zena zuza - en slags oppsamlingsplass.

TV: The Strain

Visste svært lite om denne serien da jeg satte den på, sent en 17. mai kveld. Jeg var egentlig mest ute etter noe hjernedødt å se på mens jeg stappet trynet mitt fullt av godteri og brus mens alkoholinntaket fra nasjonaldagen fortsatt boblet i blodet. Og i løpet av den første episoden vurderte jeg sterkt å finne noe annet. Historien virket uryddig, skuespillet relativt dårlig og den var bare gjennomført treg.
Men så viste det seg at jeg tok handlingen litt for gitt...

I første episode møter vi en CDC-ansatt (Center for Disease Control), Dr. Ephraim "Eph" Goodweather (Corey Stoll. Med overraskende mye hår på hodet enn da han var med i "House of Cards"), hos en familierådgiver sammen med sin separerte kone. Det kommer tydelig frem at Eph er for opphengt i jobben sin, og at han er en tørrlagt alkoholiker. Kona er lei, så til den grad at hun har fått seg en ny type som attpåtil skal flytte inn i Ephs gamle hjem. I tillegg blir timen avbrutt av en hastesak på jobben til Eph. Klassisk far-jobber-for-mye-og-overser-familien-drama altså.

Tilbake på sin elskede jobb dukker det opp en forunderlig sak.
Et helt fly har landet på JFK, dødt. Kun fire av passasjerene lever, det ser ikke ut til å ha vært noen kamp og ingen husker hva som har skjedd. Hittil minner alt om en litt dårligere episode av CSI.
Og så dukker det plutselig opp en creepy gammel dude (David Bradley) som tilsynelatende snakker tull og prøver å komme med en form for advarsler, samt at de finner en rar, uregistrert kasse med mystiske utskjæringer i lasterommet på flyet. Her tok serien en noe uventet retning for mitt vedkommende, og til tross for en fortsatt rotete historie, så begynte den i det minste å bli litt mer interessant.

**SPOILERS**

Etter episode tre var jeg hekta. 
Serien omhandlet jo litt mer enn bare virusspredning! Beskrivelsen jeg hadde lest av serien indikerte at det handlet om et zombievirus, så når serieskaperne (også forfatterne, da denne serien er basert på en boktriologi av disse) Guillermo del Toro (årsaken til hvorfor jeg valgte serien i utgangspunktet) og Chuck Hogan puttet inn en liten dose overtro, så var jeg helt solgt. Det hjalp også på at en av mine kjendiscrush, Kevin Durand, dukket opp. Selv om han i serien har fått en sykt irriterende østblokkaksent (av typen Famke Janssen hadde i første sesong av "Hemlock Grove"...).

Det skulle også vise seg at det ikke var snakk om noe zombievirus, men vampyrvirus. Serien henger ikke heeeelt på greip (understatement) og den er i overkant klisjeaktig på noen områder (som alt dette med sølv og sollys....), men samtidig har den noen fine løsninger på enkelte av klisjeene. Det aller beste med serien er min personlige favoritt: Synlige monstre! Det er ingenting jeg misliker mer enn skrekkfilmer- og serier som bare viser antydninger til det skumle (en av grunnene til hvorfor jeg mistet interessen for "Lost"...). Her får man de i store doser, selv om jeg var noe (veldig) skuffet over utseendet til den såkalte Mesteren. Det var faktisk et lite antiklimaks. I den grad at interessen for ham falt drastisk, men innen da hadde heldigvis noen andre, tilsynelatende snille, vampyrer dukket opp. Disse var mye mer interessante!




Og så kommer man jo ikke unna at filmingen til del Toro gir oss noen grøssende scener.
Det er noen creepy scener med kids, og selv om monstrene (og litt av handlingen) minnet mye om "Blade II", så syns jeg del Toro løste monsterproblematikken bedre denne gangen. Man ser i alle fall flust av dem. Og det veier litt opp for en ellers tynn historie. Det hjelper også på at man til tider trekker litt på smilebåndet. Det er noen morsomme scener, og noe morsom dialog.

Eph(describing his prized truck) Anyway, uh, she was beat to shit when I got her.
Would hardly run, but... just fell in love with her. Shipped her home, restored her. I've been driving her ever since.
Abraham: It's very impractical--driving on the wrong side of the road. Is there a heater in here?
Eph: It's just a reminder. We saved a lot of lives back there.
Abraham: So you're a romantic and impractical. Wonderful.


Den scenen her lo jeg godt av. Du skjønner det når du ser det.

Serien taper seg litt de siste episodene, men til gjengjeld bygger den opp til noe som ser ut til å bli en knallstart på neste sesong. Jeg ble i alle fall ganske irritert over at sesong to enda ikke var sluppet på HBO Nordic, spesielt siden den hadde premiere "over there" i fjor høst. Så håper den er rett rundt hjørnet selv om jeg enda ikke har funnet noen releasedato. Serien har også fått klarsignal for en sesong tre, som antas å være den siste, om de fortsetter å følge bøkene de er basert på. Som forøvrig er:
- The Strain
- The Fall
- The Night Eternal

Det ser også ut til at de fleste som har lest bøkene og sett serien er enige om at bøkene er langt bedre, så det er oppe til vurdering om disse skal på leselista, foreløpig har jeg mer enn nok med å vente (desperat) på neste sesong. Serien er muligens rotete og til tider ekstremt cheesy, men jeg liker'e.
Anbefaler deg å se denne, spesielt om du også er lei av forherligende og glitrende vampyrer...!

Syttende mai er vi så glad i!


Ja, da var nok en nasjonaldag overstått.
Selv tilbragte jeg dagen med Mamma, Moonie og Erico. Vi hadde ikke lagt noen spesielle planer for dagen, bortsett fra at vi skulle henge rundt i byen. Det var en særdeles dårlig plan.
Været var knall, så det vrimlet jo frem drammensere fra hver minste lille krok av byen. Det var helt stappfullt med festglade nordmenn (og andre folk) i sentrum, som heller kunne blitt beskrevet som "festglade sild i tønne". Vi prøvde å finne oss noen sitteplasser på torget mens toget fortsatt var i anmarsj, men selv om de fleste på torget var opptatt av å rope "hipp hipp hurra" og veive med det norske flagget, så var x-antall fedre strategisk plassert rundt på de ulike spisestedene for å holde av plasser. Ganske så irriterende egentlig. Men da lærte vi at til neste år skal vi legge inn en bordreservasjon god tid i forveien.

Vi fikk heldigvis klemt oss inn en time på La Vida før bordet måtte gis bort til de som hadde reservert det. Der fikk vi kastet i oss noe mat og drikke, før vi nok en gang prøvde oss på en runde rundt torget. Det var noe lettere fremkommelighet siden togaktiviteten var over, men ellers var det like stappet over alt. Så vi bestemte oss for å ta turen over til Drammens mindre populære skyggeside: Strømsø.

Først gikk turen til bakgården på Union Scene (Centralen, som den heter) hvor det var strålende sol, og heldigvis ikke like mye folk. Det skal sies at det er en liten myte at hele Strømsø ligger i skyggen, men det er godt at ikke alle i Drammen har fått med seg det. Ellers hadde vi vel vært plaget av like lange kø'er til både bar, dass og mat der, som på Bragernes. Dessuten er jo liksom Bragernes hovedtorget hvor all 17.mai-action foregår. Som de evinnelige lange 17.mai-talene, som jeg aldri får med meg, men som visstnok er litt av sjarmen i følge andre (og med "andre" mener jeg 17.mai-komiteen). Der var også alle matbodene, uteserveringen og det som tilsynelatende så ut til å være Drammens eneste kiosk. Halve byen sto jo i den køen.

Etter å ha konsumert litt alkohol på Union, flyttet vi oss over veien og til vårt nye stamsted, Gummibaren! God drikke, god atmosfære, god utsikt (veggmaleriet til Telmo&Miel) og generelt gode folk. De har ikke matservering heller, så det er lov å spise medbrakt mat der (lurt å huske på om du trenger et sted å nyte nistepakken din i Drammen!). Da er det ganske kjekt at Cafe Grua har åpnet i det samme bygget, de lager Drammens beste steinovnspizza!
 


"Disconnected from Reality" mural and photo by Telmo&Miel,
@ Grønland, Drammen.

Erico skulle videre på familieparty, så han forsvant i noen timer, mens jeg og resten av kvinnfolket i familien min ble sittende å skravle. Like etter fikk vi selskap av Liffen, Carro, Svampen, Grantre og Rappe-Simon, så da økte lydnivået utenfor Gummibaren et par hakk. Innen Erico kom tilbake fra familieparty var Mamma forholdsvis trøtt, så jeg fulgte henne til bussen, bare for å bli slått ned av den samme trøttheten så fort jeg kom tilbake. Blandingen øl, caipirinha og solbrenthet ble til slutt for mye, så måtte kaste inn håndkle allerede i 19-tiden. Innen da hadde Erico tatt status som "partyboy",
så jeg dro hjem alene og så en halv sesong med "The Strain" (vurderer å skrive en anmeldelse...!) mens jeg stappet trynet fullt av popcorn og coca-cola.
En perfekt avslutning på en fin dag.

Gratulerer med dagen som var!


Caipirinha! Ny favorittdrink!

MUSIC 135 - Izzy Bizu "Give Me Love"

135. IZZY BIZU "GIVE ME LOVE"

Noen få ord:
En sen kveld satt jeg og Erico foran TV'en og gjespet mens vi så på Alan Carr's "Chatty Man".
Han hadde besøk av Ariana Grande, og jeg var egentlig på vei til å switche kanal siden jeg antok at hun kom til å være det musikalske innslaget (hun har en fantastisk stemme, men bortsett fra det har jeg ikke noe særlig forhold til musikken hennes. Og så er det litt sånn history repeating. Good girl gone bad, bare at i dette tilfellet er det siste albumet kalt "Dangerous Woman", da det liksom skal representere hvor hun er i livet nå. Sukk.). Heldigvis er jeg ganske treg på avtrekkeren (switchefinger'n) for det var den engelske Izzy Bizu som ble kalt opp på scenen, og selv om vi begge satt å gjespet foran TV'en begynte dansefoten å gå fra første trommeslag. Låta i seg selv var ganske catchy, og den ble forsterket av en energisk fremføring. En slags groovey pop-soul låt med heftige trommer og fantastisk vokal. Perfekt sommerlåt!

Hun har flere singler på spotify som er verdt å høre på, blant annet en veldig kul cover av Inner Circles "Sweet (A La La La La Long)", så gleder meg til hennes første studioalbum "A Moment of Madness" slippes den 2. september 2016. Synd det kommer etter sommeren, for tror det er flere sommerhits på den skiva (som blant annet "Adam & Eve"). Folk med peiling på musikk beskriver stilen henne som en fusion av jazz, soul, funk og pop. Slikt passer jo godt til solrike sommerdager.
Og alle andre dager hvor man vil lette litt på humøret og dansefoten.


Photo: Ed Fielding.

All I know is I am broken
And I fall sometimes
All I know is my heart is stolen
And I can't escape sometimes

 

Russ 2016

Russetida er snart over, og selv om den har pågått i litt over en måned så føles det for min del som den har pågått i en evighet. Maset om russebussdekor startet for Erico allerede lenge før jul, så jeg pleier å være ganske fed-up av russ allerede før feiringen starter. Men det er omtrent det eneste problemet jeg har med russen, at de tar opp litt vel mye av fritiden min med typen. Det til tross for at det finnes ganske mange irriterende ting ved disse avgangselevene. De er jo egentlig bare en stor, bråkete og forfyllet gjeng med ungdommer som ødelegger det siste skoleåret sitt med utagerende festing (jo, forresten... Jeg HATER russefløyter.).

Det er nok mye som kan endres i russefeiringen.
At de bråker bryr meg lite, da jeg bor på et tettsted med rundt 60 000 innbyggere.
Jeg forventer faktisk at støynivået er mer normalt her enn langt ute i skogen. Og som samboeren sier: Det er godt å høre at byen lever.

At enkelte russ roter bort tre år med skole ved å gå på fylla de siste månedene er et mye større problem. Det har vært snakk om å flytte eksamensdatoer og diverse, noe jeg var veldig imot før. Måtte de ha eksamen 18. mai, så måtte de da pokker meg bruke siste tiden av russefeiringen til å studere! I ettertid ser jeg at skolevesenet fint kan legge opp et eksamensløp som ikke kommer i konflikt med russefeiringen. Og så vidt jeg husker så slutter man skolen en gang ute i juni, og typisk var gjerne at man bruker de siste to ukene på ingenting. Det burde derfor være mye å fylle opp denne tiden med litt mer produktive ting for avgangselevene.

Men jeg ser selvfølgelig også at russens alkoholinntak også er et betydelig problem.
I løpet av russetiden ble blant annet en russejente funnet liggende ute i veien i Skedsmo, og sjåføren som fant henne beskrev det som "flaks". Han trodde det var en søppelsekk som lå i veibanen. Russejenta ble sendt med ambulanse til sykehuset for pumping. Det er helt tydelig at denne ungjenta ikke tok til seg politimesteren i Gjesdal kommune sitt råd om å passe på drikkingen og holde seg til venninnegjengen. Og for alt vi vet så kan det jo hende hun også lå der uten sykkelbukse. Rett og slett livsfarlig å ligge å by seg frem på den måten. Også midt i veien da.
 

For det mest provoserende når det gjelder årets russefeiring har vært voldteksdebatten.
Atter en gang har det blitt gitt råd til jenter om at de må passe på alkoholinntaket, aldri gå alene og det nye tilskuddet i samlingen: Sykkelbukse under russedressen! Det gir eventuelle voldtektsmenn litt motstand!

Altså, jeg er helt for råd om at man skal passe på seg selv, dette er helt normalt uavhengig om vi skal på fest eller kjøre bil. At man også ønsker litt mer råd for å forhindre potensielle overgripere å begå overgrep, det er visstnok helt idiotisk. Og selvfølgelig bare noe piss som kommer fra hysteriske feminister. For politimannen la jo til i en bisetning at guttene ikke måtte jo gjøre noe som KUNNE OPPFATTES som feil av jentene. Og dette lille utsagnet var visst mer dekkende enn NOE av det som ble sagt til jentene, om jeg forstår enkelte i kommentarfeltene. Og det er jeg selvfølgelig uenig i.

"Så hva skal vi gjøre da? Bare be folk om å ikke voldta?"
Ja! Det er faktisk så enkelt! Eller banalt som noen kaller det.
For jeg vil jo si at rådene man gir jentene er like banale. For "alle vet" at man ikke skal drikke seg sanseløs. "Alle vet" at man ikke skal gå alene i mørke bakgater. Men de gjør det allikevel.
Akkurat som at "alle vet" at man ikke skal voldta. Men fortsatt så skjer det. 60% av voldtektene i dette landet skjer på fest. Er det ikke snart på tide at vi begynner å finne, og gjøre noe med årsakene til at dette skjer, enn å kun be potensielle ofre om å passe seg?

"Dette er ikke victimblaming, men gode råd!"
Joa, det er skikkelig fine råd før et overgrep skjer. For i etterkant så vil folk, dessverre, lempe skylden over på offeret. Selv om dette ikke er noe folk gjør bevisst så sniker det seg frem når ofre for slike hendelser deler sin historie. Dette vet jeg alt om. For jeg har blitt slått ned av en psycho etter byen, men jeg var heldig. Jeg ble reddet før det gikk for langt, og jeg føler meg derfor mye sterkere når det gjelder å dele min historie. Hadde han gjennomført planen sin hadde jeg neppe orket. Nedverdigheten av å bli besudlet slik gjør en sjeldent sterk. Det vet jeg, men det tilhører en annen historie. Andre sår.
Men akkurat den hendelsen... I etterkant var jeg så sinna på denne tullingen at jeg brukte hver bidige mulighet til å snakke om den idioten som slo meg ned. Jeg forventet tilbakemeldinger av typen "fy faen for en sjuk fyr! Godt det gikk bra med deg!". Jeg forventet ikke at folk skulle riste på hodet fordi jeg burde ha gått hjem før, jeg burde ha holdt meg unna han fyren (noe jeg også gjorde) og at jeg måtte ha sagt eller gjort noe mot ham i forkant som gjorde ham sint. Jeg forventet ikke at selv sjefen min på jobb skulle gjøre narr av blåveisen min ved lunsjbordet, enda han hadde fått hele den detaljerte historien, godt krydret med tårer og tilhørende snufsing. Jeg forventet heller ikke å bli prikket på skulderen av mine nærmeste og bedt om å være stille når jeg snakket om dette i større forsamlinger. For noen i min nærmeste omkrets så var det skammelig at noe slikt hadde skjedd meg, men da mest fordi vedkommende ikke hadde vært tilstede for å redde meg. At jeg ble reddet av en annen mannlig bekjent betød liksom ikke noe. Jeg fant det til slutt best å bare holde kjeft om hele greia. Frem til jeg ble voksen nok til å skjønne at det faen ikke er min oppgave å legge lokk på denne hendelsen fordi folk velger å ikke tro meg, eller fordi det støter folk som "gjerne skulle vært der for meg". Til syvende og sist så hendte jo dette MEG (må legge til at jeg har møtt mange som har reagert med "fy faen for en sjuk fyr! Godt det gikk bra med deg!". Dere fortjener en stor klem!).

Min historie er på ingen måte unik.
Mange som har opplevd overgrep velger å aldri snakke om det, de orker rett og slett ikke å brette ut sjela si for få den trøkka ned i gjørma av uvitne besserwissere som tror de vet mer om en situasjon som de selv ikke var en del av. Og grunnen? Fordi man hører om alle disse forhåndsreglene som kvinner helst burde ta for å unngå voldtekt, så hvis vedkommende ikke gjorde noe av dette... Vel, da har de seg selv å takke. Som en fyr så lett sa det "noen ganger er man på feil sted, til feil tid. Deal with it." Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til slikt, men jeg antar at den fyren har et jævlig godt liv. Han må jo være lykkelig uavhengig om han sitter fast i bilkø eller blir rævkjørt med en trestubbe.

"Alle menn begår ikke overgrep!"
Det er jeg helt enig i! Flesteparten av menn gjør så absolutt ikke dette, og jeg vil heller ikke at kvinner skal tilegnes en offerrolle. Faktisk så er jeg drittlei av at hele voldtektsdebatten gang på gang på gang ender opp som en kjønnsdebatt. Menn vs. kvinner. Kan vi ikke heller fokusere på offer og overgriper?
Gi råd om hvordan man unngår å bli noen av dem?

For en kort tid tilbake dukket det opp en annen ubehagelig situasjon i media, en mannlig barnehagearbeider ble siktet for overgrep mot flere barn på arbeidsplassen. Dette gjorde, ikke overraskende, folket rasende. Og skremt. Så skremt at en helt annen barnehage innførte forbud mot at deres mannlige ansatte kunne skifte bleie eller følge barna på do. Fordi overgrep kunne skje. Og det var da naturlig å luke ut menn siden det som regel er menn som utøver dette. Som regel.

Dessverre ser enkelte ut til å tro at disse overgrepene skjer fordi menn er menn.
Kvinner begår også overgrep, så problemet ligger ikke i kjønnet. Det ligger i det at enkelte mennesker føler seg berettiget til å presse seg på andre. Vi må ta tak i årsakene til dette. At menn er overrepresentert er fordi menn i de fleste kulturer blir tilegnet en status som det overordnede kjønnet. Kvinner er underdanige. Og det samme med barn. For det er en skummel realitet at de fleste som forgriper seg på barn ikke er pedofile. Vi kaster alle inn i den båsen, men da skyver vi det egentlig problemet foran oss. Det er mange årsaker til hvorfor voksne forgriper seg på barn, og det er jaggu snart på tide at vi begynner å ta for oss årsak og konsekvens. Offer og overgriper.

Ellers så vil vi for alltid være stuck i en loop hver gang overgrep og voldtekt skal diskuteres.
Menn vs kvinner. Menn vs. barn. Kvinner vs. menn. Kvinner vs. barn.

Det er OFFER og OVERGRIPER.

---------------------------------------------------------
Dette innlegget skulle vært publisert for et par uker siden, men ser ut som det glapp litt.
Så poster det nå mens jeg ennå er inne i denne alvorlige bloggeperioden.

62. Do one thing that makes you feel inspired.

62. Do one thing that makes you feel inspired.

Blir inspirert av å høre på intelligente folk, og for tiden er jeg veldig fascinert av de ulike menneskene på internettforumet Big Think. Dette forumet ble påbegynt i 2007, og hadde intervjuet over 3000 veltalende mennesker innen 2010. Og jeg oppdaget dette forumet forrige måned.
Føler meg flau (understatement).

Anywhoo, logiske og rasjonelle mennesker er fascinerende.
Spesielt de som kan rive i fra hverandre alt mulig svada og nonsens, som f.eks religion. Bill Nye aka. The Science Guy (eller "creepy old dude from Dancing with the Stars", som Penny i "The Big Bang Theory" kaller ham...), har vært en favoritt på det området. Spesielt etter at jeg fant en youtubevideo av en kristen fyr som brukte Bibelen for å "rive i stykker" alle Nyes vitenskapelige argumenter. Selv religiøse mennesker må jo finne de uttalelsene idiotiske. Hvordan går det egentlig an å nekte for at dinosaurer har eksistert?! Irriterer meg at videoen ser ut til å være borte fra det store internettet, men man kan jo håpe at fyren fjernet den fordi han innså hvor idiotisk den var. Blant annet avfeide han alt Nye kom med siden han kalles The Science Guy, også er han egentlig ikke en vitenskapsmann. Han er en ingeniør, så da er selvfølgelig ALT han sier feil. Det argumentet i seg selv er ganske elendig. Det finnes nok av intelligente og oppegående mennesker der ut som ikke kan slå i bordet med ph.d, men de leser, lærer og stiller spørsmål. Og sistnevnte kommer man ganske langt med.

En av disse som ikke har utdannelse i hode og ræva (han droppet faktisk ut av college etter et semester) er punklegenden Henry Rollins (mest kjent fra Black Flag). Han er av den selvlærte typen, en som liker å være i evig utvikling, og gjennom flere av hans "spoken word" utgivelser og show får man lære han å kjenne. Jeg ble raskt fascinert over hvor veltalende fyren var. Jeg har jo tross alt bare hørt ham skrike som frontmannen til Black Flag og sett ham på TV som supernazi i "Sons of Anarchy". Så måtte svelge en liten bit av fordom der....

Lytt, lær, tenk sjæl.
Vi lever i en sivilisert verden.
Act like it.

 

61. Pick an art movement that inspires you.

61. Pick an art movement that inspires you.

Graffiti og gatekunst.




 



 NB! Ikke min kunst. Obviously.

Tere Tallinn!

I år fyller svigerfar 60 år, og i den familien går ingen feiring ubemerket hen.
Feiringen startet i slutten av april og skal holde på helt til midten av mai. Han har hatt guttefest, skal ha familiefest og i forrige uke dro familiens harde kjerne til Tallinn (minus svigersøster som plutselig måtte ned til Hellas å hjelpe flyktninger. Gyldig fravær, altså.). Vi hadde aldri vært i Estland før så vi gledet oss til nye omgivelser, og svigermor hadde booket oss inn hos Old House Apartments i gamlebyen. Selv om vi bare skulle være i Tallinn i fem dager, så var det kjekt å ha noe litt større enn et hotellrom. Og eget kjøkken. Man sparer mye penger (og kalorier) på å lage seg egen frokost.

Reisen ned gikk derimot ikke helt problemfritt.
Erico hang igjen i sikkerhetskontrollen grunnet et våpenlignende gjenstand (kanskje han endelig lærte seg at han må SJEKKE sekken sin før avreise...). Han ble heldigvis klarert ut like før boarding, men innen den tid hadde en noe distre (veldig distre) svigermor rota seg inn i en hel masse trøbbel i taxfree'n, og før vi visste ordet av det satt jeg, Erico og svigerfar på flyet.
Uten svigermor. Og uten bagasje.
Hun kom seg heldigvis ned seinere på kvelden. Med bagasjen.

Ferien kunne starte.
Selv om vi teknisk sett var ganske godt bedugget da hun kom. Vi hadde til og med funnet oss det som viste seg å bli stampub'en vår:


Hell Hunt!
De hadde et enormt utvalg av øl (som jeg dessverre ikke kan drikke noe særlig av når vi er på tur, da det får meg til å pisse hvert femte minutt...), god irish coffe og sjukt digg mat og snacks. Selv savner jeg jalapenopopperne... Drømte faktisk om de i natt...
 


Neida. Ble absolutt ikke full.

Dag to i Tallinn benyttet vi til å gå litt rundt og bli kjent med gamlebyen. Den er ikke spesielt stor, helt perfekt størrelse hvis man vil oppleve noe nytt, men samtidig ikke bruke så mye tid på metro og buss. Dessuten hadde flere i reisefølget vondt i ryggen og føtter (selv hadde jeg veldig vondt i finger'n. Just sayin'.), så det var greit med korte avstander (og dertil hyppige øl - og cocktailpauser).



Siden vi reiste tidlig mandag morgen, og HBO Nordic ikke fungerte i Estland, var planen å holde seg unna internett og se den nyeste Game of Thrones episoden når jeg kom hjem. Men til min store overraskelse gikk den på Fox Estland natt til tirsdag, uten dubbing! OG FOR EN EPISODE!
Jeg fikk selvfølgelig ikke sove en dritt etterpå, så tirsdagen var ganske groggy, men omgivelsene ga energi. Å vandre rundt i gamlebyen var jo nesten som å være i GoT, så det ble mye dagdrømming...

For å forsterke opplevelsen av det gamle dro vi et par dager senere til et vertshus i sentrum av gamlebyen som heter Olde Hansa. Der fikk man servert mat fra middelalderen i tilhørende omgivelser. Selv gikk jeg for en vegetarrett, five delightful tastes of vegetarian origin, som var ekstremt mektig, men sjukt god. Jeg kunne fint spist der flere ganger. Drikken var derimot litt mer spesiell. Jeg drakk et mørkt øl med honningsmak, også veldig mektig. Angret litt på at jeg ikke prøvde vin isteden. Et lite pluss var at man fikk en gratis schnapps ved ankomst, selv om denne også var litt spesiell.
Men hey, gratis er gratis!



Og det var nok av alkohol i drikkevarene, etter middagen strenet jeg inn i Olde Hansas suvenirbutikk og fikk, overraskende nok, kjøpt en kjole! I juni skal vi i bryllup, så planen var å finne noe mens vi var i Tallinn, en oppgave jeg har gruet meg sjukt til. Min chilli cheese-formede kropp passer dårlig til kjoler, og det er et hat å måtte presse seg inn i noe fasjonabelt som de andre i bryllupet bærer med stil. Nå dukker jeg derimot opp i en linkjole tjenestefolk verdig, så da kan jeg i alle fall ikke sammenlignes med noen (med unntak av personalet...). Men alt dette forutsetter at det forsvinner et par kilo innen utgangen av juni, ellers er det en fare for at den ikke kan brukes...


Blir spennende å se om kjolen som befinner seg innenfor dette papiret vil passe.
Selv tar jeg sorgene på forskudd, og har allerede begynte å drikke mer enn normalt for å drukne disse.

Før vi dro til Tallinn så hadde verken jeg eller Erico noen spesiell kjennskap til verken byen eller landet. Svigers hadde vært der noen ganger før, så de satt inne med litt kunnskap, så det var litt som å ha gratis guide. Språket minnet forøvrig veldig om finsk, bare at de brukte sånn tohundre mindre bokstaver i hvert ord (ikke at jeg kan finsk, men jeg leser mye på shampooflasker i dusjen...). Og som det alltid er med språk i utlandet, det hender man kommer over ord som har en helt annen betydning for oss.
Som dette:


Ja. Jeg ler høyt og godt av pikk, bæsj, tiss, promp og alt det der.
Pikk betyr forøvrig høy. 


Vi fant også en liten dose Lindamägi!
Mägi betyr visst fjell. Linda betyr ingenting (som i at jeg ikke vet oversettelsen).


Torget i Gamlebyen.

Vi var ordentlig heldige med været.  Svigermor hadde advart oss mot vind, men den kjente vi heldigvis lite til. Det var strålende sol og skyfritt mesteparten av tida, og vi brukte mye tid på å farge de bleke ansiktene våre, og i varmen ble det nødvendig med en del drinker for å slukke tørsten.
Vi satt ofte på torget, et sted vi fort klassifiserte som en turistfelle, men det var overraskende gode drinker der til en grei pris. Rakk aldri sjekke ut noe av maten der da.


Estonian mojito! 
Ikke noe filter på det bildet her! Den friske rosafargen kommer av en estisk sprit,
Kännu Kukk (jada, fikk bra lættis av det navnet...). Godt smakte den og!


Kiwi og agurk mojito.
Hadde fungert bedre uten arguk.


Haiøl!
Drakk aldri denne. Den har fått ny status som pyntegjenstand.

Den siste kvelden havnet jeg og Erico på megafylla.
Har et vagt minne om at jeg betalte en regning med cirka 18 jegershots, så formen på avreise dagen var mildt sagt ubehagelig. Opplevde en form for lykke da jeg oppdaget denne geniale oppfinnelsen på flyplassen i Tallinn:


Justerbare seter og tilgang til strøm. Go sleep <3
Disse burde stå overalt.

Kort oppsummert:
Tallinn anbefales!
Som alle andre land så er det stort sett billigere enn her hjemme, men det var overraskende god kvalitet på alt fra drinker, mat og service! Gamlebyen er også stappet med handleboder og finurlige kunstbutikker. Mye kule håndlagde gjenstander, og masse fint krystall for de som er interessert i slikt. Alle snakket også godt engelsk, så vi opplevde ingen ubehagelige språkbarrierer. Man kan fly direkte til Tallinn med Norwegian, og det tar cirka 1,5 time. Tror ikke billettene dit er av den stiveste prisen... Flyplassen lå heller ikke særlig langt unna gamlebyen, tok cirka 15 minutter med taxi til en pris på rundt ?10. Så et fint sted å dra til hvis man ikke ønsker for lang reisevei. 
Vi drar nok tilbake en annen gang.
 

Lørdagsgraffiti

Forrige uke satt jeg inne på kontoret og så stort sett den ene soldagen etter den andre gå forbi (bortsett fra de dagene det haglet, snødde og regnet. Gotta love the norwegian spring!).
Så da lørdagen endelig kom, sola skinte og Erico overraskende nok hadde fri, så bar det i vei til lovligveggen. Vi grunnet veggen (dvs. Erico grunnet, mens jeg så på..), startet oppstrekingen og hadde planer om å bruke litt tid på kunstverkene våre. I sekken hadde vi pakket grillutstyr og mat, slik at vi kunne ta oss en fin pause i sola, men værgudene var litt uenige der de dynket oss ned med den ene sure vinden etter den andre. Overskygget ble det også. Halvveis i piecen hadde jeg stive fingre, iskalde spraybokser og rødvinsfylla fra dagen i forveien begynte virkelig å gjøre sitt inntog.
Helst ville jeg bare sette et stort kryss over piecen og dra hjem til sofakroken min, men så var det dette løftet jeg har gitt meg selv da, om å faktisk fullføre de prosjektene jeg starter, så det var bare å bite tenna sammen. Jeg maler jo tross alt noen av verdens minste piecer, så oppgaven var jo overkommelig.

Resultat:



 Fortsatt ingen fan av å lage bakgrunn. Obviously.
Erico lagde den kule bikkja til venstre. Dessverre kan jeg ikke vise dette kunstverket til Farmor.
Hun er fortsatt grinete over at Erico lot seg avbilde på forsiden av kulturmagasinet i Drammens Tidende med en forholdsvis ukjent bikkje. Det er over ett år siden.
 "Æ kain itj skjønn kåffer hain brukt den stygge hoinnen, når vi har hain flotte Odin."
Og det tror jeg faktisk Odin er enig i. Han er jo like PR-kåt som Erico.

60. Read about a period of history.

60. Read about a period of history.

Planen var å bruke denne utfordringen til å få lest seg litt opp de historiske periodene jeg ikke hadde noe særlig kjennskap til, men da jeg leste oppgaven var det en spesiell tidsperiode som slo meg, og uansett hvor hardt jeg prøvde å finne en epoke utenom denne så var det vanskelig å finne motivasjonen. Så for å komme meg videre i utfordringen, så fokuserer jeg derfor på rokokkoen. Den løsslupne tiden etter strenge barokken. Ooh, som jeg digget den snirklete æraen i min ungdoms tid.

Fra wiki:
I 1835 slo ordboken til det franske akademi at ordet rokokko «vanligvis dekket formen for utsmykking, stil og form assosiert med Ludvig XVs styre og begynnelsen av det til Ludvig XVI». Det omfattet derfor alle former for kunst fra rundt midten av 1700-tallet i Frankrike. Ordet synes å være en kombinasjon av franske rocaille («stein») og coquilles («skjell»), ettersom disse objektene ofte ble benyttet i dekorative motiver. Begrepet kan også være en kombinasjon av det italienske ordet barocco (en ujevn formet perle, muligens kilden til ordet baroque) og det franske ordet rocaille (en populær form for hageanlegg eller interiørdekorasjon med skjell og grus) og kan beskrive den forfinede og fantasifulle stilen som kom på moten i deler av Europa på 1700-tallet.

Grunnet rokokkoens forkjærlighet til organiske, skjell-lignende buer og kurver og stilens fokus på dekorative kunstarter, har en del kunsthistorikere benyttet begrepet nedsettende for å antyde at stilen var noe fjollete eller kun et motelune. Da begrepet først ble benyttet i England og i engelsk litteratur en gang rundt 1836 var det i betydningen av «noe gammeldags». Stilen ble negativt kritisert og ble vurdert som overfladisk og preget av dårlig smak, særlig i sammenligningen med nyklassisisme. Til tross for dette ble den lovprist for sine estetiske kvaliteter, og siden midten av 1800-tallet har begrepet blitt akseptert av kunsthistorikere uten nødvendig nedsettende betydning. Mens det fortsatt er debatt om dens historiske betydningen for kunsten i alminnelighet, er rokokko nå anerkjent som en betydelig periode i utviklingen av kunsten i Europa.


Fra Schloss Ludwigsburg

Amalienburg Spiegelsaal


Sanssouci

Shit fucking opinions




Jensi, you're the MEOWboy.

Frp's paranoide asylpolitikk

Som stor fan av Dagbladet Meninger blir jeg ofte veldig irritert over sutringen i kommentarfeltene om hvor sosialistisk og rød blekka er. Det ser man jo ganske tydelig, der oppe på headeren, men det for nå være. Halvparten av de som kommenterer leser jo kun overskriftene også, før de skyter fra hofta.

Hvor rød DBs redaksjon er, har jeg egentlig ingen formening om. For joda, det er de som plukker ut innleggene, og selv om jeg ofte nikker enig mens jeg leser, hender det like ofte at de får meg til å se helt rødt. Som over hele skjermen og hele synsfeltet, ikke bare der oppe på headeren. Det er mye jeg er uenig i, og for noen dager siden kom det nettopp et slikt leserinnlegg. Signert innvandrings - og integreringsministeren selv. Eller "segregeringssministeren", som man heller kan kalle henne.

For kronikken har en hard start fra inkluderingsministeren vår.
Audun Lysbakken har nemlig gått til angrep (jupp, hun brukte det ordet) på henne for å føre en politikk som vil gi parallellsamfunn og dårlig integrering. Og det stemmer at Lysbakken kritiserte henne for nettopp dette, og det er nettopp det hele hans kronikk var: Kritikk. At Listhaug står som mottaker er fordi det er hun som fronter denne politikken. Hun som legger frem forslagene. Hun er den som står frem og sier at vi skal være de strengeste i klassen. Det er klart at hun må ta kritikken som omhandler den politikken hun fører. Lysbakken kan egentlig angripe politikken hennes så mye han vil. Politisk står de jo på to helt ulike fronter, er det ikke naturlig at de er uenige?

Det lukter surt.
Inkluderingsministeren vår ser ut til å mene det samme som displinene sine: All kritikk som rettes mot henne er et angrep. Ikke noe rom for ulike meninger der i gården. Skikkelig inkluderende altså. Og all denne frustrasjon fikk jeg ut av den første setningen hennes.

Setning nummer to er ikke noe bedre.
Her kritiseres Lysbakken for at han tidligere har hyllet Sveriges asylpolitikk (merker meg her at Listhaug linker til en artikkel i VG hvor Lysbakken uttaler seg om denne politikken, men at det ikke er linket til selve kronikken han har skrevet. Irriterende.). Vi kan applaudere med at Listhaug virkelig vet hvilke knapper man skal trykke på. Først blir hun "angrepet", og så går hun rett på Sverige-argumentet.
"Se mot Sverige! Se så dårlige det går der! Se! Se! SE!"

Det er mange av oss som ser mot Sverige, men jeg er usikker på om vi ser mot samme sted.
Eller om vi ser på oss selv med like øyne. Det er vanskelig å få til lignende tilstander i Norge, slik som de opplever flere steder i Sverige. Vi har ingen store ghettoer her til lands, og Lysbakken påpeker i sin kronikk hvor viktig det er med byutvikling. At vi bevisst ikke skaper bydeler eller nabolag med for mange sosiale problemer. De finnes selvfølgelig, men ikke i en så omfattende skala som i Sverige. Det er klart at de 160 000 asylsøkerne som kom til Sverige i fjor fikk det svenske systemet til å kollapse. På lik linje som at vi ser at denne innvandringen legger press på våre egne systemer. Men løsningen er ikke å fjerne antall brukere til systemet, men innse at systemet må oppgraderes. Og at det ikke var så sterkt som man først trodde. Gode systemer takler hard pågang. Dårlige systemer kollapser. Og det er trist at vi faktisk må oppleve slike kriser for å vite hvor skoen trykker. Det er litt som da Utøya skjedde. Hvordan gikk det an? Hvorfor hadde vi ingen plan?

Det er vanskelig å lage en plan når man ikke vet hva den skal inneholde. Slik terror var aldri utført på norsk jord før. Vi måtte lære den harde måten. Og det samme må vi jo si om denne flyktningstrømmen, selv om vi på mange måter ble advart. Det var jo egentlig litt uunngåelig med alle urolighetene. Men jeg ser det er vanskelig å fange opp når man ikke ser lenger enn til Sverige.

Eller sin egen nese.
Å hevde at Frp sin politikk er med på å skape parallellsamfunn faller på sin egen urimelighet, i følge Listhaug. Innstramningsforslagene er nødvendige i den tiden vi står ovenfor. Ordene hun bruker er store. Livredde. Sylvi Listhaug ser ut til å tro at Norge vil kollapse om denne asylstrømmen vedvarer. Våre barn og kommende generasjoner vil vokse opp med en helt annen standard på velferdsordninger - og tjenester hvis hun ikke setter ned foten. Vi må reddes. NÅ. Vi kan ikke godta parallellsamfunn her til lands, og for å forhindre dette må man stramme inn forsørgelseskravene for de som søker familiegjenforening og gi midlertidig oppholdstillatelse for barn under 18 år. Dette er et par av de ubrukelige punktene i regjeringens asylforslag (men man skal selvfølgelig ikke svartmale hele lista. Punkter som å øke botidskravet, utvise utlendinger som ved flere anledninger har blitt nektet realitetsbehandling av sin asylsøknad og 24 års kravet). Punkter som ja, vil være med på å stramme inn innvandringen, men som ikke er spesielt heldige når det gjelder integrering. Rapport fra blant annet Redd Barna viser at midlertidig opphold er svært skadelig for barn. Og det kan heller ikke være bra for folk å måtte leve uten sine nærmeste. Men nå er vel poenget at vi skal begynne å hjelpe dem der de er.

Jeg trodde egentlig ikke innlegget kunne bli så mye verre før hun dro til med gullargumentet: Norske verdier. To ord som får hennes disipler til å smelte som smør. Jeg er så lei av å høre om norske verdier og norske holdninger. Jeg aner faen ikke hva de er en gang. Etter Utøya i 2011 følte jeg meg stolt av et land som sto sammen, som snakket om nestekjærlighet og samhold. Så kom flyktningkrisa, og våre nye landsmenn ble et så stort problem at Odins Soldater følte seg nødt til å tråle gatene for å redde norske kvinner fra klåfingra utlendinger. For de skal være bedre enn oss, de som kommer hit. For å debattere vår egen voldtektskultur er umulig. Det er også umulig å holde saklige diskusjoner på diverse foraer, har man en anelse bruntone i hudfargen sin så burde man jammen holde kjeft om dagen. Noe Hadia Tajik smertelig fikk oppleve da hun nylig uttalte at hun ønsket republikk i Norge (i likhet med 80% av den yngre Ap-gruppen og utallige andre her til lands, men det er ikke så viktig...). Og jeg har i år, for første gang i mitt liv, hørte voksne mennesker kalle afrikanere for "niggere". Rett opp i ansiktet deres. Sett folk spytte på tiggere og kalle dem søppel. Det er faen ikke greit!

Listhaug har trua på at det er en sammenheng mellom streng og rettferdig asylpolitikk på den ene siden og en bærekraftig integreringspolitikk på den andre. Problemet med dette er at vi hører svært lite om vårt eget bidrag i integreringspolitikken, det går stort sett ut på at vi må sørge for at flyktningene yter, ikke nyter... Men regjeringens integreringspakke skal legges frem i mai, så fram til da får prøve jeg å ikke være for negativ til Listhaugs politikk. Gi henne muligheten til å komme med noen konkrete tiltak bortsett fra at vi må holde antallet som skal integreres på et ansvarlig nivå. Jeg er absolutt ikke for åpne grenser, og jeg lever heller ikke i trua om at Norge kan, og burde, redde alle. Men nå er jeg også ganske så sikker på at "alle" ikke vil hit. Vi er ikke så fuckings fantastiske.

Men de som kommer hit...
De fortjener respekt. De fortjener en ordentlig saksbehandling. Selv om det innebærer at de må sendes ut igjen. Joda, de kommer til vårt land, men er det virkelig nødvendig å møte de med en pekefinger og belærende ord? Føler du deg velkommen om noen møter deg slik i døra?

Dette er ingen "quick-fix" i følge Listhaug.
Som om noen har påpekt at flyktningstrømmen og det påfølgende integreringsarbeidet vil gå raskt og enkelt. Som om noen av de forslagene som legges frem fra SV lyser "DETTE ER ENKELT". De gjør jo ikke det. Men de lyser litt håp. Det er godt at det finnes folk der ute som mener at dette arbeidet krever mer enn å redusere antall asylsøkere. At dette handler om mer enn å be flykningene lære seg språket og norske verdier. Folk som innser at verden er i bevegelse, og at vi ikke kan sitte der oppe på vår høye hest og kreve at alle som kommer innenfor Norges grenser skal bli norskere enn nordmenn over natta. Samfunnet må i like stor grad tilpasse seg dette, for vi glemmer nok at vi har litt skyld i dette. Med alle de våpnene vi produserer og selger. Bakkstyrkene vi sender inn i midtøsten. Bombene vi er med på å droppe. Vi er ikke uskyldige.

Sylvi Listhaug skal ikke få skylden for vår delaktighet i krig og elendighet. At hun ønsker en streng politikk er en fair sak, men at hun fører en rettferdig politikk... Det er urimelig å påstå. Måten hun omtaler seg på i media er lite inkluderende i seg selv, der hun kaster seg på den ene skrekkpropagandaen etter den andre. Norge er ikke som Sverige. Og Norge vil heller ikke kunne bli som Sverige. Men det er kanskje ikke så lett å få med seg det når man bare ser mot Sverige?

Religionshyklere

I dag tidlig kom jeg over et innlegg på Akhtar Chaudhrys blogg, "vi lar oss ikke lure av en imam", hvor han kritiserer imamen Nemat Ali Shah for hans tilstedeværelse i Mumtaz Quadris begravelse, samt styret i moskeen han er tilknyttet for at de ikke har gjort noen andre grep rundt dette enn å be imamen om å beklage seg offentlig. Dette får Shah og styret sterk kritikk for i innlegget, og Chaudhry gir en kort innføring i Quadris ideologi og hvordan denne er ødeleggende for et demokratisk Pakistan.

Gjentatte ganger i debatter angående islam kommer det gang på gang etterlysninger fra kommentarfeltet om hvor muslimer i Norge stiller seg bak sakene som raser i media.
Naive lille meg tenkte jo at dette var et fint innlegg, her får jo muslimkritikerne ønsket sitt servert på sølvfat. Altså NOK EN muslim som påpeker synet sin om de svært så negative sidene rundt deres religion og deres tilhengere. For Chaudhry er langt i fra den første muslimen som har kritisert holdninger innad i sin egen religion offentlig. Men når man leser svarene denne mannen får, så skjønner man også hvorfor så jævla mange andre ikke gidder å åpne kjeften sin i offentlig fora.

For det spiller ingen rolle hvilken kritikk en muslim gir til sine "egne" for muslimen  jo forstå at det er islam som er selve problemet. Å diskuterer problemer innad i trosretningen er visstnok ikke noe vits. Islam må fjernes. Bannlyses. Forbys.

Selv er jeg ingen stor fan av religion, uansett hvilken retning det gjelder, så jeg ser selvfølgelig at verden ville blitt et bedre sted uten islam. Og kristendommen. Og absolutt alle andre religioner, men å bannlyse en religion som per i dag har over en milliard følgere er ingen god løsning. 
Til nød hvis man bannlyser alle religioner, samtidig.

Men det er ikke alle kritikerne enige i.
For hvis man påpeker hvor mange negative sider det finnes i kristendommen, så avfeier de dette med at slemme mennesker i kristendommen bedriver faenskapet sitt bak lukkede dører og i de mørkeste avkroker, mens muslimene drar dritten sin ut på gata og lar den gå utover andre.
Det kan med andre ord ikke sammenlignes!

Den samme logikken går altså igjen her som den gjør i f.eks voldtektsdebatten.
Det at overfallsvoldtekter begått av innvandrere er mye verre enn relasjonsvoldtekter utført av nordmenn. Alt "de" gjør er verre enn det "vi" gjør. Og hvis man sitter litt på sidelinja så kan man lett se at den ene gruppens ekstreme meninger ikke er noe annerledes enn den andre. For noen uker siden dukket det opp en nyhetsartikkel om noen kvinnelige piloter fra Brunei som hadde fått lov til å lande et fly i Saudi-Arabia (skal vel legge til at det stilles store spørsmål om hvorvidt denne historien er sann, men det er en annen diskusjon). Disse kvinnene ble fotografert foran i flyet og de alle hadde på hijab, noe som fikk flere til å rase. Ikke pokker om de skulle sitte på med noen piloter med en slik religiøs overbevisning! Det ble selvfølgelig ganske naturlig for mange å påpeke at de syns det samme med piloter som bærer et kors. Noen var enige, andre kom med piss som "det er ikke det samme". Jo? 
Det er akkurat det samme.

Man skjønner raskt hvorfor ingen muslimer ønsker å delta i debatter, det spiller ingen rolle hva de sier for det eneste svaret de får er at islam må fjernes. Folk vil ha en enkel løsning på et komplisert problem, og det er dessverre ikke mulig. Å fjerne islam, eller hvilken som helst annen religion, kan ikke gjøres over natten. Det er viktig å påpeke at vi ikke ønsker et samfunn som styres av religiøse overbevisninger, men samtidig må vi ha fornuftige debatter om religion med religiøse.
 

 

Kunst i Oslo: Underveis fra stasjon til stasjon

Prosjektet er godt i gang, og førstkommende mandag skal fem fantastiske verk på fem t-banestasjoner langs Østensjøbanen være ferdigstilt. Senere vil vi få gleden av å se prosessen dokumentert på film av Selina Miles. Video kommer så fort den er ferdig redigert...!


Jensi grunner veggen for Felipe Pantone på Skullerud stasjon. 
 


Felipe Pantone på Skullerud stasjon.
Denne kunsten sees best i fart!

 


Hama Woods setter opp stencil på Oppsal stasjon.
 


Olav Mathisen på Bogerud stasjon

#frastasjontilstasjon
#kunstioslo

Liten videosnutt av malingssprøyta til Jensi....
Den høres ut som en ødelagt Dalek!!

video:img0535

 

 

 

Lenge leve nestekjærligheten!

Etter å ha surmulet litt over trege bondetamper var det en sann glede å lese at Den Norske Kirke nå har gått inn for ekteskap mellom to av samme kjønn! Pessimistisk som jeg er så trodde jeg at noe slikt var år inn i fremtiden, men det er godt å se at kirken følger med vår siviliserte verden.

Det er også godt å se at kommentarfeltene er positive.
Til tid og annen kommer det et "æsj" og et "dette står det ikke noe om i bibelen" (som om bibelen har svaret på alt....), men menneskeheten overrasker. De fleste ser ikke ut til å bry seg en døyt om hva to voksne mennesker gjør seg i mellom, takk og lov. Dessverre er det noen prester som har annonsert sin oppsigelse, de vil rett og slett ikke være med på at kirken åpner for dette. Selv om de har mulighet til å nekte å vie folk av samme grunn. Dette kan de gjøre av "samvittighetsgrunner" (et latterlig dårlig ord i denne sammenhengen) samt det at kirken skal utarbeide to liturgier i forbindelse med dette så prestene selv kan velge om de vil følge den nye eller den gamle liturgien.

 Til tross for dette er mange er bekymret for de konservative prestene og kirkegjengerne, og at denne avgjørelsen kan føre til en splittet kirke. Det lukter nesten litt som starten på kristendommens fall her til lands. Hvertfall for de konservative og sære. For som en av særingene, Maria Klakegg Grastveit, påpeker: "Det er mulig å være et godt medmenneske overfor homofile selv om vi er uenige i dette spørsmålet." For ekteskap er mellom mann og kvinne. Basta. Gratveit legger forøvrig til at hun har mange homofile venner. Som om det betyr noe som helst i denne sammenhengen. Det er som å høre rasister banne over innvandrere og så glorifisere den ENE muslimen de kjenner, "for h*n er ikke som de andre". Snevert. Tunnelsyn. Idioti.

Dessuten er jeg drittlei at kristne bruker Bibelen som en jævla lovbok.
De bruker tekster mennesket selv har skrevet, oversatt og redigert utallige ganger som en direkte nedskrivelse av Guds ord. Allerede i kristendomsundervisningen på barneskolen skjønte jeg at det var noe muffins med den boka. Jeg begynte på skolen i den tro at Bibelen var EN bok som inneholdt alt av gamle skrifter som var funnet og som kunne linkes til Gud og Jesus. Det ble tydeligere etterhvert at den store, ukloke boken var langt i fra dette. Den er ikke skrevet som et samlet bokverk for den endrer seg litt ut i fra trosretningen, og det er utallige skrifter som er utelukket da de ikke anses som å ha noen religiøs betydning. Dette fant jeg også forunderlig, for hvem er vi til å bestemme hvilke deler av Gud og menneskets historie som er relevant? Bibelen er det mest praktfulle eksempel på at Gud ikke kontrollerer en dritt. Det er mennesket.

Og så er det dette med at bibelen er oppe til fortolkning, så det er mulig å dra ut alle de punktene man selv syns er relevante og forkaste alt det andre. Det også fant jeg svært så besynderlig, for i en alder av 9 år hadde jeg lest ut hele bibloteket på skolen (må legge til at det antakelig var verdens minste bibliotek) og jeg visste ikke om en eneste bok der som det var mulig å leser deler av og fortsatt sitte igjen med den samme helheten. Det skurret. Det skurrer enda.

Jeg prøvde å lese bibelen en gang, men var livredd/satt ut/skremt etter tre sider.
Derfor er det vanskelig å selv trekke frem sitater og slikt, men for tiden så finner man en del bibelelskere i kommentarfelten som mer enn gjerne bruker "Guds ord" for å tråkke ned på de homofile. Som f.eks dette: Korinter 6:9 "Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette...".

Horer, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere og MANNLIGE homofile er med andre ord svært så syndige (ser ut som samtlige kirkeledere opp igjennom tidene har vært like fascinert av sex mellom to jenter som gutter flest, og mindre glad i sex mellom to gutter...). Samtidig så var Jesus på korset for alle våre synder, en viss periode så kunne man kjøpe avlatsbrev for å komme seg unna synden og er man katolsk så kan man skrifte for å bli kvitt synden. Og når vi dør så kommer vi (eller jeg mener, frelste sjeler) til skjærsilden hvor de må gjennom en renselse før oppstandelsen som, i følge de fleste kristne, sender oss rett til himmelen. Så syndere, dere har nok av muligheter til å rette opp "feilene" deres.

Også har vi Peter 3:3-4 "La ikke ytre stas, som frisyrer, gullkjeder og fine klær, være det som pryder dere, men hjertet, det skjulte mennesket med sin milde og rolige ånd, som er uforgjengelig og dyrebar for Gud." Med andre ord; we're all fucked. Hvertfall alle her på blogg.no.

Men den selvmotsigende blekka glimter jo også til med:
1 Kor 4,5 "Døm derfor ikke før tiden, før Herren kommer. Han skal bringe fram i lyset det som er skjult i mørket, og avsløre alt det menneskene har hatt i sinne. Da skal Gud gi enhver den ros han har fortjent."
Som teknisk sett sier at INGEN har rett til å dømme, for dommen ligger hos Gud.

Gud, han fyren ingen har sett eller hørt, men som vi alle skal leve i frykt for fordi han er så glad i (enkelte av) oss.

...

Det begynner å demre hvorfor vi ikke har sett noe til utenomjordisk liv siden Roswell 1947...
Ikke bare må vi være den eneste livformen i universet som har alle masseødeleggelsesvåpnene våre rettet mot oss selv, men mesteparten lever i frykt over en ikke-eksisterende fyr vi kaller Gud som gjør at vi er i konstant krig med oss selv. Kan tenke meg at hver flygende tallerken som har passert denne planeten tenker "hell no! It's suicide going there."

Norske Rednecks

Serien "Norske Rednecks" fra mannekanalen MAX har gått rett inn i hjertet til utallige nordmenn der x-antall norske, selverklærte bondetamper velter seg rundt i et hav av øl, sigaretter og klær dekorert med sørstatsflagget. De skyter av at de liker det enkle livet med enkle løsninger, er flinke til å resirkulere siden de aldri kaster noe, at det meste kan fikses med gaffateip og alt som tuter og bråker er leketøy. Så ja, de kjører forsåvidt stilen til helt gjennomsnittelige bondetamper.
Krydret med et lite snev bygdetulling.

Programsjefen i Discovery Networks, Sverre Nordbø, beskriver programmet til Seher.no som en varm serie om et litt annerledes liv og miljø. "De er virkelighetens MacGyvere, med litt mindre dramatiske hverdagsliv. Får de sin dose mekking, musikk og øl synes de livet er vakkert. De omgås ikke det de mener er «normale» folk og bryr seg lite om konvensjoner".

 Etter å ha lest litt mer om serien forstår jeg det også slik at disse rednecksene har hatt helt frie tøyler under innspillingen, noe man ser ganske tydelig utover i sesongen. De har nå prøvd å holde seg til et tema for hver episode, men klippe og limegjengen hos Dicovery Networks har nok hatt en plundrete jobb med å prøve å finne noen ulikheter på de forskjellige bondetampfestene. For etter fem episoder så begynner innholdet å bli fryktelig kjedelig. Alt går liksom litt på repeat.

Allerede i første episode så luktet det "motstridende meninger", selv om bondetampene hardbarket påstår at de ikke egentlig har noen meninger. De vil bare være rednecks de. Og de er, i følge redneck Jarle Oppen Strømsbråten, antakelig de minst fordomsfulle menneskene man kan finne. Så lenge du ikke defineres som "normal" og "A4" selvfølgelig... For det er eviggående mantra i hver bidige episode (spesielt takket være ekteparet Väinö og Gunn Berit Ulven Kultima) om hvor teite normale folk er, i motsetning til det enkle og fantastiske livet til bondetampene. Det er en hel masse klaging om at byunger ikke får ha skrubbsår på knæra, bygutter kan ikke skifte olje på bilen og alskens tjas og mas man finner i bybildet. Og det eneste som går i mitt hode er "jammen, så jævlig fint dere bor på landet da...GAAAAAAAAAD."

For det er jo ingenting bedre enn at denne gjengen med rednecks, som er spredd i krik og krok rundt om i landet, liker seg der de bor (noe jeg egentlig er litt usikker på, for det er mye klaging på Norge, og da hovedsaklig norske priser. Flere av de burde kanskje ta med seg et flyttelass over til Sverige).
Og det ser jo også ut til at de koser seg veldig der de fyrer løs raketter rundt hjemmebrentapparatet (for å brenne sprit er visst veldig typisk redneck i følge det godt voksne Bromance-paret Doc og Kristian, som i en av de første episodene begynner å brenne sprit for første gang i sitt liv), skyter hull i badegulvet for å lage nytt avløp, sprenger en murvegg på kjøkkenet med overkant mye dynamitt and so on and so on. De elleville påfunnene deres er til tider morsomme å se på (når man får følelsen av de ikke er for innøvd, men det er tross alt første gangen de er på skjermen...Litt schlæk må vi gi dem.) og i fremtiden har jeg blant annet en plan om å arrangere fest med hjemmelaget slip'n'slide. Noen gode tips drar man da med seg fra denne viltre gjengen, for er det noe de virkelig kan så er det å arrangere fester med tilhørende aktiviteter. I likhet med en gjennomsnittelig partyplanner egentlig, men de er ganske sikre på at de gjør det best siden de hovedsakelig kombinere skarpe gjenstander og våpen med ekstreme mengder alkohol.

"Norske rednecks" får med andre ord enhver HMS-ansvarlig til å svette godt.
Det er null fokus på sikkerhet, ekstremt mye fokus på alkohol og... Vel, ulike typer alkohol, egentlig.
Men at dette er en gladgjeng som tar stolthet i hvem de er, det er det ingen tvil om, og de er et friskt pust i realityverden som stort sett består av glissne guttunger og silikonpumpa småberter. Men i serien dukker det rett som det er opp noen lettkledde berter sponset av LilleFrekke.no, så uansett hvor "real" man skal være, så er det viktig å vise hud. Heldigvis er nok av normale og varierte kroppsfasonger der (mulig jeg nå fornærmer redneckene ved å plassere de i en kategori hvor de defineres som "normale") som gjør det enklere å svelge "digge damer" innslagene. For lettkledde damer må man jo ha, og det er i grunn helt greit om man følger en av livsvisdommene til Väinö:
"Det er det samme hvor du blir sulten, så lenge du spiser hjemme".


Serien finner du på MAX onsdager 21:30.

Note to self:
Ikke se "Norske Rednecks" før sengetid.
Det medfører ufrivillig drømming om rednecks.

Verden så langt

Påska kom og påska gikk.
Erico var i Bergen og malte russebusser, så jeg brukte stort sett hele ferien til å rydde alt av skuffer og skap i leiligheten samt den ene boden vår. Så kom mamma på besøk og prosjektet ble lagt litt på hold. Det står igjen en bod og noen hyller på soverommet som det må tørkes støv av. Og så må vinduene vaskes. Og gulvet skures. Men det tenkte jeg å vente med til jul. Orker jo ikke å stresse heller.

Stress er det forøvrig nok av.
I dag starter Ericos nye prosjekt, "Fra stasjon til stasjon".
Fem t-banestasjoner langs Østensjøbanen skal dekoreres, og han har hanket inn noen skikkelig kule artister for å gjøre jobben. Fra Ugangprosjektet kjenner vi allerede til de utenlandske kunstnerne Felipe Pantone og TelmoMiel og filmskaperen Selina Miles, så nytt denne gangen er de norske kunstnerene Olav Mathisen, Diana Ailin Kalmer Kinnerød og Hama Woods.

#kunstioslo


Utstyret ble pakket ned i noen lekre trillebager..

Det har vært en stressende førperiode, med opprettelse av nettsider, brosjyrer, anskaffelse av maling, utstyr, bosted og diverse annet. Jeg har egentlig ikke bidratt til så mye av dette, bortsett fra å skrive et par tekster, sende noen mailer og dytte handlevogna når vi var på utstyrsshopping, mest har jeg vært en slags mental støtte for Erico samtidig som jeg har hjulpet ham litt med planlegging og strukturering av prosjektet. Etter tre dager var jeg helt skutt. Hvis noen, noen gang, har hørt meg si at Ericos jobb er lett, så tar jeg det tilbake. Den er helt jævlig stressende. Og jeg var bare tilstede. Lærte kjapt at jeg skal være litt mer overbærende når det kommer til Erico i prosjektmodus. Bortsett fra når det gjelder rot i leiligheten. Der, kjære, kommer jeg til å oppretteholde mitt nyinnførte naziregime (jada, sjansen for at jeg kommer til opprettholde noe som helst er ganske lav. Men det "hjelper" å leve i trua...).

Det ble også litt ekstra stress denne perioden da Pappa plutselig dro til Danmark, og jeg ble hundepasser. Først hadde jeg Odin et par dager hjemme hos oss i Drammen, før vi dro tilbake til Hurum og da vi kom inn døra hjemme hos Pappa kom Ruska skrikende og løpende mot meg. Trodde jeg. Neida. Katta var ikke interessert i meg, hun løp rett bort til Odin for kos og klem.



De har jo blitt bedre venner med årene, men at de hadde kommet til dette nivået, det var nytt for meg. Hele opplegget ble egentlig litt creepy. For det virket ikke som de var klare for anerkjenne forholdet selv, så etter litt kos og klem gikk de tilbake til den normale oppførselen deres som innebærer mye løping, fresing og piping. Slik holdt de stort sett på hele kvelden, bortsett fra noen veldig stille perioder hvor jeg så meg nødt til å sjekke etter om alt var ok og fant de stående inne på badet, lageret eller et annet bortgjemt rom hvor det virket som de hadde et slags møte. Så fort de oppdaget meg gikk det et drag av skyld og hemmeligholdelse over dem begge, og jeg følte meg plutselig i mindretall. Det virket som de planla noe stort. Sånn type "Pinky and the Brain" planlegging. Veldig urovekkende. 
 



Så for at de to luringene ikke skulle planlegge for mye på egenhånd, tok jeg med meg Odin ned til Farmor og Farfar. Da kunne Odin får kos og vafler av Mor, mens jeg og Far satt i kjelleren og katalogiserte biblioteket hans. Planen er å legge alt av bøker inn i et kartotek og få sortert alt etter forfatter og sjanger. Foreløpig har vi lagt inn 666 bøker, noe som betyr at vi har røflig 5400 bøker igjen... Det tar litt tid, mest fordi jeg finner så mange spennede og morsomme bøker. Han har mye fra slutten av 1800 tallet og frem til i dag, så der finnes det noe for enhver smak. I disse flyktningtidene er det spesielt morsomt å komme over avisartikler og den slags fra annen verdenskrig... Bortsett fra når man får følelsen av at verden ikke har endret seg stort siden. Sånn når det gjelder menneskesyn. Håper ånden kommer over meg til å gå litt dypere ned i den materien, kanskje jeg til og med får skrevet litt om det... Jeg får se, for tiden går det mest i egne bokprosjekter... Bortkastet tid, men greit å få de underfundige historiene ned på papiret, så de forsvinner fra hodet.

Ok.

 




Av Leif S. Rode

 

Space Cats "Magic Fly"

Tidenes katteband!

Space Cats ? Magic Fly

Posted by Skeptical Kitten on Wednesday, March 30, 2016

59. Look in to an unknown religion or philosophy

59. Look in to an unknown religion or philosophy.

Fra før av er jeg lite imponert over de religionene jeg vet om, og har vel aldri oppdaget en som virker fornuftig, så her er de nok best å gå for en filosofisk retning. Etter litt skumlesing på wikipedia ser det ut som eksistensialisme kan være noe for meg.

Fra wiki:
"Eksistensialisme er en filosofisk bevegelse som fokuserer på det konkrete individets eksistens.
Den avviser essensialistiske
teorier om menneskets natur, noe som uttrykkes i det kjente eksistensfilosofiske slagordet «eksistens går foran essens», et utsagn som peker på at man ikke kan definere menneskenes essens uten å ta hensyn til det konkret levde liv. Dette innebærer at ethvert menneskes essens vil være avhengig av dets faktiske eksistens, noe som igjen innebærer at ens essens, i den grad man kan snakke om noe slikt, ikke er noe uforanderlig. Som man ser, setter eksistensialismen stort fokus på menneskets grunnleggende frihet, og på den kontrasten mellom det meningsfylte livet vi lever til daglig og vår jordlige eksistens' meningsløshet. Dette er en tankeretning som er opptatt av menneskets liv med vekt på ansvar, frihet og valgmuligheter."

Kort kan man vel si at dette oppsummerer mye av de tankene jeg har gjort meg opp om over egen, og andres, eksistens. At vi alle er frie mennesker som har ansvar og valgmuligheter ovenfor de utfordringer vi blir gitt. Men samtidig som vi finner det daglige livet vår meningsfylt, så hender det tankene vandrer. Vårt eget liv virker så meningsfylt, men hvis man ser det i et større bilde, sett fra et åndelig og universalt perspektiv, så virker vår eksistens med et så ufattelig meningsløs.

Eksistensialismen tar også for seg en del sentrale vilkår for menneskets eksistens som frihet, angst, lidelse og erkjennelse av døden. Lite av de gledelige sidene av livet, men såkalt lykkelige mennesker har vel aldri hatt noe særlig interesse av å fundere over livet. De bare lever det de.
Det at Nietzsche også var en sentral skikkelse tidlig i denne retningen underbygger hvor passende denne retningen er for meg, da jeg i ungdommen var svært så opptatt av Nietzsche og hans filosofi, som var en sterk påvirkningskraft til min forkastelse av religion ("Gud er død").

Det blir kanskje litt feil å fokusere på denne retningen, da jeg indirekte har vært opptatt av den før.
Men det er litt deilig å ta et nytt, lite dypdykk i denne tankegangen igjen, mest fordi det bekrefter ovenfor meg selv at jeg ikke lenger har noe behov for å fundere så mye over livet lenger. Selv om det hender at det skjer i de mørkeste stunder, når alt virker så meningsløst.

En annen gledelig ting er at jeg i større grad lever etter denne filosofien enn da jeg ble så betatt av den i 16 års alderen. Jeg var absolutt langt mer trangsynt da, og helt klart opptatt av min frihet uten at jeg klarte å se den i det store bildet, i samspill med resten av menneskeheten. Dette med ansvar.
At for mye fokus på egen frihet fører til egoisme (her sporer jeg og Nietzsche litt fra hverandre da han var en tanke mer positiv til egoisme, men det kommer vel helt an på hvordan man definerer egoisme...).  Jeg glemte litt at frihet kommer fra ansvar og valgmuligheter, og da ikke bare mine valgmuligheter, men at en selv får frihet ved å skape valgmuligheter for andre. Tror jeg.

Store deler av livet har jeg kun tenkt på meg selv og mitt, og det er først nå jeg ser resultatet av denne egoismen. Den påståtte friheten, som i større grad var en flukt fra virkeligheten enn en form for frihet. Det er så lett å blande de to.

Ikke sant, lille venn...?

 

 

Starstruck

Yeah.

 










 

Solskinnsgraffiti

På lørdag var vi velsignet med knallvær i Drammen.
Værmeldingen tilsa et par dager i forveien at det ville bli greit, så vi hadde allerede samlet en liten gjeng for å male på lovligveggen nede på Tangen. Allerede klokken 10:00 lørdag formiddag fikk vi rota oss ut døra, hentet cans på lageret og plukka opp Urge og greske Zamie, som for tiden er på besøk i byen. For meg er det ypperlig å male med folk som Zamie, for han maler utelukkende bakgrunn og characters, noe jeg hater å lage! Har nok med å prøve å få selve piecen til å henge sammen....

Vi begynte å male rundt 12:00, og vi hadde noe tidspress da vi var nødt til å dra rundt 17:00
for å rekke RBK-Godset kampen og bursdagsvorsen til Sau. Slikt tidspress pleier å stresse meg masse, men denne gangen var jeg godt forberedt med oppladet telefon, ekstra batterikapasitet og spotify på øret. Det er litt digg å lukke seg inne i prosessen for å få linjene på plass, samt lukke alle de andre ute.

Det hjalp, for oppstrekingen ble fortere ferdig enn normalt (ikke at det er så mye skryte av da piecen ikke finnes komplisert...). Jeg blir jo selvfølgelig også stressa av at folk ser på meg når jeg driver med noe, og jeg kjente stresset øke ettersom den ene graffitimaleren etter den andre dukka opp. 
Og med det gode været så kom det også en hel haug med folk som bare hang der, men på det tidspunktet var jeg nesten ferdig med fyllet og skulle begynne på outlines, så da kunne jeg endelige hive meg på flaska.

Det hjalp selvfølgelig ikke på linjene at jeg fikk i meg alkohol,
men det hjalp helt klart på angsten, så fikk i det minste gjort piecen ferdig.
Og med den flotte bakgrunnen så ser det jo nesten litt kult ut.


ForShow <3

I fjor ble jeg ganske så høy på pæra etter mine første malesessions på lovligveggen, noe som førte til at jeg trodde sommeren 2015 kom til å bli "tidenes sommer". Planen var å male masse, henge på lovligveggen og bare være sosial. Det gikk jo rett til hælvete, så denne gangen tar jeg det litt mer med ro. Det var en god start på våren, og så får vi håpe at det blir bedre utover sommeren.


Jihl - Lex - Urge
Background: Zamie

New on New Wiener

"Samboeren og jeg ble skikkelig inspirert av fredagsrutinen til Jan og Silvia fra "Sofa",
så nå spiser vi rekesmørbrød hver fredag.
Disse må vi renske og dandere selv, så maten tar alt fra 1-4 timer, og inntas under de fleste programmene vi ser på fredagskvelden, inkludert "Nytt på Nytt".

Vil gjerne, uten grunn, påpeke at det ikke gjelder "Beat for Beat", da ingen av oss liker å se småkjendiser gauke foran en glissen Atle Pettersen.

Ønsker meg selv lykke til i denne konkurransen, og dere en fin dag!"

Resultatet ble to billetter til Nytt på Nytt som sendes på NRK1 20:55 i kveld. 
Dere vil mest sannsynlig ikke se trynet mitt (håper jeg), men faren for at dere hører min og Moonies latter er derimot svært sannsynlig. Her burde jeg lagt til et lydklipp, men det er egentlig best at dere lever i uvitenhet. Jeg vil nødig få kjeft senere for å ha ødelagt kinofilmen/konserten/showet eller whatever du er på, hvor min "trillende" latter overdøver alt som er interessant. Det viktigste er uansett at vi hadde det gøy, og det hadde vi til gangs! Stemningen var god blant publikum, gjestene var kule og programlederne var like morsomme i "virkeligheten" som på TV.

På TV varer Nytt på Nytt i 30 minutter, men innspillingen tok en god del lenger tid enn dette, uten at det innbærte noe ekstra venting og dødtid for publikum. Panelet holdt det gående hele tiden, så hvis du er Nytt på Nytt fan så burde du ta deg en tur å se på selve innspillingen. En billett koster (hvis man ikke er en vinner som meg...) 100 spenn, og det er vel anvendte kronasjer for et par timer med latter. Eventuelt så kan man holde et øye med finn.no, rett som det er legges det ut billetter til TV-programmer som må fylle opp publikumskvota. Det er vel neppe nødvendig for NPN, de har en ganske stor fanskare, men det er jo ganske mange andre humorshow der ute. Som f.eks Underholdningsavdelingen. Satser på at jeg vinner (*kremt* send meg....) noen billetter dit snart.

God helg!

Klein "fun fact":
Vi har faktisk fått billetter fra Svigermor til Atle Pettersens musikal "Singing in the rain"....
Blir glissent.

MUSIC 134 - Marilyn Manson "Deep Six"

134. MARILYN MANSON "DEEP SIX"

Noen få ord:
Selv har jeg aldri vært en ihugga Manson fan, mest fordi jeg ikke er noen fan av verken latex eller freaky øyelinser, så for meg har han vært litt "too much". Men jeg falt hardt for låta "Rock is Dead" som var med i (den første) Matrix-filmen. Måtte jo sjekke ut det tilhørende albumet, "Mechanical Animals", og fikk litt smaken for han Manson. I ettertid har jeg ikke fulgt opp interessen,
da jeg syntes mye av musikken kunne være litt ensformig.

Interessen dukket opp igjen da jeg i januar måtte tilbringe noen timer på Gardermoen,
og opplevde noe av det mest skrekkelig for et ventende menneske i denne teknologiske verden:
Mobilen min gikk tom for strøm. 

Jeg måtte altså finne på noe annet lurt for å få tiden til å gå, og endte opp med et nummer av Metal Hammer siden det fulgte med kalender, innpakningspapir med bandlogoer (av blant annet Ghost!
Og Nightwish. Sistnevnte frister å sende til Nerdinnen.) og en CD. Compact disc er nok for mange litt overflødig i dag, men siden vi fortsatt har CD-spiller i bilen og jeg ikke hadde hørt noen av låtene, så ble det en god deal. Spesielt når det viste seg at flere av låtene var skikkelig kule.
Og blant disse var Marilyn Manson sin "Deep Six" fra hans siste album "The Pale Emperor".
Det er et mye roligere album enn hans tidligere, eller dvs. "Mechanical Animals" som egentlig er det eneste albumet jeg kan gjøre en sammenligning med, men det jeg liker godt med "The Pale Emperor" er bluessounden. Alene syns jeg blues er ganske tregt, men blandet med rock, gjerne litt tungt.... Fantastico! Lydbildet er forøvrig litt nytt for Manson, hans tidligere utgivelser skal ha vært av den anstrengende typen ala "plata må gjennomføres for at plateselskapet skal bli fornøyd", mens det virker som han hadde noe mer frihet, og glede, over å lage dette albumet. Jeg syns det høres. Ved rask gjennomlytting av de foregående albumene "Born Villain" og "The High End of Low" finner jeg nemlig stemmen hans anstrengende og slitsom, noe som lett kan skje med en såpass unik stemme som han har. Den har alltid vippet litt mellom "kul rockestemme" og "vær så snill mann, drikk litt hostesaft!".

"The Pale Emperor" går inn i rekken av mine favorittalbum, og den lever opp til navnet. Manson er en liten musikalsk keiser, så må absolutt høre meg mer opp på denne fyren.

Anbefalt spilleliste: RockShit.

Love is evil
Con is confidence
Eros is sore
Sin is sincere

Old shit in New wrapping

Fant igjen en av dagbøkene mine fra ungdommen.
Ser ut til at jeg hadde crush på Nick Carter, Brad Pitt og en eller annen Jonathan.
Og omtrent alle andre gutter som befant seg i nærmeste omkrets samt Gloid, som endte opp med å bli min første ordentlige kjæreste. Klein lesing!

Noe jeg tydeligvis var ganske opptatt av da (og enda) var tester og dertil resultater.
Dagboka er stappet av utklipp fra svarene på diverse tester fra jentemagasiner (jeg tipper at det meste er fra Starlet. Noen som husker den tidsskriften??). Blant annet testen "er du besatt av ham",
hvor jeg endte opp med: "Du er ikke helt besatt, bare litt". ÅKEI. Var åpenbart litt psycho i tenårene... Og i testen "hvor godt kjenner du kroppen din?" ble resultatet: "Du vet det grunnleggende, men ikke særlig mer. Når det gjelder å ta vare på kroppen din, burde du tilegne deg litt mer kunnskap, det ville ikke skade...". HVORFOR I HÆLVETE FULGTE JEG IKKE DET RÅDET? 

Deretter er boka stappet med bilder av Nick Carter...
Mener å huske at jeg syntes fyren var kjekk, men at det var så manisk..? Nei, det var jeg ikke klar over. Og i ettertid veldig flau over min daværende oppførsel... 

Og flauheten fortsetter.
Dagboka er stort sett fylt med syting, og det er helt åpenbart at jeg var en bortskjemt liten drittunge som forventet goder av gud og hvermann. Det var faktisk så ille at jeg 11. januar 1998 skrev at jeg hatet bestevenninna mi fordi hun hadde flere basketkort enn meg...
Snakk om å være materialistisk....

Og det ble verre...
De neste sidene var heldigvis strippet for Nick Carter, men erstattet med... Spice Girls.
Husker jeg hadde en ting for de jentene... Men at det var så ille... Vel... Glad jeg har fortrengt det. 

Et gledelig innlegg kom derimot den 13.01.98. 
Da var jeg invitert på fest! Med drikking... Og det gjorde jo ikke jeg. Visste jeg var relativt avholds, men at jeg var såå streng på det... HVORFOR I HÆLVETE FULGTE JEG IKKE OPP DET?

Videre utover i dagboken blir det enda mer tydelig hvor sjuk jeg var.
I et innlegg den 22.01.98 bitcher jeg over at ei jente i klassen er ei fitte siden hun har blitt sammen en fyr jeg syntes var kjekk... Mens jeg i samme innlegg bitcher ovet at en annen fyr (Gloid) ikke har lagt merke til meg... Psycho much...? For å være ærlig... På dette tidspunktet hadde jeg ikke spesielt lyst til å lese noe mer i den fordømte dagboka... Men nysgjerrigheten ble dessverre for stor.

Og det ble verre...
Jeg var (...) tydeligvis en skikkelig hater som la de fleste damer for hat hver gang de hadde noe med en av mine forelskelser. Ja, en av. Selv før jeg ble seksuelt aktiv var jeg visst løssluppen. Sånn dreamwise
Hatet ovenfor kroppen var visst like stor, da jeg gjentatte ganger klager over min feite kropp (som absolutt ikke var feit på den tiden) og mitt stygge ytre (vel, det stemte). Det ble verre etter den 15.02.98 for da fikk jeg visst på regulering, og de påfølgende dagene har en hel haug av "hvorfor måtte jeg blir født?!?!"-type innlegg. Guttedramaet oppe i hodet mitt bare fortsetter og fortsetter.
På et tidspunkt i livet var jeg visst en håpløs romantiker. Et helt innlegg den 25.02.98 er dedikert til hvor mye jeg griner av Celine Dions "My Heart Will Go On". 

Mellom all sutringen dukker det opp noen litt mer normale ting, som f.eks fremtidsdrømmer. Bortsett fra at drømmen min vinteren 1998 var å havne i WNBA. Som de fleste andre drømmer gikk den åpenbart i dass. Kan ha noe med at jeg aldri fikk lov til å spille på basketlaget grunnet manglende talent. 

Og så oppdaget jeg en gigantisk ERROR i livet mitt. 
Jeg ble ikke NOFX fan i 1997. Jeg ble det i 1998. I April.
Noe som egentlig var ganske deilig å lese. Hadde nemlig ingen minner om at punkinteressen gikk parallelt med Spice Girls. 

Det mest positive jeg får ut av boka er at jeg vokste mye mentalt fra jula 1997 og frem til sommeren 1998. Det negative er at det ser ut som jeg stagnerte på 98-mentaliteten. Som heldigvis var noe oppegående i forhold til alderen min. Allerede den 11.07.98 påpekte jeg hvor mye dødtid jeg brukte på dagdrømmer, og uansett hva jeg drømte om fremtiden så ville jeg neppe gjennomføre det.
Jeg burde gått for en karriere som synsk! 

Det ser ut til at jeg også hadde store problemer med Gud på den tiden.
Det virket som jeg prøvde å tro, men fant det svært vanskelig å holde fast i noe så uholdbart.
Det var vanskelig siden jeg syntes det var "muffins" med kristendommen.

Deretter går det stort sett i gutter, gutter, Gloid og gutter. 
Gloid var min første kjæreste, og jeg husker at flørteperioden før vi ble sammen var ganske klein,
men at den var såå klein... At jeg ikke hadde særlig flaks med gutter før han kom inn i bildet ble ganske så opplagt utover i dagboka. Jeg var en utrolig dum jente, som til tross for dette overanalyserte omtrent alt av blikk og kontakt jeg hadde med enhver gutt. Forholdet til Gloid startet den 13.11.98, og til å ha vært ekstremt opptatt av kjærligheten så er det dessverre lite skriverier om forholdet.
Neste post er den 22.11.98 hvor jeg har et lengre innlegg om en klinesession hvor jeg berømmer gutten for å ikke ha stukket hånda si ned i buksa mi. Det var i grunn et veldig koselig innlegg.
Neste post kommer den 06.03.99: "Jeg er ikke jomfru lenger. Vi har gjort det 8 ganger (ikke for å skryte)." Resten av innlegget handler så om sko.

Og så ble det helt stille.
Over et år med jamring om gutter, kjærligheten bla bla bla bla,
og så får jeg kjæreste, blir pult og *poff* stillhet.


How retarded.
 

58. Make a collage

 

58. Make a collage

57. Make postcards.

57. Make postcards.

Det ble bursdagspostkort.

Så gratulerer med dagen Emeli Sande, Lars HorntvethRick Rubin og Sharon Stone!
 


 

 

MUSIC 133 - Hardfloor "Mahogany Roots"

133. HARDFLOOR "MAHOGANY ROOTS"

Noen få ord:
Chill electronica er mer min greie enn stressende trance og dubstep, selv om det hender at jeg faller for noen heftige låter som Deadmau5 remixen av Foo Fighters "Rope", Mt. Edens "Sierra Leone" eller Kids Of The Apocalypse "Empire". Uten at jeg helt vet hva jeg egentlig skal gjøre med dem.
De er tydeligvis skapt for å få opp pulsen hos folk, men ikke trener jeg (vel, jeg har en aktiv time i uka, men det er litt søkt å kalle det "trening") og ikke danser jeg, så det ender som regel opp med at jeg bare sitter stille mens jeg rister i utakt.

Denne låta, "Mahogany roots" har ligget inne på Lytteører 2 lista en stund, men på grunn av duoens navn, Hardfloor, har jeg vegret fra å lytte på den da jeg så fordomsfullt trodde at den kun ville bestå av utz utz utz utz. Men så viste det seg at den er chill og groovey, litt sånn ristende,
men ikke nok til å gjøre en deppa over at man ikke er en jogger.

Og så oppdaget jeg at denne låta ble lagd i 1994.
Da var jeg ti år og hørte stort sett på Elvis Presley, Elton John, Abba og Bonnie Tyler.
Jeg var faktisk ikke klar over at det fantes så kul technomusikk fra det tiåret. Men så kom jeg på Prodigy og tusen andre band. Det var nok bare jeg som ikke begynte å høre på mye av det før på slutten av 90-tallet og tidlig 2000. I den fine ungdommen.



Men det er ikke så rart at man blir litt overrasket med det første.
Tenker man på "90-talls techno" så er det sjeldent Prodigy dukker opp først, selv om "Experience" og "Music for the Jilted Generation" er noen skikkelig klassikere. Neida. Tenker jeg på 90-talls techno så begynner jeg å se for meg latex, langt hår, dårlig rap og vakre kvinner med playback. Med andre ord: E-Type. Takket være den fyren der (og Scooter) var 90-tallet i ferd med å bli en like stor kommersiell katastrofe som 80-tallet, men ble heldigvis reddet av band som nevnte Prodigy, Nirvana, The Smashing Pumpkins and so on... Frem til det tok av med boy og girlbands og den kommersielle musikken igjen så ut til å være døende.

Men musikk kan aldri dø.
Og selv om de fleste radiokanalene sender dagens hits i en loop hver bidige dag til det kjedsommelige, og vi i sladderbladene stort sett hører om Beyonce, Lady Gaga og Rihanna, så er ikke lenger navnet på alles lepper synonymt med hva alle hører på. I dag er det rom for en bredere musikksmak. Ikke fordi folk har blitt mer åpne for ny musikk, men fordi musikk har blitt mer åpnet for oss.

At platebransjen og artister taper penger på streamingtjenestene er et problem, spesielt for de små som aldri blir, eller vil være, skikkelig store. Men for publikum har dette vært en revolusjon.

Her en natt lå jeg søvnløs og som vanlig vandret tankene til helt idiotiske steder.
Isteden for å prøve å sove så lå jeg i over en time og tenkte på hvor kult det ville vært hvis jeg våknet dagen derpå i min 13 år gamle kropp med all den kunnskapen jeg sitter med i dag. Jeg kunne kanskje blitt en av de kule. Jeg kunne hatt mer venner. Vært mindre teit. Og ikke minst; lært meg en hel masse greier som jeg kunne ha bruk for videre i livet. Som treningsrutiner, arbeidsmoral, instrumenter, matlaging og ikke minst; sosiale normer. Jeg kunne skapt det perfekte liv. Men den drømmen raserte jeg med en eneste tanke: Da jeg var 13 år var det et hælvete, ET RENT HÆLVETE, å være musikkelsker. Vel, om man skal sammenligne det med i dag. Som tenåring tok jeg stor stolthet i de to stappfulle CD-hyllene mine og selv følte jeg at det var ganske mye og at jeg var veldig oppdatert på musikkfronten. Og så kunne man jo låne musikk av andre! Og ta opp på kassett...

Når jeg ser tilbake så fikk jeg med meg svært lite av det som rørte seg ut i musikkverden.
Det største problemet var at jeg bodde ute på Hurum hvor det ikke fantes en eneste CD-sjappe.
Men man kunne selvfølgelig ta buss til enten Drammen eller Oslo, det tok jo bare en halv dag.
Dessuten var det vanskelig å få med seg informasjon for det var ikke så mange kiosker som solgte blader som Kingsize eller Metal Hammer. Det var goder man fikk sneket til seg ved en eventuell bytur. Og de hadde man bare et par stykker av i året.

Lykken kom da jeg, overraskende nok, satte på regulering.
Det ble gjort i Asker og vi måtte måndlig inn for å justere på strengene, noe som førte til en del vandring rundt på Trekanten senter. Og de hadde både CD-butikk og Narvesen med blader fra hele verden, så det ble til at man alltid kom seg ut fra senteret med en go'sak. Enten det var et magasin, et helt album eller bare en singel (er du veldig ung nå så forstår du kanskje ikke hva jeg mener).

Jeg konkluderte raskt med at det ikke var verdt det.
Det å måtte gå igjennom musikkhælvete på nytt, vel viten om hvor enkelt det vil bli en dag. Jeg husker fortsatt den euforiske følelsen som kom i 1997 da NOFX la ut et par låter til nedlasting fra "So Long and Thank for All the Shoes" på nettsidene deres (som forøvrig hadde samme layout i fjor som i 1997. Men i år ser det ut til at nettsiden har fått seg en liten makeover.). Og hvor herlig det nå føles hver gang man kan søke opp en låt på internett sånn ca. 2 sekunder etter at man har blitt gjort oppmerksom på at den eksisterer. Jeg elsker hvor enkelt det er i dag. Hvor mye musikk man får lov til å oppleve.

Siden youtube kom på banen har jeg hatt gleden (æren) av å oppleve masse ny musikk,
og takket være wifi (og 4G) kan man høre den hvor man vil. Man trenger ikke binde seg til en sjanger, være avhenig av bekjentskaper for å tilegne seg musikkunnskap eller ta til takke med det som sendes gjennom kommersielle kanaler. Vi kan finne vår egen sound.

Anbefalt spilleliste: ElectroCrazy.

 

It's my vaginas birthday!

Gårsdagen innlegg hadde ingenting med dagens dag å gjøre. Selv om jeg ser at dette kan ha virket veldig intensjonelt, så var det først da min bedre halvdel gratulerte meg i dag tidlig at det gikk opp et lite lys. Det er pokker meg Kvinnedagen! Og jeg som liksom skal ha blitt sånn superfeminist burde jo ha lagt en skikkelig slagplan for dagen. I det minste møtt opp på Youngstorget og gått i tog.
Dagen har jo tross alt navnet mitt skrevet over seg... Etter å ha gått under navnet "zena" i 12 år (!),
så fant jeg først ut i dag at 'zena' betyr 'kvinne'. På bosnisk.
So yeah, it's MY birthday.

Jeg har lenge hatt et ambivalent forhold til kvinnedagen.
Stort sett fordi jeg ikke føler noe kvinnelig tilhørighet. Jeg har få venninner, og de venninne jeg har gjør jeg sjeldent såkalte jenteting med. Ikke at det skyldes deres manglende kvinnelighet, det problemet der ligger ene og alene på meg.

På grunn av mitt mannlige ytre, og dertil holdning og oppførsel, blir de fleste (dvs. alle) ganske sjokkerte når jeg beskriver meg selv om feminist. "Er DU det?". Folk blir faktisk mindre overrasket hvis jeg sier at jeg tror på Gud (dere må for guds skyld ikke tro at det er i den bibelske forstand..). Eller spøkelser. Men kvinners rettigheter?! Står det virkelig galt til med meg?

Det er jo litt underfundig.
At det er mer logisk å tro på noen som ingen har sett, men å kjempe for likestilling er liksom helt way out there. For vi har jo allerede likestilling, og dessuten så burde vi heller tenke på de muslimske kvinnen som kommer til landet vårt. De har det mye verre!

Javisst skal vi ta vare på de kvinnene som hit.
Det er også en av de viktigste grunnen til hvorfor vi ikke må legge kvinnedagen død i Norge.
En ting er at vi fortsatt har kamper å kjempe her hjemme, for nei, vi har ikke full likestilling. Vi har ikke full likeverd. Og med økt innvandring får vi nye problmestillinger å ta hensyn til. Holdninger og tradisjoner rundt kvinner og kvinnesyn som  endres.

Er du mann og leser dette, kan det hende du sitter å rister på hodet og tenker at jeg er en skikkelig idiot. Et sytete kvinnfolk som ikke vet hvor godt hun har det. Og så blir du sint, fordi du tror at jeg automatisk legger all skylda over på menn. At dere er den eneste årsaken til hvorfor vi kvinner fortsatt sliter med likestilling. I 2016.

Men det er ikke det. Bare deres feil altså.
Vi har mye forbedringer å gjøre selv.

For damer, come on, dere kan ikke klage over at mannfolk kaller dere "hore" når så mange av dere hvisker det samme om deres medsøstre, fordi hun lå med en fyr etter byen eller har på seg en kjole som får hoder til å snu. De fleste av dere gjør akkurat det samme selv.

"Men jeg er seksuelt frigjort... Hun bare ligger med folk!" 
"Og jeg ville aldri kledd meg sånn."

Jeg hører ofte damer klager over at menn får en slags opphøyd status over å vingle med pikken,
mens vi blir stemplet som horer med en gang. 
Men vi er delaktige.

For noen år siden feiret vi nyttårsaften hos en kamerat.
Underveis i feiringen forsvant to av festdeltakerne inn på et rom. Da gutten kom ut, så jublet hele rommet, men da jenta kom ut noen minutter senere ble det helt stille. En kremtet at hun var løs.
Jeg satt der. Og jeg sa ikke et ord. Inni meg så raste det. Men jeg sa ikke et ord.

Om jeg noen gang skal sette en finger på når det var jeg begynte å bli mer "rødstrømpe", så var nok det tidspunktet. Jeg har opplevd mye ekkelt, mye krenkende og mye ubehageligheter, men jeg har aldri følt meg så skitten som det jeg gjorde den kvelden. Nettopp fordi jeg satt stille og lot et helt rom med mennesker oppføre seg nedlatende mot denne jenta mens de hyllet gutten.
For nøyaktig samme handling.

Og dette, kjære leser, er (bare) en av de viktigste årsakene til hvorfor vi trenger denne kvinnedagen. Nyttårsaften jeg snakker om var i 2013. Det er 3 år siden. Kvinnesynet har ikke endret seg drastisk siden, så dette er et like stort problem i dag. Vi trenger en holdningsendring, og her må alle bidra.

Gratulerer med dagen!



 

Venstreorientert Høyredritt

Som nevnt totusensekshundreogførti ganger før; kommentarfelt er noe som drar frem både latter, tårer og en god dose irritasjon hos meg. Mest av sistnevnte, særlig etter den nylig ankomne flyktningstrømmen. I overkant sinna mennesker med dårlig ordforråd var plutselig ikke særlig morsomme lenger. De virket med et direkte farlige. Fiendtlige. Og enda dummere enn tidligere.
Sistnevnte må de ta all skyld for selv.

Men det gjør de selvfølgelige ikke.
Det er venstresiden sin feil.

Det er venstresiden sin feil at verden er så håpløs som den er.
Og det er venstresiden sin feil at folk ikke kan si det de mener uten å bli stemplet som rasist. Selv om det de faktisk sier er så rasistisk at selv Hitler ville løftet et øyenbryn. Men, huff, nå dro jeg inn Hitler. Det er bare sååå typisk venstresiden altså, å dra usaklige paralleller.

At innvandrere er noen tullinger, det ble bevist da de gikk til masseangrep på hunnkjønn i Köln.
Så det ble viktig med borgervern, for å beskytte oss mot disse klåfingra utlendingene.
Underlig nok ble denne entusiasmen for å beskytte kvinner iherdig delt av folk som sjeldent har gitt meg følelsen av at jeg, som kvinne, er trygg i deres nærvær. Folk som selv tafser, snakker nedsettende eller generaliserende om kvinner, og ikke minst, folk som har sett på meg med mistenksomme øyne i beskrivelse av mine egne opplevelser. Folk som rett ut sier at jeg overdriver eller er hårsår.
At jeg var for full eller for frekk i kjeften i forkant av slagene som ga meg blåveis og bristede ribbein.
Det gjør meg ganske sint at INGEN av disse ville stilt spørsmål ved dette hvis gjerningsmannen var mørkhudet. Å påpeke dette, at den økende bekymringen bare er nok en grunn for å slenge ut av seg hat, er derimot bare typisk "rødstrømpe".

Du vet, disse feministiske kjerringene som hyler helt uten grunn.
De fikk jo tross alt allmenn stemmerett i 1913, hvorfor kan de ikke bare sette seg ned og være fornøyde? Innse at kjerringer i Norge har det bra og at de ikke har en dritt å sutre over. Dessuten er de alt for hårsåre, og de klarer heller ikke ta til seg noen komplimenter. Nei, det står så dårlig stelt til med norske kvinner at det er bedre å skaffe seg dame fra Polen, Russland eller Thailand. Det er skikkelig damer det! Så lenge man får holdt dem unna de norske damene selvfølgelig, for de setter bare dumme griller i hodene deres. Med snakk om at de må lære språket, at de kan gå skole, bevege seg fritt og du vet, alle de andre kjipe tingene som inngår i begrepet "frihet". Kvinner har det bra nok som det er!

...

PK-tulling, rødstrømpe, sosialistsvin, feministhore...
Jeg angrer egentlig SJUKT på at jeg ikke har tatt skjermdump av samtlige nettdebatter jeg har stukket finger'n min borti. Særlig de hvor det anbefales at jeg holder kjeft om voldtekt inntil jeg selv blir voldtatt (dvs. ordentlig voldtatt. Av en utlending. Gjerne en skikkelig gangbang.) og at kvinner som meg skal merkes slik at SOO vet hvem de ikke trenger å redde på gata. Dessuten er jeg ordentlig hårsår,
og blir veldig lett fornærmet. Som rødstrømper flest, vi hyler jo som regel om ting vi ikke har peiling på, som undertrykking, kvinnesak og mannssjåvinisme.

Alt dette får jeg i trynet selv om jeg aldri går til personangrep mot dem jeg selv debatterer mot. 
Jeg har ikke alltid vært like flink, har brent meg skikkelig noen ganger, og funnet ut at jo oftere folk er ute etter å arrestere en, jo mer varsom må man være med ordene. Sånn politisk korrekt vettu,
som mange ser ut til å hate, men som likevel blir fryktelig sinna om de føler seg plassert i feil kategori. Rett skal være rett! Ja, ikke sant...?

Men når det skal sies, så har denne stadige påpekingen av hvilken politisk side folk tilhører blitt et slitsom argument i nettdebattene. "Åh, så typisk at dette kommer fra venstresiden" er godt brukt, uten at vedkommende spesifiserer hva som er typisk eller hvorfor de er uenige. "Du er vel en av disse PK-folka", som om jeg er delaktig i en slags stor sammensvergelse for å ødelegge norsk velferd.

Altså, vi ser tendenser enkelte steder hvor politisk korrekthet tar helt av.
Folk beskyldes for å være stigmatiserende når de har togafest, kler seg ut som indianer med fjær under karneval eller bruker mini-sombreros i et tequila-party. Politisk korrekthet kan, uten tvil, trekkes for langt. Men det er også viktig å se litt på hvem som fremmer korrektheten. Det er forståelig at indianere er lei å bli fremstilt som fjærkledde regndansere og at det kan være plagsomt for meksikanere å bli satt i sombrero-båsen. Problemet er når folk uten tilknytning til noe av dette påberoper seg å være fornærmet. Det er her politisk korrekthet kan ta litt av.

Selv har jeg fått tredd PK-stemplet ned over ørene, og det hele startet med ordet "neger".
For jeg er ikke mørkhudet, det er ikke min fornærmelse å bære. Som hvit kvinne har jeg ikke kjent på det å bli stemplet etter hudfarge, og jeg skal ikke påberope meg at jeg vet noe som helst om dette.
Jeg bærer ikke fornærmelsen, men skammen fra "mine egne". Skammen over folk som klager over at de ikke får bruke ordet "neger" når de helt ukritisk kaller de samme menneskene for "sotrør" og "svartskaller". Jeg har ører, jeg kan høre dere o'middelaldrende rasistiske menn...
"Det er bare et ord. De kan heve seg over det. De trenger ikke bli fornærmet."
Men hvorfor er det så viktig for deg å bruke ord eller uttrykk som du vet at andre blir støtt av? Å ja. Ytringsfriheten. Denne misforståtte loven som som de fleste tror at de kan bruke for å lire ut av seg dritt på bæsj på avføring fordi de kan. Fordi det er deres rett.

Ytringsfriheten er ikke absolutt.
Den er (ref. det store norske leksikon) "unntak fra ytringsfriheten er forbudene mot å fremsette trusler, ærekrenkelser, privatlivskrenkelser, vedvarende trakassering og grovt pornografiske, diskriminerende og hatefulle utsagn." Innunder dette ligger også lojalitetsplikten i arbeidsforhold og blasfemiloven (sistnevnte er eller skal fjernes fra straffeloven). Vi har altså ikke lov til å ytre hatefulle og slemme meninger. Men INGEN, absolutt INGEN, nekter folk å uttale seg om sine politiske meninger og standpunkt. Det eneste som kreves er at det legges frem på en human måte, og hvis det er for mye forlangt når du skal debattere i det offentlige... Da gjør du det kanskje lurt i å holde deg unna. 
 

Tips til Hollywood (og andre filmindustrier)


               

Kom nylig over denne statusen til Tjomlid, og i mangel av ting å irritere meg over (bortsett fra det at vi i dag tidlig var tomme for kaffe og det var Erico sin skyld. Fortsatt bitter.) så begynte selvfølgelig tankene å spinne. Er det noe jeg irriterer meg sykt mye over når jeg ser på TV og film, så er det logiske brister. Altså, det er klart at hvis film og TV skulle vært nøyaktig likt som i virkeligheten, så hadde det blitt i overkant kjedelige scener, men noen ganger er det så åpenbart at det ødelegger litt av troverdigheten. Det henger liksom ikke på greip.

Min kjære halvdel, som oftest er tilstede når jeg ser på idiotboksen, legger også merke til en del logiske brister, men han har nok en tendens til å bli mer oppgitt over min iherdige feilsøking. Og dertil klaging. I motsetning til han så går det ikke alltid på sak, men også noen ganger på person. Det hender vi ikke kan se enkelte filmer og serier fordi jeg ikke liker en av skuespillerne (som f.eks Kate Hudson. Fryktelig irriterende dame.), og vil dermed henge meg opp i det meste de gjør av feil. Selv om det egentlig ikke er en feil sådan, mer sånn ren personhetsing fra min side... Men jeg skal ikke bruke dette innlegget på å disse teite kjendiser. La oss heller disse teite ting de gjør på skjermen.

 Bestiller mat og drikke... Uten at dette inntas.
En ubetydelig detalj, men dette blir særdeles irriterende om resten av scenen spilles på gitte restaurant eller bar. Mat og drikke dukker imidlertidig opp om kelneren eller servitøren har en "viktig" rolle.
Eller hvis drinken skal ha et vått møte med noens ansikt.

Tenker ofte på hva de gjør med all den maten sånn i "real life".
Blir den kastet? Gitt bort til hjemløse?
Eller kanskje den bare er fake?


Enkelte ganger dukker det heldigvis opp noen matglade
karakterer som faktisk spiser.

Sikkerhet er ikke så viktig
Her tar jeg høyde for at man kan forlate et hjem uten å låse døra da man kan ha smekklås.
Men det er derimot uhyre irriterende at folk sjeldent låser opp dørene når de skal inn. Bortsett fra hvis det er en seriemorder eller andre wachos i nærheten, da skal man plutselig begynne å fikle med nøkkelknippet. Og selvfølgelig miste det på bakken for en ekstra spennende effekt. I nyere skrekkefilmer mister de nøklene, etterfulgt av skummel musikk, før de så tar de opp og låser seg inn uten problemer. I gamle dager var det å miste et nøkkelknippe i en skrekkfilm synonymt med døden. Sånn sett er det fint å se Hollywood fornye seg selv.

Og tenk; "Seinfeld" kunne vært en tanke mindre irriterende hvis Jerry Seinfeld hadde satt på smekklåsen.

 De sier aldri "ha det" i telefonen
Alle samtaler, uansett innhold, slutter sjeldent med et "adjø".
Det kan i svært få tilfeller unnskyldes, men de fleste av oss blir som regel fornærmet over at de i den andre enden bare legger på. Men det mest nærliggende å tro er at man blir avbrutt, og de fleste av oss prøver derfor å ringe vedkommende vi snakker med opp igjen. Men det skjer aldri på film. De havner aldri i telefonlimbo, hvor man sitter på hver sin kant og desperat prøver å ringe opp den andre kun for å bli møtt av telefonsvar (eller "voicemail", som de kaller det "over there").

Løping
 Spesielt i skrekkfilmer er det lite struktur på løpingen. 
Tar til etterretning at de fleste som løper i de filmene er livredde og fylt med adrenalin, men når man har valget mellom å løpe UT eller OPP, så vil jeg påstå at de fleste velger å løpe UT av et hus med en massemorder, enn OPP trappa. Det er også irriterende at hvis noen prøver å løpe fra en bil så løper de alltid midt i veien. Da gjerne med tjukk skog eller bygninger på begge sidene av veien som de lett kunne løpt inn i og dermed kommet seg ut av fare (vel, i alle fall for en liten stund).

Perfeksjon
De fleste skuespillere ser unormalt bra ut.
Derfor blir man ekstra oppgitt når disse folka våkner opp med det samme trynet som de har på den røde løperen. De kunne fint vært mindre striglet uten at publikum får en "hell no!" reaksjon.

Det er også fint at dagens skuespillere er i overkant opptatt av å ha perfekte tenner,
men dette skaper litt troverdighetproblemer i enkelte settinger. Her burde flere skuespillere se mot Leonardo DiCaprios karakter i "Django Unchained", Calvin Candie. Her snakker vi tanngard som virkelig passer inn filmens århundre!


 Skyting
Helten er alltid titusen ganger bedre til å skyte enn titusen skurker til sammen.
Det funker bare hvis man heter Chuck Norris.

Sex med klær
Uansett hvor seksuelt frigjort en dame er, så tar hun aldri av seg BH'en under sex.
I mine øyne er det nesten litt som at fyren ikke gidder å ta av seg sokkene.

Prøvde å google et bilde til dette punktet. På jobb.
Det gikk ikke helt som forventet, og jeg velger å avstå fra videre internettsøk rundt dette temaet.

 
Språk
Nå er det snart på tide at amerikanerne venner seg til teksting.
Heller det enn at skuespillerne skal snakke fryktelig gebrokken amerikansk enn sitt eget morsmål.
Men her er norsk film like ræva... Ansetter norske skuespillere til å spille utenlandske roller,
noe som medfører at troverdigheten deres synker betraktelig. I enkelte tilfeller hadde det nesten vært bedre å ansatt Petter Solberg eller Thorbjørn Jagland. Siden de allerede gir faen i språket,
hvorfor bry seg om skuespillerprestasjonene?

This will be continued...

MUSIC 132 - Soulfly "Back To The Primitive"

 

132 - SOULFLY "BACK TO THE PRIMITIVE"

Noen få ord:
I disse Sønner av Odin og Allahs dager så er det vel på sin plass å poste noe god brasiliansk trashmetall. Siden vi alle er så sinna. Soulfly ble opprinnelig startet i 1997, og holder fortsatt på. Det var jeg ikke klar over før Trudy fortalte meg at de snart skal ha konsert på John Dee, til min blakke lommeboks store fortvilelse. Trodde forøvrig de ga seg for mange, mange år siden, men viser seg at de har vært aktive hele tiden og utgitt hele 8 album siden de kom ut med låta "Back to the primitive" i 2000. Så nå føler jeg meg både blakk OG gammel. Takk, Trudy.

Låta handler, enkelt, om at samfunnet skal tilbake til det primitive.
Det kan være av typen "survival of the fittest", eller den hvor man blindt skal stoppe å følge regjeringen og deres politikk. Eller begge. Her føler jeg vi får gitt litt til alle sider. OS ønsker tydeligvis et veldig primitvt samfunn, mens man også kan dra en parallell til den shitty politikken Listhaug kjører. Jeg har de siste dagene brukt mye sinne mot de nyankomne soldatene, men det er godt noen kan klappe meg litt på hodet og fortelle meg at sinne er som drivstoff for disse menneskene. De nærer på det hver dag. Man trenger ikke gi de mer.

Back to the primitive
Fuck all your bullshit
We're back to set it free
Confronting the negative

La oss få vekk det negative (...).

Sønner av Odin

Så da har de visst ankommet Drammen, Soldiers of Odin.
Eller Odins sønner som de heller vil kaller seg, da de gjerne vil påpeke at de er ganske ulike fra Soldiers of Odin. Uten at jeg helt ser hva forskjellen er, men Drammensgutta er visst ute etter å beskytte alle med norske verdier og holdninger, uansett hudfarge. Som sagt, jeg ser egentlig ikke forskjellen (hjelper forøvrig ikke at de har gensere hvor det står "Soldiers of Odin" bakpå... Duh.). 

Greia er, de trenger ikke påpeke dette med norske verdier og holdninger.
For går man gatelangs og skal hjelpe mennesker, så driter man i hva slags verdier og holdninger vedkommende har. For hvis de først havner opp i en situasjon hvor de trenger å redde noen, hvordan skal de i kampens hete få definert om offeret er verdig hjelp eller ikke? Sånn i forhold til deres syn på hva som er norske verdier og holdninger. Og hva er egentlig norske verdier og holdninger?
Betyr det at de bare redder folk i norske klær (antar det er bunad og lusekofte?), men hvis man blir angrepet og går i burka så representerer man altså ikke grupperingen som fortjener å bli reddet?

Vanligvis er jeg en ivrig leser av kommentarfelt, men med jevne mellomrom klør det så i fingra at jeg ikke klarer å holde meg unna. En sak i Drammens Tidene rundt disse sønnene er et av de tilfellene hvor jeg ikke klarte å la vær. Mest fordi et menneske i kommentarfeltet var så arrogant at hvert ord hun skrev fungerte som ammunisjon i mitt tilfelle. Bortsett fra den åpenbare "det blir tryggere", så gikk resten av argumentasjonen hennes ut på at vi som var kritiske måtte "bruke hue".
Noe som var litt vanskelig siden hun aldri ga noe særlig argumentasjon å bruke huet på.

Men til gjengeld så påpekte dette ufattelig smarte menneske at jeg var ubrukelig i temaet og at hun syntes veldig synd å meg da jeg var så negativ til dette opplegget. Nå, at jeg er negativ er ingenting nytt, men i dette tilfellet føler jeg meg ganske så positiv. Jeg har jo tross alt trua på mennesker,
og nekter å tro at vi trenger en gjeng med selverklærte tøffinger til å gå rundt i byen å forhindre vold (med vold). Men hva vet jeg? Jeg er jo tross alt ubrukelig i dette.

Kommentaren om hvor negativ jeg er kom i kjølevannet av min lille tirade om hvor idiotisk det er av Odins sønner å kjøre en form for "uniform" som folk flest forbinder med MC-miljøet. Fordi det er svært få mennesker i verden som forbinder MC-folk med trygghet. Men da var jeg dømmende og burde skamme meg. For verden er ikke svart hvitt.

Og det stemmer. Verden er ikke svart hvitt.
Men relasjonen Odins sønner trekker mot MC-miljøet er uheldig, og jeg som har vokst opp i dette miljøet (Pappa ble biker da jeg var rundt 3-4 år) vet jo hva som foregår i kulissene, selv om kjønnet mitt teknisk sett forhindrer meg fra å vite noe som såkalt klubbpolitikk. Det er på ingen måte dømmende å si at folk ikke syns det er trygt med at MC-look-a-likes vandrer rundt i byen for å "beskytte" da svært få av de lokale MC-klubbene i Drammen pleier å bidra til lokalmiljøet. Folk vet jo knapt hvem de er.
Flere av gjengene i området er også 1%, som betyr at de anser seg som fredløse, utenfor resten av samfunnet, da både i MC-miljøet og verden generelt. Og siden jeg har løpt rundt beina på enprosentere så vet jeg også at dette med å være utenfor samfunnet er noe de tar stolthet i. De ønsker å fremstå skremmende og de ønsker å ha en tøff fremtoning. Flesteparten av medlemmene er både hyggelige og oppegående individer, men samlet, i en gjeng, så skremmer de vannet av de fleste. 
Og de ser ut til å være ganske så komfortable med det imaget.

På mange måter har jeg likt klubbkulturen.
Selv har jeg alltid vært en outsider, og derfor hatt god forståelse for hvordan slike
subkulturer kan vokse frem. Alle mennesker vil jo ha tilhørighet, og det får man i et slikt miljø,
og da jeg vokste opp så unnskyldte jeg pappas tilhørighet til klubben, fordi han var ekte biker. Altså, av den typen som fortsatt skrur sykkel og kjører til hvert bidige MC-treff. For her kommer det som egentlig gjør til at jeg per i dag ikke har så mye til overs for disse klubbene som MC-klubber, det er jo knapt et menneske der som faktisk kjører sykkel. For noen er fokuset på sykkel, kjøring, fest og samhold, men andre liker best å ha en grunn til å pumpe opp brystkassa.

Det som hovedsakelig fikk meg til å dra en relasjon mot MC-miljøet er disse hoodiene som Soldiers of Odin bruker, de baserer seg på samme oppbyggingen som MC-vestene, en form for three-piece patch som beskriver klubb, logo, og stedsnavn. Men det er jo hovedsakelig ikke her disse soldatene tråkker feil. Navnet i seg selv, referansen til den norrøne mytologien, er et godt brukt virkemiddel hos flere rasistiske grupperinger (unnskyld, "nasjonalistiske", som de selv liker å påpeke). De bommer også fullstendig når de reklamerer med at de er her for å trygge folk med "norske verdier og norske holdninger", samtidig som de sier at de skal ta vare på "alle". De snakker mot seg selv.
Det vil si, de som tørr å stå frem.

For her kommer det som irriterer meg mest med disse folka; de ønsker ikke å gjøre seg til kjenne.
Et fåtall av medlemmene har stått frem med navn, og ved nærmere ettersyn så jeg forstår kanskje hvorfor resten ikke gjør det samme. For det er jo ikke særlig forenelig å spy ut av seg med rasistiske kommentarer på sin egen facebookside, for å så gå rundt med SOO og påpeke at det ikke er noen rasistiske baktanker med det hele... Blant annet så har jeg sett enkelte av medlemmene komme med fullstendig bullshit i f.eks debatter rundt dette med overfallsvoldtekter og flere av medlemmene ser ut til å ha litt nedlatende holdninger mot kvinner. Som de nå skal beskytte.
Det er noe som skurrer på flere plan.

En annen ting jeg savner er mer håndfaste årsaker til hvorfor de patruljerer gatene.
Det er jo ikke slik at alle kriminelle hendelser blir opplyst i media, så noe kan ha skjedd uten at allmennheten har blitt informert. Så, hvilke kriminelle handlinger har blitt utført i Drammen sentrum det siste halvåret som gjør det helt legitimt for en borgervernsgruppe å ta aksjon? På hvilke områder er det politiet har kommet til kort? Jeg har etterspurt dette i flere debatter uten å få noe håndfast tilbake. Det går mye på hva medlemmene og deres sympatisører føler. Dessuten så skjedde det jo overgrep i Köln på nyttårsaften, så det er jo klart at vi må ta handling her til lands. At kriminaliteten i dag er langt lavere enn den var for 25 år siden, det trenger vi ikke å bry oss så mye om. Vi føler at den er verre, men det er takket være media og internett som hele tiden forteller oss når noe skjer.
Sånn var det ikke før.

Dessverre står disse soldatene i større fare for å være i veien enn å gjøre noe godt.
De har blant annet sagt at de skal hjelpe til med fylleproblematikk og narkotikasalg i sentrum, men de har ingen myndighet og berusede mennesker vil nok finne deres involvering mer provoserende enn betryggende. De fleste hører på politiet fordi man ikke vil sove på ei glattcelle, eller bruke en hel masse på bot, SOO har ingenting å stille opp med på det området. De har to valg; prate drita folk til fornuft eller gå i håndgemeng. Og det er jo et problem når man får litt følelsen av at de ønsker sistnevnte. Spesielt hvis det er noen som ikke ivaretar sine norske holdninger og verdier i fylla.

Men vi kan jo håpe at dette bare er en harmløs døgnflue
som forsvinner før den får ordentlig grobunn.

Meat Free

Forrige uke var det på tide å feire at kjøtt har vært ute av kostholdet mitt i to år.
Helt ærlig så må jeg innrømme at jeg aldri trodde det kom til å gå.
Og jeg tror egentlig ingen andre hadde særlig trua på meg heller.

Jeg angret allerede den første middagen vi spiste ute, som var en dobbeltdate på valentine's day med Sau og Ulla. Vi dro ut på en kinesisk restaurant i Drammen, men jeg endte opp med å spise en tørr laksemiddag da de ikke hadde noen andre fiske eller vegetarretter på menyen (for ordens skyld: Jeg er pesceterianer, ikke vegeterianer...). Jeg holdt maska for de andre rundt bordet, men innvendig var det noe som fortalte meg at det var slik den nye hverdagen min ville bli i matveien... Bestående av masse tørr fisk. Jeg ble usikker på valget. Og spesielt da det viste seg at jeg hadde rett...

Det første halvåret var temmelig slitsomt, noe som gjør det enda mer overraskende at jeg klarte å fullføre, men årsaken kan være at jeg aldri savnet kjøttet. Jeg var mest forbanna over manglende alternativer. Hjemme gikk det fint, men ute på restauranter og på gatekjøkken var det svært få valgmuligheter. I tillegg satte jeg en støkk i resten av den kjøttspisende familien.
Et fåtall forsto valget mitt (men aksepterte det uten noen store diskusjoner. Heldigvis.) og samtlige begynte å bekymre seg over hva de skulle servere når de inviterte oss (meg) på middag.
Det til tross for at jeg gang på gang påpekte at jeg var mer enn nok fornøyd med å spise tilbehør. I min verden så kom jeg langt med ekstra poteter, saus og grønnsaker, men det nytter ikke å fortelle hva en selv foretrekker når andre vet bedre. Jeg lærte fort hvor opptatt folk egentlig er av at maten skal inneholde en form for fisk eller kjøtt, og det betød at jeg omtrent til hver bidige middag jeg ble invitert til det første året ble sittende å spise laks.

Laks, laks, laks, ørret, laks, torsk, laks, laks, makrell, laks, torsk og laks.

Uansett hva temaet for resten av middagen var, så ble det lempet laks over på tallerken min.
Jeg kan med andre ord bekrefte at det er ganske mye mat der ute som ikke passer til laks...
Dette har heldigvis roet seg litt.

En annen ting som gjorde at den kjøttfrie hverdagen min sto i fare, var da jeg våknet en julidag i 2014 til fem centimeter vann over hele leiligheten. Det betød at vi måtte bo på hotell i noen måneder,
og ble derfor avhengige av å kjøpe det meste av maten vår ute. Igjen jeg ble påminnet hvor viktig det er for folk at all mat skal inneholde enten kjøtt eller fisk. Det gikk mye i enkle fiskeretter, salater eller supper. Når det gjaldt sistnevnte gikk jeg derimot på flere smeller da flere steder syns det er helt greit å dynke suppa i bacon, selv om det ikke står noe på menyen om dette. Enkelte servitører så også ut til å tro at kylling er helt akseptabelt i en vegetarrett.

Jeg: Unnskyld, men jeg bestilte retten som vegetar.
Servitør: Det er vegetar.
Jeg: Men det er kylling her?
Serviør: Er ikke det vegetar?
Jeg: *Drepende blikk*

I løpet av september 2014 fikk vi endelig flytte hjem igjen, men den første måneden sto oppussing av bad på agendaen og vi måtte gå flere uker uten vann. Det ble mye take away i den perioden,
men vi lovet selvfølgelig bot og bedring i 2015.
Det skjedde ikke.

Året 2015 endte opp som det dårligste når det kom til hjemmelaget mat,
men vi har tatt stor stolthet i de enorme summene vi la ned i restaurant (og take away) bransjen... 
Hittil i år har vi derimot hatt en fin og jevn fordeling mellom å spise ute, ta med take away hjem og lage mat selv. Så forhåpentlig blir det langt flere spennende fiske og vegetarretter hjemme i år, med et ekstra håp om at jeg for en (jævla) gangs skyld klarer å redusere matmengden, kutte ned på småspisingen og inntaket av øl, så det endelig kan renne (...) noen kilo av denne kroppen.

Siden kjøttkuttet har vekta holdt seg relativt stabil på et alt for høyt tall, men det har i det minste ikke gått oppover, noe som var trenden da jeg sluttet med kjøttet. Jeg var alt for glad i fet mat (les: junk), noe som ble automatisk redusert takket være manglende alternativer. Og det slo blant annet veldig bra ut på huden min. Jeg har nesten ikke hatt en kvise i ansiktet siden 2014 (men la oss se vekk i fra den kjøttkaka jeg har på ryggen....). En annen positiv bivirkning ved å kutte kjøttet er at jeg ikke føler
meg så tung selv om vekta teknisk sett er uforandret. Det har også påvirket humøret (en liten dråpe) og kreativiteten. 2015 kan nok beskrives som mitt mest kreative år siden jeg kom inn i det drepende arbeidslivet i 2005. Kjøttet i seg selv har nok ingenting med det å gjøre, men når man endrer dietten såpass "ekstremt", så krever det at man må tenke utenfor boksen nesten hver dag, og det har nok hatt en positiv innvirkning på et menneske som var innkjørt i sine egne, idiotiske rutiner.

Derfor humrer jeg også litt for meg selv når folk drar den "stakkars deg, du aner ikke hvor mye god mat du går glipp av", når jeg har opplevd det motsatte. Før ville jeg konsekvent ha bestilt pepperbiff på restaurant. Hver bidige gang vi var ute å spiste så endte jeg opp med den samme retten igjen og igjen og igjen. Og samme var det med Erico. Nå jeg saumfare menyen etter alternativer og ser alltid etter noe nytt og spennende, noe som har ført til at jeg har oppdaget mye god mat! Og spesielt siden flere og flere spisesteder ser ut til å ha fokus på kjøttfrie alternativer. Erico spiser fortsatt kjøtt,
men min ville eksperimentering har gnidd over på ham som også har begynt å gå vekk fra å bestille det vante og trygge. Ja, selv den hjemmelagede maten begynner å bli mer eksperimentell, så det blir spennende å se hva resten av 2016 kommer til å bringe.

Det eneste jeg vet er at kjøtt ikke kommer tilbake på menyen.

 



 

Confirmation and Denial

"Om du en dag våkner opp med sykdommen depresjon kan det hende du ikke engang legger merke til at det er depresjon du har. Plutselig er alt vanskelig. Du har ikke lyst til å snakke med noen.
Du greier ikke konsentrere deg på jobben, og inni hodet ditt begynner en liten stemme å fortelle deg at du ikke duger til noen ting. Du begynner å grue deg til å ta telefoner fordi du er sikker på at personen i andre enden vet hvor lite verdt du er. Du vet det med sikkerhet. Så blir du kronisk forkjøla.
Du er bare ikke trist. Du finner ingen glede i noen ting. Hjernen drar opp tanker om alt du gjorde feil helt siden barnehagen og kverner over det. Du vet kanskje at du ikke har noen grunn til å være lei deg,
så prøver å kjefte deg selv til å ta deg sammen. Uten hell.

Rent fysisk beveger du deg kanskje saktere. Det nedsatte immunforsvaret blir ikke noe bedre av at du mister appetitten, eventuelt begynner å oksespise. Så sover du noen timer mer hver dag.
Eller våkner klokka tre om morgenen for så å ligge der og tenke på hva slags forferdelig menneske du er. Kognitivt går alt tregere også. Stemmen inni hodet ditt forteller deg hvor dum du er,
og den har litt rett, depresjon senker evnen til abstrakt tankegang.

Til slutt ligger du der på sofaen med kronisk influensa, totalt forandret døgnrytme, uten evnen til å gjøre enkle matteoppgaver og uten glede over å snakke med familien. Du har gått opp eller ned 15 kilo eller plutselig utviklet alkoholisme eller sluttet med en tidligere altoppslukende hobby. Og, du tror ikke du er syk når de første hintene av selvmordstanker kommer. Du tror bare du er lat og udugelig."
Oda Rygh

Fra Dagbladet.





MUSIC 131 - Cold War Kids "Drive Desperate"

131. COLD WAR KIDS "DRIVE DESPERATE"

Noen få ord:
Denne låta passer vel ganske bra til i dag siden jeg klarte å plante hele bakenden på bilen inn i garasjeporten til naboen... Så nå har jeg noen nye fine skrammer. Som om jeg ikke hadde nok fra før. Skal sies at jeg ikke var så desperat da det skjedde, men bilkjøringen min i etterkant hadde et snev av desperasjon over seg. Og knekt stolthet. Irirterende nok har jeg innbilt meg selv at jeg er en forholdvis brukandes sjåfør, men de tankene har jeg lagt fra meg for godt nå. Egentlig så burde jeg parkere for godt, men du vet... Latskap.

Men over til dagens låt fra det amerikanske indiebandet Cold War Kids og deres femte studioalbum "Hold My Home"... "Drive desperate" ble aldri utgitt som singel, de valgte heller å fokusere på de langt kjedeligere "All This Could Be Yours" og "First", som forøvrig er de første sporene på albumet. Og etter min mening det kjedeligste på hele plata. Spor nummer tre, "Hot Coals", bygger derimot mer opp mot det lydbildet jeg ble kjent med, og likte veldig godt, i "Drive desperate".

I forkant av innspilingen til "Hold My Home" ble to av bandmedlemmene byttet ut, og det kan ha påvirket sounden deres. Jeg har ikke hørt så mye av hva de ga ut før den tid, bortsett fra "Bitter Poem" fra albumet "Dear Miss Lonelyhearts", som passet mer i sjangeren til de kjedelige førstesporene på "Hold My Home". Men kjenner ettersom vi kommer utover i albumet at stemmen til vokalisten, Nathan Willett, blir litt irriterende. Samme irritasjonen som jeg kjenner på hver gang jeg hører Arctic Monkeys.

Min karriere som Cold War Kids fan kommer altså ikke til å bli særlig lang, eller omfattende.
Men anbefaler alle indieinteresserte å gi bandet en sjanse.

Anbefalt spilleliste: RockPop.

 

To find the words that lift me high
I'd tear a hole up in the sky
I'd beg for your approval just to know
I'm on the right course
A trance, the engines of despair
The taste of desert air
The wheels while we turn
They will slowly burn

MUSIC 130 - Indiana "Solo Dancing"

130. INDIANA "SOLO DANCING"

Noen få ord:
Litt usikker på hvor jeg kom over denne lista, da den plutselig befant seg inne på Lytteører, en spotifyliste hvor alle låtene jeg må lytte gjennom ligger på vent. Låta hørtes veldig kjent ut i starten, noe som ikke er særlig overraskende siden lydbildet er veldig 2014, (artisten selv beskriver musikken som "menacing and emotional electronica with 80s-inspired synths and haunting vocals"), men det viste seg at jeg hadde en remix av denne liggende, "Solo Dancing - Joe Goddard Remix" (Goddard er forøvrig fra bandet Hot Chip), med litt mer tempo på vokalen. Sånn sett liker jeg originalen mye bedre.

Låta ble utgitt i fjor, men Indianas første album "No Romeo" ble sluppet nå i januar etter flere forsinkelser. Indiana (Lauren Henson, som hun egentlig heter) har selv stått for låtskrivinga sammen med låtskriveren John Beck. Vokalmessig minner hun om en blanding av Sarah MacLachlan, en mindre irriterende Ellie Goulding, Nanna Bryndís Hilmarsdóttir (fra Of Monsters and Men) og Lizzy Plapinger (fra MS MR). Og omtrent alle andre jenter som la vokal på electronica i 2015,
men jeg liker det. Noen trender funker jo.

Anbefaler å sjekke ut albumet "No Romeo" (deluxe versjonen) for chill electronica.
God bakgrunnsmusikk, med andre ord. Der finnes det en del andre go'låter som "Bound", "Erase", "Ink", "Smoking Gun" og en cover av Frank Oceans "Swim Good".

Anbefalt spilleliste: ElectroChill.

 

Don't hold back my dance devotion
It's the path that I have chosen,
Hypnotized by the law of motion
Music stop and the spell is broken.

Wake Up Call

Siden tidenes morgen har jeg vært morgengretten som faen.
Det var så ille at Mamma og Pappa bygde rom til meg i kjelleren, slik at de kunne stå å dunke i gulvet for å vekke meg, enn å fysisk være tilstede. De var ganske lei av å få fjernkontroller og diverse annet slengt etter seg. Da jeg og Erico ble sammen, så ble heller ikke han noe videre imponert over mitt gretne morgenhumør, og da vi kjøpte oss leilighet i 2011 satte han foten ned.
Jeg hadde å skjerpe meg!

Noe jeg også gjorde. Overraskende nok.
Det gikk et lite drag av voksenhet over meg, og dessuten vet jeg at morgentimene er tøffe for kjæresten som må gjennom en hel oppmykningsprosess for å kunne fungere. Han har jo uten tvil en verre start på dagen enn meg. Og humøret mitt gjorde jo bare alt verre for ham. Så jeg begynte å ta meg selv i nakken. Forlate hjemmet med et smil og et hyggelig "ha en fin dag". Det har selvfølgelig vært slitsomt for kollegaene min at jeg må bite meg i denne snillheten hver morgen, for jeg bruker selvfølgelig reisen på vei til jobb på å bli sur igjen. Men i dag innså jeg at det er på tide å gå tilbake til gamle vaner, for i forhold så skal jo ting gå litt begge veier og jeg føler ikke at jeg tjener noe på denne blidheten.

Takket være mitt gamle rykte som morgengretten muggenfjott, pleide Erico å avstå fra å vekke meg.
Han var ikke spesielt fan av å få dritt slengt etter seg om morran, forståelig nok. Så jeg forandret meg, noe resten av slekta aldri trodde kom til å skje. Både Mamma og søstern er like overrasket hver gang jeg våkner og er hyggelig. Men som sagt så tjener jeg ikke å blidheten (hjemme vel og merke), for Erico avstår fortsatt fra å vekke meg, noe som begynner å gå meg noe jævlig på nervene.

Altså, det er ikke han sitt ansvar å få meg opp morran.
Jeg er en voksen dame, jeg burde klare deg selv, men samtidig syns jeg det er rart at han som ligger ved siden av meg ikke klarer å snu seg og si "hei, vekkerklokka di slumrer", når den begynner på time nummer to.

Herlighet, tenker du. Dette er da din egen idioti. At du lar den slumre så mye.
Og det er jeg enig i, men situasjonen er litt mer kompleks enn som så. At jeg krever hjelp fra Erico betyr ikke at ansvaret legges over på ham, det betyr rett og slett at jeg trenger hjelp.

Søvn er dessverre et stort problem da jeg sjeldent får nok eller særlig god søvn.
Dette vet kjæresten (eller, han burde vite det....). Ørene er litt for sensitive når det kommer til lyder, noe som fører til at det er vanskelig å sovne. Jeg våkner også veldig ofte i løpet av natten, og da ender det som regel med at jeg må legge meg på sofaen, noe nakken min ikke er spesielt glad for (ligger jo nok på den sofaen fra før av liksom...). Det påvirker selvfølgelig kvaliteten på søvnen. I løpet av årene har jeg også blitt avhengig av å bruke ørepropper, som er veldig bra når det gjelder å sovne.
Dessverre hjelper det svært lite rundt det å våkne.

Over de siste årene har jeg utviklet et stort dilemma, fordi jeg kan ikke ta øreproppene ut når jeg våkner da jeg trenger stillhet for å komme til meg selv. Du vet, de få minuttene man ligger i senga og gjesper, strekker på seg og klør seg litt på midten. Men på en annen side så er det problemtisk å ikke ta de ut, da øreproppene gir hjernen signal om at det er nattatid. Og på toppen av det hele så oppdaget jeg slumrefunksjonen på telefonen, som gjorde situasjonen både bedre og verre.

Bedre fordi med øreproppene så er det litt vanskelig å høre telefonen, så det er fint at den ikke bare ringer en gang, men verre fordi jeg i svime mellom drømmeland (en irriterende bieffekt av å være lydsensitiv er visst det at man husker drømmer lettere... For mitt vedkommende så fører det også til at jeg sliter veldig med å skille mellom drøm og virkelighet de første minuttene etter at jeg har "våknet".) og mangel på hørsel, setter telefonen på slumring og deretter ser ut til å glemme at hele vekkerkloka eksisterer. Nå har også slumringen blitt så vanlig at jeg knapt registrerer at jeg trykker på telefonen.

Som resultat av dette så forsover jeg meg HELE tiden.
Og det er IKKE Erico sin feil, men på en annen side så begynner jeg å bli litt forbanna.
Spesielt på sånne dager som i dag... Vekkerklokka mi sto på 08:00, hans sto på 08:30. 09:05 kom jeg til meg selv, skrudde av slumringen og ser en nydusjet Erico stå i stua (jeg lå på sofaen..). Han har altså vært VÅKEN i 30 minutter, og har ikke giddi å dulta til meg EN jævla gang. Isteden lå jeg fem minutter på sofaen og hørte han sette på kaffe (til seg selv) og surre med diverse andre ting på kjøkkenet.
Ikke et pip kom i min retning. IKKE ET JÆVLA PIP.

Så jeg bestemte meg for å holde den påtvungede blidheten for meg sjæl.
Bitchen i meg var nemlig så trøtt at fanden gikk gjennom henne, hvorfor i hælvete skal jeg være en jævla solstråle når jeg attpåtil er forsinket? At jeg flere år ETTER at jeg tok meg sammen for å gjøre HANS morgen bedre, skal slite med dette alene fordi han nekter å hjelpe meg da jeg pleide å være SUR?! For meg så føles det som om jeg fortsatt straffes for gamle gjerninger, en gang sur, alltid sur, selv om jeg beviser det motsatte?

Resultatet?
Nå ER jeg sur!

 

Heia Rosenborg!

Jeg er oppriktig bekymret. 
Og ganske skremt egentlig.

Linn Winsnes Rosenborg postet tidligere i uka innlegget "Ikke din kvinne!" hvor hun belyser den plutselige interessen for kvinners sikkerhet, og hvorfor enkelte blir litt provosert av dette. Borgervernsgruppa "Soldiers of Odin" har begynt å etablere seg i Norge, nærmere sagt Vestfold og da under navnet "Odins Soldater". Deres mål er å tråle gatene etter klåfingra muslimer som plager norske damer, og lære disse hvor skapet skal stå. Ingen skal tafse på våre kvinner!

Flere av oss (mest kvinner) lurer selvfølgelig på hvor Odins Soldater har oppholdt seg tidligere, og hvorfor de ikke har kommet for å redde kvinner før, men det er jo klart at vi alle står i større fare nå som vi får en hel masse flyktninger. Norske menn kan nemlig oppføre seg. 

Og det er helt sant. De fleste norske menn kan det.
Dessverre så lider en liten del av den norske befolkningen av såkalt "idioti".
"Idioti" er et velkjent fenomen og finnes over hele verden. I alle land, i alle folkeslag, hos begge kjønn, i alle aldre. Normalt så er ikke andelen av folk som sliter med "idioti" særlig høy, men man ser en klar økning hver gang betente temaer blåses opp i media. Som for eksempel feminisme og flyktninger. 
Hver for seg så trekker disse temaene tusentalls av idioter ut av hulene sine og sammen strømmer de mot kommentarfeltene hvor de klager over søplete flyktninger eller sutrete feminister. Og kombinerer man disse to temaene i ett og samme innlegg... Vel, man skulle tro man hadde drevet alle idiotene ut av hulene sine samtidig ved å slippe en atombombe over dem... Herregud så mye sinne!
Og for en mannehatende kjerring Rosenborg er! Strengt tatt syns jeg mer synd på flere av de i kommentarfeltet som ikke ser ut til å kunne lese særlig bra (men igjen, det var et ganske langt innlegg. Sikkert alt for mye å lese når man blir sinna etter første setning...).

Rosenborg avslutter innlegget sitt slik:
"Til alle dere sinte hvite menn som nå tar på dere sorte jakker og pakker ned balltreet, og føler at dere må ut i gatene og kjempe for deres kvinner. Dere som nå, over natten, er blitt så opptatt av min og andre kvinners integritet, liv, helse og trygghet. Jeg har noe å si dere. 

På tross av at vårt sinne er så mye mer legitimt enn deres velger vi å ikke ta over gatene med vold i vår kamp mot seksuell trakassering og diskriminering. Vi skal ikke forfølge, true eller slå. Vi vet veldig godt at ikke alle menn trakasserer eller voldtar. Vi vet at det å bli kalt "pripne feministhore" når vi deler egne erfaringer med seksuell trakasserig i norsk arbeidsliv ikke definerer våre rettigheter. Vi vet. Her her hva du må vite:

Det er fullstendig uaktuelt at noen skal bruke min sikkerhet som unnskyldning for hat, rasisme og vold. Jeg, i kraft av å være kvinne, er ikke ditt alibi.
Til alle dere sinte, hvite menn. Jeg har aldri vært, og kommer aldri til å bli din kvinne!"

Det fremgår ikke et eneste sted i teksten at Rosenborg hater ALLE, hvite menn.
Den konklusjonen trekkes i kommentarfeltet. Av folk som hater såkalt "politisk korrekthet". Hun generaliserer og drar alle over en kam! Herregud! Alle vet jo at det er muslimene som er problemet!

Hils på Runar, første mann i kommentarfeltet:
"Hva en totalt evneveik, åndssvak og hjernevasket kvinne som deg mener er irrelevant. Sannheten er fremtiden, og sannheten er at de fremmedes oppførsel er genetisk betinget. Dem er skapt for å forgripe seg på kvinner, og at du bortforklarer det med slikt kulturmarxistisk vås sier alt om deg. Når i helvete har hvite menn gått rundt i gjenger og antastet eller forgripet seg på hvite eller utenlandske kvinner ? Hvem er det som begår samtlige av alle overfallsvoldtekter? Nettopp!"

Her er altså et ganske godt eksempel på såkalt "idioti".
Og generalisering på høyt nivå. Teksten til Rosenborg sier klart at hun ikke mener alle menn voldtar, mens Runar faktisk går så langt å kalle de fremmedes oppførsel for "genetisk betinget" (og at jeg da kan ta utgangspunkt i at han mener "alle"). Mer piss kan man vel egentlig ikke komme med, det er ikke genetisk. Undertrykking av kvinner er noe som i mange land og kulturer blir sett på som helt dagligdags. Tradisjonelt. Og det gjør det selvfølgelig ikke ok, men det betyr at det er holdninger som kan endres. Kommentaren viser også til den generelle holdningen i kommentarfeltet at "hvite menn gjør ikke sånt". For en (dvs. meg) som har blitt overfalt av en hvit, norsk gutt på gata, så blir man "litt" satt ut av slike holdninger. For å være helt ærlig, omtrent 9 av 10 ganger når jeg forteller folk om denne hendelsen så blir jeg møtt av "ja, men hva gjorde du i forkant?". Direkte antydet at guttungen ikke kan ha angrepet meg uten grunn. Og da må jeg jo spørre "hva er det jeg kan ha gjort som i dine øyne rettferdiggjør at jeg blir dratt bak en busk, banket opp og forsøkt voldtatt?".
Diskusjonen stagnerer som regel der. Temaet blir flyttet over på noe annet, det skal helst ikke snakkes om, men så hender det jo at man har havner i diskusjoner med såkalte "idioter". Som lurer på hvor mye jeg hadde drukket eller om jeg slang med kjeften i forkant. Som om noen av de tingene er grunn nok til å gi meg juling.

Om jeg derimot hadde sagt at denne gjerningsmannen var utlending, så ville støtten vært massiv. For i kommentarfeltet så er det mange som drar frem historier om kvinnelige bekjentskaper som har blitt både klådd på og voldtatt av folk med utenlandsk opprinnelse. Jeg savner flere av disse i kommentarfeltene når det er snakk om overgrep "nordmenn i mellom", men da får plutselig pipa en helt annen lyd. For det er så jævlig mange kvinnfolk der ute som lyver om at de har blitt voldtatt og setter uskyldige menn i fengsel. Vi kvinner er rett og slett ufyselige som holder på slik!

Jeg blir oppriktig lei meg.
Igjen så drar altså folk frem den bittelille prosenten av gærne kvinnfolk som om den er representativ for alle voldtektsaker. På lik linje som at vi nå henger oss opp i den lille prosenten overfallsvoldtekter.
Vi skal verken bagatellisere overfallsvoldtektene, holdningene enkelte av de som kommer til Norge har, relasjonsvoldtekter, ei bagatellisere gærne kvinnfolk som lyver om voldtekt. Det er bare så forbanna irriterende at det ene blir fremstilt som verre enn det andre når man må slå hardt ned på ALLE former for overgrep. Hvor var for eksempel Odins Soldater når nyhetene om at flyktningbarn ble kidnappet fra asylmottak? Det antas at noen forsvinner på egenhånd, andre blir kidnappet av familiemedlemmer og så har du den andelen som blir tatt av menneskehandlere og pedofile. De kjefter mannlige flyktninger med barnebruder opp og ned, men å løfte en finger for å forhindre at norske pedofile ikke får kloa i småunger... Det er kanskje ikke så viktig.

Derfor blir denne plutselige støtten så sjukt idiotisk.
For den handler ikke om kvinner og barns trygghet. Da burde de ha trålet gatene for lenge siden, kanskje slått seg sammen med "Nattravnene" som allerede gjør en fantastisk jobb med å passe på ungdommen. Dette handler isteden om en gjeng sinte mannfolk som ønsker å få en legitim grunn til å banke opp de nye landsmennene som de så inderlig hater. Jeg forstår heller ikke helt logikken deres... At Rosenborg blir beskrevet som mannehater (for alle feminister hater jo menn...) er litt besynderlig da hun kun tar utgangspunkt i menn som tar seg egne friheter ("vi vet veldig godt at ikke alle menn trakasserer eller voldtar"), mens kommentarfeltet skriker om at norske menn er snille og mannlige flyktninger er slemme. Det er altså mannfolka sjæl som stigmatiserer og generaliserer sitt eget kjønn.
Og så får feministen skylda.

#inteerkvinna #notyourwoman #ikkedinkvinne

 

 

Brakstart

I dag startet morran med brak. Bokstavelig talt.

Den siste uka har jeg og Moonie vært huspassere for Pappa.
Det er en forholdsvis "krevende" jobb da han har så mange elektriske duppeditter, badeanordninger og maskiner stående rundt omkring. I tillegg til en skikkelig needy katt (som teknisk sett er min)
og en ganske så distre hund. Sistnevnte var derimot ikke hjemme da han var kidnappet av Farmor (bikkja har tatt over status som yndlingen i familien), så vi har ikke hatt så alt for mye å henge fingra i. Vi har verken hatt fest eller besøk, så alt har gått ganske så stille for seg. Det enest som må gjøres før hans ankomst på fredag er å rydde stua, støvesuge og vaske over gulvene. Noe jeg selvfølgelig har satt Moonie til å gjøre.

Kvelden i går var fin.
Vi satt som vanlig bak hver vår pc mens vi bablet om irriterende kommentarfelt og andre verdensproblemer. Alt gikk fredelig og rolig for seg. Vi satt til og med å snakket om hvor flinke vi hadde vært som for en gangs skyld ikke hadde ødelagt noe hjemme hos Pappa (forrige gang gravde vi opp hagen. Men vi tetta det til han kom hjem igjen da!). Den eneste som var en tanke utagerende var Ruska som tydeligvs var påvirket av både min og Moonies menstruasjonssyklus. Hun skulle ha kos HELE tiden, men hver gang vi prøvde å gi henne litt så begynte hun å bite og klore. Mens hun malte selvfølgelig. Prøvde man å trekke seg bort svarte hun med å legge en myk pote over hånda mens hun så på en med et salig blikk som sa "kos meg, jeg elsker deg" (neida, er på ingen måte en slags "crazy cat lady"...), men så fort man prøvde å gi litt kos bak øret endte hun opp med å klore hele hånda mi til fillebiter.
Så vi lot den gærne katta være i fred. 



Et par timer senere begynte trøttheten å innhente oss, og vi trakk oss tilbake til hvert vårt gjesterom. Søvnen kom raskt, men kvart over syv i dag morges ble den brutt av et enormt brak etterfulgt av en hylende Moonie. Halvt i søvne løp jeg ut av soverommet og fant en modellbil (retter sagt trailer) liggende i flere biter i stua. En like sjokkert Moonie kom også løpende til. Pappa har nemlig en fin "liten" samling med ulike RC-leker (aner ikke hva som er riktig betegnelse, men jeg er ganske sikker på at "leker" ikke faller i smak hos Pappa....), alt fra fly til svære trailere, montert på den ene stueveggen. Og denne var ganske stor, over en meter lang med henger og greier. Og tydeligvis ganske tung siden festene på vegghylla hadde knekt...

Så vi har altså klart å ødelegge noe, uten å egentlig gjøre noe som helst.
Usikker på om Pappa kommer til å tro oss. Kjenner jeg fyren så kommer han til å tro at vi har hatt skikkelig party og danset på inventaret. Skikkelig irriterende at jeg, som vanlig, glemte å ta et fotografisk bevis. Ikke at det egentlig ville utelukket eventuell dansing...

Gullkorn Part 13

LOL
Life of Love

Trophy wife:



Gleden av å ha typen hjemme fra Tyrkia:


God søsterlig kommunikasjon:



You iz broke, bitch.

Jeg hater Nav. Jeg hater permitteringer. Jag hater byråkrati.
Og jeg har så vidt stukket foten min borti Nav.
Jeg orker nesten ikke å tenke på hvordan det systemet fungerer for de som er syke og som sliter.
Eller, indirekte sliter jeg vel sjæl for jeg er ganske dum nede på det kontoret. Jeg klager over at noe er feil... Nav sier det er min egen feil... Og til det svarer jeg selvfølgelig bare "ok" og går ut med tårer i øynene. Jeg har jo krav på å få dekket opp deler av lønna, men det blir vanskelig når jeg egentlig ikke føler at jeg fortjener det. At jeg ikke er verdt det. At jeg ikke er verdt mine "egne" penger.
Hvordan skal man liksom kunne slå i bordet da og si "dette SKAL JEG ha"? Ubrukeligheten min har med andre ord nådd helt nye høyder.

Jeg har ikke ansett meg som en potensiell deltaker på Luksusfellen, men jeg ser nå at denne permitteringen har rotet til det lille "systemet" jeg hadde. Jula ble litt dyrere enn først antatt, men det var planlagt. Men på et eller annet tidspunkt har jeg rota det skikkelig til og glemt en utbetaling for den siste ferieturen. Og jeg dreiv jo allerede og betalte ned på gammel morro fra Spania... Så nå er jeg blakk og har tre ganger mer gjeld enn jeg trodde i tillegg til at jeg ikke får inn de pengene jeg skal ha. Permitteringen varer lenger enn først antatt, men her må jeg skylde på den jævla optimisten inni meg (faktisk... Han finnes. Jeg hater den lille jævelen. Han gir meg håp som aldri får gjennomslag. Idiot.) som sa "æh, permisjonen gjelder sikkert bare for en måned....". Det var i desember...
Og det ser ikke særlig lysere ut før til sommeren.

Ny jobb kan jeg bare glemme.
Titalls søknader er sendt, men jeg ser jo at de er langt under pari. Innholdet er så flatt og dårlig at jeg har full forståelse for manglende tilbakemeldinger (har faktisk fått en tilbakemelding på telefon,
men det ble raskt avklart at jeg ikke var passende for jobben). Jeg vet jo hva folk ser etter i ansatte. Blide, sosiale og omgjengelige folk med et presentabelt ytre, mye kunnskap og bred erfaring. Det går jo liksom an å ljuge på seg disse tingene i en søknad, men hva skjer hvis de kaller meg til intervjue?
Skal jeg vralte meg inn døra og fortsette å ljuge?

Hadde det vært en anelse selger i meg så hadde jeg løyet.
Selv ikke det har jeg evnen til å gjøre. Blikket flakker, stemmen blir grøtete og ordene stokkes om.
Jeg har vært igjennom denne runden før og tilbakemeldingene var klare:
Du er destruktiv.



Det har ikke endret seg.

 

Les mer i arkivet » Mai 2016 » April 2016 » Mars 2016
zena zuza

zena zuza

31, Drammen

En treg sjel som tusler langs livets landevei uten noen spesiell destinasjon i tankene. Alt jeg gjør er tilfeldig. Spammere vil få ubehagelige tilbakemeldinger. leser dette tullet her akkurat nå.

bloglovin

Kategorier

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits