zena zuza - en slags oppsamlingsplass.

Maarud Lettere Salt

For tiden er jeg på en slags evigvarende diett.
Det betyr at tankene mine konstant kverner rundt tanken om at jeg er på diett uten at jeg egentlig klarer å være på den. Her og der dukker det opp en liten forbedring, men totalt sett har den ikke vært særlig vellykket. Da vi var i Tallinn i mai kjøpte jeg en kjole i middelalderstil til et bryllup vi er invitert til i slutten av juni. Men for at det kunne skje måtte jeg gå ned 3 kg. Noe som ikke har skjedd.
Jeg har gått ned 100 gram. Så det sier seg selv at jeg trenger litt drahjelp i kostholdet.

Og hva er ikke da bedre enn at Maarud lanserer et lettere (og antatt sunnere) alternativ med potetgull? Diett eller ei, jeg er jo tross alt et chipsvrak, noe som gjør det uaktuelt å ta potetgull av menyen. Så da Maarud hadde en stand på Kiwi XL forrige helg fikk vi prøvesmake dette nye potetgullet, og det endte selvfølgelig med at vi (jeg) gikk ut av butikken med en pose. Og for et syn som møtte oss på utsiden! Det svaiet potetgullposer over hele parkeringsplassen! Synet gjorde meg helt varm og fuzzy på innsiden. Det var åpenbart ballonger og de var tydeligvis til pynt, men jeg vurderte sterkt å stjele en. Midt på lyse formiddagen. Heldigvis oppdaget vi en fyr som satt ute på parkeringsplassen og fylte helium i disse ballongene. Da slapp jeg heldigvis å stjele siden jeg klarte å grine til meg en isteden.



Lykke!

Og lykken varte helt frem til jeg faktisk begynte å spise potetgullet.
Det smakte rart.

Jeg hadde nok ikke de største forventningene, men minstekravet var jo at dette skulle smake omtrent like godt som det originale. Det lovet de også utenpå posen. Men det stemte ikke.
Potetgullet smakte faktes ikke i nærheten av vanlig salt potetgull, det ga også en underlig ettersmak som var skremmende lik den man får etter å ha spist potetgull med smak av eddik. Skikkelig pjuk.
Det viste seg, etter å ha lest litt om produktet på internett, at det er begrenset hvor mye salt man kan ha på lettere potetgull uten at det blir for tørt, så produsenten har derfor tilsatt litt "smakskomponenter for å gi produktet en rund og skikkelig saftig smak". Dessverre virket det som de hadde benyttet seg av noen skikkelige crappy smakskomponenter. Dette var så bønn i bøtta at jeg kastet posen mens det fortsatt var potetgull igjen (noe som aldri, ALDRI, har skjedd før) OG jeg ga bort ballongen fordi jeg ikke orket å se på den. Den lyste liksom "løgn".

Working Class Hero 2016




 For noen uker siden holdt jeg som nevnt et stencilkurs for Banana Mama,
en dame som på fritiden er lidenskapelig engasjert i Drammens (nest)største festival:
Working Class Hero. En festival jeg personlig har svært liten relasjon til.

Jeg har noen vage minner om at jeg en gang fikk rota meg inn på Union Scene med cirka tre i promille under denne festivalen og forlot den i sinne da en idiot klarte å søle ut ølen min til brutale 90 kroner. Det var også et år hvor jeg ikke var spesielt imponert over line up'en, så hvis jeg noen gang skulle tilbake dit så skulle det være med noen headlinere som gjorde meg skikkelig våt i buskene. Det har nå også vært tilfellet majoriteten av gangene WCH har blitt arrangert, men hver gang de har hatt bra artister på plakaten så har jeg først fått med meg dette dagen etter festivalen var ferdig. Eller som i fjor, da jeg gikk ut på verandaen for å ta en zigg en sen fredag kveld og hørte musikken i det fjerne da WCH for første (og siste?) gang ble avholdt på Sølfastøya i Drammen. Faen, dit skulle jo jeg!
Jeg kunne selvfølgelig ha trasket bort, men latskapen tok overhånd og jeg la meg trygt tilbake i sofakroken (og lukket verandadøra så jeg ikke skulle høre musikken. Ikke fordi den var plagsom,
men fordi den minnet meg om latskapen.).

Jeg må innrømme at årets lineup ikke gjorde meg særlig våt.
DeLillos? De har jo alle sett før. Honningbarna kunne jo være interessant. Frøkedal har jeg hørt bittelitt på. Resten var ukjente, og selv om dette pleier å være et pluss på festival så foretrekker jeg å ha en grunn til å kjøpe billett. I det minste et show man se. Følelsen var ikke helt der. Dessuten hadde jeg både "Reggae ved Ælva" og en velkommen hjem-fest for en venninne samme helg, så årets WCH var egentlig pakket ned i en skuff for min del. Banana Mama snakket derimot veldig varmt om det frivillige engasjementet på festivalen. Så varmt at jeg en fuktig kveld skrev en sms med "dette blir jeg med på", og *vips* så var jeg inne i frivillighetsloopen. Med null peiling på hva jeg gikk til.

Siden jeg var opptatt både fredag og lørdag kveld, strakk bidraget mitt seg kun til fredag formiddag og hele søndagen. Dvs. på ingen av de tidspunktene hvor det faktisk var konserter. På fredagen kom jeg relativt tidlig (halv tolv ER tidlig, okay?) for å hjelpe til med diverse rigging og pynting.
Stort sett fiklet jeg med dette:



Oppriggingen føltes egentlig litt som en typisk innsatsøvelse i Sivilforsvaret.
Mye fikling, litt bæring, mye kaffedrikking og heftig sigarettføring.

Siden jeg ikke hadde noe særlig peiling på opplegget, så sa jeg også ja til søndagsjobbing.
Da jeg forsto hva denne dagen egentlig krevde, kjente jeg panikken bre seg. Jeg var faktisk millimeter fra å pådra meg et skikkelig angstanfall. Søndag var det duket for Working Class Kids. Som kjent er jeg er ingen fan av barn, og de er sjeldent (aldri) fans av meg (forståelig nok siden jeg ser ut som et troll og snakker like usammenhengende som en alkis). Heldigvis ble jeg tildelt rollen som dørvakt og stempelsjekker, så jeg fikk ikke gjort noe særlig mer skade enn å brøle "VIS MEG STEMPELET DITT!!"
til cirka 300 kids. Det kan ha gitt noen av ungene traumer, og hvis det er tilfellet, så beklager jeg veldig for det. Til mitt forsvar så prøvde jeg å smile samtidig.

Det var forsåvidt ikke vanskelig å trekke på seg smilebåndet, for Working Class Kids var en skikkelig suksess med nærmere 500 (!) solgte billetter! I tillegg rullet DeLillos konserten på fredagen inn til terningkast seks, og Honningbarna trakk bra med publikum. Musikkanmelderne var også generelt fornøyde med line up'en, som viste seg og være langt mer fornøyelig enn hva folk flest (meg inkludert) hadde sett for seg på forhånd. Bortsett fra frivilliggjengen til WCH da.
De hadde trua på suksess hele tiden!

Ikke særlig overraskende heller, for det var en dyktig, engasjert, blid og lattermild gjeng som gjorde festivalen koselig for både frivillige og besøkende. Skikkelig fine folk! Vurderer å slenge meg på frivillighetskarusellen neste år. Det var en årntli' hyggelig opplevelse.


Frivillighetsarbeid anbefales!
Sitter du mye hjemme å tvinner tomler som meg, eller bare har et sterkt engasjement for en sak, finn en organisjon som holder på med noe DU liker og meld deg inn som frivillig!

Dugnadsånden er dessverre fallende i samfunnet. Det trengs folk over hele linja, i alt fra arrangering av festivaler og lokale arrangementer, til de mer trengende som Røde Kors og Kirkens Bymisjon.

Give it a shot.

63. Visit a temple or a church.

63. Visit a temple or a church.

Siden jeg ikke har noen interesse av å gå i noen kirker så hadde jeg egentlig planer om å vente med denne utfordringen til etter etter vi hadde vært i det forestående bryllupet til Ericos fetter (og min tremenning. Uten at vi er slekt assa.). Men da jeg var i Stockholm i helgen snakket guiden vår på Stockholm Ghost Walk litt om den tyske kirken siden de leide lokaler av dem og i et av disse lokalene ble det funnet et gravkammer bak en vegg hvor ei Johanna visstnok skulle vært begravet til evig tid. Kisten hennes var til og med plassert bak et gitter med en svær lås med en påskrift om at nøkkelen var kastet i sjøen. Så hva gjorde kirken? Jo, de tok henne ut av gravkammeret og ga henne en skikkelig begravelse. Resultat: Nå går det ei dame igjen i disse lokalene og hvisker "varför?". De på SGW trodde at dette skyldtes at hun hadde blitt flyttet. Eller som jeg tenkte: Hvorfor hun ble stengt inne i det rommet i utgangspunktet. Vi fikk aldri noen forklaring på verken hvorfor og hvordan hun havnet der, bortsett fra at gravkammeret var betalt til "evinnelig tid" av familien hennes.

Den siste dagen vår i Stockholm gikk vi forbi kirken og så at den var åpen, så vi tok en tur innom. Dvs. jeg satte en fot innafor før jeg snudde og gikk ut igjen. Den var like pompøs som kirker flest.
Og selv om jeg liker pompøs og gammel arkitektur så er det med en sur bismak jeg ser slikt i kirker. Herregud, bruk penga deres til å hjelpe folk....!
 




Betyr "Guds ord består for alltid" eller noe sånt piss.
 


Interessant infotavle. Og ja, det er en refleksjon av meg der.
Og popcornposen min.

 


Er virkelig kakemonsteret religiøs?
 

Stockholm Syndrome

Det er ikke ofte jeg er ute å reiser på egenhånd (og med det mener jeg uten Erico), men i helgen fikk jeg rota meg med på en liten jentetur med ei venninne, Silver. Flyet gikk halv tolv på fredag formiddag met retning mot hovedstaden til Söta Bror. Selve reisen flyreisen varte bare 45 minutter så vi kom frem forholdsvis tidlig på dagen. Etter noe knoting fant vi frem til hotellet. Stockholm virket på det tidspunktet gigantisk, men det er nå en relativ dårlig unnskyldning for at det tok sånn tid å finne frem. Hotellet lå like ved vannet i Gamla Stan (i Skeppsbrogatan), noe vi fort kunne ha funnet ut om vi bare hadde zoomet litt ut på gps'en... Knot til tross, vi ble glade for at det lå forholdsvis sentralt.

Planen var å tilbringe minst mulig tid på hotellet, så vi hadde booket oss på ett som vi antok hadde ganske ræva standard. Gleden var derfor stor da vi så at det knøttlille rommet var velsignet med et stort vindu og god utsikt. Fellesfasilitetene (toalett og dusj) lå også rett utenfor døren, til stor glede for den overaktive blæra mi. Den har en tendens til å slå seg vrang hver gang den aner mangel (eller klønete tilgang) på toalettfasiliteter.

Det første vi gjorde var å gå en runde rundt i nærområdet hvor vi havnet innom Sergels Torg. Der var det matmesse, noe som var veldig passende siden ingen av oss hadde spist siden frokosten på Gardermoen. Silver gikk for thaimat og jeg valgte seafood paella. Halvveis ut i retten oppdaget jeg til min store skrekk at det var i overkant mye blekksprut i den. Ikke av typen blekksprutringer, men små og hele blekksprut. De var sjukt creepy og ødela hele illusjonen om at dietten min er forholdsvis cruelty free. Ikke bare fikk jeg dårlig samvittighet, men takket være karma fikk jeg også noen gassy tarmer. Men det er nå prisen man må betale for å kjøpe sjømat av en gateselger. 


Møtte en kjendis inne i tegneseriebutikken! 

Videre gikk turen over til Gamla Stan igjen for en guidet tur med Stockholm Ghost Walk. Vi fikk en kvinnelig guide (ved navn Maisan, tror jeg) som var svært livlig och riktig duktig på att berätta om Stockholms blodiga historia. Vi lærte noen morsomme fun facts, en av de kan du se på det bildet her:



De nedslitte trappetrinnene viser at dette har vært et godt besøkt sted i sin tid.
Og hva var det som befant seg bak døren? Et bordell.

I tillegg lærte vi hvordan svenskene prøvde å befri seg fra danskene, hvordan byen ble påvirket av tre epidemier med pest, ulike legender knyttet til diverse statuer og ikke minst: Hvilke steder i Gamla Stan som var hjemsøkt. I alt fikk vi en god dose informasjon for en 90 minutters vandring til 200 SEK. Det eneste vi var misfornøyde med var det elendige været (veldig skiftende. Regn, overskyet, tidvis sol og sur vind. Veldig norskt.) som gjorde at man til tider mistet interessen for guiden fordi man var nødt til å prøve å holde seg selv i live. Jeg tror også turen hadde vært mye kulere senere på kvelden, enten i skumringen eller i mørket. Midt på lyse dagen var liksom ikke såå skummelt. Og jeg skulle helst hatt litt mer detaljer og skumle historier om spøkelsene. Som var sånn typ tre stykker.

Etter spøkelsesturen gikk vi til Hard Rock Cafe.
Jeg og Erico har jo allerede en vane med å dra dit når vi reiser slik at vi kan få med oss et glass med logo og stedsnavn, så det var litt kult at Silver også hadde for vane å reise innom der. Det ble noen drinker, men jeg måtte ta til takke med å kjøpe et lite shotglass da de, i følge servitøren, hadde bestilt nye glass for tre uker siden som enda ikke hadde blitt levert. Det var irriterende for samlinga vår og enda mer irriterende å høre for den lille delen av meg som er innkjøp og logistikkansvarlig. Drinkene var heldigvis gode, til tross for at jeg ikke fikk beholde glasset.

Dagen derpå var vi nødt til å dra rett opp til Hard Rock igjen siden Silver hadde glemt igjen noen handleposer. Jeg fikk ansvar for kart og gps, men uansett hvor langt vi gikk så havnet vi tilbake på det forbanna Sergels Torg. Etter å ha gått cirka en mil feil overlot jeg gps'en til Silver. Ti minutter senere var vi på Hard Rock... Siden skrittelleren viste at vi var godt innafor den anbefalte mengden med trasking, tok vi t-banen ned til Södermalm for litt shopping (vi lærte at Stockholm egentlig ikke er såå stort, men slitsom nok å traske rundt i). Vi var ikke særlig begeistret for området rundt og ovenfor Sergels Torg, det inneholdt for det meste mainstream butikker. Altså, akkurat de samme som man finner på et hvert kjøpesenter her i Norge. På Södermalm fantes de litt mer spesielle og unike butikkene. I tillegg var det en gatefestival der, "Make Musik", så det var masse liv og musikk på nesten hvert eneste gatehjørne og torg.

Ikke at vi fikk med oss så mye, hver gang vi så noen gatemusikanter sluttet de å synge.
Men vi så en kul streetperformer:


En av de kulere gateartistene jeg har sett! #bmoneybwild

Og noen små guttunger som malte graffiti:

Vi oppholdt oss ikke så alt for lenge på Södermalm.
Rundt seks var vi tilbake på hotellet for å legge fra oss handleposer og kle oss om til turens store høydepunkt: Muse konsert i Globen! Silver hadde sjekket ut drikke og spisemulighetene i området der, så vi dro dit i god tid for å fylle magesekken. Vi fant en italiensk restaurant like ved som var stappet med Muse-fans. Silver bestilte pizza og jeg skulle ha rekesalat. Maten ble servert på under ti minutter, og var jævlig god og fresh. Vi var imponerte over at de klarte å holde trøkket oppe med så mange besøkende. De på Ill Conte Globen skal virkelig ha props for å være godt forberedt! Siden matserveringen gikk raskere enn forventet fikk vi desto mer tid til å bøtte nedpå vin og vente mens køen løste seg opp. Vi hadde nemlig sitteplasser, så det var ikke noe behov for å presse seg fram for å komme seg foran scenen.

Da vi endelig fikk kommet oss innenfor dørene var vi forberedt på at oppvarmingsbandet
"The New Regime" skulle på scenen (har lyttet på de i ettertid og kan ikke si jeg føler at vi gikk glipp av noe). Dørene åpnet halv åtte, og vi var inne rundt halv ni. Men de var allerede ferdigspilt og Muse gikk på like etter. Skjønner at jeg er litt for vant til å dra på konsert med ustabile punkere som bruker timesvis på å komme seg ut på scenen (gjerne fordi et av medlemmene må bli edru nok til å spille...).
Mer info og bilder fra konserten kommer kanskje i et eget innlegg senere (spørs på været).


Forrykende liveshow! Helt klart på topp fem lista.

På vei hjem fra konserten stakk vi innom et utested på toppen av den Kongelige Operaen.
Der var vi visstnok i selskap med en kjent svensk DJ, men ingen ville namedroppe ham. Det eneste vi vet er at han het Tom, men det hjelper jo ikke akkurat å google dj+sverige (selv ikke +tom). Da dukker det bare opp bilder av Avicii, så vi får ta de på ordet at han var en skikkelig kjendis (...). Etter et par gode drinker gikk for å skaffe oss noe mat før returen til hotellet. Jeg fikk meg en falafelwrap på 7 Eleven (syns falafel kan bli litt mer populært i Norge..!) mens Silver kjøpte seg en fransk hot dog på et gatekjøkken. På dette tidspunktet var hun riktig så pusset, noe som dessverre gikk hardt utover de stakkars ungguttene bak kassa. Som svensker flest skjønte de ikke en dritt norsk, så da Silver ville, av en eller annen merkverdig grunn, vite hele innholdsfortegnelsen på den franske dressingen gikk det helt i stå for dem. Ikke skjønte de hva hun sa, og ikke hadde de peiling på fransk dressing. Så vi gikk derfra.

Da vi gikk over Norrbro så vi en guttegjeng der med kameraer og annet filmutstyr, de sto å filmet en kar som satt å rappet i en bil. Vi hadde møtt på nok en kjendis. Som vi ikke husker navnet på.
De var overraskende fascinerte av det norske språket (i motsetning til andre svensker vi møtte på), og flere av de hadde visst bodd i Norge før. Ikke at noen av de ville si hva de egentlig hadde gjort i Norge, så jeg antar at de jobbet på 7 Eleven som svensker flest.


Om noen ser en musikkvideo med "denne" scenen her, gi beskjed'a! Nysgjerrig.

Søndagen var det avreise. Vi sjekket ut av hotellet til tolv, før vi vandret et par timer rundt i Stockholms travleste gater før vi tok snabbtåget til Arlanda. Resten av reisen gikk forholdsvis knirkefritt.
Ingen forsinkelser og ikke noe stuk. Mye av det kan man egentlig takke en bereist Silver for som var en skikkelig god reiseleder!

Takk for turen og takk for besøket, Stockholm.
 

Enemy of the State

Selv om jeg i et innlegg tidligere denne uken roset justisminster Anders Anundsen for hans fokus på internettshaming og hevnporno, har jeg på noen andre områder en svær høne å plukke med denne ministeren. Meg bekjent er stortinget nå i ferd med å gi politiet nye og skjulte tvangsmidler i kampen mot kriminelle. Det er tydeligvis et flertall på stortinget som ønsker mer kommunikasjonskontroll, ransakelser, romavlytting, teknisk sporing og kameraovervåkning.
Det nye tilskuddet til samlingen er dataavlesning.

Sistnevnte gir politiet mulighet til å hacke seg inn på elektroniske duppedingser, alt fra pc'er til kopimaskiner (?). Unnskyldningen er økt terror og at de kriminelle nettverkene får blomstre på internett. De trenger heller ingen mistanke om lovbrudd eller konkrete handlinger, det holder at noen planlegger. Det holder at noen du kjenner mistenkes for å planlegge noe. For du er jo på vennelista deres på face. Dere har samme interesser, gikk kanskje på samme skole. Uansett så foreligger det nok indisier til at politiet også overvåker deg. Muligens på bakgrunn av en person du ikke har sett på 10 år, men som du med jevne mellomrom kommuniserer med på facebook. Bare sånne enkle "hei, hvordan går det?" og et "gratulerer med dagen".

Politiet vil kontrollere alt, og heller luke ut de uskyldige. Overvåke noen en måned eller to før de kan sjekke dem ut av saken. Det er så enkelt hvis man er uskyldig. Så hva er det folk er så redde for?

Å miste friheten sin selvfølgelig.
Og jeg er en av disse, selv om jeg gjerne vil ha tak på alle terrorister og pedofile (for pro-dataavlesningsfolk ser disse to grupperingene ut til å være de største årsakene til hvorfor denne type overvåkning er helt ok), men det skal ikke gå på bekostning av uskyldige som på bakgrunn av denne dataavlesningen kan bli kriminalisert. "Men da er de jo kriminelle. Da fortjener de det."
Det er ikke nødvendigvis sant.

Er alt som er lovlig greit? Sånn etisk og moralsk?
Er alt som er ulovlig feil? Sånn etisk og moralsk?

Dessverre finnes det noen regelryttere som bestemt mener dette. At våre lover og regler er spikret i stein. Men med en verden i forandring så vil også lovverket endre seg, og noen må kjempe for dette. Og med denne overvåkningen, vil de kunne få mulighet til å gjøre endringer eller vil staten slå ned på dem før de i det hele tatt får muligheten?

Jeg skal innrømme at vi i "trygge", lille Norge ikke er spesielt utsatt. Jeg frykter at når et land åpner for dette, så vil flere følge etter. Land som enda har lover som er datert før kristus, lover mot det å være menneske. Og selv om vi i dag anser oss som et sivilisert samfunn så er det flere land som innfører lover som ødelegger menneskers frihet.

1) Du er et lovlydig menneske. Du har en idiot av en fetter som henger rundt kriminelle miljøer. Du overvåkes på bakgrunn av hans aktiviteter. Du er homofil. Og du bor i et land som fordømmer homofili.
2) Du er et lovlydig menneske. Du har en idiot av en fetter som henger rundt i kriminelle miljøer. Du overvåkes på bakgrunn av hans aktiviteter. Du er ung, du har blitt gravid og du tar en abort. Og du bor i et land hvor abort er ulovlig.

Dette er bare to eksempler på kriminelle handlinger man kan utføre som egentlig er en menneskerett, men som staten anseer som noe kriminelt. Vi har det godt her i Norge, men hva om den neste regjeringen forbyr abort? Debattene raser jo rett som det er om dette temaet. Meningene er delte så vi skal ikke se bort i fra at et forbud kan komme. På 1600-tallet satt det langt flere kvinner i fengsel enn i dag, mange av de opplevde å få dødsstraff, fordi de enten forsøkte på, eller fikk utført, abort. I de verste tilfelle drepte de ungen sin så fort den ble født. Det var jo tross alt en skam å få unger utenom ekteskap, så ugifte kvinner som uheldigvis ble gravide var så godt som fucked uansett.
Anti-abortlover vil aldri kunne få damer til å beholde unger de ikke vil, eller kan, ha. Selv ikke i dag hvor det er helt akseptert med alenemødre og barn utenom ekteskap (her syns jeg også det er viktig å påpeke at det finnes over 100 millioner hjemløse barn på planeten. Trenger vi flere?)

Men hvis informasjonen politiet graver opp ikke er relevant i forhold til de kriminelle aktivitetene de er på utkikk etter så vil vel ikke dette ha noe å si? Å jo da. Da glimter staten til ved å åpne for ytterligere deling av overskuddsinformasjon. Om politiet overvåker deg fordi de tror fetteren din stjeler biler og de oppdager at du har utført en ulovlig abort, ja da sendes den informasjonen rett over til drapsavsnittet. For det er det du vil bli tiltalt for: Overlagt drap.

 Men punktet vi alle burde bekymre oss over er i hvilken grad staten kan benytte informasjonen de kommer over til å beskytte seg selv. Ville Edward Snowden i det hele tatt fått rukket å lekke opplysningene som beviste at våre gode venner "over there" bedrev ulovlig overvåkning? Ville WikiLeaks ha fått levert ut dokumenter som omhandlet krigen i Afghanistan hvor militæret beskyttet egne soldater og deres angrep på sivile? Ville Panama Papers ha blitt offentliggjort?
 
Skal staten overvåke noen så må det være den mistenkte, og mistanken må være der for en grunn. Vi kan ikke ha et statlig organ som overvåker folket når de selv føler at det er på sin plass.
Staten har ikke alltid rett.

 


Og hvorfor skal vi ha mer overvåkning når kriminaliteten går ned?
 

Hevnporno

Hevnporno... Ordet som trender denne uken fordi Sophie Elise har, i følge surmaga "menn" i kommentarfeltet hos Linn Rosenborg, atter en gang grini seg til oppmerksomhet i media.
En tidligere kjæreste har tatt et bilde av henne under en seksuell handling og da det ble slutt mellom dem så spredte han dette bildet videre på internett. Vi alle kan vel være enige om at det er ganske drittsekk gjort? Vel, de fleste burde være enige om det, men jeg blir jo litt baffled over de som syns det er helt på sin plass. Herregud, hun legger jo nærmest ut mykporno sjæl så dette må hun jo tåle!
I debattfeltene hos flere av mediehusene gikk det velkjente ordtaket "den som er med på leken får tåle steken" igjen. Og igjen. Som om et bilde tatt under en veldig privat handling har noe som helst med det hun legger ut på bloggen sin. For jeg har jo også blogg, med svært lite bilder av meg selv forøvrig, men jeg har også hatt samme kjæreste i 12 år. En kjæreste som reiser vekk 1 måned hvert år. Og han har selvfølgelig fått sin dose puppebilder hver gang han reiser bort. Betyr dette at jeg fortjener å få disse spredd rundt ved et eventuelt brudd?

Nei.
Å gjøre slikt mot et annet menneske klassifiseres som et overgrep, men det vil ikke "Rolf" være med på. Sophie Elise begår nemlig overgrep mot seg selv siden hun poster slike lettkledde bilder sjæl.
Så da tenker jo jeg mitt, mener virkelig "Rolf" at hvem som helst kan ta slike bilder av henne og spre det rundt for egen vinning?



Hvis man legger ut et bilde av seg selv i bikini, har alle andre lov til å legge ut bilder av deg i undertøy? For bikini og undertøy går jo for det samme. Men er det greit?

Nei.
Det er ikke greit.
(Og heller ikke i bikini for den saks skyld.)

Men så er det jo en del andre sider av saken som visstnok gjør dette overtrampet helt åkei.
Som "Binbon Lindon" påpeker, hadde hun ikke puttet det kjønnsorganet i munnen i utgangspunktet så hadde ikke dette vært noe problem. Så slutt å gjør ting bak lukkede dører folkens! Og hvert fall ikke med kjæresten din! Kan ikke stole på noen vettu.



Og dessuten... Hvis noen tar et ekkelt bilde av deg og sender det videre så kan hvem som helst bruke det som de vil. Det er nemlig ytringsfrihet. Men at Sophie Elise uttaler seg om saken som omhandler henne, det er det flere som mener er helt høl i hodet. Oppmerksomhetssyk er hun. Den lille førkja.

Det påpekes også gang på gang, både i innlegget, på Sophie Elises blogg OG i kommentarfeltet, 
at bildet ble tatt uten Sophie Elises samtykke, og at hun heller ikke var klar over at bildet ble tatt.
Og til tross for at det finnes et TILSTÅELSESBREV fra gjerningsmannen som BEKREFTER dette, så vet flere av disse "mannfolka" bedre. Å nei du. Den barbiedukka skal ikke lure dem. Og dessuten, hvis man ikke får med seg at et slikt bilde blir tatt, ja, da er man jaggu glad i å suge pikk! (Som om det plutselig er en negativ ting...?) For hun måtte jo ha oppdaget blitzen? Midt i alt kåtskapen så MÅTTE hun ha oppdaget den. Dessuten så kan hun skylde på seg selv og livsstilen sin. Faktisk.



At Rosenborg setter fokus på denne saken er ingen overraskelse.
Hun er en selverklært feminst og tar ofte opp temaer som omhandler ulike overgrep mot kvinner. Og når hun skriver om noe i den kategorien kommer det alltid, ALLTID, en idiot som klager på det såkalte "manne-hatet" hennes. Herregud, så dum hun er som tar utgangspunkt i en sak hvor en mann har sendt rundt bilder av ei dame. Det finnes jo damer som gjør det samme! Og som tilsvar til den kommentaren glimter "Rolf" til igjen:



Bloggen til Rosenborg er visst veldig svarthvitt. I motsetning til hans fargerike kommentarer. Han er jo så smart han "Rolf", som klager over at Sophie Elise er sååå oppmerksomhetssyk mens han gang på gang gir saken... Oppmerksomhet.



Og alt dette hadde selvfølgelig forsvunnet fra jordens overflate hvis Sophie Elise bare hadde holdt kjeft om hele saken. Fetter Anton burde kanskje ha lest Sophies eget innlegg om dette? For det er ganske jævlig lesing. Det er ganske jævlig at folk har sendt dette bildet til foreldrene hennes (hvem faen gjør sånt?), venner og at hun må finne seg i at ukjente mennesker viser henne dette på bussen (hva faen er galt med folk?). Som om de har noen rett til å sitte der å godte seg over dette. Det er til å bli kvalm av.
Jeg gir fullstendig faen i hvor oppmerksomhetssyk jenta er hvis hun bruker statusen sin til å sette fokus på viktige saker. Sophie Elise er ikke den første som opplever dette, langt i fra den siste, men man kan jo håpe at fokuset får det til å skje med en mindre.

Et annet viktig aspekt med denne saken er det at hun har bildet, hun har tilståelsen fra gjerningsmannen og fortsatt presterte politiet å henlegge saken. MED EN TILSTÅELSE. Det burde faen ikke være mulig. Det er den virkelige skammen i denne saken. En skam for politiet.

Men NEIDA.
I slike saker kommer det jo også alltid en tulling som skal påpeke at noen har det verre, som om det er et godt argument for at andre folk skal holde kjeft om sine egne problemer.



Virkelighetssjekk? Virkelig?
To norske damer skal altså ignorere sitt eget liv fordi det har skjedd noe grufullt i Storbritannia? Ignorere noe som er høyst aktuelt i dagens samfunn fordi det skjer annen dritt? Det er faktisk mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Det er faktisk mulig å være engasjert i flere saker på en gang. Og dessuten.... Overgrep er et vidt begrep. Det omhandler så mye, men det koker ned til en ting:

At alle mennesker har rett til å bestemmer over sin egen kropp. 

Selv om noen andre eier kameraet.
Selv om man lot vedkommende ta et bilde av en seksuell karakter.
Det er ikke greit å spre bilder tatt på privaten for å drite ut andre.
Uansett hva de selv har sendt rundt eller lagt ut på internett.

Og selv om diverse "menn" bagatelliserer denne saken så er jeg veldig glad for at justisministeren Anders Anundsen tar det alvorlig. Han bekrefter at det er et økende samfunnsproblem da antall avhør i slike saker har økt betraktelig, men han ønsker at flere skal anmelde da det foreligger store mørketall på dette området. Lovverket er også nødt til å følge med i tiden. At Sophie Elises sak ble henlagt på bevisets stilling er en skammelig affære, og selv om Anundsen ikke kan si noe spesifikt om hennes sak så er det kjekt å høre at dette er et område som vil bli forsterket med den nye nærpolitireformen (ikke at jeg heeeeelt kan se den, men....).

Selvfølgelig, mye av dette hadde jo vært spart om folk holdt seg for gode til å spre slike ting på nettet for å hevne seg. Eller kanskje vi alle skal avstå fra sex og nakenhet? For det er best å holde seg i skinnet så folk ikke tar bilder av deg som andre kan synse om...

Fy faen så skinnhellige folk i kommentarfeltene er.
Aldri gjort en dum ting i hele sitt liv! Aldri har de stolt på feil personer heller...
Lurer på om disse menneskene i det hele tatt er menneskelige.

 


Foto: Sophie Elise Isachsen.
Tøff dame!

MUSIC 137 - Selah Sue "This World"

137. SELAH SUE "THIS WORLD"

Noen få ord:
Egentlig er det litt snodig at denne låta har havna på spillelista "These Days" rett etter at jeg skrev om Laura Tesoros "What's the Pressure". Hvorfor? Fordi det viser seg at belgiske Selah Sue var med på å skrive eurovision-bidraget.

Men det er egentlig ikke så rart. Jeg er tydeligvis inne i en periode hvor det går mye i artister som blander jazz, funk, soul, reggae, pop og hip-hop. Selah Sues første og selvtitulerte album, "Selah Sue", er en god blanding av dette (anbefaler også ekstrautgivelsen av dette, "Rarities"). Og det første sporet på skiva, "This World", starter med en tung og mørk bass og låta bæres stort sett av Selah Sues hese vokal. Det jazzes opp når refrenget kommer, før låta faller tilbake til den digge bassen. Jeg er hekta.

Og i forbindelse med dette innlegget søkte jeg opp musikkvideoen.
Etter at spotify kom i bruk har jeg ikke sett så mange av de, kun i forbindelse med disse innleggene. I stor grad føler jeg at musikkvideoer har mistet slagkraften sin, det handler jo mest om å shake mest mulig ass eller vise overdrevent mye hud. Sett MTV på mute og man har ganske så dugelig mykporno.
Selah Sues video er derimot av den normale typen, ikke noe kroppshysteri der i gården. Den er i svart/hvitt og med fokus på artisten hvor hun for mesteparten av tiden danser i en slags jumpsuit (som ser mistenkelig ut som en onepiece). Det er en helt grei video. MEN... Og det er stort MEN her (og dette kan skyldes min manglende rytme), men jeg syns artisten er fryktelig off-beat gjennom hele videoen. Det er som om hun prøver å dra opp trøkket i ei låt som verken krever eller trenger det. Det fører faktisk til at man syns låta blir litt dårligere. Heldigvis trenger jeg ikke å forholde meg noe særlig til videoen, og skal du høre på den anbefaler jeg deg å trykke på spotifylinken litt lenger opp i innlegget, enn videoen nedenfor.

Anbefalt spilleliste: NightLife.


So won't you just give it up
'Cause you don't understand
Big it up, but you don't understand
And it's really nice, but you don't understand
So big it up, 'cause you don't understand
'Cause you don't understand baby

Reggae Ved Ælva: Selecta Daniel Lion & MC Killah (Jah Ark Manifest)

På fredag var det duket for nok en Reggae ved Ælva, og nok en gang ble det avholdt på Pavarotti i Drammen. Et stort pluss med dette arrangementet er at det pleier å være gratis inngang, et lite aber er at etter de flyttet til pava så har det blitt ekstremt trangt om plassen. Pavarotti må jo være et av de minste utestedene i Drammens, med plass til sånn typ fem mennesker.

Reggaedørene åpnet seg klokken ni, men da var vi fortsatt hjemme hos oss hvor vi holdt en liten stencil-workshop for Banana Mama. Hun ble skikkelig fascinert av 30-års gaven min til Bolla (et stencilbilde av trynet hennes), og ville gjerne gi noe lignende til et vennepar som skulle gifte seg i helga. Til tross for at det var ren flaks at bildet mitt av Bolla faktisk lignet på Bolla, sa jeg fortsatt ja til å holde kurset, og resultatet ble overraskende nok veldig bra! Banana Mama hadde heldigvis noen kunsteriske evner og gjorde mesteparten selv. Dessverre kunne hun ikke være med oss på reggae siden hun skulle hjem og pimpe seg til det kommende bryllupet (samt prøve bursdagsgaven hun fikk av Bolla), men hun kjørte oss andre til byen sånn i 11-tiden. En gjeng bestående av meg, Erico, Bolla og Gliset. Vi hadde vært lite harde på jegermeister-flaska før vi dro, så stemningen var på topp når vi kom til pava. Formen var faktisk så jævlig "på topp" at jeg brøt ut i spontan dans så fort jeg hørte reggae-rytmene. Og jeg kan ikke danse. Det var en klein affære både for meg og omgivelsene, og jeg syntes det ble enda kleinere da jeg etter en time så hvem som satt ved det bordet jeg krampaktig shaket mest ved: Admiral P og Onkl P. Selv med tre i promille følte jeg på flauheten.

Like etter entret de scenen som en overraskelse, og alle trakk seg ned foran scenen.
På dette tidspunktet hadde jeg møtt Tappy, og vi prøvde å danse i folkemengden foran scenen,
men det var bare å gi opp. Den såkalte dansingen min førte bare til at jeg slo ned de rundt meg. Noe som ikke gikk upåaktet hen for vaktene, og like etter, sånn rundt halv ett, var jeg på vei hjem.
Da hadde jeg knapt vært der i to timer. DRITSURT.

Dagen derpå var jeg derimot ikke så sur da jeg innså at vakta egentlig hadde reddet meg fra sosialt selvmord. Først og fremst fordi jeg slapp å (fortsette å) vise folk min manglende rytme, men for det andre: Sjansen for at jeg på et senere tidspunkt ville overfalt Onkl P eller kjeftet på Admiral P for å ødelegge nattesøvnen min, var forholdsvis stor. Jeg hadde jo tross alt smakt på en av de nye drinkene på pava, Whiskey Smash (Jim Beam, is, masse kliss og mynte), og whiskey bringer alltid frem Sailor zena. Den kan også ha vært en medvirkende årsak til den lave populariteten min blant vaktene...

Vel, bedre lykke neste?
Allerede 17. juni er det klart for et nytt Reggae Ved Ælva igjen på Pavarotti, og vi har selvfølgelig holdt av datoen i kalenderen. Nå hadde jeg egentlig tenkt å skrive et langt avsnitt om at jeg mest sannsynlig kommer til å holde meg unna alkohol den dagen, samt holde reggaefoten i sjakk, men med tanke på gårsdagens (søndag) fyllekule (måtte hjelpe Erico og Svampen å sørge over Godsets 2-1 tap til Odd....!), har jeg nå (...) innsett mine svakheter når det gjelder alkohol. Ikke bare roter den til min evne når det kommer til begrensninger, men jeg mister også kontrollen over en del kroppslige funksjoner (av typen som fører til at jeg bryter ut i ukontrollert dans! Ikke av den hvor man mister kontrollen over urinveiene....). Det er bare dumt å bruke tiden på å innbille seg at alt kommer til å bli så mye bedre neste gang. Kommer nok til å være like drita og fekte like mye med armer og bein da som nå. Men jeg skal gjøre et ærlig forsøk på å ikke bli kasta ut så fort.
Noe ansvar må man jo ta.


Paparazzi-zena.

Kulturnatt: Prosjekt SuperSelma

I går var det Kulturnatt i Drammen!
Det var satt opp en hel masse kule arrangementer rundt i Drammen. Alt fra ulike kunstutstillinger, konserter, stand-up og filmvisninger. Selv hadde jeg en plan om å dra på Drammen Museum og se en japansk-inspirert forestilling som het "Haiku". Har jo nesten bare tatoveringer i japansk stil, uten at jeg har noe som helst peiling på Japan eller japansk kultur, så dette virket ideelt for å få litt mer kunnskap på det området. Men jeg kom meg aldri bort på det haiku-greiene.
Erico og Liffen sto å malte en vegg i Tollbugata til ære for Prosjekt SuperSelma, og da jeg kom dit var det strålende sol, glovarmt og en hel masse folk som sto å hang der. Så da ble det til at jeg kjøpte noen pils, og ble sittende der selv. Helt til solen gikk ned.

Jeg angret litt i ettertid, på at jeg ikke dro på haikuen.
Så da måtte jeg benytte meg av den store kunnskapsbasen wikipedia som kunne fortelle meg at et haikudikt består av 17 mora (en fonetisk betegnelse som vagt tilsvarer stavelser. Med andre ord:
Jeg aner ikke hva det er.). Første linja har visstnok 5 mora, andre linje 7 mora og den tredje linja 5 mora. Tradisjonelle haiku er tilknyttet naturen og skal inneholde et kigo, som er det ordet som setter diktet inn i en spesiell årstid. Diktet skal også skrives i nåtid, og det skal ikke rime. Japanske haiku skrives på en linje, mens vestlig haiku går over tre linjer.

An old silent pond...

A frog jumps into the pond,

splash! Silence again.

 

Autumn moonlight?

a worm digs silently

into the chestnut.

 

Lightning flash?

what I thought were faces

are plumes of pampas grass.

- Basho Matsuo (松尾 芭蕉, 1644-1694)

MUSIC 136 - Laura Tesoro "What's the Pressure"


136. LAURA TESORO "WHAT'S THE PRESSURE"

Noen få ord:
Da ser det endelig ut som at Eurovisionoppstyret har lagt seg her i Norge.
Vi kom jo tross alt ikke til finalen en gang, noe jeg på mange måter er svært glad for. Hadde vi deltatt, eller i verste fall vunnet, så hadde det sikkert vært side opp og side ned om den fryktelige sangen "Icebreaker." For ikke å snakke om all spilletiden den ville ha fått på utesteder og radio. Nå kan vi heldigvis pakke den langt inn i glemmeboka, for uavhengig av hva flere Norgespatrioter skulle ha det til så er det IKKE en bra låt. Den er en typisk Eurovision, spesielt siden starten minnet meg litt om Loreens "Euphoria", som var vinnerlåta for Sverige i 2012. Bortsett fra at den svenske låta var kul, det er ikke den norske. Dessuten så gikk det jo dritt under fremføringen i delfinalen da Agnete bommet fra første tone. Og det er en låt som virkelig krever god vokal om den skal ha noe gjennomslagskraft. Og det var jo selvfølgelig veldig trist, for vi vet jo at jente kan synge, og det er veldig fint med all støtten hun fikk etterpå. Men til alle dere som bestemt mener at hun hadde det BESTE bidraget:
Dere må virkelig sjekke gehøret!!

Selv satte vi å så på den delfinalen hvor Norge var med, og selv om jeg hater typisk Eurovison-musikk så har jeg også en stor forkjærlighet for å torturere meg selv. Men det skal sies at den delfinalen ikke hadde de verste bidragene. Altså, mye typisk eurodance, men det var ikke like glorete som tidligere (selv om sceneshowet var en like stor trigger for epileptiske anfall slik det pleier å være).
Men, jeg har heller ikke sett (hørt) alle bidragene. Vi skrudde på TV'en da Australia sto på scenen (Dami Im med "Sound of Silence"), og de imponerte i år som i fjor (da stilte de med en Bruno Mars- inspirert låt av Guy Sebastian, "Tonight Again"). Sterke kvinnelige vokaler er jo en gjenganger i Eurovison, og forøvrig noe av det jeg liker best med konkurransen. Sånn sett imponerte både Slovenia (ManuEllas "Blue and Red") og delvis Bulgarias bidrag (Poli Genova "If Love Was a Crime"), selv om de begge var litt cheesy. Men det virket jo lovende for resten av bidragene helt til Danmark kom på scenen og serverte det meste klissete boybandet verden har sett (og jeg var der når både Backstreet Boys og N'Sync slo igjennom. Disse gutta her var bare...Ille.). Lighthouse X kalte de seg og de serverte den überdårlige "Soldiers of Love". Jeg kastet opp litt bakerst i halsen mens de opptrådte, true story. 

Etter det bidraget var det tilbake igjen til de sterke kvinnelige vokalistene med Ukraina (Jamala, "1944", som endte opp med å vinne hele driten) og da Norge, som feilet drastisk. Så kom det et helrocka bidrag fra Georgia (Nika Kocharov & Young Georgian Lolitaz med "Midnight Gold". Jeg fikk litt sånn Kasabian-følelse av låta. Den var ikke dårlig, men heller ikke de kom til finalen. Sikkert på grunn av det uhyre lange og unødvendige bandnavnet.). Nest sist ut var Albania som prøvde seg på en Alexander Rybak ved å stille med ei låt som het "Fairytale", og selv ikke kraftig kvinnelig vokal kunne redde den låta. Den var ganske dårlig. Men det siste bidraget i den andre semifinalen, Belgia, DET var utvilsomt noe av det bedre jeg hadde hørt. Selv utenom Eurovisionkontekst (latterlig dårlig tekst da, men det er jo veldig eurovision da...). Men nå har jo jeg liten forkjærlighet for funkpop, og den låta var catchy og sommerlig. Den vil utvilsomt IKKE gå igjennom funksensuren til Liffen, så er du super funkfan så blir den sikkert alt for kommersiell. Men den har gått rett inn på spillelista mi for i sommer.

Anbefalt spilleliste: Funkadoodle.



What's the pressure?
You will grow, you will know in the end
That this is fiction
It's in your mind, live your life instead

TV: The Strain

Visste svært lite om denne serien da jeg satte den på, sent en 17. mai kveld. Jeg var egentlig mest ute etter noe hjernedødt å se på mens jeg stappet trynet mitt fullt av godteri og brus mens alkoholinntaket fra nasjonaldagen fortsatt boblet i blodet. Og i løpet av den første episoden vurderte jeg sterkt å finne noe annet. Historien virket uryddig, skuespillet relativt dårlig og den var bare gjennomført treg.
Men så viste det seg at jeg tok handlingen litt for gitt...

I første episode møter vi en CDC-ansatt (Center for Disease Control), Dr. Ephraim "Eph" Goodweather (Corey Stoll. Med overraskende mye hår på hodet enn da han var med i "House of Cards"), hos en familierådgiver sammen med sin separerte kone. Det kommer tydelig frem at Eph er for opphengt i jobben sin, og at han er en tørrlagt alkoholiker. Kona er lei, så til den grad at hun har fått seg en ny type som attpåtil skal flytte inn i Ephs gamle hjem. I tillegg blir timen avbrutt av en hastesak på jobben til Eph. Klassisk far-jobber-for-mye-og-overser-familien-drama altså.

Tilbake på sin elskede jobb dukker det opp en forunderlig sak.
Et helt fly har landet på JFK, dødt. Kun fire av passasjerene lever, det ser ikke ut til å ha vært noen kamp og ingen husker hva som har skjedd. Hittil minner alt om en litt dårligere episode av CSI.
Og så dukker det plutselig opp en creepy gammel dude (David Bradley) som tilsynelatende snakker tull og prøver å komme med en form for advarsler, samt at de finner en rar, uregistrert kasse med mystiske utskjæringer i lasterommet på flyet. Her tok serien en noe uventet retning for mitt vedkommende, og til tross for en fortsatt rotete historie, så begynte den i det minste å bli litt mer interessant.

**SPOILERS**

Etter episode tre var jeg hekta. 
Serien omhandlet jo litt mer enn bare virusspredning! Beskrivelsen jeg hadde lest av serien indikerte at det handlet om et zombievirus, så når serieskaperne (også forfatterne, da denne serien er basert på en boktriologi av disse) Guillermo del Toro (årsaken til hvorfor jeg valgte serien i utgangspunktet) og Chuck Hogan puttet inn en liten dose overtro, så var jeg helt solgt. Det hjalp også på at en av mine kjendiscrush, Kevin Durand, dukket opp. Selv om han i serien har fått en sykt irriterende østblokkaksent (av typen Famke Janssen hadde i første sesong av "Hemlock Grove"...).

Det skulle også vise seg at det ikke var snakk om noe zombievirus, men vampyrvirus. Serien henger ikke heeeelt på greip (understatement) og den er i overkant klisjeaktig på noen områder (som alt dette med sølv og sollys....), men samtidig har den noen fine løsninger på enkelte av klisjeene. Det aller beste med serien er min personlige favoritt: Synlige monstre! Det er ingenting jeg misliker mer enn skrekkfilmer- og serier som bare viser antydninger til det skumle (en av grunnene til hvorfor jeg mistet interessen for "Lost"...). Her får man de i store doser, selv om jeg var noe (veldig) skuffet over utseendet til den såkalte Mesteren. Det var faktisk et lite antiklimaks. I den grad at interessen for ham falt drastisk, men innen da hadde heldigvis noen andre, tilsynelatende snille, vampyrer dukket opp. Disse var mye mer interessante!




Og så kommer man jo ikke unna at filmingen til del Toro gir oss noen grøssende scener.
Det er noen creepy scener med kids, og selv om monstrene (og litt av handlingen) minnet mye om "Blade II", så syns jeg del Toro løste monsterproblematikken bedre denne gangen. Man ser i alle fall flust av dem. Og det veier litt opp for en ellers tynn historie. Det hjelper også på at man til tider trekker litt på smilebåndet. Det er noen morsomme scener, og noe morsom dialog.

Eph(describing his prized truck) Anyway, uh, she was beat to shit when I got her.
Would hardly run, but... just fell in love with her. Shipped her home, restored her. I've been driving her ever since.
Abraham: It's very impractical--driving on the wrong side of the road. Is there a heater in here?
Eph: It's just a reminder. We saved a lot of lives back there.
Abraham: So you're a romantic and impractical. Wonderful.


Den scenen her lo jeg godt av. Du skjønner det når du ser det.

Serien taper seg litt de siste episodene, men til gjengjeld bygger den opp til noe som ser ut til å bli en knallstart på neste sesong. Jeg ble i alle fall ganske irritert over at sesong to enda ikke var sluppet på HBO Nordic, spesielt siden den hadde premiere "over there" i fjor høst. Så håper den er rett rundt hjørnet selv om jeg enda ikke har funnet noen releasedato. Serien har også fått klarsignal for en sesong tre, som antas å være den siste, om de fortsetter å følge bøkene de er basert på. Som forøvrig er:
- The Strain
- The Fall
- The Night Eternal

Det ser også ut til at de fleste som har lest bøkene og sett serien er enige om at bøkene er langt bedre, så det er oppe til vurdering om disse skal på leselista, foreløpig har jeg mer enn nok med å vente (desperat) på neste sesong. Serien er muligens rotete og til tider ekstremt cheesy, men jeg liker'e.
Anbefaler deg å se denne, spesielt om du også er lei av forherligende og glitrende vampyrer...!

Syttende mai er vi så glad i!


Ja, da var nok en nasjonaldag overstått.
Selv tilbragte jeg dagen med Mamma, Moonie og Erico. Vi hadde ikke lagt noen spesielle planer for dagen, bortsett fra at vi skulle henge rundt i byen. Det var en særdeles dårlig plan.
Været var knall, så det vrimlet jo frem drammensere fra hver minste lille krok av byen. Det var helt stappfullt med festglade nordmenn (og andre folk) i sentrum, som heller kunne blitt beskrevet som "festglade sild i tønne". Vi prøvde å finne oss noen sitteplasser på torget mens toget fortsatt var i anmarsj, men selv om de fleste på torget var opptatt av å rope "hipp hipp hurra" og veive med det norske flagget, så var x-antall fedre strategisk plassert rundt på de ulike spisestedene for å holde av plasser. Ganske så irriterende egentlig. Men da lærte vi at til neste år skal vi legge inn en bordreservasjon god tid i forveien.

Vi fikk heldigvis klemt oss inn en time på La Vida før bordet måtte gis bort til de som hadde reservert det. Der fikk vi kastet i oss noe mat og drikke, før vi nok en gang prøvde oss på en runde rundt torget. Det var noe lettere fremkommelighet siden togaktiviteten var over, men ellers var det like stappet over alt. Så vi bestemte oss for å ta turen over til Drammens mindre populære skyggeside: Strømsø.

Først gikk turen til bakgården på Union Scene (Centralen, som den heter) hvor det var strålende sol, og heldigvis ikke like mye folk. Det skal sies at det er en liten myte at hele Strømsø ligger i skyggen, men det er godt at ikke alle i Drammen har fått med seg det. Ellers hadde vi vel vært plaget av like lange kø'er til både bar, dass og mat der, som på Bragernes. Dessuten er jo liksom Bragernes hovedtorget hvor all 17.mai-action foregår. Som de evinnelige lange 17.mai-talene, som jeg aldri får med meg, men som visstnok er litt av sjarmen i følge andre (og med "andre" mener jeg 17.mai-komiteen). Der var også alle matbodene, uteserveringen og det som tilsynelatende så ut til å være Drammens eneste kiosk. Halve byen sto jo i den køen.

Etter å ha konsumert litt alkohol på Union, flyttet vi oss over veien og til vårt nye stamsted, Gummibaren! God drikke, god atmosfære, god utsikt (veggmaleriet til Telmo&Miel) og generelt gode folk. De har ikke matservering heller, så det er lov å spise medbrakt mat der (lurt å huske på om du trenger et sted å nyte nistepakken din i Drammen!). Da er det ganske kjekt at Cafe Grua har åpnet i det samme bygget, de lager Drammens beste steinovnspizza!
 


"Disconnected from Reality" mural and photo by Telmo&Miel,
@ Grønland, Drammen.

Erico skulle videre på familieparty, så han forsvant i noen timer, mens jeg og resten av kvinnfolket i familien min ble sittende å skravle. Like etter fikk vi selskap av Liffen, Carro, Svampen, Grantre og Rappe-Simon, så da økte lydnivået utenfor Gummibaren et par hakk. Innen Erico kom tilbake fra familieparty var Mamma forholdsvis trøtt, så jeg fulgte henne til bussen, bare for å bli slått ned av den samme trøttheten så fort jeg kom tilbake. Blandingen øl, caipirinha og solbrenthet ble til slutt for mye, så måtte kaste inn håndkle allerede i 19-tiden. Innen da hadde Erico tatt status som "partyboy",
så jeg dro hjem alene og så en halv sesong med "The Strain" (vurderer å skrive en anmeldelse...!) mens jeg stappet trynet fullt av popcorn og coca-cola.
En perfekt avslutning på en fin dag.

Gratulerer med dagen som var!


Caipirinha! Ny favorittdrink!

MUSIC 135 - Izzy Bizu "Give Me Love"

135. IZZY BIZU "GIVE ME LOVE"

Noen få ord:
En sen kveld satt jeg og Erico foran TV'en og gjespet mens vi så på Alan Carr's "Chatty Man".
Han hadde besøk av Ariana Grande, og jeg var egentlig på vei til å switche kanal siden jeg antok at hun kom til å være det musikalske innslaget (hun har en fantastisk stemme, men bortsett fra det har jeg ikke noe særlig forhold til musikken hennes. Og så er det litt sånn history repeating. Good girl gone bad, bare at i dette tilfellet er det siste albumet kalt "Dangerous Woman", da det liksom skal representere hvor hun er i livet nå. Sukk.). Heldigvis er jeg ganske treg på avtrekkeren (switchefinger'n) for det var den engelske Izzy Bizu som ble kalt opp på scenen, og selv om vi begge satt å gjespet foran TV'en begynte dansefoten å gå fra første trommeslag. Låta i seg selv var ganske catchy, og den ble forsterket av en energisk fremføring. En slags groovey pop-soul låt med heftige trommer og fantastisk vokal. Perfekt sommerlåt!

Hun har flere singler på spotify som er verdt å høre på, blant annet en veldig kul cover av Inner Circles "Sweet (A La La La La Long)", så gleder meg til hennes første studioalbum "A Moment of Madness" slippes den 2. september 2016. Synd det kommer etter sommeren, for tror det er flere sommerhits på den skiva (som blant annet "Adam & Eve"). Folk med peiling på musikk beskriver stilen henne som en fusion av jazz, soul, funk og pop. Slikt passer jo godt til solrike sommerdager.
Og alle andre dager hvor man vil lette litt på humøret og dansefoten.


Photo: Ed Fielding.

All I know is I am broken
And I fall sometimes
All I know is my heart is stolen
And I can't escape sometimes

 

Russ 2016

Russetida er snart over, og selv om den har pågått i litt over en måned så føles det for min del som den har pågått i en evighet. Maset om russebussdekor startet for Erico allerede lenge før jul, så jeg pleier å være ganske fed-up av russ allerede før feiringen starter. Men det er omtrent det eneste problemet jeg har med russen, at de tar opp litt vel mye av fritiden min med typen. Det til tross for at det finnes ganske mange irriterende ting ved disse avgangselevene. De er jo egentlig bare en stor, bråkete og forfyllet gjeng med ungdommer som ødelegger det siste skoleåret sitt med utagerende festing (jo, forresten... Jeg HATER russefløyter.).

Det er nok mye som kan endres i russefeiringen.
At de bråker bryr meg lite, da jeg bor på et tettsted med rundt 60 000 innbyggere.
Jeg forventer faktisk at støynivået er mer normalt her enn langt ute i skogen. Og som samboeren sier: Det er godt å høre at byen lever.

At enkelte russ roter bort tre år med skole ved å gå på fylla de siste månedene er et mye større problem. Det har vært snakk om å flytte eksamensdatoer og diverse, noe jeg var veldig imot før. Måtte de ha eksamen 18. mai, så måtte de da pokker meg bruke siste tiden av russefeiringen til å studere! I ettertid ser jeg at skolevesenet fint kan legge opp et eksamensløp som ikke kommer i konflikt med russefeiringen. Og så vidt jeg husker så slutter man skolen en gang ute i juni, og typisk var gjerne at man bruker de siste to ukene på ingenting. Det burde derfor være mulig å fylle opp denne tiden med litt mer produktive ting for avgangselevene.

Men jeg ser selvfølgelig også at russens alkoholinntak er et betydelig problem.
I løpet av russetiden ble blant annet en russejente funnet liggende ute i veien i Skedsmo, og sjåføren som fant henne beskrev det hele som "flaks". Han trodde det var en søppelsekk som lå i veibanen. Russejenta ble sendt med ambulanse til sykehuset for pumping. Det er helt tydelig at denne ungjenta ikke tok til seg politimesteren i Gjesdal kommune sitt råd om å passe på drikkingen og holde seg til venninnegjengen. Og for alt vi vet så kan det jo hende hun også lå der uten sykkelbukse. Rett og slett livsfarlig å ligge å by seg frem på den måten. Også midt i veien da.
 

For det mest provoserende når det gjelder årets russefeiring har vært voldteksdebatten.
Atter en gang har det blitt gitt råd til jenter om at de må passe på alkoholinntaket, aldri gå alene og det nye tilskuddet i samlingen: Sykkelbukse under russedressen! Det gir eventuelle voldtektsmenn litt motstand!

Altså, jeg er helt for råd om at man skal passe på seg selv, dette er helt normalt uavhengig om vi skal på fest eller kjøre bil. At man også ønsker litt mer råd for å forhindre potensielle overgripere å begå overgrep, det er visstnok helt idiotisk. Og selvfølgelig bare noe piss som kommer fra hysteriske feminister. For politimannen la jo til i en bisetning at guttene ikke måtte jo gjøre noe som KUNNE OPPFATTES som feil av jentene. Og dette lille utsagnet var visst mer dekkende enn NOE av det som ble sagt til jentene, om jeg forstår enkelte i kommentarfeltene. Og det er jeg selvfølgelig uenig i.

"Så hva skal vi gjøre da? Bare be folk om å ikke voldta?"
Ja! Det er faktisk så enkelt! Eller banalt som noen kaller det.
For jeg vil jo si at rådene man gir jentene er like banale. For "alle vet" at man ikke skal drikke seg sanseløs. "Alle vet" at man ikke skal gå alene i mørke bakgater. Men de gjør det allikevel.
Akkurat som at "alle vet" at man ikke skal voldta. Men fortsatt så skjer det. 60% av voldtektene i dette landet skjer på fest. Er det ikke snart på tide at vi begynner å finne, og gjøre noe med årsakene til at dette skjer, enn å kun be potensielle ofre om å passe seg?

"Dette er ikke victimblaming, men gode råd!"
Joa, det er skikkelig fine råd før et overgrep skjer. For i etterkant så vil folk, dessverre, lempe skylden over på offeret. Selv om dette ikke er noe folk gjør bevisst så sniker det seg frem når ofre for slike hendelser deler sin historie. Dette vet jeg alt om. For jeg har blitt slått ned av en psycho etter byen, men jeg var heldig. Jeg ble reddet før det gikk for langt, og jeg føler meg derfor mye sterkere når det gjelder å dele min historie. Hadde han gjennomført planen sin hadde jeg neppe orket. Nedverdigheten av å bli besudlet slik gjør en sjeldent sterk. Det vet jeg, men det tilhører en annen historie. Andre sår.
Men akkurat den hendelsen... I etterkant var jeg så sinna på denne tullingen at jeg brukte hver bidige mulighet til å snakke om den idioten som slo meg ned. Jeg forventet tilbakemeldinger av typen "fy faen for en sjuk fyr! Godt det gikk bra med deg!". Jeg forventet ikke at folk skulle riste på hodet fordi jeg burde ha gått hjem før, jeg burde ha holdt meg unna han fyren (noe jeg også gjorde) og at jeg måtte ha sagt eller gjort noe mot ham i forkant som gjorde ham sint. Jeg forventet ikke at selv sjefen min på jobb skulle gjøre narr av blåveisen min ved lunsjbordet, enda han hadde fått hele den detaljerte historien, godt krydret med tårer og tilhørende snufsing. Jeg forventet heller ikke å bli prikket på skulderen av mine nærmeste og bedt om å være stille når jeg snakket om dette i større forsamlinger. For noen i min nærmeste omkrets så var det skammelig at noe slikt hadde skjedd meg, men da mest fordi vedkommende ikke hadde vært tilstede for å redde meg. At jeg ble reddet av en annen mannlig bekjent betød liksom ikke noe. Jeg fant det til slutt best å bare holde kjeft om hele greia. Frem til jeg ble voksen nok til å skjønne at det faen ikke er min oppgave å legge lokk på denne hendelsen fordi folk velger å ikke tro meg, eller fordi det støter folk som "gjerne skulle vært der for meg". Til syvende og sist så hendte jo dette MEG (må legge til at jeg har møtt mange som har reagert med "fy faen for en sjuk fyr! Godt det gikk bra med deg!". Dere fortjener en stor klem!).

Min historie er på ingen måte unik.
Mange som har opplevd overgrep velger å aldri snakke om det, de orker rett og slett ikke å brette ut sjela si for få den trøkka ned i gjørma av uvitne besserwissere som tror de vet mer om en situasjon som de selv ikke var en del av. Og grunnen? Fordi man hører om alle disse forhåndsreglene som kvinner helst burde ta for å unngå voldtekt, så hvis vedkommende ikke gjorde noe av dette... Vel, da har de seg selv å takke. Som en fyr så lett sa det "noen ganger er man på feil sted, til feil tid. Deal with it." Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til slikt, men jeg antar at den fyren har et jævlig godt liv. Han må jo være lykkelig uavhengig om han sitter fast i bilkø eller blir rævkjørt med en trestubbe.

"Alle menn begår ikke overgrep!"
Det er jeg helt enig i! Flesteparten av menn gjør så absolutt ikke dette, og jeg vil heller ikke at kvinner skal tilegnes en offerrolle. Faktisk så er jeg drittlei av at hele voldtektsdebatten gang på gang på gang ender opp som en kjønnsdebatt. Menn vs. kvinner. Kan vi ikke heller fokusere på offer og overgriper?
Gi råd om hvordan man unngår å bli noen av dem?

For en kort tid tilbake dukket det opp en annen ubehagelig situasjon i media, en mannlig barnehagearbeider ble siktet for overgrep mot flere barn på arbeidsplassen. Dette gjorde, ikke overraskende, folket rasende. Og skremt. Så skremt at en helt annen barnehage innførte forbud mot at deres mannlige ansatte kunne skifte bleie eller følge barna på do. Fordi overgrep kunne skje. Og det var da naturlig å luke ut menn siden det som regel er menn som utøver dette. Som regel.

Dessverre ser enkelte ut til å tro at disse overgrepene skjer fordi menn er menn.
Kvinner begår også overgrep, så problemet ligger ikke i kjønnet. Det ligger i det at enkelte mennesker føler seg berettiget til å presse seg på andre. Vi må ta tak i årsakene til dette. At menn er overrepresentert er fordi menn i de fleste kulturer blir tilegnet en status som det overordnede kjønnet. Kvinner er underdanige. Og det samme med barn. For det er en skummel realitet at de fleste som forgriper seg på barn ikke er pedofile. Vi kaster alle inn i den båsen, men da skyver vi det egentlig problemet foran oss. Det er mange årsaker til hvorfor voksne forgriper seg på barn, og det er jaggu snart på tide at vi begynner å ta for oss årsak og konsekvens. Offer og overgriper.

Ellers så vil vi for alltid være stuck i en loop hver gang overgrep og voldtekt skal diskuteres.
Menn vs kvinner. Menn vs. barn. Kvinner vs. menn. Kvinner vs. barn.

Det er OFFER og OVERGRIPER.

---------------------------------------------------------
Dette innlegget skulle vært publisert for et par uker siden, men ser ut som det glapp litt.
Så poster det nå mens jeg ennå er inne i denne alvorlige bloggeperioden.

62. Do one thing that makes you feel inspired.

62. Do one thing that makes you feel inspired.

Blir inspirert av å høre på intelligente folk, og for tiden er jeg veldig fascinert av de ulike menneskene på internettforumet Big Think. Dette forumet ble påbegynt i 2007, og hadde intervjuet over 3000 veltalende mennesker innen 2010. Og jeg oppdaget dette forumet forrige måned.
Føler meg flau (understatement).

Anywhoo, logiske og rasjonelle mennesker er fascinerende.
Spesielt de som kan rive i fra hverandre alt mulig svada og nonsens, som f.eks religion. Bill Nye aka. The Science Guy (eller "creepy old dude from Dancing with the Stars", som Penny i "The Big Bang Theory" kaller ham...), har vært en favoritt på det området. Spesielt etter at jeg fant en youtubevideo av en kristen fyr som brukte Bibelen for å "rive i stykker" alle Nyes vitenskapelige argumenter. Selv religiøse mennesker må jo finne de uttalelsene idiotiske. Hvordan går det egentlig an å nekte for at dinosaurer har eksistert?! Irriterer meg at videoen ser ut til å være borte fra det store internettet, men man kan jo håpe at fyren fjernet den fordi han innså hvor idiotisk den var. Blant annet avfeide han alt Nye kom med siden han kalles The Science Guy, også er han egentlig ikke en vitenskapsmann. Han er en ingeniør, så da er selvfølgelig ALT han sier feil. Det argumentet i seg selv er ganske elendig. Det finnes nok av intelligente og oppegående mennesker der ut som ikke kan slå i bordet med ph.d, men de leser, lærer og stiller spørsmål. Og sistnevnte kommer man ganske langt med.

En av disse som ikke har utdannelse i hode og ræva (han droppet faktisk ut av college etter et semester) er punklegenden Henry Rollins (mest kjent fra Black Flag). Han er av den selvlærte typen, en som liker å være i evig utvikling, og gjennom flere av hans "spoken word" utgivelser og show får man lære han å kjenne. Jeg ble raskt fascinert over hvor veltalende fyren var. Jeg har jo tross alt bare hørt ham skrike som frontmannen til Black Flag og sett ham på TV som supernazi i "Sons of Anarchy". Så måtte svelge en liten bit av fordom der....

Lytt, lær, tenk sjæl.
Vi lever i en sivilisert verden.
Act like it.

 

61. Pick an art movement that inspires you.

61. Pick an art movement that inspires you.

Graffiti og gatekunst.




 



 NB! Ikke min kunst. Obviously.

Tere Tallinn!

I år fyller svigerfar 60 år, og i den familien går ingen feiring ubemerket hen.
Feiringen startet i slutten av april og skal holde på helt til midten av mai. Han har hatt guttefest, skal ha familiefest og i forrige uke dro familiens harde kjerne til Tallinn (minus svigersøster som plutselig måtte ned til Hellas å hjelpe flyktninger. Gyldig fravær, altså.). Vi hadde aldri vært i Estland før så vi gledet oss til nye omgivelser, og svigermor hadde booket oss inn hos Old House Apartments i gamlebyen. Selv om vi bare skulle være i Tallinn i fem dager, så var det kjekt å ha noe litt større enn et hotellrom. Og eget kjøkken. Man sparer mye penger (og kalorier) på å lage seg egen frokost.

Reisen ned gikk derimot ikke helt problemfritt.
Erico hang igjen i sikkerhetskontrollen grunnet et våpenlignende gjenstand (kanskje han endelig lærte seg at han må SJEKKE sekken sin før avreise...). Han ble heldigvis klarert ut like før boarding, men innen den tid hadde en noe distre (veldig distre) svigermor rota seg inn i en hel masse trøbbel i taxfree'n, og før vi visste ordet av det satt jeg, Erico og svigerfar på flyet.
Uten svigermor. Og uten bagasje.
Hun kom seg heldigvis ned seinere på kvelden. Med bagasjen.

Ferien kunne starte.
Selv om vi teknisk sett var ganske godt bedugget da hun kom. Vi hadde til og med funnet oss det som viste seg å bli stampub'en vår:


Hell Hunt!
De hadde et enormt utvalg av øl (som jeg dessverre ikke kan drikke noe særlig av når vi er på tur, da det får meg til å pisse hvert femte minutt...), god irish coffe og sjukt digg mat og snacks. Selv savner jeg jalapenopopperne... Drømte faktisk om de i natt...
 


Neida. Ble absolutt ikke full.

Dag to i Tallinn benyttet vi til å gå litt rundt og bli kjent med gamlebyen. Den er ikke spesielt stor, helt perfekt størrelse hvis man vil oppleve noe nytt, men samtidig ikke bruke så mye tid på metro og buss. Dessuten hadde flere i reisefølget vondt i ryggen og føtter (selv hadde jeg veldig vondt i finger'n. Just sayin'.), så det var greit med korte avstander (og dertil hyppige øl - og cocktailpauser).



Siden vi reiste tidlig mandag morgen, og HBO Nordic ikke fungerte i Estland, var planen å holde seg unna internett og se den nyeste Game of Thrones episoden når jeg kom hjem. Men til min store overraskelse gikk den på Fox Estland natt til tirsdag, uten dubbing! OG FOR EN EPISODE!
Jeg fikk selvfølgelig ikke sove en dritt etterpå, så tirsdagen var ganske groggy, men omgivelsene ga energi. Å vandre rundt i gamlebyen var jo nesten som å være i GoT, så det ble mye dagdrømming...

For å forsterke opplevelsen av det gamle dro vi et par dager senere til et vertshus i sentrum av gamlebyen som heter Olde Hansa. Der fikk man servert mat fra middelalderen i tilhørende omgivelser. Selv gikk jeg for en vegetarrett, five delightful tastes of vegetarian origin, som var ekstremt mektig, men sjukt god. Jeg kunne fint spist der flere ganger. Drikken var derimot litt mer spesiell. Jeg drakk et mørkt øl med honningsmak, også veldig mektig. Angret litt på at jeg ikke prøvde vin isteden. Et lite pluss var at man fikk en gratis schnapps ved ankomst, selv om denne også var litt spesiell.
Men hey, gratis er gratis!



Og det var nok av alkohol i drikkevarene, etter middagen strenet jeg inn i Olde Hansas suvenirbutikk og fikk, overraskende nok, kjøpt en kjole! I juni skal vi i bryllup, så planen var å finne noe mens vi var i Tallinn, en oppgave jeg har gruet meg sjukt til. Min chilli cheese-formede kropp passer dårlig til kjoler, og det er et hat å måtte presse seg inn i noe fasjonabelt som de andre i bryllupet bærer med stil. Nå dukker jeg derimot opp i en linkjole tjenestefolk verdig, så da kan jeg i alle fall ikke sammenlignes med noen (med unntak av personalet...). Men alt dette forutsetter at det forsvinner et par kilo innen utgangen av juni, ellers er det en fare for at den ikke kan brukes...


Blir spennende å se om kjolen som befinner seg innenfor dette papiret vil passe.
Selv tar jeg sorgene på forskudd, og har allerede begynte å drikke mer enn normalt for å drukne disse.

Før vi dro til Tallinn så hadde verken jeg eller Erico noen spesiell kjennskap til verken byen eller landet. Svigers hadde vært der noen ganger før, så de satt inne med litt kunnskap, så det var litt som å ha gratis guide. Språket minnet forøvrig veldig om finsk, bare at de brukte sånn tohundre mindre bokstaver i hvert ord (ikke at jeg kan finsk, men jeg leser mye på shampooflasker i dusjen...). Og som det alltid er med språk i utlandet, det hender man kommer over ord som har en helt annen betydning for oss.
Som dette:


Ja. Jeg ler høyt og godt av pikk, bæsj, tiss, promp og alt det der.
Pikk betyr forøvrig høy. 


Vi fant også en liten dose Lindamägi!
Mägi betyr visst fjell. Linda betyr ingenting (som i at jeg ikke vet oversettelsen).


Torget i Gamlebyen.

Vi var ordentlig heldige med været.  Svigermor hadde advart oss mot vind, men den kjente vi heldigvis lite til. Det var strålende sol og skyfritt mesteparten av tida, og vi brukte mye tid på å farge de bleke ansiktene våre, og i varmen ble det nødvendig med en del drinker for å slukke tørsten.
Vi satt ofte på torget, et sted vi fort klassifiserte som en turistfelle, men det var overraskende gode drinker der til en grei pris. Rakk aldri sjekke ut noe av maten der da.


Estonian mojito! 
Ikke noe filter på det bildet her! Den friske rosafargen kommer av en estisk sprit,
Kännu Kukk (jada, fikk bra lættis av det navnet...). Godt smakte den og!


Kiwi og agurk mojito.
Hadde fungert bedre uten arguk.


Haiøl!
Drakk aldri denne. Den har fått ny status som pyntegjenstand.

Den siste kvelden havnet jeg og Erico på megafylla.
Har et vagt minne om at jeg betalte en regning med cirka 18 jegershots, så formen på avreise dagen var mildt sagt ubehagelig. Opplevde en form for lykke da jeg oppdaget denne geniale oppfinnelsen på flyplassen i Tallinn:


Justerbare seter og tilgang til strøm. Go sleep <3
Disse burde stå overalt.

Kort oppsummert:
Tallinn anbefales!
Som alle andre land så er det stort sett billigere enn her hjemme, men det var overraskende god kvalitet på alt fra drinker, mat og service! Gamlebyen er også stappet med handleboder og finurlige kunstbutikker. Mye kule håndlagde gjenstander, og masse fint krystall for de som er interessert i slikt. Alle snakket også godt engelsk, så vi opplevde ingen ubehagelige språkbarrierer. Man kan fly direkte til Tallinn med Norwegian, og det tar cirka 1,5 time. Tror ikke billettene dit er av den stiveste prisen... Flyplassen lå heller ikke særlig langt unna gamlebyen, tok cirka 15 minutter med taxi til en pris på rundt ?10. Så et fint sted å dra til hvis man ikke ønsker for lang reisevei. 
Vi drar nok tilbake en annen gang.
 

Lørdagsgraffiti

Forrige uke satt jeg inne på kontoret og så stort sett den ene soldagen etter den andre gå forbi (bortsett fra de dagene det haglet, snødde og regnet. Gotta love the norwegian spring!).
Så da lørdagen endelig kom, sola skinte og Erico overraskende nok hadde fri, så bar det i vei til lovligveggen. Vi grunnet veggen (dvs. Erico grunnet, mens jeg så på..), startet oppstrekingen og hadde planer om å bruke litt tid på kunstverkene våre. I sekken hadde vi pakket grillutstyr og mat, slik at vi kunne ta oss en fin pause i sola, men værgudene var litt uenige der de dynket oss ned med den ene sure vinden etter den andre. Overskygget ble det også. Halvveis i piecen hadde jeg stive fingre, iskalde spraybokser og rødvinsfylla fra dagen i forveien begynte virkelig å gjøre sitt inntog.
Helst ville jeg bare sette et stort kryss over piecen og dra hjem til sofakroken min, men så var det dette løftet jeg har gitt meg selv da, om å faktisk fullføre de prosjektene jeg starter, så det var bare å bite tenna sammen. Jeg maler jo tross alt noen av verdens minste piecer, så oppgaven var jo overkommelig.

Resultat:



 Fortsatt ingen fan av å lage bakgrunn. Obviously.
Erico lagde den kule bikkja til venstre. Dessverre kan jeg ikke vise dette kunstverket til Farmor.
Hun er fortsatt grinete over at Erico lot seg avbilde på forsiden av kulturmagasinet i Drammens Tidende med en forholdsvis ukjent bikkje. Det er over ett år siden.
 "Æ kain itj skjønn kåffer hain brukt den stygge hoinnen, når vi har hain flotte Odin."
Og det tror jeg faktisk Odin er enig i. Han er jo like PR-kåt som Erico.

60. Read about a period of history.

60. Read about a period of history.

Planen var å bruke denne utfordringen til å få lest seg litt opp de historiske periodene jeg ikke hadde noe særlig kjennskap til, men da jeg leste oppgaven var det en spesiell tidsperiode som slo meg, og uansett hvor hardt jeg prøvde å finne en epoke utenom denne så var det vanskelig å finne motivasjonen. Så for å komme meg videre i utfordringen, så fokuserer jeg derfor på rokokkoen. Den løsslupne tiden etter strenge barokken. Ooh, som jeg digget den snirklete æraen i min ungdoms tid.

Fra wiki:
I 1835 slo ordboken til det franske akademi at ordet rokokko «vanligvis dekket formen for utsmykking, stil og form assosiert med Ludvig XVs styre og begynnelsen av det til Ludvig XVI». Det omfattet derfor alle former for kunst fra rundt midten av 1700-tallet i Frankrike. Ordet synes å være en kombinasjon av franske rocaille («stein») og coquilles («skjell»), ettersom disse objektene ofte ble benyttet i dekorative motiver. Begrepet kan også være en kombinasjon av det italienske ordet barocco (en ujevn formet perle, muligens kilden til ordet baroque) og det franske ordet rocaille (en populær form for hageanlegg eller interiørdekorasjon med skjell og grus) og kan beskrive den forfinede og fantasifulle stilen som kom på moten i deler av Europa på 1700-tallet.

Grunnet rokokkoens forkjærlighet til organiske, skjell-lignende buer og kurver og stilens fokus på dekorative kunstarter, har en del kunsthistorikere benyttet begrepet nedsettende for å antyde at stilen var noe fjollete eller kun et motelune. Da begrepet først ble benyttet i England og i engelsk litteratur en gang rundt 1836 var det i betydningen av «noe gammeldags». Stilen ble negativt kritisert og ble vurdert som overfladisk og preget av dårlig smak, særlig i sammenligningen med nyklassisisme. Til tross for dette ble den lovprist for sine estetiske kvaliteter, og siden midten av 1800-tallet har begrepet blitt akseptert av kunsthistorikere uten nødvendig nedsettende betydning. Mens det fortsatt er debatt om dens historiske betydningen for kunsten i alminnelighet, er rokokko nå anerkjent som en betydelig periode i utviklingen av kunsten i Europa.


Fra Schloss Ludwigsburg

Amalienburg Spiegelsaal


Sanssouci

Shit fucking opinions




Jensi, you're the MEOWboy.

Frp's paranoide asylpolitikk

Som stor fan av Dagbladet Meninger blir jeg ofte veldig irritert over sutringen i kommentarfeltene om hvor sosialistisk og rød blekka er. Det ser man jo ganske tydelig, der oppe på headeren, men det for nå være. Halvparten av de som kommenterer leser jo kun overskriftene også, før de skyter fra hofta.

Hvor rød DBs redaksjon er, har jeg egentlig ingen formening om. For joda, det er de som plukker ut innleggene, og selv om jeg ofte nikker enig mens jeg leser, hender det like ofte at de får meg til å se helt rødt. Som over hele skjermen og hele synsfeltet, ikke bare der oppe på headeren. Det er mye jeg er uenig i, og for noen dager siden kom det nettopp et slikt leserinnlegg. Signert innvandrings - og integreringsministeren selv. Eller "segregeringsministeren", som man heller kan kalle henne.

For kronikken har en hard start fra inkluderingsministeren vår.
Audun Lysbakken har nemlig gått til angrep (jupp, hun brukte det ordet) på henne for å føre en politikk som vil gi parallellsamfunn og dårlig integrering. Og det stemmer at Lysbakken kritiserte henne for nettopp dette, og det er nettopp det hele hans kronikk var: Kritikk. At Listhaug står som mottaker er fordi det er hun som fronter denne politikken. Hun som legger frem forslagene. Hun er den som står frem og sier at vi skal være de strengeste i klassen. Det er klart at hun må ta kritikken som omhandler den politikken hun fører. Lysbakken kan egentlig angripe politikken hennes så mye han vil. Politisk står de jo på to helt ulike fronter, er det ikke naturlig at de er uenige?

Det lukter surt.
Inkluderingsministeren vår ser ut til å mene det samme som displinene sine: All kritikk som rettes mot henne er et angrep. Ikke noe rom for ulike meninger der i gården. Skikkelig inkluderende altså. Og all denne frustrasjonen fikk jeg ut av den første setningen hennes.

Setning nummer to er ikke noe bedre.
Her kritiseres Lysbakken for at han tidligere har hyllet Sveriges asylpolitikk (merker meg her at Listhaug linker til en artikkel i VG hvor Lysbakken uttaler seg om denne politikken, men at det ikke er linket til selve kronikken han har skrevet. Irriterende.). Vi kan applaudere med at Listhaug virkelig vet hvilke knapper man skal trykke på. Først blir hun "angrepet", og så går hun rett på Sverige-argumentet.
"Se mot Sverige! Se så dårlige det går der! Se! Se! SE!"

Det er mange av oss som ser mot Sverige, men jeg er usikker på om vi ser mot samme sted.
Eller om vi ser på oss selv med like øyne. Det er vanskelig å få til lignende tilstander i Norge, slik som de opplever flere steder i Sverige. Vi har ingen store ghettoer her til lands, og Lysbakken påpeker i sin kronikk hvor viktig det er med byutvikling. At vi bevisst ikke skaper bydeler eller nabolag med for mange sosiale problemer. De finnes selvfølgelig, men ikke i en så omfattende skala som i Sverige. Det er klart at de 160 000 asylsøkerne som kom til Sverige i fjor fikk det svenske systemet til å kollapse. På lik linje som at vi ser at denne innvandringen legger press på våre egne systemer. Men løsningen er ikke å fjerne antall brukere til systemet, men å innse at systemet må oppgraderes. Og at det ikke var så sterkt som man først trodde. Gode systemer takler hard pågang. Dårlige systemer kollapser. Og det er trist at vi faktisk må oppleve slike kriser for å vite hvor skoen trykker. Det er litt som da Utøya skjedde. Hvordan gikk det an? Hvorfor hadde vi ingen plan?

Det er vanskelig å lage en plan når man ikke vet hva den skal inneholde. Slik terror var aldri utført på norsk jord før. Vi måtte lære den harde måten. Og det samme må vi jo si om denne flyktningstrømmen, selv om vi på mange måter ble advart. Det var jo egentlig litt uunngåelig med alle urolighetene. Men jeg ser det er vanskelig å fange opp når man ikke ser lenger enn til Sverige.

Eller sin egen nese.
Å hevde at Frp sin politikk er med på å skape parallellsamfunn faller på sin egen urimelighet, i følge Listhaug. Innstramningsforslagene er nødvendige i den tiden vi står ovenfor. Ordene hun bruker er store. Livredde. Sylvi Listhaug ser ut til å tro at Norge vil kollapse om denne asylstrømmen vedvarer. Våre barn og kommende generasjoner vil vokse opp med en helt annen standard på velferdsordninger - og tjenester hvis hun ikke setter ned foten. Vi må reddes. NÅ. Vi kan ikke godta parallellsamfunn her til lands, og for å forhindre dette må man stramme inn forsørgelseskravene for de som søker familiegjenforening og gi midlertidig oppholdstillatelse for barn under 18 år. Dette er et par av de ubrukelige punktene i regjeringens asylforslag (men man skal selvfølgelig ikke svartmale hele lista. Punkter som å øke botidskravet, utvise utlendinger som ved flere anledninger har blitt nektet realitetsbehandling av sin asylsøknad og 24 års kravet). Punkter som ja, vil være med på å stramme inn innvandringen, men som ikke er spesielt heldige når det gjelder integrering. Rapport fra blant annet Redd Barna viser at midlertidig opphold er svært skadelig for barn. Og det kan heller ikke være bra for folk å måtte leve uten sine nærmeste. Men nå er vel poenget at vi skal begynne å hjelpe dem der de er.

Jeg trodde egentlig ikke innlegget kunne bli så mye verre før hun dro til med gullargumentet: Norske verdier. To ord som får hennes disipler til å smelte som smør. Jeg er så lei av å høre om norske verdier og norske holdninger. Jeg aner faen ikke hva de er en gang. Etter Utøya i 2011 følte jeg meg stolt av et land som sto sammen, som snakket om nestekjærlighet og samhold. Så kom flyktningkrisa, og våre nye landsmenn ble et så stort problem at Odins Soldater følte seg nødt til å tråle gatene for å redde norske kvinner fra klåfingra utlendinger. For de skal være bedre enn oss, de som kommer hit. For å debattere vår egen voldtektskultur er umulig. Det er også umulig å holde saklige diskusjoner på diverse foraer, har man en anelse bruntone i hudfargen sin så burde man jammen holde kjeft om dagen. Noe Hadia Tajik smertelig fikk oppleve da hun nylig uttalte at hun ønsket republikk i Norge (i likhet med 80% av den yngre Ap-gruppen og utallige andre her til lands, men det er ikke så viktig...). Og jeg har i år, for første gang i mitt liv, hørte voksne mennesker kalle afrikanere for "niggere". Rett opp i ansiktet deres. Sett folk spytte på tiggere og kalle dem søppel. Det er faen ikke greit!

Listhaug har trua på at det er en sammenheng mellom streng og rettferdig asylpolitikk på den ene siden og en bærekraftig integreringspolitikk på den andre. Problemet med dette er at vi hører svært lite om vårt eget bidrag i integreringspolitikken, det går stort sett ut på at vi må sørge for at flyktningene yter, ikke nyter... Men regjeringens integreringspakke skal legges frem i mai, så fram til da får prøve jeg å ikke være for negativ til Listhaugs politikk. Gi henne muligheten til å komme med noen konkrete tiltak bortsett fra at vi må holde antallet som skal integreres på et ansvarlig nivå. Jeg er absolutt ikke for åpne grenser, og jeg lever heller ikke i trua om at Norge kan, og burde, redde alle. Men nå er jeg også ganske så sikker på at "alle" ikke vil hit. Vi er ikke så fuckings fantastiske.

Men de som kommer hit...
De fortjener respekt. De fortjener en ordentlig saksbehandling. Selv om det innebærer at de må sendes ut igjen. Joda, de kommer til vårt land, men er det virkelig nødvendig å møte de med en pekefinger og belærende ord? Føler du deg velkommen om noen møter deg slik i døra?

Dette er ingen "quick-fix" i følge Listhaug.
Som om noen har påpekt at flyktningstrømmen og det påfølgende integreringsarbeidet vil gå raskt og enkelt. Som om noen av de forslagene som legges frem fra SV lyser "DETTE ER ENKELT". De gjør jo ikke det. Men de lyser litt håp. Det er godt at det finnes folk der ute som mener at dette arbeidet krever mer enn å redusere antall asylsøkere. At dette handler om mer enn å be flykningene lære seg språket og norske verdier. Folk som innser at verden er i bevegelse, og at vi ikke kan sitte der oppe på vår høye hest og kreve at alle som kommer innenfor Norges grenser skal bli norskere enn nordmenn over natta. Samfunnet må i like stor grad tilpasse seg dette, for vi glemmer nok at vi har litt skyld i dette. Med alle de våpnene vi produserer og selger. Bakkstyrkene vi sender inn i midtøsten. Bombene vi er med på å droppe. Vi er ikke uskyldige.

Sylvi Listhaug skal ikke få skylden for vår delaktighet i krig og elendighet. At hun ønsker en streng politikk er en fair sak, men at hun fører en rettferdig politikk... Det er urimelig å påstå. Måten hun omtaler seg på i media er lite inkluderende i seg selv, der hun kaster seg på den ene skrekkpropagandaen etter den andre. Norge er ikke som Sverige. Og Norge vil heller ikke kunne bli som Sverige. Men det er kanskje ikke så lett å få med seg det når man bare ser mot Sverige?

Religionshyklere

I dag tidlig kom jeg over et innlegg på Akhtar Chaudhrys blogg, "vi lar oss ikke lure av en imam", hvor han kritiserer imamen Nemat Ali Shah for hans tilstedeværelse i Mumtaz Quadris begravelse, samt styret i moskeen han er tilknyttet for at de ikke har gjort noen andre grep rundt dette enn å be imamen om å beklage seg offentlig. Dette får Shah og styret sterk kritikk for i innlegget, og Chaudhry gir en kort innføring i Quadris ideologi og hvordan denne er ødeleggende for et demokratisk Pakistan.

Gjentatte ganger i debatter angående islam kommer det gang på gang etterlysninger fra kommentarfeltet om hvor muslimer i Norge stiller seg bak sakene som raser i media.
Naive lille meg tenkte jo at dette var et fint innlegg, her får jo muslimkritikerne ønsket sitt servert på sølvfat. Altså NOK EN muslim som påpeker synet sin om de svært så negative sidene rundt deres religion og deres tilhengere. For Chaudhry er langt i fra den første muslimen som offentlig har kritisert holdninger innad i sin egen religion. Men når man leser svarene denne mannen får, så skjønner man også hvorfor så jævla mange andre ikke gidder å åpne kjeften sin i offentlig fora.

For det spiller ingen rolle hvilken kritikk en muslim gir til sine "egne" for muslimen  jo forstå at det er islam som er selve problemet. Å diskuterer problemer innad i trosretningen er visstnok ikke noe vits. Islam må fjernes. Bannlyses. Forbys.

Selv er jeg ingen stor fan av religion, uansett hvilken retning det gjelder, så jeg ser selvfølgelig at verden ville blitt et bedre sted uten islam. Og kristendommen. Og absolutt alle andre religioner, men å bannlyse en religion som per i dag har over en milliard følgere er ingen god løsning. 
Til nød hvis man bannlyser alle religioner, samtidig.

Men det er ikke alle kritikerne enige i.
For hvis man påpeker hvor mange negative sider det finnes i kristendommen, så avfeier de dette med at slemme mennesker i kristendommen bedriver faenskapet sitt bak lukkede dører og i de mørkeste avkroker, mens muslimene drar dritten sin ut på gata og lar den gå utover andre.
Det kan med andre ord ikke sammenlignes!

Den samme logikken går altså igjen her som den gjør i f.eks voldtektsdebatten.
Det at overfallsvoldtekter begått av innvandrere er mye verre enn relasjonsvoldtekter utført av nordmenn. Alt "de" gjør er verre enn det "vi" gjør. Og hvis man sitter litt på sidelinja så kan man lett se at den ene gruppens ekstreme meninger ikke er noe annerledes enn den andre. For noen uker siden dukket det opp en nyhetsartikkel om noen kvinnelige piloter fra Brunei som hadde fått lov til å lande et fly i Saudi-Arabia (skal vel legge til at det stilles store spørsmål om hvorvidt denne historien er sann, men det er en annen diskusjon). Disse kvinnene ble fotografert foran i flyet og de alle hadde på hijab, noe som fikk flere til å rase. Ikke pokker om de skulle sitte på med noen piloter med en slik religiøs overbevisning! Det ble selvfølgelig ganske naturlig for mange å påpeke at de syns det samme med piloter som bærer et kors. Noen var enige, andre kom med piss som "det er ikke det samme". Jo? 
Det er akkurat det samme.

Man skjønner raskt hvorfor ingen muslimer ønsker å delta i debatter, det spiller ingen rolle hva de sier for det eneste svaret de får er at islam må fjernes. Folk vil ha en enkel løsning på et komplisert problem, og det er dessverre ikke mulig. Å fjerne islam, eller hvilken som helst annen religion, kan ikke gjøres over natten. Det er viktig å påpeke at vi ikke ønsker et samfunn som styres av religiøse overbevisninger, men samtidig må vi ha fornuftige debatter om religion med religiøse.
 

 

Kunst i Oslo: Underveis fra stasjon til stasjon

Prosjektet er godt i gang, og førstkommende mandag skal fem fantastiske verk på fem t-banestasjoner langs Østensjøbanen være ferdigstilt. Senere vil vi få gleden av å se prosessen dokumentert på film av Selina Miles. Video kommer så fort den er ferdig redigert...!


Jensi grunner veggen for Felipe Pantone på Skullerud stasjon. 
 


Felipe Pantone på Skullerud stasjon.
Denne kunsten sees best i fart!

 


Hama Woods setter opp stencil på Oppsal stasjon.
 


Olav Mathisen på Bogerud stasjon

#frastasjontilstasjon
#kunstioslo

Liten videosnutt av malingssprøyta til Jensi....
Den høres ut som en ødelagt Dalek!!

video:img0535

 

 

 

Lenge leve nestekjærligheten!

Etter å ha surmulet litt over trege bondetamper var det en sann glede å lese at Den Norske Kirke nå har gått inn for ekteskap mellom to av samme kjønn! Pessimistisk som jeg er så trodde jeg at noe slikt var år inn i fremtiden, men det er godt å se at kirken følger med vår siviliserte verden.

Det er også godt å se at kommentarfeltene er positive.
Til tid og annen kommer det et "æsj" og et "dette står det ikke noe om i bibelen" (som om bibelen har svaret på alt....), men menneskeheten overrasker. De fleste ser ikke ut til å bry seg en døyt om hva to voksne mennesker gjør seg i mellom, takk og lov. Dessverre er det noen prester som har annonsert sin oppsigelse, de vil rett og slett ikke være med på at kirken åpner for dette. Selv om de har mulighet til å nekte å vie folk av samme grunn. Dette kan de gjøre av "samvittighetsgrunner" (et latterlig dårlig ord i denne sammenhengen) samt det at kirken skal utarbeide to liturgier i forbindelse med dette så prestene selv kan velge om de vil følge den nye eller den gamle liturgien.

 Til tross for dette er mange er bekymret for de konservative prestene og kirkegjengerne, og at denne avgjørelsen kan føre til en splittet kirke. Det lukter nesten litt som starten på kristendommens fall her til lands. Hvertfall for de konservative og sære. For som en av særingene, Maria Klakegg Grastveit, påpeker: "Det er mulig å være et godt medmenneske overfor homofile selv om vi er uenige i dette spørsmålet." For ekteskap er mellom mann og kvinne. Basta. Gratveit legger forøvrig til at hun har mange homofile venner. Som om det betyr noe som helst i denne sammenhengen. Det er som å høre rasister banne over innvandrere og så glorifisere den ENE muslimen de kjenner, "for h*n er ikke som de andre". Snevert. Tunnelsyn. Idioti.

Dessuten er jeg drittlei at kristne bruker Bibelen som en jævla lovbok.
De bruker tekster mennesket selv har skrevet, oversatt og redigert utallige ganger som en direkte nedskrivelse av Guds ord. Allerede i kristendomsundervisningen på barneskolen skjønte jeg at det var noe muffins med den boka. Jeg begynte på skolen i den tro at Bibelen var EN bok som inneholdt alt av gamle skrifter som var funnet og som kunne linkes til Gud og Jesus. Det ble tydeligere etterhvert at den store, ukloke boken var langt i fra dette. Den er ikke skrevet som et samlet bokverk for den endrer seg litt ut i fra trosretningen, og det er utallige skrifter som er utelukket da de ikke anses som å ha noen religiøs betydning. Dette fant jeg også forunderlig, for hvem er vi til å bestemme hvilke deler av Gud og menneskets historie som er relevant? Bibelen er det mest praktfulle eksempel på at Gud ikke kontrollerer en dritt. Det er mennesket.

Og så er det dette med at bibelen er oppe til fortolkning, så det er mulig å dra ut alle de punktene man selv syns er relevante og forkaste alt det andre. Det også fant jeg svært så besynderlig, for i en alder av 9 år hadde jeg lest ut hele bibloteket på skolen (må legge til at det antakelig var verdens minste bibliotek) og jeg visste ikke om en eneste bok der som det var mulig å leser deler av og fortsatt sitte igjen med den samme helheten. Det skurret. Det skurrer enda.

Jeg prøvde å lese bibelen en gang, men var livredd/satt ut/skremt etter tre sider.
Derfor er det vanskelig å selv trekke frem sitater og slikt, men for tiden så finner man en del bibelelskere i kommentarfelten som mer enn gjerne bruker "Guds ord" for å tråkke ned på de homofile. Som f.eks dette: Korinter 6:9 "Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette...".

Horer, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere og MANNLIGE homofile er med andre ord svært så syndige (ser ut som samtlige kirkeledere opp igjennom tidene har vært like fascinert av sex mellom to jenter som gutter flest, og mindre glad i sex mellom to gutter...). Samtidig så var Jesus på korset for alle våre synder, en viss periode så kunne man kjøpe avlatsbrev for å komme seg unna synden og er man katolsk så kan man skrifte for å bli kvitt synden. Og når vi dør så kommer vi (eller jeg mener, frelste sjeler) til skjærsilden hvor de må gjennom en renselse før oppstandelsen som, i følge de fleste kristne, sender oss rett til himmelen. Så syndere, dere har nok av muligheter til å rette opp "feilene" deres.

Også har vi Peter 3:3-4 "La ikke ytre stas, som frisyrer, gullkjeder og fine klær, være det som pryder dere, men hjertet, det skjulte mennesket med sin milde og rolige ånd, som er uforgjengelig og dyrebar for Gud." Med andre ord; we're all fucked. Hvertfall alle her på blogg.no.

Men den selvmotsigende blekka glimter jo også til med:
1 Kor 4,5 "Døm derfor ikke før tiden, før Herren kommer. Han skal bringe fram i lyset det som er skjult i mørket, og avsløre alt det menneskene har hatt i sinne. Da skal Gud gi enhver den ros han har fortjent."
Som teknisk sett sier at INGEN har rett til å dømme, for dommen ligger hos Gud.

Gud, han fyren ingen har sett eller hørt, men som vi alle skal leve i frykt for fordi han er så glad i (enkelte av) oss.

...

Det begynner å demre hvorfor vi ikke har sett noe til utenomjordisk liv siden Roswell 1947...
Ikke bare må vi være den eneste livformen i universet som har alle masseødeleggelsesvåpnene våre rettet mot oss selv, men mesteparten lever i frykt over en ikke-eksisterende fyr vi kaller Gud som gjør at vi er i konstant krig med oss selv. Kan tenke meg at hver flygende tallerken som har passert denne planeten tenker "hell no! It's suicide going there."

Norske Rednecks

Serien "Norske Rednecks" fra mannekanalen MAX har gått rett inn i hjertet til utallige nordmenn der x-antall norske, selverklærte bondetamper velter seg rundt i et hav av øl, sigaretter og klær dekorert med sørstatsflagget. De skyter av at de liker det enkle livet med enkle løsninger, er flinke til å resirkulere siden de aldri kaster noe, at det meste kan fikses med gaffateip og alt som tuter og bråker er leketøy. Så ja, de kjører forsåvidt stilen til helt gjennomsnittelige bondetamper.
Krydret med et lite snev bygdetulling.

Programsjefen i Discovery Networks, Sverre Nordbø, beskriver programmet til Seher.no som en varm serie om et litt annerledes liv og miljø. "De er virkelighetens MacGyvere, med litt mindre dramatiske hverdagsliv. Får de sin dose mekking, musikk og øl synes de livet er vakkert. De omgås ikke det de mener er «normale» folk og bryr seg lite om konvensjoner".

 Etter å ha lest litt mer om serien forstår jeg det også slik at disse rednecksene har hatt helt frie tøyler under innspillingen, noe man ser ganske tydelig utover i sesongen. De har nå prøvd å holde seg til et tema for hver episode, men klippe og limegjengen hos Dicovery Networks har nok hatt en plundrete jobb med å prøve å finne noen ulikheter på de forskjellige bondetampfestene. For etter fem episoder så begynner innholdet å bli fryktelig kjedelig. Alt går liksom litt på repeat.

Allerede i første episode så luktet det "motstridende meninger", selv om bondetampene hardbarket påstår at de ikke egentlig har noen meninger. De vil bare være rednecks de. Og de er, i følge redneck Jarle Oppen Strømsbråten, antakelig de minst fordomsfulle menneskene man kan finne. Så lenge du ikke defineres som "normal" og "A4" selvfølgelig... For det er eviggående mantra i hver bidige episode (spesielt takket være ekteparet Väinö og Gunn Berit Ulven Kultima) om hvor teite normale folk er, i motsetning til det enkle og fantastiske livet til bondetampene. Det er en hel masse klaging om at byunger ikke får ha skrubbsår på knæra, bygutter kan ikke skifte olje på bilen og alskens tjas og mas man finner i bybildet. Og det eneste som går i mitt hode er "jammen, så jævlig fint dere bor på landet da...GAAAAAAAAAD."

For det er jo ingenting bedre enn at denne gjengen med rednecks, som er spredd i krik og krok rundt om i landet, liker seg der de bor (noe jeg egentlig er litt usikker på, for det er mye klaging på Norge, og da hovedsaklig norske priser. Flere av de burde kanskje ta med seg et flyttelass over til Sverige).
Og det ser jo også ut til at de koser seg veldig der de fyrer løs raketter rundt hjemmebrentapparatet (for å brenne sprit er visst veldig typisk redneck i følge det godt voksne Bromance-paret Doc og Kristian, som i en av de første episodene begynner å brenne sprit for første gang i sitt liv), skyter hull i badegulvet for å lage nytt avløp, sprenger en murvegg på kjøkkenet med overkant mye dynamitt and so on and so on. De elleville påfunnene deres er til tider morsomme å se på (når man får følelsen av de ikke er for innøvd, men det er tross alt første gangen de er på skjermen...Litt schlæk må vi gi dem.) og i fremtiden har jeg blant annet en plan om å arrangere fest med hjemmelaget slip'n'slide. Noen gode tips drar man da med seg fra denne viltre gjengen, for er det noe de virkelig kan så er det å arrangere fester med tilhørende aktiviteter. I likhet med en gjennomsnittelig partyplanner egentlig, men de er ganske sikre på at de gjør det best siden de hovedsakelig kombinere skarpe gjenstander og våpen med ekstreme mengder alkohol.

"Norske rednecks" får med andre ord enhver HMS-ansvarlig til å svette godt.
Det er null fokus på sikkerhet, ekstremt mye fokus på alkohol og... Vel, ulike typer alkohol, egentlig.
Men at dette er en gladgjeng som tar stolthet i hvem de er, det er det ingen tvil om, og de er et friskt pust i realityverden som stort sett består av glissne guttunger og silikonpumpa småberter. Men i serien dukker det rett som det er opp noen lettkledde berter sponset av LilleFrekke.no, så uansett hvor "real" man skal være, så er det viktig å vise hud. Heldigvis er nok av normale og varierte kroppsfasonger der (mulig jeg nå fornærmer redneckene ved å plassere de i en kategori hvor de defineres som "normale") som gjør det enklere å svelge "digge damer" innslagene. For lettkledde damer må man jo ha, og det er i grunn helt greit om man følger en av livsvisdommene til Väinö:
"Det er det samme hvor du blir sulten, så lenge du spiser hjemme".


Serien finner du på MAX onsdager 21:30.

Note to self:
Ikke se "Norske Rednecks" før sengetid.
Det medfører ufrivillig drømming om rednecks.

Verden så langt

Påska kom og påska gikk.
Erico var i Bergen og malte russebusser, så jeg brukte stort sett hele ferien til å rydde alt av skuffer og skap i leiligheten samt den ene boden vår. Så kom mamma på besøk og prosjektet ble lagt litt på hold. Det står igjen en bod og noen hyller på soverommet som det må tørkes støv av. Og så må vinduene vaskes. Og gulvet skures. Men det tenkte jeg å vente med til jul. Orker jo ikke å stresse heller.

Stress er det forøvrig nok av.
I dag starter Ericos nye prosjekt, "Fra stasjon til stasjon".
Fem t-banestasjoner langs Østensjøbanen skal dekoreres, og han har hanket inn noen skikkelig kule artister for å gjøre jobben. Fra Ugangprosjektet kjenner vi allerede til de utenlandske kunstnerne Felipe Pantone og TelmoMiel og filmskaperen Selina Miles, så nytt denne gangen er de norske kunstnerene Olav Mathisen, Diana Ailin Kalmer Kinnerød og Hama Woods.

#kunstioslo


Utstyret ble pakket ned i noen lekre trillebager..

Det har vært en stressende førperiode, med opprettelse av nettsider, brosjyrer, anskaffelse av maling, utstyr, bosted og diverse annet. Jeg har egentlig ikke bidratt til så mye av dette, bortsett fra å skrive et par tekster, sende noen mailer og dytte handlevogna når vi var på utstyrsshopping, mest har jeg vært en slags mental støtte for Erico samtidig som jeg har hjulpet ham litt med planlegging og strukturering av prosjektet. Etter tre dager var jeg helt skutt. Hvis noen, noen gang, har hørt meg si at Ericos jobb er lett, så tar jeg det tilbake. Den er helt jævlig stressende. Og jeg var bare tilstede. Lærte kjapt at jeg skal være litt mer overbærende når det kommer til Erico i prosjektmodus. Bortsett fra når det gjelder rot i leiligheten. Der, kjære, kommer jeg til å oppretteholde mitt nyinnførte naziregime (jada, sjansen for at jeg kommer til opprettholde noe som helst er ganske lav. Men det "hjelper" å leve i trua...).

Det ble også litt ekstra stress denne perioden da Pappa plutselig dro til Danmark, og jeg ble hundepasser. Først hadde jeg Odin et par dager hjemme hos oss i Drammen, før vi dro tilbake til Hurum og da vi kom inn døra hjemme hos Pappa kom Ruska skrikende og løpende mot meg. Trodde jeg. Neida. Katta var ikke interessert i meg, hun løp rett bort til Odin for kos og klem.



De har jo blitt bedre venner med årene, men at de hadde kommet til dette nivået, det var nytt for meg. Hele opplegget ble egentlig litt creepy. For det virket ikke som de var klare for anerkjenne forholdet selv, så etter litt kos og klem gikk de tilbake til den normale oppførselen deres som innebærer mye løping, fresing og piping. Slik holdt de stort sett på hele kvelden, bortsett fra noen veldig stille perioder hvor jeg så meg nødt til å sjekke etter om alt var ok og fant de stående inne på badet, lageret eller et annet bortgjemt rom hvor det virket som de hadde et slags møte. Så fort de oppdaget meg gikk det et drag av skyld og hemmeligholdelse over dem begge, og jeg følte meg plutselig i mindretall. Det virket som de planla noe stort. Sånn type "Pinky and the Brain" planlegging. Veldig urovekkende. 
 



Så for at de to luringene ikke skulle planlegge for mye på egenhånd, tok jeg med meg Odin ned til Farmor og Farfar. Da kunne Odin får kos og vafler av Mor, mens jeg og Far satt i kjelleren og katalogiserte biblioteket hans. Planen er å legge alt av bøker inn i et kartotek og få sortert alt etter forfatter og sjanger. Foreløpig har vi lagt inn 666 bøker, noe som betyr at vi har røflig 5400 bøker igjen... Det tar litt tid, mest fordi jeg finner så mange spennede og morsomme bøker. Han har mye fra slutten av 1800 tallet og frem til i dag, så der finnes det noe for enhver smak. I disse flyktningtidene er det spesielt morsomt å komme over avisartikler og den slags fra annen verdenskrig... Bortsett fra når man får følelsen av at verden ikke har endret seg stort siden. Sånn når det gjelder menneskesyn. Håper ånden kommer over meg til å gå litt dypere ned i den materien, kanskje jeg til og med får skrevet litt om det... Jeg får se, for tiden går det mest i egne bokprosjekter... Bortkastet tid, men greit å få de underfundige historiene ned på papiret, så de forsvinner fra hodet.

Ok.

 




Av Leif S. Rode

 

Space Cats "Magic Fly"

Tidenes katteband!

Space Cats ? Magic Fly

Posted by Skeptical Kitten on Wednesday, March 30, 2016

59. Look in to an unknown religion or philosophy

59. Look in to an unknown religion or philosophy.

Fra før av er jeg lite imponert over de religionene jeg vet om, og har vel aldri oppdaget en som virker fornuftig, så her er de nok best å gå for en filosofisk retning. Etter litt skumlesing på wikipedia ser det ut som eksistensialisme kan være noe for meg.

Fra wiki:
"Eksistensialisme er en filosofisk bevegelse som fokuserer på det konkrete individets eksistens.
Den avviser essensialistiske
teorier om menneskets natur, noe som uttrykkes i det kjente eksistensfilosofiske slagordet «eksistens går foran essens», et utsagn som peker på at man ikke kan definere menneskenes essens uten å ta hensyn til det konkret levde liv. Dette innebærer at ethvert menneskes essens vil være avhengig av dets faktiske eksistens, noe som igjen innebærer at ens essens, i den grad man kan snakke om noe slikt, ikke er noe uforanderlig. Som man ser, setter eksistensialismen stort fokus på menneskets grunnleggende frihet, og på den kontrasten mellom det meningsfylte livet vi lever til daglig og vår jordlige eksistens' meningsløshet. Dette er en tankeretning som er opptatt av menneskets liv med vekt på ansvar, frihet og valgmuligheter."

Kort kan man vel si at dette oppsummerer mye av de tankene jeg har gjort meg opp om over egen, og andres, eksistens. At vi alle er frie mennesker som har ansvar og valgmuligheter ovenfor de utfordringer vi blir gitt. Men samtidig som vi finner det daglige livet vår meningsfylt, så hender det tankene vandrer. Vårt eget liv virker så meningsfylt, men hvis man ser det i et større bilde, sett fra et åndelig og universalt perspektiv, så virker vår eksistens med et så ufattelig meningsløs.

Eksistensialismen tar også for seg en del sentrale vilkår for menneskets eksistens som frihet, angst, lidelse og erkjennelse av døden. Lite av de gledelige sidene av livet, men såkalt lykkelige mennesker har vel aldri hatt noe særlig interesse av å fundere over livet. De bare lever det de.
Det at Nietzsche også var en sentral skikkelse tidlig i denne retningen underbygger hvor passende denne retningen er for meg, da jeg i ungdommen var svært så opptatt av Nietzsche og hans filosofi, som var en sterk påvirkningskraft til min forkastelse av religion ("Gud er død").

Det blir kanskje litt feil å fokusere på denne retningen, da jeg indirekte har vært opptatt av den før.
Men det er litt deilig å ta et nytt, lite dypdykk i denne tankegangen igjen, mest fordi det bekrefter ovenfor meg selv at jeg ikke lenger har noe behov for å fundere så mye over livet lenger. Selv om det hender at det skjer i de mørkeste stunder, når alt virker så meningsløst.

En annen gledelig ting er at jeg i større grad lever etter denne filosofien enn da jeg ble så betatt av den i 16 års alderen. Jeg var absolutt langt mer trangsynt da, og helt klart opptatt av min frihet uten at jeg klarte å se den i det store bildet, i samspill med resten av menneskeheten. Dette med ansvar.
At for mye fokus på egen frihet fører til egoisme (her sporer jeg og Nietzsche litt fra hverandre da han var en tanke mer positiv til egoisme, men det kommer vel helt an på hvordan man definerer egoisme...).  Jeg glemte litt at frihet kommer fra ansvar og valgmuligheter, og da ikke bare mine valgmuligheter, men at en selv får frihet ved å skape valgmuligheter for andre. Tror jeg.

Store deler av livet har jeg kun tenkt på meg selv og mitt, og det er først nå jeg ser resultatet av denne egoismen. Den påståtte friheten, som i større grad var en flukt fra virkeligheten enn en form for frihet. Det er så lett å blande de to.

Ikke sant, lille venn...?

 

 

Starstruck

Yeah.

 










 

Solskinnsgraffiti

På lørdag var vi velsignet med knallvær i Drammen.
Værmeldingen tilsa et par dager i forveien at det ville bli greit, så vi hadde allerede samlet en liten gjeng for å male på lovligveggen nede på Tangen. Allerede klokken 10:00 lørdag formiddag fikk vi rota oss ut døra, hentet cans på lageret og plukka opp Urge og greske Zamie, som for tiden er på besøk i byen. For meg er det ypperlig å male med folk som Zamie, for han maler utelukkende bakgrunn og characters, noe jeg hater å lage! Har nok med å prøve å få selve piecen til å henge sammen....

Vi begynte å male rundt 12:00, og vi hadde noe tidspress da vi var nødt til å dra rundt 17:00
for å rekke RBK-Godset kampen og bursdagsvorsen til Sau. Slikt tidspress pleier å stresse meg masse, men denne gangen var jeg godt forberedt med oppladet telefon, ekstra batterikapasitet og spotify på øret. Det er litt digg å lukke seg inne i prosessen for å få linjene på plass, samt lukke alle de andre ute.

Det hjalp, for oppstrekingen ble fortere ferdig enn normalt (ikke at det er så mye skryte av da piecen ikke finnes komplisert...). Jeg blir jo selvfølgelig også stressa av at folk ser på meg når jeg driver med noe, og jeg kjente stresset øke ettersom den ene graffitimaleren etter den andre dukka opp. 
Og med det gode været så kom det også en hel haug med folk som bare hang der, men på det tidspunktet var jeg nesten ferdig med fyllet og skulle begynne på outlines, så da kunne jeg endelige hive meg på flaska.

Det hjalp selvfølgelig ikke på linjene at jeg fikk i meg alkohol,
men det hjalp helt klart på angsten, så fikk i det minste gjort piecen ferdig.
Og med den flotte bakgrunnen så ser det jo nesten litt kult ut.


ForShow <3

I fjor ble jeg ganske så høy på pæra etter mine første malesessions på lovligveggen, noe som førte til at jeg trodde sommeren 2015 kom til å bli "tidenes sommer". Planen var å male masse, henge på lovligveggen og bare være sosial. Det gikk jo rett til hælvete, så denne gangen tar jeg det litt mer med ro. Det var en god start på våren, og så får vi håpe at det blir bedre utover sommeren.


Jihl - Lex - Urge
Background: Zamie

New on New Wiener

"Samboeren og jeg ble skikkelig inspirert av fredagsrutinen til Jan og Silvia fra "Sofa",
så nå spiser vi rekesmørbrød hver fredag.
Disse må vi renske og dandere selv, så maten tar alt fra 1-4 timer, og inntas under de fleste programmene vi ser på fredagskvelden, inkludert "Nytt på Nytt".

Vil gjerne, uten grunn, påpeke at det ikke gjelder "Beat for Beat", da ingen av oss liker å se småkjendiser gauke foran en glissen Atle Pettersen.

Ønsker meg selv lykke til i denne konkurransen, og dere en fin dag!"

Resultatet ble to billetter til Nytt på Nytt som sendes på NRK1 20:55 i kveld. 
Dere vil mest sannsynlig ikke se trynet mitt (håper jeg), men faren for at dere hører min og Moonies latter er derimot svært sannsynlig. Her burde jeg lagt til et lydklipp, men det er egentlig best at dere lever i uvitenhet. Jeg vil nødig få kjeft senere for å ha ødelagt kinofilmen/konserten/showet eller whatever du er på, hvor min "trillende" latter overdøver alt som er interessant. Det viktigste er uansett at vi hadde det gøy, og det hadde vi til gangs! Stemningen var god blant publikum, gjestene var kule og programlederne var like morsomme i "virkeligheten" som på TV.

På TV varer Nytt på Nytt i 30 minutter, men innspillingen tok en god del lenger tid enn dette, uten at det innbærte noe ekstra venting og dødtid for publikum. Panelet holdt det gående hele tiden, så hvis du er Nytt på Nytt fan så burde du ta deg en tur å se på selve innspillingen. En billett koster (hvis man ikke er en vinner som meg...) 100 spenn, og det er vel anvendte kronasjer for et par timer med latter. Eventuelt så kan man holde et øye med finn.no, rett som det er legges det ut billetter til TV-programmer som må fylle opp publikumskvota. Det er vel neppe nødvendig for NPN, de har en ganske stor fanskare, men det er jo ganske mange andre humorshow der ute. Som f.eks Underholdningsavdelingen. Satser på at jeg vinner (*kremt* send meg....) noen billetter dit snart.

God helg!

Klein "fun fact":
Vi har faktisk fått billetter fra Svigermor til Atle Pettersens musikal "Singing in the rain"....
Blir glissent.

MUSIC 134 - Marilyn Manson "Deep Six"

134. MARILYN MANSON "DEEP SIX"

Noen få ord:
Selv har jeg aldri vært en ihugga Manson fan, mest fordi jeg ikke er noen fan av verken latex eller freaky øyelinser, så for meg har han vært litt "too much". Men jeg falt hardt for låta "Rock is Dead" som var med i (den første) Matrix-filmen. Måtte jo sjekke ut det tilhørende albumet, "Mechanical Animals", og fikk litt smaken for han Manson. I ettertid har jeg ikke fulgt opp interessen,
da jeg syntes mye av musikken kunne være litt ensformig.

Interessen dukket opp igjen da jeg i januar måtte tilbringe noen timer på Gardermoen,
og opplevde noe av det mest skrekkelig for et ventende menneske i denne teknologiske verden:
Mobilen min gikk tom for strøm. 

Jeg måtte altså finne på noe annet lurt for å få tiden til å gå, og endte opp med et nummer av Metal Hammer siden det fulgte med kalender, innpakningspapir med bandlogoer (av blant annet Ghost!
Og Nightwish. Sistnevnte frister å sende til Nerdinnen.) og en CD. Compact disc er nok for mange litt overflødig i dag, men siden vi fortsatt har CD-spiller i bilen og jeg ikke hadde hørt noen av låtene, så ble det en god deal. Spesielt når det viste seg at flere av låtene var skikkelig kule.
Og blant disse var Marilyn Manson sin "Deep Six" fra hans siste album "The Pale Emperor".
Det er et mye roligere album enn hans tidligere, eller dvs. "Mechanical Animals" som egentlig er det eneste albumet jeg kan gjøre en sammenligning med, men det jeg liker godt med "The Pale Emperor" er bluessounden. Alene syns jeg blues er ganske tregt, men blandet med rock, gjerne litt tungt.... Fantastico! Lydbildet er forøvrig litt nytt for Manson, hans tidligere utgivelser skal ha vært av den anstrengende typen ala "plata må gjennomføres for at plateselskapet skal bli fornøyd", mens det virker som han hadde noe mer frihet, og glede, over å lage dette albumet. Jeg syns det høres. Ved rask gjennomlytting av de foregående albumene "Born Villain" og "The High End of Low" finner jeg nemlig stemmen hans anstrengende og slitsom, noe som lett kan skje med en såpass unik stemme som han har. Den har alltid vippet litt mellom "kul rockestemme" og "vær så snill mann, drikk litt hostesaft!".

"The Pale Emperor" går inn i rekken av mine favorittalbum, og den lever opp til navnet. Manson er en liten musikalsk keiser, så må absolutt høre meg mer opp på denne fyren.

Anbefalt spilleliste: RockShit.

Love is evil
Con is confidence
Eros is sore
Sin is sincere

Old shit in New wrapping

Fant igjen en av dagbøkene mine fra ungdommen.
Ser ut til at jeg hadde crush på Nick Carter, Brad Pitt og en eller annen Jonathan.
Og omtrent alle andre gutter som befant seg i nærmeste omkrets samt Gloid, som endte opp med å bli min første ordentlige kjæreste. Klein lesing!

Noe jeg tydeligvis var ganske opptatt av da (og enda) var tester og dertil resultater.
Dagboka er stappet av utklipp fra svarene på diverse tester fra jentemagasiner (jeg tipper at det meste er fra Starlet. Noen som husker den tidsskriften??). Blant annet testen "er du besatt av ham",
hvor jeg endte opp med: "Du er ikke helt besatt, bare litt". ÅKEI. Var åpenbart litt psycho i tenårene... Og i testen "hvor godt kjenner du kroppen din?" ble resultatet: "Du vet det grunnleggende, men ikke særlig mer. Når det gjelder å ta vare på kroppen din, burde du tilegne deg litt mer kunnskap, det ville ikke skade...". HVORFOR I HÆLVETE FULGTE JEG IKKE DET RÅDET? 

Deretter er boka stappet med bilder av Nick Carter...
Mener å huske at jeg syntes fyren var kjekk, men at det var så manisk..? Nei, det var jeg ikke klar over. Og i ettertid veldig flau over min daværende oppførsel... 

Og flauheten fortsetter.
Dagboka er stort sett fylt med syting, og det er helt åpenbart at jeg var en bortskjemt liten drittunge som forventet goder av gud og hvermann. Det var faktisk så ille at jeg 11. januar 1998 skrev at jeg hatet bestevenninna mi fordi hun hadde flere basketkort enn meg...
Snakk om å være materialistisk....

Og det ble verre...
De neste sidene var heldigvis strippet for Nick Carter, men erstattet med... Spice Girls.
Husker jeg hadde en ting for de jentene... Men at det var så ille... Vel... Glad jeg har fortrengt det. 

Et gledelig innlegg kom derimot den 13.01.98. 
Da var jeg invitert på fest! Med drikking... Og det gjorde jo ikke jeg. Visste jeg var relativt avholds, men at jeg var såå streng på det... HVORFOR I HÆLVETE FULGTE JEG IKKE OPP DET?

Videre utover i dagboken blir det enda mer tydelig hvor sjuk jeg var.
I et innlegg den 22.01.98 bitcher jeg over at ei jente i klassen er ei fitte siden hun har blitt sammen en fyr jeg syntes var kjekk... Mens jeg i samme innlegg bitcher ovet at en annen fyr (Gloid) ikke har lagt merke til meg... Psycho much...? For å være ærlig... På dette tidspunktet hadde jeg ikke spesielt lyst til å lese noe mer i den fordømte dagboka... Men nysgjerrigheten ble dessverre for stor.

Og det ble verre...
Jeg var (...) tydeligvis en skikkelig hater som la de fleste damer for hat hver gang de hadde noe med en av mine forelskelser. Ja, en av. Selv før jeg ble seksuelt aktiv var jeg visst løssluppen. Sånn dreamwise
Hatet ovenfor kroppen var visst like stor, da jeg gjentatte ganger klager over min feite kropp (som absolutt ikke var feit på den tiden) og mitt stygge ytre (vel, det stemte). Det ble verre etter den 15.02.98 for da fikk jeg visst på regulering, og de påfølgende dagene har en hel haug av "hvorfor måtte jeg blir født?!?!"-type innlegg. Guttedramaet oppe i hodet mitt bare fortsetter og fortsetter.
På et tidspunkt i livet var jeg visst en håpløs romantiker. Et helt innlegg den 25.02.98 er dedikert til hvor mye jeg griner av Celine Dions "My Heart Will Go On". 

Mellom all sutringen dukker det opp noen litt mer normale ting, som f.eks fremtidsdrømmer. Bortsett fra at drømmen min vinteren 1998 var å havne i WNBA. Som de fleste andre drømmer gikk den åpenbart i dass. Kan ha noe med at jeg aldri fikk lov til å spille på basketlaget grunnet manglende talent. 

Og så oppdaget jeg en gigantisk ERROR i livet mitt. 
Jeg ble ikke NOFX fan i 1997. Jeg ble det i 1998. I April.
Noe som egentlig var ganske deilig å lese. Hadde nemlig ingen minner om at punkinteressen gikk parallelt med Spice Girls. 

Det mest positive jeg får ut av boka er at jeg vokste mye mentalt fra jula 1997 og frem til sommeren 1998. Det negative er at det ser ut som jeg stagnerte på 98-mentaliteten. Som heldigvis var noe oppegående i forhold til alderen min. Allerede den 11.07.98 påpekte jeg hvor mye dødtid jeg brukte på dagdrømmer, og uansett hva jeg drømte om fremtiden så ville jeg neppe gjennomføre det.
Jeg burde gått for en karriere som synsk! 

Det ser ut til at jeg også hadde store problemer med Gud på den tiden.
Det virket som jeg prøvde å tro, men fant det svært vanskelig å holde fast i noe så uholdbart.
Det var vanskelig siden jeg syntes det var "muffins" med kristendommen.

Deretter går det stort sett i gutter, gutter, Gloid og gutter. 
Gloid var min første kjæreste, og jeg husker at flørteperioden før vi ble sammen var ganske klein,
men at den var såå klein... At jeg ikke hadde særlig flaks med gutter før han kom inn i bildet ble ganske så opplagt utover i dagboka. Jeg var en utrolig dum jente, som til tross for dette overanalyserte omtrent alt av blikk og kontakt jeg hadde med enhver gutt. Forholdet til Gloid startet den 13.11.98, og til å ha vært ekstremt opptatt av kjærligheten så er det dessverre lite skriverier om forholdet.
Neste post er den 22.11.98 hvor jeg har et lengre innlegg om en klinesession hvor jeg berømmer gutten for å ikke ha stukket hånda si ned i buksa mi. Det var i grunn et veldig koselig innlegg.
Neste post kommer den 06.03.99: "Jeg er ikke jomfru lenger. Vi har gjort det 8 ganger (ikke for å skryte)." Resten av innlegget handler så om sko.

Og så ble det helt stille.
Over et år med jamring om gutter, kjærligheten bla bla bla bla,
og så får jeg kjæreste, blir pult og *poff* stillhet.


How retarded.
 

58. Make a collage

 

58. Make a collage

57. Make postcards.

57. Make postcards.

Det ble bursdagspostkort.

Så gratulerer med dagen Emeli Sande, Lars HorntvethRick Rubin og Sharon Stone!
 


 

 

MUSIC 133 - Hardfloor "Mahogany Roots"

133. HARDFLOOR "MAHOGANY ROOTS"

Noen få ord:
Chill electronica er mer min greie enn stressende trance og dubstep, selv om det hender at jeg faller for noen heftige låter som Deadmau5 remixen av Foo Fighters "Rope", Mt. Edens "Sierra Leone" eller Kids Of The Apocalypse "Empire". Uten at jeg helt vet hva jeg egentlig skal gjøre med dem.
De er tydeligvis skapt for å få opp pulsen hos folk, men ikke trener jeg (vel, jeg har en aktiv time i uka, men det er litt søkt å kalle det "trening") og ikke danser jeg, så det ender som regel opp med at jeg bare sitter stille mens jeg rister i utakt.

Denne låta, "Mahogany roots" har ligget inne på Lytteører 2 lista en stund, men på grunn av duoens navn, Hardfloor, har jeg vegret fra å lytte på den da jeg så fordomsfullt trodde at den kun ville bestå av utz utz utz utz. Men så viste det seg at den er chill og groovey, litt sånn ristende,
men ikke nok til å gjøre en deppa over at man ikke er en jogger.

Og så oppdaget jeg at denne låta ble lagd i 1994.
Da var jeg ti år og hørte stort sett på Elvis Presley, Elton John, Abba og Bonnie Tyler.
Jeg var faktisk ikke klar over at det fantes så kul technomusikk fra det tiåret. Men så kom jeg på Prodigy og tusen andre band. Det var nok bare jeg som ikke begynte å høre på mye av det før på slutten av 90-tallet og tidlig 2000. I den fine ungdommen.



Men det er ikke så rart at man blir litt overrasket med det første.
Tenker man på "90-talls techno" så er det sjeldent Prodigy dukker opp først, selv om "Experience" og "Music for the Jilted Generation" er noen skikkelig klassikere. Neida. Tenker jeg på 90-talls techno så begynner jeg å se for meg latex, langt hår, dårlig rap og vakre kvinner med playback. Med andre ord: E-Type. Takket være den fyren der (og Scooter) var 90-tallet i ferd med å bli en like stor kommersiell katastrofe som 80-tallet, men ble heldigvis reddet av band som nevnte Prodigy, Nirvana, The Smashing Pumpkins and so on... Frem til det tok av med boy og girlbands og den kommersielle musikken igjen så ut til å være døende.

Men musikk kan aldri dø.
Og selv om de fleste radiokanalene sender dagens hits i en loop hver bidige dag til det kjedsommelige, og vi i sladderbladene stort sett hører om Beyonce, Lady Gaga og Rihanna, så er ikke lenger navnet på alles lepper synonymt med hva alle hører på. I dag er det rom for en bredere musikksmak. Ikke fordi folk har blitt mer åpne for ny musikk, men fordi musikk har blitt mer åpnet for oss.

At platebransjen og artister taper penger på streamingtjenestene er et problem, spesielt for de små som aldri blir, eller vil være, skikkelig store. Men for publikum har dette vært en revolusjon.

Her en natt lå jeg søvnløs og som vanlig vandret tankene til helt idiotiske steder.
Isteden for å prøve å sove så lå jeg i over en time og tenkte på hvor kult det ville vært hvis jeg våknet dagen derpå i min 13 år gamle kropp med all den kunnskapen jeg sitter med i dag. Jeg kunne kanskje blitt en av de kule. Jeg kunne hatt mer venner. Vært mindre teit. Og ikke minst; lært meg en hel masse greier som jeg kunne ha bruk for videre i livet. Som treningsrutiner, arbeidsmoral, instrumenter, matlaging og ikke minst; sosiale normer. Jeg kunne skapt det perfekte liv. Men den drømmen raserte jeg med en eneste tanke: Da jeg var 13 år var det et hælvete, ET RENT HÆLVETE, å være musikkelsker. Vel, om man skal sammenligne det med i dag. Som tenåring tok jeg stor stolthet i de to stappfulle CD-hyllene mine og selv følte jeg at det var ganske mye og at jeg var veldig oppdatert på musikkfronten. Og så kunne man jo låne musikk av andre! Og ta opp på kassett...

Når jeg ser tilbake så fikk jeg med meg svært lite av det som rørte seg ut i musikkverden.
Det største problemet var at jeg bodde ute på Hurum hvor det ikke fantes en eneste CD-sjappe.
Men man kunne selvfølgelig ta buss til enten Drammen eller Oslo, det tok jo bare en halv dag.
Dessuten var det vanskelig å få med seg informasjon for det var ikke så mange kiosker som solgte blader som Kingsize eller Metal Hammer. Det var goder man fikk sneket til seg ved en eventuell bytur. Og de hadde man bare et par stykker av i året.

Lykken kom da jeg, overraskende nok, satte på regulering.
Det ble gjort i Asker og vi måtte måndlig inn for å justere på strengene, noe som førte til en del vandring rundt på Trekanten senter. Og de hadde både CD-butikk og Narvesen med blader fra hele verden, så det ble til at man alltid kom seg ut fra senteret med en go'sak. Enten det var et magasin, et helt album eller bare en singel (er du veldig ung nå så forstår du kanskje ikke hva jeg mener).

Jeg konkluderte raskt med at det ikke var verdt det.
Det å måtte gå igjennom musikkhælvete på nytt, vel viten om hvor enkelt det vil bli en dag. Jeg husker fortsatt den euforiske følelsen som kom i 1997 da NOFX la ut et par låter til nedlasting fra "So Long and Thank for All the Shoes" på nettsidene deres (som forøvrig hadde samme layout i fjor som i 1997. Men i år ser det ut til at nettsiden har fått seg en liten makeover.). Og hvor herlig det nå føles hver gang man kan søke opp en låt på internett sånn ca. 2 sekunder etter at man har blitt gjort oppmerksom på at den eksisterer. Jeg elsker hvor enkelt det er i dag. Hvor mye musikk man får lov til å oppleve.

Siden youtube kom på banen har jeg hatt gleden (æren) av å oppleve masse ny musikk,
og takket være wifi (og 4G) kan man høre den hvor man vil. Man trenger ikke binde seg til en sjanger, være avhenig av bekjentskaper for å tilegne seg musikkunnskap eller ta til takke med det som sendes gjennom kommersielle kanaler. Vi kan finne vår egen sound.

Anbefalt spilleliste: ElectroCrazy.

 

It's my vaginas birthday!

Gårsdagen innlegg hadde ingenting med dagens dag å gjøre. Selv om jeg ser at dette kan ha virket veldig intensjonelt, så var det først da min bedre halvdel gratulerte meg i dag tidlig at det gikk opp et lite lys. Det er pokker meg Kvinnedagen! Og jeg som liksom skal ha blitt sånn superfeminist burde jo ha lagt en skikkelig slagplan for dagen. I det minste møtt opp på Youngstorget og gått i tog.
Dagen har jo tross alt navnet mitt skrevet over seg... Etter å ha gått under navnet "zena" i 12 år (!),
så fant jeg først ut i dag at 'zena' betyr 'kvinne'. På bosnisk.
So yeah, it's MY birthday.

Jeg har lenge hatt et ambivalent forhold til kvinnedagen.
Stort sett fordi jeg ikke føler noe kvinnelig tilhørighet. Jeg har få venninner, og de venninne jeg har gjør jeg sjeldent såkalte jenteting med. Ikke at det skyldes deres manglende kvinnelighet, det problemet der ligger ene og alene på meg.

På grunn av mitt mannlige ytre, og dertil holdning og oppførsel, blir de fleste (dvs. alle) ganske sjokkerte når jeg beskriver meg selv om feminist. "Er DU det?". Folk blir faktisk mindre overrasket hvis jeg sier at jeg tror på Gud (dere må for guds skyld ikke tro at det er i den bibelske forstand..). Eller spøkelser. Men kvinners rettigheter?! Står det virkelig galt til med meg?

Det er jo litt underfundig.
At det er mer logisk å tro på noen som ingen har sett, men å kjempe for likestilling er liksom helt way out there. For vi har jo allerede likestilling, og dessuten så burde vi heller tenke på de muslimske kvinnen som kommer til landet vårt. De har det mye verre!

Javisst skal vi ta vare på de kvinnene som hit.
Det er også en av de viktigste grunnen til hvorfor vi ikke må legge kvinnedagen død i Norge.
En ting er at vi fortsatt har kamper å kjempe her hjemme, for nei, vi har ikke full likestilling. Vi har ikke full likeverd. Og med økt innvandring får vi nye problmestillinger å ta hensyn til. Holdninger og tradisjoner rundt kvinner og kvinnesyn som  endres.

Er du mann og leser dette, kan det hende du sitter å rister på hodet og tenker at jeg er en skikkelig idiot. Et sytete kvinnfolk som ikke vet hvor godt hun har det. Og så blir du sint, fordi du tror at jeg automatisk legger all skylda over på menn. At dere er den eneste årsaken til hvorfor vi kvinner fortsatt sliter med likestilling. I 2016.

Men det er ikke det. Bare deres feil altså.
Vi har mye forbedringer å gjøre selv.

For damer, come on, dere kan ikke klage over at mannfolk kaller dere "hore" når så mange av dere hvisker det samme om deres medsøstre, fordi hun lå med en fyr etter byen eller har på seg en kjole som får hoder til å snu. De fleste av dere gjør akkurat det samme selv.

"Men jeg er seksuelt frigjort... Hun bare ligger med folk!" 
"Og jeg ville aldri kledd meg sånn."

Jeg hører ofte damer klager over at menn får en slags opphøyd status over å vingle med pikken,
mens vi blir stemplet som horer med en gang. 
Men vi er delaktige.

For noen år siden feiret vi nyttårsaften hos en kamerat.
Underveis i feiringen forsvant to av festdeltakerne inn på et rom. Da gutten kom ut, så jublet hele rommet, men da jenta kom ut noen minutter senere ble det helt stille. En kremtet at hun var løs.
Jeg satt der. Og jeg sa ikke et ord. Inni meg så raste det. Men jeg sa ikke et ord.

Om jeg noen gang skal sette en finger på når det var jeg begynte å bli mer "rødstrømpe", så var nok det tidspunktet. Jeg har opplevd mye ekkelt, mye krenkende og mye ubehageligheter, men jeg har aldri følt meg så skitten som det jeg gjorde den kvelden. Nettopp fordi jeg satt stille og lot et helt rom med mennesker oppføre seg nedlatende mot denne jenta mens de hyllet gutten.
For nøyaktig samme handling.

Og dette, kjære leser, er (bare) en av de viktigste årsakene til hvorfor vi trenger denne kvinnedagen. Nyttårsaften jeg snakker om var i 2013. Det er 3 år siden. Kvinnesynet har ikke endret seg drastisk siden, så dette er et like stort problem i dag. Vi trenger en holdningsendring, og her må alle bidra.

Gratulerer med dagen!



 

Venstreorientert Høyredritt

Som nevnt totusensekshundreogførti ganger før; kommentarfelt er noe som drar frem både latter, tårer og en god dose irritasjon hos meg. Mest av sistnevnte, særlig etter den nylig ankomne flyktningstrømmen. I overkant sinna mennesker med dårlig ordforråd var plutselig ikke særlig morsomme lenger. De virket med et direkte farlige. Fiendtlige. Og enda dummere enn tidligere.
Sistnevnte må de ta all skyld for selv.

Men det gjør de selvfølgelige ikke.
Det er venstresiden sin feil.

Det er venstresiden sin feil at verden er så håpløs som den er.
Og det er venstresiden sin feil at folk ikke kan si det de mener uten å bli stemplet som rasist. Selv om det de faktisk sier er så rasistisk at selv Hitler ville løftet et øyenbryn. Men, huff, nå dro jeg inn Hitler. Det er bare sååå typisk venstresiden altså, å dra usaklige paralleller.

At innvandrere er noen tullinger, det ble bevist da de gikk til masseangrep på hunnkjønn i Köln.
Så det ble viktig med borgervern, for å beskytte oss mot disse klåfingra utlendingene.
Underlig nok ble denne entusiasmen for å beskytte kvinner iherdig delt av folk som sjeldent har gitt meg følelsen av at jeg, som kvinne, er trygg i deres nærvær. Folk som selv tafser, snakker nedsettende eller generaliserende om kvinner, og ikke minst, folk som har sett på meg med mistenksomme øyne i beskrivelse av mine egne opplevelser. Folk som rett ut sier at jeg overdriver eller er hårsår.
At jeg var for full eller for frekk i kjeften i forkant av slagene som ga meg blåveis og bristede ribbein.
Det gjør meg ganske sint at INGEN av disse ville stilt spørsmål ved dette hvis gjerningsmannen var mørkhudet. Å påpeke dette, at den økende bekymringen bare er nok en grunn for å slenge ut av seg hat, er derimot bare typisk "rødstrømpe".

Du vet, disse feministiske kjerringene som hyler helt uten grunn.
De fikk jo tross alt allmenn stemmerett i 1913, hvorfor kan de ikke bare sette seg ned og være fornøyde? Innse at kjerringer i Norge har det bra og at de ikke har en dritt å sutre over. Dessuten er de alt for hårsåre, og de klarer heller ikke ta til seg noen komplimenter. Nei, det står så dårlig stelt til med norske kvinner at det er bedre å skaffe seg dame fra Polen, Russland eller Thailand. Det er skikkelig damer det! Så lenge man får holdt dem unna de norske damene selvfølgelig, for de setter bare dumme griller i hodene deres. Med snakk om at de må lære språket, at de kan gå skole, bevege seg fritt og du vet, alle de andre kjipe tingene som inngår i begrepet "frihet". Kvinner har det bra nok som det er!

...

PK-tulling, rødstrømpe, sosialistsvin, feministhore...
Jeg angrer egentlig SJUKT på at jeg ikke har tatt skjermdump av samtlige nettdebatter jeg har stukket finger'n min borti. Særlig de hvor det anbefales at jeg holder kjeft om voldtekt inntil jeg selv blir voldtatt (dvs. ordentlig voldtatt. Av en utlending. Gjerne en skikkelig gangbang.) og at kvinner som meg skal merkes slik at SOO vet hvem de ikke trenger å redde på gata. Dessuten er jeg ordentlig hårsår,
og blir veldig lett fornærmet. Som rødstrømper flest, vi hyler jo som regel om ting vi ikke har peiling på, som undertrykking, kvinnesak og mannssjåvinisme.

Alt dette får jeg i trynet selv om jeg aldri går til personangrep mot dem jeg selv debatterer mot. 
Jeg har ikke alltid vært like flink, har brent meg skikkelig noen ganger, og funnet ut at jo oftere folk er ute etter å arrestere en, jo mer varsom må man være med ordene. Sånn politisk korrekt vettu,
som mange ser ut til å hate, men som likevel blir fryktelig sinna om de føler seg plassert i feil kategori. Rett skal være rett! Ja, ikke sant...?

Men når det skal sies, så har denne stadige påpekingen av hvilken politisk side folk tilhører blitt et slitsom argument i nettdebattene. "Åh, så typisk at dette kommer fra venstresiden" er godt brukt, uten at vedkommende spesifiserer hva som er typisk eller hvorfor de er uenige. "Du er vel en av disse PK-folka", som om jeg er delaktig i en slags stor sammensvergelse for å ødelegge norsk velferd.

Altså, vi ser tendenser enkelte steder hvor politisk korrekthet tar helt av.
Folk beskyldes for å være stigmatiserende når de har togafest, kler seg ut som indianer med fjær under karneval eller bruker mini-sombreros i et tequila-party. Politisk korrekthet kan, uten tvil, trekkes for langt. Men det er også viktig å se litt på hvem som fremmer korrektheten. Det er forståelig at indianere er lei å bli fremstilt som fjærkledde regndansere og at det kan være plagsomt for meksikanere å bli satt i sombrero-båsen. Problemet er når folk uten tilknytning til noe av dette påberoper seg å være fornærmet. Det er her politisk korrekthet kan ta litt av.

Selv har jeg fått tredd PK-stemplet ned over ørene, og det hele startet med ordet "neger".
For jeg er ikke mørkhudet, det er ikke min fornærmelse å bære. Som hvit kvinne har jeg ikke kjent på det å bli stemplet etter hudfarge, og jeg skal ikke påberope meg at jeg vet noe som helst om dette.
Jeg bærer ikke fornærmelsen, men skammen fra "mine egne". Skammen over folk som klager over at de ikke får bruke ordet "neger" når de helt ukritisk kaller de samme menneskene for "sotrør" og "svartskaller". Jeg har ører, jeg kan høre dere o'middelaldrende rasistiske menn...
"Det er bare et ord. De kan heve seg over det. De trenger ikke bli fornærmet."
Men hvorfor er det så viktig for deg å bruke ord eller uttrykk som du vet at andre blir støtt av? Å ja. Ytringsfriheten. Denne misforståtte loven som som de fleste tror at de kan bruke for å lire ut av seg dritt på bæsj på avføring fordi de kan. Fordi det er deres rett.

Ytringsfriheten er ikke absolutt.
Den er (ref. det store norske leksikon) "unntak fra ytringsfriheten er forbudene mot å fremsette trusler, ærekrenkelser, privatlivskrenkelser, vedvarende trakassering og grovt pornografiske, diskriminerende og hatefulle utsagn." Innunder dette ligger også lojalitetsplikten i arbeidsforhold og blasfemiloven (sistnevnte er eller skal fjernes fra straffeloven). Vi har altså ikke lov til å ytre hatefulle og slemme meninger. Men INGEN, absolutt INGEN, nekter folk å uttale seg om sine politiske meninger og standpunkt. Det eneste som kreves er at det legges frem på en human måte, og hvis det er for mye forlangt når du skal debattere i det offentlige... Da gjør du det kanskje lurt i å holde deg unna. 
 

Tips til Hollywood (og andre filmindustrier)


               

Kom nylig over denne statusen til Tjomlid, og i mangel av ting å irritere meg over (bortsett fra det at vi i dag tidlig var tomme for kaffe og det var Erico sin skyld. Fortsatt bitter.) så begynte selvfølgelig tankene å spinne. Er det noe jeg irriterer meg sykt mye over når jeg ser på TV og film, så er det logiske brister. Altså, det er klart at hvis film og TV skulle vært nøyaktig likt som i virkeligheten, så hadde det blitt i overkant kjedelige scener, men noen ganger er det så åpenbart at det ødelegger litt av troverdigheten. Det henger liksom ikke på greip.

Min kjære halvdel, som oftest er tilstede når jeg ser på idiotboksen, legger også merke til en del logiske brister, men han har nok en tendens til å bli mer oppgitt over min iherdige feilsøking. Og dertil klaging. I motsetning til han så går det ikke alltid på sak, men også noen ganger på person. Det hender vi ikke kan se enkelte filmer og serier fordi jeg ikke liker en av skuespillerne (som f.eks Kate Hudson. Fryktelig irriterende dame.), og vil dermed henge meg opp i det meste de gjør av feil. Selv om det egentlig ikke er en feil sådan, mer sånn ren personhetsing fra min side... Men jeg skal ikke bruke dette innlegget på å disse teite kjendiser. La oss heller disse teite ting de gjør på skjermen.

 Bestiller mat og drikke... Uten at dette inntas.
En ubetydelig detalj, men dette blir særdeles irriterende om resten av scenen spilles på gitte restaurant eller bar. Mat og drikke dukker imidlertidig opp om kelneren eller servitøren har en "viktig" rolle.
Eller hvis drinken skal ha et vått møte med noens ansikt.

Tenker ofte på hva de gjør med all den maten sånn i "real life".
Blir den kastet? Gitt bort til hjemløse?
Eller kanskje den bare er fake?


Enkelte ganger dukker det heldigvis opp noen matglade
karakterer som faktisk spiser.

Sikkerhet er ikke så viktig
Her tar jeg høyde for at man kan forlate et hjem uten å låse døra da man kan ha smekklås.
Men det er derimot uhyre irriterende at folk sjeldent låser opp dørene når de skal inn. Bortsett fra hvis det er en seriemorder eller andre wachos i nærheten, da skal man plutselig begynne å fikle med nøkkelknippet. Og selvfølgelig miste det på bakken for en ekstra spennende effekt. I nyere skrekkefilmer mister de nøklene, etterfulgt av skummel musikk, før de så tar de opp og låser seg inn uten problemer. I gamle dager var det å miste et nøkkelknippe i en skrekkfilm synonymt med døden. Sånn sett er det fint å se Hollywood fornye seg selv.

Og tenk; "Seinfeld" kunne vært en tanke mindre irriterende hvis Jerry Seinfeld hadde satt på smekklåsen.

 De sier aldri "ha det" i telefonen
Alle samtaler, uansett innhold, slutter sjeldent med et "adjø".
Det kan i svært få tilfeller unnskyldes, men de fleste av oss blir som regel fornærmet over at de i den andre enden bare legger på. Men det mest nærliggende å tro er at man blir avbrutt, og de fleste av oss prøver derfor å ringe vedkommende vi snakker med opp igjen. Men det skjer aldri på film. De havner aldri i telefonlimbo, hvor man sitter på hver sin kant og desperat prøver å ringe opp den andre kun for å bli møtt av telefonsvar (eller "voicemail", som de kaller det "over there").

Løping
 Spesielt i skrekkfilmer er det lite struktur på løpingen. 
Tar til etterretning at de fleste som løper i de filmene er livredde og fylt med adrenalin, men når man har valget mellom å løpe UT eller OPP, så vil jeg påstå at de fleste velger å løpe UT av et hus med en massemorder, enn OPP trappa. Det er også irriterende at hvis noen prøver å løpe fra en bil så løper de alltid midt i veien. Da gjerne med tjukk skog eller bygninger på begge sidene av veien som de lett kunne løpt inn i og dermed kommet seg ut av fare (vel, i alle fall for en liten stund).

Perfeksjon
De fleste skuespillere ser unormalt bra ut.
Derfor blir man ekstra oppgitt når disse folka våkner opp med det samme trynet som de har på den røde løperen. De kunne fint vært mindre striglet uten at publikum får en "hell no!" reaksjon.

Det er også fint at dagens skuespillere er i overkant opptatt av å ha perfekte tenner,
men dette skaper litt troverdighetproblemer i enkelte settinger. Her burde flere skuespillere se mot Leonardo DiCaprios karakter i "Django Unchained", Calvin Candie. Her snakker vi tanngard som virkelig passer inn filmens århundre!


 Skyting
Helten er alltid titusen ganger bedre til å skyte enn titusen skurker til sammen.
Det funker bare hvis man heter Chuck Norris.

Sex med klær
Uansett hvor seksuelt frigjort en dame er, så tar hun aldri av seg BH'en under sex.
I mine øyne er det nesten litt som at fyren ikke gidder å ta av seg sokkene.

Prøvde å google et bilde til dette punktet. På jobb.
Det gikk ikke helt som forventet, og jeg velger å avstå fra videre internettsøk rundt dette temaet.

 
Språk
Nå er det snart på tide at amerikanerne venner seg til teksting.
Heller det enn at skuespillerne skal snakke fryktelig gebrokken amerikansk enn sitt eget morsmål.
Men her er norsk film like ræva... Ansetter norske skuespillere til å spille utenlandske roller,
noe som medfører at troverdigheten deres synker betraktelig. I enkelte tilfeller hadde det nesten vært bedre å ansatt Petter Solberg eller Thorbjørn Jagland. Siden de allerede gir faen i språket,
hvorfor bry seg om skuespillerprestasjonene?

This will be continued...

MUSIC 132 - Soulfly "Back To The Primitive"

 

132 - SOULFLY "BACK TO THE PRIMITIVE"

Noen få ord:
I disse Sønner av Odin og Allahs dager så er det vel på sin plass å poste noe god brasiliansk trashmetall. Siden vi alle er så sinna. Soulfly ble opprinnelig startet i 1997, og holder fortsatt på. Det var jeg ikke klar over før Trudy fortalte meg at de snart skal ha konsert på John Dee, til min blakke lommeboks store fortvilelse. Trodde forøvrig de ga seg for mange, mange år siden, men viser seg at de har vært aktive hele tiden og utgitt hele 8 album siden de kom ut med låta "Back to the primitive" i 2000. Så nå føler jeg meg både blakk OG gammel. Takk, Trudy.

Låta handler, enkelt, om at samfunnet skal tilbake til det primitive.
Det kan være av typen "survival of the fittest", eller den hvor man blindt skal stoppe å følge regjeringen og deres politikk. Eller begge. Her føler jeg vi får gitt litt til alle sider. OS ønsker tydeligvis et veldig primitvt samfunn, mens man også kan dra en parallell til den shitty politikken Listhaug kjører. Jeg har de siste dagene brukt mye sinne mot de nyankomne soldatene, men det er godt noen kan klappe meg litt på hodet og fortelle meg at sinne er som drivstoff for disse menneskene. De nærer på det hver dag. Man trenger ikke gi de mer.

Back to the primitive
Fuck all your bullshit
We're back to set it free
Confronting the negative

La oss få vekk det negative (...).

Les mer i arkivet » Juni 2016 » Mai 2016 » April 2016
zena zuza

zena zuza

31, Drammen

En treg sjel som tusler langs livets landevei uten noen spesiell destinasjon i tankene. Alt jeg gjør er tilfeldig. Spammere vil få ubehagelige tilbakemeldinger. leser dette tullet her akkurat nå.

bloglovin

Kategorier

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits