zena zuza - en slags oppsamlingsplass.

Wasp

Et typisk tegn på at sommeren har kommet er at det flytter inn omlag 6000 uønskede individer som går under navnet "bananfluer". Jeg hater de små bevingede dyrene, men å drepe de går jo egentlig litt mot ideologien min; det å ta livet av noe kun fordi det går meg på nervene. 
Dessverre har jeg ikke klart å leve opp til denne i ideologien i sommer. Alt stresset rundt utflytting, rydding, fotografering og visning har ført til en slags maktkamp mellom meg og bananfluene. De var jo OVERALT. HELE TIDEN. Hvor i pokker kom de fra? Hvor holdt de til? Det virket som jo flere ting jeg fjernet fra leiligheten, jo større plass fikk fluene til å boltre seg på. Så jeg brukte insektspray (hvorav karma gjorde jobben sin og ga meg en dundrende hodepine etter hvert bruk), vold og kjerringråd. Sistnevnte funket best (ha eddik + grønnsåpe, evt zalo, i en skål og la det stå). For en liten periode på cirka en time eller to før de var tilbake i fullt munndur. I et slags fremtidsvisjon så jeg for meg leiligheten bli solgt og at jeg måtte legge meg langflat for de nye eierne og unnskylde mitt møkkete vesen med at de hadde fått med seg noen ekle beboere med på kjøpet. 
I 2 uker var jeg helt panisk når det gjaldt dette. Hyttet med neven mot bananfluene. Lå i fosterstilling og gråt i dusjen. Hvorfor plaget de meg sånn? Hvorfor kunne de ikke bare la meg være?
Jeg hadde jo gjort alt jeg kunne for å bli kvitt dem.

Det viste seg derimot at min innbildning av "å gjøre alt" egentlig bare var å gjøre ting halvveis.
For alt av kjøkkenskap og søppeldunker ble endevendt opptil flere ganger i jakten på bananfluene, men løsningen viste seg å være sårt enkel da jeg en dag skulle fylle vann på kaffemaskinen...
Der, bak kaffemaskinen, gjemt i kjøkkenkroken, sto en halvfull, og åpen, rødvinsflaske.
Et ordentlig eldorado for bananfluene, oppi der var det et skikkelig bananaparty! Fluene fløt rundt på flytemadrasser og daffet seg på solsenger mens standardtonene til Kygo tøyt ut av vinflaska. Det er noen som har sådd tvil rundt dette og det tok cirka to sekunder fra jeg så rødvinsflaska til den havna over verandakanten, så jeg kan ha sett feil. Men at jeg hørte Kygo, det står jeg fortsatt fast på.

Bananfluene forsvant etter det, og har siden bare kommet tilbake i små puljer, men så fort søppla blir tømt så er de borte. Det er ok. Jeg kan leve i harmoni med noen få bananfluer nå og da.
Det var derimot litt verre med de nye beboerne som flyttet inn her om dagen: Vepsen.

Vi har aldri vært plaget noe særlig med veps i leiligheten vår. Hver sensommer så popper det opp titusen artikler om hvordan man holder vepsen unna, men selv har vi altså sett svært lite til dem.
Og det til tross for at verandadøra stort sett står oppe hele sommeren, og undertegnende drikker mye Coca-Cola. De har liksom ikke hatt noen interesse av å fly helt opp til sjette etasje for å finne godsaker. Før nå.

En veps kom inn. Jeg dyttet ham ut. En ny veps kom inn. Jeg fanget ham i et glass og slapp ham ut. Enda en veps kom inn. Satte seg på stuevinduet og jeg fikk vippet ham ut.
Sånn holdt jeg på i timesvis før jeg ble drittlei vepsejakta og lukket verandadøra. Da ble det rolig. Og varmt. Så døra måtte opp igjen. Og hele vepsehælvete begynte igjen. Jeg kunne ikke fatte hvorfor det plutselig kom så mye veps. Det sto en pose med panteflasker på verandaen, sammen med en pose med papiravfall og en med plast. Men de hadde ingen veps på seg, så jeg begynte å mistenke at han dusten i sjuende etasje kunne være i skyld i vepseinvasjonen. Faktisk så gikk jeg så langt i tenkte at han gjorde det mot meg med vilje.

Men igjen så oppdaget jeg at det var min forkjærlighet for å gjøre ting halvveis som var årsaken.
Bak posen med papp og plast sto det nemlig en pose med matavfall som vepsen surret villig rundt (som jeg uten tvil burde ha lagt merke til tidligere. Vi har tross alt verdens minste veranda). Jeg samlet sammen alt for å løpe ned i søppelrommet, men skulle ha benyttet samme metode som vinflaska og kastet hele driten over verandakanten. Posen var full av veps, og veps liker ikke at noen kødder med maten deres (selv om den teknisk sett fortsatt var MIN). Så resultatet ble dette:


Et jævlig smertefullt vepsestikk!

Forrige gang jeg ble stukket av veps var utenfor verkstedet på jobben.
Det var sommer, sol og alle verkstedportene sto oppe. Jeg drev å koste med maskoten vår Charlie (en liten dvergdachs) da en veps stakk meg i låret mellom jeansen OG den satte fast, så jeg fikk panikk og rev buksa av meg. Ufrivillig strippet jeg for hele arbeidsplassen. I ettertid kan jeg ikke huske at stikket gjorde så vondt, da var var det mest skammen og flauheten som som ikke ville gi slipp.

Nå kan jeg imidlertid bekrefte at ett vepsestikk er helt for jævlig vondt.
Første reaksjon var den dere ser på bildet over, deretter hovnet hånda opp og ble helt rød.
På dette tidspunktet googlet jeg vilt "anafylaktisk sjokk" og "vepsestikk" mens jeg trodde min siste time hadde kommet. Det vise seg at min reaksjon var helt normal, men hvis man var allergisk så trengte ikke denne reaksjonen å komme ved første vepsestikk. Noen ganger kjente man ikke noe før det tredje eller fjerde stikket. Og dette var mitt andre vepestikk, så jeg følte en viss beroligelse om at min potensielle død ikke ville komme før neste vepsestikk.

Hevelsen og deler av rødheten gikk faktisk over på noen timer.
Men siden har jeg kjent en slags ubehagelig sitring rundt stikket, noe google har forsikret meg om at er helt normalt, men i dag morges var jeg litt mer redd enn normalt for å kikke meg i speilet. 
Isteden for to, små øyne så kunne det jo være at jeg plutselig hadde noen store, svarte øyne, glinsende og ekle. Kanskje til og med noen tentakler. Og vinger.  
Fra speilbildet stirret den normale deformasjonen tilbake, men ingen mutasjon.
Jeg overlevde vepsestikket.

Utmeldt

Mitt legeme har verken blitt døpt eller konfirmert i kirken, men allikvel viste det seg at jeg er medlem.
Meldte meg selvfølgelig ut, for jeg har ingen interesse av å støtte en religion jeg ikke kan stå for.
Men jeg har også kjent på en viss irritasjon når folk mener man skal fortsette å være medlem av statskirka for å unngå at islam får grobunn i samfunnet vårt. Ingen har godt med at vi tviholder på eldgamle og utdaterte tradisjoner for å hindre andre eldgamle og utdaterte tradisjoner. Målet burde være religionsfrihet i et likestilt og demokratisk land som ikke er basert på såkalte religiøse "verdier".
Dessuten ønsker jeg meg en katt i det nye huset vårt, og som illustrert nedenfor så får jeg da min egen Gud.

EDIT 20.08.16:
Folk kommer jaggu med de underligste argumenter til hvorfor man ikke burde melde seg ut. Som at jeg burde å spare opp penger til gravplass. For det er dyrt. Tenisk sett er ikke gravplassen dyr, det er gravstenen. Dessuten er gravplassene kommunale. Men jeg har uansett ikke noen planer om å gravlegges. Jeg skal ribbes for kroppsdeler og etter det skal jeg brennes. Ideelt sett spres aska mi utover havet, gjerne et sted med mye hai, men tviler på om noen gidder å gå til slike drastiske lengder for å oppfylle mine siste ønsker. Så skal si meg fornøyd om jeg havner i Drammenselva.
 



 Du kan gjøre det samme, hvis du vil,  -> HER.

 

67. Go for a walk.

67. Go for a walk.

Jeg hadde planer om å ta en gåtur da jeg kom hjem fra jobb i går, men så oppdaget jeg kartongen med hvitvin som sto i kjøleskapet. Så jeg ble hjemme. Og full.

I dag tidlig måtte Erico låne bilen min, og jeg måtte ned til byen å hente den senere.
Så for å være litt sporty så gikk jeg halve veien og busset resten.
Det var en herlig gåtur med strålende sol, 24 varmegrader og favorittmusikken på øret:


 



Avsluttet turen med å lytte noen minutter på "The Hitchiker's Guide to the Galaxy",
men husket fort hvorfor jeg ikke kan høre på den ute blant folk.
Så hvis noen har sett en knallrød og lattermild hval gå gatelangs på Åssiden i dag så var nok det undertegnede.

66. Languageskills.

66. Languageskills

Som liten hadde jeg hva læreren kalte "perfekt gehør", så jeg gadd aldri å lære meg grammatikk, eller skriveregeler sånn generelt, fordi jeg fikk det rett uansett. Dette fungerte helt til jeg egentlig sluttet på skolen, la skrivingen litt på hylla og brukte for det meste SMS-språk. Nå er språkkunnskapene mine så ræva at jeg knapt klarer å utrykke meg på norsk.

Engelsk er det eneste andre språket jeg kan sånn nogenlunde godt, men det kommer alltid klønete frem og jeg har ikke helt funnet min engelske aksent. Den endrer seg veldig etter hvem jeg snakker med. Er det engelskmenn blir den veldig britisk (bortsett fra hvis jeg blir veldig engasjert. Da blir den plutselig irsk), veldig rund om det er en amerikaner og breial som faen om det er australienere. Det skal også sies at de syns det er litt stas at man tar etter dem. Folk med gebrokken engelsk derimot....
Ikke så fornøyde. De tror jo at jeg gjør narr av dem.

Dette språket her "snakker" jeg derimot flytende:

 

Drumpf

Det er bare måneder igjen til det amerikanske presidentvalget går av stabelen og jeg har hittil forholdt meg ganske taus (på bloggen) om min oppfatning av de to presidentkandidatene, Hillary Clinton (demokrat) og Donald Trump (republikaner). Mye av årsaken skyldes rett og slett at det har vært for mye grums å velge fra. På begge sider.

Hillary Clinton har det siste året vært innblandet i en e-mail skandale fra da hun var statssekretær. Clinton familiens private e-mailserver ble brukt til å sende ut over 2000 e-mailer, i ulike klassifiseringsgrader, som FBI har pløyet seg gjennom det siste halvåret. Den 5. juli kunngjorde derimot FBI at ingen videre sanksjoner ville bli rettet mot Clinton, og at de oppfattet e-mail bruken hennes som "ekstremt uforsiktig". I tillegg har hun fått kallenavnet "Killary" siden hun, i motsetning til demokrater flest, ikke ser ut til å være helt i mot dødsstraffen som utøves i flere stater "over there".
Både e-mailene og uttalelsen om dødstraff har blitt flittig brukt i mot Clinton under presidentkampanjen, godt anledet av motkandiat Donald Trump, en mann som tilsynelatende ser ut til å ha langt mer svin på skogen enn Hillary Clinton.

Mange av hans følgere påstår at all negativitetene som rettes mot Trump er en del av demokratenes svertekampanje, et godt brukt virkemiddel i amerikanske presidentkampanjer. Fra begge sider er det som regel en lang tirade av "han mener det" og "hun sa det" og "fy, så dumme de er". Det er nesten som å se kidsa i barnehagen krangle om hvem som er teitest.

I tidligere presidentkampanjer syns jeg det har vært mye usakelig dritt fra alle parter, den følelsen sitter jeg ikke helt med i år siden den ene parten er så "way out there" når det kommer til normal folkeskikk og sunn fornuft. Clinton trenger ikke grave frem dritt for å slenge det mot Trump, han gir henne ammo så det holder samtidig som han messer om Clintons e-mailer (eller Obama. Han eeeeelsker å snakke dritt om Obama) enn å ta tak i politikken de burde diskutere. Sett utenifra så kan man kalle det hele litt av en farse.

Vi kan le.
Og vi lo godt og lenge da Trump begynte denne kampanjen for det var jo helt åpenbart at han aldri kom til vinne. Herregud, fyren kom jo aldri til å bli kandidat en gang. Tenkte vi. Og lo.
Men for øyeblikket er det Trump som ler. Dessverre.

Noe som virket helt åpenbart teit viste seg å gå rett hjem i hjertene til store deler av den amerikanske befolkningen. Så stor del at meningsmålene har vist at det er ganske jevnt mellom de to kandidatene. Skummelt jevnt. Så jevnt at resten av verden sitter å holder pusten i frykt for at denne tupeen kan bli en verdensleder. Hva slags verden får vi da?

Dessverre så forstår jeg godt hvordan Trump har klart å komme seg så langt, om man baserer seg på hva følgerne hans sier. De fleste av dem er lei av pjattet til vanlige politikere og ønsker enkle løsninger på kompliserte problemer. Trump har servert dem dette på sølvfat ved å legge frem en plan om å bygge en mur mellom Mexico (fordi det kommer så mange voldtektsmenn derfra) og USA, og ved å nekte muslimer innpass frem til han har "funnet ut hva det er som foregår" (og dermed underbygger hele misoppfatningen om at 1,7 milliarder muslimer samarbeider om å ta over verden). Trump har også gått hardt ut om hvor idiotisk politisk korrekthet er. Du vet, den irriterende greia som krever at du snakker om, og til, folk på en respektabel måte? Det vil han ha seg frabedt, for han må jo (som den generelle rasisten i et kommentarfelt vil si) "kalle en spade for en spade". Og der står han da, på talerstolen sin og skriker ut rasistiske og nedverdigende uttalelser om folk som bor i landet han ønsker å styre. Han har oppfordret til vold (mer enn en gang), sprer løgner og usannheter samtidig som han kommer med svært lite informasjon om hvordan han egentlig skal gjøre "America great again".
Men han skal klare det. Fordi han er Trump.

Han er jo en slik suksessrik forretningsmann, så det å styre et land er jo ingenting i forhold.
Jeg kunne nesten slengt meg med på den tankegangen, om Trump faktisk var en suksessrik forretningsmann. Han har tjent seg rik, ja, men det betyr ikke nødvendigvis at han er en god sjef eller leder. Men så mange konkurser bak seg og så mange mislykkede prosjekter, så kan han ikke være en god leder. Faktisk så tviler jeg litt på hans evne til å skape noe som varer. Eller hans evne til å se hva det er som faktisk ikke fungerer, da han gang på gang går på samme smellen. Samme feilen. Jeg er nemlig litt overbevist om at mange av Trumps produkter hadde solgt langt bedre om de hadde ditchet Trump-navnet og Donald som reklamefigur. Og vet du hva det kalles når man gjør samme fremgangsmåte om og om igjen, men forventer ulike resultater for hver gang? Galskap.

Trump er jo gal.
Men jeg syns nesten de som følger ham er galere.

For den blonde tupeen fra New York er dette valget, selv om han til tider virker fullstendig uforberedt, nøye planlagt. Selv om han raser frem med faktafeil og idiotiske argumenter, så avfeier han også det hele med at han ikke bryr seg om hva motstanderne hans mener, eller hva media skriver om ham. Han bryr seg rett og slett ikke, og dette får han stor jubel for fra tilhengere sine. Men hvorfor bryr han seg ikke? Fordi Donald Trump er en selger. Han vet at han ikke trenger å ha rett, han trenger bare å få beskyldningene sine og de idiotiske meningene out there. Så folk snakker om det. Og den mannen er i tillegg godt trent når det gjelder å snakke som en selger. Det er egentlig ikke så rart at han har drevet mange selskaper, og dertil konkurser, for den mannen kan nok overtale en murvegg til å investere i et kasino. Så han er flink til å selge inn, men ikke nødvendigvis flink til å gjennomføre det han lover i salgsprosessen. Akkurat sånn som han driver med i valgkampen.

Det jeg stusser litt på er hvordan velgerne hans klarer å svelge de idiotiske påstandene han kommer med, og ikke minst: Bortforklare det når han tråkker i grøfta. Ikke legger de seg flate. Ikke unnskylder de seg. De bortforklarer idiotien med mer idioti. Som bannlysningen hans av muslimer.
Han sa ordrett fra talerstolen at bannlysningen gjaldt muslimer, men i etterkant løper talspersoner for kampanjen hans rundt og driver brannslokking. "Åh nei, det var ikke det han mente. Han mente alle som vil inn i USA, ikke bare muslimer". Og så var det jo hele krisa med familien Kahn, et muslimsk amerikansk ektepar, som mistet sønnen sin i Irak-krigen i 2004. De har ikke vært særlig fornøyde med Trumps uttalelser om muslimer, og fikk tale på DNC (demokratenes landsmøte), noe som gjorde Trump i overkant grinete, og svært sutrete. Trump på sin side beskyldte Khan familien for å opptre ondskapsfullt og han antydet også at moren i familien, Ghazala Khan, holdt kjeft under talen fordi hun ikke fikk lov til å snakke av mannen sin. Han kjørte altså på med den ene fordommen etter den andre, totalt likegyldig til hva hans uttalelser kunne medføre. Hva hans feilaktige beskyldninger gjør med folket. Og jeg kan ikke fatte hvordan tilhengerne hans finner seg i dette... Og hvis du er skikkelig interessert i å høre på hvordan de bortforklarer noe av feiltråkkinga hans... Søk opp Trump-kampanjens talsperson Katrina Pierson på youtube....

Trump-kampanjen mener også at handlinger sier mer enn ord (HALLO?! KONKURS FOLKENS!!! I FLERTALL!!!), så folk skal visst egentlig ikke klage så mye på det som kommer ut av kjeften til Trump. Blir det ramaskrik så er det nemlig media sin feil som henger seg opp i det Trump sier og som lager en stor sak ut av det. Så hvis Trump blir president (*grøsse*) så kan han altså slenge så mye han vil med kjeften fordi det egentlig ikke har noe å si for selve jobben han gjør? Som president? For 325 000 000 amerikanere med ulik bakgrunn, historie og politisk ståsted?

Jeg liker det CIA-sjefen Michael Hayden sa på CNN:
"I used to tell my seniors at the CIA, you get to a certain point in this business, you're not just responsible for what you say, you are responsible for what people hear."

 

EDIT 19.08.2016:
Da viser det seg at Donald Trump har lest innlegget og tatt budskapet mitt innover seg. I natt kom han overraskene med en liten unnskyldning til det amerikanske folket for at han kan være litt triggerhappy når det gjelder ordbruken sin. Beklagelsen kom under et valgmøte i Charlotte, North Carolina og så får vi jo håpe at det er en genuin unnskyldning og at han har lagt lista si litt høyere når det gjelder ydmyket, selv om han også sier at "det tar litt lang tid å være politisk korrekt". Men det kan og være at Trumper'n har blitt påvirket av mottoet North Carolina: "To be, rather than to seem."

65. Learn a new word


65. Learn a new word.

Har et par ord faktisk:

Fleek - Når man har utseenderelaterte ting på stell. Min bruk vil være mer unfleeked.

Gnarly - Ikke et ord jeg har akkurat lært, men et ord jeg skal ta mer i bruk.

 

"Suicide Squad"

Selv om jeg hovedsakelig er Marvel fan (noe som har blitt godt forsterket av diverse crappy DC utgivelser på TV og film de siste årene. Bortsett fra enkelte Batmanfilmer og serien "Gotham". Sistnevnte anbefales.), så må man jo få med seg hva det "rivaliserende" selskapet gir ut. Dessuten har det jo vært stor oppstandelse i forkant av filmen. Kule teasere og bilder, samt alt snakket om hvor intenst Jared Leto gikk inn i rollen som Jokeren. Forventningene var egentlig skyhøye. Selv om jeg ikke var heeelt fornøyd med castingen.

Forventningene dalte litt når jeg så de første terningkastene.
De var i det nedre sjiktet. Skuffende. Men da Silver lurte på om jeg ville være med på kino, så kunne jeg ikke si nei. Nysgjerrigheten var der enda. Og hvis du vil fortsette å være nysgjerrig så burde du slutte å lese . Her kommer det mange spoilers.

**SPOILERS**

Filmen begynner med The Animals "House of the Rising Sun" mens vi blir introdusert til Deadshot (Will Smith), han er, som resten av gjengen, låst inne. Til Lesley Gores "You Don't Own Me" blir vi like etter introdusert til en akrobatisk Harley Quinn (Margot Robbie) før vi så møter den føderale agenten Amanda Waller (Viola Davis) som prøver å selge inn Task Force X-prosjektet sitt til regjeringen (?). Historien begynner etter "Batman vs Superman" hvor Supermann (foreløpig) er død, men skrekken for at det kan komme noen andre med lignende superkrefter, og dårligere intensjoner, skremmer myndighetene. Samtidig kryr det jo også med metamennesker som Flash og vigilanter som Batman. Noen må stoppe disse hvis de blir en trussel for menneskene, og Waller har fått en "genial" plan om å samle de verste kriminelle for å gjøre den drittjobben når det trengs. Går det til hælvete så kan de jo tross alt bare hive skurkene under bussen. For å styre gruppa har hun fått en høyt aktet soldat fra militæret, Captain Rick Flag (Joel Kinnaman), med på laget. Hun har også leverage på de ulike kriminelle slik at hun kan holde de i tøylene, så dette vil jo selvfølgelig gå som smurt.
Publikum får en kort innføring i hvem de kriminelle er. Waller får, etter noe om og men, medhold og gruppen blir informert. Det hele er egentlig en veldig god start på filmen, men etter det så går dessverre handlingen litt nedover.


Harley Quinn

I mitt hode tenkte jeg at temaet ville trenes litt, en katastrofe kom til å skje og Suicide Squad ville redde dagen. Dette skjedde jo forsåvidt også, men på en skikkelig irriterende måte.

En av squadmedlemmene er Enchantress (Cara Delevingne), en sjel fra en annen dimensjon som har tatt residens i Doktor June Moon. Hun kontrolleres av Waller siden hun er i besittelse av Enchantress hjerte, som Waller bærer rundt med seg i en koffert. Hver gang Enchantress ikke gjør som Waller vil, så poker hun litt på hjertet, og den megasterke heksa retter seg etter Wallers ønsker. Akkurat det er jo dømt til å gå til hælvete... June Moon oppholder seg på et hotellrom med loverboyen sin Rick Flag da hun forvandler seg til Enchantress (mot sin vilje vel og merke. June Moon er ikke særlig begeistret over å være besatt av denne skapningen. Ofte illustrert av store, tårevåte øyne...), forsvinner inn på rommet til Waller like ved (ikke at avstanden var av betydning, Enchantress kan flytte seg til hvor hun vil på et blunk), men får ikke kommet seg gjennom sperren på kofferten som inneholder hjertet (teknologi slår visst magi). Isteden finner hun en skulptur som Waller har hentet ut fra grotten hvor June Moon uheldigvis frigjorde Enchantress. En statue som inneholder ånden til den (kjempe)svære broren hennes, Incubus (Alain Chanoine), som Enchantress selvfølgelig frigir. Det ender til slutt opp med at Enchantress og broren blir den store katastrofen Suicide Squad må fikse. Noe jeg fant sjukt irriterende.


June Moon

Av alle scenarioer i hele verden, så måtte det bli noe de teknisk sett rotet til sjæl?
Hadde de ingen andre historier å spille på? 
Anyways... Selvmordsgruppen skal altså settes sammen, og dette gjøres uten noe særlig trening eller diverse annet. Man skulle jo tro at de i det minste ville prøve å sette noen gode griller i hodene på disse folka, men det er tydeligvis nok å skyte inn en liten ladning med nanosprengstoff slik at man kan sprenge de så fort de lager trøbbel. Men nå er de forøvrig unnskyldt for den manglende treningen siden bråket startet litt tidligere enn forventet, så jeg skal legge fra meg den irritasjonen. Det finnes nok av andre ting å irritere seg over.

Som hele plottet utover.
Filmen følger hovedsakelig historien til Deadshot og Harley Quinn, dama til Jokeren. Noe jeg fant jævlig irriterende. De burde ha brukt filmens 130 minutter på å bygge opp historiene og relasjonene innad i antiheltgruppa, men NEIDA. Mye av fokuset på Deadshot skyldes vel at han er en av de i gruppa som egentlig sliter litt med å være en drapsmann. Jeg tror de prøvde å skape en liten sånn "buhu stakkars Deadshot" type følelse, noe som gikk rett til hælvete takket være Will Smith. Jeg syns ikke han passet i rollen overhode. Han ser ikke skummel ut. Han ser ikke tøff ut. Han ser ut som Fresh Prince i Bel Air, the old version.


Fresh Prince in Bel Air. The old version.

Harley Quinn er derimot en hel annen sak.
Margot Robbie gjør en glimrende jobb og er uten tvil en av filmens beste, og morsomste, karakterer. I våres gikk det noen rykter om at skuespillerne måtte tilbake på settet for å gjøre filmen litt morsommere. Det virker derimot som om den innspillingen feilet litt. Harley Quinn er morsom, veldig morsom, de andre er sånn passe. Humoren kunne fint blitt fordelt litt mer utover karakterene. Hennes relasjon til Jokeren har også fått mye, og unødvendig, oppmerksomhet i filmen.

Siden Hailey Quinn blir "frigitt" fra fengselet for å redde verden, prøver Jokeren å komme henne til unnsetning og redde henne fra å redde verden. Og dra tilbake til fengselet, selvfølgelig.
Det er en irriterende bi-historie av flere grunner:
- Den er ganske irrelevant til den ræva historien de først prøver å bygge opp.
- Historien mellom Jokeren og Hailey Quinn er omfattende, og blir vist frem på en rotete måte. De prøver å få frem parets psykopatiske sider, men det blir bare kleint og rart.
- Historien virket i hvert fall unødvendig siden det går rykter om at Hailey Quinn og Jokeren kommer til å få sin egen film. Total waste of screentime, i mine øyne.

Det toppet seg selvfølgelig siden jeg ikke var særlig begeistret for Jared Leto's Joker.
Eller, jeg likte ham i grunn ganske godt, det var en god tolkning av Jokeren, men det var plagsomt at han ikke kunne prate reint fordi han hadde et tonn med sølv i kjeften. Det var litt som å høre en fra Fredrikstad fremsette trusler... Det hørtes bare lættis ut.


Mr. Duck Face.

Men DC Comics er jo lættis.
Karakterene er greie nok i seg selv, men stakkars for noen idiotiske navn noen av de har fått.
Som f.eks. Captain Boomerang (Jai Courtney), en autralsk tyv som bruker dødelige boomerangs som våpen. Han er sleip, slaskete, skitten, svær i kjeften og fullstendig upålitelig. Jeg så virkelig frem til Courtneys fremstilling av denne drittsekken, og ble egentlig litt (veldig) skuffet. Det første som irriterte meg var hvordan i hælvete en australsk skuespiller klarte å trøkke frem en så innihælvete dårlig australsk aksent. Det var direkte pinlig å høre på. Det andre som irriterte meg var at vi fikk lite info om bakgrunnen hans, på lik linje med flere av de andre i teamet.
Som Killer Croc (Adewale Akinnuoye-Agbaje). En mann som lider av en hudsykdom som får ham til å se ut som en reptil, en tilstand som beskrives som "noe uheldig" av Waller. Og that's it.
DC....Don't leave me hanging!


Captain Boomerang og Katana.

På teamet er også Katana (Karen Fukuhara), japansk kamsportekspert som løper rundt med et sverd (en katana, obviously) som fanger sjelen til alle hun dreper. Det samme sverdet tok livet av mannen hennes, som hun desperat sørger over. Hun fremstår som en slags livvakt for Rick Flag, og skal liksom bistå han å holde selvmordsteamet i tøylene. Hun virker helt grei. Sutrete, men grei.
En av karakterene man får en særdeles vond følelse for er El Diablo (Jay Hernandez), en fyr som kan påkalle ild og som dessverre også ser ut til å ha ei jævlig kort lunte. Fremstillingen av hans historie er derimot ganske bra. Trist, men bra. Slipknot (Adam Beach) dukker opp i bare noen minutter og publikum får derfor ikke vite noe særlig om ham. Jeg skulle likt på ha visst mer, og jeg skulle likt at oppholdet hans ikke ble så kort. Som mye annet i filmen føler man at de bruker langt tid på uinteressante hendelser og kort tid på det man tørster etter å vite mer om.

Men det er vel prisen publikum må betale når det settes i gang slike produksjoner som dette. Vi skal ikke se bort i fra at "Suicide Squad 10" slippes i 2026.

Konklusjon:
Helt ok underholdning. Passer godt på en søndag når man er fyllesjuk og ikke klarer å fordøye intellektuelt pjatt. Margot Robbie er utvilsomt filmens store stjerne, men hvis du så for deg mye Joker-air time, som trailerne og teaserne lovet, så vil du bli skikkelig skuffa. Jeg på min side er glad Jokeren ikke fikk mer tid, særlig hvis det vil komme en egen film om han og Harley Quinn i fremtiden, men jeg syns synd på Joker-fansen som utvilsomt har blitt villedet til å tro at han har en mer sentral rolle i filmen. Det skal nå også sies at mange av scenene hans ble kuttet ut, og mulig disse kunne gjort filmen bedre, but I have my doubts. Filmen om Jokeren og Hailey Quinn derimot (hvis den kommer), er derimot noe jeg gleder meg skikkelig til å se! Så fremt noen kan finpusse litt på Jokers grillz.
Det høres ikke bra ut, Jared...




#suicidesquad

64. Clean your house.

64. Clean your house.

Det er vel nesten to måneder siden denne utfordringen ble aktuell, men jeg har altså ikke vasket leiligheten før nå. Det skyldes hovedsakelig at jeg er lat, men også fordi jeg er superegoist og forventer at andre mennesker skal vaske opp driten min. Med "andre" mennesker mener jeg egentlig Erico, men han har ved flere anledninger bevist at han ikke er i besittelse av noe vaskegen. Så jeg ringte mamma.

Hun kom på dagen og i løpet av et par timer var både boden og entreen min vasket.
Jeg hadde også sutret litt til Tappy, så hun kom og vasket ned soverommet vårt. Mamma ble noen dager, så hun fikk også vasket verandaen og nesten hele kjøkkenet. Det betyr at jeg må vaske badet, stua og vinduene sjæl, noe jeg egentlig hadde planer om å utsette så lenge som mulig, men nå kommer det en fotograf for å ta bilde av leiligheten vår på tirsdag. Så nå er jeg dritstressa. Ikke bare har jeg de tre tingene som må vaskes, men jeg må også flekke litt maling her og der, prøve å skaffe ny sofa til fotoshoot/visning, fikse dør - og vindushåndtak (har egentlig gitt opp å fikse håndtakene til vinduene.... Vurderer å bare mure igjen vinduene...) OG jeg prøver å lese biografien til NOFX, "The Hepatitis Bathtub and Other Stories". Jeg fokuserer mest på sistnevnte.



Erico har heldigvis tatt ansvar.
Den lille kokekjelen vår (også kalt 'balkong') har for eksempel fått en snasen oppgradering. Og vi fant fort ut hvor mye bedre livet vårt kunne vært om vi hadde gjort noen av disse forbedringene før. I 5 år har vi stått og fryst på verandaen grunnet det kalde betonggulvet (skylder mest på kalde Norge), og alt vi kunne ha gjort for å unngå det var å legge litt platting. Jeg håper ikke vi blir like trege til å gjøre forbedringer i det nye huset, men ut i fra hvor mye småtterier vi har måtte fikse i leiligheten nå, så tror jeg neppe at vi kommer til å bli verken handy eller huslige selv om vi får et større boareal. Men vi skal jo tross alt bo der i 20 år, så vi får jo garantert fikset noe.

 

Sunn Fornuft

Den siste tiden har flere bloggere stått sammen om en viss "Sunn Fornuft-plakat", som skal gi hobbyskribenter på internett litt retningslinjer på hvordan de burde skrive innlegg som omhandler kroppbilder og skjønnhetsidealer for. Jeg har fortsått det slik at mange toppbloggerne syns dette er en god ide (som Linn Winsnes Rosenborg og Linnea Myhre), mens andre bloggere (som Isabel Raad) syns den er tåpelig. Siden jeg selv har en blogg så burde jeg vel ta en form for standpunkt på dette, selv om jeg ikke har noe særlig med lesere. Vi tar derfor en rask gjennomgang av punktene på plakaten for å se om dette er en god eller tåpelig ide.

1. Unngå å skrive hvor mye du veier, BMI, kaloriinntak, midjemål, armmål og liknende tall. Husk at du har unge lesere som sammenlikner seg med deg.

Fin start! Opp igjennom min karriere som bloggleser har jeg fjernet mange fra topplista mi etter at de ble bitt av treningsbasillen. At de ønsker å forbedre både helse og kropp er en fair sak, og hver gjerne stolt over at midjen din blir mindre, eller at six-packen din har utvidet seg til en ten-pack. Det er lov. Men er det virkelig såååå viktig å fortelle folk nøyaktig hva dine mål er?

Jeg ser at noen bloggere er flinke til å skrive hvor mye de enten har gått opp eller ned, uten å nevne noe om hva vekta sto på verken før eller etter. Det er ingen som sier at du ikke har lov til å klage over at du har gått opp 5 kg eller at du ikke har lov til å være stolt av at du har gått ned 15 kg, problemet kommer når bloggere beskriver et viss antall kilo som enten for høyt eller lavt. Og jeg har jo kjent på det selv når jeg leser syteinnlegg fra bloggere fordi vekta deres står på 60 kg (et tall vekta mi ikke er i nærheten av). Og joda, denne personen kan være av den spinkle typen som vanligvis ligger på 55 kg, og sikkert føler seg überfeit på 60, men kanskje greit å bare påpeke at man ikke er komfortabel med de ekstra kiloene uten å insinuere at 60 kg er tilnærmet plus size?

Men... Her må jeg jo også legge meg flat sjæl.
For jeg klager ofte over min egen vekt, et tall jeg selv ser på som skyhøyt, men som jeg ved flere anledninger har sett andre kvinner anse som sin egen idealvekt. Og de ser damn fine ut også, så hvordan kan jeg sitte å si at man er feit hvis man veier ** kg bare fordi det får meg til å føle meg tjukk?

2. Unngå å være for bastant når du skriver om positive eller negative sider ved en enkelt matvare eller en livsstil. Husk at du skriver fra egen erfaring og ikke er fagperson. Det som er bra for deg er ikke nødvendigvis bra for alle andre.

Du har lov til å mene akkurat hva du vil om både matvarer og livsstil, men det er viktig å huske på at selv om noe ikke passer deg så er det ikke feil i verdenssammenheng av den grunn. Selv har jeg skrevet mange dissende innlegg i min tid, så jeg er vel ikke riktig person til å klage, men det er en vesentlig forskjell på å ta sosiale og politiske standpunkt enn å bastant mene at alle som spiser is blir tjukke og at alle som hører på black metal er dumme i hodet.

3.  Bilderedigeringsprogram kan være fint for å justere lys, farger og utsnitt, men unngå å endre kroppsstørrelse eller fasong.

Kroppen din trenger ikke retusjering.
Jeg skjønner at folk vil vise seg fra sin beste side, men teknisk sett så viser du deg egentlig fra en side som ikke eksisterer. Selv ble jeg over gjennomsnittet skuffa over Fotballfrue da det ble kjent at selv hun, Frøken Perfekt, retusjerte bildene sine. Er det virkelig ikke noe håp for oss vanlige?
Holder det ikke med å kunne posere så man får frem the gap, uten å egentlig ha det? Eller at man klarer å vri underlivet i en vinkel som får det til å se ut som man har en skikkelig Kardashian-rompe?

4. Del gjerne mat og treningsinspirasjon, men vær flink til å understreke hvem det er ment for, at ikke alle løper like fort, veier like mye eller i det hele tatt trenger å endre noe. Husk at du ikke har noe kontroll på hvem som leser det du poster på nett. Selv om du har en kjernegruppe faste lesere som kommenterer har du også lesere som er yngre og eldre, friskere og sykere.

Det er viktig å vise at man gjør ting for sin egen del. Dette var i stor grad en av årsakene til hvorfor jeg overlevde Fotballfrues maniske treningsinnlegg, for jeg syns hun var flink til å påpeke at det var noe hun gjorde for sin egen del selv om det ble litt i overkant mye tall på puls, hjerterytmer og antall løpte kilometer. Dette punktet går stort sett ut på det samme som punkt 1. Vær stolt av hva du gjør, men gjør også ditt ytterste for at det ikke blir en mal for noen andre. De har ikke din kropp.

5. Fokuser heller på treningsgleden fremfor hvor langt du selv løper og hvor mange repetisjoner du tar. Husk at du ikke trenger å skrive om hver eneste gang du selv trener for å dele treningsinspirasjon. Poster du et treningsopplegg, så presiser hvem det er laget for, og hvem det ikke er laget for.

På bloggen kan du fint legge opp en treningsøkt med øvelser som har masse fancy navn og fortelle hvor bra de er for rumpe og lår. Kjør på. Men hvis du påtar deg en rolle som en slags personlig trener må du også sette deg inn i de negative sidene ved de ulike øvelsene. Du kan selvfølgelig pålegge leseren å google seg frem dette selv, men husk at denne leseren følger dine treningsråd fordi de ser opp til deg. Enkelte toppbloggere påpeker at de egentlig ikke ønsker å ha ansvaret med å være rollemodell, men samtidig er de veldig opptatt av å ha en fanskare.

Fun fact: Har du en fanskare så blir du automatisk et rollemodell for disse menneskene
.

6. Når du skriver om mat, ta gjerne bilde av matlagingen, bordet eller hele retten, men vær bevisst om du poster bilder som viser størrelsen på din egen porsjon. Vis særlig omtanke om din egen porsjon er liten. Presiser gjerne at du for eksempel forsynte deg flere ganger.

Vi skal helt tilbake til 2010. Idrettsprofessor Jorunn Sundgot-Borgen kritiserte allerede da flere av toppbloggerne for deres matvaner. Tone Damli ble fremhevet som en stor synder, og jeg tok for, første gang i mitt liv, Damli i forsvar. Hun hadde lagt ut bilde av en lakserett som ifølge professoren inneholdt alt for liten mengde mat i forhold til hva ei jente på Damlis alder burde få i seg av næring.
Jeg syntes Sundgot-Borgen på det tispunktet var helteit. Blogging hadde enda ikke blitt den landeplagen den er nå, og i 2010 begynte det å bli in å være sunn. Nå, seks år senere, ser jeg at dette var starten på et hysteri. Tone Damli ble på mange måter urettmessig hengt ut for vi skal ikke klage for mye på at folk viser frem maten sin, jeg er langt mer skeptisk til folk som snakker varmt om knallharde dietter og tilhørende matprodukter, som nevnt i punkt 2.

Men dessverre er jeg også redd for at noen bloggere ikke er helt ærlige om inntaket sitt.
Det at de viser frem en pent dandert porsjon, reklamerer med det som dagens middag, og unnlater å skrive at de forsynte seg to ganger for å bli mette. Og jeg blir heller ikke noe imponert over de som spiser en sjokoladebit og deretter skriver tårevåte innlegg om hvor mange kilometer de må jogge for å løpe av seg det nyanlagte fettet. Igjen, det er lov å vise frem hva man spiser, men vennligst ikke la det bli en mal for noen andre. Unngå å skriv ting som "jeg spiser aldri mer enn en teskje ris" eller "vann er mat for meg".



7. Skriv gjerne om klær, men unngå å skrive hvilken klesstørrelse du bruker. Husk at leserne ikke kjenner deg i virkeligheten, og bare gjetter på om deres kropper faktisk er like. Får du spørsmål om størrelsen du bruker i et plagg, svar heller på om du opplever at plagget er lite, stort eller normalt i størrelsen.

Hvorfor er det egentlig så viktig å presisere at man bruker XS? For det er sjeldent man ser folk påpeke at de har kjøpt et plagg i XL (bortsett fra meg da...Når jeg har klaget på min egen vekt... Men jeg skal slutte med det nå. Æresord.), så ikke kom her å fortell meg at størrelsen på plagget egentlig har noe å si for leseren. Det er kun interessant informasjon hvis du, som nevnt i punktet, opplever at størrelsen er for stor eller liten i forhold til normalen, snittet eller andre ting som er viktig for bruken. Uavhengig av din størrelse så må jo leseren din fortsatt prøve plagget selv.

8. Vær bevisst på den totale mengden bilder du legger ut der kropp er i fokus. Kropp i bikini er naturlig på en strand, men tenk på omfanget i andre settinger. Vis gjerne hva som er bak fasaden i blant og post realistiske bilder av deg selv.

Kropp er flott, og vi burde få flere folk til å vise den frem enn å gjemme den bort.
Men man kan bli litt lei av kropp, både med og uten klær, for noen bloggere poster i overkant mye bilder av seg selv. Og det er i et så stort omfang at når jeg tar turen innom bloggen deres så føler jeg meg litt som en stalker. Av den skikkelige creepy typen.

9. Vær varsom om du deler informasjon om dine egne kosmetiske inngrep. Sett deg inn i hva loven sier om markedsføring av slike inngrep.

Wow. Etter å ha lest litt i det lovverket ser man jo at mange av de bloggerne som har utført kosmetiske operasjoner, og som skriver om dette på bloggen, bryter denne. Det er to punkter som uthever seg:

§ 4. Krav til markedsføringen

Markedsføring av kosmetiske inngrep skal ikke utformes på en måte som er egnet til å virke støtende eller krenkende eller som spiller på folks lyter eller fordommer mot normale kroppsvariasjoner.

Markedsføring av kosmetiske inngrep må ikke nedtone risikoen ved å gjennomføre det kosmetiske inngrepet.

Ved omtale i markedsføringen må opplysningene reflektere forsvarlige metoder.

Det skal fremgå av markedsføringen hvem som er medisinsk ansvarlig for de kosmetiske inngrepene i virksomheten. Navn, adresse, telefonnummer og annen nødvendig kontaktinformasjon skal også fremgå.

§ 5. Forbud mot bruk av pre- og postoperative bilder

Markedsføring av kosmetiske inngrep skal ikke inneholde pre- og postoperative bilder.

Men så kan man jo spørre seg selv om det kan regnes som markedsføring hvis man ikke er sponset av klinikken og inngrepet er en del av et "personlig valg". Kan man da vise frem før og etter bilder?
Kan man da snakke varmt om hvordan man burde få sitt eget rumpefett sprøyta inn i leppene sine?
Botox i panna? Implantater i bryster og rumpe?

Vel, det er mulig loven gir rom for akkurat dette, men er det etisk riktig å fronte det?
For flere bloggere som har utført disse inngrepene er svært åpne om at de gjør det på grunn av dårlig selvtillit, eller som Sophie Elise innrømte: At hun følte seg nesten presset av kommentarfeltet siden det var så mange som pirket på hvordan nesa hennes så ut. Og jeg forstår virkelig at disse vakre jentene til tider kan føle seg som verdens styggeste, det er en følelse de fleste opplever selv om det er vanskelig for meg å fatte hvordan de kan føle det sånn når de ser så bra ut. Det er på en måte godt å høre at "alle" sliter med sånne tanker, men på en annen side så blir man bare enda mer deprimert.
"Er det ikke noe håp for henne, så er det i hvert fall ikke noe håp for meg!"

Bloggerne kan jo heller ikke holdes ansvarlig for hvordan leserne deres har det, og de skal ha all rett til å blogge om sine egne følelser, men det finnes en mellomting. Og man kan fint få frem poenget ved å være litt nøyere på hvordan man beskriver følelsene sine og ta en ekstra korrektur før man poster innlegget. Ordlegging er også viktig. Unngå å skrive ting som "sliter du med utseeendet, så stikk innom din nærmeste plastiske kirurg og fiks det DU vil. Det fortjener du! Smask."

10. Hvis du blir kontaktet av lesere som forteller at de er syke eller har det vanskelig, send dem videre til fagpersoner. Mental Helse har en gratis, døgnåpen hjelpetelefon for mennesker som trenger noen å snakke med. Telefonnummer:  116 123 De som synes det er vanskelig å snakke med noen kan få skriftlig hjelp på Mental Helses nett-tjeneste sidetmedord.no.



Så, er dette en bra eller en tåpelig plakat?
Ut i fra kommentarene mine er det vel ganske opplagt at jeg syns disse retningslinjene er fantastiske, og nettopp det som trengs i en kaotisk bloggverden. Jeg måtte selvfølgelig også ta turen innom bloggen til Isabel Raad for å sjekke ut hvorfor hun syntes dette var skikkelig teit, og ble egentlig veldig satt ut av svaret hennes. Hun utøver liksom det stikk motsatte av sunn fornuft.

Starten på innlegget er underlig nok i seg selv, "denne plakaten er noe som i følge meg dumforklarer alle blogglesere". Jeg måtte google "dumforklarer" og fant ut at det ikke er et ordentlig ord, så jeg vet egentlig ikke hva hun mener. Men hun fortsetter med at disse reglene er tåpelige fordi
"...vi bloggere har våres egne blogger som vi har mulighet til å publisere det vi selv ønsker. Det er personlig, og det er en grunn for at vi er her vi er den dag i dag. Nettopp fordi vi har vært oss selv, og skrevet våre blogger på det viset vi selv har ønsket."

Ja, hvor skal man egentlig begynne?
Altså, ja, fordelen med blogg er at man ikke har en redaksjon å forholde seg til, og ja, Isabel har klart å karre seg til 25 000 daglige lesere ved å være seg selv. Good job.
Men, for det første: Du fikk en pangstart med lesere takket være din deltakelse i Paradise Hotel.
For det andre: Du tjener penger på bloggen din. Så du har tatt den et steg lenger fra å bare være en personlig blogg til å være en merkevare. 
Burde man ikke på et tidspunkt begynne å tenke "hmm.... kanskje jeg burde revurdere litt hvordan jeg FORMULERER det jeg skriver". For det er alt du trenger å gjøre. Det er ingen som har sagt at du ikke kan skrive om mat, klær, sminke eller plastiske operasjoner, det er hvordan du gjør det.

Men Isabel trenger ikke å tenke så nøye over dette hun, for "blogglesere har hjerner.
De er ikke dumme". Som om alle leserne hennes er godt voksne damer på 30 år. Seriøst? Halvparten av de jentungene som sikler over bloggen hennes er langt under seksuell lavalder, de har selvfølgelig en hjerne, men de er midt i puberteten og midt i det som antakelig vil stå igjen som den mest forvirrende perioden i deres liv. De trenger gode forbilder, eller i allefall noen som forsøker være det. Ikke noen som forkaster helt fair retninslinjer fordi det betyr at hun ikke kan skryte uhemmet av de kommende operasjonene sine. "Sunn fornuft" er egentlig ikke noe særlig annerledes enn norsk presses "vær varsom-plakaten", som sikrer at pressen vår forholder seg til etiske normer. Er det virkelig så søkt at det er ønskelig at bloggere gjør det samme?

Men for all del, det er fint at de som er i mot dette sier det høyt. Da vet jeg i alle fall hvilke blogger man burde holde seg unna (ikke at jeg besøkte bloggen hennes så mye fra før av. Man føler seg jo litt som en stalker ved å gå inn der.)


TegneHanne <3

Randomity Part 2

 


 

RANDOMITY PART 2 ? ILL JILL PRODUCTIONS 2015
1. "Right Where It Belongs" (Inspo:  Nine Inch Nails "Right Where It Belongs")
2. "Stay With Me" (Inspo:  Sam Smith "Stay With Me")
3. "Part of the Process" (Inspo:  Morcheeba "Part of the Process")
4. "Light of Zarta" (Inspo:  Men In Black 2")

REMIX 3 - Michel Dida, Cherrie, Sabina Ddumba, Silvana Imam, Mapei & Seinabo Sey "Höru Mej Bae (Remix)"


3. MICHEL DIDA, CHERRIE, SABINA DDUMBA, SILVANA IMAMA, MAPEI & SEINABO SEY
"HÖRU MEJ BAE (REMIX)"

Noen få ord:
Originalen tilhører Michel Dida (som også er med på remixen) og den er kul i seg selv den, men den blir et par hakk bedre når han drar med seg fem knalltøffe svenske damer som alle har en sjukt fet flow. Det finnes forøvrig også noen norske versjoner av denne låta med bla. Karpe Diem og Stella Mwangi.

Første gang jeg hørte den svenske remixen ble jeg ganske positiv til beaten selv om den er ganske typisk for dagens hiphop. Dyp og treg bass med mørk autotune (har ikke peiling på hva som er korrekte musikktermer for dette. Jeg er bare en musikkforbruker.)... Vanligvis skrur jeg av slike låter for de pleier å irritere vettet av meg (d.e.t.g.å.r.j.o.r.s.å.t.r.e.e.e.e.e.e.e.g.t.), men det var noe med starten av låta som gjorde at den fikk en ekstra sjanse. Det er Michel Dida som starter låte, men den klikker helt når han slipper damene til på versa. Og sorry Stella Mwangi, men ditt bidrag på den norske versjonen er ikke i nærheten av å være like hardtslående, men den er helt grei. Takket være beaten
 



Höru mej bae?
Quote efter quote, ingen grej
Guzzarna kollar på mej
Snubbe vill kolla sig boss
Ha! Vilket skämt, mannen du jobbar för mej
Höru mej? Alla här jobbar för mej
Min hybris i år är total
Toppen går av, min tjej är convertible bae
Höru mej Sway? Höru mej sway? Höru mej?
Det är som hatarna bildat familj sen jag landat
Kramats och hittat ett rum för varandra
Koss okhtik 3ars kol zeb ya khara
Iza ashoufkom adrebkom keff, walla
Silvana Imam, ingen annan
Spottar min bizr ut rakt i doms amzak
Rakt i doms mamma

 

Sommerkroppen 2016

I fjor sommer bestemte jeg meg for å starte "Prosjekt Sommerkropp 2016".
Planen var å starte i august 2015, men jeg begynte egentlig ikke før juni 2016. Og da var det selvfølgelig litt for sent å sette i gang med både trening og sunt kosthold. Så jeg måtte ty til en nødløsning, og den siste måneden har jeg dermed jobbet litt hardere med sommerkoppen 2016.
 


Okay, you got me. Jeg startet egentlig ikke på sommerkoppen før i dag.
Tregheten lenge leve! Men den er litt skinny, kunne godt værrt litt mer timeglassfigur på den.
Blir aldri fornøyd altså!

Samtidig så hadde jeg også en plan om å gjøre en del ytre forbedringer vedrørende trynefaktor. Innunder dette lå selvfølgelig sommerkroppen 2016, som indirekte ville gjort et stort utslag på bollekinna, men planen var også å forbedre huden, fikse håret og bli bedre på skjule deformasjoner med sminke. Dessverre hadde jeg ikke gjort noen av disse tiltakene da jeg skulle ta en obligatorisk sommerselfie i dag morges, så jeg måtte ty til en nødløsning for å ikke gå på samme smellen som i fjor:
 



Og hva var fjorårets smell? At jeg postet et bilde av hele trynet mitt på facebook og fikk en noe underlig respons. Men det skal sies at jeg var ganske høy på meg sjæl akkurat da, uten grunn selvfølgelig, og trodde sånn seriøst at noen ville kommentere at jeg så fin ut. Det skjedde jo selvfølgelig ikke, men det gikk fint. Det var jo tross alt ikke unormalt. Men det hele toppet seg da det noen dager senere dukket opp noen svært lite flatterende bilder på face. Det er klart ingen kommenterer at du er fin når alle vet at du ikke er det. Du var bare heldig med vinkelen (FGAS).

Men dette høres jo veldig overfladisk ut, for jeg kunne gitt finger'n til både kropp og utseende om jeg hadde hatt noen flere kvaliteter å spille på. Det var nemlig siste mission for sommerkroppen 2016:
Å bli et bedre, snillere og hyggeligere menneske.

Isteden har jeg klart å dra det å være bitch til nye, enorme høyder.
Hvor jeg attpåtil har satt meg fast på en fjellhylle uten noen forutsetninger for å komme meg ned igjen. Jeg er, fortsatt, drevet av en underlig form av maktesløshet over å ta tak i mitt eget liv.
For man vet jo hva man må gjøre for å bli bedre, men det er så jævlig vanskelig å bli kvitt stemmene i hodet som hele tiden forteller deg at du ikke er verdt noe. At du bare tror du er noe. Selv om dette er nøyaktig den følelsen som driver alle andre mennesker. Trua på seg sjæl, ikke sant. Den er man jo nødt til å ha, og den drar meg gjennom alle de dagligdagse gjøremålene, men å pushe meg selv til å gjøre noe nytt er så vanskelig at det er enklere å gi opp. Sette seg til i sofahjørnet og sutre over at man ikke klarer å få til noe mens livet bare glir forbi. Sint. Bitter. Følelser som ikke hjelper en å holde hodet over vannet, men som fester seg som lodder rundt beina og drar en dypere ned i mørket.
Flaks jeg er god på å svømme.



Over futile odds
And laughed at by the gods
And now the final frame
Life is a losing game
 

 

For et teit I-landsproblem

Toppblogger Pappahjerte er i vinden igjen. For hele fem dager siden postet han et innlegg til landets grillprodusenter der han klager over et velkjent problem og bruker følgende liste for illustrere poenget sitt (ja, jeg har kopiert den):

  • 8 grillpølser
  • 3 bratwürst (3 for 2-tilbud = 9)
  • 10 lomper
  • 6 store pølsebrød
  • 12 små pølsebrød
  • 8 hamburgere (én type)
  • 4 hamburgere (en annen type)
  • 2 veggisburgere
  • 6 hamburgerbrød


Jeg antar at dere er oppegående nok til å se problemet, men for ordens skyld:
Antall pølsebrød/lomper i en forpakning stemmer ikke overens med antallet man finner i pølsepakningene. Og jeg er enig i Pappahjerte, dette er virkelig en av sommerens store logistikkproblemer (og jeg jobber med logistikk). Jeg har ved flere anledninger vært belemret med dette problemet sjøl (dog ikke siden jeg sluttet å spise kjøtt da, men det har jo ikke noen betydning her. Jeg vil bare bruke anledningen til å påpeke det. At jeg er kjøttfri. KJØTTFRI).

Om man bare har behov for ei pølsepakke, så er det nogenlunde enkelt å regne seg ut til antall lomper/brød. Tar man lomper vil man ha to lomper til overs. Velger man brød kan man ende opp med to for lite, evt fire for mye. Uansett, hoderegningen er forholdsvis enkel. Det blir derimot verre når man f.eks skal handle inn grillmat til jobben. Som består av 24 sultne menn. Alle skal ha to pølser hver som tilsvarer 48 pølser. Halvparten vil kanskje ha lompe, resten vil ha brød. Gjerne ulike typer brød også. Eller ulike lomper. Så må man begynne å regne mens man står der i butikken. Man prøver å holde orden på hvor mange grove pølsebrød man får på ei pølsepakke. Men det er 12 brød i posen. 8 pølser i pakka. 4 til overs. Men hvis man tar to pakker med grove brød så går det opp med 3 pakker pølser.... Så for å gjøre hoderegningen enkel for seg selv så begynner man å danderer grupperinger i handlevogna for å klare å holde en viss oversikt. 2 pakker grove brød med 3 pakker pølser i et hjørne. 1 pakke speltlomper med 1 pakke grillpølse, men man må huske på at der blir det to til overs... Og slik står man mens man desperat prøver å få pølsekabalen til å gå opp. Noe den aldri gjør.
Man rekker aldri å finne en løsning innen man blir innhentet av dyp fortvilelse og frustrasjon, og før man vet ordet av det så man ender opp med å kjøpe ønsket antall pølser mens man lesser handlekurven full av ulike brød og lomper og krysser fingrene for at det er nok. Det hadde jo vært mye enklere om antallet i disse pakkene samsvarte med hverandre. I hvert fall for oss med dyskalkuli.

Men jeg skjønner at dette problemet ikke er noe problem for dere som kan 8-gangen utenat.
Og det er jo egentlig ikke sååå vanskelig å regne seg frem til dette hvis man vil. Dessuten trenger vel de fleste av oss hjernetrimmen også. Men trenger vi all den overflødige maten?
For det har stort sett vært den største årsaken til min irritasjon rundt dette. Det ligger alltid igjen pølsebrød eller lomper. ALLTID. Og disse går i 90% av tilfellene i søpla. What a waste.

Hvis ikke det å belemre forbrukerne med slik vanskelig hoderegning er en god nok grunn til at pølse - og pølsebrødsprodusenter skal snakke sammen, så ville jeg i hvert fall trodd at det å kaste mat er et dugelig argument. MEN NEIDA. Isteden flommer kommentarfeltet over av en hel masse tips og råd for hva man kan bruke disse ekstra lompene til, men å be produsentene om å gjøre en endring så vi IKKE trenger å sitte med ekstra brød? Nei fysj for noe idioti! For å komme med slike ønsker, eller påpeke at dette er noe vi kanskje burde vurdere å gjøre en endring på, det er visst bare tull folk her til lands gidder å bry huet sitt med. Siden vi har så ufattelig mye ekstra tid å rutte med. Det er nemlig et jævla I-LANDSPROBLEM.

Og det er jeg forsåvdt enig i.
Sutringen til folk som ikke skjønner problemstillingen gjør det til et i-landsproblem. "Herregud, det er jo bare mat" sa folka som bor på en bitteliten brøkdel av denne planten. En planet som har problemer med både hungersnød og fedme. Men det er klart at dette problemet er idiotisk når det finnes så mange andre lure ting man kan gjøre for å unngå den overflødige maten. Som f.eks:

- Fryse de ned.
Regner med at de fleste her er veldig flinke til å ta med seg både ei lompe og et brød hjem etter en grilltur i skogen for å putte den i fryseren? Men når det er sagt så har jeg prøvd på dette hjemme.
Og hva endte jeg opp med? 8 pølsebrød i fryseren som var fryst ned på fullstendig ulike tidspunkt, hvorav et brød hadde ligget der i over et år eller er mer. Sorry, men dette er ikke matvarene jeg drar frem neste gang det er pølsefest. Men det største problemet mitt er faktisk det å huske på at pølsebrødet ligger i fryseren.
- Gi de til fuglene
Vel, når du først er ute i den skogen så er det langt bedre å gi dette tilbake til naturen, enn å drasse de med seg hjem. Dette fungerer for såvidt like godt når man er hjemme selv om jeg vil anbefale de fleste til å gå til nærmeste park for å unngå at hage/hus/veranda blir oversvømmet av fugledritt.
- Spise de opp
Dette funker for meg så lenge jeg ikke har veggispølser, og siden jeg sjeldent pleier å ha sånne pølser på tur, så har jeg faktisk blitt vant til å spise lompe/brød med ketchup og sennep. Og fungerer dermed som en avfallskurv for den overflødige maten. Økopoeng til meg (nevnte jeg også at jeg er kjøttfri...?).
- Lage toast
Dette punktet er jo forsåvidt akkurat det samme som punktet over, men jeg liker at vedkommende i dette tilfellet presiserer at det er snakk om toast. Rettere sagt: "Lag en fuckings toast da, om det er så viktig at det ikke er matsvinn." Tett etterfulgt av: "Og burde ikke plastikkposen den ligger i blitt bytta ut med noe mer miljøvennlig?????". Huff ja, ser ut som vi har fokuset på feil sted. Matsvinn har jo ingenting med miljøet å gjøre.
- Kjøpe fem pakker brød og seks pakker pølser
Og denne fyren legger til: Vanskeligere er det ikke! Men hva om man bare er to stykker som skal spise pølser? Hva faen skal man med fire ekstra pakker med brød og fem ekstra pakker med pølser?

Men vi skal ikke gjør for mye narr av disse rådene.
Disse menneskene forsøker i det minste, og det er mer enn hva man kan si om den sedvanlige gjengen som bare klager. Du vet, de som oftest klager på at andre klager over problemstillinger de selv ikke bryr seg noe om. De som syns det er svært, svært viktig å påpeke hvor store idioter de som bryr seg om dette er. Og ikke minst hvor teit avisa er som kjører slik agurknytt midt i grillsesongen. Og så må man jo også sutre litt over at dette faktisk får mediadekning for det er jo helt uforståelig at en sak med 189 KOMMENTARER trender.... Og dessuten kommer det fra en blogger. Bare det er jo grunn nok til å fnyse av saken. Bloggere skriver jo bare om tulleting. Superseriøse tulleting altså (for jeg tror ikke så alt for mange som har kastet seg inn i debatten har lest det opprinnelige innlegget).

Kan de fleste av dere med hånda på hjerte si at dere alltid gjør noe fornuftig med den ekstra lompa eller det ektsra brødet? Er vi virkelig så flinke? Jeg er IKKE så flink. Faktisk så innbiller jeg meg at den siste lompa eller at det siste brødet vil gå ned i magesekken på høykant. Jeg må bare vente litt.
Kanskje ta den dagen etter. Og så går den litt i glemmeboka. Kanskje dagen derpå igjen? 
Og plutselig kommer cravingen etter pølsebrød med chiliketchup og bodsennep, så man spretter opp av sofaen og løper mot kjøkkenet... Hvor man blir møtt av noe brunt og grønt i en plastikkpose.
Maten har allerede mugnet. Så den går selvfølgelig i søpla.

Min personlige brødfavoritt er Hatting Lille Høvding Pølsebrød.
12 pølsebrød i en pakke på 360 gram. 30 gram per brød. Av erfaring pleier det å ligge igjen 2 brød etter at Erico har spist en pølsepakke og jeg har dytta i meg to veggispølser. Det er 60 gram. Og hvis dette skjer 10 ganger i løpet av et år så har vi kastet 600 gram med mat. Det er 1/2 kilo. Og hvis bare 10 andre mennesker gjør det samme som oss så tilsvarer det 6 kg mat i søpla. Regnestykket i seg selv burde jo forklare argumentasjonen når det kommer til matsvinn.

Og kan vi ikke være ærlige nok til å innrømme at de fleste av oss er latterlig dårlig på dette? 
For jeg har vært på nok av grillfester til å vite at det er sjeldent pølser igjen, men lomper og brød er det alltid nok av. Og det havner som regel i søpla. Og så kan man jo spørre seg (igjen): Er dette egentlig bare et idiotisk i-landsproblem? Å klage over innholdet i disse forpakningene når de fleste av oss har både frysere og toastjern? At det er vår egen latskap som ønsker fokus på dette problemet så vi skal unngå å føle skyld når maten går i søpla?

Til det siste spørsmålet er det vel et utvilsomt "ja".
Det skyldes nok en dose latskap at man ønsker en endring av dette hos produsentene. En liten porsjon dårlig samvittighet. Men er det ikke akkurat det vi burde føle når vi kaster bort MAT på den måten?
Når vi får en viss bevisstgjøring av problemet, og så sitter det masse folk der ute og syns det er teit. Snakk om å ha det i overkant godt.

Men fortvil ikke!
Jeg har funnet en utmerket løsning på problemet, og det kan vi takke NRK og EM for.
Først og fremst må jeg påpeke at jeg har vokst opp med en pølsoman av en far (som også har bidratt til å gi meg god innsikt i brød - og lompesvinn), og jeg hadde egentlig aldri trodd at jeg vil møte noen som kunne overgå hans fascinasjon og interesse for pølser. Det var helt til jeg hørte Tom Nordlie kommentere fotballkampene under siste EM. Der skortet det ikke på pølserferansene altså! Feilpasninger var pølse uten ketchup og en finte ble til pølse i brød. Det skal sies at flere påstår at dette skyldes et gammelt ordtak "å bli fintet i pølsebua". Men jeg vet bedre. For Nordlie har vært i overkant glad i å bruke matreferanser før han, men da har det gått i både pomme frites og fruktfat. Så jeg antar at matreferansen kommer av hans nåværende matavhengighet. Så her kan vi ta et slag for miljøet OG hjelpe et medmenneske... Send alle overflødige lomper og pølsebrød til Tom Nordlie! (Men siden det er straffbart å drive å slenge ut folk sine privatadresser og slikt, så anbefaler jeg at dette sendes til arbeidsplassen hans: Skeid Fotball.)

zena, kjøttfri og løsningsorientert.

 



Nevnte jeg at jeg er kjøttfri?

I´m gonna be a queen of this castle

Our kingdom.


 

SplitCity: Jenter i graffitimiljøet

De siste årene har typen vært avbildet så mange ganger i lokalavisa at han har begynt å utvikle kjendiskomplekser. Det er like før han begynner å bruke den "vet du ikke hvem JEG er?" når han handler melk på Kiwi og prøver å krangle seg til å få rabatt på den i kassa. Selv liker jeg en noe mer anonym tilværelse, men samtidig så er det jo kult å få litt anerkjennelse for det man driver med. Derfor utviklet jeg smått noen kjendiskomplekser sjæl da jeg overraskende nok fikk være med i den fjerde utgaven av SplitCity Magazines serie om jenter i graffitimiljøet. Du kan se artikkelen HER
 


 

TV: Alphas


**SPOILERS**

For noen uker siden gjorde vi oss ferdige med (nok) en serie.
En serie som omhandlet folk med en del uvanlige evner, uten at serien havnet i en slags supernatural kategori av den grunn. Faktisk ble disse menneskenes evner beskrevet på en vitenskapelig måte, noe som gjorde serien lettere å svelge for min bedre halvdel som stort sett hater alt som ikke virker logisk (uten at det gjør han til verdens mest logiske menneske av den grunn. Han er tross alt kunstner).
Selv fikk jeg en liten "Fringe" følelse, noe som lovet veldig godt siden det er en serie som troner høyt oppe på topp 10-lista mi. Jeg liker det mystiske og antatt overnaturlige, men jeg liker også at det har en plausibel forklaring. Jeg liker for eksempel ikke at serieforløpet blir helt waaaaay out there som i f.eks "The Flash" eller "Arrow" (du kan lese mer om min irritasjon for "Arrow" HER. Og tro meg, det vil komme et langt, LANGT, hatinnlegg om hvor mye jeg hater den egosentriske ræva til Barry Allen AKA "The Flash"). Altså, jeg elsker tegneserier, men det er en vesentlig forskjell på hva som fungerer bra på papiret og hva som egentlig fungerer på skjermen. Det må liksom henge på greip.
For en svoren "Doctor Who" fan er det jo litt søkt å klage på at ting ikke henger på greip, halvparten av doktorens redningsaksjoner skyldes en supersonisk skrutrekker (hva er det spør du? Og jeg svarer med samme mynt. Aner ikke. Men den funker.), men igjen har det litt med settingen en serie blir fremstilt. Ingenting henger ordentlig på greip i "Doctor Who", men i superheltseriene prøver de å holde et visst grep om den virkelige verden, noe man fint har sett de klare i de fleste av Marvelproduksjonene. Nuvel, dette innlegget handler forsåvidt ikke om sånne superhelter.

Serien startet med en liten introduksjon, at det finnes mennesker der ute som har koblinger i hjernen som gjør at de klarer å utføre umenneskelige handlinger, alt fra å være supersterke til telepatiske. Disse blir beskrevet som "alphas", og noen av de er snille og noen er slemme. Og noen av de snille har samlet seg sammen til en gjeng for å hjelpe andre alphaer, eller låse de inne på et sted som heter Binghamton hvis de er slemme. Den snille (?) gruppa jobber teknisk sett for staten, så det vil i løpet av seriens to sesonger stilles mange spørsmål rundt hvorvidt de virkelig er "the good guys" eller ikke.

Teamet med snille alphaer ledes av psykologen (og ikke-alpha) Dr. Lee Rosen (David Strathairn). En veltalende og forståelsesfull fyr som fremstår veldig sympatisk, men som, i mine øyne, har et snev av creepyness over seg. Han er liksom litt for psykiater, og har alltid en behandling eller et legemiddel tilgjengelig for enhver situasjon (hvorfor syns jeg egentlig at det er negativt...?). Heldigvis bruker han for det meste snakketøyet sitt, ikke sprøyter. På sitt eget team, vel og merke. Alphaene som gruppa sender til Binghamton blir jo, som folk flest på psykiatriske anstalter, dopet heavy ned. Men de er jo tross alt slemme og må holdes i sjakk. Selv om dette med alphaer er fullstendig ukjent begrep for den vanlige delen av befolkningen, så er det tydelig ganske mange dem der ute og det er viktig at teamet finner disse menneskene så de verken skader seg selv eller andre. Og hva slags bedre oppskrift til en superheltserie trenger man enn egentlig enn det? Superhelter som jakter potensielle supervillains?
 Misforståtte mennesker med evner de ikke klarer å håndtere?



Vel, so far so good? Dette høres jo nesten litt spennende ut!

Teamet til Dr. Rosen består av fem alpaher, alle med unike talenter som de må lære seg og kontrollere/håndtere/utvikle. Og her begynner det å skurre litt for min del. Det er liksom ikke noe spesielt nytt med disse talentene, og jeg må innrømme at fire av fem av disse alpahene gikk meg skikkelig på nervene. Heldigvis for serien syns jeg nummer fem var så kul at jeg klarte å pløye meg gjennom seriens to sesonger. Og ble deretter genuint lei meg når det viste seg at serien aldri ble fornyet for sesong tre. Det kan ha kommet en tåre. Så kul var altså det ENE mennesket i serien.

Det hjelper heller ikke på at utfordringene de møter og alpahene de fanger, heller ikke er særlig nyskapende. Eller, potensialet var helt klart der, men serien har ikke hatt gode nok manusforfattere til å gjøre det bra. Det går liksom litt på repeat. Dessuten irriterer det meg at alphaer beskrives som noe uvanlig, men etter to episoder så skulle man tro halve verdensbefolkningen besto av alpaher. Uten at noen "vanlige" mennesker ser ut til å ha oppdaget dette. Og hvordan kan det ha seg at alle befinner seg i USA? Siden serien allerede legger så mye vekt på "logiske" forklaringer i starten, så begynner den å bite seg sjæl i ræva utover i serien. Hvorfor kan ikke folk som jakter på superfolk reise verden rundt?? (Hmm... Det var kanskje litt sånn i "Heroes"? Jeg har faktisk ikke sette hele serien, ei den nye "Heroes: Reborn". Dette kan bli en hektisk sommer....!) Som sagt, det er mye som begynner å skurre, men jeg kunne fint levd med litt skurring om ikke disse alphaene var så forbannet irriterende.

Jeg gir dere en kort oppsummering av hovedpersonene::

Cameron Hicks (Warren Christie)
Cameron har en slags hyperkinese som gjør at han er sjukt flink på å beregne bevegelser, og det gir ham et overtak i blant annet idrett og han har utmerkede resultater som skarpskytter fra tiden i marinen. Det negative med evnene hans er at de har en tendens til å streike når han trenger den mest, noe som har ført til at han stort sett går rundt som en sutrete unge og klager over at han ikke kan noe. De prøver nok å fremstille han som en slags trøblete personlighet som sliter med å akseptere evnene sine, men stort sett så har jeg lyst til å dytte handa mi inn i idiotboksen og klappe hardt til ham.
Det hjelper heller ikke at han har en sønn som han sutrer over at han aldri ser, men han gjør jo heller aldri noe særlig for å endre den situasjonen. Sett bort i fra sutringa da. Det er tydelig at Hicks også skal være seriens kjekkas, men det feiler helt siden han er så sykt KJEDELIG. Seriøst, det gikk ikke an å finne et morsomt bilde av ham en gang, sutrete var han i serien.


Dette var det beste jeg fant og det er ikke morsomt en gang.
Mer sånn... Teit.


Rachel Pirzad (Azita Ghanizada)
Rachel er en av de alpahene som går meg litt mindre på nervene, det skyldes hovedsakelig at hun har et veldig søtt og uskyldig image. Dessverre blir det litt kjedelig i lengden for hun har heller ikke de mest fascinerende evnene. Hun har forsterkede sanser (syn, smak, lukt, hørsel og berøring), og kan fokusere på en av disse ved å koble ut de andre. Evnen gjør at hun er supersensitiv for alt som skjer foregår rundt henne, og hun har store vanskeligheter med å forholde seg til andre mennesker, og da spesielt romantiske forhold til det motsatte kjønn. Eller, evnene hennes kunne vært fremstilt på en mer fascinerende måte, men det går liksom i den samme tralten i over to sesonger. Det at hun også filmes med nøyaktig samme ansiktsuttrykk i disse sesongene gjør at hun blir enda mer kjedelig, selv om det hendte at jeg ble litt satt ut av hvor pen hun er. På en annen side så er det jo forståelig hun konstant går rundt med rynkede øyenbryn og en sur mine når man har slike superutviklede sanser.
Stakkars dame, hun kjenner jo sikkert lukten av fis hele tiden.


Rachel... Proving that she who smelt it, didn't dealt it.

Nina Theroux (Laura Mennell)
Aah, herregud for et irriterende kvinnfolk!
Talentet hennes består av å pushe folk, som betyr at hun kan overkjøre folks viljestyrke og få de til å gjøre som hun vil. Ikke overraskende er dette et talent som gjør at hun fremstår som en ganske så egosentrisk kvinne, selv om de i serien prøver å få det til å virke som at hun egentlig ikke vil bruke evnen sin. Det til tross for at hun stadig dukker opp i nye, kule biler som hun har "lånt", bor i en fancy leilighet "uten leie" og har en dyrere klesgarderobe enn Victoria Beckham. Hele stilen hennes er jo bare såå typisk for folk som bedriver tankekontroll (siden jeg vet om så mange av dem lissom...),
noe som gjør at hun blir nok en typisk og kjedelig superperson blant en hel gjeng typiske og kjedelige superpersoner. Hun har jo faktisk en evne man kan gjør masse kule ting med, men hun eier jo verken humor eller kreativitet. Jeg kan jo ikke unngå å tenke litt på Kilgrave fra "Jessica Jones", som hadde noe av det samme talentet (da i form av virus, ikke øyekontakt som hos Nina) og han utsatte jo faktisk ofrene sine for litt kule stunts. Hvis man ser helt vekk i fra de gangene han fikk ofrene sine til å begå sinnsyke handlinger og selvtortur... Men ved nærmere ettertanke så var det kanskje de morsomme kommentarene hans til de syke handlingene som gjorde at det hele ble litt morsomt (hmm...Kjenner jeg savner'n litt han derre Kilgrave, håper han dukker opp i sesong 2 av "Jessica Jones", selv om han liksom er antatt død og greier. Usikker på om jeg orker å se den serien uten ham). Nuvel, da kan vi jo hvertfall konkludere med at Frøken Theroux ville vært en langt mer spennende person med en god dose humor.



Bill Harken (Malik Yoba)
Ikke overraskende så dukker det også opp en fyr med superstyrke. Han er tidligere FBI-agent, arrogant som faen og burde, i likhet med flere av de andre på teamet, kanskje ha forsøkt å bruke disse evnene sine på å gjøre noe bra tidligere. Isteden er han like opptatt av seg sjæl som det jeg er, og det har gjort ham stresset, noe som videre har ført til at han har en del sinneproblemer. Evnene hans sliter også på kroppen, så han opplever en del helseproblemer rundt dette. Han er også den eneste i teamet som har erfaring med slike operasjoner som de er nødt til å utføre for å fange andre alphaer. Nevnte jeg også at denne fyren er like kjedelig som de jeg har beskrevet ovenfor? Vel, han er sjukt kjedelig.


Det er helt utrolig hvor mange mimikkløse skuespillere de har klart å presse inn i en serie.

Men da har vi endelig kommet til den ENE personen som gjør serien verdt å sjekke ut:

Gary Bell (Ryan Cartwright
Her sporer serien litt av det kjedelige toget, og introduserer en karakter utenom normalen.
Gary er en ung gutt med autisme som klarer å fange opp elektromagnetiske bølgelengder innenfor en viss radius. Dette gjør at han blant annet kan overhøre telefonsamtaler, sjekke e-mailer og se på TV bare ved å stirre ut i løse lufta og vifte litt armene. Talentet hans i seg selv er ikke, i motsetning til resten av teamet, typisk superheltaktig. Det er en av tingene som gjør karakteren hans litt mer interessant, men det mest spennende er hvor bra Cartwright gjør rollen og hvordan han kombinerer Garys autisme med evnene hans. Dessuten fungerer han også som seriens comic relief, noe den desperat trenger blant alle de superkjedelige menneskene. Rollen gjør på ingen måte narr av autismen, men bruker de sosiale utfordringen som følger med syndromet til å skape en del humoristiske situasjoner. Blant annet det at Gary kan være ubehagelig ærlig, og at disse ærlige utbruddene også har en tendens til å komme på helt feil tidspunkt.

Serien har stort sett fått ganske miksede anmeldelser, de fleste ser ut til å sitte med mye av den samme erfaringen som meg: Konseptet er kult, men det er ikke noe nytt med utførelsen. Rolletolkningen til Cartwright har derimot høstet stor anerkjennelse, blant annet fordi han holder seg litt vekk i fra typiske feiltolkninger av autisme. Han holder seg derimot innenfor noen av de typiske rammene som det at autister ofte viker unna øyenkontakt, snakker noe monotont og automatisk samtidig som de trenger regler og rutiner for å kunne forholde seg til verden rundt. En typisk feilbedømming av autisme er at det er en tilstand som ikke kan endres, men problemet ligger heller i det at autister krever riktig stimulans for å kunne utvikle seg. Noe Gary får i bøttevis av i serien og går fra å være veldig rigid og smålig hjelpesløs til å bli langt mer selvstendig. Det er også en myte at autister ikke har noen humor, noe Gary har en god dose av. Denne faktoren har han høstet mye ros for, og jeg liker godt hvordan det mikses litt mellom hva Gary oppfatter som morsomt og hva som mer eller mindre ramler ut av ham ubevisst. Det skal vel sies at det er sistnevnte som får meg til å le mest.

Åh, savner Gary.

 





ATM

Heia bloggen!

For tiden skjer det så mye i livet mitt at jeg ikke gidder å ofre deg en tanke. Det har vært så mye styr og stress, men det har vært av det koselige og hyggelige slaget. Det er jo sjeldent at jeg gidder å skrive ned tankene mine når jeg har det bra. Da har man jo ikke tid til å sitte foran en pc og klage over livet. Men så er det jo dessverre slik at med alle gode ting, så skjer det også noe dritt. Og hvis det ikke har skjedd noe som er spesielt dritt, så klarer zena fort å grave frem noe negativt for det.

Altså, min nåværene irritasjon er ikke ubegrunnet. Eller irrasjonell, som frykten min vanligvis pleier å være. Den er faktiskt helt betimelig, men blir fullstendig ignorert av vedkommende det gjelder. Det skal sies at dette har vært et irritasjonsmoment i snart 5 år, men på bakgrunn av de siste ukers hendelser har det blitt høyaktuelt igjen. Ekstremt aktuelt. Men jeg snakker for døve (og arrogante) ører.

Og nå er jeg fullstendig rådvill.
Dette er en periode hvor jeg burde være glad, lykkelig og spent. Men alt jeg kjenner er en stor, ekkel klump i magen (nei, jeg er ikke gravid) som ber meg om å ta rennefart og løpe langt vekk. For dette går til hælvete. Jeg vet jo at dette vil føre til søvnløse netter, masse tårer og et potensielt magesår. Men det er egentlig ingen av de tingene som bekymrer meg, dette er et problem som lett kunne blitt løst av den det gjelder, så bekymringen ligger mest i at vedkommende ser ut til å ta rennefart og driter i meg. 

Det gjør vondt.

The Internetz

Funny shit from The Internetz.

 

 





 

Hittin' the 3-0!

For noen måneder siden poppet det opp ei gruppe på Facebook: "Liffen blir 30! Vi feirer på overraskende måte!". Gruppa var startet av dama hans, og et lite knippe drammensfolk ble lagt inn som administratorer siden hun trengte hjelp til organiseringen. Hun bor til daglig i Oslo, mens Liffen stort sett holder til i Drammen. For å sikre oss flest mulig gjester ble det derfor best å holde festligheten til Drammensområdet, og vi satt lenge å lekte med ulike ideer om hvor festen skulle holdes. Skulle vi leie lokaler? Leie et utested? Arrangere det ute i det fri?

Valget falt på en setting vi antok Liffen ville føle seg mest komfortabel i: Party på lovligveggen!

Eneste aberet med å holde festen på en slik lokasjon krevde en del arbeid i forkant, da spesielt når det kom til sitteplasser og ly fra regnet som dessverre var forventet fra værgudene. Heldigvis har vi begynt å få litt håndverkere i gjengen, og tidlig lørdag var et lite knippe av kameratgjengen til Liffen samlet for å sette opp presseninger og lage sitteplasser.


Jensi kom og bidro med arbeidskraft og utstyr. Han hadde også barnefri,
så han var fullstendig ubrukelig etter klokka 12. På formiddagen.


Selv måtte jeg en liten tur innom hælvete før jeg kunne dra ned på lovligveggen, noe som førte til at jeg ble ganske forsinket. Jeg var først nede på veggen når klokken var 14:16. Og sånn for orden skyld, med "hælvete" mener jeg i dette tilfellet Gulskogen Senter. Fy faen som jeg hater å sette beina mine innafor det senteret på en lørdag, eller... Hatet begynner lenger før man får satt føttene sine innafor takket være den massive køen av biler som holder til utenfor senteret. HAT.

Så da jeg endelig kom ned på veggen måtte jeg sette ha en 30 minutters meditasjonsrunde for å roe meg ned mens jeg så på de andre sette opp resten av presseningen. Den mest pressende oppgaven jeg hadde var å putte batterier i lyslenkene som ble kjøpt i hælvete, men falt ned i depresjonens avgrunn da det ble åpenbart at de tre lyslenkene gikk på strøm, ikke batteri. Så jeg ga opp, dro hjem for å skifte klær, ta på meg sirkustrynet og hente det eneste bidraget jeg hadde til festlightene: Grillspyd.

Vel nede på lovligveggen igjen ble jeg møtt av et herlig syn.
Enda flere folket hadde dukket opp for å hjelpe til, graffitimalingen til ære for Liffen var i gang og partyteltet var klart for dekorering. Det var bare å sette i gang, men jeg hadde knapt begynt å irritere meg over de ubrukelige lyslenkene igjen da værgudene bestemte seg for å være skikkelig vanskelige. Himmelen åpnet seg og vinden bestemte seg for å hate presseningen like mye som jeg hater Gulskogen senter. Den rev og slet så hardt i de sammenbunta presseningene, så de røk i både den ene og andre enden. Hele opplegget var i ferd med å bli rasert.
 


Back to scratch...

Takket være alle folkene som hadde dukket opp, og deres brennende engasjement for Liffen, så fikk vi dratt presseningen nogenlunde på plass, dandert maten (selv om grilling så helt uaktuelt ut på det tidspunktet), pynta litt og rigget til så folk i det minste kunne få sitte. Mer enn det fikk vi ikke gjort siden mesteparten av tida vår gikk til å fungere som teltstenger.

Men i det fjerne så vi en blå himmel. Vi ante håp. Og i det sola begynte å bre seg utover plassen, så vi en kjent skikkelse bevege seg inn på området. Høy, tynn og slentrete. Liffen hadde ankommet.
Vi krøp frem fra presseningen mens vi gauket bursdagssangen og så til vår store glede at hele opplegget kom som en overraskelse på gutten. En gledelig overraskelse. Mission accomplished! At sola også kom frem og bestemte seg for å bli værende resten av kvelden hjalp på morsomhetene, men jeg tror ikke det hadde spilt noen rolle om regnet hadde bøtta ned. Stemingen var topp! For en gjeng altså. <3


Gratulerer med dagen!
Du et herlig og talentfullt menneske med enorm fanskare,
og vi ønsker deg ALT av hell og lykke på din vei.
You got it.

La oss feire kjærligheten!

I helgen feiret vi kjærligheten!
En feiring vi på mange måter ikke var alene om, det var cirka 107 gjester i bryllupet vi deltok i på lørdag, men vi må jo heller ikke glemme at samme dag spaserte 30 000 i Oslo Pride for å markere at kjærligheten er for alle, uansett hvilket kjønn du forelsker deg i!

Men tilbake til vår kjærlighetsfeiring.
Ericos fetter (og min tremenning. Uten at jeg og Erico er i slekt altså. It's a long story...)
og hans fantastiske kjæreste ble i helgen smidd i hymens lenke (uten at det var noen fysiske lenker tilstede). Selve seremonien ble avholdt i Bragernes Kirke, og vielsen var av det litt uvanlige slaget (sier hun som bare har deltatt i to bryllup i hele sitt liv). De hadde en overraskende kul prest som pratet om litt andre koselige ting enn bare Gud og Jesus, Helene Bøksle stilte med nydelig jodling (?) til brudemarsjen og brudeparet avsluttet med å groove nedover kirkegulvet til Stevie Wonders "Superstition" (man trenger kanskje ikke å ha deltatt i så mange bryllup for å skjønne at dette var litt utenfor nomalen?). Det var så kult at jeg nesten fikk lyst til å ha et bryllup sjæl.

Brudeferden gikk videre ut til Filtvet i Hurum (eller Asker som det skal hete fra 2020...
*hytter med neven mot Hurum Arbeiderparti*) hvor det var duket for middag, underholdning og uendelig med taler. Dagen før dagen var nesten alle gjestene samlet oppe på Spiralen i Drammen, så det meste av klein hilsing og small talk ble unnagjort da. Bortsett fra familien til Erico og en annen fyr jeg gikk på ungdomsskolen med, kjente jeg ingen der og gjorde selvfølgelig ingenting for å erverve meg noen nye bekjentskaper heller. Store og fancy forsamlinger viser som regel hvor lite jeg har å tilføre i samtaler, eller i livet sånn generelt, og jeg la dermed vekk hele tanken om å arrangere bryllup sjæl når jeg innså hvor mye small talk det vil medføre. Og taler.

Dessuten var det generelt vanskelig å konsentrere seg fordi jeg var skrubbsulten.
Vi fikk kastet i oss en baguett hver før vi dro i kirken, og bortsett fra noen boller i 3-tiden så var det lite innabords bortsett fra alkohol, noe som gjorde meg fryktelig nervøs og var en skikkelig god grunn til å holde kjeftamanget så mye som mulig igjen. Heldigvis var brudeparet på plass i 5-tiden, og kort tid senere ble vi guidet inn i et fancy og flott lokale. Alt jeg klarte å konsentrere meg om var menyen, som jeg mer eller mindre nistirret på under den følelsesladde talen til brudens far.


Maaaaaaaat.

Forretten var en nydelig varmrøkt laks med sellerikrem og beurre Blanc potetflak. POTETFLAK.
Chips på maten blir sjeldent feil, og for en som er (møkk)lei laks, så ble jeg imponert over den gode røkte smaken. Den tilhørende sellerikremen var også helt fantastisk. På grensen til orgasmisk
En vinkjenner av brudeparet hadde stått for valget av vin til de ulike rettene, og det er sjeldent jeg spiser mat med sånt tilhørende fancy drikke, men det har faktisk noe å si på smaken altså. Her kom i alle fall hvitvinen Tommasi Soave til sin fulle rett.

 Siden det skulle være kjøtt i hovedretten så hadde jeg på forhånd bedt om å få denne byttet ut med fisk. Og etter den nydelige forretten fikk jeg selvfølgelig et ørlite håp om å få det samme servert til hovedretten, men ingen kokk med respekt for seg selv ville nok gjort det. Isteden ble det kokt laks med tomatsaus, ovnsbakte poteter og sommerens grønnsaker. Det ville sikkert vært helt nydelig for en som ikke er lei kokt laks, og det ble også litt underlige smakssammensetninger. Her fikk jeg virkelig kjenne på hvordan det smaker når mat og vin ikke går overens. Rødvinen som ble servert var Tommasi Surani Ares, visstnok ypperlig til hovedretten som besto av kalv og rødvinssaus. Mindre ypperlig til en noe lettere rett bestående av laks og tomatsaus. Men vinen gikk ned den altså!

Det  den ha gjort.
For desserten gikk unna i en fei, og jeg har absolutt ikke noe minne om hvordan den søte dessertvinen, Casio Capinere Gialla Moscato, smakte. Men det kan også ha vært et bevisst valg fra min side. Jeg er tross alt et chipsvrak, ikke et sjokolademonster, og avstår stort sett fra ting som er for søtt. Jeg dodget for eksempel glatt kakeserveringen de hadde litt senere på kvelden, men det skyldtes hovedsakelig at jeg på det tidspunktet var langt nede i en flaske Gentlemans Jack...

Det var rundt disse tider at selskapet gikk fra å være ganske stivt til mer sånn "hæla i taket". Brudeparet tok sin første dans som ektepar og like etter svømte dansgulvet over av bootyshakende familiemedlemmer og swingdansene venner (eller var det motsatt?). Det dukket også opp en gitar og flere av gjestene fikk vist seg fra sine musikalske sider (noen av de var litt mindre musikalske, men de skal ha for innlevelse og engasjement). Det var også litt betryggende å se at utover kvelden så var det ikke bare mine øyne som svømte i et hav av alkohol, de fleste gjestene var stort sett tipsy og jeg bega meg til og med ut i litt small talk. Det hadde stort sett bare et utfall: Når skal dere gifte dere a....? 
Så jeg vurderte sterkt å arrangere bryllup igjen, sånn for aldri trenge å svare på det spørsmålet igjen.

Neida. Joda.
 Men man blir jo litt inspirert...
 

Anywhooo, flott helg, flott bryllup og flotte folk!
Ha en fantastisk bryllupsreise!

<3

Maarud Lettere Salt

For tiden er jeg på en slags evigvarende diett.
Det betyr at tankene mine konstant kverner rundt tanken om at jeg er på diett uten at jeg egentlig klarer å være på den. Her og der dukker det opp en liten forbedring, men totalt sett har den ikke vært særlig vellykket. Da vi var i Tallinn i mai kjøpte jeg en kjole i middelalderstil til et bryllup vi er invitert til i slutten av juni. Men for at det kunne skje måtte jeg gå ned 3 kg. Noe som ikke har skjedd.
Jeg har gått ned 100 gram. Så det sier seg selv at jeg trenger litt drahjelp i kostholdet.

Og hva er ikke da bedre enn at Maarud lanserer et lettere (og antatt sunnere) alternativ med potetgull? Diett eller ei, jeg er jo tross alt et chipsvrak, noe som gjør det uaktuelt å ta potetgull av menyen. Så da Maarud hadde en stand på Kiwi XL forrige helg fikk vi prøvesmake dette nye potetgullet, og det endte selvfølgelig med at vi (jeg) gikk ut av butikken med en pose. Og for et syn som møtte oss på utsiden! Det svaiet potetgullposer over hele parkeringsplassen! Synet gjorde meg helt varm og fuzzy på innsiden. Det var åpenbart ballonger og de var tydeligvis til pynt, men jeg vurderte sterkt å stjele en. Midt på lyse formiddagen. Heldigvis oppdaget vi en fyr som satt ute på parkeringsplassen og fylte helium i disse ballongene. Da slapp jeg heldigvis å stjele siden jeg klarte å grine til meg en isteden.



Lykke!

Og lykken varte helt frem til jeg faktisk begynte å spise potetgullet.
Det smakte rart.

Jeg hadde nok ikke de største forventningene, men minstekravet var jo at dette skulle smake omtrent like godt som det originale. Det lovet de også utenpå posen. Men det stemte ikke.
Potetgullet smakte faktes ikke i nærheten av vanlig salt potetgull, det ga også en underlig ettersmak som var skremmende lik den man får etter å ha spist potetgull med smak av eddik. Skikkelig pjuk.
Det viste seg, etter å ha lest litt om produktet på internett, at det er begrenset hvor mye salt man kan ha på lettere potetgull uten at det blir for tørt, så produsenten har derfor tilsatt litt "smakskomponenter for å gi produktet en rund og skikkelig saftig smak". Dessverre virket det som de hadde benyttet seg av noen skikkelige crappy smakskomponenter. Dette var så bønn i bøtta at jeg kastet posen mens det fortsatt var potetgull igjen (noe som aldri, ALDRI, har skjedd før) OG jeg ga bort ballongen fordi jeg ikke orket å se på den. Den lyste liksom "løgn".

Working Class Hero 2016




 For noen uker siden holdt jeg som nevnt et stencilkurs for Banana Mama,
en dame som på fritiden er lidenskapelig engasjert i Drammens (nest)største festival:
Working Class Hero. En festival jeg personlig har svært liten relasjon til.

Jeg har noen vage minner om at jeg en gang fikk rota meg inn på Union Scene med cirka tre i promille under denne festivalen og forlot den i sinne da en idiot klarte å søle ut ølen min til brutale 90 kroner. Det var også et år hvor jeg ikke var spesielt imponert over line up'en, så hvis jeg noen gang skulle tilbake dit så skulle det være med noen headlinere som gjorde meg skikkelig våt i buskene. Det har nå også vært tilfellet majoriteten av gangene WCH har blitt arrangert, men hver gang de har hatt bra artister på plakaten så har jeg først fått med meg dette dagen etter festivalen var ferdig. Eller som i fjor, da jeg gikk ut på verandaen for å ta en zigg en sen fredag kveld og hørte musikken i det fjerne da WCH for første (og siste?) gang ble avholdt på Sølfastøya i Drammen. Faen, dit skulle jo jeg!
Jeg kunne selvfølgelig ha trasket bort, men latskapen tok overhånd og jeg la meg trygt tilbake i sofakroken (og lukket verandadøra så jeg ikke skulle høre musikken. Ikke fordi den var plagsom,
men fordi den minnet meg om latskapen.).

Jeg må innrømme at årets lineup ikke gjorde meg særlig våt.
DeLillos? De har jo alle sett før. Honningbarna kunne jo være interessant. Frøkedal har jeg hørt bittelitt på. Resten var ukjente, og selv om dette pleier å være et pluss på festival så foretrekker jeg å ha en grunn til å kjøpe billett. I det minste et show man se. Følelsen var ikke helt der. Dessuten hadde jeg både "Reggae ved Ælva" og en velkommen hjem-fest for en venninne samme helg, så årets WCH var egentlig pakket ned i en skuff for min del. Banana Mama snakket derimot veldig varmt om det frivillige engasjementet på festivalen. Så varmt at jeg en fuktig kveld skrev en sms med "dette blir jeg med på", og *vips* så var jeg inne i frivillighetsloopen. Med null peiling på hva jeg gikk til.

Siden jeg var opptatt både fredag og lørdag kveld, strakk bidraget mitt seg kun til fredag formiddag og hele søndagen. Dvs. på ingen av de tidspunktene hvor det faktisk var konserter. På fredagen kom jeg relativt tidlig (halv tolv ER tidlig, okay?) for å hjelpe til med diverse rigging og pynting.
Stort sett fiklet jeg med dette:



Oppriggingen føltes egentlig litt som en typisk innsatsøvelse i Sivilforsvaret.
Mye fikling, litt bæring, mye kaffedrikking og heftig sigarettføring.

Siden jeg ikke hadde noe særlig peiling på opplegget, så sa jeg også ja til søndagsjobbing.
Da jeg forsto hva denne dagen egentlig krevde, kjente jeg panikken bre seg. Jeg var faktisk millimeter fra å pådra meg et skikkelig angstanfall. Søndag var det duket for Working Class Kids. Som kjent er jeg er ingen fan av barn, og de er sjeldent (aldri) fans av meg (forståelig nok siden jeg ser ut som et troll og snakker like usammenhengende som en alkis). Heldigvis ble jeg tildelt rollen som dørvakt og stempelsjekker, så jeg fikk ikke gjort noe særlig mer skade enn å brøle "VIS MEG STEMPELET DITT!!"
til cirka 300 kids. Det kan ha gitt noen av ungene traumer, og hvis det er tilfellet, så beklager jeg veldig for det. Til mitt forsvar så prøvde jeg å smile samtidig.

Det var forsåvidt ikke vanskelig å trekke på seg smilebåndet, for Working Class Kids var en skikkelig suksess med nærmere 500 (!) solgte billetter! I tillegg rullet DeLillos konserten på fredagen inn til terningkast seks, og Honningbarna trakk bra med publikum. Musikkanmelderne var også generelt fornøyde med line up'en, som viste seg og være langt mer fornøyelig enn hva folk flest (meg inkludert) hadde sett for seg på forhånd. Bortsett fra frivilliggjengen til WCH da.
De hadde trua på suksess hele tiden!

Ikke særlig overraskende heller, for det var en dyktig, engasjert, blid og lattermild gjeng som gjorde festivalen koselig for både frivillige og besøkende. Skikkelig fine folk! Vurderer å slenge meg på frivillighetskarusellen neste år. Det var en årntli' hyggelig opplevelse.


Frivillighetsarbeid anbefales!
Sitter du mye hjemme å tvinner tomler som meg, eller bare har et sterkt engasjement for en sak, finn en organisjon som holder på med noe DU liker og meld deg inn som frivillig!

Dugnadsånden er dessverre fallende i samfunnet. Det trengs folk over hele linja, i alt fra arrangering av festivaler og lokale arrangementer, til de mer trengende som Røde Kors og Kirkens Bymisjon.

Give it a shot.

63. Visit a temple or a church.

63. Visit a temple or a church.

Siden jeg ikke har noen interesse av å gå i noen kirker så hadde jeg egentlig planer om å vente med denne utfordringen til etter etter vi hadde vært i det forestående bryllupet til Ericos fetter (og min tremenning. Uten at vi er slekt assa.). Men da jeg var i Stockholm i helgen snakket guiden vår på Stockholm Ghost Walk litt om den tyske kirken siden de leide lokaler av dem og i et av disse lokalene ble det funnet et gravkammer bak en vegg hvor ei Johanna visstnok skulle vært begravet til evig tid. Kisten hennes var til og med plassert bak et gitter med en svær lås med en påskrift om at nøkkelen var kastet i sjøen. Så hva gjorde kirken? Jo, de tok henne ut av gravkammeret og ga henne en skikkelig begravelse. Resultat: Nå går det ei dame igjen i disse lokalene og hvisker "varför?". De på SGW trodde at dette skyldtes at hun hadde blitt flyttet. Eller som jeg tenkte: Hvorfor hun ble stengt inne i det rommet i utgangspunktet. Vi fikk aldri noen forklaring på verken hvorfor og hvordan hun havnet der, bortsett fra at gravkammeret var betalt til "evinnelig tid" av familien hennes.

Den siste dagen vår i Stockholm gikk vi forbi kirken og så at den var åpen, så vi tok en tur innom. Dvs. jeg satte en fot innafor før jeg snudde og gikk ut igjen. Den var like pompøs som kirker flest.
Og selv om jeg liker pompøs og gammel arkitektur så er det med en sur bismak jeg ser slikt i kirker. Herregud, bruk penga deres til å hjelpe folk....!
 




Betyr "Guds ord består for alltid" eller noe sånt piss.
 


Interessant infotavle. Og ja, det er en refleksjon av meg der.
Og popcornposen min.

 


Er virkelig kakemonsteret religiøs?
 

Stockholm Syndrome

Det er ikke ofte jeg er ute å reiser på egenhånd (og med det mener jeg uten Erico), men i helgen fikk jeg rota meg med på en liten jentetur med ei venninne, Silver. Flyet gikk halv tolv på fredag formiddag met retning mot hovedstaden til Söta Bror. Selve reisen flyreisen varte bare 45 minutter så vi kom frem forholdsvis tidlig på dagen. Etter noe knoting fant vi frem til hotellet. Stockholm virket på det tidspunktet gigantisk, men det er nå en relativ dårlig unnskyldning for at det tok sånn tid å finne frem. Hotellet lå like ved vannet i Gamla Stan (i Skeppsbrogatan), noe vi fort kunne ha funnet ut om vi bare hadde zoomet litt ut på gps'en... Knot til tross, vi ble glade for at det lå forholdsvis sentralt.

Planen var å tilbringe minst mulig tid på hotellet, så vi hadde booket oss på ett som vi antok hadde ganske ræva standard. Gleden var derfor stor da vi så at det knøttlille rommet var velsignet med et stort vindu og god utsikt. Fellesfasilitetene (toalett og dusj) lå også rett utenfor døren, til stor glede for den overaktive blæra mi. Den har en tendens til å slå seg vrang hver gang den aner mangel (eller klønete tilgang) på toalettfasiliteter.

Det første vi gjorde var å gå en runde rundt i nærområdet hvor vi havnet innom Sergels Torg. Der var det matmesse, noe som var veldig passende siden ingen av oss hadde spist siden frokosten på Gardermoen. Silver gikk for thaimat og jeg valgte seafood paella. Halvveis ut i retten oppdaget jeg til min store skrekk at det var i overkant mye blekksprut i den. Ikke av typen blekksprutringer, men små og hele blekksprut. De var sjukt creepy og ødela hele illusjonen om at dietten min er forholdsvis cruelty free. Ikke bare fikk jeg dårlig samvittighet, men takket være karma fikk jeg også noen gassy tarmer. Men det er nå prisen man må betale for å kjøpe sjømat av en gateselger. 


Møtte en kjendis inne i tegneseriebutikken! 

Videre gikk turen over til Gamla Stan igjen for en guidet tur med Stockholm Ghost Walk. Vi fikk en kvinnelig guide (ved navn Maisan, tror jeg) som var svært livlig och riktig duktig på att berätta om Stockholms blodiga historia. Vi lærte noen morsomme fun facts, en av de kan du se på det bildet her:



De nedslitte trappetrinnene viser at dette har vært et godt besøkt sted i sin tid.
Og hva var det som befant seg bak døren? Et bordell.

I tillegg lærte vi hvordan svenskene prøvde å befri seg fra danskene, hvordan byen ble påvirket av tre epidemier med pest, ulike legender knyttet til diverse statuer og ikke minst: Hvilke steder i Gamla Stan som var hjemsøkt. I alt fikk vi en god dose informasjon for en 90 minutters vandring til 200 SEK. Det eneste vi var misfornøyde med var det elendige været (veldig skiftende. Regn, overskyet, tidvis sol og sur vind. Veldig norskt.) som gjorde at man til tider mistet interessen for guiden fordi man var nødt til å prøve å holde seg selv i live. Jeg tror også turen hadde vært mye kulere senere på kvelden, enten i skumringen eller i mørket. Midt på lyse dagen var liksom ikke såå skummelt. Og jeg skulle helst hatt litt mer detaljer og skumle historier om spøkelsene. Som var sånn typ tre stykker.

Etter spøkelsesturen gikk vi til Hard Rock Cafe.
Jeg og Erico har jo allerede en vane med å dra dit når vi reiser slik at vi kan få med oss et glass med logo og stedsnavn, så det var litt kult at Silver også hadde for vane å reise innom der. Det ble noen drinker, men jeg måtte ta til takke med å kjøpe et lite shotglass da de, i følge servitøren, hadde bestilt nye glass for tre uker siden som enda ikke hadde blitt levert. Det var irriterende for samlinga vår og enda mer irriterende å høre for den lille delen av meg som er innkjøp og logistikkansvarlig. Drinkene var heldigvis gode, til tross for at jeg ikke fikk beholde glasset.

Dagen derpå var vi nødt til å dra rett opp til Hard Rock igjen siden Silver hadde glemt igjen noen handleposer. Jeg fikk ansvar for kart og gps, men uansett hvor langt vi gikk så havnet vi tilbake på det forbanna Sergels Torg. Etter å ha gått cirka en mil feil overlot jeg gps'en til Silver. Ti minutter senere var vi på Hard Rock... Siden skrittelleren viste at vi var godt innafor den anbefalte mengden med trasking, tok vi t-banen ned til Södermalm for litt shopping (vi lærte at Stockholm egentlig ikke er såå stort, men slitsom nok å traske rundt i). Vi var ikke særlig begeistret for området rundt og ovenfor Sergels Torg, det inneholdt for det meste mainstream butikker. Altså, akkurat de samme som man finner på et hvert kjøpesenter her i Norge. På Södermalm fantes de litt mer spesielle og unike butikkene. I tillegg var det en gatefestival der, "Make Musik", så det var masse liv og musikk på nesten hvert eneste gatehjørne og torg.

Ikke at vi fikk med oss så mye, hver gang vi så noen gatemusikanter sluttet de å synge.
Men vi så en kul streetperformer:


En av de kulere gateartistene jeg har sett! #bmoneybwild

Og noen små guttunger som malte graffiti:

Vi oppholdt oss ikke så alt for lenge på Södermalm.
Rundt seks var vi tilbake på hotellet for å legge fra oss handleposer og kle oss om til turens store høydepunkt: Muse konsert i Globen! Silver hadde sjekket ut drikke og spisemulighetene i området der, så vi dro dit i god tid for å fylle magesekken. Vi fant en italiensk restaurant like ved som var stappet med Muse-fans. Silver bestilte pizza og jeg skulle ha rekesalat. Maten ble servert på under ti minutter, og var jævlig god og fresh. Vi var imponerte over at de klarte å holde trøkket oppe med så mange besøkende. De på Ill Conte Globen skal virkelig ha props for å være godt forberedt! Siden matserveringen gikk raskere enn forventet fikk vi desto mer tid til å bøtte nedpå vin og vente mens køen løste seg opp. Vi hadde nemlig sitteplasser, så det var ikke noe behov for å presse seg fram for å komme seg foran scenen.

Da vi endelig fikk kommet oss innenfor dørene var vi forberedt på at oppvarmingsbandet
"The New Regime" skulle på scenen (har lyttet på de i ettertid og kan ikke si jeg føler at vi gikk glipp av noe). Dørene åpnet halv åtte, og vi var inne rundt halv ni. Men de var allerede ferdigspilt og Muse gikk på like etter. Skjønner at jeg er litt for vant til å dra på konsert med ustabile punkere som bruker timesvis på å komme seg ut på scenen (gjerne fordi et av medlemmene må bli edru nok til å spille...).
Mer info og bilder fra konserten kommer kanskje i et eget innlegg senere (spørs på været).


Forrykende liveshow! Helt klart på topp fem lista.

På vei hjem fra konserten stakk vi innom et utested på toppen av den Kongelige Operaen.
Der var vi visstnok i selskap med en kjent svensk DJ, men ingen ville namedroppe ham. Det eneste vi vet er at han het Tom, men det hjelper jo ikke akkurat å google dj+sverige (selv ikke +tom). Da dukker det bare opp bilder av Avicii, så vi får ta de på ordet at han var en skikkelig kjendis (...). Etter et par gode drinker gikk for å skaffe oss noe mat før returen til hotellet. Jeg fikk meg en falafelwrap på 7 Eleven (syns falafel kan bli litt mer populært i Norge..!) mens Silver kjøpte seg en fransk hot dog på et gatekjøkken. På dette tidspunktet var hun riktig så pusset, noe som dessverre gikk hardt utover de stakkars ungguttene bak kassa. Som svensker flest skjønte de ikke en dritt norsk, så da Silver ville, av en eller annen merkverdig grunn, vite hele innholdsfortegnelsen på den franske dressingen gikk det helt i stå for dem. Ikke skjønte de hva hun sa, og ikke hadde de peiling på fransk dressing. Så vi gikk derfra.

Da vi gikk over Norrbro så vi en guttegjeng der med kameraer og annet filmutstyr, de sto å filmet en kar som satt å rappet i en bil. Vi hadde møtt på nok en kjendis. Som vi ikke husker navnet på.
De var overraskende fascinerte av det norske språket (i motsetning til andre svensker vi møtte på), og flere av de hadde visst bodd i Norge før. Ikke at noen av de ville si hva de egentlig hadde gjort i Norge, så jeg antar at de jobbet på 7 Eleven som svensker flest.


Om noen ser en musikkvideo med "denne" scenen her, gi beskjed'a! Nysgjerrig.

Søndagen var det avreise. Vi sjekket ut av hotellet til tolv, før vi vandret et par timer rundt i Stockholms travleste gater før vi tok snabbtåget til Arlanda. Resten av reisen gikk forholdsvis knirkefritt.
Ingen forsinkelser og ikke noe stuk. Mye av det kan man egentlig takke en bereist Silver for som var en skikkelig god reiseleder!

Takk for turen og takk for besøket, Stockholm.
 

Enemy of the State

Selv om jeg i et innlegg tidligere denne uken roset justisminster Anders Anundsen for hans fokus på internettshaming og hevnporno, har jeg på noen andre områder en svær høne å plukke med denne ministeren. Meg bekjent er stortinget nå i ferd med å gi politiet nye og skjulte tvangsmidler i kampen mot kriminelle. Det er tydeligvis et flertall på stortinget som ønsker mer kommunikasjonskontroll, ransakelser, romavlytting, teknisk sporing og kameraovervåkning.
Det nye tilskuddet til samlingen er dataavlesning.

Sistnevnte gir politiet mulighet til å hacke seg inn på elektroniske duppedingser, alt fra pc'er til kopimaskiner (?). Unnskyldningen er økt terror og at de kriminelle nettverkene får blomstre på internett. De trenger heller ingen mistanke om lovbrudd eller konkrete handlinger, det holder at noen planlegger. Det holder at noen du kjenner mistenkes for å planlegge noe. For du er jo på vennelista deres på face. Dere har samme interesser, gikk kanskje på samme skole. Uansett så foreligger det nok indisier til at politiet også overvåker deg. Muligens på bakgrunn av en person du ikke har sett på 10 år, men som du med jevne mellomrom kommuniserer med på facebook. Bare sånne enkle "hei, hvordan går det?" og et "gratulerer med dagen".

Politiet vil kontrollere alt, og heller luke ut de uskyldige. Overvåke noen en måned eller to før de kan sjekke dem ut av saken. Det er så enkelt hvis man er uskyldig. Så hva er det folk er så redde for?

Å miste friheten sin selvfølgelig.
Og jeg er en av disse, selv om jeg gjerne vil ha tak på alle terrorister og pedofile (for pro-dataavlesningsfolk ser disse to grupperingene ut til å være de største årsakene til hvorfor denne type overvåkning er helt ok), men det skal ikke gå på bekostning av uskyldige som på bakgrunn av denne dataavlesningen kan bli kriminalisert. "Men da er de jo kriminelle. Da fortjener de det."
Det er ikke nødvendigvis sant.

Er alt som er lovlig greit? Sånn etisk og moralsk?
Er alt som er ulovlig feil? Sånn etisk og moralsk?

Dessverre finnes det noen regelryttere som bestemt mener dette. At våre lover og regler er spikret i stein. Men med en verden i forandring så vil også lovverket endre seg, og noen må kjempe for dette. Og med denne overvåkningen, vil de kunne få mulighet til å gjøre endringer eller vil staten slå ned på dem før de i det hele tatt får muligheten?

Jeg skal innrømme at vi i "trygge", lille Norge ikke er spesielt utsatt. Jeg frykter at når et land åpner for dette, så vil flere følge etter. Land som enda har lover som er datert før kristus, lover mot det å være menneske. Og selv om vi i dag anser oss som et sivilisert samfunn så er det flere land som innfører lover som ødelegger menneskers frihet.

1) Du er et lovlydig menneske. Du har en idiot av en fetter som henger rundt kriminelle miljøer. Du overvåkes på bakgrunn av hans aktiviteter. Du er homofil. Og du bor i et land som fordømmer homofili.
2) Du er et lovlydig menneske. Du har en idiot av en fetter som henger rundt i kriminelle miljøer. Du overvåkes på bakgrunn av hans aktiviteter. Du er ung, du har blitt gravid og du tar en abort. Og du bor i et land hvor abort er ulovlig.

Dette er bare to eksempler på kriminelle handlinger man kan utføre som egentlig er en menneskerett, men som staten anseer som noe kriminelt. Vi har det godt her i Norge, men hva om den neste regjeringen forbyr abort? Debattene raser jo rett som det er om dette temaet. Meningene er delte så vi skal ikke se bort i fra at et forbud kan komme. På 1600-tallet satt det langt flere kvinner i fengsel enn i dag, mange av de opplevde å få dødsstraff, fordi de enten forsøkte på, eller fikk utført, abort. I de verste tilfelle drepte de ungen sin så fort den ble født. Det var jo tross alt en skam å få unger utenom ekteskap, så ugifte kvinner som uheldigvis ble gravide var så godt som fucked uansett.
Anti-abortlover vil aldri kunne få damer til å beholde unger de ikke vil, eller kan, ha. Selv ikke i dag hvor det er helt akseptert med alenemødre og barn utenom ekteskap (her syns jeg også det er viktig å påpeke at det finnes over 100 millioner hjemløse barn på planeten. Trenger vi flere?)

Men hvis informasjonen politiet graver opp ikke er relevant i forhold til de kriminelle aktivitetene de er på utkikk etter så vil vel ikke dette ha noe å si? Å jo da. Da glimter staten til ved å åpne for ytterligere deling av overskuddsinformasjon. Om politiet overvåker deg fordi de tror fetteren din stjeler biler og de oppdager at du har utført en ulovlig abort, ja da sendes den informasjonen rett over til drapsavsnittet. For det er det du vil bli tiltalt for: Overlagt drap.

 Men punktet vi alle burde bekymre oss over er i hvilken grad staten kan benytte informasjonen de kommer over til å beskytte seg selv. Ville Edward Snowden i det hele tatt fått rukket å lekke opplysningene som beviste at våre gode venner "over there" bedrev ulovlig overvåkning? Ville WikiLeaks ha fått levert ut dokumenter som omhandlet krigen i Afghanistan hvor militæret beskyttet egne soldater og deres angrep på sivile? Ville Panama Papers ha blitt offentliggjort?
 
Skal staten overvåke noen så må det være den mistenkte, og mistanken må være der for en grunn. Vi kan ikke ha et statlig organ som overvåker folket når de selv føler at det er på sin plass.
Staten har ikke alltid rett.

 


Og hvorfor skal vi ha mer overvåkning når kriminaliteten går ned?
 

Hevnporno

Hevnporno... Ordet som trender denne uken fordi Sophie Elise har, i følge surmaga "menn" i kommentarfeltet hos Linn Rosenborg, atter en gang grini seg til oppmerksomhet i media.
En tidligere kjæreste har tatt et bilde av henne under en seksuell handling og da det ble slutt mellom dem så spredte han dette bildet videre på internett. Vi alle kan vel være enige om at det er ganske drittsekk gjort? Vel, de fleste burde være enige om det, men jeg blir jo litt baffled over de som syns det er helt på sin plass. Herregud, hun legger jo nærmest ut mykporno sjæl så dette må hun jo tåle!
I debattfeltene hos flere av mediehusene gikk det velkjente ordtaket "den som er med på leken får tåle steken" igjen. Og igjen. Som om et bilde tatt under en veldig privat handling har noe som helst med det hun legger ut på bloggen sin. For jeg har jo også blogg, med svært lite bilder av meg selv forøvrig, men jeg har også hatt samme kjæreste i 12 år. En kjæreste som reiser vekk 1 måned hvert år. Og han har selvfølgelig fått sin dose puppebilder hver gang han reiser bort. Betyr dette at jeg fortjener å få disse spredd rundt ved et eventuelt brudd?

Nei.
Å gjøre slikt mot et annet menneske klassifiseres som et overgrep, men det vil ikke "Rolf" være med på. Sophie Elise begår nemlig overgrep mot seg selv siden hun poster slike lettkledde bilder sjæl.
Så da tenker jo jeg mitt, mener virkelig "Rolf" at hvem som helst kan ta slike bilder av henne og spre det rundt for egen vinning?



Hvis man legger ut et bilde av seg selv i bikini, har alle andre lov til å legge ut bilder av deg i undertøy? For bikini og undertøy går jo for det samme. Men er det greit?

Nei.
Det er ikke greit.
(Og heller ikke i bikini for den saks skyld.)

Men så er det jo en del andre sider av saken som visstnok gjør dette overtrampet helt åkei.
Som "Binbon Lindon" påpeker, hadde hun ikke puttet det kjønnsorganet i munnen i utgangspunktet så hadde ikke dette vært noe problem. Så slutt å gjør ting bak lukkede dører folkens! Og hvert fall ikke med kjæresten din! Kan ikke stole på noen vettu.



Og dessuten... Hvis noen tar et ekkelt bilde av deg og sender det videre så kan hvem som helst bruke det som de vil. Det er nemlig ytringsfrihet. Men at Sophie Elise uttaler seg om saken som omhandler henne, det er det flere som mener er helt høl i hodet. Oppmerksomhetssyk er hun. Den lille førkja.

Det påpekes også gang på gang, både i innlegget, på Sophie Elises blogg OG i kommentarfeltet, 
at bildet ble tatt uten Sophie Elises samtykke, og at hun heller ikke var klar over at bildet ble tatt.
Og til tross for at det finnes et TILSTÅELSESBREV fra gjerningsmannen som BEKREFTER dette, så vet flere av disse "mannfolka" bedre. Å nei du. Den barbiedukka skal ikke lure dem. Og dessuten, hvis man ikke får med seg at et slikt bilde blir tatt, ja, da er man jaggu glad i å suge pikk! (Som om det plutselig er en negativ ting...?) For hun måtte jo ha oppdaget blitzen? Midt i alt kåtskapen så MÅTTE hun ha oppdaget den. Dessuten så kan hun skylde på seg selv og livsstilen sin. Faktisk.



At Rosenborg setter fokus på denne saken er ingen overraskelse.
Hun er en selverklært feminst og tar ofte opp temaer som omhandler ulike overgrep mot kvinner. Og når hun skriver om noe i den kategorien kommer det alltid, ALLTID, en idiot som klager på det såkalte "manne-hatet" hennes. Herregud, så dum hun er som tar utgangspunkt i en sak hvor en mann har sendt rundt bilder av ei dame. Det finnes jo damer som gjør det samme! Og som tilsvar til den kommentaren glimter "Rolf" til igjen:



Bloggen til Rosenborg er visst veldig svarthvitt. I motsetning til hans fargerike kommentarer. Han er jo så smart han "Rolf", som klager over at Sophie Elise er sååå oppmerksomhetssyk mens han gang på gang gir saken... Oppmerksomhet.



Og alt dette hadde selvfølgelig forsvunnet fra jordens overflate hvis Sophie Elise bare hadde holdt kjeft om hele saken. Fetter Anton burde kanskje ha lest Sophies eget innlegg om dette? For det er ganske jævlig lesing. Det er ganske jævlig at folk har sendt dette bildet til foreldrene hennes (hvem faen gjør sånt?), venner og at hun må finne seg i at ukjente mennesker viser henne dette på bussen (hva faen er galt med folk?). Som om de har noen rett til å sitte der å godte seg over dette. Det er til å bli kvalm av.
Jeg gir fullstendig faen i hvor oppmerksomhetssyk jenta er hvis hun bruker statusen sin til å sette fokus på viktige saker. Sophie Elise er ikke den første som opplever dette, langt i fra den siste, men man kan jo håpe at fokuset får det til å skje med en mindre.

Et annet viktig aspekt med denne saken er det at hun har bildet, hun har tilståelsen fra gjerningsmannen og fortsatt presterte politiet å henlegge saken. MED EN TILSTÅELSE. Det burde faen ikke være mulig. Det er den virkelige skammen i denne saken. En skam for politiet.

Men NEIDA.
I slike saker kommer det jo også alltid en tulling som skal påpeke at noen har det verre, som om det er et godt argument for at andre folk skal holde kjeft om sine egne problemer.



Virkelighetssjekk? Virkelig?
To norske damer skal altså ignorere sitt eget liv fordi det har skjedd noe grufullt i Storbritannia? Ignorere noe som er høyst aktuelt i dagens samfunn fordi det skjer annen dritt? Det er faktisk mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Det er faktisk mulig å være engasjert i flere saker på en gang. Og dessuten.... Overgrep er et vidt begrep. Det omhandler så mye, men det koker ned til en ting:

At alle mennesker har rett til å bestemmer over sin egen kropp. 

Selv om noen andre eier kameraet.
Selv om man lot vedkommende ta et bilde av en seksuell karakter.
Det er ikke greit å spre bilder tatt på privaten for å drite ut andre.
Uansett hva de selv har sendt rundt eller lagt ut på internett.

Og selv om diverse "menn" bagatelliserer denne saken så er jeg veldig glad for at justisministeren Anders Anundsen tar det alvorlig. Han bekrefter at det er et økende samfunnsproblem da antall avhør i slike saker har økt betraktelig, men han ønsker at flere skal anmelde da det foreligger store mørketall på dette området. Lovverket er også nødt til å følge med i tiden. At Sophie Elises sak ble henlagt på bevisets stilling er en skammelig affære, og selv om Anundsen ikke kan si noe spesifikt om hennes sak så er det kjekt å høre at dette er et område som vil bli forsterket med den nye nærpolitireformen (ikke at jeg heeeeelt kan se den, men....).

Selvfølgelig, mye av dette hadde jo vært spart om folk holdt seg for gode til å spre slike ting på nettet for å hevne seg. Eller kanskje vi alle skal avstå fra sex og nakenhet? For det er best å holde seg i skinnet så folk ikke tar bilder av deg som andre kan synse om...

Fy faen så skinnhellige folk i kommentarfeltene er.
Aldri gjort en dum ting i hele sitt liv! Aldri har de stolt på feil personer heller...
Lurer på om disse menneskene i det hele tatt er menneskelige.

 


Foto: Sophie Elise Isachsen.
Tøff dame!

MUSIC 137 - Selah Sue "This World"

137. SELAH SUE "THIS WORLD"

Noen få ord:
Egentlig er det litt snodig at denne låta har havna på spillelista "These Days" rett etter at jeg skrev om Laura Tesoros "What's the Pressure". Hvorfor? Fordi det viser seg at belgiske Selah Sue var med på å skrive eurovision-bidraget.

Men det er egentlig ikke så rart. Jeg er tydeligvis inne i en periode hvor det går mye i artister som blander jazz, funk, soul, reggae, pop og hip-hop. Selah Sues første og selvtitulerte album, "Selah Sue", er en god blanding av dette (anbefaler også ekstrautgivelsen av dette, "Rarities"). Og det første sporet på skiva, "This World", starter med en tung og mørk bass og låta bæres stort sett av Selah Sues hese vokal. Det jazzes opp når refrenget kommer, før låta faller tilbake til den digge bassen. Jeg er hekta.

Og i forbindelse med dette innlegget søkte jeg opp musikkvideoen.
Etter at spotify kom i bruk har jeg ikke sett så mange av de, kun i forbindelse med disse innleggene. I stor grad føler jeg at musikkvideoer har mistet slagkraften sin, det handler jo mest om å shake mest mulig ass eller vise overdrevent mye hud. Sett MTV på mute og man har ganske så dugelig mykporno.
Selah Sues video er derimot av den normale typen, ikke noe kroppshysteri der i gården. Den er i svart/hvitt og med fokus på artisten hvor hun for mesteparten av tiden danser i en slags jumpsuit (som ser mistenkelig ut som en onepiece). Det er en helt grei video. MEN... Og det er stort MEN her (og dette kan skyldes min manglende rytme), men jeg syns artisten er fryktelig off-beat gjennom hele videoen. Det er som om hun prøver å dra opp trøkket i ei låt som verken krever eller trenger det. Det fører faktisk til at man syns låta blir litt dårligere. Heldigvis trenger jeg ikke å forholde meg noe særlig til videoen, og skal du høre på den anbefaler jeg deg å trykke på spotifylinken litt lenger opp i innlegget, enn videoen nedenfor.

Anbefalt spilleliste: NightLife.


So won't you just give it up
'Cause you don't understand
Big it up, but you don't understand
And it's really nice, but you don't understand
So big it up, 'cause you don't understand
'Cause you don't understand baby

Reggae Ved Ælva: Selecta Daniel Lion & MC Killah (Jah Ark Manifest)

På fredag var det duket for nok en Reggae ved Ælva, og nok en gang ble det avholdt på Pavarotti i Drammen. Et stort pluss med dette arrangementet er at det pleier å være gratis inngang, et lite aber er at etter de flyttet til pava så har det blitt ekstremt trangt om plassen. Pavarotti må jo være et av de minste utestedene i Drammens, med plass til sånn typ fem mennesker.

Reggaedørene åpnet seg klokken ni, men da var vi fortsatt hjemme hos oss hvor vi holdt en liten stencil-workshop for Banana Mama. Hun ble skikkelig fascinert av 30-års gaven min til Bolla (et stencilbilde av trynet hennes), og ville gjerne gi noe lignende til et vennepar som skulle gifte seg i helga. Til tross for at det var ren flaks at bildet mitt av Bolla faktisk lignet på Bolla, sa jeg fortsatt ja til å holde kurset, og resultatet ble overraskende nok veldig bra! Banana Mama hadde heldigvis noen kunsteriske evner og gjorde mesteparten selv. Dessverre kunne hun ikke være med oss på reggae siden hun skulle hjem og pimpe seg til det kommende bryllupet (samt prøve bursdagsgaven hun fikk av Bolla), men hun kjørte oss andre til byen sånn i 11-tiden. En gjeng bestående av meg, Erico, Bolla og Gliset. Vi hadde vært lite harde på jegermeister-flaska før vi dro, så stemningen var på topp når vi kom til pava. Formen var faktisk så jævlig "på topp" at jeg brøt ut i spontan dans så fort jeg hørte reggae-rytmene. Og jeg kan ikke danse. Det var en klein affære både for meg og omgivelsene, og jeg syntes det ble enda kleinere da jeg etter en time så hvem som satt ved det bordet jeg krampaktig shaket mest ved: Admiral P og Onkl P. Selv med tre i promille følte jeg på flauheten.

Like etter entret de scenen som en overraskelse, og alle trakk seg ned foran scenen.
På dette tidspunktet hadde jeg møtt Tappy, og vi prøvde å danse i folkemengden foran scenen,
men det var bare å gi opp. Den såkalte dansingen min førte bare til at jeg slo ned de rundt meg. Noe som ikke gikk upåaktet hen for vaktene, og like etter, sånn rundt halv ett, var jeg på vei hjem.
Da hadde jeg knapt vært der i to timer. DRITSURT.

Dagen derpå var jeg derimot ikke så sur da jeg innså at vakta egentlig hadde reddet meg fra sosialt selvmord. Først og fremst fordi jeg slapp å (fortsette å) vise folk min manglende rytme, men for det andre: Sjansen for at jeg på et senere tidspunkt ville overfalt Onkl P eller kjeftet på Admiral P for å ødelegge nattesøvnen min, var forholdsvis stor. Jeg hadde jo tross alt smakt på en av de nye drinkene på pava, Whiskey Smash (Jim Beam, is, masse kliss og mynte), og whiskey bringer alltid frem Sailor zena. Den kan også ha vært en medvirkende årsak til den lave populariteten min blant vaktene...

Vel, bedre lykke neste?
Allerede 17. juni er det klart for et nytt Reggae Ved Ælva igjen på Pavarotti, og vi har selvfølgelig holdt av datoen i kalenderen. Nå hadde jeg egentlig tenkt å skrive et langt avsnitt om at jeg mest sannsynlig kommer til å holde meg unna alkohol den dagen, samt holde reggaefoten i sjakk, men med tanke på gårsdagens (søndag) fyllekule (måtte hjelpe Erico og Svampen å sørge over Godsets 2-1 tap til Odd....!), har jeg nå (...) innsett mine svakheter når det gjelder alkohol. Ikke bare roter den til min evne når det kommer til begrensninger, men jeg mister også kontrollen over en del kroppslige funksjoner (av typen som fører til at jeg bryter ut i ukontrollert dans! Ikke av den hvor man mister kontrollen over urinveiene....). Det er bare dumt å bruke tiden på å innbille seg at alt kommer til å bli så mye bedre neste gang. Kommer nok til å være like drita og fekte like mye med armer og bein da som nå. Men jeg skal gjøre et ærlig forsøk på å ikke bli kasta ut så fort.
Noe ansvar må man jo ta.


Paparazzi-zena.

Kulturnatt: Prosjekt SuperSelma

I går var det Kulturnatt i Drammen!
Det var satt opp en hel masse kule arrangementer rundt i Drammen. Alt fra ulike kunstutstillinger, konserter, stand-up og filmvisninger. Selv hadde jeg en plan om å dra på Drammen Museum og se en japansk-inspirert forestilling som het "Haiku". Har jo nesten bare tatoveringer i japansk stil, uten at jeg har noe som helst peiling på Japan eller japansk kultur, så dette virket ideelt for å få litt mer kunnskap på det området. Men jeg kom meg aldri bort på det haiku-greiene.
Erico og Liffen sto å malte en vegg i Tollbugata til ære for Prosjekt SuperSelma, og da jeg kom dit var det strålende sol, glovarmt og en hel masse folk som sto å hang der. Så da ble det til at jeg kjøpte noen pils, og ble sittende der selv. Helt til solen gikk ned.

Jeg angret litt i ettertid, på at jeg ikke dro på haikuen.
Så da måtte jeg benytte meg av den store kunnskapsbasen wikipedia som kunne fortelle meg at et haikudikt består av 17 mora (en fonetisk betegnelse som vagt tilsvarer stavelser. Med andre ord:
Jeg aner ikke hva det er.). Første linja har visstnok 5 mora, andre linje 7 mora og den tredje linja 5 mora. Tradisjonelle haiku er tilknyttet naturen og skal inneholde et kigo, som er det ordet som setter diktet inn i en spesiell årstid. Diktet skal også skrives i nåtid, og det skal ikke rime. Japanske haiku skrives på en linje, mens vestlig haiku går over tre linjer.

An old silent pond...

A frog jumps into the pond,

splash! Silence again.

 

Autumn moonlight?

a worm digs silently

into the chestnut.

 

Lightning flash?

what I thought were faces

are plumes of pampas grass.

- Basho Matsuo (松尾 芭蕉, 1644-1694)

MUSIC 136 - Laura Tesoro "What's the Pressure"


136. LAURA TESORO "WHAT'S THE PRESSURE"

Noen få ord:
Da ser det endelig ut som at Eurovisionoppstyret har lagt seg her i Norge.
Vi kom jo tross alt ikke til finalen en gang, noe jeg på mange måter er svært glad for. Hadde vi deltatt, eller i verste fall vunnet, så hadde det sikkert vært side opp og side ned om den fryktelige sangen "Icebreaker." For ikke å snakke om all spilletiden den ville ha fått på utesteder og radio. Nå kan vi heldigvis pakke den langt inn i glemmeboka, for uavhengig av hva flere Norgespatrioter skulle ha det til så er det IKKE en bra låt. Den er en typisk Eurovision, spesielt siden starten minnet meg litt om Loreens "Euphoria", som var vinnerlåta for Sverige i 2012. Bortsett fra at den svenske låta var kul, det er ikke den norske. Dessuten så gikk det jo dritt under fremføringen i delfinalen da Agnete bommet fra første tone. Og det er en låt som virkelig krever god vokal om den skal ha noe gjennomslagskraft. Og det var jo selvfølgelig veldig trist, for vi vet jo at jente kan synge, og det er veldig fint med all støtten hun fikk etterpå. Men til alle dere som bestemt mener at hun hadde det BESTE bidraget:
Dere må virkelig sjekke gehøret!!

Selv satte vi å så på den delfinalen hvor Norge var med, og selv om jeg hater typisk Eurovison-musikk så har jeg også en stor forkjærlighet for å torturere meg selv. Men det skal sies at den delfinalen ikke hadde de verste bidragene. Altså, mye typisk eurodance, men det var ikke like glorete som tidligere (selv om sceneshowet var en like stor trigger for epileptiske anfall slik det pleier å være).
Men, jeg har heller ikke sett (hørt) alle bidragene. Vi skrudde på TV'en da Australia sto på scenen (Dami Im med "Sound of Silence"), og de imponerte i år som i fjor (da stilte de med en Bruno Mars- inspirert låt av Guy Sebastian, "Tonight Again"). Sterke kvinnelige vokaler er jo en gjenganger i Eurovison, og forøvrig noe av det jeg liker best med konkurransen. Sånn sett imponerte både Slovenia (ManuEllas "Blue and Red") og delvis Bulgarias bidrag (Poli Genova "If Love Was a Crime"), selv om de begge var litt cheesy. Men det virket jo lovende for resten av bidragene helt til Danmark kom på scenen og serverte det meste klissete boybandet verden har sett (og jeg var der når både Backstreet Boys og N'Sync slo igjennom. Disse gutta her var bare...Ille.). Lighthouse X kalte de seg og de serverte den überdårlige "Soldiers of Love". Jeg kastet opp litt bakerst i halsen mens de opptrådte, true story. 

Etter det bidraget var det tilbake igjen til de sterke kvinnelige vokalistene med Ukraina (Jamala, "1944", som endte opp med å vinne hele driten) og da Norge, som feilet drastisk. Så kom det et helrocka bidrag fra Georgia (Nika Kocharov & Young Georgian Lolitaz med "Midnight Gold". Jeg fikk litt sånn Kasabian-følelse av låta. Den var ikke dårlig, men heller ikke de kom til finalen. Sikkert på grunn av det uhyre lange og unødvendige bandnavnet.). Nest sist ut var Albania som prøvde seg på en Alexander Rybak ved å stille med ei låt som het "Fairytale", og selv ikke kraftig kvinnelig vokal kunne redde den låta. Den var ganske dårlig. Men det siste bidraget i den andre semifinalen, Belgia, DET var utvilsomt noe av det bedre jeg hadde hørt. Selv utenom Eurovisionkontekst (latterlig dårlig tekst da, men det er jo veldig eurovision da...). Men nå har jo jeg liten forkjærlighet for funkpop, og den låta var catchy og sommerlig. Den vil utvilsomt IKKE gå igjennom funksensuren til Liffen, så er du super funkfan så blir den sikkert alt for kommersiell. Men den har gått rett inn på spillelista mi for i sommer.

Anbefalt spilleliste: Funkadoodle.



What's the pressure?
You will grow, you will know in the end
That this is fiction
It's in your mind, live your life instead

TV: The Strain

Visste svært lite om denne serien da jeg satte den på, sent en 17. mai kveld. Jeg var egentlig mest ute etter noe hjernedødt å se på mens jeg stappet trynet mitt fullt av godteri og brus mens alkoholinntaket fra nasjonaldagen fortsatt boblet i blodet. Og i løpet av den første episoden vurderte jeg sterkt å finne noe annet. Historien virket uryddig, skuespillet relativt dårlig og den var bare gjennomført treg.
Men så viste det seg at jeg tok handlingen litt for gitt...

I første episode møter vi en CDC-ansatt (Center for Disease Control), Dr. Ephraim "Eph" Goodweather (Corey Stoll. Med overraskende mye hår på hodet enn da han var med i "House of Cards"), hos en familierådgiver sammen med sin separerte kone. Det kommer tydelig frem at Eph er for opphengt i jobben sin, og at han er en tørrlagt alkoholiker. Kona er lei, så til den grad at hun har fått seg en ny type som attpåtil skal flytte inn i Ephs gamle hjem. I tillegg blir timen avbrutt av en hastesak på jobben til Eph. Klassisk far-jobber-for-mye-og-overser-familien-drama altså.

Tilbake på sin elskede jobb dukker det opp en forunderlig sak.
Et helt fly har landet på JFK, dødt. Kun fire av passasjerene lever, det ser ikke ut til å ha vært noen kamp og ingen husker hva som har skjedd. Hittil minner alt om en litt dårligere episode av CSI.
Og så dukker det plutselig opp en creepy gammel dude (David Bradley) som tilsynelatende snakker tull og prøver å komme med en form for advarsler, samt at de finner en rar, uregistrert kasse med mystiske utskjæringer i lasterommet på flyet. Her tok serien en noe uventet retning for mitt vedkommende, og til tross for en fortsatt rotete historie, så begynte den i det minste å bli litt mer interessant.

**SPOILERS**

Etter episode tre var jeg hekta. 
Serien omhandlet jo litt mer enn bare virusspredning! Beskrivelsen jeg hadde lest av serien indikerte at det handlet om et zombievirus, så når serieskaperne (også forfatterne, da denne serien er basert på en boktriologi av disse) Guillermo del Toro (årsaken til hvorfor jeg valgte serien i utgangspunktet) og Chuck Hogan puttet inn en liten dose overtro, så var jeg helt solgt. Det hjalp også på at en av mine kjendiscrush, Kevin Durand, dukket opp. Selv om han i serien har fått en sykt irriterende østblokkaksent (av typen Famke Janssen hadde i første sesong av "Hemlock Grove"...).

Det skulle også vise seg at det ikke var snakk om noe zombievirus, men vampyrvirus. Serien henger ikke heeeelt på greip (understatement) og den er i overkant klisjeaktig på noen områder (som alt dette med sølv og sollys....), men samtidig har den noen fine løsninger på enkelte av klisjeene. Det aller beste med serien er min personlige favoritt: Synlige monstre! Det er ingenting jeg misliker mer enn skrekkfilmer- og serier som bare viser antydninger til det skumle (en av grunnene til hvorfor jeg mistet interessen for "Lost"...). Her får man de i store doser, selv om jeg var noe (veldig) skuffet over utseendet til den såkalte Mesteren. Det var faktisk et lite antiklimaks. I den grad at interessen for ham falt drastisk, men innen da hadde heldigvis noen andre, tilsynelatende snille, vampyrer dukket opp. Disse var mye mer interessante!




Og så kommer man jo ikke unna at filmingen til del Toro gir oss noen grøssende scener.
Det er noen creepy scener med kids, og selv om monstrene (og litt av handlingen) minnet mye om "Blade II", så syns jeg del Toro løste monsterproblematikken bedre denne gangen. Man ser i alle fall flust av dem. Og det veier litt opp for en ellers tynn historie. Det hjelper også på at man til tider trekker litt på smilebåndet. Det er noen morsomme scener, og noe morsom dialog.

Eph(describing his prized truck) Anyway, uh, she was beat to shit when I got her.
Would hardly run, but... just fell in love with her. Shipped her home, restored her. I've been driving her ever since.
Abraham: It's very impractical--driving on the wrong side of the road. Is there a heater in here?
Eph: It's just a reminder. We saved a lot of lives back there.
Abraham: So you're a romantic and impractical. Wonderful.


Den scenen her lo jeg godt av. Du skjønner det når du ser det.

Serien taper seg litt de siste episodene, men til gjengjeld bygger den opp til noe som ser ut til å bli en knallstart på neste sesong. Jeg ble i alle fall ganske irritert over at sesong to enda ikke var sluppet på HBO Nordic, spesielt siden den hadde premiere "over there" i fjor høst. Så håper den er rett rundt hjørnet selv om jeg enda ikke har funnet noen releasedato. Serien har også fått klarsignal for en sesong tre, som antas å være den siste, om de fortsetter å følge bøkene de er basert på. Som forøvrig er:
- The Strain
- The Fall
- The Night Eternal

Det ser også ut til at de fleste som har lest bøkene og sett serien er enige om at bøkene er langt bedre, så det er oppe til vurdering om disse skal på leselista, foreløpig har jeg mer enn nok med å vente (desperat) på neste sesong. Serien er muligens rotete og til tider ekstremt cheesy, men jeg liker'e.
Anbefaler deg å se denne, spesielt om du også er lei av forherligende og glitrende vampyrer...!

Syttende mai er vi så glad i!


Ja, da var nok en nasjonaldag overstått.
Selv tilbragte jeg dagen med Mamma, Moonie og Erico. Vi hadde ikke lagt noen spesielle planer for dagen, bortsett fra at vi skulle henge rundt i byen. Det var en særdeles dårlig plan.
Været var knall, så det vrimlet jo frem drammensere fra hver minste lille krok av byen. Det var helt stappfullt med festglade nordmenn (og andre folk) i sentrum, som heller kunne blitt beskrevet som "festglade sild i tønne". Vi prøvde å finne oss noen sitteplasser på torget mens toget fortsatt var i anmarsj, men selv om de fleste på torget var opptatt av å rope "hipp hipp hurra" og veive med det norske flagget, så var x-antall fedre strategisk plassert rundt på de ulike spisestedene for å holde av plasser. Ganske så irriterende egentlig. Men da lærte vi at til neste år skal vi legge inn en bordreservasjon god tid i forveien.

Vi fikk heldigvis klemt oss inn en time på La Vida før bordet måtte gis bort til de som hadde reservert det. Der fikk vi kastet i oss noe mat og drikke, før vi nok en gang prøvde oss på en runde rundt torget. Det var noe lettere fremkommelighet siden togaktiviteten var over, men ellers var det like stappet over alt. Så vi bestemte oss for å ta turen over til Drammens mindre populære skyggeside: Strømsø.

Først gikk turen til bakgården på Union Scene (Centralen, som den heter) hvor det var strålende sol, og heldigvis ikke like mye folk. Det skal sies at det er en liten myte at hele Strømsø ligger i skyggen, men det er godt at ikke alle i Drammen har fått med seg det. Ellers hadde vi vel vært plaget av like lange kø'er til både bar, dass og mat der, som på Bragernes. Dessuten er jo liksom Bragernes hovedtorget hvor all 17.mai-action foregår. Som de evinnelige lange 17.mai-talene, som jeg aldri får med meg, men som visstnok er litt av sjarmen i følge andre (og med "andre" mener jeg 17.mai-komiteen). Der var også alle matbodene, uteserveringen og det som tilsynelatende så ut til å være Drammens eneste kiosk. Halve byen sto jo i den køen.

Etter å ha konsumert litt alkohol på Union, flyttet vi oss over veien og til vårt nye stamsted, Gummibaren! God drikke, god atmosfære, god utsikt (veggmaleriet til Telmo&Miel) og generelt gode folk. De har ikke matservering heller, så det er lov å spise medbrakt mat der (lurt å huske på om du trenger et sted å nyte nistepakken din i Drammen!). Da er det ganske kjekt at Cafe Grua har åpnet i det samme bygget, de lager Drammens beste steinovnspizza!
 


"Disconnected from Reality" mural and photo by Telmo&Miel,
@ Grønland, Drammen.

Erico skulle videre på familieparty, så han forsvant i noen timer, mens jeg og resten av kvinnfolket i familien min ble sittende å skravle. Like etter fikk vi selskap av Liffen, Carro, Svampen, Grantre og Rappe-Simon, så da økte lydnivået utenfor Gummibaren et par hakk. Innen Erico kom tilbake fra familieparty var Mamma forholdsvis trøtt, så jeg fulgte henne til bussen, bare for å bli slått ned av den samme trøttheten så fort jeg kom tilbake. Blandingen øl, caipirinha og solbrenthet ble til slutt for mye, så måtte kaste inn håndkle allerede i 19-tiden. Innen da hadde Erico tatt status som "partyboy",
så jeg dro hjem alene og så en halv sesong med "The Strain" (vurderer å skrive en anmeldelse...!) mens jeg stappet trynet fullt av popcorn og coca-cola.
En perfekt avslutning på en fin dag.

Gratulerer med dagen som var!


Caipirinha! Ny favorittdrink!

MUSIC 135 - Izzy Bizu "Give Me Love"

135. IZZY BIZU "GIVE ME LOVE"

Noen få ord:
En sen kveld satt jeg og Erico foran TV'en og gjespet mens vi så på Alan Carr's "Chatty Man".
Han hadde besøk av Ariana Grande, og jeg var egentlig på vei til å switche kanal siden jeg antok at hun kom til å være det musikalske innslaget (hun har en fantastisk stemme, men bortsett fra det har jeg ikke noe særlig forhold til musikken hennes. Og så er det litt sånn history repeating. Good girl gone bad, bare at i dette tilfellet er det siste albumet kalt "Dangerous Woman", da det liksom skal representere hvor hun er i livet nå. Sukk.). Heldigvis er jeg ganske treg på avtrekkeren (switchefinger'n) for det var den engelske Izzy Bizu som ble kalt opp på scenen, og selv om vi begge satt å gjespet foran TV'en begynte dansefoten å gå fra første trommeslag. Låta i seg selv var ganske catchy, og den ble forsterket av en energisk fremføring. En slags groovey pop-soul låt med heftige trommer og fantastisk vokal. Perfekt sommerlåt!

Hun har flere singler på spotify som er verdt å høre på, blant annet en veldig kul cover av Inner Circles "Sweet (A La La La La Long)", så gleder meg til hennes første studioalbum "A Moment of Madness" slippes den 2. september 2016. Synd det kommer etter sommeren, for tror det er flere sommerhits på den skiva (som blant annet "Adam & Eve"). Folk med peiling på musikk beskriver stilen henne som en fusion av jazz, soul, funk og pop. Slikt passer jo godt til solrike sommerdager.
Og alle andre dager hvor man vil lette litt på humøret og dansefoten.


Photo: Ed Fielding.

All I know is I am broken
And I fall sometimes
All I know is my heart is stolen
And I can't escape sometimes

 

Russ 2016

Russetida er snart over, og selv om den har pågått i litt over en måned så føles det for min del som den har pågått i en evighet. Maset om russebussdekor startet for Erico allerede lenge før jul, så jeg pleier å være ganske fed-up av russ allerede før feiringen starter. Men det er omtrent det eneste problemet jeg har med russen, at de tar opp litt vel mye av fritiden min med typen. Det til tross for at det finnes ganske mange irriterende ting ved disse avgangselevene. De er jo egentlig bare en stor, bråkete og forfyllet gjeng med ungdommer som ødelegger det siste skoleåret sitt med utagerende festing (jo, forresten... Jeg HATER russefløyter.).

Det er nok mye som kan endres i russefeiringen.
At de bråker bryr meg lite, da jeg bor på et tettsted med rundt 60 000 innbyggere.
Jeg forventer faktisk at støynivået er mer normalt her enn langt ute i skogen. Og som samboeren sier: Det er godt å høre at byen lever.

At enkelte russ roter bort tre år med skole ved å gå på fylla de siste månedene er et mye større problem. Det har vært snakk om å flytte eksamensdatoer og diverse, noe jeg var veldig imot før. Måtte de ha eksamen 18. mai, så måtte de da pokker meg bruke siste tiden av russefeiringen til å studere! I ettertid ser jeg at skolevesenet fint kan legge opp et eksamensløp som ikke kommer i konflikt med russefeiringen. Og så vidt jeg husker så slutter man skolen en gang ute i juni, og typisk var gjerne at man bruker de siste to ukene på ingenting. Det burde derfor være mulig å fylle opp denne tiden med litt mer produktive ting for avgangselevene.

Men jeg ser selvfølgelig også at russens alkoholinntak er et betydelig problem.
I løpet av russetiden ble blant annet en russejente funnet liggende ute i veien i Skedsmo, og sjåføren som fant henne beskrev det hele som "flaks". Han trodde det var en søppelsekk som lå i veibanen. Russejenta ble sendt med ambulanse til sykehuset for pumping. Det er helt tydelig at denne ungjenta ikke tok til seg politimesteren i Gjesdal kommune sitt råd om å passe på drikkingen og holde seg til venninnegjengen. Og for alt vi vet så kan det jo hende hun også lå der uten sykkelbukse. Rett og slett livsfarlig å ligge å by seg frem på den måten. Også midt i veien da.
 

For det mest provoserende når det gjelder årets russefeiring har vært voldteksdebatten.
Atter en gang har det blitt gitt råd til jenter om at de må passe på alkoholinntaket, aldri gå alene og det nye tilskuddet i samlingen: Sykkelbukse under russedressen! Det gir eventuelle voldtektsmenn litt motstand!

Altså, jeg er helt for råd om at man skal passe på seg selv, dette er helt normalt uavhengig om vi skal på fest eller kjøre bil. At man også ønsker litt mer råd for å forhindre potensielle overgripere å begå overgrep, det er visstnok helt idiotisk. Og selvfølgelig bare noe piss som kommer fra hysteriske feminister. For politimannen la jo til i en bisetning at guttene ikke måtte jo gjøre noe som KUNNE OPPFATTES som feil av jentene. Og dette lille utsagnet var visst mer dekkende enn NOE av det som ble sagt til jentene, om jeg forstår enkelte i kommentarfeltene. Og det er jeg selvfølgelig uenig i.

"Så hva skal vi gjøre da? Bare be folk om å ikke voldta?"
Ja! Det er faktisk så enkelt! Eller banalt som noen kaller det.
For jeg vil jo si at rådene man gir jentene er like banale. For "alle vet" at man ikke skal drikke seg sanseløs. "Alle vet" at man ikke skal gå alene i mørke bakgater. Men de gjør det allikevel.
Akkurat som at "alle vet" at man ikke skal voldta. Men fortsatt så skjer det. 60% av voldtektene i dette landet skjer på fest. Er det ikke snart på tide at vi begynner å finne, og gjøre noe med årsakene til at dette skjer, enn å kun be potensielle ofre om å passe seg?

"Dette er ikke victimblaming, men gode råd!"
Joa, det er skikkelig fine råd før et overgrep skjer. For i etterkant så vil folk, dessverre, lempe skylden over på offeret. Selv om dette ikke er noe folk gjør bevisst så sniker det seg frem når ofre for slike hendelser deler sin historie. Dette vet jeg alt om. For jeg har blitt slått ned av en psycho etter byen, men jeg var heldig. Jeg ble reddet før det gikk for langt, og jeg føler meg derfor mye sterkere når det gjelder å dele min historie. Hadde han gjennomført planen sin hadde jeg neppe orket. Nedverdigheten av å bli besudlet slik gjør en sjeldent sterk. Det vet jeg, men det tilhører en annen historie. Andre sår.
Men akkurat den hendelsen... I etterkant var jeg så sinna på denne tullingen at jeg brukte hver bidige mulighet til å snakke om den idioten som slo meg ned. Jeg forventet tilbakemeldinger av typen "fy faen for en sjuk fyr! Godt det gikk bra med deg!". Jeg forventet ikke at folk skulle riste på hodet fordi jeg burde ha gått hjem før, jeg burde ha holdt meg unna han fyren (noe jeg også gjorde) og at jeg måtte ha sagt eller gjort noe mot ham i forkant som gjorde ham sint. Jeg forventet ikke at selv sjefen min på jobb skulle gjøre narr av blåveisen min ved lunsjbordet, enda han hadde fått hele den detaljerte historien, godt krydret med tårer og tilhørende snufsing. Jeg forventet heller ikke å bli prikket på skulderen av mine nærmeste og bedt om å være stille når jeg snakket om dette i større forsamlinger. For noen i min nærmeste omkrets så var det skammelig at noe slikt hadde skjedd meg, men da mest fordi vedkommende ikke hadde vært tilstede for å redde meg. At jeg ble reddet av en annen mannlig bekjent betød liksom ikke noe. Jeg fant det til slutt best å bare holde kjeft om hele greia. Frem til jeg ble voksen nok til å skjønne at det faen ikke er min oppgave å legge lokk på denne hendelsen fordi folk velger å ikke tro meg, eller fordi det støter folk som "gjerne skulle vært der for meg". Til syvende og sist så hendte jo dette MEG (må legge til at jeg har møtt mange som har reagert med "fy faen for en sjuk fyr! Godt det gikk bra med deg!". Dere fortjener en stor klem!).

Min historie er på ingen måte unik.
Mange som har opplevd overgrep velger å aldri snakke om det, de orker rett og slett ikke å brette ut sjela si for få den trøkka ned i gjørma av uvitne besserwissere som tror de vet mer om en situasjon som de selv ikke var en del av. Og grunnen? Fordi man hører om alle disse forhåndsreglene som kvinner helst burde ta for å unngå voldtekt, så hvis vedkommende ikke gjorde noe av dette... Vel, da har de seg selv å takke. Som en fyr så lett sa det "noen ganger er man på feil sted, til feil tid. Deal with it." Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til slikt, men jeg antar at den fyren har et jævlig godt liv. Han må jo være lykkelig uavhengig om han sitter fast i bilkø eller blir rævkjørt med en trestubbe.

"Alle menn begår ikke overgrep!"
Det er jeg helt enig i! Flesteparten av menn gjør så absolutt ikke dette, og jeg vil heller ikke at kvinner skal tilegnes en offerrolle. Faktisk så er jeg drittlei av at hele voldtektsdebatten gang på gang på gang ender opp som en kjønnsdebatt. Menn vs. kvinner. Kan vi ikke heller fokusere på offer og overgriper?
Gi råd om hvordan man unngår å bli noen av dem?

For en kort tid tilbake dukket det opp en annen ubehagelig situasjon i media, en mannlig barnehagearbeider ble siktet for overgrep mot flere barn på arbeidsplassen. Dette gjorde, ikke overraskende, folket rasende. Og skremt. Så skremt at en helt annen barnehage innførte forbud mot at deres mannlige ansatte kunne skifte bleie eller følge barna på do. Fordi overgrep kunne skje. Og det var da naturlig å luke ut menn siden det som regel er menn som utøver dette. Som regel.

Dessverre ser enkelte ut til å tro at disse overgrepene skjer fordi menn er menn.
Kvinner begår også overgrep, så problemet ligger ikke i kjønnet. Det ligger i det at enkelte mennesker føler seg berettiget til å presse seg på andre. Vi må ta tak i årsakene til dette. At menn er overrepresentert er fordi menn i de fleste kulturer blir tilegnet en status som det overordnede kjønnet. Kvinner er underdanige. Og det samme med barn. For det er en skummel realitet at de fleste som forgriper seg på barn ikke er pedofile. Vi kaster alle inn i den båsen, men da skyver vi det egentlig problemet foran oss. Det er mange årsaker til hvorfor voksne forgriper seg på barn, og det er jaggu snart på tide at vi begynner å ta for oss årsak og konsekvens. Offer og overgriper.

Ellers så vil vi for alltid være stuck i en loop hver gang overgrep og voldtekt skal diskuteres.
Menn vs kvinner. Menn vs. barn. Kvinner vs. menn. Kvinner vs. barn.

Det er OFFER og OVERGRIPER.

---------------------------------------------------------
Dette innlegget skulle vært publisert for et par uker siden, men ser ut som det glapp litt.
Så poster det nå mens jeg ennå er inne i denne alvorlige bloggeperioden.

62. Do one thing that makes you feel inspired.

62. Do one thing that makes you feel inspired.

Blir inspirert av å høre på intelligente folk, og for tiden er jeg veldig fascinert av de ulike menneskene på internettforumet Big Think. Dette forumet ble påbegynt i 2007, og hadde intervjuet over 3000 veltalende mennesker innen 2010. Og jeg oppdaget dette forumet forrige måned.
Føler meg flau (understatement).

Anywhoo, logiske og rasjonelle mennesker er fascinerende.
Spesielt de som kan rive i fra hverandre alt mulig svada og nonsens, som f.eks religion. Bill Nye aka. The Science Guy (eller "creepy old dude from Dancing with the Stars", som Penny i "The Big Bang Theory" kaller ham...), har vært en favoritt på det området. Spesielt etter at jeg fant en youtubevideo av en kristen fyr som brukte Bibelen for å "rive i stykker" alle Nyes vitenskapelige argumenter. Selv religiøse mennesker må jo finne de uttalelsene idiotiske. Hvordan går det egentlig an å nekte for at dinosaurer har eksistert?! Irriterer meg at videoen ser ut til å være borte fra det store internettet, men man kan jo håpe at fyren fjernet den fordi han innså hvor idiotisk den var. Blant annet avfeide han alt Nye kom med siden han kalles The Science Guy, også er han egentlig ikke en vitenskapsmann. Han er en ingeniør, så da er selvfølgelig ALT han sier feil. Det argumentet i seg selv er ganske elendig. Det finnes nok av intelligente og oppegående mennesker der ut som ikke kan slå i bordet med ph.d, men de leser, lærer og stiller spørsmål. Og sistnevnte kommer man ganske langt med.

En av disse som ikke har utdannelse i hode og ræva (han droppet faktisk ut av college etter et semester) er punklegenden Henry Rollins (mest kjent fra Black Flag). Han er av den selvlærte typen, en som liker å være i evig utvikling, og gjennom flere av hans "spoken word" utgivelser og show får man lære han å kjenne. Jeg ble raskt fascinert over hvor veltalende fyren var. Jeg har jo tross alt bare hørt ham skrike som frontmannen til Black Flag og sett ham på TV som supernazi i "Sons of Anarchy". Så måtte svelge en liten bit av fordom der....

Lytt, lær, tenk sjæl.
Vi lever i en sivilisert verden.
Act like it.

 

61. Pick an art movement that inspires you.

61. Pick an art movement that inspires you.

Graffiti og gatekunst.




 



 NB! Ikke min kunst. Obviously.

Tere Tallinn!

I år fyller svigerfar 60 år, og i den familien går ingen feiring ubemerket hen.
Feiringen startet i slutten av april og skal holde på helt til midten av mai. Han har hatt guttefest, skal ha familiefest og i forrige uke dro familiens harde kjerne til Tallinn (minus svigersøster som plutselig måtte ned til Hellas å hjelpe flyktninger. Gyldig fravær, altså.). Vi hadde aldri vært i Estland før så vi gledet oss til nye omgivelser, og svigermor hadde booket oss inn hos Old House Apartments i gamlebyen. Selv om vi bare skulle være i Tallinn i fem dager, så var det kjekt å ha noe litt større enn et hotellrom. Og eget kjøkken. Man sparer mye penger (og kalorier) på å lage seg egen frokost.

Reisen ned gikk derimot ikke helt problemfritt.
Erico hang igjen i sikkerhetskontrollen grunnet et våpenlignende gjenstand (kanskje han endelig lærte seg at han må SJEKKE sekken sin før avreise...). Han ble heldigvis klarert ut like før boarding, men innen den tid hadde en noe distre (veldig distre) svigermor rota seg inn i en hel masse trøbbel i taxfree'n, og før vi visste ordet av det satt jeg, Erico og svigerfar på flyet.
Uten svigermor. Og uten bagasje.
Hun kom seg heldigvis ned seinere på kvelden. Med bagasjen.

Ferien kunne starte.
Selv om vi teknisk sett var ganske godt bedugget da hun kom. Vi hadde til og med funnet oss det som viste seg å bli stampub'en vår:


Hell Hunt!
De hadde et enormt utvalg av øl (som jeg dessverre ikke kan drikke noe særlig av når vi er på tur, da det får meg til å pisse hvert femte minutt...), god irish coffe og sjukt digg mat og snacks. Selv savner jeg jalapenopopperne... Drømte faktisk om de i natt...
 


Neida. Ble absolutt ikke full.

Dag to i Tallinn benyttet vi til å gå litt rundt og bli kjent med gamlebyen. Den er ikke spesielt stor, helt perfekt størrelse hvis man vil oppleve noe nytt, men samtidig ikke bruke så mye tid på metro og buss. Dessuten hadde flere i reisefølget vondt i ryggen og føtter (selv hadde jeg veldig vondt i finger'n. Just sayin'.), så det var greit med korte avstander (og dertil hyppige øl - og cocktailpauser).



Siden vi reiste tidlig mandag morgen, og HBO Nordic ikke fungerte i Estland, var planen å holde seg unna internett og se den nyeste Game of Thrones episoden når jeg kom hjem. Men til min store overraskelse gikk den på Fox Estland natt til tirsdag, uten dubbing! OG FOR EN EPISODE!
Jeg fikk selvfølgelig ikke sove en dritt etterpå, så tirsdagen var ganske groggy, men omgivelsene ga energi. Å vandre rundt i gamlebyen var jo nesten som å være i GoT, så det ble mye dagdrømming...

For å forsterke opplevelsen av det gamle dro vi et par dager senere til et vertshus i sentrum av gamlebyen som heter Olde Hansa. Der fikk man servert mat fra middelalderen i tilhørende omgivelser. Selv gikk jeg for en vegetarrett, five delightful tastes of vegetarian origin, som var ekstremt mektig, men sjukt god. Jeg kunne fint spist der flere ganger. Drikken var derimot litt mer spesiell. Jeg drakk et mørkt øl med honningsmak, også veldig mektig. Angret litt på at jeg ikke prøvde vin isteden. Et lite pluss var at man fikk en gratis schnapps ved ankomst, selv om denne også var litt spesiell.
Men hey, gratis er gratis!



Og det var nok av alkohol i drikkevarene, etter middagen strenet jeg inn i Olde Hansas suvenirbutikk og fikk, overraskende nok, kjøpt en kjole! I juni skal vi i bryllup, så planen var å finne noe mens vi var i Tallinn, en oppgave jeg har gruet meg sjukt til. Min chilli cheese-formede kropp passer dårlig til kjoler, og det er et hat å måtte presse seg inn i noe fasjonabelt som de andre i bryllupet bærer med stil. Nå dukker jeg derimot opp i en linkjole tjenestefolk verdig, så da kan jeg i alle fall ikke sammenlignes med noen (med unntak av personalet...). Men alt dette forutsetter at det forsvinner et par kilo innen utgangen av juni, ellers er det en fare for at den ikke kan brukes...


Blir spennende å se om kjolen som befinner seg innenfor dette papiret vil passe.
Selv tar jeg sorgene på forskudd, og har allerede begynte å drikke mer enn normalt for å drukne disse.

Før vi dro til Tallinn så hadde verken jeg eller Erico noen spesiell kjennskap til verken byen eller landet. Svigers hadde vært der noen ganger før, så de satt inne med litt kunnskap, så det var litt som å ha gratis guide. Språket minnet forøvrig veldig om finsk, bare at de brukte sånn tohundre mindre bokstaver i hvert ord (ikke at jeg kan finsk, men jeg leser mye på shampooflasker i dusjen...). Og som det alltid er med språk i utlandet, det hender man kommer over ord som har en helt annen betydning for oss.
Som dette:


Ja. Jeg ler høyt og godt av pikk, bæsj, tiss, promp og alt det der.
Pikk betyr forøvrig høy. 


Vi fant også en liten dose Lindamägi!
Mägi betyr visst fjell. Linda betyr ingenting (som i at jeg ikke vet oversettelsen).


Torget i Gamlebyen.

Vi var ordentlig heldige med været.  Svigermor hadde advart oss mot vind, men den kjente vi heldigvis lite til. Det var strålende sol og skyfritt mesteparten av tida, og vi brukte mye tid på å farge de bleke ansiktene våre, og i varmen ble det nødvendig med en del drinker for å slukke tørsten.
Vi satt ofte på torget, et sted vi fort klassifiserte som en turistfelle, men det var overraskende gode drinker der til en grei pris. Rakk aldri sjekke ut noe av maten der da.


Estonian mojito! 
Ikke noe filter på det bildet her! Den friske rosafargen kommer av en estisk sprit,
Kännu Kukk (jada, fikk bra lættis av det navnet...). Godt smakte den og!


Kiwi og agurk mojito.
Hadde fungert bedre uten arguk.


Haiøl!
Drakk aldri denne. Den har fått ny status som pyntegjenstand.

Den siste kvelden havnet jeg og Erico på megafylla.
Har et vagt minne om at jeg betalte en regning med cirka 18 jegershots, så formen på avreise dagen var mildt sagt ubehagelig. Opplevde en form for lykke da jeg oppdaget denne geniale oppfinnelsen på flyplassen i Tallinn:


Justerbare seter og tilgang til strøm. Go sleep <3
Disse burde stå overalt.

Kort oppsummert:
Tallinn anbefales!
Som alle andre land så er det stort sett billigere enn her hjemme, men det var overraskende god kvalitet på alt fra drinker, mat og service! Gamlebyen er også stappet med handleboder og finurlige kunstbutikker. Mye kule håndlagde gjenstander, og masse fint krystall for de som er interessert i slikt. Alle snakket også godt engelsk, så vi opplevde ingen ubehagelige språkbarrierer. Man kan fly direkte til Tallinn med Norwegian, og det tar cirka 1,5 time. Tror ikke billettene dit er av den stiveste prisen... Flyplassen lå heller ikke særlig langt unna gamlebyen, tok cirka 15 minutter med taxi til en pris på rundt ?10. Så et fint sted å dra til hvis man ikke ønsker for lang reisevei. 
Vi drar nok tilbake en annen gang.
 

Lørdagsgraffiti

Forrige uke satt jeg inne på kontoret og så stort sett den ene soldagen etter den andre gå forbi (bortsett fra de dagene det haglet, snødde og regnet. Gotta love the norwegian spring!).
Så da lørdagen endelig kom, sola skinte og Erico overraskende nok hadde fri, så bar det i vei til lovligveggen. Vi grunnet veggen (dvs. Erico grunnet, mens jeg så på..), startet oppstrekingen og hadde planer om å bruke litt tid på kunstverkene våre. I sekken hadde vi pakket grillutstyr og mat, slik at vi kunne ta oss en fin pause i sola, men værgudene var litt uenige der de dynket oss ned med den ene sure vinden etter den andre. Overskygget ble det også. Halvveis i piecen hadde jeg stive fingre, iskalde spraybokser og rødvinsfylla fra dagen i forveien begynte virkelig å gjøre sitt inntog.
Helst ville jeg bare sette et stort kryss over piecen og dra hjem til sofakroken min, men så var det dette løftet jeg har gitt meg selv da, om å faktisk fullføre de prosjektene jeg starter, så det var bare å bite tenna sammen. Jeg maler jo tross alt noen av verdens minste piecer, så oppgaven var jo overkommelig.

Resultat:



 Fortsatt ingen fan av å lage bakgrunn. Obviously.
Erico lagde den kule bikkja til venstre. Dessverre kan jeg ikke vise dette kunstverket til Farmor.
Hun er fortsatt grinete over at Erico lot seg avbilde på forsiden av kulturmagasinet i Drammens Tidende med en forholdsvis ukjent bikkje. Det er over ett år siden.
 "Æ kain itj skjønn kåffer hain brukt den stygge hoinnen, når vi har hain flotte Odin."
Og det tror jeg faktisk Odin er enig i. Han er jo like PR-kåt som Erico.

60. Read about a period of history.

60. Read about a period of history.

Planen var å bruke denne utfordringen til å få lest seg litt opp de historiske periodene jeg ikke hadde noe særlig kjennskap til, men da jeg leste oppgaven var det en spesiell tidsperiode som slo meg, og uansett hvor hardt jeg prøvde å finne en epoke utenom denne så var det vanskelig å finne motivasjonen. Så for å komme meg videre i utfordringen, så fokuserer jeg derfor på rokokkoen. Den løsslupne tiden etter strenge barokken. Ooh, som jeg digget den snirklete æraen i min ungdoms tid.

Fra wiki:
I 1835 slo ordboken til det franske akademi at ordet rokokko «vanligvis dekket formen for utsmykking, stil og form assosiert med Ludvig XVs styre og begynnelsen av det til Ludvig XVI». Det omfattet derfor alle former for kunst fra rundt midten av 1700-tallet i Frankrike. Ordet synes å være en kombinasjon av franske rocaille («stein») og coquilles («skjell»), ettersom disse objektene ofte ble benyttet i dekorative motiver. Begrepet kan også være en kombinasjon av det italienske ordet barocco (en ujevn formet perle, muligens kilden til ordet baroque) og det franske ordet rocaille (en populær form for hageanlegg eller interiørdekorasjon med skjell og grus) og kan beskrive den forfinede og fantasifulle stilen som kom på moten i deler av Europa på 1700-tallet.

Grunnet rokokkoens forkjærlighet til organiske, skjell-lignende buer og kurver og stilens fokus på dekorative kunstarter, har en del kunsthistorikere benyttet begrepet nedsettende for å antyde at stilen var noe fjollete eller kun et motelune. Da begrepet først ble benyttet i England og i engelsk litteratur en gang rundt 1836 var det i betydningen av «noe gammeldags». Stilen ble negativt kritisert og ble vurdert som overfladisk og preget av dårlig smak, særlig i sammenligningen med nyklassisisme. Til tross for dette ble den lovprist for sine estetiske kvaliteter, og siden midten av 1800-tallet har begrepet blitt akseptert av kunsthistorikere uten nødvendig nedsettende betydning. Mens det fortsatt er debatt om dens historiske betydningen for kunsten i alminnelighet, er rokokko nå anerkjent som en betydelig periode i utviklingen av kunsten i Europa.


Fra Schloss Ludwigsburg

Amalienburg Spiegelsaal


Sanssouci

Shit fucking opinions




Jensi, you're the MEOWboy.

Les mer i arkivet » August 2016 » Juli 2016 » Juni 2016
zena zuza

zena zuza

31, Drammen

En treg sjel som tusler langs livets landevei uten noen spesiell destinasjon i tankene. Alt jeg gjør er tilfeldig. Spammere vil få ubehagelige tilbakemeldinger. leser dette tullet her akkurat nå.

bloglovin

Kategorier

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits