen som dør uten får et syke hus på grund av hjerte stans de blir aldri nevnt!" Hæ? Hva har dette med saken å gjøre? Hvis du ønsker fokus på en sak så må få fokus på den. Ikke sitte å vente på at noen andre gjør det. Bare sånn for å svare på noe som ikke har noe som helst med saken å gjøre...

"Du er tydeligvis en av de typiske moralkjerringene i førtiårene. En av dem som ikke klarer å være objektiv fordi du har barn, og mener at hele verden må innrette seg etter deg. En av dem som ser stygt på samtlige bilister som kjører i gaten din, selv om de ligger i 30 km/t. Guess what, da jeg var barn skjønte jeg helt selv at biler er en risiko og at jeg ikke skal løpe ut foran dem. Dagens barn ser ikke ut til å forstå det, fordi de blir sydd puter under armene på. Det er heller ikke slik at lav fart = trygt og høy fart = livsfarlig. Det er så mye annet som er avgjørende. Tro meg - en kjerring på 90 år som kjører i 30 km/t er en langt større risiko enn en mann i 40-årene som kjører i 50 km/t. Synes innlegget ditt er usakelig og bare proppet med hjernedød moral." Oh lord. For at du skal nyte alle hestekreftene i bilen din så må tydeligvis alle andre mennesker holde seg langt unna veien om de skal beholde livet. Du ser tydeligvis ikke at majoriteten ønsker at veiene skal være trygge så flest mulig folk kan ferdes på den. Både kjørende, gående, syklende og ridende for den saks skyld. Det er selvfølgelig ikke de som mangler objektivitet, men du som ønsker hele den forbanna veien for deg sjæl. Hjernedød moral? Så trist.

"haha dumme nordmenn, og er barna dems viktigere enn mine går om og om igjen her. folk er blitt for egoistiske. du er klar over at en sånn holdning er også egoistisk. bil kjøring og det å være mor henger ikke nødvendigvis sammen." Nei, beklager virkelig for at vi ikke tillater mer fyllekjøring og uaktsom kjøring her til lands. Samboeren min har sett flere dødsulykker i utlandet, da spesielt i land med en helt ræva kjøremoral, i motsetning til hjemme. Jeg er glad for at dødsulykker ikke er hverdagskost i nabolaget her. Og igjen, din holdning er egoistisk. Du kan ikke kalle folk som ønsker at alle folk er trygge på veiene er egoistiske i motsetning til deg som ønsker at bare du skal ha en fin kjøreopplevelse.

"politiets jobb er i utgangs punktet mange mil utenfor fartskontroll på veiene. skammelig at dette får så høy applaus når dette er det politiet bedriver tiden sin med. mens vi fremdeles har over 2500 uidentifiserte voldsforbrytere i oslo som går løs for tredje år fordi de venter på sonings kø. og hvis de velger å ikke møte opp, gjett hvem som ikke gidder å dra å lete etter dem (polititet) fordi de har viktigere farts forbrytere å ta seg av i Holmenkollen w/e. politiet har mistet altfor mye respekt, selvfortjent" Du vet at det er forskjell på etterforskere og politibetjenter....? Og problemene med soningskøene ligger litt høyere opp i systemet... Det er jævlig, ja, men du bitcher på feil sted, dude.

"Det er bare en brøkdel av synderne de får tatt...bortkastet tid. Lag fartssperre og alkometer i bilene! Vips-problem løst.
Vi har vel alle noe bedre å bruke tiden på." Bortkastet tid er det ikke. Og hvis de ikke tar noen, så er det jaggu bra det og! De hadde en kontroll ved en barneskole like ved der jeg jobber hvor de ikke tok en eneste person. Det var en skikkelig gladnyhet å lese, for det vitner om at folk tenker litt når de kjører i nræheten av skoler og småbarn.

"Å måtte innrette seg etter foreldre som naturligvis er livredde for ungane er i mine øyner teit, ett innlegg på en side endrer ingenting. Flytte til ett øde strøk gjør det, mamma flyttet fra et tett nabolag med masse idioter til et idyllisk øde kvitt hus der vi hadde 30 s one og 3 umiddelbare naboer. Selv om eg viste det at vegen er livsfarlig." Vet du, jeg ser mer idiotkjøring på et øde sted som Hurum enn midt i Drammen by så det argumentet er syltynt... Skal alle flytte på fjelltopper så idioter skal få lov til å kjøre som idioter...? Da bruker jeg "førstemannen til mølla"-prinsippet... Vi gikk på beina våre lenge før vi begynte å kjøre bil, så bilene får passe seg for fotgjengerne...

"Ser på et par svar fra deg at du ønsker tilbake angiverstaten, Helene. Varsle "Gestapo" om ditt&datt. Trodde vi ble kvitt det i '45 !!!" Hvis du ser en tulling fyllekjøre i gata di så skal man da vitterlig få lov til å ringe politiet uten at man skal bli ansett som en angiver.

"Så mange paranoide folk rundt i Norge. Vis dere ikke vil at ungene deres skal bli nedkjørt så lær dem at veien ikke er en lekeplass før dere sender de ut å leke på egenhånd. Ta dere heller tid til barna deres når de er små så dere selv kan sørge for barnas sikkerhet rundt trafikkerte veier for selv om en trafikant holder grensene vil det ikke derfor være bestemt at han klarer å stoppe for en unge som løper ut i veien. Vil også si at hvis ungen din blir påkjørt fordi barnet løper ut i veien er det du selv som er ansvarlig får ikke å ha lært ungen din nokk allmennkunnskap før du sendte ungen ut døra." Selvfølgelig skal barn lære hvordan de må oppføre seg i trafikken. Og kombinerer man det med en vettug bilfører sågår det som regel ganske så greit. Men jeg har selv måtte bråstoppe for unger som har løpt rett ut i gata etter en fotball og andre leker. De har sikkert hørt en million ganger fra foreldrene at de må passe seg, men de er små barn og vil derfor gjøre en haug med irrasjonelle handlinger. Det er derfor DU som VOKSEN som skal passe deg i tettbebygde strøk der unger plutselig kan dukke opp. 

"Angende argumenter om barn om løper ut i veien, så ER det 100% foreldrenes ansvar å passe på barna sine, slik at de ikke får anledning til å gjøre det. Dette gjelder uansett om bilistene kjører for fort eler ikke. Noen foreldre er veldig påpasselig angående det, mens andre igjen tydeligvis ikke bryr seg like mye. Dette ansvaret er noe alle bør tenke over over før man vurderer å lage barn." Vet du, hvis et barn blir påkjørt så håper jeg det i 99% av tilfellene bare er en ren ulykke. Dvs. at verken barnet, sjåføren eller foreldrene kan klandres for noe som helst. Det er umulig å følge med barn 100% av tiden, og hvis en mor står å lager middag og barnet sniker seg ut så vil jeg da vitterlig ikke at hun skal klandres for at det komme en dritings idiot å kjørte over ungen. Det skal bare sekunder til for at en ulykke skjer. 

"For det andre er ikke veien en lekeplass, lær unga deres respekt for veien.Når politiet står og tar så mange, så burde det si oss at fartsgrensen er for lav.Om man ikke takler å bo ved siden av en vei med biltrafikk, så kan man kjøpe seg et småbruk ute i svarteste skauen." Har aldri sett noen unger som bruker en vei som lekeplass (når i pokker er det man egentlig ser unger ute å leker nå om dagen?!). Og jeg gidder ikke si noe mer for alt denne idioten kom ut med var jo bare... idiotisk.

På den lyse siden så var et stort antall av kommentarene positive.
Det er godt det finnes folk med litt vett og.



#monstersnupp #bilkjøring #trafikk #politi

16. Last Drink

16. The last thing you drank.

Dagens morgenkaffe. Med melk.

Strawberry Chocolate Dip

Det ser alltid så delikat ut med jordbær dyppet i sjokolade og jeg har hatt utallige forsøk på kjøkkenet med dette, uten særlig hell. Erico klarer det på null komma niks, men jeg har en tendens til å varme opp kjelen alt for mye og ender da opp med å brenne sjokoladen før den så, uten at jeg helt vet hvorfor, ender opp med å klumpe seg sammen til en stor, brent og uspiselig sjokoladeball.
Har helt gitt opp å få det til å fungere. Jordbær blir isteden noe som spises ved siden av sjokoladen så jeg stusset egentlig ikke over at det var så viktig for Moonie å få med jordbær da jeg la Alpro sjokoladedessert ned i handlekurven.


 

Da jeg åpnet den forsto jeg godt hvorfor.
Jeg så for meg en mousseaktig konsistens, til nød sjokoladepuddingaktig,
men denne desserten var jo tilnærmet flytende og derfor ideell for jordbærdypping:

 




Moonie dypper for livet.

Kombinert med en god hvitvin var dette rene delikatessen.
Alpro er soyaprodukter og selv om sjokolademelka deres smaker himmelsk, så var jeg fortsatt skreptisk til smaken på desserten, men det er et av de beste sjokoladeproduktene jeg har smakt.
Og den er jo ikke så fryktelig usunn for kroppen heller.

 #jordbær #alpro #sjokolade #instagram

Spy Cat

Det finnes utallige morsomme videoer på internett av katter som driver å spionerer på folk,
dyr og i noen tilfeller døde gjenstander. En av mange underlige talenter som de firbeinte skapningene har. Rusky er ikke noe annerledes. Hun pleier å snike seg rundt hushjørnene (mest for å holde seg skjult for Odin. Den bikkja tror virkelig at han kan feie over alt på fire bein. Uavhengig av rase. Helt utrolig. Spesielt med tanke på at han ikke har feid over noe særlig annet enn dyna til Pappa og et par sofaputer, men det er vel kanskje derfor han ikke er så nøye på det...) og lusker seg inn på det ene gjemmestedet etter det andre. Skjult for menneskets blotte øye mens hun selv ser ut til å ligge med full oversikt over hvem som befinner seg hvor i huset. Bortsett fra de gangene hun gjemmer seg inne i garderobeskapet. Eller undertøysskuffen til Pappa. Eller baderomshylla.

Det verste er de gangene hun sniker seg innpå meg mens jeg sover.
Vanligvis våkner jeg av at hun sitter oppå meg og bare stirrer. Gjerne kombinert med sikling. Dette skyldes kosemodusen hennes, men sånn halveis i drømmeland er det lett å forveksle henne med et sultent rovdyr (Maugrim...). I tillegg til den creepy følelsen av å bare være overvåket. Heldigvis er det mulig å ta igjen og da jeg så katta svinse frem og tilbake foran overvåkningskameraene til Pappa ble det et lite mission å dokumentere bevegelsene hennes. Så neste gang jeg våkner med en stirrende og siklende katt over meg så kan jeg tenke "Ha! Du skulle bare visst hva slags bilder jeg har lagt ut på internett av deg! Stirr så mye du vil fucking catface!". Hadde selvfølgelig hjulpet om noen av bildene var av det flaue slaget, men neida. Katta mi ser ut til å leve et ganske normalt og relativt kjedelig liv.


Henger på taket. En av snikposisjonene hennes. 


På vei inn. Sniker seg over taket. Den sniken.


Sitter i hagen og snikkikker på Moonie som rydder den (alt for) grønne hiacen sin.


Og tilbake ved inngangspartiet. Überkjedelig katt.


Blabbermouth

Jeg har en relativ lav terskel for folk som snakker ustanselig om uinteressante ting i edru tilstand.
Med en gode dose promille så takler jeg det meste, inkludert det å snakke ustanselig om fullstendig uinteressante ting selv. Før ble jeg bare kalt bakgrunnsstøy av venner fordi jeg snakket hele tiden, og det var selvfølgelig bare piss som kom ut, så med årene har jeg lært meg å holde kjeft. Det hadde selvfølgelig vært fint med en mellomting, men det skal visst være veldig enten eller for mitt vedkommende så da velger jeg å være stille. Det kommer så ufattelig mye teite ting ut, spesielt hvis jeg er nervøs, noe som har ført til at slekta til Erico har hørt en del underlige historier... Det er overraskende at de egentlig slipper meg inn på disse familieselskapene, de må jo tro at jeg er helt forstyrra (...).
Noen folk ser derimot ut til å trigge drittpreik-knappen mer enn andre, enten fordi vi har et gjensidig slenge-dritt-til-hverandre-forhold (Jensi ligger selvfølgelig i denne kategorien) eller at jeg kjører en ren monolog om alt som irriterer meg der og da (dette skjer ofte når jeg er henger med Big'Sis siden hun bare sitter å ler av meg. Blir som en liten unge. Litt oppmuntring og kjeften går raskere enn Usain Bolt.). Noen mennesker går det også an å ha en tilnærmet normal samtale med. Man hilser, utveksler litt overfladisk info og takker farvel. Kort og konsist.

Folk som klarer å snakke ustanselig om ingenting blir i lengden ufattelig slitsomme.
En historie eller to er alltids overlevbart, men folk som liker å dele en historie eller to har dessverre alt for mange på lager og de sender dem gjerne ut på løpebånd. Det tar aldri slutt og jo mer de prater jo mindre vil man vite om kjæledyr, ektefeller, gamle barndomsvenner og veibeskrivelser til områder jeg ikke vet, og aldri vil vite, hvor er. Jeezes folkens, keep it simple!

Et utbredt fenomen blandt enkelte familiemedlemmer hos meg er utbrettingen av fullstendig uinteressant info. Moonie er en av disse, og så fort jeg hører henne ytre "vet du hva som skjedde med meg i dag",
så vet jeg at de neste ti minuttene går til å høre om alt hun gjorde frem til hun skal fortelle om det som faktisk skjedde med henne. Hun kan godt starte med å fortelle om antall kaffekopper hun drakk om morningen, at hun satt å diskuterte med seg selv hvorvidt hun skulle spise frokost eller ikke, når hun ankom jobb, hva hun gjorde på jobb, hvor mange redbulls hun drakk mens hun jobbet, at hun snakket med en nabo under sigarettpausen og hva slags pålegg hun hadde på nistepakka si. Alt dette som en innledning til det hun egentlig skulle snakke om: At en rev løp foran bilen hennes på vei hjem fra jobb. Keep it simple, Moonie.

Vi har også noen slike figurer på lunsjrommet. Vi har 30 minutter til rådighet og når en historie som vanligvis ikke hadde tatt mer enn to minutter blir utvidet til ti, kjenner jeg hårene reise seg i nakken. Spesielt fordi den som forteller historien gjerne har to-tre av det samme kaliberet på lager, og *vips*... Lunsjen er over. Jeg har jo vanligvis ikke noen interesse av å dele så mye personlig informasjon med mine kollegaer i lunsjen, så det burde ikke spille noen rolle for meg at det finnes andre personer som tar seg av snakkingen, men jeg liker rett og slett ikke å bli fratatt muligheten.

Til en viss grad forstår jeg jo disse menneskene.
I allefall "halv fire om natta og alkohol i blodet"-zena. Hun forstår dem veldig godt.
En ting "halv fire om natta og alkohol i blodet"-zena derimot ikke forstår er folk som ikke finner det interessant å prate med henne når hun er tydelig beruset halv fire om natten. Da kan jeg fort plapre så mye at folk bokstavelig snubler inn i drømmeland, mye fordi alkoholen har frarøvet meg den siste sosiale antenna mi (den har knekt flere ganger og den eneste formen for reperasjon har blitt gjort med gaffa-tape) og jeg ignorer glatt alle signaler fra den motsatte parten om verken skjønner, eller interesserer seg, for det jeg sier. Så hva er da unnskyldningen til alle disse edrue menneskene som bare bombarderer en med spørsmål og icebreakers i håp om å starte en samtale? Jeg kaster blikket tilbake, svarer med enstavelsesord samtidig som jeg iherdig prøver å konsenterer meg om noe helt annet, men spørsmålene fortsette å hagle inn. HVORFOR?! Jeg er ikke interessert i å prate om bikkja mi,
jeg vil ikke høre sykdomshistorien din og jeg ser da for faen at det regner ute. 
La da folk som er opptatt forbli opptatt. Jeg skjønner ærlig talt ikke folk som absolutt snakke med det ene mennesket på bussen som sitter å leser i en bok eller som hører på musikk. 

"Hva hører du på da?!" *et ukjent menneske drar ørepluggen ut av øret mitt*
*biter tenna sammen* "Prøver å overdøve lyden av andre mennesker." *hint hint*
"Å ja. Jeg bare eeeelsker lyden av mennesker...bla bla bla blaa bla blaaaaaa"
*vurderer å gå av bussen i fart*

"Du er så sær".
Jeg hører ordene fra Moonie allerede.
Hun (og Erico) syns jeg er ufattelig sær når det kommer til mennesker, men det er i grunn ikke min feil at jeg ikke fikk utdelt så jævlig mange sosiale gener og Moonie tydeligvis fikk alt for mange. 
Det er faktisk ikke slik at jeg må brette ut sjela mi bare fordi noen spør, og det er heller ikke slik at jeg trenger å høre hele livshistorien deres bare fordi de begynner å prate. Unnvikende svar betyr som regel at vedkommende ikke er interessert i å prate om det aktuelle emne, det gir deg faktisk ingen rett til å prøve å leke Frøken Detektiv for å komme til bunns i saken. Det trenger ikke være noe feil. Eller noe galt. Jeg vil bare ikke prate om det med deg.

 


Blabbermouth Jensi.
I edru tilstand holder han det på et nogenlunde normalt nivå. Med promille kvalifiserer han seg lett til Snakke-VM. Noen ganger blir det så ille at ingen orker å høre på og Jensi må ty til litt ukonvensjonelle metoder for å stimulere sitt eget snakkebehov. Her ser vi Jensi bli litt vel intim med en stein.
Den eneste vennen han hadde den kvelden.

15. Last Meal

15. The last thing you ate.

Vasa Frukost Fullkorn med rødbetsalat og et glass ekstra lett melk,
etterfulgt av kaffe med melk (dagens første kaffekopp inneholde litt melk).



14. Picture 2007

14. A picture of you from 2007.

På ferie i Tyrkia...
Ørepropper er et must på tur, ellers så kan jeg fort ende opp med å sove i badekaret eller ute på verandaen. Begge deler er like ubehagelig.

Les mer i arkivet » August 2014 » Juli 2014 » Juni 2014
zena zuza

zena zuza

29, Drammen

En treg sjel som tusler langs livets landevei uten noen spesiell destinasjon i tankene. Alt jeg gjør er tilfeldig. Spammere vil få ubehagelige tilbakemeldinger. leser dette tullet her akkurat nå.

bloglovin

Kategorier

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits