zena zuza - en slags oppsamlingsplass.

MUSIC 130 - Indiana "Solo Dancing"

130. INDIANA "SOLO DANCING"

Noen få ord:
Litt usikker på hvor jeg kom over denne lista, da den plutselig befant seg inne på Lytteører, en spotifyliste hvor alle låtene jeg må lytte gjennom ligger på vent. Låta hørtes veldig kjent ut i starten, noe som ikke er særlig overraskende siden lydbildet er veldig 2014, (artisten selv beskriver musikken som "menacing and emotional electronica with 80s-inspired synths and haunting vocals"), men det viste seg at jeg hadde en remix av denne liggende, "Solo Dancing - Joe Goddard Remix" (Goddard er forøvrig fra bandet Hot Chip), med litt mer tempo på vokalen. Sånn sett liker jeg originalen mye bedre.

Låta ble utgitt i fjor, men Indianas første album "No Romeo" ble sluppet nå i januar etter flere forsinkelser. Indiana (Lauren Henson, som hun egentlig heter) har selv stått for låtskrivinga sammen med låtskriveren John Beck. Vokalmessig minner hun om en blanding av Sarah MacLachlan, en mindre irriterende Ellie Goulding, Nanna Bryndís Hilmarsdóttir (fra Of Monsters and Men) og Lizzy Plapinger (fra MS MR). Og omtrent alle andre jenter som la vokal på electronica i 2015,
men jeg liker det. Noen trender funker jo.

Anbefaler å sjekke ut albumet "No Romeo" (deluxe versjonen) for chill electronica.
God bakgrunnsmusikk, med andre ord. Der finnes det en del andre go'låter som "Bound", "Erase", "Ink", "Smoking Gun" og en cover av Frank Oceans "Swim Good".

 

Don't hold back my dance devotion
It's the path that I have chosen,
Hypnotized by the law of motion
Music stop and the spell is broken.

Wake Up Call

Siden tidenes morgen har jeg vært morgengretten som faen.
Det var så ille at Mamma og Pappa bygde rom til meg i kjelleren, slik at de kunne stå å dunke i gulvet for å vekke meg, enn å fysisk være tilstede. De var ganske lei av å få fjernkontroller og diverse annet slengt etter seg. Da jeg og Erico ble sammen, så ble heller ikke han noe videre imponert over mitt gretne morgenhumør, og da vi kjøpte oss leilighet i 2011 satte han foten ned.
Jeg hadde å skjerpe meg!

Noe jeg også gjorde. Overraskende nok.
Det gikk et lite drag av voksenhet over meg, og dessuten vet jeg at morgentimene er tøffe for kjæresten som må gjennom en hel oppmykningsprosess for å kunne fungere. Han har jo uten tvil en verre start på dagen enn meg. Og humøret mitt gjorde jo bare alt verre for ham. Så jeg begynte å ta meg selv i nakken. Forlate hjemmet med et smil og et hyggelig "ha en fin dag". Det har selvfølgelig vært slitsomt for kollegaene min at jeg må bite meg i denne snillheten hver morgen, for jeg bruker selvfølgelig reisen på vei til jobb på å bli sur igjen. Men i dag innså jeg at det er på tide å gå tilbake til gamle vaner, for i forhold så skal jo ting gå litt begge veier og jeg føler ikke at jeg tjener noe på denne blidheten.

Takket være mitt gamle rykte som morgengretten muggenfjott, pleide Erico å avstå fra å vekke meg.
Han var ikke spesielt fan av å få dritt slengt etter seg om morran, forståelig nok. Så jeg forandret meg, noe resten av slekta aldri trodde kom til å skje. Både Mamma og søstern er like overrasket hver gang jeg våkner og er hyggelig. Men som sagt så tjener jeg ikke å blidheten (hjemme vel og merke), for Erico avstår fortsatt fra å vekke meg, noe som begynner å gå meg noe jævlig på nervene.

Altså, det er ikke han sitt ansvar å få meg opp morran.
Jeg er en voksen dame, jeg burde klare deg selv, men samtidig syns jeg det er rart at han som ligger ved siden av meg ikke klarer å snu seg og si "hei, vekkerklokka di slumrer", når den begynner på time nummer to.

Herlighet, tenker du. Dette er da din egen idioti. At du lar den slumre så mye.
Og det er jeg enig i, men situasjonen er litt mer kompleks enn som så. At jeg krever hjelp fra Erico betyr ikke at ansvaret legges over på ham, det betyr rett og slett at jeg trenger hjelp.

Søvn er dessverre et stort problem da jeg sjeldent får nok eller særlig god søvn.
Dette vet kjæresten (eller, han burde vite det....). Ørene er litt for sensitive når det kommer til lyder, noe som fører til at det er vanskelig å sovne. Jeg våkner også veldig ofte i løpet av natten, og da ender det som regel med at jeg må legge meg på sofaen, noe nakken min ikke er spesielt glad for (ligger jo nok på den sofaen fra før av liksom...). Det påvirker selvfølgelig kvaliteten på søvnen. I løpet av årene har jeg også blitt avhengig av å bruke ørepropper, som er veldig bra når det gjelder å sovne.
Dessverre hjelper det svært lite rundt det å våkne.

Over de siste årene har jeg utviklet et stort dilemma, fordi jeg kan ikke ta øreproppene ut når jeg våkner da jeg trenger stillhet for å komme til meg selv. Du vet, de få minuttene man ligger i senga og gjesper, strekker på seg og klør seg litt på midten. Men på en annen side så er det problemtisk å ikke ta de ut, da øreproppene gir hjernen signal om at det er nattatid. Og på toppen av det hele så oppdaget jeg slumrefunksjonen på telefonen, som gjorde situasjonen både bedre og verre.

Bedre fordi med øreproppene så er det litt vanskelig å høre telefonen, så det er fint at den ikke bare ringer en gang, men verre fordi jeg i svime mellom drømmeland (en irriterende bieffekt av å være lydsensitiv er visst det at man husker drømmer lettere... For mitt vedkommende så fører det også til at jeg sliter veldig med å skille mellom drøm og virkelighet de første minuttene etter at jeg har "våknet".) og mangel på hørsel, setter telefonen på slumring og deretter ser ut til å glemme at hele vekkerkloka eksisterer. Nå har også slumringen blitt så vanlig at jeg knapt registrerer at jeg trykker på telefonen.

Som resultat av dette så forsover jeg meg HELE tiden.
Og det er IKKE Erico sin feil, men på en annen side så begynner jeg å bli litt forbanna.
Spesielt på sånne dager som i dag... Vekkerklokka mi sto på 08:00, hans sto på 08:30. 09:05 kom jeg til meg selv, skrudde av slumringen og ser en nydusjet Erico stå i stua (jeg lå på sofaen..). Han har altså vært VÅKEN i 30 minutter, og har ikke giddi å dulta til meg EN jævla gang. Isteden lå jeg fem minutter på sofaen og hørte han sette på kaffe (til seg selv) og surre med diverse andre ting på kjøkkenet.
Ikke et pip kom i min retning. IKKE ET JÆVLA PIP.

Så jeg bestemte meg for å holde den påtvungede blidheten for meg sjæl.
Bitchen i meg var nemlig så trøtt at fanden gikk gjennom henne, hvorfor i hælvete skal jeg være en jævla solstråle når jeg attpåtil er forsinket? At jeg flere år ETTER at jeg tok meg sammen for å gjøre HANS morgen bedre, skal slite med dette alene fordi han nekter å hjelpe meg da jeg pleide å være SUR?! For meg så føles det som om jeg fortsatt straffes for gamle gjerninger, en gang sur, alltid sur, selv om jeg beviser det motsatte?

Resultatet?
Nå ER jeg sur!

 

Heia Rosenborg!

Jeg er oppriktig bekymret. 
Og ganske skremt egentlig.

Linn Winsnes Rosenborg postet tidligere i uka innlegget "Ikke din kvinne!" hvor hun belyser den plutselige interessen for kvinners sikkerhet, og hvorfor enkelte blir litt provosert av dette. Borgervernsgruppa "Soldiers of Odin" har begynt å etablere seg i Norge, nærmere sagt Vestfold og da under navnet "Odins Soldater". Deres mål er å tråle gatene etter klåfingra muslimer som plager norske damer, og lære disse hvor skapet skal stå. Ingen skal tafse på våre kvinner!

Flere av oss (mest kvinner) lurer selvfølgelig på hvor Odins Soldater har oppholdt seg tidligere, og hvorfor de ikke har kommet for å redde kvinner før, men det er jo klart at vi alle står i større fare nå som vi får en hel masse flyktninger. Norske menn kan nemlig oppføre seg. 

Og det er helt sant. De fleste norske menn kan det.
Dessverre så lider en liten del av den norske befolkningen av såkalt "idioti".
"Idioti" er et velkjent fenomen og finnes over hele verden. I alle land, i alle folkeslag, hos begge kjønn, i alle aldre. Normalt så er ikke andelen av folk som sliter med "idioti" særlig høy, men man ser en klar økning hver gang betente temaer blåses opp i media. Som for eksempel feminisme og flyktninger. 
Hver for seg så trekker disse temaene tusentalls av idioter ut av hulene sine og sammen strømmer de mot kommentarfeltene hvor de klager over søplete flyktninger eller sutrete feminister. Og kombinerer man disse to temaene i ett og samme innlegg... Vel, man skulle tro man hadde drevet alle idiotene ut av hulene sine samtidig ved å slippe en atombombe over dem... Herregud så mye sinne!
Og for en mannehatende kjerring Rosenborg er! Strengt tatt syns jeg mer synd på flere av de i kommentarfeltet som ikke ser ut til å kunne lese særlig bra (men igjen, det var et ganske langt innlegg. Sikkert alt for mye å lese når man blir sinna etter første setning...).

Rosenborg avslutter innlegget sitt slik:
"Til alle dere sinte hvite menn som nå tar på dere sorte jakker og pakker ned balltreet, og føler at dere må ut i gatene og kjempe for deres kvinner. Dere som nå, over natten, er blitt så opptatt av min og andre kvinners integritet, liv, helse og trygghet. Jeg har noe å si dere. 

På tross av at vårt sinne er så mye mer legitimt enn deres velger vi å ikke ta over gatene med vold i vår kamp mot seksuell trakassering og diskriminering. Vi skal ikke forfølge, true eller slå. Vi vet veldig godt at ikke alle menn trakasserer eller voldtar. Vi vet at det å bli kalt "pripne feministhore" når vi deler egne erfaringer med seksuell trakasserig i norsk arbeidsliv ikke definerer våre rettigheter. Vi vet. Her her hva du må vite:

Det er fullstendig uaktuelt at noen skal bruke min sikkerhet som unnskyldning for hat, rasisme og vold. Jeg, i kraft av å være kvinne, er ikke ditt alibi.
Til alle dere sinte, hvite menn. Jeg har aldri vært, og kommer aldri til å bli din kvinne!"

Det fremgår ikke et eneste sted i teksten at Rosenborg hater ALLE, hvite menn.
Den konklusjonen trekkes i kommentarfeltet. Av folk som hater såkalt "politisk korrekthet". Hun generaliserer og drar alle over en kam! Herregud! Alle vet jo at det er muslimene som er problemet!

Hils på Runar, første mann i kommentarfeltet:
"Hva en totalt evneveik, åndssvak og hjernevasket kvinne som deg mener er irrelevant. Sannheten er fremtiden, og sannheten er at de fremmedes oppførsel er genetisk betinget. Dem er skapt for å forgripe seg på kvinner, og at du bortforklarer det med slikt kulturmarxistisk vås sier alt om deg. Når i helvete har hvite menn gått rundt i gjenger og antastet eller forgripet seg på hvite eller utenlandske kvinner ? Hvem er det som begår samtlige av alle overfallsvoldtekter? Nettopp!"

Her er altså et ganske godt eksempel på såkalt "idioti".
Og generalisering på høyt nivå. Teksten til Rosenborg sier klart at hun ikke mener alle menn voldtar, mens Runar faktisk går så langt å kalle de fremmedes oppførsel for "genetisk betinget" (og at jeg da kan ta utgangspunkt i at han mener "alle"). Mer piss kan man vel egentlig ikke komme med, det er ikke genetisk. Undertrykking av kvinner er noe som i mange land og kulturer blir sett på som helt dagligdags. Tradisjonelt. Og det gjør det selvfølgelig ikke ok, men det betyr at det er holdninger som kan endres. Kommentaren viser også til den generelle holdningen i kommentarfeltet at "hvite menn gjør ikke sånt". For en (dvs. meg) som har blitt overfalt av en hvit, norsk gutt på gata, så blir man "litt" satt ut av slike holdninger. For å være helt ærlig, omtrent 9 av 10 ganger når jeg forteller folk om denne hendelsen så blir jeg møtt av "ja, men hva gjorde du i forkant?". Direkte antydet at guttungen ikke kan ha angrepet meg uten grunn. Og da må jeg jo spørre "hva er det jeg kan ha gjort som i dine øyne rettferdiggjør at jeg blir dratt bak en busk, banket opp og forsøkt voldtatt?".
Diskusjonen stagnerer som regel der. Temaet blir flyttet over på noe annet, det skal helst ikke snakkes om, men så hender det jo at man har havner i diskusjoner med såkalte "idioter". Som lurer på hvor mye jeg hadde drukket eller om jeg slang med kjeften i forkant. Som om noen av de tingene er grunn nok til å gi meg juling.

Om jeg derimot hadde sagt at denne gjerningsmannen var utlending, så ville støtten vært massiv. For i kommentarfeltet så er det mange som drar frem historier om kvinnelige bekjentskaper som har blitt både klådd på og voldtatt av folk med utenlandsk opprinnelse. Jeg savner flere av disse i kommentarfeltene når det er snakk om overgrep "nordmenn i mellom", men da får plutselig pipa en helt annen lyd. For det er så jævlig mange kvinnfolk der ute som lyver om at de har blitt voldtatt og setter uskyldige menn i fengsel. Vi kvinner er rett og slett ufyselige som holder på slik!

Jeg blir oppriktig lei meg.
Igjen så drar altså folk frem den bittelille prosenten av gærne kvinnfolk som om den er representativ for alle voldtektsaker. På lik linje som at vi nå henger oss opp i den lille prosenten overfallsvoldtekter.
Vi skal verken bagatellisere overfallsvoldtektene, holdningene enkelte av de som kommer til Norge har, relasjonsvoldtekter, ei bagatellisere gærne kvinnfolk som lyver om voldtekt. Det er bare så forbanna irriterende at det ene blir fremstilt som verre enn det andre når man må slå hardt ned på ALLE former for overgrep. Hvor var for eksempel Odins Soldater når nyhetene om at flyktningbarn ble kidnappet fra asylmottak? Det antas at noen forsvinner på egenhånd, andre blir kidnappet av familiemedlemmer og så har du den andelen som blir tatt av menneskehandlere og pedofile. De kjefter mannlige flyktninger med barnebruder opp og ned, men å løfte en finger for å forhindre at norske pedofile ikke får kloa i småunger... Det er kanskje ikke så viktig.

Derfor blir denne plutselige støtten så sjukt idiotisk.
For den handler ikke om kvinner og barns trygghet. Da burde de ha trålet gatene for lenge siden, kanskje slått seg sammen med "Nattravnene" som allerede gjør en fantastisk jobb med å passe på ungdommen. Dette handler isteden om en gjeng sinte mannfolk som ønsker å få en legitim grunn til å banke opp de nye landsmennene som de så inderlig hater. Jeg forstår heller ikke helt logikken deres... At Rosenborg blir beskrevet som mannehater (for alle feminister hater jo menn...) er litt besynderlig da hun kun tar utgangspunkt i menn som tar seg egne friheter ("vi vet veldig godt at ikke alle menn trakasserer eller voldtar"), mens kommentarfeltet skriker om at norske menn er snille og mannlige flyktninger er slemme. Det er altså mannfolka sjæl som stigmatiserer og generaliserer sitt eget kjønn.
Og så får feministen skylda.

#inteerkvinna #notyourwoman #ikkedinkvinne

 

 

Brakstart

I dag startet morran med brak. Bokstavelig talt.

Den siste uka har jeg og Moonie vært huspassere for Pappa.
Det er en forholdsvis "krevende" jobb da han har så mange elektriske duppeditter, badeanordninger og maskiner stående rundt omkring. I tillegg til en skikkelig needy katt (som teknisk sett er min)
og en ganske så distre hund. Sistnevnte var derimot ikke hjemme da han var kidnappet av Farmor (bikkja har tatt over status som yndlingen i familien), så vi har ikke hatt så alt for mye å henge fingra i. Vi har verken hatt fest eller besøk, så alt har gått ganske så stille for seg. Det enest som må gjøres før hans ankomst på fredag er å rydde stua, støvesuge og vaske over gulvene. Noe jeg selvfølgelig har satt Moonie til å gjøre.

Kvelden i går var fin.
Vi satt som vanlig bak hver vår pc mens vi bablet om irriterende kommentarfelt og andre verdensproblemer. Alt gikk fredelig og rolig for seg. Vi satt til og med å snakket om hvor flinke vi hadde vært som for en gangs skyld ikke hadde ødelagt noe hjemme hos Pappa (forrige gang gravde vi opp hagen. Men vi tetta det til han kom hjem igjen da!). Den eneste som var en tanke utagerende var Ruska som tydeligvs var påvirket av både min og Moonies menstruasjonssyklus. Hun skulle ha kos HELE tiden, men hver gang vi prøvde å gi henne litt så begynte hun å bite og klore. Mens hun malte selvfølgelig. Prøvde man å trekke seg bort svarte hun med å legge en myk pote over hånda mens hun så på en med et salig blikk som sa "kos meg, jeg elsker deg" (neida, er på ingen måte en slags "crazy cat lady"...), men så fort man prøvde å gi litt kos bak øret endte hun opp med å klore hele hånda mi til fillebiter.
Så vi lot den gærne katta være i fred. 



Et par timer senere begynte trøttheten å innhente oss, og vi trakk oss tilbake til hvert vårt gjesterom. Søvnen kom raskt, men kvart over syv i dag morges ble den brutt av et enormt brak etterfulgt av en hylende Moonie. Halvt i søvne løp jeg ut av soverommet og fant en modellbil (retter sagt trailer) liggende i flere biter i stua. En like sjokkert Moonie kom også løpende til. Pappa har nemlig en fin "liten" samling med ulike RC-leker (aner ikke hva som er riktig betegnelse, men jeg er ganske sikker på at "leker" ikke faller i smak hos Pappa....), alt fra fly til svære trailere, montert på den ene stueveggen. Og denne var ganske stor, over en meter lang med henger og greier. Og tydeligvis ganske tung siden festene på vegghylla hadde knekt...

Så vi har altså klart å ødelegge noe, uten å egentlig gjøre noe som helst.
Usikker på om Pappa kommer til å tro oss. Kjenner jeg fyren så kommer han til å tro at vi har hatt skikkelig party og danset på inventaret. Skikkelig irriterende at jeg, som vanlig, glemte å ta et fotografisk bevis. Ikke at det egentlig ville utelukket eventuell dansing...

Gullkorn Part 13

LOL
Life of Love

Trophy wife:



Gleden av å ha typen hjemme fra Tyrkia:


God søsterlig kommunikasjon:



You iz broke, bitch.

Jeg hater Nav. Jeg hater permitteringer. Jag hater byråkrati.
Og jeg har så vidt stukket foten min borti Nav.
Jeg orker nesten ikke å tenke på hvordan det systemet fungerer for de som er syke og som sliter.
Eller, indirekte sliter jeg vel sjæl for jeg er ganske dum nede på det kontoret. Jeg klager over at noe er feil... Nav sier det er min egen feil... Og til det svarer jeg selvfølgelig bare "ok" og går ut med tårer i øynene. Jeg har jo krav på å få dekket opp deler av lønna, men det blir vanskelig når jeg egentlig ikke føler at jeg fortjener det. At jeg ikke er verdt det. At jeg ikke er verdt mine "egne" penger.
Hvordan skal man liksom kunne slå i bordet da og si "dette SKAL JEG ha"? Ubrukeligheten min har med andre ord nådd helt nye høyder.

Jeg har ikke ansett meg som en potensiell deltaker på Luksusfellen, men jeg ser nå at denne permitteringen har rotet til det lille "systemet" jeg hadde. Jula ble litt dyrere enn først antatt, men det var planlagt. Men på et eller annet tidspunkt har jeg rota det skikkelig til og glemt en utbetaling for den siste ferieturen. Og jeg dreiv jo allerede og betalte ned på gammel morro fra Spania... Så nå er jeg blakk og har tre ganger mer gjeld enn jeg trodde i tillegg til at jeg ikke får inn de pengene jeg skal ha. Permitteringen varer lenger enn først antatt, men her må jeg skylde på den jævla optimisten inni meg (faktisk... Han finnes. Jeg hater den lille jævelen. Han gir meg håp som aldri får gjennomslag. Idiot.) som sa "æh, permisjonen gjelder sikkert bare for en måned....". Det var i desember...
Og det ser ikke særlig lysere ut før til sommeren.

Ny jobb kan jeg bare glemme.
Titalls søknader er sendt, men jeg ser jo at de er langt under pari. Innholdet er så flatt og dårlig at jeg har full forståelse for manglende tilbakemeldinger (har faktisk fått en tilbakemelding på telefon,
men det ble raskt avklart at jeg ikke var passende for jobben). Jeg vet jo hva folk ser etter i ansatte. Blide, sosiale og omgjengelige folk med et presentabelt ytre, mye kunnskap og bred erfaring. Det går jo liksom an å ljuge på seg disse tingene i en søknad, men hva skjer hvis de kaller meg til intervjue?
Skal jeg vralte meg inn døra og fortsette å ljuge?

Hadde det vært en anelse selger i meg så hadde jeg løyet.
Selv ikke det har jeg evnen til å gjøre. Blikket flakker, stemmen blir grøtete og ordene stokkes om.
Jeg har vært igjennom denne runden før og tilbakemeldingene var klare:
Du er destruktiv.



Det har ikke endret seg.

 

Gullkorn Part 12









Tåkelegging

Den norske artisten Jens Pikenes (Kjetil Rolness) beveget seg fra å være myk smørsanger til aktiv samfunnsdebattant. For tiden rir han på samme bølgen som Sylvi Listhaug, hvor han berømmes av "folk flest" for å si det "alle" tenker. Sist ut med innlegget "Importert voldtektsrisiko".

Det "alle" tydeligvis veit er at innvandrere voldtar mest i Norge, de skal i følge Rolness være overrepresentert på den ene statistikken etter den andre. Gunnar Tjomlid, Rolness sitt motstykke, svarer i innlegget "Impotent voldtektsanalyse", at Rolness tolker statistikken feil (noe Rolness også mener at Tjomlid gjør). Statistikken, som kommer fra politiet, påpekes: «Grove generaliseringer om at Oslos voldtektsmenn er utlendinger og i hovedsak muslimer, er både feilaktig, utilstrekkelig og uheldig.». Det ser ut som Rolness skippet det avsnittet. Og hvorfor skulle han trenge å lese det? Både Köln og Sverige viser jo at det er noe fundamentalt galt med innvandrere, de voldtar og begår overgep i svære puljer. Jeg har ikke lest Marianne Sætre og Veslemøy Grytdals "voldtekt i den globale byen". Jeg har med andre ord mye god sengelektyre foran meg de nærmeste dagene, jeg kan derfor ikke argumentere med statistikken de begge hevder å forstå, men jeg vil gjerne ta tak i en del andre aspekter rundt voldtektsdebatten. Noe jeg syns Kjetil Rolness bagatelliserer.

For i kjølevannet av fremmedfrykten, så kom også skrekken om at norske kvinner kan bli voldtatt av utenlandske menn. Voldtektsdebatter som tidligere har blitt avsporet med "ja, men hva gjorde offeret der? Hva hadde hun på seg og hvor mye hadde hun drukket?" er plutselig byttet ut med "la kvinnene våre være i fred!". Det er klart mange av oss blir litt satt ut av dette, for vi har jo skreket ganske høyt, veldig lenge, om at tafsing og voldtekt ikke er greit. Til dette utdyper Rolness at de fleste menn er brukbare og at det er et mindretall av både norske, europesike og ikke-vestlige som begår overgrep. Han fortsetter "men - er det ingen forskjell på (mann)folk? Ingen spesielle kjennetegn på de som voldtar? Og ingen grunn til bekymring for den nye migrasjonsbølgen? Når en million menn i løpet av ett år kommer til Europa, fra land og kulturer der kvinner systematisk undertrykkes, lever utrygt, og selv risikerer straff og vanære etter å ha blitt voldtatt?"   

Jo, Kjetil. Det er bekymringsverdig.
Ca. 3% av anmeldte voldtekter havner i kategorien "overfallsvoldtekter".
De resterende 97% defineres som "relasjonsvoldtekter".
Derfor er det enda mer bekymringsverdig at man ikke kan ta opp problematikken rundt de 97%.

Nå... Av de 3% med overfallsvoldtekter anslås det at 60% er utført av mennesker med utenlandsk bakgrunn. Hvor mye de tar opp av de 97% prosentene vet jeg ikke, men vi må nok anslå at ikke etniske-norske tar en betydelig brøkdel. I tillegg sies det at man kan gange anmeldte relasjonsvoldtekter med nesten ti for å få det reelle tallet (det må også legges til at overfallsvoldtekter blir oftere anmeldt enn relasjonsvoldtekter. Sistnevnte av den enkle grunn at det ofte blir ord mot ord. Også takket være holdningen "ja, men hva gjorde offeret der? Hva hadde hun på seg og hvor mye hadde hun drukket?".). Det eneste jeg får ut av alle disse statistikkene er at det utføres ubegripelig mange voldtekter i Lille Norge. Lille, oppegående Norge.

De flest menn ER brukbare.
Det er ikke slik at alle menn går rundt å tafser og tar seg til rette mellom beina til kvinner når de føler for det. Ganske mange menn klarer å holde fingrene for seg selv. Spesielt i edru tilstand. Så fort rus er inne i bildet så endrer saken seg litt. Jeg har heller ikke tall på hvor mange diskusjoner jeg har tapt når det gjelder overgrep mot kvinner fordi de fleste argumentene mine blir bagatellisert.
Og så blir man stemplet som "nærtagende" og "mannehater" kun fordi man vil ha puppene sine for seg selv. For jeg har ofte fått høre at jeg må regne med at menn klår på puppene mine siden de synes så godt.... Og hvis jeg i tillegg har på meg en singlet en varm sommerdag så har jeg hvertfall ingenting å stille opp med for da har jeg jo selv lagt de på utstilling. Og dessuten så må man jo kunne ta til seg et kompliment! Som om det finnes et jævla kvinnfolk der ute som tar tafsing fra en gris som et kompliment. Det er ekkelt og krenkende. Man føler seg skitten. Brukt. Jeg vil ikke ha et fuckings "kompliment". Jeg vil ha respekt!

Og verre:
I hele denne voldtektsdebatten har det dukket opp individer (mest menn, men jeg har også sett det fra kvinner) som har kommet med noen horrible påstander om at overfallsvoldtektene er verst. Fordi man blir voldtatt av en fremmed. Og de tar også for gitt at overfallsvoldtektene er langt mer brutale. Og på bakgrunn av det så er de 3% som ble overfalt langt mer traumatiserte enn de andre 97%. En slik påstand er direkte skadelig og gir fullstendig feil signaler til omgivelsene. For det er helt idiotisk å slå hardt ned på overfallsvoldtektene, enten om det gjøres av en person eller en gruppe, når man i andre enden sier at det ikke er så problematisk hvis man puler et døddrukkent menneske. Kanskje man bare skal slutte å voldta folk på gata, og heller ta naboen, som du kjenner litt til, for da er det ikke så ille...?

De siste månedene har det kommet tusenvis av flyktninger til Norge fra ulike land og kulturer.
Vi vet at mange kommer fra steder med et svært dårlige syn når det kommer til kvinner. Det er naivt å tro at det ikke vil medføre noen problemer i starten, derfor er det enda mer viktig å opplyse de som kommer hit hvordan vi ønsker at kvinner skal behandles. Flere kommuner har innført slike kurs og rapportert at det har hatt en positiv innvirkning på de nyankomne, og ikke minst samfunnet rundt. Men vi kan sende våre nye landsmenn på tusenvis av kurs, det vil ikke hjelpe en dritt hvis ikke nordmenn selv går foran som et godt eksempel. 

Å unnlate å ta til oss flyktninger fordi det finnes potensielle voldtektsmenn blant disse er nesten litt...barnslig. Flere påstår at vi skal nekte menn opphold, og kun ta til oss kvinner og barn.
Barn kan vel stort sett ansees som uskyldige, men det finnes jo en god del gærne kvinnfolk rundt i verden. Dessuten er det jo litt søkt at en land hvor som troner høyt når det kommer til likestilling (og som ønsker å bli bedre) skal diskriminere menn. Fordi de er noen brutale voldtektsmenn, alle sammen! Seriøst?

Et annet stort problem man ofte møter på når det gjelder voldtektsdebatter er det at den alltid ender opp som en kjønnsdebatt. Kvinner blir fremstilt som ofre, noen av de vil være ofre og andre kvinner skriker om at nærtagende damer må få seg noen baller. Menn blir automatisk definert som overgriperen, og dette er selvfølgelig veldig provoserende for menn som aldri har, eller kommer til, å begå overgrep mot noen. De hater at de blir ansett som noen slibrige griser fordi andre menn ikke klarer å holde fingra sine for seg sjæl, og så skal vi aktivt gå ut å si at Norge ikke tar i mot menn fordi alle menn voldtar. Hva faen slags signal er det?

 

 

56. Smoking habits.

56. Smoking habits.

For 6 år siden gikk det nesten en 20-pakning om dagen. Dette var på den tiden hvor jeg hadde en 45 minutters kjøretur til jobb, og en dag slo det meg at jeg hadde kjederøyket  fire sigaretter på vei til jobb. Da jeg startet å pendle var det vanlig med en. Så jeg kutta ut vanerøyking, og da spesielt venterøyking, du vet, den unødvendige sigaretten man tar fordi man kjeder seg.
Venter på noe. 

Det var tøft i starten.
Og med 'starten' mener jeg to uker. Det gikk overraskende lett, og til dags dato vil jeg påstå at det er en av de største bragdene i livet mitt. At jeg klarte å distansere meg så mye fra sigarettrøykingen på så kort tid. Men det å jo påpekes at jeg ikke sluttet, men reduserte inntaket. Fra cirka femten om dagen til tre. Med unntak av de dagene det var alkohol innblandet, da steg inntaket tilbake til normalen. Femten. Men fortsatt bedre enn før. For da femten om dagen var vanlig, så eskalerte inntaket til tredve når det var alkohol inne i bildet. Så jeg tar reduksjonen som en liten (stor) seier.

Og den har holdt seg vedlike.
Det går fortsatt i et par om dagen. Noe som betyr at jeg kjøper rundt tre sigarettpakker i måneden. Omtrent. Det går litt opp og ned. Noen måneder trenger jeg ikke kjøpe noe fordi jeg har så mange fra før. Særlig hvis måneden i forveien var av den sosiale typen hvor jeg var mye ute. Jeg har nemlig mistet evnen til å se på sigaretter som en nødvendighet når jeg forlater hjemmet siden jeg aldri røyker verken på vei til, fra eller på jobb, så det holder vanligvis at jeg drar hjemmefra med telefon, bankkort og nøkler. Og det glemmer jeg neste alltid når jeg skal på byen. en pils, og så må jeg ut å kjøpe ny røykpakke. Det hender jeg bommer en sigarett av andre, men det viser seg at de fleste i Norge røyker luft eller disse nye klikksigarettene som gir en ubehagelig smak av eple eller mentol. Selv holder jeg meg til god, gammel blodprince. Skal jeg først ta en røyk, så liker jeg at det er litt tak i den. Det hjelper å holde forbruket nede. Milde sigaretter gir en bare lysten til å røyke mer. Dessuten er det aldri noen som gidder å bomme røyke av meg, så det er besparelse på høyt nivå det her.

Sånn hvis man ser helt bort i fra det med helse.

 

 

Akk, den ungdommen.

Den siste uken har jeg, som vanlig på denne tiden av året, ligget utslått med tett nese, sår hals og en dundrende hodepine. Men til tross for alt dette ubehaget så har jeg ikke vært helt snill med meg selv. Jeg har nemlig ligget på sofaen og lest iherdig den ene nettdebatten etter den andre på Dagbladets facebooksider og det har ført til at den dundrende hodepinen har triplet seg for hver idiotiske kommentar jeg har lest. Resultatet var selvfølgelig at jeg måtte dope meg selv ned med sterke smertestillende og håpe på at all idiotien ikke ville føre til et hjerneslag.

Blant sakene som har irritert meg er det massive hatet som ble rettet mot 16 år gamle Sigrid som i en kronikk i Dagbladet fortalte at hun mer enn gjerne ofret litt for å gi flyktningene en bedre fremtid, og kalte vel stort sett politikken Sylvi Listhaug fører nå for bullshit. Dette fikk "våre egne" lykkejegere til å klikke i vinkel. Hvorfor fikk dette mennesket lov til å ytre seg? En 16-ÅRING? Hadde det klikka for Dagbladet? Det ble mye hets om denne ungjenta som person (og ikke minst de som oppdro denne henne....) blant annet det at hun kom til å endre mening så fort hun ble voldtatt og antastet av en flyktning. Dagbladet så seg derfor nødt å be folk om å slutte med personangrep, men det var jaggu ikke mange som var enige i det! For når man ytrer seg i media så skal man faen meg få høre det! Og spesielt når meningen hennes er idiotisk og ikke støttet av "folk flest". 

Altså, det er da ingenting i veien med å kommentere at man uenig med denne unge jenta.
Dessverre var det flere i kommentarfeltet som følte seg oppriktig støtt av at Dagbladet ba de om å droppe personangrep, for det er jo tross UMULIG å si meninga si uten å påpeke at den man er uenig med er en tulling og deretter bruke både hårfarge, kjønn og alder som et argument for hvorfor hun kommer til kort (forsåvidt litt underlig siden hun har samme kjønn og hårfarge som Listhaug....). 

I kjølevannet av dette så følte en annen samfunnsengasjert 16-åring seg for å skrive et motsvar til Sigrid. Henny sier også at hun kan ofre litt og at hun helst vil ha fred i verden, men vi alle vet jo at livet er hardt og tøft, så hun konkluderer med livet ikke er noen lykkebrønn hvor alle kan få drømmene sine oppfylt. Virkeligheten er tøff og det er utrolig vanskelig for politikerne våre og ta alle disse viktige avgjørelsene for oss. Og hun får jublende applaus for å være et oppegående ungt menneske. Hun blir altså kalt oppegående av folk som for 24 timer siden satt å kalte en annen 16 år gammel jente for et nek. Kan ikke-oppgående mennesker egentlig kalle noen andre for oppegående? 

Selv er jeg dypt uenig med Listhaug sin politikk og derav innlegget til den siste 16-åringen, Henny.
Jeg finner innlegget veldig nedlatende. En slags "joda, vi alle vil ha fred og sånn, men alle vet jo at det ikke er mulig", så derfor burde man altså fortsette i den samme tralten som før (gjerne en mer strengere og kynisk tralt) og kikke med argusøyne mot alt som truer hverdagen vår slik vi kjenner den i dag. Jeg liker ikke den holdningen, og det er nettopp holdningen som burde diskuteres, men som i "alle andre" forbanna saker så er det mye viktigere å snakke om alt rundt. Og gjerne den som ytret meningen, og noen ganger er det også greit. Hvis man klarer å holde kritikken saklig. Og jeg skjønner det kan være vanskelig når man blir litt engasjert, men man kan da i det minste forsøke når det er snakk om mindreårige. Fordi de er mindreårige. Punktum.

 

55. Be the Yes man for a day.

55. Be the Yes man for a day.

Ok, skal dagen i dag være en sånn "ja-dag"?
Nei.

"Prøver" igjen i morgen.

 



 

Tullejente

"Vi vet at du tuller, så derfor tar vi det ikke seriøst."

Dette hørte jeg fra en kamerat her for ikke så lenge siden i forbindelse med et lite frustrasjonsutbrudd jeg hadde over folk som klager på facebook at de ikke har noen venner, for å så få 105 kommentarer på "joooooooo, du har jo meg!". Jeg har nemlig postet en lignende status selv og endte opp med en liker. Men det var ingen som gadd å kommentere den, fordi alle skjønte at jeg bare tulla.
"Sånn som du alltid gjør."

Men greia er....
Enhver nedlatende status som omhandler meg selv er aldri tull.
Det er nøyaktig slik jeg føler det.

Og jeg tror heller ikke at alle forstår at det er tull,
for er det en ting man lærer fort om facebook så er det hvilke saker folk fjerner fra feeden sin og ikke.

Over de siste årene så har jeg oppdaget at folk på facebook dodger alt som omhandler:
- Feminisme
- Flyktninger
- Følelselivet mitt

De som tror at det jeg skriver bare er tull er gjerne de som kommenter "haha, kjempemorsomt!",
noe som gjør en veldig deprimert dag ekstra deprimerende. Jeg begynner å innse at ingen av de rundt meg faktisk vet at jeg er deprimert.

Det blir verre i disse trange økonomiske tider hvor man prøver å skaffe seg jobb.
Min største skrekk er selve jobbintervjuene siden jeg ikke klarer å selge inn meg selv, og etter flere uker med intens tenking har jeg heller ikke klart å oppdrive "tre positive ting å si om meg selv" (har fått en jævlig lang liste på det negative da), noe jeg heller ikke er redd for å si høyt.
Og hittil har alle jeg har snakket med om dette gjort følgende:
Først får de sjokk "fordi det stemmer ikke", hvor de så følger opp med "fordi du er jo positiv".
Og så stopp. Ikke noe mer. Det oppsummerer liksom meg det, at jeg er positiv. Og jeg lurer på hva i hælvete det egentlig er jeg sier til folk siden den generelle oppfatningen er at jeg er et positivt menneske. På andres vegne, ja, men på mine egne?

 

54. Bring your own lunch to work.

54. Bring your own lunch to work.

Takket være all usikkerheten i oljebransjen så er halve firmaet permittert og økonomien dalende,
så den gode lunsjordningen vår er for tiden lagt på is. Det er jo litt surt å måtte handle sin egen mat igjen, men forhåpentlig så vil dette føre til litt sunnere valg i matveien. I følge lifesum'en så er nemlig ikke knekkebød med majones særlig sunt (spesielt ikke når mengden majones er så stor at knekkebrødet knekker...), så jeg kan fint bytte bort ett slikt knekkebrød med en hel bolle salat, og fortsatt ligge under anbefalt matinntak.

I tillegg så har Eric vært en tur i utlandet igjen, og hver gang han reiser bort så gjør jeg alltid en "stor" endring i hverdagen. Han var i Barcelona da jeg sluttet å spise kjøtt, i Tyrkia da jeg sluttet å drikke cola (som jeg forøvrig tok opp igjen litt senere, men ikke den samme mengden som tidligere. Jeg lover.... IKKE DØM MEG OKAY!) og en tur i Spania igjen da jeg bestemte meg for å slutte å jobbe for Pappa. Målet denne gangen er å ikke slutte med noe spesielt, men har nå en regel om at alle måltider inneholde salat eller grønnsaker. Dette kommer til å irritere vettet av Erico siden han nettopp har funnet en god lokal pizzasjappe. Som ikke har salat på menyen...

Men tilbake til det viktige, altså meg og MIN mat.
Dette er da lunsjen min i dag:



Vel...Kanskje ikke den sunneste salaten med tanke på all chilitunfisken, pastaen og mozzarellaen,
men den er såpass mektig at det vil ta meg noen timer å spise den opp.
Og det betyr ikke at jeg har en flere timers lunsjpause, her inntas alt av mat foran pc-skjermen mens jeg jobber (blogger).

Men til tross for denne "sunne" lunsjen og håpet om en bedre livvstil, så gikk jeg på en smell i går kveld som jeg har skikkelig dårlig samvittighet for... Klarte å trøkke i meg vingummi (som er så jææævlig fyfy), melkesjokolade og toffifee, noe som har ført til at jeg i dag føler meg som Moby Dick. 
Jævlig upassende siden jeg skal en tur ut etterpå, men det er heldigvis i Drammen så forhåpentlig møter jeg ingen gamle kjente (eller nye idioter...) som kan påpeke hvor feit og jævlig jeg ser ut
(og ja, det er helt vanlig for meg å høre dette. I hjembygda går det mest på kroppen, mens byfolket liker å påpeke at "du prøver jo ikke å se bra ut en gang".). Og for all del, de har helt rett, dette er bare en av de dagene hvor jeg ikke orker å forholde meg slikt.

God helg!

53. Try an instrument.

53. Try an instrument.

Hvor i all verden skal jeg finne et instrument nå? Helst ville jeg ha kjøpt meg en gitar, men når NAV står for halvparten av utbetalinga så tilsvarer det omtrent det samme som å være blakk. For utbetalinger fra Nav kommer ikke når det trengs og i dag dekket den "ordentlige" lønna mi akkurat så vidt utgiftene, så dette kan bli et hardt halvår. Det positive er at lommeboka ikke kommer til å godkjenne noe særlig inntak av alkohol eller matbinging, så forhåpentlig vil det få et positivt resultat på kroppen... Jada, jada. Jeg tror ikke noe på det selv heller, men det er da lov å håpe.

En helt vanlig kassegitar for nybegynnere ligger på rundt 1500 spenn, som er en helt overkommelig pris. Jeg burde egentlig handlet en for lenge siden. Men takket være sceneskrekken min og frykten for at andre skal høre meg synge eller spille, så kan jeg ikke utføre slik musikalsk aktivitet i blokka vår. Det hender jeg har noen sangorgier når jeg er alene hjemme, men det ender alltid opp med en hel haug av tramping i etasjen over. Det kan skyldes at naboen hater oss mer enn pesten og irriterer seg over alt vi gjør, men jeg tar det også som et tegn på at stemmen ikke er av beste kvalitet. Derfor trenger jeg ytterligere 1-3 millioner for kjøp av nytt bosted hvor jeg kan lage masse lyder uten at noen hører meg.

Dessuten savner jeg å høre musikk på FULL GUFFE når jeg vasker.

 



52. Make a graffiti sketch.

52. Make a graffiti sketch.

Trode jeg hadde bilde av noen skisser på telefon, men den gang ei.

Så får vise det siste graffitibilde i steden.
som faktisk har blitt gitt bort til en frivillig mottaker!

 



RANDOMITY PART 4 
1. "Littlefinger"
2. "The Hound dies"
3. "Moondoor"
(Inspo: Game of Thrones)

 

51. Try to draw the human face - Trollblogg!

51. Try to draw the human face.

Realistisk tegning er ikke helt min greie. Har prøvd sånn seriøst hjemme nå et par dager
og det eneste som kom ut av det var at jeg slo meg selv i hodet med tegneblokka i ren desperasjon og kastet fire skriveblyanter i veggen. Så jeg trenger flere blyanter.
Men orker ikke å la denne utfordringen ligge å plage meg lenger, så tok derfor en rask runde på paint i håp om at mine tegneskillz i realisme ville være bedre der. Men nei. Det ble faktisk verre. På de første tegningene så ikke ansiktet menneskelig ut en gang, men jeg hadde jo tross alt ingen mal og var på vei til å google kjendiser da jeg så et lite kjent fjes dukke opp over paintprogrammet... Trollblogg!

Så da tegnet jeg ham, vel viten om at denne fyren er superflink til å tegne sjæl så jeg føler at dette nesten er litt som å banne kjerka, men på en annen side så kan jo også dette tolkes som såkalt fanart. Han har jo tross alt en sjukt fet youtube-kanal, Filmfrosk, som han selv beskriver som "forskjellig shizzit", men det går stort sett i filmanmeldelser og diverse annet innenfor den sjangeren. Anbefaler alle filmentusiaster å ta en titt innom der! (eller bedre; Subscribe!)

 



 

Hopeless

Nå har faen meg hælvete fryst over.

Det er ca. 60 minutter siden jeg kjørte meg selv i grøfta, og det har aldri skjedd i historien at jeg har klart å dra meg selv ut av det. Aldri. Ligger jeg nede, så forblir jeg nede. Lenge. Det finnes ingen mirakelkur som får meg på beina. Havner jeg i grøfta så forblir alt dritt, uansett om noen prøver å påpeke det motsatte eller kommer med oppmuntrende ord. Men det er vel ofte slik at når man ligger nede så er det allerede for sent. Ros mottas best når man kjenner et lite snev inne i seg om at det er sant. Det må bygges videre på noe. Som det lille håpet jeg var så ivrig på å slukke i forrige innlegg.

 ...

Det slo meg så hardt at jeg klasket hele panna ned i tastaturet.
Uten det irriterende lille håpet så ville et menneske som meg vært død.
Og selv om jeg ikke akkurat gleder meg til å ta fatt på en ny dag, så vil jeg jo heller ikke gå glipp av den. Det er fortsatt mange sesonger igjen av Game of Thrones, for eksempel. Eller det faktum at jeg fortsatt ikke har vært på en ordentlig vegetarrestaurant. Eller besøkt USA.

Det er ganske mye jeg vil, men som sier til meg selv at jeg ikke får til.
Fordi jeg ikke gjør det perfekt. Og på min egen sære måte.
Som det er en jævla uting!

Det er faen ingen uting.
Jeg er sær. Jeg er en idiot.
Og så burde jeg heller være stolt av at ingen andre er så idiotiske som meg.
Så jeg er i hvertfall best i noe.

Og etter at denne revolusjonerende tanken slo meg så fant jeg dette på skrivebordet mitt:

 Snakk om å åpne tårekanalene!
For bare noen timer siden ville jeg avvist dette som kødd, men siden humøret allerede var på gli så ble det mottatt med et smil (og tårer selvfølgelig). Og ny giv til å ta fatt på jobben som må gjøres.
Den fysiske i form av at hele lagertellingen gikk til hælvete, men også den psykiske.
Det lille frøet av håp.

...

 Pust.

 Livet går videre.
Fortsett fremover. Smil. Le.
Pust.

Seriøs Stikking

De siste to dagene har jeg tilbragt på sofaen (vel...Teknisk sett hele 2016 bortsett fra hælvetes uka på jobben forrige uke og et bursdagsselskap i helga. Ja, det stemmer! JEG ble invitert i bursdag!)
og nå er jeg endelig på plass igjen etter sykdom kun for å få lempet et tonn av oppgaver i fanget. Oppgaver jeg hater å gjøre.

Jeg har visst lenge at jobben ikke er mitt favorittsted på planeten, men det er først nå jeg innser hvor mye jeg HATER dette stedet. Hvor lite jeg vil være her. Hvor forbanna jeg blir av å se enkelte kollegaer. Hvor sterkt det skriker inni meg: JEG VIL IKKE VÆRE HER.

Hele permisjonen har vært et lite spark i baken når det kommer til denne jobbsituasjonen.
Jeg MÅ finne meg noe nytt, men arbeidsmarkedet er like tilpasset evnene mine som en kjole i size zero passer kroppen min. Samboeren har også prøvd å sette meg til å gjøre en del administrative ting i selskapet hans, men det har egentlig bare bekreftet at jeg er sær og vanskelig å jobbe med.
Kollegaene mine på jobb takler meg siden de har kjent meg i et tiår og er vant til at jeg er en idiot,
og jeg antar at den samme forklaringen passer for samboeren også.

Så hvordan i hælvete skal jeg klare å få meg noe nytt?

En ting er å være ufordragelig, veldig mange kommer unna med å være dette når de har noe annet å slå i bordet med. I've got nothing.

Hva godt gjør jeg i livet?
Ikke en dritt. En bortskjemt, snyltende liten drittunge som bare sutrer over manglende talenter og ingen evne til å gjøre ting bedre for seg selv. Har med årene grodd til å bli stor kvise på samfunnets rompe. Noe som kunne vært unngått om jeg ikke var så jævlig høy på meg sjæl og trodde at livet var en dans på roser. Eller, livet ville vært en dans på roser hvis jeg hadde hatt litt pågangsmot.
Litt høyere terskel for å feile. Litt selvtillit. 

Mestring.
Jeg savner følelsen av mestring.
Det er jo ikke slik at alt jeg tar i blir til dritt, men det blir dårlig. Sånn nesten bra, men ikke godt nok til at man kan skinne blant stjernene. Det skyldes at jeg setter lista for høyt. Forventer at det jeg gjør skal skape en slags WOW-effekt, mens det ender opp på en slags mumlende ok. I nuet overvurderer jeg alltid evnene mine, tenker "dette er starten på noe kult. Noe bra.". Resultatet blir aldri som tenkt.
Litt halvveis. Sånn nesten.

Er det ærlighet eller løgn?
Hva er det som får en til å sitte å tenke de høyeste tanker om en selv, vel viten om at ikke finnes noe i historien som kan backe oppunder en slik påstand? Gang på gang... Dette blir bra. Du er så flink. Dette er det kuleste du har laget. Den beste jobben du har gjort... BLA BLA fuckings BLA. Hvorfor sier jeg slikt til meg selv når jeg vet at resultatet blir noe forbanna møkk? Hvorfor tillater jeg meg selv å håpe?

Håp.
En av de menneskelige egenskapene som er vanskeligst å rive ned.
Uansett hvor mye smerter og dritt en påfører noen så vil de alltid ha håp. Og selv når ting er på sitt mørkeste og man tror at alt håpe r borte, så trengs det ikke mer enn et bittelite lys for å gjenskape håpet.

Hvordan i hælvete slukker man det lyset for godt?

Posca

Det er ikke alltid like enkelt å handle gaver til ens "significant other".
Når man bor med et menneske som man har delt alle sine innerste tanker, meninger og ønsker med,
så forventer man at denne personen sitter med det perfekte grunnlaget for å kjøpe den mest perfekte gaven. Etter 12 år med gaveveksling mellom meg og typen så kan jeg med hånda på hjertet si at ens partner har like stor forutsetning for å feile som hvilket som helst annet (ukjent) menneske.
Vi har heldigvis blitt bedre med årene, men jeg tror det var først i fjor jul (høhø) at vi begge klarte å score jackpot samtidig når det kom til gaver.

I de første årene av forholdet vårt feilet vi begge godt på disse områdene.
Erico hadde fått for seg at alle kvinner ville ha smykker (uavhengig om de brukte dette eller ei...)
mens jeg tenkte at alle menn digga elektroniske gadgets. Dette stemte selvfølgelig ikke, men det tok mange år, mange gaveutvekslinger og dertil kleine diskusjoner i etterkant som har fått oss begge på litt bedre tanker når det gjelder å se partnerens behov. Men det skal også sies at vi i løpet av livet har fått en helt annen relasjon til dette med ting og eiendeler. Og selvfølgelig det at vi har blitt så gamle at vi ikke lenger trenger morrosaker, men nødvendigheter. I en alder av 10 år så trodde jeg aldri, ALDRI, at jeg ville bli glad for sengetøy, kjøkkenutstyr, sokker (!) og alle sånne kjedelige ting, men i dag så tar jeg en lettens sukk hver gang jeg får noe slikt. Det sparer en for masse tid, penger og diverse ubehageligheter som jeg alltid føler på i shoppingsammenheng.

Det er på nødvendighetssiden at Erico har vært veldig flink de siste årene,
gavene har som regel inneholdt diverse ting til leiligheten som jeg ikke har fått rota meg til å fikse sjæl... I tillegg har han også vattet opp med noen reiser rundt bursdagen min, som jeg strengt tatt tror har vært mer en gave til ham selv enn meg, men jeg er takknemlig for at han har tatt meg med bort når alderdommen har kommet snikende. Når jeg tenker etter så har han egentlig vært ganske flinke veldig lenge... Siste store bommerten han gikk på var like etter jeg hadde en lang tirade hjemme om hvor jævlig det var med dyr i bur og Erico svarte med å gi meg et 60 liters akvarium i bursdagsgave.
Tanken var jo god da siden kattungen vår, Bob C, nettopp hadde stukket av og Erico ville gi meg et husdyr som ikke kunne rømme. Og for å pynte på hele dette med "dyr i bur" så var den første fisken han kjøpte en japansk kampfisk. En type fisk som dyrebutikker etc mener er helt forsvarlig å la bo i små glass "da de er vant til å leve i små rispytter". De glemmer selvfølgelig helt det at kampfiskene beveger seg fra pytt til pytt, så det å stenge de inne i et lite glass er ikke akkurat det samme...
Men på bakgrunn av denne hoppingen fra pytt til pytt så kunne internett informere oss om at det var stor rømningsfare når det kom til kampfisker, til Ericos store frustrasjon. Han innså etterhvert at gaven ikke var helt ideell, men det forbedret seg enormt da vi var i dyrebutikken og jeg så med egne øyne hvor trange levekår kampfiskene egentlig hadde det, og det ble bare bedre da jeg så hvor stor andel av akvariet som ble brukt av Belinda (kampfisken vår)... Hun brukte hele! Så det endte godt, men det blikket Erico fikk da jeg kom hjem til et gigantisk basseng i stua var nok ikke helt som forventet.
Litt sånn som de blikkene han har gitt meg hver gang jeg har prøvd å dytte på ham en teknologisk nyvinning som han vet ikke har noen fremtid på markedet. Men på den fine siden så har han jo fått prøve ut mye rart.

Til bursdagen sin i fjor fikk han ingen gave, da pengene gikk til en svær fest med leid lokale, kake, øl og diverse annet, men det føltes jo litt teit å ikke ha en liten ting, så da jula kom følte jeg for å slå på stortromma og gi ham noe han har siklet på i åresvis, en ny klokke. Og den falt i smak!
Selv fikk jeg en hel masse tusjer, sårt trengt etter at jeg tømte hele tegnesettet til Erico under hele julegaveprosjektet mitt (innså forøvrig nå hvor god deal dette har vært for meg, og hvor dårlig den egentlig er for ham). Men det beste med dette er OTR tusjene som har en mer dus tone, noe jeg har virkelig savnet da Posca tusjene er veldig, VELDIG, sterke og klare i fargene. De er allerede tatt godt i bruk, så får vi håpe det kommer noe "vettug" kunst ut av dette.

 Takk kjære! 

 

Vivid Dreams

T.R.Ø.T.T.

Da er det på'an igjen.
Nok en periode med så realistiske drømmer at det ikke føles som jeg får ett minutt med søvn.
To netter på rad har jeg vært på rømmen, på vei et sted, uten å nå helt frem. En slags evig jakt,
uten at jeg helt har skjønt hva jeg jakter og hvorfor. I drømmene endres det hele tiden.
Fra at jeg skal passe på en gjenstand, finne eieren til gjenstanden eller beskytte den fra skumle folk. I enkelte scenarioer har jeg følt at jeg var selve gjenstanden. Med andre ord, drømmer av typen man kan psykoanalysere livsskiten ut av hvis man vil, for å lete etter alle mangler og feil i sitt eget liv,
eller andres. Enkelte folk finner nemlig drømmene mine litt for fascinerende (forståelig i grunn, finner de svært så fascinerende selv....)... Men det beste er å gå for den mest opplagte grunnen,
for drømmer er gjerne så enkle, o'store drømanalytiker.

Årsaken til det nåværende drømmestresset er ikke uvanlig i årsskiftet, jeg er neppe den eneste som opplever at denne perioden er litt tøff. For jobber man med regnskap, innkjøp eller lagerhold er dette tiden hvor man skal avslutte året som gikk slik at man kan glemme alt det gamle. Alt skal bokføres og telles, og på bakgrunn av det går undertegnede fra å være permittert 50% til å jobbe 150% denne uken.

Neste uke håper jeg på å være tilbake til min "faste" arbeidstid fra 12-16.
Det har vært meget behagelig. Det eneste minuset er at jeg begynner å gå tom for ting å se på Netflix... Og at NAV krever at jeg kaster meg ut i arbeidsmarkedet igjen for å få dagpenger. Det har jeg også gjort, og det eneste jeg hittill har lært av det er at arbeidsmarkedet ikke finner meg særlig attraktiv. Jeg har jo en viss kunnskap på enkelte områder, men ser nå at den nye trenden blant arbeidsgivere er å søke etter folk med god helse. Helsa mi er så dårlig at "dårlig helse" er liksom ikke god nok beskrivelse. Jeg ville heller beskrevet kroppens tilstand som "halvveis død". Det har jeg selvfølgelig ikke turt å skrive i CV'en, jeg lar heller folk se tilstanden med egne øyne den dagen de kaller meg inn på et jobbintervjue. Forhåpentlig gjør jeg så dårlig inntrykk at de ikke gidder å gå så langt som til den "si tre negative og tre positive ting om deg selv".

Jeg er ikke komfortabel med jobbsøkingen, helst vil jeg rømme planeten enn å troppe opp et sted hvor jeg skal rose meg selv, men jeg må jakte etter noe nytt å bedrive tiden med. I tillegg til å jakte tall, bokførte lagerhold og årsregnskap. Jeg forstår godt hvorfor drømmene er som de er,
men det hadde vært mye bedre om jeg ikke husket en dritt.
Da kunne man i det minste våknet litt mer opplagt.

Ok, dette er litt sjukt, men i nattens drøm var en av situasjonene at jeg prøvde å komme meg inn på Lerkendal (takk Emilie, skyldtes nok vår korte samtale om å se en RBK-kamp...!)... Husker vagt jeg trodde jeg hadde kommet på feil stadion siden jeg møtte på Christian Gytkjær... Så litt creepy at han ble annonsert som Rosenborgspiller i dag.

Det positive er at jeg nå kan avslutte mitt forhold til NAV som arbeidssøker da jeg tydeligvis har en fremtid som klarsynt. Kan allerede se for meg annonsen i Dagbladet... "Klarsynte zena kan hjelpe DEG med sine drømmer! Ring i dag for en uforpliktende, men ekstremt dyr telefonsamtale."
Er også åpen for en stilling i Åndenes Makt.

50. Text, write, message people you care about and tell them why they're important to you.

50. Text, write, message people you care about and tell them why they're important to you.

Dette var i utgangspunktet noe jeg hadde planer om å gjøre rundt juletider,
men som vanlig feiget jeg ut og havnet ned i en dal av velkjent selvmedlidenhet "fordi det er sikkert ingen som vil høre det uansett". Hadde det ikke vært for det idiotiske tegneprosjektet jeg satte i gang, så hadde det kanskje ikke vært så vanskelig å skrive de brevene, men å gi folk julegave som inneholder et selvtegna bilde og et klissete brev virket too much. Så jeg holdt meg til bildene, noe som skulle vise seg å bli en svært så begredelig affære.

Selvfølgelig... Å starte dette tegneprosjektet den fjerde desember var nok litt for optimistisk
(det er virkelig sant at det lever en liten optimist inni enhver pessimist...), spesielt når jeg hadde sånn cirka 20 lerreter som skulle dekkes. Jeg rakk knapt å lage 12, og 6 av disse ligger fortsatt på benken hjemme. 3 skal til familien og 3 skal til venner, men det skal sies at jeg har et ambivalent forhold til å gi fra meg gaver hvor mottakeren ikke svarer på den "har en julegave til deg"-meldinga.
Men hvis man ser det fra en annen vinkel, man skal jo være ufattelig glad for at man ikke skrev noen tåredryppende ord. Også bommet jeg brutalt på hvem som skulle få og ikke, så planen var å gi det glemte folket bilder utover året 2016, noe som hørtes veldig smart ut der jeg satt i alkoholrus og tegnet. Nå som jeg har blitt edru syns jeg hele planen er rett ut idiotisk.

Hele ideen var i grunn ikke såå dum (noe cred må en jo gi seg sjæl...).
Skrudde fast fire lerreter med ulik bakgrunn på en planke og tegnet en slags piece over dette.
Man kan kalle det "en slags piece" siden jeg ikke hadde (har...) noen særlig interesse av å følge de såkalte graffitinormene, så teknisk sett er det egentlig bare en hel masse streker. Det er også umulig for meg å sitte å tegne uten å ha TV eller musikk på i bakgrunnen, så hvert lerret fikk tildelt eget navn basert på hvilken sang/film/serie som insipirerte meg da det ble laget. 
En slags hyllest til den kuleste kunstepoken verden har sett: 
Pop art. 

Og med en slik beskrivelse av av mine egne kruseduller så følte jeg meg skikkelig kunsterisk.
Nesten som en ekte kunstner.

...

En følelse som varte helt frem til jeg demonterte den første bildeserien og så hvor ræva flere av de var på egenhånd. Sånn type "seksåringen din tegner bedre enn dette" kunst. Og dette dritet skulle jeg gi bort til folk? Det var som fjorårets julekort all over again.

Ettersom julaften nærmet seg med stormskritt måtte jeg rushe gjennom to bildeserier til samtidig som jeg vekslet mellom å banne og lovprise min egen særhet. Hadde jeg først begitt meg ut på det hælvetesprosjektet så skulle jeg i det minste fullføre (hvorfor kan jeg ikke være like sær når det gjelder trening, diett og vektnedgang?!?) og jeg ville heller ikke tape ansikt ovenfor samboeren som faktisk har tittelen kunstner. En pådriver som også satte en real støkk i meg da det var på tide å faktisk gi de bort, for når den ene parten av forholdet lager helt amazing kunst, så ble mine egne en tanke mer barneskole enn det jeg så for meg (takket være den forbanna lille optmisten som bor langt, langt inne i meg.
Håper den idioten befinner seg i endetarmen akkurat nå.). Det skal sies at bildene var sekunder fra havne i hekken utenfor verandaen, men jeg bestemte meg for å bite tenna sammen, fullføre planen og spare all furtingen til et nytt blogginnlegg.

Får vel være såpass ærlig inn i det nye året og innrømme at jeg ikke hater alle bildene og at jeg har fått fin feedback på fire av dem. Har også et lite ønske om å fortsette produksjonen av disse i håp om at jeg en dag blir fornøyd, noe som er forholdsvis unormalt for et menneske som har en tendens til å gi opp hver gang hun møter en liten hindring, men det er vel på tide å ta seg i nakkeskinnet og bli voksen.

I år blir jeg jo tross alt 32.



RANDOMITY PART 1 
1. "An Unexpected Journey" (Inspo: "The Hobbit")
2. "Hurricane" (Inspo: MS MR "Hurricane")
3. "A Feast for Crows" (Inspo: Game Of Thrones Soundtrack, Ramin Djawadi)
4. "Getaway Car" (Inspo: Ash Koley "Getaway Car")

49. Tell someone you love them.

49. Tell someone you love them.

Fikk sagt "glad i deg" til Moonie i går.
Erico får høre "jeg elsker deg" hverdag, eventuelt et "ditto" hvis han sier det først.
Viktig å ikke bli for klissete.

Og så sendte jeg denne til Mamma i dag:

48. Visit your grandparents.

48. Visit your grandparents.

I går tok jeg et søndagsbesøk hos Mor & Far for å planlegge julen samt snylte på litt vafler.
Var i forkant litt nervøs for jeg hadde nemlig et stort spørsmål å stille dem, et spørsmål jeg
ikke visste helt hva de kom til å svare på... Spørsmålet om det var ok at Mamma feiret julen sammaen med oss slik at vi for første gang på 10 år kunne feire jul igjen som en familie...
Spørsmålet hadde selvfølgelig blitt stilt til Pappa først som svarte ja etter å ha hyperventilert og pustet forholdsvis tungt i ti minutter. Med tanke på hans reaksjon var jeg derfor noe redd for det samme spørsmålet kunne føre til et hjertinfarkt hos den eldre generasjonen, men de tok det langt bedre.

Julemat er jo ikke akkurat min greie, så stakkars Mor trenger absolutt en liten håndsrekning nå i jula med alt styret som er med Far fra før av, så det var kjærkomment for hennes del.
Heldigvis får hun en liten ferie nå før julestria siden Far skal et par dager på aldershjemmet som avlastning. Det har vært noen trøblete år for gammer'n som takket være feilmedisinering fikk en litt mer liviligere fantasi enn han (og Mor) klarte å håndtere, men nå ser det ut til at han kommer seg litt tilbake til normalen. Noe han er veldig lettet for, og muligens litt lei seg.
Man hører mye dritt om eldreomsorgen, men det gjelder tydeligvis ikke der han er for han var allerede ferdigpakket i går ettermiddag. Men det skal sies at som gammel fagforeningsmann på et lite tettsted så har han godt med bekjente på hjemmet i tillegg til at han syns at hjelpepleierne er sååå koselige.

Far kommer heldigvis hjem til jul, og for første gang på 10 år så så gleder jeg meg faktisk til julaften.
Tidligere så har jeg og Moonie byttet på å være hos enten Mamma (med henne alene) eller hos Pappa (med besteforelde). Begge deler har vært ganske så stusselig av flere grunner... For det første så sitter man alltid å bekymrer seg for om de man ikke er hos har det bra, og for det andre... Jula er ikke helt den samme uten lillesøster!! ENDELIG skal vi få feiret sammen!!

I mangel av andre julefotografier, ei bilder av besteforeldre,
så slenger jeg herved ut en liten collage av Farmors familiefavoritt: Odin.

 

Betalt veldedighet

Her om dagen var Moonie på besøk og da hun skulle dra fulgte jeg henne ut siden jeg
likevel måtte ut i bilen og hente no greier. Moonie er, til å være verdens mest energiske menneske, også det lateste mennesket jeg vet om. Hun ble derfor noe småfurten over at jeg ikke tok heisen, samtidig som jeg prøvde å forklare henne alle de små helsegevinstene man får ved å ta trappa så ofte man kan. Dessuten skulle vi jo gå ned og det var jo langt bedre enn å måtte gå opp, noe hun motvillig måtte si seg enig i.

Da vi nesten var nede i første etasje møtte vi på ei gammel dame som klønet med et tungt eikebord opp trappa. Det var selvfølgelig helt naturlig å spørre om hun trengte hjelp for selv om jeg ikke har særlig til muskler så kunne jeg da fint bære bordet en etasje eller to. Jeg tok det nemlig for gitt,
tatt damens alder i betraktning, at hun mest sannsynlig bodde i en av de nedereste etasjene sammen med resten av Bingobanden.

I de fire årene vi har bodd i den blokka har jeg såvidt klart å karre meg opp trappa til vår egen etasje, som forøvrig er sjette. Jeg fikk derfor bakoversveis når damen fortalte at hun bodde i tiende etasje. Hadde jo mest lyst til å be henne om å klare seg sjæl, men så kom jeg på noe så fint som karma.
For hvem var det som egentlig skulle ha vært på trening den dagen? Og hvem var det som nettopp hadde lekset opp for Moonie om både helse og trening?

Det var selvfølgelig meg, så det var bare å bite tenna sammen og bære i vei.
Det var ganske slitsomt og jeg hadde heller aldri møtt dette mennesket før, så vi prøvde oss på litt lettere small talk mens vi bar, men jeg fikk ikke noe særlig ut av det. Ganske vanskelig å forstå og bli forstått når begge pustet og peste som om vi nettopp hadde løpt et maraton.

Da vi endelig kom frem og fikk satt opp bordet begynte den gamle damen og løpe rundt i tull. Hun leita visst etter lommeboka si fordi hun ville så gjerne betale meg for hjelpen, noe jeg takket nei til. Det virket så sjukt kleint å ta imot penger fra en stakkars, gammel dame som strengt tatt hadde gjort mesteparten av jobben selv. Det faktum at jeg var 30 år yngre enn henne og virket mer sliten av å ha båret bordet ga meg i grunn skikkelig dårlig samvittighet, så da det viste seg at hun ikke hadde noen kontanter liggende ba jeg henne kose seg med bordet og det var betaling nok for meg, før jeg så løp vekk derfra. Spurtet ti etasjer ned, ut i bilen, hentet drillen og tok heisen opp igjen..

Svetten piplet i panna og det rant nedover ryggen på meg så da jeg endelig kom inn i min egen leilighet gikk jeg rett i dusjen. Da jeg kom ut igjen et kvarter senere viftet Erico en 200-lapp i ansiktet mitt. Den gamle damen hadde vært innom og hun tok ikke nei for et svar, så da ble jeg plutselig 200 kroner rikere. Men usikker på om det å ta betalt for hjelpen hjalp på karmaen..

 



The Rules of Shopping

Da er den travle julestria her igjen.
Tusenvis av mennesker løper til butikkene for å handle julegaver til kjente og kjære.
Noen har god tid, er velorganiserte og godt planlagt. Andre løper rundt på impuls og prøver iherdig å rekke alle innkjøp innen kirkeklokkene ringer julaften inn. Felles for de fleste av oss er at vi må oppholde oss på samme sted for å få gjort unna alle disse "nødvendige" juleinnkjøpene, og siden vi alle er i samme båt så hadde det jo vært fint om vi alle kunne forholdt oss til en del veldig enkle regler som gjør juleshoppingen litt enklere for oss alle.

Keep to the right
Det er viktig å huske på at denne regelen ikke bare gjelder i julestria, men alle andre tider av året hvor man er nødt til å stå i en rulletrapp. Greia er nemlig: Hvis du skal stå stille, hold deg til høyre så folk med litt dårligere tid kan gå forbi deg på venstre side. Dette er veldig vanlig i utlandet, faktisk så normalt at hver gang man ser noen blokkere for folk på den venstre siden så er 99% sjanse for at vedkommende er nordmann.

Bruk av trillevogn
Det virker som noe av det enkleste i verden. Man har trillevogn og triller denne foran seg slik at man kan putte varer opp i den. Som sagt; det virker enkelt. Dessverre så finnes det folk som ikke aner hvordan man håndterere en trillevogn. Det forteller meg to ting: 1) Du har ikke lappen eller
2) Du har lappen, men du er en helt ræva sjåfør. Og så har vi det aller siste alternativ da:
3) Du er en komplett dust.
Det er veldig fint om folk kan unngå å kjøre på folk med disse trillevognene. Jeg skjønner du er stressa og at det er knapt med tid siden det tross alt bare er 14 dager igjen til jul, men det gir deg ingen grunn til å plaffe ned småbarn og eldre som om de er noen forbanna bowlingkjegler.

Barn
Jeg vet det er lett for meg å si dette, men jeg anbefaler de fleste foreldre å la barna være hjemme når de skal gjøre unna den store julehandelen i matbutikken. Eller så kan dere jo være kjempesolidariske mot hverandre og dra ALLE sammen, både mor, far og tre unger i alderen 13mnd til 4 år. Det blir selvfølgelig kjempekoselig for både dere og oss andre i butikken at den ene ungen hyler, den andre river ting ut av hyllene samtidig som mamma står å ammer mellom kjeksen og knekkebrødet.

Butikkpersonalet
Det er veldig viktig å huske på at de som jobber i matbutikken og de som sitter i kassa IKKE er ansvarlig for verken priser eller lagerbeholdning. Så hvis butikken er tomme for marsipan, eller du er uenig i prisen, så er det altså ingen vits i å skrike til den 17 år gamle kassadama.


Nordmenn er elendige når det kommer til å stå i kø, og det vises godt i julestria.
Logikken er nemlig enkel: EN kasse, EN kø. Dessverre så finnes det x-antall individer der ute som mener det er helt ok å stå i midten av disse køene sånn for å sikre seg at de får den kassa som er først ledig. Det de ikke tenker på er folk som skal stillle seg i køen etter dem. Skal de gå tilbake til det opprinnelige, og mest logiske systemet, EN kasse, EN kø? Eller skal de fortsette å stå i midten? De fleste velger faktisk sistnvente, noe som gjør at køene i butikken blir ekstremt lange noe som da igjen blir et problem for andre kunder som fortsatt handler samt de som jobber der. EN kasse, EN kø!

Og dere med stappfulle handlevogner som absolutt skal presse dere foran folk som har EN vare...
Skam dere!

I kassa
En ting er å stå bak noen som handler firetusensekshundreogsju artikler, det tar jo litt tid...
Derfor blir jeg like forundret hver gang disse menneskene skal betale... For de har altså stått der og sett på betjeningen scanne inn alle varene i flere minutter, men det er først når betjeningen gir de totalsummen at de begynner å lete etter lommeboka. Ting hadde gått litt smidigere om de hadde tatt den frem litt før. Spesielt når de skal telle over alle pengene , sjekke diverse kvitteringer og se på hvert enkelt bankkort før de bestemmer seg for hvilken betalingsmåte de ønsker å gå for.  

Et annet godt tips, spesielt om du handler mye og alene, er å begynne pakkingen mens betjeningen scanner varene dine. Men selvfølgelig, du har sikkert god nytte av de fem minuttene du står i stirrer apatisk inn i trynet på kassadama.

Og så har vi dere med barn igjen da, som syns det er sååå søtt at den lille poden ønsker å legge alle varene opp på samlebåndet. Problemet er at ungen din er 50 cm høy og du har en hel handlevogn full. Det står 5 mennesker med tilsvarende mengder i handlevognene sine bak deg og tro meg, INGEN av disse syns det er søtt å se den klumsete lille ungen din lempe varer på båndet i sneglefart.

 God julehandel!

Hvem vil du være?

Det er underlig hvordan noe så banalt som hårfarge kan få vippet en av pinnen.
Med siden jeg gjerne ønsker at typen skal beholde skjegget så var det et nødvendig kompromiss, men hvorfor prøvde jeg ikke å få til denne hårfargingen etter den forbanna julesesongen? I over en måned har jeg gruet meg til alle de ulike selskapene som krever pene klær og et pent ytre, og jeg hadde en løs slagplan på hvordan jeg skulle overleve, gjemme meg, men nå er det klin umulig siden toppen av hodet lyser som en jævla lysfontene. I tillegg klipte fyren av meg halve håret. Og nå er det statisk som faen, så tar jeg ut hårstrikken ser jeg plutselig ut som Limahl:

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det, men det må jo tydeligvis farges mer siden fargen ikke ble særlig jevn. Så da vil det bli enda lysere. Og jeg kler verken hatt eller caps, men jeg vurderer sterkt å ta i bruk hijab, eller bedre: Burka! Da kan jeg jeg jo dekke over alt.

Det er ubehagelig nok å få sannheten fra diverse BMI-kalkiser, unger og fulle mennesker.
Men det hører jo tross alt med til sjeldenhetene hvor ofte jeg gidder å måle BMI'en, henge rundt kids eller ukjente, fulle mennesker, så det er sjeldent jeg får slengt "tjukka" etter meg (bortsett fra de to ukene jeg satt å malte en bro ved siden av den lokale videregående skolen...Og da kom det nesten alltid fra jenter...Just sayin'...), men trer jeg på meg en burka så vil jeg plutselig stå i fare for å bli kalt terrorist, bli direkte mobbet i offentlighet og potensielt slått ned fordi det finnes mennesker som ikke liker det disse plaggene representerer. Jeg har hittil ikke blitt truet med vold på grunn av utseendet mitt, så hvis man ser det på den måten så er det ikke så ille å være meg.

Bortsett fra at jeg ikke vil være det, men herregud så fornærmet jeg er over ønsket om at jeg skal være en annen. Den jeg har "potensiale" til å bli.

Det er jo vanlig å ville pynte seg for andre, vise seg fra sin beste side og alt det pisset der.
Jeg har i løpet av det siste tiåret mistet all lyst til dette. Jeg vil ikke pynte meg for kjæresten eller familien. Jeg gidder jo knapt å pynte meg for meg selv. Og de få gangene jeg står foran speilet og er fornøyd med eget antrekk så kan jeg med hånda på hjertet si at det ikke vil falle i smak hos min bedre halvdel. Det er alltid et "men". For mye hodeskaller, for lite farger, hvorfor har jeg bukse, ikke skjørt, håret er feil, hvorfor har jeg ikke høye hæler, for lite sminke (som om jeg noen gang har hatt på meg noe mer...Som da følges opp med "men du kan jo prøve...") og hvorfor bruker jeg ikke noen av de titusen smykkene han har gitt meg (fordi jeg er frekk som ikke bruker dem, mens jeg på min side mener at det er frekt å gang på gang gi meg gaver som jeg ikke vil ha, ei bruker.....). Det er ni dager til første selskap og jeg kjenner panikken brer seg allerede. Heldigvis starer feiringen med et såkalt "kulebord", et selskap for de kuleste hunnkjønnene jeg kjenner, og der er det heldigvis takhøyde for å gå kledd i sin egen stil. Hva nå enn den er. Jeg har ikke lenger noen stil.
Jeg er bare tjukk, klagende boms.

Jeg har vurdert å gå ut å handle.
Kjøpe klær for å tilfredstille det kommersielle kravet fordi det vil få noen andre til å føle seg bedre.
Problemet er at jeg klarer ikke. Vil ikke. Orker ikke.


Bæsj er bæsj, uansett hvordan man pakker den inn.

 

Blondie

For noen måneder siden truet typen med å ta skjegget og den eneste bestikkelsen jeg kunne komme på var å farge mitt eget hår blondt. Han skulle til og med få lov til å velge hvilken fargetone, og gikk for en mye mørkere blondfarge enn jeg trodde, noe som selvfølgelig gjorde meg veldig glad. Jeg hater å ha blondt hår (noe som sier litt om hvor mye jeg egentlig elsker denne fyren).

Det ble derimot ikke blondt nok.
Selv ble jeg meget fornøyd, men typen gjorde det klart at jeg måtte farge det igjen, noe jeg selvfølgelig nektet å gjøre, men da dro han frem barbermaskinen. Så atter en gang tapte jeg kampen, men følte for å la det gå en gooood stund før jeg puttet i ny hårfarge, og forhåpentlig ville det ta så lang tid at typen kom til å glemme hele saken. Men det gjorde han selvfølgelig ikke.

Da vi sto i butikken i går så fikk jeg klar beskjed om at det var på tide med ny hårfarge og ned i handlevogna datt det en eske med platinablond hårfarge. Jeg fikk panikk, men det så ikke typen ut til å bry seg noe om. Ei at jeg truet med at "en slik operasjon ville kreve mye alkohol", det var tydeligvis helt ok at jeg ruset meg hinsides vekk så lenge han fikk det som han ville (vel, jeg fikk det jo litt som jeg ville og. Alkohol er aldri en uting i min verden, bortsett fra når jeg er fyllesjuk og sverger at jeg aldri skal drikke igjen.). Var heller ikke så begeistret over hvilke merke det var på hårfargen, holder meg helst så langt unna dyretestede produkter som overhode mulig, men det var heller ikke et fungerende argument. Jeg hadde utsatt det lenge nok. For hvis jeg var så sykt opptatt av slikt så kunne jeg jo skaffet riktig type før... Sant? 

Vel hjemme prøvde jeg å dirigere fokuset over på noe helt annet: Julepynt!
Det var ikke særlig vellykket (må komme tilbake til det i et annet innlegg...), hver gang jeg prøvde å snakke om noe annet så havnet vi på underlig vis inn igjen på den platinablonde hårfargen. Håpet om at han kanskje kom til å glemme hva det var vi hadde handlet på butikken virket fjernere og fjernere. Jeg satt i saksa. Og dette gjorde meg forbanna, så jeg prøvde meg på det siste kortet jeg hadde på handa: "Vil du at jeg liksom skal bli en sånn Linni Meister, eller?". Det var et jævlig dårlig kort.
Typen lyste opp som et jævla juletre, Linni Meister var nettopp den personen han hadde hatt i tankene. Noe som ikke gjorde humøret mitt noe bedre.

De sier angrep er det beste forsvar, så jeg prøvde meg på dette, da ved å rakke ned så mye jeg kunne på Linni Meister (noe som er ganske vanskelig etter å ha sett henne i "Kongen på haugen".
Dama er jo kul.). Og da hovedsakelig stemmen hennes, men her og kom jeg til kort.
Typen syns nemlig stemmen hennes er svært appellerende, og han strakk seg så langt som å si at han ville hørt mye mer på meg hvis jeg snakket slik. Han gikk også så langt som å påpeke at jeg sikkert ville bli lykkeligere av det og... Så vi inngikk et veddemål. Jeg måtte snakke som Linni Meister, og han skulle respondere hver gang jeg pratet til ham (du skjønner, jeg er heldig hvis jeg kommer igjennom en gang i døgnet der.... Svigermor sier det er fordi han er en slik "kunstnerisk sjel", personlig mener jeg det skyldes at han er en fjott.). Den første til å gi seg hadde tapt. Men det skal sies at jeg var den største taperen allerede fra start. 

Da veddemålet ble inngått så satt vi bare i sofaen, jeg med pipestemme og Erico som istemte alt jeg sa. Han så ut til å håndtere sin del av veddemålet, jeg overholdt min også, men det ble i overkant mye latter. Smurfelatter. Og alt gikk på min bekostning. Det ble ikke bedre da Mamma ringte og spurte etter kontonummeret mitt. Hun sto i kassa på Kiwi, skulle overføre penger og trengte det NÅ. Stortrende, fnisete og med en fire-årings stemme fikk jeg det til slutt ut. Hun ringte meg senere for å fortelle at hun var redd for å mistolke noe av kontonummeret så hun hadde skrudd på høytaleren så kassadamen også kunne høre. Så ikke bare hadde Erico fått seg en god latter på min bekostning, men både Mamma, kassadama og utallige andre mennesker som var ute å gjorde helghandelen sin på Kiwi Åmot. 

På dette tidspunktet her så drev jeg med julepynt, Erico bidrag var å rydde kontorskuffen sin.
Jeg prøvde å dra ham i gang, men han var like distre som en fjert i en kurvstol. Prøvde å påpeke at hans manglende engasjement førte til at han tapte veddemålet, noe han selvfølgelig nektet for.
Men det spilte visst ingen rolle, for han hadde endret på reglene. Jeg måtte nemlig snakke med pipestemme helt frem til håret var platinablondt, og gjerne en time utover det.
Sånn for at jeg ikke skulle klare å snike meg unna hårfargingen...

Jeg bannet fyren opp og ned.
Hårfargen hadde jeg allerede gjemt inne i kjøkkenskapet i håp om at den skulle gå i glemmeboken,
men kampen var tapt. Det var bare å sette i gang.

Å bruke et slik høykjemisk hårfarge som det vi hadde kjøpt skapte flere problemer enn bekymringen over at den var dyretestet. Det sto tydelig i bruksansvisningen at korken ikke måtte settes på etter blanding, da beholderen kunne eksplodere. Og den måtte brukes etter 2-3 minutter. Da jeg hadde blandet alt og var klar til bruk, fant Erico ut at hanskene hans var ødelagte, så vi fant noen nye, som ikke passet og vi løp rundt i tull i mer enn fem minutter mens jeg hylte så høyt jeg kunne at blandingen var i ferd med å eksplodere og hvis han brukte den når den hadde stått så lenge, og ikke i tråd med bruksanvisningen, så ville jeg som følge av det miste håret. Heller ikke et fungerende argument for hvis jeg mistet håret, da kunne jeg bruke parykk og variere frisyre hele tiden.

Hele hårfargingsprosessen var sykt absurd, det mest absurde at jeg satt der å gjennomgikk noe jeg hatet med hvert eneste bein i hele kroppen (som om det er unormalt...). Den mest naturlige reaksjonen på det var latterkrampe. Men jo mer jeg lo, jo mer stressa ble typen, noe jeg merket på måten han tok i hårfargen og dro i håret. Han klæsjet ut enorme mengder som han febrilsk prøvde å gni ut, og det hele endte i total panikk da han halvveis i håret gikk tom for farge. Det i seg selv sier litt, for håret mitt er så tynt og pistrete at jeg pleier å sitte igjen med en hel masse farge. Og da gjør jeg hårfargingen selv.

Nå begynte også den første påførte hårfargen å vise sin sanne farge.
Typen hadde egentlig ikke så mye å si til dette enn "oi" og "faen" mens han desperat rev og slet i håret for å fordele så mye farge som mulig. " Det er lyst... Det er VELDIG lyst." Og hvis det var for lyst for ham... Å herregud, det fantes ingen annen løsning enn å le mer (takket være fire pils innabords). Deretter sendte han meg rett i dusjen for å ta ut fargen, før den i hele tatt fikk lov til å virke noe særlig. Det så med andre ord svært mørkt ut på en ubehagelig lys måte.

Da fargen var skylt ut og anti-yellow shampoo gnidd in, la jeg håret i en turban og holdt meg unna speilet. Da jeg endelig turte å kikke så var det ikke så verst. På den ene siden. Der var jeg nemlig ikke såå blond...Men på den venstre siden hadde derimot en farge som minnet veldig om gul snø. Det var bare å gå til sengs og håpe at ølbrillene for en gangs skyld var de mest kritiske.

Det var de ikke.
Det ser veldig rart ut.

Men bedre på bilde enn i virkeligheten:

Men joda. Det ble mye latter. Man kan vel kalle det en form for lykke.
Men lite med glede da...

Raise Your Weapon... Again.

Det har nemlig vært en ny massakre i statene, og hvis man lar den gjennomsnittelige, idiotiske våpenglade amerikaneren få bestemme så ville det hele vært unngåt hvis de som ble skutt hadde båret våpen. Da kunne de nemlig forsvart seg. Og drept slemmingene. Case solved. Ja, også må man be til Gud da, om at alt ordner seg. Men våpenregulering? Nei, det går ikke. Det har jo tross alt bare vært 352 masseskytinger "over there" i løpet av det siste året. Det er klart man må be til Gud om at dette skal rette seg. Våpenindustrien i seg selv kan ikke ta ansvar for dette. De er jo bare en haug rike menn som må tjene seg rikere på alle disse våpnene. Hva skal de gjøre liksom?

Selv presidenten snakker gang på gang på gang om at noe må gjøres med våpenlovgiviningen i USA, men INGEN reagerer. Det skumle med dette er jo at man lett ser hvor mye makt disse menneskene har. Hvor mye dritt disse folkene kan drive med bak lukkede dører uten å bli tatt.

14 mennesker døde i går etter at to personer tok seg inn i en julefest for San Bernardinos helseetat. Gjerningsmennene, som nå er skutt og drept av politiet, var et par som sammen har en 6 måneder gammel baby. Det er foreløpig uvisst hvorfor de har gjort denne grusomme handlingen.
14 døde mennesker... De må ikke glemmes. Men som sagt... 352 masseskytinger dette året.
Hvor mye medlidenhet skal vi egentlig sende amerikanernes vei? De mest opplagte tingene ser ikke ut til å gå gjennom de friterte skallene deres. Våpen er jo ikke noe problem, det står i grunnloven nemlig, at alle har lov til å armere seg, så hvordan i pokker kan noen påstå at våpen er farlig? Det er jo menneskene som dreper, våpen går jo ikke av sted å begynner å skyte på egenhånd! Herregud, skal man forby kniver og gafler og da eller?

Argumentasjonen de gang på gang bruker for å forsvare våpenbruken i USA er forkastelig.
Nylige undersøkelser viser at det amerikanske folket har begynt å tenke litt etter Sandy Hook episoden i 2012, nærmere 50% av befolkningen sier at det er viktig å ha strengere regulering for våpen, 3% er usikre og 47% mener at det er viktigst å beskytte amerikanernes rett til å bære våpen. Sistnevnte går meg på nervene. Det er altså ikke noe poeng å se hva slags skader man får av USAs løsslupne våpenpolitikk, den må beskyttes for alt det er verdt siden det er en lov.
En lov som ble laget i 1791. For verden har jo ikke endret seg siden...

Et annet irriterende argument er de som hyler om at den vanlige mannen i gata vil miste sin rett til å bære våpen og dermed bli et lett offer for armerte kriminelle. De ser ut til å glemme at våpenkontroll betyr at man må ta litt flere tester for å få våpenlisens og det krever litt mer papirarbeid når man skal kjøpe våpenet, men hvis man er et helt vanlig, oppegående menneske, en såkalt "law-abiding citizen", så vil man altså ikke ha noe som helst problem med å skaffe seg et våpen. Hvis man under noen som helst omstendighet tror at en selv ikke ville ha passert gjennom det lille byråkratiet, så burde man neppe kalle seg en "law-abiding citizen". Og hvis man vet at man ikke vil få denne tillatelsen på bakgrunn av mentale plager, eller historikk, så burde det i grunn si sitt. Sorry, men du er IKKE kvalifisert til å ha en dødelig gjenstand i hendene dine. Og ja, folk kan klikke og bruke kniv, men ærlig talt...

Tenk deg at noen står i en døråpning og de har ingen mulighet for å flytte seg herfra, ugjerningen må gjøres fra dørterskelen. Rommet er fullt av mennesker. To scenarioer utspiller seg:
1) Mann stør i døråpning med kniv. Hvor mange får han skadet? Mulig en eller to som passerer ham i øyeblikket han dukker opp i døråpningen før folk vil forstå hva som skjer. Gitt at det ikke finnes en hverdagshelt blant disse menneskene så vil de mest sannsynlig trekke bakover i rommet,
og da utenfor gjerningsmannens rekkevidde.
2) Mann står i døråpning med et automatvåpen. Hvor mange får han skadet? Vel, det avhenger helt av type våpen, hvor mange skudd han har i magasinet og hvor ofte han må lade det opp på nytt. Treffsikkerhet spiller også inn, men sett at det heller ikke her er noen hverdagshelt, så vil alle menneskene trekke bakover i rommet og fortsatt være innenfor gjerningsmannens rekkevidde. Det eneste som vil kunne redde dem er at vedkommende går tom for ammunisjon.

Men her kicker jo enhver pro-gun persons tanker inn "jammen, hvis noen andre i det rommet hadde et våpen så kunne de har drept gjerningsmannen isteden. Folk må kunne forsvare seg selv". Og jeg skjønner hvorfor man ikke kommer noen vei med dette i USA. For hvis det finnes en hverdagshelt blant disse, en "law-abiding citizen" med en glock på innelomma, så anses situasjonen som reddet. Våpenet har gjort jobben sin!

Facefuck

I går ble det noen pils og middag ute med Moonie.
Av den grunn er jeg noe redusert i dag, både fysisk og psykisk. Takhøyden for dritt er derimot ikke spesielt høy. Så hvorfor jeg plager mitt eget sinn ved å gå inn på facebook er for meg et jævla stort mysterium. Altså, jeg liker å irritere meg, og sosiale medier har alltid vært en god inngangsportal for slik irritasjon, men nå er det så mange sjukt irriterende folk facebook at jeg kjenner irritiasjonen gå over til sinne, sorg og oppgitthet. La meg presentere "irriterende folk på sosiale medier" (og ja, det finnes langt flere enn disse. Dette er bare et knippe.).

Delingseksperten
Jeg er en av disse. Av typen som ikke er kreativ nok til å finne på noe sjæl så vi bare reposter alt annet folk gjør. Det gir meg følelsen av at facebookfeeden min blir en slags nyhetskanal.
Som ingen er interessert i.


Feministen
Nå snakker jeg ikke om kvinner som liker å slå et slag for generell kvinnekamp, men de som drar strikken en smule lenger ved å bruke statusfeltet sitt til å skjelle ut menn til enhver tid. For ALT.
Hvis man må betale 1,- for bærepose på Kiwi? Mannen sin feil! Kø på vei til jobb? Mannen sin feil!
Alt er mannen sin feil, noe jeg finner sjukt irriterende siden ingen av de ser ut til å faktisk bo med en mann. Og dermed egentlig ikke vet noe om hva de virkelig gjør feil.

Foreldre
Ingenting er som å skrive en noe seksuell eller på kanten morsom status om sin bedre halvdel for å så oppdage at både ens egen foreldre og svigers trykker liker så det holder. Det er egentlig ikke så mye annet å si om facebook enn at foreldre egentlig ikke burde være der, men når mange av dagens barn blir gamle nok til å få seg sin egen profil så har jo foreldrene deres allerede vært facebookbrukere i et halvt århundre. Så, jeg ser frem til masse kleine statuser og påfølgende kommentering når ungene til dagens småbarnsforeldre blir tenåringer.

Friluftsentusiasten
Hva gjør du egentlig på facebook når verden er så ille med alt sitt teknologiske dilldall?

Rasisten

"Jeg er ikke rasist, men...."
De siste månedene har det vel vært litt for mange statuser som har åpnet med den setningen,
ofte etterfulgt av "vi må tenke på våre egne". Det viser seg også at det finnes mange ulykkelige rasister der ute, for ingen av de ser ut til å like folk som jakter på lykke. Det er visst også unormalt at folk utenfor Norges grenser eier smarttelefoner, i tillegg til at alle flyktninger er ubrukelige. Ja, jeg syns også at iphonen min som er laget av Steve Jobs, sønn av to syriske flyktninger, er skikkelig ubrukelig.


Den Selfieavhengige
Jadda, du er pen, fin og alt det der. Men jeg har sett det bildet ditt titusenfemhundreogførtiseks ganger. Ikke fordi du bruker det samme bildet, men fordi selfiesticken din bare ser ut til å fungere fra en vinkel.

Nybakte foreldre
Dere har skapt et nytt menneske og har all grunn til å være stolte av det!
Men der stopper det for resten av verden. Det betyr at vi ikke trenger firehundreogåttiseks bilder av ungen din mens den sover, ei nøye detaljer om hva som går inn i kjeften på barnet og hva som kommer ut i bleia. Dette kan du ta opp i barselgruppa di. Og nei, ungen din er heller ikke over gjennomsnittet smart. Slutt å snakk om din 6 månder gamle baby som om den er Einstein (nå skal jeg være i overkant seriøs her, men jeg er selv et resultat av konstant og overdreven ros... Dere må gjerne kalle barna deres for små prinser og prinsesser... Fortell dem hver dag at de betyr hele verden for dere,
men IKKE skryt de så opp i skyene at de får et forkvaklet syn på deres egne evner. En dag må de forlate hjemmets trygge vegger...).

Optimisten
De som eeeeelsker alt og alle. Heeeele tiden.
Livet deres er som en blomstereng med fuglekvitter og glitter. Statusene er stappet av smileys og hjerter, til den grad så mye at man lett trykker på "unfollow" knappen. Spesielt hvis disse menneskene er sykt opptatt av å spre sin optimistiske livsvisdom ved å komme med det ene tipset etter det andre om hvordan man får seg et lykkelig liv. Det hender enkelte av de samme menneskene kommenterer på mine egne sutrekoppstatuser, og tro meg... Jeg blir IKKE blid over at et eller annet lykketroll bagatelliserer dritten min. "Nåmmen, så ille kan det da ikke være?" HVA FAEN VET DU OM DET?! Jeg har ikke sett deg på 10 FUCKINGS år.



Sutrekoppen

"Hvorfor har alle andre det bra, og ikke jeg!?!"
Trenger vel ikke nevne at undertegnede faller i denne kategorien, men det betyr ikke at jeg syns sutringa til andre folk er noe bedre av den grunn. Faktisk; sjukt irriterende. Det finnes forøvrig en god del rasister som er sutrekopper. De sutrer da stort sett over at vi har moskeer i Norge ("hvorfor har vi moskeer når vi ikke får bygge kirker der nede?"), at flyktninger får mer pensjon enn en vanlig nordmann (noe de ikke får), at landet er muslimifisert (noe som er umulig siden vi har ca 200 000 muslimer i Norge) and so on.   

Sørgeren
Folk som griner, uansett hva.
Det virker som om disse menneskene har et stort og følsomt hjerte, men sannheten er at de bokstavelig talt prøver å grine til seg flere likes og kommentarer. I kjølevannet av 23/7/11 så flommet facebook over av tårevåte statuser, dette var vel og fint da alt sto på som verst, men så begynte hverdagen å innhente oss. Ting begynte å gå tilbake til det normale, i hvertfall for oss som ikke ble personlig berørt av tragedien. Vi som ikke mistet noen. Men det ble etterhvert tydligere at jo mindre berørt folk var, jo mer skrek de på facebook. De gråt om hvor trist det var på vennersvenners vegne fordi de hadde mistet en tremenning, og jeg vil for all del ikke bagatellisere at noen sørget over de døde, men spør deg selv: Er dette min sorg å bære? Er det passende at jeg, en utenforstående, skal få trøst, klapp og klem fordi jeg vet om noen som mistet en på Utøya? Er ikke det bare sjukt frekt mot de som faktisk mistet noen? 

Treningsnarkomanen
Disse kan fort forveksles med de selfieavhengige, den eneste forskjellen er at de gjerne har litt flere sener å spille på. De flekser, strammer og poserer foran kamera samtidig som statusen deres gir hele facebook et godt innblikk i dietten deres. "Uten ris og tunfisk blir det ingen muskler!" noe som selvfølgelig er feil, men helt innafor hvis du ønsker å skryte av både muskler og matinntak. De samme menneskene vil også engasjere andre ved å påpeke gang på gang på gang hvor mye tid og energi man må legge ned i en "sunn og frisk" kropp. At det ikke finnes noen snarveier og at de selvfølgelig gjør det for sin egen del, og ingen andre. Vel, kan du ikke bare opprette en folder på pc'en din da, og legge alle treningsbildene dine der? Siden du gjør det for deg selv og ingen andre.


Vegetarianeren
Siden jeg ikke spiser kjøtt selv så er det kjærkomment å få middagstips og annen infomasjon om den brutale kjøttindustrien via facebook. Jeg har en drøm om at verden en dag skal våkne og redusere dette inntaket, men det gir en ikke rett til å fordømme folk når de poster bilder fra sommerens grillparty eller fortelle dem at de er dyremishandlere fordi de gleder seg til ribbesesongen. Sorry, men du omvender ikke en sjel ved å fremstille deg selv som en crazy plantespiser som syns resten av verden er mordere.

Black Friday

I ukesvis har jeg hørt folk mase om denne "black friday" saken, et ukjent fenomen i min verden,
men jeg forsto nok til at det var en slags greie fra "over there". Vi adopterer jo den ene høytiden etter den andre fra de fest - og shoppingglade amerikanerne, men denne "black friday" greia har jeg undret meg over. For i går var det Thanksgiving (hvorfor har vi ikke adoptert den dagen?!), dagen hvor amerikanerne setter seg ned og takker hverandre for alt det fine de har i livet mens de gafler i seg søtpoteter og kalkun. Med i bildet er det sikkert noe alkohol, og Thanksgiving er jo i hovedsak en familiehøytid. Det betyr at familier USA over setter seg ned for å nyte mat og drikke, uavhengig om de har gode forhold eller ikke. Og det er sistnvente jeg trodde var bakgrunn for den sorte fredagen. At folk røk så i tottene på hverandre under høsttakkefesten så dagen derpå måtte bli en offisiell sørgedag.

 Men jeg hadde også en annen teori:

 



Viste seg derimot at ingen av de stemte.
"Black friday" er nemlig navnet på årets store salgsdag. Butikkene ønsker å pushe ut så mye de kan av det de har liggende på lager før de stapper hyllene med nye varer og skrur opp prisene til årets julehandel. Så dette er tydeligvis dagen å få gjort unna det man kan av julehandel til en billig penge. Ikke noe dårlig konsept, og tydeligvis veldig effektivt hvis man vil skape massehysteri.
For jeg har hørt flere fnyse av denne svarte fredagen, ja selv en reklamemann var på radioen i dag morges og kalte dagen for "oppskrytt" og at "vi nordmenn ikke faller for slike salgstriks".
Vel. Slik så det ut utenfor Magasinet i Drammen i dag tidlig:


Foto: Drammens Tidende

Kø før klokka var sju!!
Så mange mennesker har det ikke vært på torget siden Elvefestivalen.
"Black friday" er altså et konsept som har føket rett inn i nordmenns hjerter og det rapporteres nå om kaotiske tilstander flere stedre i Norge. Ikke bare skaper det en hel masse kø og andre trafikkale problemer, men folk går bananas foran salgsstativene og det krangles om trivielle ting som klær og el. apparater. Etter høstens store flyktningdebatt så kan man jo ikke kalle denne oppførselen noe annet enn snodig. Samtidig som det burde være litt oppklarende for folk som ikke skjønner hvorfor det finnes flyktninger (noe som i seg selv forteller hvor mange puter enkelte folk har under arma).

For hvis folk kan klikke så sinnsykt over truser og andre trivielle ting, så er det vel ganske forståelig hvorfor og hvordan det blir krig i verden? Samtidig sies det at nordmenn bruker dobbelt så mye penger på julehandel enn det staten kommer til å bruke på flyktningsstrømmen. Vi kan derfor tenke at alle ekstra avgifter etc staten drar inn denne jula dekker regninga. Og slutte å sutre så mye over at vi "må ta vare på våre egne" når folk ikke gjør dette sjæl. Vi har begynt en snodig trend som sier at man verken trenger å møte familie eller venner året igjennom, men så fort juleklokkene kimer så er det om å gjøre å troppe opp på trappa til disse med en dyr gave i lekker innpakning slik at man virkelig får vist folk hvor mye de betyr for en.

God jul, Norge!

 



Gullkorn Part 11

Viktig å holde spenningen i forholdet oppe når typen er på reise:

 

 


Honest mistake!


Elskebass

Siden torsdagen har livet mitt vært fyllt med ekstra mye kjærlighet....
Vi har nemlig vært hundepasser for kjøteren til Pappa, Odin, en oppfarende "liten" krabat som ser langt farligere ut enn hva han er i virkeligheten. Han har også et rykte på seg for å være vrang, brå og vanskelig, helt normale kvaliteter når man har blitt skjemt bort hele livet. Jeg har en viss kustus på Odin siden jeg har prøvd å oppdra han siden valpestadiet, men flere fortstyrrende elementer har dessverre ført til at oppdragelsen ikke sitter godt nok. På bakgrunn av det så var jeg noe bekymret for å ha ham for det hele kunne ende med å bli en slags "kamp for tilværelsen" hjemme i den lille leiligheten vår. Vanligvis passer jeg ham hjemme hos Pappa.

Heldigvis tok zena sorgene på forskudd (slik hun alltid gjør).
Første utfordring var å ha den 7 år gamle bikkja i bur i bilen, for det at Odin kan fly gjennom frontruta med et tonn trykk ved en eventuell kræsj er ikke så viktig for de andre hundepasserne.
Fordi Odin er så glad i kjøre bil, så da er det veldig viktig at han sitter foran og får et overblikk
(jeg kødder ikke, hvis Farmor og Farfar skal kjøre bikkja noe sted så må Farfar pent finne seg i å sitte i baksetet. Passasjersetet er nemlig reservert Odin....). Så det sier jo litt om hvor mye han får bestemme andre steder. Men det gikk helt strålende å ha ham i buret, han pep bittelitt i starten og etter det så hørte vi ham bare snorke.

Andre utfordring var å gå tur. Odin pleier nemlig å gå akkurat hvor han vil, så han drar noe jævlig i bandet og vimser frem og tilbake i gangbanen som en dritings Erico. Jeg har en viss teknikk jeg bruker for å få ham til å slutte å trekke, men siden jeg passer ham så sjeldent så tar det gjerne et par turer før denne sitter, men denne gangen skulle det bare få justeringer til før han begynte å gå pent.
Den første turen ble derfor overraskende koselig.



Tredje utfordring var å få ham inn i blokka. Heis er han vant med, så det gikk fint (han er faktisk dårligere på å gå i trapp, men det også gikk veldig fint da vi skulle ut igjen), men jeg var jo redd for at han kom til å løpe rundt i leiligheten som den tazmanske djevel og fyke opp i både seng og sofa, noe han ikke har lov til, men han gjorde ingen av delene. Han tok en rask runde i leiligheten, stakk nesa si godt nedi skittentøyskurven for å sniffe inn Ericos skitne undertøy før han la seg ned og forlangte kos. Noe jeg gladelig ga ham også.

De neste dagene vi hadde dyret så gikk alt langt bedre enn forventet.
Selv om leiligheten vår er veldig liten i forhold til plassen han pleier å boltre seg på, så tok han det med ro, var flink når jeg eller Erico gikk tur og var generelt en drøm å ha med å gjøre. Så flink at da jeg skulle levere ham søndag kveld så ringte jeg Pappa og ba om en dag til... Det samme gjorde jeg også på mandagen... Men på tirsdagen så var jeg nødt til å frakte ham hjem igjen, og selv om han har hatt det fint hos oss så var det tydelig at han satte pris på å komme seg hjem igjen. Selv Ruska (katta) virket glad over å se ham for hun lot ham kommme helt innpå seg så han fikk kost litt med henne (dvs. han sleika henne i ræva). 

 I tillegg til alt dette har også Odin vært å lekt med Kompis, bikkja til Sau.
Jeg var veldig redd for det møtet siden Odin ikke er særlig sosialisert med andre bikkjer og har flere feider med ulike hannbikkjer hjemme, så Erico måtte ta den turen alene. Bikkjene hadde mye kommunisere seg i mellom, men det veldig fint. Vanligvis er det Odin som er den aktive og pågående, men det ser ut som alderen begynner å innhente ham for den unge jyplingen Kompis tok virkelig knekken på ham. Han var helt utslitt da han kom hjem.

Et par timer senere skulle jeg lufte ham før leggetid, men istedenfor den vanlige gleden han viser når det er turtid, så ble jeg møtt med det blikket her:



Så for å holde Odin nede så må det altså yngre og mer lekne hunder til.
Pappa burde kanskje skaffe seg en ny valp (...).

47. Try a new interesting hobby.

47. Try a new interesting hobby.

Er ikke spesielt flink på å prøve nye ting, egentlig.
Men nå har det seg jo slik at jeg faktisk prøvde meg på noe nytt for ca fire uker siden,
og har (overraskende nok) enda ikke gitt meg med denne nye hobbyen.

Hver onsdag møter Hillside-gjengen opp på et lokalt kampsportsenter hvor kameraten vår, Sau,
 gir oss en halvannen time med trening i thai boksing. Vi starter alltid med en intens oppvarming
(hvor halvparten av oss er døde etter ti minutter) før vi bruker resten av tiden på å trene diverse slag og spark. Foreløpig går det ganske greit for min del hvis man ser bort i fra at jeg mangler teknikk, styrke, balanse og kondisjon. Blir neppe noen fighter ut av meg, men det er digg å få ræva ut av sofaen og kjenne svetten renne litt. Den eneste svetten jeg har kjent på de siste åra er den som pipler frem i panna når jeg spiser sterk indisk mat.

Foreløpig har vi leid treningsrom ut året, men oppmøte har vært bra så jeg håper vi fortsetter til neste år. Klarer ikke dra ræva mi ut av sofaen på egenhånd, så dette tiltaket til Sau er gull verdt for min del. Kan jo hende kroppen min blir litt bedre.

 

Det kan bli bedre.
Men aldri godt nok.

Novemberutstillingen

På onsdag åpnet Novemberutstillingen i Drammen Museum hvor Liffen stilte ut to bilder som debutant! Det er jo en uting å ta bilder på galleriustilling, så jeg har ikke noe bilde av selve verkene hans og de finnes heller ikke på nett, men du kan se en liten flik av det ene bildet fra DTs anmeldelse av utstillingen. Liffen ble ikke nevnt der, men på utstillingen så var det flere som sperret opp øynene når de skjønte at han hadde bakgrunn fra graffitimiljøet. Det syns ikke på bildene for å si det sånn,
men det viser bare hvor allsidig han er.



Dessverre vant han ikke prisen for årets debutant (personlig likte jeg verkene til Liffen laaangt bedre enn vinneren, men jeg skjønner avgjørelsen), men det var jo en gevinst i seg selv å se hvor stolt han var. Det varmet en reservemammas hjerte. Så nå krysser jeg fingrene for at noen av bildene hans blir solgt (løp og kjøp! Koster bare 6000......Stykket.).

 Fant også en del andre verk på utstillingen som jeg gjerne skulle ha kjøpt, da fra to andre debutanter. Else Gjerdrum og hennes to verker "Hastverk I" og "Hastverk II". Bildene hennes var en slags blanding av Urge og Trude Skjold Løken, to kunstnere som jeg digger like mye som Liffen. 
Også Ailin Einmos bilder "Flora og Fauna" trakk til seg oppmerksomheten min, noe Erico mente var fordi de var så tattoo-aktig, men jeg syntes de lignet mer av typen bilder man finner i dagens populære fargebøker for voksne. Det var også noen kule skulpturer der, blant annet Marianne Brochs "Kjerner, utskjæringer i tre" som besto av fem kuleformede greier i ulike treverk (kunstanalyse er ikke helt min greie....). Kule å se på, men neppe noe jeg hadde kjøpt. Ikke at jeg hadde råd til noe som helst på den utstillingen... Så derfor var det ekstra gledelig at Drammen Museum hadde sanket inn en gjestekunstner, Yola Maria Tsolis, som hadde laget et bilde "RANDOM access:right HEMISPHEREVII" inspiret av taket inne i Lychepaviljongen på museumet, og dette bildet var så trykket opp i 200 prints som de besøkende fikk med seg! Så fikk med oss litt kunst hjem allikevel...!

Men det mest staselige var uansett å se bildene til Liffen...
Stolt av deg!!

 
"RANDOM access:right HEMISPHEREVII" av Yola Maria Tsolis

 

Har i ettertid fått et bedre bilde av Liffens verk:



#drammenmuseum

46. Do the plank.

46. Do the plank.

Overraskende enkel den her. Jeg tar faktisk planken hver dag! Har ikke drevet med det i mer enn et par dager, men jeg klarer nå å slenge på fem sekunder for hver gang. Ha! Så latterlig lite, tenker kanskje du, men tro meg... Hvert sekund er en seier for min del!

 

Selv på jobb så blir det litt planking, men det bittelille toalettet er ikke akkurat det mest ideelle
stedet å holde på med slikt. Og som dere ser (noe utydelig) så går altså hals og ansikt i ett.
For tiden så føler jeg meg litt som Strax:



45. Plant a flower.

45. Plant a flower.

Den 09.11.15 var teknisk sett den dagen jeg skulle ha plantet en blomst,
men det gjorde jeg ikke.  I dag er det den 18.11.15 og jeg kan informere at jeg i løpet av disse 9 dagene har gjort det stikk motsatte... Jeg har nemlig klart å ta livet av hele to planter av typen eføy, samt en dillplante og to basilikumsplanter. Den siste gikk i søpla i går. Så, skal man da ta sjansen på at zena skal fostre et nytt liv med hendene sine? Hender som ser ut til å være langt flinkere på død og destruksjon enn de er til liv og glede?

Vel, ja.

I over et år har jeg hatt et slags basilikums-home-grown-kit fra The Flying Culinary Circus stående i vinduskarmen, ubrukt. Var jo veldig ivrig på å få plantet den da jeg kjøpte den, men den ivrigheten gikk over etter et par timer. Har ikke tilegnet den så mange tanker siden, for å si det sånn...
Men da kan man jo være glad at man har en blogg og at man via denne gjør sitt beste for å utfordre seg selv (...)!!

 

Det beste med dette, tenkte jeg, var jo at dette faktisk ikke krevde så mye hjernekapasitet og ville derfor være veldig lite utfordrende. Greie er, jeg liker egentlig ikke utfordringer for de går aldri min favør. Men det her så jo brutalt enkelt ut.



Kort forklart:
Kopp oppi kopp, putt oppi jordklumpen, hell over 2 dl vann og la det trekke.
Når alt er oppløst rør rundt med en gaffel så jorda blir fin og luftig.
Dette klarte jeg helt perfekt.

Hell så i den blå posen, AKA gjødsel, og rør litt rundt med gaffelen igjen.


Check!

Neste oppgave var så å helle i frøene...
Og her kjære lesere, her gikk altså denne enkle formen for planting rett til hælvete.
Jeg leste nemlig "hell i frøene og rør rundt med gaffel". Men det var feil.
Riktig oppgave var "hell i frøene og dytt de lett ned med gaffel slik at de dekkes såvidt med jord".

Så skulle potte settes et sted hvor det var godt med lys og i løpet av et døgn så skal da denne greia begynne å spire... Men hvordan kan denne spire nå som jeg har dyttet alle frøene lang, LANGT, nedi selve boksen? Er de sterke nok til å kjempe seg gjennom lag med jord og gjødsel, eller har jeg klart å ta livet av ei plante før den i hele tatt begynte å leve?!



To be continued....

UPDATE 24.11.15:

I HAVE CREATED LIFE!!



Wear Your Own Damn Fur!

Helgen har vært lite produktiv for mitt vedkommende takket være ei fyllekule fredag kveld,
men rundt 17:00 lørdag fikk jeg karret meg ut for å møte Moonie. Vi skulle ta en liten gåtur i Drammen sammen med NOAH og en haug andre mennesker i det årlige fakkeltoget mot pelsdyrnæringen. Dette var første gangen jeg og Moonie skulle være med på en slik demonstrasjon (forøvrig første gang den ble holdt i Drammen og...Props til Madeleine Kvalvågnes for initiativet!!), så vi var noe usikre på hva som var korrekt aktivistoppførsel. Var det påbudt med fakkel? Skulle vi ha banner? Maling i ansiktet? Tjære til å kaste på pelskledde forbipasserende? Skrike stygge ord og hytte med neven til Gud (og hvermann)? Vi stilte derfor opp uten noe som helst og hadde en strategi som gikk ut på å gå litt sånn bakerst i toget og ikke gjøre noe særlig ut av oss. Det viktigste var jo tross alt å delta!

Da vi ankom Strømsø Torg ble vi tilbudt å kjøpe fakler av folka i NOAH, noe jeg også hadde gjort hvis lommeboka hadde tillatt det, men der befant det seg bare rusk og lodotter, så vi måtte takke nei. Ideologien om at deltakelse var det viktigste begynte falme litt der vi sto omringet av folk med fakler, plakater og bikkjer. Vi hadde ingenting. Bare noen never å hytte med, og vi visste ikke om det var sosialt akseptert å holde på slik i et fakkeltog. Jeg vurderte også et sekund å gå til angrep på den pelskledde damen som gikk forbi oss på Strømsø, sånn for å sette meg litt i respekt blant både pelsbrukere og pelsmotstandere, men heldigvis satt det en liten engel på den ene skulderen min som hindret meg fra å begå slik voldsbruk. Vi kan vel kalle den lille engelen for Moonie....
Godt hun poengterte at hytting med neve ikke er like ille som å gå til fysisk angrep på ukjente mennesker, så vi bestemte oss for å bare bruke nevene (til hytting, selvfølgelig), men da kom det ei dame fra NOAH bort og ga oss hver vår plakat som vi kunne demonstrere med! Yeah!
Da følte vi oss plutselig ikke så utenfor lenger.

Bedre ble det da fakkeltoget endelig begynte å bevege seg, for pelsdemonstrantene hadde ingen planer om å marsjere uten en lyd! Ivrig skrek vi "alle": HVA VIL VI HA?! TOMME BUR!! NÅR VIL VI HA DET!?!? NÅÅÅ!! Må innrømme at jeg også hyttet litt med neven i det vi gikk over bybrua.
Bortsett fra det, og all ropingen, så gikk demonstrasjonen med hele 100 deltakere (!!!!) rolig og fredelig for seg. Selve fakkeltoget varte i omtrent syv minutter, sånn ca den tiden det tar å gå fra Strømsø til Bragernes torg. Da vi kom frem ble det holdt noen appeller som vi dessverre ikke fikk med oss siden taleren ikke var kjent med bruk av ropert, men uansett hva de sa så jubla vi.
Vi er jo alle enige i budskapet:
Pelsfarmer har INGENTING å gjøre i dagens siviliserte samfunn.
Vi trenger ikke pels for å overleve, dyrene blir i dag flådd og frarøvet pelsen sin er av estetiske grunner fordi det finnes mennesker som syns pels er såååå fint, og som mener at pelsdyrnæringen er helt forsvarlig. Herregud, disse dyrene har jo levd i fangenskap hele livet... De vet liksom ikke bedre. EHM?! Hvordan i pokker får noen det til å virke logisk?!?

 

LEGG NED PELSFARMENE.....NÅ!!!

Hei Verden!


Verden... Jeg elsker deg,
men noen ganger så blir jeg så sint på deg!

I helgen skjedde noe helt ufattelig.
I en by 1312 km unna der jeg bor, gikk flere sinnsyke individer, såkalte IS-tilhengere, amok med våpen. Hundrevis ble skadd. 129 mennesker drept. Verden er i sorg.
Facebook renner over av franske flagg og dyp medfølelse.
Det er litt godt å se, etter ukesvis med hat og sinne,
at det finnes godhet i folk.

Men så er det jo noen som aldri lærer.
Som hyler "Endelig! Det var på tide!" selv om de påstår at de hater både islam og terror.
Men de er jo fryktelige glade når det skjer noe jævlig for "det beviser bare at vi har rett". Noe de egentlig ikke har. Joda, det ble gjort i IS sitt navn, og jada, vi er alle enige om at de er noen idioter. Men dette har fortsatt ingenting med det flyktninghatet som har florert i Norge den siste tiden. Dette angrepet har vært planlagt lenge og er knyttet til IS sitt brennede hat for Frankrike etter Charlie Hebdo, som selvfølgelig er helt tullete av hårsåre IS, men det har fortsatt ingenting med flyktningene å gjøre. Eller muslimer generelt.

Det er skammelig at flere nå sitter å krever at en hel verden av muslimer skal unnskylde dette.
Beklage seg for at noen dreper i deres Guds navn. Jeg er ikke religiøs. I mine øyne er religion roten til mye ondt, selv om jeg har forståelse for at det finnes folk som ikke deler samme syns om meg. Som har et sterkt behov for å tro på noe større enn oss selv. Og det er helt ok, så lenge de bruker det til noe godt. Men jeg forstår ikke dette desperate behovet folk har om at enhver muslim må unnskylde seg. Går de kristne rundt å unnskylder seg for all dritten som gjøres i deres Guds navn?

Her en dag så hadde jeg en liten minieksplosjon på bloggen til Emilies Skap når det kom til dette med Gud. Og Satan (jeg husker ikke hvorfor...). Jeg syns nemlig sistnevnte får særdeles lite cred for det som skjer i verden. Hvis noen opplever urett så er det "Guds handling" og hvis noen utøver urett så er det "Guds ord". Eneste jeg hittil har hørt beskrevet som "Djevelens verk" er.... Homofili.

For vi lærte på skolen at Gud er god og Djevelen er ond.
Vi lærer at det finnes rett og at det finnes galt.
Og ettersom man blir voksen så opplever man at verden blir mer nyansert.
At det er så mange variabler å ta hensyn til om man skal definere noe, eller noen, som godt eller ondt. For man kan jo gjøre onde ting for en god sak, ikke sant?

Men kan man virkelig det?

Har noen av oss rett til å gjøre noe slemt for en god sak?

USA har systematisk innvandret det ene landet etter det andre.
De har innbilt folket at det gjøres for å skape fred, men det avdekkes rett som det er at deres inngripen i f.eks midtøsten har vært av helt andre årsaker enn fred på jord. Olje blandt annet. Og de siste årene har de ikke trenget noen annen årsak enn frykt. For i 2003 ble to tårn brutalt revet ned i New York City samt et direkte angrep ble rettet mot Pentagon i Washington, og det ga USA rett til en klappjakt på Osama Bin Laden. 2977 mennesker døde da de to tårnene kollapset.

Frem til 2003 ble det estimert at USA hadde tatt livet av 7299 sivile i Irak.
17 338 skadde. I Irak. Kun i Irak. Frem til 2003. Du kan selv prøve å telle antall andre land de har stukket fingern sin borti på denne lista HER. Og du må gjerne google hvor mange sivile som har dødd for hver gang. Jeg orker ikke.

Det som skjedde i Paris i helgen er tragisk.
Ingen mennesker skal oppleve å bli skutt ned som fugler. INGEN.
Men det er snart på tide at verden begynner å våkne.
For 129 døde i Paris er et jævlig lavt antall døde, hvis man setter det i en verdenssammenheng,
men det betyr IKKE at man skal bagatellisere det som skjedde i Paris. Men det er viktig å se hendelsen i Paris som en av MANGE. Dagen i forveien ble 49 mennesker drept av en bombe i Beirut. Og jeg har fortsatt ingen anelse om hvordan det libanesiske flagget ser ut (vel, jeg har googlet det og ser at jeg har en venn på face med dette flagget som profilbilde. Props, Veggis.).

Det er viktig å se alle angrep som dreper sivile som en fare for menneskeheten.
En fare for verden.

Jeg har forståelse for at det er enkelte regimer i verden som undertrykker sine egne, og at vi anser det som et globalt ansvar å hjelpe disse. Det er jeg helt for, men i noen av tilfellene lurer jeg på om på dette ikke gjøres litt bakvendt. Amerikanske myndigheter skal ifølge CNN ha sendt et brev til Toyota hvor de ønsker at selskapet skal redegjøre for hvorfor IS hovedsakelig bruker deres kjøretøy.
Det er jo helt fantastisk at man nå ser på diverse andre aktører som potensielle bidragsytere til IS, bortsett fra at USA ser ut til å glemme en svært viktig ting: Deres eget land er den tredje største distributøren av våpen og ammunisjon til IS. USA har vært med på å shippe tusenvis av våpen til midtøsten for at de og deres lokale allierte skal kunne forsvare seg. I 2007 ble det anslått at 190 000 av disse våpnene var borte (dvs. "vanskelig å lokalisere"). Hundreognittitusenjævlavåpen. Og folk lurer på hvordan IS klarer å vokse seg så truende og skremmende som de har gjort? Det er klart det ikke blir noe problem når de har midlene til å gjøre det. 

Verden... Jeg ser at du har et stort potensiale,
men du bruker det feil!

Vold skaper ikke fred.
Våpen skaper ikke fred.
Løgner og bedrag skaper IKKE fred.
Å drepe i Gud eller Allahs navn skaper ikke fred.

Verden vil ikke bli et bedre sted om man fortsetter å skrape litt borti problemene.
Verden blir ikke bedre hvis man bare tar tak i en liten del av problemet.
Verden vil ikke bli et trygt sted å bo hvis vi er selektive i hvem som skal få moralsk støtte.
Det finnes sivile i alle konfliktfylte områder!

Den overveldende støtten til franskmenn nå er ikke ufortjent,
de fortjener all støtte de kan få!

Men glem ikke:
 Libya. Syria. Eritrea. Afghanistan. Irak. Israel. Palestina. Tyrkia. Somalia. Afrika. Mexico. Yemen. Egypt. Sudan. Korea. Ukraina. Pakistan. Kenya. Nigeria. Og alle de jeg har glemt.

 

MUSIC 129 - Joey Cape "Going for the Bronze"


129
. JOEY CAPE "GOING FOR THE BRONZE"

Noen få ord:
I min ungdomstid som punker var Lagwagon et av favorittbandene.
Bare se her:


En 14 år gammle zena med Lagwagongenser! Og ja, det er ei pølse...
Ah, savner den genseren. Savner å handle bandmerchandise...
Savner å dra på konsert!!

Var superheldig i 2008 da jeg og Påler'n var på NOFX konsert, oppdaget plutselig at det var Lagwagon som varmet opp. Burde jo ha fått med meg det i forkant, men skylder på at jeg hadde vært i Egypt uka før, kom hjem med feriemage og dro så ned på Hove et par dager før NOFX konserten på Sentrum Scene (for å se Babyshambles... Som om Pete Doherty klarte å komme seg på scenen...). Feriemagen var ikke noe bedre da jeg kom hjem fra festivalen... Det var den første punkkonserten hvor jeg måtte holde meg unna pit'en da det kunne blitt svært ubehagelig for de rundt. Var litt usikker på om jeg måtte spy eller drite...

Oh, the memories.

Men tilbake til nåtiden.
Lagwagon har kommet jevnt og trutt ut av høytalerne mine siden ungdomstiden, men det var først tidligere i år at jeg ble gjort oppmerksom på vokalisten, Joey Cape, sine soloutgivelser. Først og fremst utgivelsene han har med vokalisten i No Use For A Name, Tony Sly, hvor jeg på samme tidspunkt dessverre fant ut at Sly døde i 2012. Knusende informasjon, for hvis jeg skulle skrevet opp en såkalt "bucket list", så ville et av punktene vært å høre No Use For A Names' "Coming Too Close" live. Betydningen av den sangen får jeg komme tilbake til i et annet innlegg...

Så, jeg var satt ut av at Sly var død, men det var jo gledelig at han og Cape hadde laget noe sammen. Noe som jeg også fikk beskrevet som "alternative country", og sånt kunne man jo digge. Akustisk skulle det også være. Entusiastisk satte jeg meg ned for å høre gjennom dette,
for å så oppdage at musikken deres kjedet vettet av meg. Ikke bare sånn "dette er litt tregt", men sånn "fy faen, jeg blir gal av å høre på dette". Så jeg prøvde meg på noe av det Joey Cape hadde laget på egenhånd, fyren hadde jo gitt ut tre album, hvorav det siste var forholdsvis nytt og fyren selv var ute på turne "over there". Dessverre var musikken han lagde på egenhånd like kjedelig. Ensformig og langtekkende. Jeg pløyde meg gjennom det første albumet, "Bridge", hvor jeg fant en dugelig sang, "Errands". På Cape sitt andre album, "Doesn't Play Well With Others" (elsker forøvrig den tittelen og albumcoveret) fant jeg låta dette innlegget handler om, "Going for the Bronze". Det aller siste albumet, "Stitch Puppy", orker jeg ikke å snakke om en gang. Men det første sporet var nogenlunde greit, noe som er litt humoristisk siden det er kun første sporet på de to andre albumene jeg også liker.

MEN, selv om jeg finner denne musikken forholdsvis treg og kjedelig, så er det en ting Joey Cape skal ha; han er jævlig dyktig på å skrive tekster. Jeg har også blitt "vant" til musikken og har funnet ut at den fungerer veldig bra som bakgrunnsstøy, spesielt når jeg jobber og ikke kan konsentrere meg noe særlig om det jeg hører på, så det er absolutt noen fordeler ved å høre på dette. Det skal og sies at alle konsertanmeldelser jeg ser av fyren er svært gode, han engasjerer publikum, har masse sing-a-longs og pleier å dra på med en cover eller to (han har jo tross alt en fortid i Me First And The Gimme Gimmes...), så får jeg muligheten til å se ham live, så kommer jeg til å gripe den.

Anbefalt spilleliste: Blue Indian Country.


Foto: Steve Bourdeau

I'm taking it slow, keeping the pace
I'm only looking to place
Never a loss, never a win
Bronze metals hang from my bed

I'm running the grey matter laps
Outta my mind on the outer track
If I don't feel someone else will
It's all downhill from here.

50 Kjappe

Stjålet av Daniel Miller. Faktisk.
Har svart på noen av disse før....

1. Hva har du i vesken? 


2. Hva gjør deg glad?
Ro og fred.




3. Hvor lang tid bruker du om morningen?
Bruker ca. 15 minutter fra jeg står opp til jeg er ute av døra...

4. Hvem er forbildet ditt?
Fat Mike, vokalisten i NOFX.
Han gir faen i hva folk sier om klesstilen hans, skriver geniale tekster,
oppegående politisk og forholdvis høy på seg selv, livet og diverse annet.
Hvis jeg kunne vært et annet menneske så ville jeg vært Fat Mike.
Minus S&M'en. 



5. Hvor gammel er du om 5 år?
36. Så nærmere 40 enn 30.
Takk. Nå må jeg drikke meg dritings så jeg får fortrengt dette.

6. Hvem ringte du sist?
Mamma!
Vi skravlet om flyktninger, Putin og Mammas desperate forsøk på å skaffe seg en mann med varebil. 

7. Liker du kaffé?
Ja. Jobber for tiden med å avvenne meg kaffe med melk.
Vanlig svart kaffe hjelper på forbrenningen og det trengs! Dessuten er det jævlig mange kalorier i den med melk. Kan heller ikke drikke kaffe etter 18:00 hvis jeg må tidlig opp dagen etter....



8. Hvor høy er du?
165? 163,5? Jeg husker ikke, men jeg er høyere enn Mamma og Moonie.
Og det er alt som betyr noe.

9. Foretrekker du å ringe eller sende sms? 
SMS. Har telefonskrekk.



10. Hva er ditt favoritt sted?
Barcelona ligger ganske høyt oppe på lista. Liker Praha ganske godt også.
Men tilbringer mest tid i sofakroken.

11. Hvilke øyefarge har du?
Grønne øyne med blå ring rundt, så de varierer litt ut i fra hva jeg har på meg av farger.
Men de ser vanligvis grå og døde ut.

12. Hva er din beste egenskap?
Klaging.

13. Hva er din værste egenskap?
Dårlig humør.



14. Har du stasjonær pc eller bærbar data? 
Har en crappy laptop som jeg aldri bruker.
Så nei. Jeg har egentlig ikke PC.

15. Hva er det rareste du har spist?
Min egen mat.



16. Hvilken dessert er din favoritt?
Hva som helst, så lenge det er sjokolade.

17. Kan du noen andre språk enn norsk?
Kan litt engelsk.
Og "du bist eine grosse kartoffel" på tysk.

18. Sover du på en spesiell side?
HØYRE.
Her om dagen tok Erico sofahjørnet mitt og da jeg klagde på det så truet han med å ta over min side av senga. Den natten sov jeg fryktelig dårlig og våknet hele tiden for å sjekke at jeg lå på riktig side...

19. Eier du dyre klær, sko, vesker?
Nei. Fikk en ytterjakke til ca 1400,- kroner til bursdagen min,
tror det er det dyreste plagget jeg har.




20. Hva er ditt favoritt program på tv?
For øyeblikket så er jeg litt usikker. Ser jo det meste via nettet nå om dagen.
Men har blitt stor fan av "Underholdningsavdelingen" på NRK.

21. Hvilken film så du sist?
I går så jeg et par bruddstykker av "Ringene Herre: To Tårn",
men siste filmen jeg så i full lengde var "That's My Boy" med Adam Sandler.
Ikke en film jeg vil anbefale.

22. Hvem ringte deg sist? 
Telefonselger....

23. Når så du din mor sist? 
Sist lørdag, da dro jeg og Moonie opp på kaffe.

24. Hvilke sted foretrekker du minst?
Tannlegestolen.

25. Hvilke julesang er din favoritt?
"Fairytale of New York" med The Pogues og Kirsty MacColl.

26. Hvor befinner du deg om 10 år?
Aner ikke.

27. Ønsker du deg barn?
Siste jeg vil er å spre genene mine, men samboeren er uenig
(vel, ikke om mine gener, men han vil gjerne spre sine).
Så vi skal vel bli gravide, men det er noe jeg fortrenger foreløpig.
Å ta seg av selve barnet er i grunn ikke noe problem (...), men 9 måneder med graviditet freaker meg ut. Jeg hater allerede kroppen min, så ytterligere ødeleggelser vil ikke tas godt i mot. Jeg er også livredd for å føde, så det er ikke pokker i hælvete om det skjer på normal måte, noe typen er uenig i. Noe jeg igjen mener at han ikke har noe med siden det er MIN VAGINA.



28. Hva skremte deg om natten som barn?
Spøkelsene i huset. Lys som ble slått av og på, rasling i glass og kopper. Og alle de nettene jeg våknet og trodde det var masse besøk på kjøkkenet bare for å komme ut dit å se at det var tomt...

Forrige gang jeg overnattet der ute så hoppet Ruska opp i senga og sto lenge å tråkket på beina mine for å finne seg en god plass. Litt for lenge til å være henne egentlig, så jeg snudde meg rundt og oppdaget at det ikke var noen katt der. Creepy. Tror katten vår, Heidi, går igjen der nå.

29. Sover du med eller uten klær om natten? 
I truse.

30. Hvor mange puter har du i sengen?
Akkurat nå har vi faktisk fire. Vi pleier å ha to.
Puter pleier å forsvinne, ikke dukke opp, så dette må etterforskes.

31. Fortetrekker du sko, barfot, sokker eller tøfler? 
Bruker kun HVITE tennissokker.
Brukte mye tøfler før, men etter at vekta økte så er jeg sjukt varm hele tiden.

32. Hva hører du akkurat på nå?
Trentemøller - The Very Last Resort - Original Mix
.

33. Hvilken iskrem er din favoritt?
Hva som helst med sjokoladesmak.
Helst Ben & Jerry's.

34. Hva drikker du helst til frokost?

Melk i hvedagene.
En colaboks i helga...

35. Kan du spille poker?
Texas Hold'em. Men det begynner å bli noen år siden....

36. Hva har du spist i dag?
To knekkebrød med rekesalat og en mandarin.

37. Nevn to historiske personer som intresserer deg.
Sist gang jeg svarte på dette spørsmålet så var svaret Elvis Presley og Andy Warhol.
Følger litt samme spor nå og går for John Lennon og Jackson Pollock.
 
39. Hvilken radiostasjon hørte du på sist?
P4. Det var på søndag, i bilen, så jeg og Moonie fikk fulgt med på siste runde av Tippeligaen 2015.
Fantastisk sesong av RBK! Gratulerer med gullet!
Og grattis til Godset som stakk av med sølvet.



40. Hva bruker du helst penger på?
God mat og øl.

41. Hvordan imponerer man deg?
Ved å gi meg gratis mat og øl.

42. Fortell 5 ting som leserne dine antaglig ikke vet om deg?
Hvis dere ikke allerede vet det, så er det fordi jeg ikke vil at dere skal vite det.

43. Hva har du nærmest deg som er rødt?
En rød penn.

44. Er du sosial?
Nei.
Kan være flink til å prate, men da er jeg dårlig på å lytte.




45. Hva stod det på siste sms du mottok?
Fra Jensi:




46. Er foreldrene dine skilt eller gift?
Skilt.

47. Når våknet du i dag?
Har våknet jevnlig utover hele natten... Sover ganske dårlig om dagen.
Men sto vel opp sånn 08:01.

48. Hvilke youtube klipp fikk deg til å le sist?

Husker ikke, men katter var innvolvert.
Ser et par kattevideoer i uka.

49. Den største premien du har vunnet?
At jeg er født i Norge.

50. Kan du stå på slalåm?
 Nei, nei og atter nei.

 

Les mer i arkivet » Februar 2016 » Januar 2016 » Desember 2015
zena zuza

zena zuza

31, Drammen

En treg sjel som tusler langs livets landevei uten noen spesiell destinasjon i tankene. Alt jeg gjør er tilfeldig. Spammere vil få ubehagelige tilbakemeldinger. leser dette tullet her akkurat nå.

bloglovin

Kategorier

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits