°o.O zena zuza O.o° - - en slags oppsamlingsplass.

25. Dance!

25. Dance!

Åh, gud. Dette dreiv jeg med i helga og både jeg, og de vi var ute med, er fortsatt traumatisert som følge av dette. Det var Reggae ved Ælva og i kroppen hadde jeg for mye alkohol og for lite rytme.
Dette resulterte da i den verste rumpeshakingen (syns det er litt stygt mot folk som har rumpe og som kan shake å kalle de bevegelsen jeg dreiv med for rompeshaking. Det så mer ut som jeg hadde et slags anfall.) noensinne samt at jeg fant ut at kombinasjonen flip-flops og ølvått gulv ikke går særlig bra sammen. Dette ble også bevist da jeg plutselig lå langtflat på dansegulvet. Sjukt flaut...
Og nesten glemt! Det var først da jeg morgenen etter tok en ekstra god kikk på beina mine så hvilken tilstand de var i at den foregående dagens dansing og fall begynte å demre.
Noe irriterende, for det hadde vært best å leve i uvitenheten.

 

 
Knærne har de siste dagene endret både farge og fasong.
De har gått fra en fin blåtone og over til noe lilla, men hevelsene har heldigvis gått ned.

Så... Med helgas eskapader friskt i minne så frister det ikke å ta frem dansefoten igjen,
ikke offentlig i hvert fall, men med litt alenetid hjemme så kan det jo være mulig å få på noen moves.
I mørket, vel og merke. Har fortsatt ikke hengt opp persiennene (eller skaffet gardiner.
Men det kommer. Vi har bare bodd der i 4 år.).

...

Teksten over ble skrevet i går og jeg hadde egentlig ingen planer om å danse før om et par uker,
men så gikk jo Rosenborg av sted å kvalifiserte seg for Europa League i går kveld (de vant 3-1 sammenlagt mot Steaua Bucuresti) og det medførte jo jubling og litt enkel rocking. Det kan også ha vært noe rumpeshaking inne i bildet takket være pilsen jeg hadde tatt med Tappy tidligere på kvelden. Men dansen min så neppe like bra ut som den dansinga her:

 

Ælvefestival

I helgen gikk den årlige Elvefestivalen av stabelen i Drammen.
Masse boder, mat, folk, musikk, liv og røre. Og for ikke å glemme: Ugangprosjektet!
5000m2 har blitt dekket i Drammen fra 10. august og i løpet av festivalen. Masse vegger og omtrent alle underganger er malt, så heretter vil det bli en fryd å gå tur rundt i faregerike Drammen!
Kjente artister som blant annet Can2, Sofles, Telmo&Miel, SinnSykShit, Henrik Uldalen, Atle Østerem, Res, Toms, Poker, Kid og bloggverdens egen Kong Halvor er bare noen av de 50 artistene som har vært med på å sette Drammen på gatekunstkartet. Sjekk @ugangprosjektet på Instagram for bilder! Der ligger det mye fint, men prosjektet vil toppe seg når den kjente filmskaperen Selina Miles, med hjelp av Malik Photo, har fått klippet sammen alle filmsnuttene fra folkefesten og kunsten.
Litt arbeid gjenstår for Telmo&Miel da, som maler et helt bygg ved Øvre Sund bru, 
men de vil være ferdige i løpet av noen dager... Hvis det slutter å regne...



Og så har selvfølgelig jeg litt igjen...
Av alle artistene så fikk jeg vel den minste veggen som enhver annen enkelt hadde gjort ferdig,
men siden jeg hele tiden måtte fikse opp egne feil så føles det som om mye av tiden har rent ut til ingenting. Man mister litt motivasjon av å hele tiden stå å kløne på et sted, og spesielt når karakterene og formene er så enkle at det ikke burde være noe problem, men konklusjonen er vel den at jeg ikke burde påta meg noe så omfattende igjen. Selv om jeg hadde trua. For til tross for at jeg er selvutnevnt pessimist så hadde jeg et håp innerst inne om at veggen kom til å bli nogenlunde kul (en tanke som egentlig har bekymret meg litt... Gjør ikke det meg til en optimist? En slags optimist med pessimistiske trekk, kanskje? Hva kaller man i så fall mellomtingen??). Det er forsåvidt en del i alderen 0-12 og 60+ som har gitt positiv respons, så kunsten min traff noen aldersgrupper. Barna syns det er veldig gøy å plukke ut favorittfigurene sine, mens de eldre stort sett liker blomstene. Graffitien var det ingen som skjønte noe særlig av, men den ene hadde mye farger så da syntes de fleste at det var greit.
Det kuleste er jo hvor blide folk blir av at det lages kunst. Verken jeg eller de andre artistene har fått noe særlig klager bortsett fra når det gjelder malingslukta, noe som er ganske forståelig. Men utrolig artig at det settes så stor pris på av publikum. Gleder oss allerede til neste år....!  
 

  
Hva i all verden!?


Mest fornøyd med blomstene.



Snappet opp denne hos Lithanna.

Finish this sentence...


Stjal denne fra World Of Liz:

I vennegjengen er jeg:
dama til...

På jobb er jeg: 
det treige og late suretrynet.

I matbutikken er jeg: 
svimete og ubesluttsom.

På McDonalds er jeg: 
hun som begynner å grine i kassa over at de ikke har chili cheese.

På nach er jeg: 
ganske drita.

På vors er jeg: 
litt mindre drita.

På Facebook er jeg: 
sint rødstrømpe og dyreverner med høy delingsfaktor.

Om morgenen er jeg:
umenneskelig.

I møter er jeg: 
stressa og nervøs.

Hjemme alene er jeg: 
delvis kreativ, apatisk for resten.

I diskusjoner er jeg:
påståelig.

Når jeg pynter meg:
føler jeg et sterkt selvhat.

I familien er jeg:
en slags diplomatisk klagefant.

På toget er jeg:
opptatt med å lese bok eller høre på musikk. (NB! Til alle dere som tar toget og som elsker å prate: 
Bok og plugger i øret er IKKE et signal om at man ønsker å konversere.) 

På Tinder er jeg: ikke.

I telefonen er jeg:
oppgitt og uoppmerksom.

På melding er jeg: 
nesten hyggelig.

På tivoli er jeg:
kvalm.

 


Bildet tatt fra Hva skjer'a Kines instagram.

En hånd

Når man er i villrede, fylt med usikkerhet og tvil, så er det ikke lett å strekke ut en hånd og be om hjelp.
Frykten for avslag og den påfølgende nedturen har gjort det vanskelig. Skremmende...
Det tok omtrent en uke før jeg turte å spørre noen utenfor familien, om man ser bort i fra det lille utspillet jeg hadde i whiskeyrus forrige fredag. Som forøvrig også resulterte i et to timers besøk dagen derpå. Det hjelper å gjøre seg synlig for å bli sett, men selvfølgelig... Når man er redd for å tråkke ut i lyset så er det mye enklere å holde seg i mørket. Utenfor. Men takke seg til Facebook og sosiale medier hvor man kan skrive og flykte. For når frykten konsumerer en som verst så kan man bare klikke på den røde x'en i høyre hjørne. Glemme et sekund. Og forberede seg på eventuelle svar. Nedturer.

Men det gikk jo ikke sånn da, zena.
Det gikk bra. Det går fint.

 Pust.

 Livet går videre.
Fortsett fremover. Smil. Le. Pust.

 


Første "partner in crime", Herr Pinnsvin!
Han holdt politiet opptatt da de kom for å arrestere meg for tilsmussing
(noe de selvfølgelig ikke fikk gjort da kommunen har godkjent prosjektet. BA-BOOM.).

 


Andre "partner in crime" , Kozy Kat!
Denne fyren har vært hos meg hele to dager på rad, bortsett fra i går,
men det skyldes nok at Kompis var på brua. En ting jeg har lært er at denne katta ikke er spesielt glad i hunder samt at det finnes noen hundeeiere syns det er greit å la bikkja si sniffe på redde katter. Resultat: Bjeffete bikkje, sinna katt og hundebitt i tommelen min.
Gikk heldigvis ikke gjennom, so it's all good. 

Ny uke, nye muligheter...

...Og sola skinner!
Det er mye som er positivt på en dag som denne og jeg vil så gjerne gripe fatt i det.
Være glad, smile og gå rundt å prate. Le.

Det er bare en drøm. Et ønske.
I ensomhet virker det enkelt.
I realitet blir det en byrde.
En knekk.

Det er som å stå utenfor en bygning, kikke inn vinduene og se de andre leve.
På utsiden er det kaldt. Trist. Og det finnes ingen dører for å komme seg inn.
Noen ganger vil folk dukke opp ved vinduene.
Showe. Leke. Prate.  

Men det blir så vagt, så vanskelig.
Det er en hinne i mellom.
En sperre. En lås.
Avstand.

MUSIC 126 - King Midas "Colorsound"

126. KING MIDAS "COLORSOUND"

Noen få ord:
Vet forholdsvis lite om dette norske bandet, men de har en veldig rocka discostil.
Albumet "Rosso", deres siste utgivelse fra 2013, er min favoritt.
Bandet er fortsatt aktive så det lover godt for utgivelser i fremtiden.

Anbefalt spilleliste: PowerPop.



Prosjektarbeid

I går fikk jeg (med god hjelp fra Moonie!!) endelig grunnet brua jeg skal male i forbindelse med Ugang. Den er 1 meter høy og 45 meter lang så det kommer til å bli noe jævlig knot å få den til å se bra ut. Planen var jo å male masse i sommer, og det startet ganske frisk og fint frem til jeg møtte på den velkjente veggen. Vel, det var egentlig mer et gjerde denne gangen, det ble ikke helt mørkt takket være dette "Prosjekt Positivt". Har holdt meg forholdsvis blid. Men har også måtte ta noen runder med selv og innse et par ting ved meg selv som jeg aldri har klart tidligere:

- Jeg har angst.
- Jeg er deprimert.

Det viktigste nå er å ikke la disse tingene definere meg.
Frykten er at man begynner å bruke disse problemene som en unnskyldning når man egentlig burde jobbe med å bli bedre. På en annen side så kan det slå ut stikk motsatt og. At jeg begynner å kjempe litt mer når jeg har fått satt ord på hva det er som egentlig feiler meg. Jeg har jo ikke villet det før og har av den grunn kanskje tenkt på meg selv som enda mer mislykket. Ikke at jeg føler meg som en skikkelig suksess etter denne åpenbaringen, men man kan vel si at det har ført til en viss tilfredshet.
En slags ro.

Oh, it's just my depression acting up again.
Det er ikke lenge siden jeg fant en av dagbøkene mine fra barneskolen. Det var skremmende lesing.
Vet fortsatt ikke hva som skremte meg mest. At jeg i en alder av ti år var like mørk som et sort hull eller det at jeg ikke er noe annerledes i dag. Det virker jo ikke som om jeg har vokst noe særlig, sånn mentalt. Men det er tjue år siden jeg skrev i den dagboka og sånn sett så er det jo en trygghet at tilstanden er den samme. Det har i det minste ikke blitt verre. Kunne jo godt ha blitt enklere, men da må man vel innse at man er en av disse menneskene som har en naturlig nedstemthet. Deprimert. Jeg er flink til å leke med andre ord for å unngå det viktigste: Depresjon. Deprimert. Deppa.

Angst.
Jeg hater det ordet og har stort sett rantet mot folk som har angst.
Mest fordi jeg har oppfattet det som en unnskyldning, ikke årsak. Det er en stor forskjell.
Men uhyre vanskelig når det ikke finnes en fasit. Hvordan angsten oppfører seg og i hvilke tilfeller den popper opp varierer veldig fra person til person. Det er situasjonsbetinget og det som en dag er ok,
kan være helt jævlig dagen derpå. De med angst har vanskeligheter med å forholde seg til verden. Og det er vanskelig for verden å forholde seg til dem. Selv jeg, som egentlig har hatt dette hele livet, har jo irritert meg over disse selvopptatte menneskene. Men det er vel mest fordi de ikke har hatt mulighet til å være opptatt av meg... Dessuten tror jeg angsten i stor grad er lettere å håndtere enn depresjonen, selv om disse helt klart går hånd i hånd. Angsten kan forbedre seg med mestring. Problemet er vel da at depresjonen i stor grad ikke lar deg nyte den seieren. For man er jo udugelig uansett.
Heldigvis er undertegnede jævlig sær, det har sine fordeler.

Brua som nå skal dekoreres har gjort særdeles store utslag på angstskalaen.
Prosjektet skulle i utgangspunktet gjøres med flere ulike kunstnere som har trukket seg en etter en av ulike, og fullstendig forståelige, årsaker. Men å innse at man plutselig står alene om noe slikt var fryktelig skremmende. Spesielt siden jeg ikke har noen forutsetning for å få det til å se bra ut.
Og på toppen av det hele så klarte jeg å tegne en skisse som jeg aldri, ALDRI, har malt på vegg før. Den forutsetter også bruk av dyser som jeg egentlig ikke er særlig kjent med. Så hva gjør man da...
Jo, man tar i bruk samme taktikk som man har gjort i alle andre år...
Årsaken til hvorfor jeg aldri har klart å innrømme roten til mine egne problemer eller hvorfor disse problemene er fullstendig ukjente for de som står meg nærmest: Jeg faker det.
Kjøper pensel og maling, pynter på områdene hvor cancontrolen ikke strekker til. 
Ser etter løsning istedenfor problem.

Det er jo en start.

40 kjedelige fakta på en jævlig kjedelig mandag

Tatt fra Vilde Said. Har egentlig en annen utfordring på gang, men det å skrive et personlig brev til en gammel venn har vært langt vanskeligere enn jeg forestilte meg.
Har nok av gamle venner å skrive til, men er det egentlig noe jeg vil? Noe de vil? Kommer til å fundere på den en stund. Så imens, her er 40 fullstendig uinteressante fakta om undertegnede.

1. Tre ord om meg: 
Sur, bitter, ekkel.

2. Det første jeg gjør om morgenen: 
Setter klokka på slumring... 

3. Når jeg hører på radio blir jeg: 
Variabel. Kommer an på hvem som er på radioen.
Blir for eksempel veldig glad av å høre Ronny og Silje i P3Morgen, mens stemmene til Ramona & Siggen får meg til å ville klore ut mine egen ører. Var heller ikke særlig imponert over sommervikarene i P3 Sommermorgen. Makan til fnisete og uinteressante programledere skal man lete lenge etter.
Dessuten hender det jeg bytte radiokanal og da varierer det veldig mellom P3, BBC og australsk radio. Det skyldes kanalenes tendens til å sende et lite utvalg låter på repeat.

4. Jeg gleder meg til:
 UGANGPROSJEKTET.



5. Klesskapet mitt er fult av: 
Slitte klær. Hater å handle nytt.

6. Når jeg skal pynte meg: 
Må jeg gjennom en smertefull prosess. Den begynner gjerne et par dager, kanskje en uke, før selve festiviteten og innebærer i første omgang mye snørr og tårer. Deretter prøver jeg å sulte meg noen dag bare for å havne på en skikkleig binge dagen før jeg skal presse meg inn i en eller annen kjole. Så blir det da en ny runde med snørr, tårer, grining og sutring før jeg så ender opp med å ta å meg noe enkelt og kjedelig. Som en svart bukse og en svart topp. Enkel sminke. På dette tidspunktet begynner gjerne Erico å bidra i prosessen med hyggelige kommentarer som "skal du virkelig gå sånn?" eller "kan du ikke i det minste prøve?" som gjør at festivitetene i stor grad fører til at jeg er innesluttet og tilbaketrukken. Helt til jeg har fått i meg alkohol og blir en skikkelig sutrete bitch.

7. Jeg har medlemskap: 
Er støttemedlem hos Akropolis, Plan, Unicef, WWF og selvfølgelig
KJERNEN.

8. En liten hemmelighet om meg: 
Jo mindre du vet, jo bedre...

9. Jeg føler meg best: 
HAHAHAHA. Det kan hende jeg føler meg ok, men aldri bra eller best.
Selv i mine koseligste øyeblikk vil tanker som "du kunne funnet på noe bedre" dukke opp.
Hvis jeg koser meg i selskap med andre så tenker jeg hele tiden på at jeg kjeder dem. Er det mat inne bildet er jeg redd de blir kvalme av å se meg spise. Er så selvopptatt at jeg blir lei av meg selv.

10. I kaffebaren bestiller jeg: 
Kaffe Latte.

11. I baren bestiller jeg: 
Jack Daniels med to isbiter.

12. I vennegjengen er jeg: 
Dama til...

13. I familien er jeg: 
Spørs litt. Hos min egen er jeg en slags diplomatfigur.
Hos svigers er jeg hun som ikke sier en dritt før hun har drukket. Masse.
Og da ønsker folk stort sett at jeg holder kjeft.



14. Jeg kan ikke leve uten:
 
Erico.

15. Barn er: 
Små, plagsomme mennesker med creepy hender
(hendene kan være søte, men neglene... De er skumle de!).

16. Om natten: 
Har jeg begynt å sove veldig urolig.
Drømmene er fortsatt like livaktige. Mye...trist.

17. I vesken har jeg:
 

18. Trening er: 
Kjedelig.

19. Politikk er: 
*har sovnet*

20. Kjærlighet er: 
Alt.

21. I høst skal jeg unne meg: 
Vil helst si ingenting,
men vet at jeg med sikkert kommer til å dytte inn på en masse mat
"fordi jeg må jo kose meg litt".



22. I nattbordskuffen har jeg:
 
Masse rot. Mest ørepropper.

23. På kjøkkenet er jeg
Kjedelig.

24. Jeg er dårligst til: 
Å leve.

25. Jeg er flinkest til: 
Å klage.

26. Jeg elsker: 
Erico.

27. Med livet mitt ønsker jeg: 
Alt.
Utretter ingenting.

28. Jeg beundrer: 
Mamma, Pappa, Moonie og Erico.
Besteforeldrene mine.

29. Når jeg jobber: 
Er jeg ufokusert. Har til gode å jobbe med noe jeg liker.

30. Min verste uvane: 
Biter negler.

31. Jeg brenner for:
Føler meg mer utbrent enn at jeg brenner for noe.

32: Jeg tror på: 
Gud. Uten religion.

33. Du visste kanskje ikke at jeg: 
Klarer ikke å tygge tyggis inne på toaletter.

34: På kvelden er jeg: 
I sofaen.

35. Som venn er jeg: 
Fraværende.

36. Når jeg har fri: 
Gjemmer jeg meg.



37. Det beste jeg vet: 
Ericoklem!

38. Det er lov å lyve hvis:
 Det trengs.
Må tas med skjønn...

39. Om fem år er jeg: 
Antakelig på samme sted.
Samme problemer.
Samme jobb.
Samme sinn.

40. Om ti år er jeg: 
Her kan punkt 39 repeteres.
Eller så kan det være at jeg er død.
Har nok en indre levelader på rundt 95 år.

Homeness

Det var i februar i år at jeg fikk et lite innfall om å arrangere et 30 års overraskelsesparty
for Erico og Veggis. Leide lokale, samla folk, skaffa kake, musikk og pynt.

Dagen nærmet seg og festen var fortsatt en hemmelighet da Erico ringte meg og sa "Hei du! Går det bra at en kompis sover på sofaen i helga?" Men før jeg rakk å svare.....
"Det er egentlig ikke et spørsmål. Har alt booka billett til ham fra Nederland... Vi må male russebuss...".
Verden min gikk i grus og jeg begynte selvfølgelig å grine på telefonen. Hylgrine faktisk
Erico ble jo helt satt ut og trodde at noen hadde dødd. Og for å dekke over overraskelsesfesten så var det like før jeg gikk med på løgnen, men fant ut at det ville være ekstremt slemt å forberede gutten til en begravelse for å så få 50 stykker til å hoppe frem å skrike "surprise!".
Folk har jo fått hjerteinfarkt av mindre.
Så jeg måtte være ærlig da, fortelle om festen, gjestene og hele pakka. Heldigvis så fikk han gjort litt om på planene. Bussen skulle fortsatt males, men han fikk tatt seg fri til festen. Det var et lite plaster på såret, men overraskelsesmomentet var jo borte. Han ble litt satt ut av både oppmøtet og lokalet,
men jeg ville se overraskelsen i ansiktet hans. Sjokket. Og det fikk jeg ikke.

Det var selvfølgelig veldig skuffende,
og da særlig siden det ville være sånn ca 10 år til neste gang jeg kunne holde en slik fest.
Eller...?

Hvert år, hver juli, stikker typen av gårde til Tyrkia i 4 uker for litt rehabilitering. Det gjør veldig godt for kroppen hans, men når han for 8ende året på rad er fraværende når resten av gjengen har fri... Vel, det har igrunn begynt å bli litt plagsomt. For han. For meg. Og for dem. Så da kom jeg jo på den geniale ideen om nok en overraskelsesfest, og da selvfølgelig dagen han kom hjem fra Tyrkia.

16:45 landet flyet hans på Gardermoen.
Jeg er usikker på hvordan fødselen hans foregikk, den vårdagen for 30 år siden,
men jeg antar at den var like treg som det meste annet som han foretar seg. Det tok jo nesten en time før han kom seg ut av flyplassen, men på en annen side så var han litt unnskyldt da det var fullstendig kaos der oppe. Vanligvis møter jeg ham ute i ankomsthallen, men da turist nummer fem kolliderte en av disse jævla kofferttrallene i meg, unge nummer to sparka meg i leggen og den førtiende høye mannen med familie bestemte seg for å stille seg foran meg "for her ser vi så bra" bestemte jeg meg for å gå ut slik at Erico slapp å møte en vandrende eksplosjon....
Ingenting får meg til å føle meg mer misantropisk enn store, irriterende folkemengder.
Da vi møttes prøvde jeg, etter å ha dynket ham med kyss og klem, å spille cool og avslappet.
"Jada gutten min, vi skal bare hjem å kose oss på sofaen vi." En ide som falt i meget god jord hos den hjemvendte mannen. Han satt nemlig å poppet paracet som sukkertøy. Tannlegen hadde tatt visdomstanna hans og tannkjøttet gjorde opprør. Betennelse. Smerte. Bortsett fra den freshe looken hans med gyllenbrun hud og solbleket hår så han helt jævlig ut. Av den typen jævlig hvor det er umulig å få ordentlig blikkontakt fordi det bare stråler smerte ut av øynene deres.
Ja, tenkte jeg...Nå blir det digg for ham å komme hjem...

Det tar ca 1 1/2 time hjem til oss fra Gardermoen.
På veien måtte han selvfølgelig tisse samt at vi var nødt til å stikke innom en kamerat på vei hjem. Det var egentlig en sånn inn/ut operasjon siden vedkommende visste at det var en velkomstgathering hjemme hos oss, men da vi kom dit virket det ikke som om den informasjonen hadde kommet helt frem. Han prata, prata, PRATA, pratet litt mer og litt til. Tok en pause og starta på nytt. Og jeg trippet. Kikket nervøst på telefonen. Kunne ikke stresse heller. Hva var det vi liksom skulle rekke?

Meldingen kom da vi var innom den pratsomme.
Fra Liffen: "Vi har gjemt oss på badet!". Den pratsomme pratet enda. Erico var like engasjert.
Jeg måtte til slutt dytte ham ut døra og sette meg i bilen. Han kom etter. Treg som alltid.
Og veldig lettet. Greia med Erico er at han er så oversosial at han aldri klarer å gå fra en prat. Selv ikke når tannverken banker inn en 5 på Richters skala så gir han seg. På mange områder veldig irriterende, men når man har stappet 10 mennesker inn på badet som en velkomsoverraskelse så er det godt å vite at mannen fortsatt klarer å bite tennene sammen og smile (jada jada, jeg har mye å lære fra ham....Folk sier det hele tiden. Eller, det kommer mest han egentlig.).

Vel hjemme låste jeg oss inn og dyttet Erico inn døra først.
Jeg var ikke helt sikker på hvordan planen til Liffen var. Skulle de hoppe ut av badet? Sitte der til Erico plutselig fikk en trang til å løpe inn dit? Jeg så for meg mange fallgruver. Den første da vi kom inn i leiligheten og jeg hørte fnising. Fra soverommet (Ok. Lokasjonen var endret. Forståelig. Varmekablene på badet sto på full guffe...). Ølbokser som klirret. Jeg prøvde å overdøye støyen med å prate og dra ham inn i stua, vekk fra soverommet, men jeg hadde egentlig ikke noe så si. Det ble sånn klein "ja, dette er leiligheten vår daaa...". Erico så bare dumt på meg. Det var jo ikke akkurat ny informasjon.

Og så kikket jeg rundt meg.
Det så jo ut som jeg hadde vært på fylla i fire uker. Fem forskjellige typer ølbokser sto plassert rundt i leiligheten... Et par flasker vin... En ukjent telefon lå å blinket i sofaen... Jeg prøvde febrilsk å gjemme alle disse bevisene og følte meg som en utro partner som iherdig sto å vasket vekk knallrød leppestiften fra skjortekragen. Kleint. Og det virket som Erico skjønte at det var noe. "Hvem er alle disse klærne sine?" Åh fuck. Jeg gikk ut i gangen. Den var tom for sko, men knaggen var stappet av klær. Hovedsakelig gutteklær. "Har så mange glemt igjen jakkene sine? Hvor mange har du egentlig hatt på besøk?". Stirrende blikk fra Erico. Flakkende blikk fra meg. "Neeei, jeg vet ikke hvem de er sine jeg.....". Det føltes som det sto SKYLDIG i panna på meg. Stillhet fra soverommet. Og så begynte jeg å le. Nervøst. "Ikke bry deg om det da, gå inn dit du." Dyttet ham mot soveromsdøra. Men han var ikke særlig villig. Litt sånn "du knuller deg ikke ut av denne" type motstand. Jeg fortsatte å dytte. Kleint. Døra gikk opp og Erico ble møtt av et rungende "OVERRASKELSE!" og masse latter.

Jeg sto selvfølgelig bak ham og hadde glemt å gi beskjed om at noen måtte ta bilde så jeg har fortsatt ikke sett overraskelsestrynet hans... Men han ble i det minste overrasket. Og rørt.
Og antakelig litt lettet.

 Velkommen hjem!

Hillside gjengen <3

MUSIC 125 - The Smashing Pumpkins "Once In A While"

125. THE SMASHING PUMPKINS "ONCE IN A WHILE"

Noen få ord:
Det er sommer(ish) og det regner. Jeg har uttallige minner fra slike somre (vi bor jo tross alt i Norge...), men jeg husker spesielt et år da vi fikk låne et sommerhus ved Tønsberg.
Det var i 1998 og The Smashing Pumpkins hadde akkurat gitt ut albumet "Adore" (3 år etter deres store megasuksess "Melon Collie and the Infinite Sadness"). Selv hadde jeg klart å fått klamra til meg singelen "Ava Adore" (på Norway Cup, faktisk...) hvor et av sporene innholdt "Once In a While", ei låt som ikke var på selve plata. Husker jeg var ganske høy på pæra over akkurat det, for på den tiden var det jævlig stort å sitte på slike låter (den ble senere, i 2005, utgitt på "samlealbumet" deres "Rarities & B-Sides"). Men en singel inneholdt aldri mer enn to-tre låter (noen ganger kunne det være fire og fem, noe som var helt mindblowing) og smarte meg hadde ikke pakket med så mange CD'er til turen, så det endte med at Smashing Pumpkins gikk på repeat hele den uka vi var i Tønsberg.
Vi hadde noen fine soldager, men for det meste pøste det ned og da var det veldig passende med en så melankolsk låt som "Once In A while". Det hjalp også litt på melankolien at jeg hadde skikkelig girlcrush i bassisten, D'Arcy Wretzky. Låta får meg til å ville sitte i vinduskarmen, se på regnet og bare dagdrømme... Kanskje ikke det beste å høre på mens jeg er på jobb...

Anbefalt spilelliste: Stjernehimmel.



 Once in a while
You'll make it on your own
You'll make it so alone
Feel so alone

ENDELIG

Etter 4 laaaaaaange uker så er dagen endelig her...
Dagen hvor alle lighterne mine vil forsvinne...
Dagen hvor en svak eim av tåfis vil bre seg utover leiligheten... 
Dagen hvor det er slutt på at alle kjøkkenredskaper ligger på sin faste plass...
Dagen hvor det bare er å pakke bort skrekkfilmene og alle realityprogrammene....

Dagen har endelig kommet.
Dagen da jeg skal få verdens beste klem.
Av verdens beste gutt.

<3

 

Vil gjerne påpeke at "I am weird" ligger på Erico sin side av senga.

23. Do 50 sit-ups.

23. Do 50 sit-ups.

Denne sporty utfordringen er langt mer overkommelig enn den forrige!
Tenkte med en gang at "50 sit-ups... Det skal jeg lett klare".

Vel. Lett og lett...

Lørdag havnet jeg nemlig på fylla med tilhørende nachspiel.
Det ble veldig sent (sent...tidlig...spørs åssen man ser det...Var i allefall knakende fint vær da jeg gikk til sengs...) noe som førte til en überslapp søndag. Min største pretasjon den dagen var at jeg klarte å karre meg til butikken (som ligger rett utenfor) for å handle salsadip, potetgull og coca-cola. Deretter begravde jeg meg i sofaen, savnet Eric (tror jeg så på omtrent alt av footage og bilder på telefonen...), leste ferdig en bok og så på alt for mange episoder av "The Real Housewifes of O.C." samt den nye filmen om "Madagaskar-pingvinene". Sistnevnte anbefales, men RHOC burde man holde seg langt unna hvis man ikke er like glad i å irritere seg over andre som det jeg er. De damene er SYKT blåst i huet.

Poenget med å fortelle om min lite givende søndag er det jeg har kommet i en alder hvor kroppen egentlig ikke tåler å ligge en hel dag på sofaen. En ting er at det førte til 2 kg ekstra på kroppen, men et annet problem oppdaget jeg i går kveld da jeg hadde store problemer med å reise meg opp av sofaen. Nakke, rygg og skuldre var helt stive. Det hjalp ikke med en god natts søvn i senga heller. Søvnen var langt i fra god og jeg våknet med en sviende følelse i begge skulderblader (en av ulempene med å alltid sove i fosterstilling...Sover aldri på rygg eller mage...). Så jeg kan ikke si at det fristet med 50 sit-ups nå, i hvertfall ikke på en og samme gang. Så jeg var nødt til å dele det litt opp...

12:03
Planen var å ta 10 og 10 av gangen, men jeg klarte overraskende nok 10x2 allerede første runde.
For en som ikke har tatt en sit-up siden... Vel, for lenge siden så var ikke det ille. Bortsett fra at ryggen sa stopp halvveis i hver sit-up, så jeg tok egentlig 10x2 mini-sit-ups...

14:49
De siste,10x3, var en ganske så smertefull opplevelse. Halvveis i første runde, på sånn ca sit-up nr 5, knakk det midt i ryggen tett ettefulgt av et mildt ubehag. Så nå har jeg vondt i skuldre, armer, nakke, korsrygg OG midt på ryggen. Yeay! Ser ut som jeg er nødt til å legge litt penger i manualer og få litt muskler i disse regionene...
 

 

MUSIC 124 - X Ambassadors "Renegades"

124. X AMBASSADORS "RENEGADES"

Noen få ord:
Hadde ikke hørt et pip fra dette bandet her før jeg så de fremføre denne låta live på "The Tonight Show starring Jimmy Fallon". De var sjukt flinke og første gang jeg hørte låta på spotify så syntes jeg live versjonen deres var langt bedre, men studioversjonen har selvfølgelig fått en fast plass på x-antall spillelister. Låta er fra X Ambassadors første studioalbum, "VHS". Jeg er enda ikke ferdig med å høre gjennom hele albumet, hittil består "Renegades" som favorittlåta. De har på mange måter en veldig frisk indiesound, men den har ikke helt falt i smak hos meg. Selv ikke samarbeidet med Imagine Dragons på låta "Fear" hjalp, den ble bare masete.

Anbefalt spilleliste: Summertime Magic.



It's our time to make a move
It's our time to make amends
It's our time to break the rules
Let's begin

 

22. Go for a 15 minute run.

22. Go for a 15 minute run.

Ok, utfordring nummer 20 var ingen enkel sak, men denne her tror jeg nesten er verre.
Sist jeg løp var i.... 2004. Og da hadde jeg politiet i hælene.
Neste gang jeg løper er antakelig under en naturkatastrofe eller lignende.



21. Write down one thing that made you really laugh hard.

21. Write down one thing that made you really laugh hard.

Flere ting får meg faktisk til å le. Gjentatte ganger.

Som denne rekonstruerte telefonsamtalen med Erico:



Eller denne facebooksamtalen med Veggis:





Hvor sant dette er:

 

20. Spend five minutes in the mirror telling yourself something positive.

20. Spend five minutes in the mirror telling yourself something positive.

Dette har vært den verste utfordringsdagen av dem alle (vel, så langt...).
Oppgaven i seg selv er jo helt i tråd med dette "positivitets prosjektet" og sikkert et greit skritt i retningen mot å akseptere seg selv. Det er bare så... Arghrmpf (beste ordet jeg kan komme på som beskriver hvor lite lyst jeg har til å gjøre dette).

I begynnelsen var det ganske vanskelig å få noe konstruktivt ut av denne utfordringen.
Det første som slo meg er at vi har bemerkelsesverdig godt lys inne på toalettet. Deretter sto jeg en liten stund å funderte over innredningen og hvorvidt jeg likte den eller ikke. Fant egentlig aldri ut av det siden jeg tok meg sammen og prøvde å få utrettet den egentlige oppgaven. Se seg selv i speilet og prate fem minutter om noe positivt. Hva slags positivtet? Skulle jeg stå der å bare tenke på hyggelige ting? Eller virkelig se på meg selv og prøve å få frem noe positivt? Hva med litt av begge?

Ikke uventet så prøvde jeg desperat å se på alt annet enn meg selv.
Mye tid ble viet til den klinisk hvite veggen bak meg med grå lister. Fine "farger". Ta deg sammen.
Så gikk blikket over på klærne og kroppen. Et raskt løft på genseren. 72 kg viste vekta i dag morges. 3,5 kg mindre enn da Erico til Tyrkia. En god start. Genser ned. Fin genser egentlig. Kjøpte den nylig på Session med 30% rabatt. Godt kjøp altså. Blikket går videre nedover mot bukse og sko. Dressbukse og converse. En stil jeg er komfortabel med. Behagelig. Trekker opp ermene. Huden ser fortsatt brun ut selv om det virker som det har vært uker siden jeg kjente solen sist. Kjenner jeg gleder meg til ferie i september. Og til Ericos hjemkomst. En uke. Øynene er tilbake på ermene. Hendene. En gave fra Tappy på den ene armen. En kjærlighetserklæring til Moonie på den andre. Venner. Ekte? Jeg er alltid usikker på min relasjon til andre. Et stort problem. Jeg beveger meg videre til det neste.

Ansiktet.
Snakk om å ha en akilleshæl i trynet. Mitt hat, min undergang og min absolutt største irritasjon.
Jøss, hudormene begynner faktisk å forsvinne. Takk til Lush og Grease Lightning. Stirrer meg selv intenst på nesa, et slags kompromiss jeg har inngått med meg selv for å unngå å se alt rundt. Slik at det virker som jeg ser, men ikke. Blikket går ned. Presser det opp igjen. Øyenbrynene er ikke så ille. Skeive, uplukkede, men en grunnleggende fin form. Øyenvippene. De er lange, men ulike. Skeive. Jeg begynner å stirre på alt som er feil. Prøver å smile. Hater litt på tennene, den lille munnen og bollekinna. Får lyst til å slå meg selv. Ta deg sammen. Stirrer meg selv inn i øynene. Inn i sjela. Mørkt. Fokuserer på det synlige. Grønne øyne med en blå sirkel rundt. Uvanlig.

Jeg har en post-it blokk foran meg. Begynner å tegne strekfigurer.
Fokuset forsvinner. Ta deg sammen.
Jeg går ut.

 6 minutter.
Det føles som en liten seier.

 
 

19. Cook or bake something new.

19. Cook or bake something new.

Min bedre halvdel er veldig glad i å drikke iskaldt vann og var i en 3 års periode meget stolt av isbitkjøleskapet vårt. Det var selvfølgelig helt til slangen sprakk, ga termen "flytende parkett" en ny mening og ga x-antall av naboene våre (inkludert oss selv) et kortere hotellopphold.
Dette er sånn ca. et år siden, men vi har enda ikke fått koblet til kjøleskapet grunnet manglende vannsensor (som nå er påbudt i blokka...). Om 8 dager kommer halvdelen min hjemme etter et lengre opphold i Tyrkia og jeg har begynt å forberede hjemkomsten hans. En av punktene på lista mi er å sørge for at vi har nok isbiter i hus og jeg har da dratt det litt lenger enn å fylle vann i isbitposer eller gå til innkjøp av ferdige isbiter på Kiwi...



Fylte opp muffinsformene med vann og frukt!
De ble litt store etter min smak, men siden samboeren er av typen "bigger is better"
og alltid drikker fra de største litersglassene så burde disse være passende for ham.
Blir spennede å se om det har noe for seg eller om det bare ser veldig fancy ut.

 #masterchef

Provoserende Hår

"Provoserende hår"
Et fint utsagn fra Jaa9 og Onklp's "Partysvenske". Det høres morsomt, provoserende hår faktisk.
Det går da ikke ann å bli provosert av hår?!

Selvfølgelig går det ann å bli provosert av hår.
Donald Trump er et levende bevis på dette.
Mitt hår er et bevis på dette:



For øyeblikket har håret blitt så langt at det kiler meg i rumpesprekken.
Det er tørt, pistrete, tynt og varierer mellom å være kommunegrått og musebrunt.
Det er over ett år siden jeg farget det brunt og jeg klarer egentlig ikke å se noe særlig forskjell på det og etterveksten. Noen ganger er alt grått, plutselig er det brunt og her om dagen var jeg blond. I dag er fargen...noe. Jeg har lenge hatt planer om å farge håret mørkere igjen, jeg har faktisk både farge H&M og Lush liggende, men nylige samtaler med samboeren har overtalt meg til å gå tilbake til Satans farge: Blondt. Veldig blondt.

Det er ikke noe jeg gleder meg til, jeg ville faktisk gjort en rotfylling uten bedøvelse enn å gå tilbake til den fargen, men når det kommer til stykket... Jeg ser meg minimalt i speilet selv og ser derfor mer av trynet til typen... Så når han truet med å ta skjegget så måtte jeg jo komme med et fristende tilbud for å unngå det...

Det jeg nå sitter å funderer over er om denne fargingen burde gjøres av en profesjonell,
eller om jeg skal ta saken i egne hender, slik jeg har gjort med håret de siste 13 årene. Har vært hos frisøren to ganger i den perioden (tre ganger hvis man regner med klippen jeg fikk i fylla januar 2013), men det var kun for litt stussing og selv da så det ut som frisøren holdt på å gå ut av sitt gode skinn. Resultatet blir helt sikkert finere hos frisøren enn hvis jeg gjør noe selv, men kjenner jeg meg selv såpass godt at jeg i etterkant vet at jeg ikke vil føle meg fin nok. For det kompromisset frisøren er nødt til å inngå med håret mitt og det store, røde trynet vil nok være det beste man kan få til, men det er langt i fra hvordan jeg selv ønsker å se ut. Selv om jeg snart må innse at det er en uoppnåelig drøm og at jeg burde begynne å akseptere meg selv for den jeg egentlig er.

Herregud. Alt dette følelseriet bare for en hårklipp.

Snapchat

Jeg har selvfølgelig snapchat, men må innrømme at jeg først ble en aktiv bruker etter at Pappa slang seg på trenden. Detvar hjemme hos ham at jeg fikk lagt ham til, men jeg forventet aldri at det faktisk skulle dukke opp en snap. Men joda. Så fort han var i varmere strøk så dukket den ene snap'en etter den andre opp. Hvor han gned inn at han drakk kald øl, paraplydrinker og antall varmegrader han mesket seg i. Hadde mest lyst til å slette hele mannen fra vennelista mi. Men det gjorde jeg ikke,
han er jo tross alt pappa'n min.

Derimot så sliter jeg mer med enkelte andre individer på snapchat som ikke deler min genetiske kode. Hovedsakelig da folk som sender fullstendig uinteressante snapchats. Forrige uke så jeg for eksempel over tjue snaps av et parkettgulv. Det er jo forståelig at vedkommende er stolt av arbeidet sitt,
men når mannen jobber som snekker... Vel, jeg forventer egentlig noe litt mer kreativt enn parkett og listing. Det burde vel være basic knowledge i den bransjen?

Også har vi folk med unger, stort sett så er disse snapsa både søte og koselige. Dagen blir jo fort litt bedre av barnelatter og deres desperate forsøk på koordinasjon. 35 ganger om dagen? Not so much really. Jeg har jo ikke barn selv, men alltid hatt en anelse om at de i sine først levemåneder ikke gjør stort annet enn å spise, drite og sove. Dette har jeg nå fått bekreftet av en nyklekket far på snapchat. Egentlig, det mest overraskende er hvor overkosemose den fyren har blitt etter at spermcella hans utviklet seg til et levende vesen, men dette er visst, i følge foreldre verden over, helt normalt.
Mulig jeg kommer til å føle det samme om mitt eget fremtidige barn, men en liten del av meg tror ikke noe særlig på det. Hvis ikke ungen er i overkant hårete, har spisse ører og en hale da...

Nei, altså... Stort sett så kommer det mye fint (og rart) på snaps hvor det meste er helt innafor.
Jeg overlever både langtekkelige snapper av døde gjenstander, unger og kjæledyr. Takhøyden for selfies derimot.... Den har blitt farlig lav. Til tider så irriterende at jeg må holde meg unna vedkommende IRL fordi jeg har fått nok. Altså, så fremt man driver med noe eller skal påpeke en ny frisyre eller whatever, det funker liksom. Men ti tusen snaps av folk som ikke gjør annet enn å se på seg selv.... DET plager meg noe enormt. Jeg får et rasende behov for å trykke meg ut av snap'en, ringe de opp og skrike inn i røret: SE TIL HÆLVETE Å SE INN I KAMERALINSA DIN JÆVLA FJOTT.

Jeg vet ikke hvorfor dette plager meg så sykt mye, antakelig fordi folk ser helt rare ut når øynene deres fokuserer et helt annet sted enn resten av kroppsspråket.


Hei på deg! Kikker på denne dingsen jeg! Ha en fin dag'a!

Mottak av bilder ovenfor setter meg litt i tenkeboksen.
Var egentlig det bildet til meg? Har vedkommende fått ny telefon? Hårsveis? Ny bakgrunn? Skal jeg bli imponert over vedkommendes multitasking? Altså, selfieshot, selvstudering OG løfting av en arm?
Jeg forstår ikke greia.

Facebook Generators

Undertegnede har alltid funnet slike internettgeneratorer ganske så underholdende.
Jeg har blant annet fått vite at jeg skal dø i en alder av 32 som følger av en betent tånegl og at superheltnavnet mitt ville vært "The Awesome Midget". Plutselig trenger man ikke lenger å bekymre seg over de store spørsmålene i livet, internett har jo svaret!

De siste årene har det derimot vært dårlig med slike generatorer.
Altså, de finnes jo der ute, jeg har bare ikke aktivt søkt de opp på grunn av latskap. Derfor har det gledet meg veldig at facebook nå har tatt i bruk denne trenden hvor den ene nettsiden etter den andre analyserer profilen din og forteller deg hvem du egentlig er. Vi alle vet jo at facebook er selve speilbildet på menneskeheten. Bortsett fra når svarene man får ikke stemmer overens med virkeligheten og jeg må innse at jeg, på lik linje med resten av facebookmenneskeheten, har en profil som ikke gjør annet enn å representere representanten min. 
 

Facebook:



Fasit:
1. Tenker mest på meg selv, men det kan vel regnes som en form for kjærlighet det og.
2. Har dårlig ånde og lite lepper å kysse på. Munnen min er faktisk så liten at den ser ut som et anus.
3. Er veldig flink til å støtte Aass, Tuborg og Vinmonpolet.
4. Elsker å leke med hendene. Forutsatt at det er en iphone i dem.
5. Den stemmer faktisk! Liker veldig godt å gå tur, gjerne med musikk eller en lydbok på øret.

Facebook:



Fasit:
Finnes det egentlig en mer irriterende låt enn denne?
Bortsett fra det så er denne generatoren inne på noe veldig essensielt;
det at jeg helst ikke vil styres i noen bestemt retning og at livet skal være kjapt og enkelt.

Facebook:

Fasit:
Klestrender har aldri vært greia mi. Det begynte hovedsakelig med at vi aldri hadde penger
(vel, vi hadde egentlig penger, men når man hele tiden hører om hvor dyrt ting er, hvor mange reperasjoner firmaet må igjennom bla bla bla...Ja, da gidder man ikke akkurat mase om å få en ny Levi's bukse.) så det gikk for det mest i gjenbruk i tillegg til klær fra ulike billigkjeder.
Med alderen kom også latskapen, og i tenårene drev jeg stort sett bare dank og slik blir det jo ikke akkurat noe penger ut av. Så jeg ramlet ut på en slags bohem stil som jeg har beholdt til den dag i dag. Vel, jeg kaller det bohem. Erico kaller det boms.

MEN! Jeg har overraskende nok hørt TO ganger fra TO ulike personer på under TO uker at jeg har en fin stil (du er ikke inkludert blant disse to, Mamma, av åpenbare grunner. Kan tre på meg en søppelsekk og du syns det ser bra ut.). Men en inspirasjon kan man ikke akkurat kalle det.

Facebook:



Fasit:
Siden vi alt er halvveis i 2015 så ser det veldig mørkt ut for alle disse punktene,
men vi kan selvfølgelig håpe på at de blir oppfylt i 2016. <- Se! Er fortsatt litt positiv.

 

MUSIC 123 - The Avener & Phoebe Killdeer "Fade Out Line"

123. THE AVENER & PHOEBE KILLDEER "FADE OUT LINE"

Noen få ord:
Hadde aldri hørt noe fra verken den franske produsenten The Avener, ei det franske bandet Phoebe Killdeer & The Short Straws før jeg snublet over denne digge miksen. Den klatret ganske høyt på diverse europeiske lister i fjor, noe som minner meg på at jeg må bli litt flinkere på å snoke på de ulike musikklistene rundt i Europa. Tar alltid et lite raid før jeg skal ut på reise, eventuelt hvis vi får utenlandsk besøk, men det skjer da vitterlig ikke så ofte (selv om det ikke føltes helt sånn i vinter...).

"Fade Out Line" er egentlig den eneste låta jeg har hørt av disse folka som jeg liker.
Killdeer har en fantastisk mørk stemme, jeg har bare ikke kommet over noen andre låter hvor jeg har funnet den passende. Ikke at jeg skal skryte av å ha hørt så forferdelig mye da...
De første gangene minnet låta meg om noe jeg hadde hørt før, og det tok litt tid før jeg kom på at refrenget ga noen svake assosiasjoner til Antony & The Johnsons "Cripple and the Starfish". Forøvrig ikke funnet noen som er enige i akkurat det.

Anbefalt spilleliste: ElectroChill



Heading deeper down
We're sliding without noticing
Our own decline
Heading deeper down
We're hanging onto
Sweet nothings left behind
Deeper down
Deeper down
Deeper down
Deeper down
Down deeper down yeah

Har også for vane å oppkalle bildene mine etter låter/filmer/serier som inspirerer,
og for en tid tilbake gjorde jeg ferdig dette i forbindelse med en bloggutfordring:


"Fade Out Line" - Posca on canvas

Har enda ikke blitt kvitt det, fortsatt på giveaway stadiet....

  

18. Ditch the news and instead seek out an interesting article to read.

18. Ditch the news and instead seek out an interesting article to read.

Den siste tiden har jeg ditchet det meste av vanlige nyhetskanaler som Dagbladet og VG takket
være en viss gratis avis som har dukket opp på døra.... Klassekampen! Denne venstrevridde avisa har aldri fattet min interesse for jeg er jo generelt svært lite interessert i politikk, men dette er noe som har endret seg med årene. Eller, jeg har fortsatt ikke peiling på politikk, men har skjønt såpass at jeg må legge ned et visst engasjement i hva jeg forventer av vårt lands ledere, den globale styringen og folk flest. I Klassekampen har jeg funnet mange fine artikler og har fått blod på tann når det gjelder å finne lesestoff fra mindre, uavhengige aviser. Anbefaler alle å ta en liten kikk på serien som har gått i klassekampen denne sommeren: Er vi for mange på jorda? 

En meget spesiell serie hvor det kommer frem noen unike meninger. Jeg er ikke enig i de alle, men jeg er av de som er bekymret for den økende befolkningen og problemene som kommer som følge av det. Et tema jeg merker mange ikke en gang vil gå inn på fordi det er "meningsløst" og "overdrevet". Selvfølgelig ytret av trygge nordmenn som stort sett ikke merker noen andre problemer ved befolkningsøkningen enn at det har blitt vanskeligere å få barnehageplass.

For noen blir kanskje engasjementet mitt for ekstremt.
Uten at jeg helt skjønner hvorfor. Flaut er vel faktisk ordet som har blitt brukt.
Blogg og facebook blir aktivt brukt til å ytre hva jeg mener og det burde da vel være lov? Jeg stalker jo ikke akkurat ned folk for å presse meningene mine ned hodene deres. Heller ikke face til face har jeg noe behov for å belære andre mennesker om dyrevern, kvinnekamp og rasisme, men hvis temaet dukker opp.... Da er det vel vitterlig fritt frem for alle å si hva de mener?

Sist jeg fikk en dult i siden var under et middagsselskapet og temaet gikk på hvorvidt ordet "neger" kan brukes eller ikke. Min mening, som jeg også ytret høyt, er at hvite, priviligerte menn ikke har noen rett til å føle seg krenket over at de ikke får bruke ordet neger. Og for meg var det ekstra viktig å få det frem i den settingen da samtlige rundt bordet syns at "sotskalle" er et passende kallenavn for afrikanere. Det var jo bare å holde kjeft da og høre det ene idiotiske argumentasjonen etter den andre. "Bare hør på den rapmusikken da, de sier jo neger til hverandre hele tiden. Hvorfor er det noe annerledes for oss?". Eller folk som sutrer over at de ikke lenger får kalle sjokoladeboller for negerboller for "det heter jo fortsatt hvitløk!" Barnehagementalitet.

Men det aller flaueste var visst holdningen min til hendelsen som skjedde hos Nikita frisørsalong for en liten tid tilbake hvor jeg tok parti med den forsmådde småbarnsmoren i en facebookdiskusjon. Jeg blir helt flau på dine vegne. En uttalelse jeg fikk over telefon som satte meg helt ut. Diskusjonen gikk både rolig og saklig for seg, for en ting jeg har lært av sære meninger at jo mer konsekvent man er, jo lettere blir man hørt. Ja, nesten forstått. I min tid har jeg til og med klart å få noen til å endre synet sitt bittelitt. Det er en stor seier i min verden. 
Veien til drittslenging er nemlig farlig tynn og jeg vil i allefall ikke ha det på meg at jeg er en slags rasende feminist som tordner hver gang noen bruker pelshatt og som tror at kvinner blir trakassert bare de går ut døra. Det er ikke så sært, men verden i dag består av mange små, "ubetydelige" problemer som alle har opphav i noe større. Dette kan man jo ikke nekte for at er tilfelle, men man kan faktisk være stor nok til å innrømme at det er problemer en selv ikke ønsker å bry seg om.
Det er en helt ærlig sak det! Fortsett med ditt du og så kan vi særinger fortsette å skrike litt for oss sjøl da vettu, om miljøproblemer, overbefolkning, trakassering, kvinnekamp, rasisme og dyrevern.
Men sier du din mening, så se ikke bort fra at jeg sier min.

 



MUSIC 122 - Ed Sheeran feat. Rudimental "Bloodstream"

122. ED SHEERAN FEAT. RUDIMENTAL "BLOODSTREAM"

Noen få ord:
Ed Sheeran har de siste årene gjort stor suksess, men personlig har jeg aldri hatt noe sansen for musikken. Mest sannsynlig fordi jeg ikke ville henge meg på trenden (ikke at jeg aktivit holder meg unna alt som trender, for det gjør jeg jo ikke....), men så driver man å cruiser rundt på spotify da vettu og plutselig dukket det opp en låt av Sheeran sammen med et av mine favorittband, Rudimental,
og da var det ikke vanskelig å forelske seg (hjalp jo på at gutten også hadde låta som kom på rulleteksten av "The Hobbit: The Deselation of Smaug").
Dessuten falt jeg hardt og dypt for teksten. Den passer tildels meg selv, men jeg får som regel en annen god kamerat i tankene når jeg hører denne låta. Noe usikker på om jeg burde fortelle ham akkurat det da.... Den handler forøvrig om en MDMA tur, så det skorter ikke akkurat på likheter der heller.
Elsker forøvrig at Ray Liotta er med i musikkvideoen....!

Anbefalt spilleliste: ElectroChill


 

Oh, no, no, don't leave me alone lonely now
If you loved me how'd you never learn?
Oh, coloured crimson in my eyes
One or two could free my mind
This is how it ends.
I feel the chemicals burn in my bloodstream
Fading out again.
I feel the chemicals burn in my bloodstream
So tell me when it kicks in

17. Do yoga.

17. Do yoga.

Har jo faktisk tatt et kurs i yoga, men det husker jeg ikke noe av. Måtte derfor få hjelp av google til å finne frem de enkleste stillingene (takk til Side2), vente til jeg var alene hjemme for å så gi det et forsøk. Prøvde å ta noen bilder underveis.... Resultatet var like blurry som sinnet mitt var etter de første øvelsene. Jeg er tydeligvis stiv som en stokk, har muligens pådratt meg en slags strekk som følge av kontorsittingen min og har nå store problemer med å bøye hodet mitt mot venstre.

Vaycay

Selv om Erico er på helsereise og vi planlegger en liten ferietur til høsten, så tok jeg meg en uke ferie nå i juli for å nyte litt av den gode, norske sommeren. Jeg forventet selvfølgelig skiftende vær og regn, men må innrømme at jeg stort sett var velsignet med bra vær og godt var det!
Mamma har hatt sommerferien sin hos meg og være stengt inne i en liten leilighet med en som har pratesyndrom kunne blitt i overkant mye, men det har gått så fint at hun skal komme å være hos meg denne uken også, selv om jeg jobber og vi er Odinløse. Vi skulle egentlig passe på bikkja de neste ukene, men han har blitt kidnappet av noen utenforstående som tror de har krav på bikkja siden de passet ham litt som valp. Jeg er egentlig veldig forbanna over dette siden det er mye korrigering som må til når han kommer tilbake derfra (hjelper ikke at han var hos Farmor før det... Bikkja fiser sikkert vafler enda...) siden de (og Farmor...) ikke følger de reglene vi har satt for bikkja...
De gir ham feil mat og lar ham hoppe og styre rundt som han selv vil. Han blir sjukt uforskammet av å være andre steder enn hjemme hos Pappa eller meg... Forhåpentlig får jeg bikkja til uka så vi får roet ham ned innen Pappa kommer hjem, både for Pappa og Odin sin skyld. Føler jeg meg som en dyremishandler som lar ham være hos alle disse menneskene og vil egentlig bare ha ham fortest mulig hjem.... Så kan hende jeg kidnapper ham tilbake i løpet av uka...
Ok, skal slutte å klage nå. Har en tendens til å gjøre det litt for mye (som om dere ikke visste det...).
Er ikke uten grunn at samboeren min ga meg en slik t-skjorte i sommergave:


Ikke helt passende i disse "jeg prøver å være positiv-dager",
men han vet vel like godt som meg at det bare er noe midlertidig.

 Vel, første dag i ferien startet veldig bra.
Jeg ble faktisk bedt ut på drikke av Spunchy og dama hans, Superhelt.
Vi dro den heldigvis ikke helt ut, for å være ærlig så ble vi litt skremt av prisen på øl'en vår:

Og godt var nå det, dagen etter skulle nemlig jeg og Tappy ut på roadtrip for å feire
bryllupet til noen venner. De har kjøpt seg en nydelig liten perle ved Tyrifjorden og festen foregikk for det meste nede ved vannet. Frem til det begynte å blåse selvfølgelig. God norsk sommer!
Vi takket for oss i 10-tiden og dro hjemover igjen. Dagen etter skulle jeg nemlig hente Mamma,
men før det så rakk jeg å få på en bitteliten piece nede på lovligveggen samt grillings med Tappy og Styr Unna før himmelen, bokstavelig talt, åpnet seg. God norsk sommer ja! Piecen ble helt jævlig da, men maten smakte himmelsk.


Øvelse gjør mester. Forhåpentlig.


Makrellgrilling med søtpoteter og salat. Tappy er en fantastisk kokk!!

På kvelden hadde jeg planlagt å ta med Mamma ut på hvitvin og blåskjell, men været var fortsatt grått og vått da kvelden kom så vi koste oss hjemme isteden. Isteden planla vi å gå ut igjen dagen etter, men været var skiftende og helsa til Mamma var skrall. Da var det godt å ha en ny sesong med Dr. Who tilgjengelig... (forøvrig ikke særlig happy med han nye doktoren i sesong 8, håper det blir bedre i sesong 9....) samt et lerret som desperat trengte litt TLC.


Begynner å nærme seg ferdig nå... Skal bli digg.
Da kan jeg slenge det bakerst i skapet som det meste jeg lager... Det ser ikke så ille ut på bildet her, men har lagt til noe mellom parkeringsautomaten (Ericos navn på disse figurene mine) og piecen samt at jeg må ha på shining og en slags outline. På det stadiet klarer jeg alltid å fucke opp bildene mine (og piecene). Overarbeide de eller noe annet teit. Egentlig skulle jeg holdt meg til det halvferdige resultatet. TLC liksom.

På tirsdagen var været mye bedre så jeg og Mamma ruslet ned til Cafe Grua hvor vi drakk litt øl og spiste en nydelig pizza ved navn Trikkesvingen (godt alternativ for pesceterianere). Gikk så videre ned mot byen for å spise blåskjell til kvelds, men magen var fortsatt full av pizza så det ble noen Whiskey Sours isteden...

Dagen etter dro vi for å nyte litt sommer ute på Hurumlandet.
Der varmet vi opp jaccuzzien (har blitt litt bedre venn med det badekaret...) og tente opp grillen. Herlig norsk sommer! Overraskende så var været like fint på torsdagen så vi fikk en flott og solrik dag før turen gikk innover til byen igjen på kvelden.


Idyllisk!

Fredagen min skulle nemlig tilbringes på hytta til Svigers mens Mamma skulle ha litt kvalitetstid med Moonie. Jeg var lovet både sol og sommer nede på den sørlige perlen, men ble isteden velsignet med både regn, torden og i overkant frisk bris. God norsk sommer! Det gikk heldigvis verken utover festlighetene jeg var invitert til der nede, svigerfarfars 87 år dag ble feiret og rekepartyet for hyttegjengen ble en suksess. Jeg dro derfra ganske tidlig for å ha hele søndagen (den siste fridagen min) hjemme, men da jeg var på vei ut sto x-antall damer i 50 åra og twerket til Barry White...
Livlig gjeng!

På søndagen sendte jeg Mamma hjem med bussen for å ha et lite avbrekk fra folk samt at hun hadde en del ærend som skulle utføres. Så da humpet jeg meg ned på veggen igjen i Ericos graffmobile og sto der overraskende nok helt alene i det strålende været. Skulle utnyttet meg bedre av alenetiden og eksperimentert litt mer, men nervøsiteten over at noen kunne dukke opp ble for sterk så jeg tok den trygge, kjedelige og ukreative veien. Fikk øvd på ulike dyser da, så noe godt kom det ut av malesession.




Parkeringsautomaten på vegg!

Vel hjemme ble jeg truffet av en dyp sorg over at ferien snart var slutt og furtet meg i seng så tidlig som 22:00 for å være uthvilt til første arbeidsdag. Forsov meg faktisk ikke så det var jo en god start på en ny arbeidsperiode. Men må innrømme det er tøft å sitte her inn å glane på sola og er noe irritert over at jo nærmere arbeidsdagen nærmer seg slutten, jo flere skyer dukker det opp på himmelen. 
God norsk sommer....! 

  

Julegrisen

Det er sommer og sol. Det burde reflekteres med sommerbrun hud og flagrende klær. Slik har det også vært. I gledes rusen ble det til og med postet et bilde, sommerbildet. Jeg følte meg nesten litt fin.

 

Og så lot jeg folk ta bilder av meg på en fest. Trodde de skulle holdes unna offentligheten, men som alt annet i disse dager så skal det spys ut til almennheten. Feit. Stygg. En jævla fuckings julegris.

Hvorfor må folk gjøre sånt? Hvorfor har det blitt så jævlig greit å poste trynet til folk på internett selv om man lar seg fotografere?

Hælvete.

Dodger man kameraene er man kjip. Ber jeg de om å fjerne bildene føler man seg sær.

Men det verste er å føle seg så elendig. Når man i uker prøver hardt for å bli bedre. Tror man ser resultater. Og så får man realiteten slengt i trynet. Altså, jeg har jo speil. Men de virker langt hyggeligere enn kameraene. Fordi jeg vil. Men bildene viser at jeg ikke får det til.

Erlend Elias søker lykken

DBTV serien "Erlend Elias søker lykken" kom ut i fjor våres, men trege meg har ikke sett den før nå.
Og beklager Erlend, det er ikke meningen å le av ditt "kjedelige" og småulykkelige liv, men fy faen så morsom du er! Her er det total mangel på filter og det fører selvfølgelig til at gullkorna kommer på løpebånd.

"Æ har et så kjedelig liv at i dag så bestemt æ mæ for å ta en ny vei hjem fra jobb.
Og nu har æ kjørt mæ bort."

"Æ var utilgjengelig i gjerningsøyeblikket."

"Æ kan ikke si et gullkorn når æ ikke har funne kornet."

Det virker som humoren varierer veldig mellom å være frivillig og ufrivillig komisk, sikkert noe redigert også, men det skal sies at for mitt vedkommende så slår også dialekta hans ganske høyt opp på latterskalaen. Sutrete nordlandsk er ganske lættis å høre på (gjelder ikke hu blondina i "Bloggerne". Det høres ut som hun dør litt hver gang hun prater.) og med det manglende filteret så blir jo selvfølgelig dette prima underholdning.

I serien så er altså Erlend Elias, stylist og livsnyter, på jakt etter lykke. Han er 31 år (jeg mener 27...), har opplevd det meste i livet og vet egentlig ikke hva han skal gjøre nå. Livet føles monotont og kjedelig og Erlend legger derfor 6 uker av livet sitt i hendene på DBTV som skal hjelpe ham mot et lykkeligere og bedre liv. Det går ikke helt som forventet for Erlend, noe som er helt utmerket for oss seere.
Det kommer en del fine gloser. Og gullkorn.

Men hvis du virkelig vil høre Erlend kjefte på god, gammel nordlandsk så anbefaler jeg Erlend Elias sin første serie på DBTV: "Erlend Elias vs. Roskilde". Aldri sett noen så sinna på en festival før! Og jeg er kronisk sint.

Fargemisbruk

I går tok jeg turen ned på lovligveggen igjen, og da med Jensi på slep.
Ikke overraskende så var det skikkelig gangsterparty der nede med en noe alkoholisert Liffen,
en malekåt Veggis og en helt på tryne TS. Det var også malings på gang av Urge og Styr Unna i tillegg til at både Milke og Tappy dukket opp etter en stund for å henge. Selv prøvde jeg meg på noe nytt, med et veldig uheldig utfall. Så nå har jeg også tre stygge greier oppe på veggen der, noe som også gjør at jeg er den mest representerte maleren... Det er litt flaut, men samtidig så er det noen elementer i piecene som jeg liker og jeg regner med at de fleste skjønner at jeg er i en læreprosess.

For den er jaggu ikke enkel, denne graffitimalingen.
Man må for eksempel ha et veldig godt øye for farger, noe jeg ikke har, og man må også være veldig flink på dette med størrelsesforhold og dimensjoner, noe jeg ikke er. Men det finnes selvfølgelig dyktige graffititartister som heller ikke ser ut til å kunne noe særlig om disse tingene, men de har i det minste can control. Det er også et punkt jeg er nødt til jobbe med, men det kan bli litt morsommere nå i sommer siden jeg har fri tilgang til can og dyselageret til Erico (eller, har egentlig ikke fri tilgang, men når man drar på en måneds ferie og legger igjen nøkkelen hjemme... Det kalles "fri tilgang" i min verden...). Aldri forsket noe særlig på å de ulike dysetypene, det har liksom ikke vært noen mulighet til det. Før måtte vi jo reise et stykke for å male og når man først kom dit så var det best å holde seg til det man var kjent med for å ikke fucka opp piecen ytterligere. Nå er det bare å ta med seg en pose cans og litt dyser i bilen og male en rask piece når man føler for det. Eller gå helt overboards som jeg har en tendens til... Slik som i går da jeg midtveis bestemte meg for å begynne på noe som jeg ikke hadde sjans til å fullføre som ønsket. Men fikk akkurat melding om at Natur er å maler over den nå.
Tre er redusert til to, og godt er det.

 



 

MUSIC 121 - Ben Howard "Oats in the Water"

121. BEN HOWARD "OATS IN THE WATER"

 

Noen få ord:
Denne låta, "Oats in the water", er fra Ben Howards femte EP, "The Burgh Island EP"
(norske Monica Heldal er forøvrig feature på EP'ens fjerde spor, "Burgh Island"). Han har i tillegg to studioalbum som inneholder mange av singlene fra de tidligere EP'ene, men antall utgivelser er fortsatt imponerende for en kar som bare er 28 år. Ivrige "The Walking Dead" fans husker kanskje denne sangen fra en av de mer dramatiske episodene i sesong 4. Der gjorde den i alle fall et sterkt inntrykk på meg, noe som resulterte i både ståpels og tårer.

Anbefalt spilleliste: Stjernehimmel.



Go your way,
I'll take the long way 'round,
I'll find my own way down,
As I should.

  

Another piece on the wall



Veggen åpnet forrige tirsdag og i dagens Drammens Tidende (for dere med pluss abonnement vel og merke...) står det en fin liten artikkel om hvordan den 150 meter lange veggen nå er dekket i bredden (høyden blir garantert tatt i løpet av sommeren...). Veggen er med andre ord allerede en suksess og det har vær en hel masse malere innom fra fjern og nær. Blir mye aktivitet her i sommer med maling og jams, så er du i Drammen, ta turen innom! Veggen ligger ved Statoil på Rundtom.

 


Lexus - Jihl

Haha. Jeg hater å lage bakgrunn.

Drammen Graff City

Det siste årene har gatekunsten eksplodert i Drammen, og i fjor ble vi velsignet med en bitteliten vegg i Gjetergata. Selv malte jeg aldri der nettopp fordi veggen var så liten.  Det var alltid folk der, den var alltid full av nye freshe piecer og det lå midt i et boligfelt. Jeg får klaustrofobi av mindre. Så når Drammen Havn åpnet portene og dedikerte en hel side av et enormt bygg til graffitimalerne, ja da fikk jeg endelig dratt ræva mi opp av sofaen. Dette blir en herlig sommer!!!

 



Den Lille Havfruen

En rødtsrømpe av ei mor var i Nikita frisørsalong nylig og følte et særdeles overtramp da dattera ble plassert i en Ariel frisørkappe. Moren la ut irritasjonen sin på Nikita sin facebookside og det tok ikke lange tid før det poppet opp rasende kommentarer om at hun er en hysterisk kjerring, dårlig mor,
at det er synd på ungen og at moren selv burde ta seg en bolle. Fy søren liksom. Helt utrolig at dette mennesket klarer å ytre sin egen personlige og unormale mening på facebook! Outrageous!

Innlegget til denne damen var etter min mening noe krasst, men på en annen side helt valid hvis man er av typen som ikke ønsker at barnet skal bli dratt inn i det typiske kjønnsmønsteret som legges til rette for barn i dag. Men da mishandler hun visst barnet sitt. Nekter barn å være barn og seksualiserer hele ungen. For barn tenker jo ikke sånn!

Nettopp! Barn tenker ikke sånn!
Og de tenker absolutt ikke sånn av EN Liten Havfrue som de fikk på seg EN gang hos frisøren.
Men disse barna ser ikke slike bilder bare en gang. De ser tusenvis av dem hver dag.
Ikke bare i tegnede versjoner, men de får like mye med seg forsidene på dame og herremagasiner, serier og reklame på TV og internett, reklameplakater på bussholdeplasser og kjøpesentre.
Lettkledde og seksualiserte bilder finner man overalt og jeg skjønner godt mødre som ønsker å holde disse idealene så langt vekk i fra ungen sine som overhode mullig og tilrettelegge for at de velge noe annet enn den såkalte "normalen". Selvfølgelig, hvis denne moren sitter å jabber om denne seksualiseringen inn i øret på dattera dag inn og dag ut så går hele "vinninga opp i spinninga", men det er vel naive meg da som velger å tro at denne damen ikke er ei kjerring.

Dessuten begynte jeg å fundere over noe annet siden alle hyler om hvor dårlig mor hun er.
Hun snakker forsåvidt bare om sin egen mening i forhold til dette, men igjen kommer naive meg frem: Har noen tenkt på at hun kanskje har en datter som IKKE foretrekker typiske jenteting?
For jeg har mange vage minner fra barndommen hvor dette var et typisk problem, og da spesielt for søster'n. Som da det var karneval i barnehagen og søster'n ville være Zorro, noe barnehagetantene fant upassende, men vi hadde heldigvis en mamma som trumfet gjennom det meste...
Lignende problemstilling møtte vi på McDonald's. Jeg ville ha jenteversjonen av Happy Meal. Søster'n ville ha gutteversjonen. Vi begge måtte ta jenteversjonen. Jeg aner ikke hvor mange ganger søster'n måtte sitte igjen med noe som var rosa og glitrete fordi hun var jente. At hun foretrakk noe annet var sjeldent noe andre folk brydde seg om. Herregud! Hun var jo jente! Og alle jenter liker jo rosa! Indirekte fortalte alle disse menneskene søster'n at det var hun, lille jenta, som måtte skjerpe seg.
Bli som alle de andre jentene. Og hun ville jo bare være seg selv...

Skjønner dere folkens?
For dere er det bare litt glitter og ei kappe og hvis du har ei datter (eller en sønn!) som liker dette, så fint for dem! De skal få lov til å leke med Barbiedukker og sitte med Arielkappe hos frisøren, men de skal ikke behøve og bli plassert i slike settinger gang på gang basert på kjønnet. Hele kappehistorien er forsåvidt en liten sak, men på en annen side et svært viktig bidrag i debatten rundt denne økende trenden med at alle jenter er prinsesser og alle gutter er superhelter. Vi vokser opp i dag med uendelige muligheter når det kommer til studier og arbeid, gi barna styrke til å alltid velge hva som er riktig for dem og ikke basert på hva som er riktig for kjønnet. Hvis ei jente velger å bli omsorgsarbeider...Flott! Velger hun det yrket fordi venninne har gjort det samme, mens hun egentlig sikler på å gå byggfag... Trist!

Ta ikke for gitt at barn og unge alltid tar valg ut i fra hva de selv vil.
De er på søken etter en identitet og en tilhørighet. Jakten på venner og aksept kan få oss til å gjøre de merkeligste ting. Hvordan tror dere det er mulig for barn å rotte seg sammen å mobbe, selv om hver og en av dem vet at det de gjør er feil? Hvordan tror du det er mulig at ditt ellers så veloppdragne barn plutselig blir fersket med å knuse vinduer? De gjorde det neppe alene... 

Og det var ikke bare de voksne som pleide å kommentere søstern's uortodokse valg, det ble like mye plukket opp av de andre barna som kunne le av at hun hadde på seg gutteklær eller kom drassende med MC-musene fra Mars når det var lekedag. Hvor i pokker tror dere disse holdningene kom fra? Barna?

For selv i voksen alder har dette vært vanskelig.
Søster'n jobbet i mange år som gravemaskinfører og en gang på et utested møtte vi på en særdeles ekkel fyr som mente at søster'n, på bakgrunn av yrket sitt, verken var gutt eller jente... Og derfor fritt vilt... Dette eskalerte utover kvelden, og jeg fikk søster'n ut av situasjonen, men havnet i skjærsilden selv. Resultatet? Et par brista ribbein og en haug med blåmerker som kunne blitt verre om jeg ikke hadde blitt reddet av en god samaritan fra videre vold og annet som denne eklingen var i ferd med gjøre...

Og han er faen ikke den eneste.
Han er langt ifra det eneste mennesket jeg har møtt på i VOKSEN alder som forteller meg hvor FEIL jeg er fordi jeg ikke er ordentlig feminin. Selv i et forhold ble dette et problem selv om vedkommende begynte å date meg da jeg brukte Johnny Blaze-bukser og var selverklært guttejente.
Plutselig ble det skammelig å ta meg med ut siden jeg ikke pyntet meg som andre jenter og det var et stadig mas om sminke, klær og smykker. Jeg har skapet stappet med ubrukte smykker, en haug som øker for hvert år selv om dette er noe jeg ALDRI bruker. Fordi jeg er jo jente. Og jenter liker smykker! 
Er det rart man føler seg utilstrekkelig? Når omgivelsene og de nærmeste forteller deg at:
Ja, det er faktisk noe galt med deg som ikke liker kjoler, halskjeder og glittervesker.
Du må forandre deg. Bli en annen. Like noe annet.

Du må for guds skyld ikke være deg selv hvis ikke dette er representativt for kjønnet ditt.
 

"Prosjekt Positiv"

Det er 25 dager siden "Prosjekt Positiv" ble startet.
Et prosjekt som strengt tatt ble avsluttet for 15 dager siden.
Da kom den velkjente negativiteten krypende tilbake. Eller "realismen" som jeg kaller det,
et langt mer passende navn, dog ikke helt forenelig med "Prosjekt Positiv".

Det beste for både kropp og sinn er nok å prøve å holde seg på positivitetstrenden,
men det er vanskelig alene. Det finnes ikke nok oppmuntrende ord i vokabularet mitt til å holde motet oppe på falskt grunnlag. Men det å være sammen med andre... Vel, det fungerer jo ikke det heller.
Jeg nære på andres glede og positivitet, men tilbake får de en stor, svart klump av negativitet.
Jeg er ødeleggende. Relativt enveiskjørt. Ganske så ond.
Det er greit å holde folk på armlengs avstand og litt ute i periferien samtidig som jeg skal prøve
å være hyggelig og imøtekommende. Rolig. Prøve å ha mitt på det rene og forhåpentlig sitte
igjen med følelsen av å ha forsøkt uten å ha prøvd for hardt.
Sistnevnte fører alltid til søvnløse netter fordi det kommer så uendelige mye teite ting ut etterfulgt av en forferdelig væremåte. Iherdig gestikulering, overdreven latter og idiotiske kommentarer. Sarkasme pleide jeg å kalle det, men nyere forskning har bevist at det er ren bitching. Det er helt utrolig hva omgivelsene må finne seg i og det er på tide at jeg gjør det enklere for dem.

Den viktigste, og vanskeligste, delen er å holde seg unna alkohol i sosiale sammenhenger.
Uten så sier jeg ikke en dritt, med så sier jeg for mye. Alternativ en er uten tvil det beste så jeg får holde alkoholismen min innenfor hjemmets fire vegger. Eller gjøre mitt beste for å unngå for mye, selv om jeg tror det vil være langt lettere å avstå. Ofte skal det ikke mer enn en øl til før kjeften går... 
OH THE STRUGGLE.

Fuck this. I'm gonna drown myself in beer.

 



Gullkorn Part 10

Jensi!! Du burde kjenne meg godt nok til å ikke spørre slike dumme spørsmål:

 

Snakker med Moonie om erkefienden min:



Ble litt lei av at alle reagerte med
"HÆ?! Har DU vært på TUPPERWAREparty?!":



"Jeg vil lese DIN blogg"

Det finnes ikke nok stygge ord i verden som beskriver hvor mye jeg misliker slike innlegg
(jeg ville egentlig bruke ordet "hate", men prøver å holde meg litt positiv om dagen.
Det går ikke så bra.). Det er ren kommentarjaging! Jeg har selvfølgelig prøvd ut dette ved flere anledninger og har aldri opplevd å få positivt tilslag. Det kan selvfølgelig skyldes at bloggen min er ganske så negativ og ca 1/3 av de som leser den vil få akutt depresjon, men ALLIKEVEL...
Det stopper ikke den brutale sannheten om disse "jeg vil lese DIN blogg"-folka...
De er noen snyltere på bloggsamfunnets rompe hvor de får deg til å føle deg unik og interessant.
Nei, de er ikke interessert i DIN blogg. De er kun interessert i lesestatistikk og kommentarer så du gjør verden en tjeneste ved å bare scrolle deg videre når du kommer over slike innlegg.

Og scrolling er faktisk et nøkkelord her.
For på forsiden til blogg.no så er ligger det jo hundrevis av linker til blogger og innlegg som man kan lese. Det er bare å scrolle nedover forsiden og klikke på alle de som man finner interessante. Det må vel være mye bedre enn å få sitt eget kommentarfelt nedlesset med en hel haug av linker til blogger som man ikke aner noe om og som man helt sikkert ikke har noen interesse av? Det er vel...logisk?

 



Etterord:

Her hadde jeg tenkt å skrive en slik "til de av dere som bare leser overskriften", men det er jo ingen vits da de bare leser overskriften... Men jeg vil gjerne påpeke at alle linker som blir lagt igjen i kommentarfeltet vil bli ignorert. I verste fall kan det komme en bøtte med kjeft.
Kan være jeg er litt hormonell om dagen (som i PMS, ikke graviditet! Litt lei at folk tror sistnevnte hele tiden. Slapp av! Jeg er bare en feit 30-åring med sinneproblemer!).

Working Hours

Jeg er en kjedelig person. Jeg har en kjedelig jobb med kjedelige arbeidstimer. Men kjedsomhet til tross, det betyr ikke at jeg er interessert i å høre hva folk rundt meg tenker og føler til enhver tid mens jeg arbeider. Rett ut: Jeg hater det. Men det går dessverre nesten ikke en dag uten at man våkner til en eller annen åpenbaring, eller verre: Et problem. Sistnevnte er det verste, men det har vært så mange av dem at enhver kontakt som rekkes ut, bare om det så er en åpenbaring, får sinnet mitt til å fly i taket. Jeg er lei av å deale med andre folk personlige shit mens jeg prøver å fokusere på jobb. HÆLVETE.

Resultatet er som oftest katastrofalt.
Tålmodigheten min er tømt og det ender med at jeg biter i fra meg verre enn en utsultet hai.
Uten at det egentlig er noen unnskyldning eller godt nok grunnlag. En del av meg ber om at jeg tar meg sammen, igjen og som alltid, men den største delen av meg (muffinsmagen) ber meg om å gi faen. Slutte å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke bygger luftputer under armene på folk, for selv om de (og jeg..) innbiller seg at livet deres hadde vært fiksa hvis jeg gadd å ta i et tak, så har jeg av erfaring lært at det ikke gjør annet enn å utsette problemet. Enable it. Og da kommer aldri jeg meg videre.
Og på et tidspunkt i livet må jeg sette meg selv først. For jeg fungerer ikke.

Dette fungerer ikke.

 




 

Camp

Fra fredag til lørdag dro jeg, Erico og et vennepar av oss sørover for å campe. Vi hadde ingen spesiell destinasjon i tankene, men Erico hadde sjekket hvor været tilsynelatende skulle være best så ferden gikk mot Holmestrand og Horten. Vi kjørte rundt der en liten stund før vi fant en passende plass like før Horten og rigget oss til. Vi så at det var en hel masse folk og telt satt opp på odden ved siden av, vi  trodde det var en slags avslutning eller noe slikt, men ettersom det kom heftig med livemusikk derfra googlet vi festival+Horten og kom frem til at vi hadde fått oss en meget fin beliggenhet i forhold til Vervenfestivalen. Fikk sniklytta til både Bare Egil Band og Honningbarna!



Vi brukte dagen/kvelden på å sette opp campen og få bålet til å fungere.
Jeg og Ulla tok også en liten gåtur i området og fant ut at hortinger (?) er veldig kreative:


Perlehund!

På flere måter....:


Da turen var ferdig begynte vi å drikke og etter det ble det i grunn mørkt. Sånn bokstavelig.
Heldigvis hadde vi en vakthund til å beskytte oss:


Kompis!

Dagen etter våknet jeg opp med bare en liten flik av soveposen over meg, Erico snorkende bak teltet, Sau snorkende foran teltet og en stuptrøtt Ulla som satt å passet på bålet. Og vaktbikkja.
Planen var å grille, gå tur og kose oss utover søndagen, men kraftig vind og et dundrende hode satte stopper for de planene. Isteden kjørte vi rett hjem og la oss på soafen. 

 

 HAPPY CAMPERS!

Socialize

I helgen har jeg prøvd å være sosial igjen, med forholdsvis ræva utfall.
Sittende alene føler man seg relativt brilliant som kommer på flotte samtaleemner, spørsmål og ice breakers... I et rom med andre går hjernen i stå. Noe så enkelt som "hva anbefaler du å spise i Drammen" blir respondert med det typiske "her er det blankt"-blikket tett etterfulgt av total mangel på å forstå den rådende kommunikasjonsformen.
De fleste interaksjoner med mennesker ender alltid opp med at jeg må facepalme meg selv i ukesvis etterpå.

Natten er verst.
Tiden før man skal sove og hjernen reflekterer og bearbeider de siste hendelsene samt at den klargjør seg til dagen derpå. Jeg kommer aldri så langt som å tenke på hva jeg skal dagen derpå. Hjernen slites i stykker over det som allerede er gjort. Det er en uke siden jeg skrev om hvor viktig det vil være for meg å legge av seg denne (u)vanen, men det var enkelt for meg å si det da.
 Da satt jeg jo boms alene, drømmende og innbilsk.
Jeg glemmer førsteinntrykket mitt. Uavhengig av hvor stort smil jeg klistrer på trynet eller hvor snakkesalig jeg ønsker å være... Folk er ikke dumme. Folk er ikke blinde.
Og folk lukter bullshit lang vei.

Mennesker har lenge forundret meg, til det punktet hvor jeg har definert meg selv som en misantrop. En menneskehater. Jeg tror ikke jeg hater mennesker, problemet er at jeg ikke forstår dem. Forstår ikke etiketten eller hvordan man oppfører seg. Og hatet jeg føler ovenfor dem burde heller rettes mot meg selv og min egen ignoranse. Arroganse. Det er ikke verden sin feil at jeg ikke forstår den,
men jeg fortsetter å påta meg offerrollen som et mishandlet lite barn.
Og så er jeg egentlig bare en misforstått voksen.

Og der er rollen min.
Misforstått, underlig og utenfor. Det finnes ingen plass til meg blant normalen. I gjengen.
Jeg tviholder på statusen fra ungdommens år, men uten videre oppfølging har det sklidd ut i intet og personligheten likeså. Dette er vanskelig å endre nå.

Do it for yourself.
Jeg vet ikke hva "it" er eller om jeg noen gang vil finne ut av det.
Det sies at hvert enkelt menneske er unikt, at vi alle har en betydning, men trenger ikke noen å være usynlig og betydningsløse nettopp for at resten skal virke så himla enestående?
At noen ikke er forutbestemt til å gjøre store og fantastiske ting, men heller noe lite og meningsløst? Og kanskje det lille og meningsløse har større ringvirkninger enn først antatt. At det på sikt vil ha noe å si? Jeg tviler, men merker det er en slags teit optimisme i meg. En slags arroganse som skriker "jo!" Du og må bety noe!" Og kanskje den har rett. Kanskje jeg skal ha en betydning i det store bildet. Den narsissistiske delen av meg håper at det er noe stort, flott og fantastisk.
Det heller nok mer mot ondskap og elendighet.
Man kan ikke gjøre en søledam om til drikkevann.

...

 Pust.

 Livet går videre.
Fortsett fremover. Smil. Le. Pust.
Og hold kjeft.

 


 

Fuck for Tooji

Artisten Tooji er i hardt vær for tiden etter at han slapp musikkvideoen til låta "Father" hvor han simulerer sex i kirken med en annen kar. Kirkefolket raser. De homofobe er skikkelig krenket. Ateistene applauderer. Og lille meg sitter på sidelinjen og er litt irritert på begge parter.

Jeg tror på Gud, men ikke på religion.
Det er tradisjoner og aktiviteter som gjøres i forbindelse med religion som er hemmende for mennesket og gjør langt større skader enn noe godt. Jeg har vanskeligheter for å forholde meg til troende, uavhengig av religion, fordi de baserer livet og ideologen sin på noe de aldri har sett med egne øyne. At troen er der, det kan jeg forstå, men det blir hyklerisk når man jatter om at Gud er alt, elsker alle og forømmer ingen. Bortsett fra de som man ikke liker selv. Det er utrolig hvor flinke enkelte kristne er til å dra frem det ene sitatet etter det andre som bygger oppunder deres egne meninger. Spesielt når Bibelen sier det stikk motsatte i et annet kapittel, men det kan man vel ignorere for en god sak...?

Puh.
Må ut med litt religionsirritasjon her, men selv om jeg kjenner (til) mange kristne så har jeg ingen interesse av å fortelle dem dette. Mitt religiøse standpunkt er uvensentlig for disse menneskene og jeg har ingen rett til å si noe som helst så fremt jeg vet at vedkommende har brukt religionen sin til å skade andre. Gjør de ikke det så kan de godt tro på Julenissen for min del.
Og det skal selvfølgelig respekteres.

Kirkens fordømmelse av homofile er gjennomsyret av gamle, imbesile holdninger som er basert på ren uvitenhet. Homofili har alltid eksistert og vitenskapen har med tiden lært oss at dette egentlig er helt normalt selv om jeg vet at mange liker å fordømme alt de kommer over av såkalte avvik (vet dere ikke at verden er ufullkommen og derfor perfekt....?). Denne fordømmende holdningen må ikke tillates, men i kampen om homofiles rettigheter så må man ikke glemme at kirka betyr så mye mer for de troende enn hvem som har rett til å pule på hvem. Så (simulert) sex på et alter i Frogner kirke blir støtende, uavhengig om det er to menn eller to av motsatt kjønn, selv om flere har dratt frem "Fuck for Forest"  stuntet i 2011 som et typisk eksempel på at puling i kjerka er sosialt akseptert så lenge det er mann og kvinne.

Det er jo helt feil og man må se litt på omstendighetene for å forstå dette.

- "Fuck for Forest" begynte å simulere sex i Oslo Domkirke under Kristi Himmlefartsmessen.
Det var et stunt som Fuck-folka sto for selv og tok derfor kjerka fullstendig på senga.
- Tooji saken gjorde i grunn akkurat det samme.
Bortsett fra at kirken i dette tilfellet villig hadde lånt ut sine lokaler til denne innspillingen,
vel viten om sangens innhold og formål... 

Dette vitner da om lavmål fra Toojileiren.
Her får de plantet tidenes mulighet i henda og velger å pisse utover det hele ved å dra inn noe så kleint og krampaktig som en, i mine øyne, unødvendig sexscene. Noen burde kanskje ha konferert litt med Morten Tyldum som i forbindelse med "The Imitation Game" uttalte: "Må jeg ha med en sex scene for å vise at hovedpersonen er homofil?". Og jeg aner ikke hvor mange ganger publikum reagerer på unødvendig nakenhet og sex i både film og musikkvideoer, uavhengig av legning, uten at bransjen selv helt ser ut til å skjønne at folk generelt er drittlei av å få sex presset opp i trynet.

Også viser det seg at Tooji ikke får være programleder for årets MGP Junior nettopp på grunn av denne musikkvideoen. Det fremstilles som at NRK ga han sparken etter at videoen ble sluppet når sannheten er at han fikk valget før den ble utgitt. Allerede her kunne man begynt å revurdere innholdet, men velger å pushe på sex'en for å belyse homofilien. Men en legning omhandler så mye mer enn hvem du har sex med!

Og dette burde vel Toojileiren i større grad ha belyst i videoen nettopp på grunn av arbeidet hans som leder for MGP Junior. Artister som spiller på sex ikke passer seg jo egentlig ikke som rollemodeller for barn, men man kan selvfølgelig ikke unngå at de små tiltrekkes av låtene til Britney Spears og Rihanna, som begge spiller mer på sex enn Jenna Jameson alene, men man kan velge å ikke fronte slike artister i programmer som er direkte rettet mot barn. Man kan jo selvfølgelig spørre seg hvor uskyldig en programleder for barn skal være og svaret er nok at vedkommende også skal få lov til å være voksen og gjøre voksenting. Barn har da ikke godt av at forbilder fremstilles som glansbilder i enhver setting heller, men come on Tooji... Videorelease samme uke som lansering av finaledeltakerne i MGP junior...?

Spørsmålet jeg egentlig kan stille meg selv er hvorfor jeg finner denne videoen så fryktelig irriterende.
Det er rett ut sex'en. Det er mulig jeg begynner å bli fryktelig gammel og prippen på dette området, men finnes det virkelig ingen andre virkemidler å bruke en sex? Altså, for all del...
Det funker i mediasammenheng, jeg ser den (hallo... Her sitter jeg liksom....), men gremmes over at artister gang på gang går i den samme fella hvor det å kaste klærne er viktig i deres prosess for å være dem selv eller for å belyse et viktig poeng, for å så oppdage at debatten skrider helt ut av kontekst. Men da er plutselig folk smålig eller sjalu? Jeg kunne sikkert skrevet en hel avhandling om kirkens forkaklede syn på homofili, men velger isteden å irritere meg over det seksuelle innholdet. Og dette er dominoeffekten. Tooji ønsker å belyse hvordan kirken har påført folk unødvendig skam og pine opp igjennom tidene. Jeg liker å påpeke den krampaktige følelsen jeg selv sitter igjen med når sex og perfekte, nakne kropper forteller meg at jeg burde være komfortabel med meg selv. Hver sin fanesak.

 Og jadda, det er klart at Tooji får mer ut av dette enn meg (som om det har noe som helst betydning...). Han har fått masse oppmerksomhet, kommet ut av skapet på en kul måte, blitt et forbilde for både homofile og heterofile, og han kommer garantert til å tjene litt spenn på det som ligger an til å bli årets dårligste låt. Nailed it!

MUSIC 120 - Dark Tranquillity "Immemorial"

 

120. DARK TRANQUILLITY "IMMEMORIAL"

 

Noen få ord:
Det hender jeg er ute å kjører bil på kveldstid og får med meg litt av radioprogrammene "Ruben" og "Pyro" på P3. "Pyro" er et musikkprogram som hovedsakelig tar for seg det litt mer tunge innenfor rock mens "Ruben" er et litt mer allsidig musikkprogram. Allsidighet til tross, Ruben skrider noe mer over til det mørke ettersom overgangen til "Pyro" nærmer seg og har vattet opp med blandt annet noen fantastiske liveprestasjoner av blandt annet Gojira. Men det er "Pyro" som sto for avspillingen av ei låt som, og jeg kødder ikke, ga meg en orgasme i det jeg kjørte oppover Rosenkrantzgata.
Dark Tranquillitys "Immemorial" er uten tvil en av de beste death metal låtene jeg har hørt og da den var ferdig følte jeg en slags tristhet over at den var slutt.

Verre ble det dagen etter da jeg kom meg på jobb, googlet låta og fant ut at den var på deres siste (og tiende) studioalbum, "Construct". Fant den på spotify og lot albumet gå. Etter tre kvarter var det stille... Albumet var ferdig spilt og gikk rett inn på lista blandt mine favorittalbum, men det manglet noen herlige toner... "Immemorial" manglet. Og etter nok et google søk ble det klart at låta var å finne på "Deconstruct", en plate som fulgte med limited edittion versjonen av "Construct". Og den fantes selvfølgelig ikke på spotify. Så da måtte jeg ta i bruk YouTube (som nok en gang har fucket opp internetten min. WHYYY?!!?). Greit nok. Sangen var innen rekkevidde, men det føltes fortsatt ikke som om jeg eide den (som om jeg eier noe av det som er ligger inne på spillelistene mine i spotify....).
Så, hva gjør man da? Jo, da logger man seg inn på CDON.com og kjøper den på gamle måten...
Som CD.

Fy søren som jeg savner CD'er!!
Eller, bruken av de er jo litt klønete, men de gir deg et helt annet inntrykk av musikken og bandet enn det man får ved å høre de via nettet. Det er noe eget med det å sitte med booklet'en i handa og lese gjennom tekster, hvem som står for musikken og kikke på kunsten som pryder omslaget og coveret.
Tror jeg må grave frem alle de gamle CD-platene mine igjen...

 



MÅ HØRES!

Og Jensi har allerede kranglet med meg vedrørende bruken av iTunes. Jeg vet at den finnes der og at jeg kunne ha lastet den ned, men jeg er kronisk langsint og jobber fortsatt med å komme meg over den gangen iTunes rotet til alle spillelistene mine. På iPoden...

Les mer i arkivet » August 2015 » Juli 2015 » Juni 2015
zena zuza

zena zuza

30, Drammen

En treg sjel som tusler langs livets landevei uten noen spesiell destinasjon i tankene. Alt jeg gjør er tilfeldig. Spammere vil få ubehagelige tilbakemeldinger. leser dette tullet her akkurat nå.

bloglovin

Kategorier

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits