°o.O zena zuza O.o° - - en slags oppsamlingsplass.

No wonder I am fat and lonely...

...when this is my main interest....










#thesimpsons #tapped out

UTFORDRING #19

100 day challenge

1. Take a photo on your way to work.

2. Give someone a compliment.

3. Speak to someone new.

4. Write down your thoughts.

5. Write down your dream.

6. Write something while you're drunk.

7. Give a TV-show review.

8. Listen to a new song.

9. Do something that makes you catch your breath.

10. Give a movie review.

11. Be totally honest for a day. Speak your mind. Tell us how that went...

12. Draw or paint a picture.

13. Learn something new.

14. Teach others something new.

15. What is your worst habit?

16. Drink eight glasses of water.

17. Do yoga.

18. Ditch the news and instead seek out an interesting article to read.

19. Cook or bake something new.

20. Spend five minutes in the mirror telling yourself something positive.

21.Write down one thing that made you really laugh hard.

22. Go for a 15 minute run.

23. Do 50 sit-ups.

24. Write a handwritten letter or send a postcard to an old friends.

25. Dance!

6. Cycle to work.

27. Write down a positive.

28. Write down what you are greatful for.

29. How was your sleep?

30. What have you always wanted to do but never had the guts to do?

31. Your favorite joke.

32. Create something.

33. Drink green tea (high in antioxidants). How did it taste?

34. Who is the alst person you bitched at?

35. Write a book reviwe.

36. How do you spend your money?

37. Wake up at 6am and meditate before work.

38. What is the worst job you could ever have?

39. Face a fear.

40. Try to love yourself.

41. Do a trick.

42. Go to the movies.

43. Take a picture of your food.

44. Wear a new outfit.

45. Plant a flower.

46. Do the plank.

47. Try a new interesting hobby ? tai chi, free running, pottery?

48. Visit your grandparents.

49. Tell someone you love them.

50. Text, write, message?people you care about and tell them why they?re important to you.

51. Try to draw the human face .

52. Make a graffitit sketch.

53. Try an instrument.

54. Bring your own lunch to work.

55. Be the Yes man for a day.

56. Smoking habits.

57. Make postcards.

58. Make an collage.

59. Look in to an unknown religion or philosophy.

60. Read about a period of history.

61. Pick an art movement that inspires you.

62. Do one thing that makes you feel inspired.

63. Visit a temple or a church.

64. Clean your house.

65. Learn a new word.

66. Languageskills.

67. Go for a walk.

68. Go to the gym.

69. Go on a date with yourself or partner.

70. Make an item of jewelry.

71. Go out for coffee.

72. Write down your dream again.

73. STay away from social media for one day.

74. Make a vegetarian dinner.

75. Eat something you've never tried before.

76. Do an act of kindness.

77. Go without talking for a day.

78. Visit a new website.

79. Favourite web-sites.

80. Donate a bit of money to charity.

81. Read a chapter of a book and describe it.

82. Read something from the Bible. Describe it.

83. Research a Hindu God.

84. Make a comic strip.

85. Ditch your car for a day.

86. Be positive.

87. Try out polyphasic sleep (sleeping multiple times within 24 hours).

88. Make up your own charity.

89. Go on a bike ride and see how far you get .

90. Make a raw food meal.

91. Do a brain training puzzle like sudoku, crosswords or anything on lumosity.

92. Feel beautiful in your own.

93. Create a bucket list of 30 things you hvae to do before you die.

94. Write down something you love about your partner.

95. Read a poem.

96. Write a poem.

97. Dance again.

98. What do you want to save up money for?

99. Try to sell an item.

100. Describe this challenge.

 



Uhørt

Det var fredag. Og det var lønningsdag.
En perfekt unnskyldning for å unne seg noe ekstra (sånn for ordens skyld... Jeg finner en grunn til det hver dag) og på fredagens plan sto nysmurt horn fra bakeren og en iskald Coca-Cola.
Førstnevnte gikk fint i boks. Den andre, en boks som enkelt burde gå i boks, stagnerte fullstendig.
På den lokale Rimi'en hadde de nemlig ikke Coca-Cola bokser. Jeg, som prøver å være av typen
"vi kan ikke forvente å ha alt av matvarer tilgjengelig i butikkhyllene", tok det hardt, men jeg aksepterte det. Heldigvis satt det en butikkansatt og stappet inn varer i kjøleskapet ved siden av og han spurte meg hva jeg så etter. Svarte selvfølgelig at jeg lette etter den berømmelige Coca-Colaen og fyren henviste meg til et skap fullt av... VANILJE COLA. "Jammen, det er jo vanilje Cola." Sutret jeg.
"Det er det vi har." Svarte unggutten, nonchalant, som om det produktet jeg spurte etter overhode samsvarte med det han tilbød meg. Coca-Cola kan da faen ikke sammenlignes med Vanilje Cola?!
Det er som å tilby noen en øl og så servere de en Farris. De to tingene har INGENTING med hverandre å gjøre. Først ble jeg litt satt ut over cola-mangelen og deretter ble jeg skikkelig fornærmet over å ha blitt tilbudt vanilje-cola. Og siden dette var ganske tidlig på morgenen så var jeg fortsatt relativt morgengretten så det endte selvfølgelig med at jeg stormet ut av butikken med armende veivende over hodet mens jeg skrek mot Erico som sto på utsiden "DE TILBØD MEG VANILJE COLA!".
I slike tilfeller vet heldigvis Erico at det er best å holde kjeft, det eneste som kom ut av munnen hans var et tilbud om å kjøre innom en annen butikk for å kjøpe cola der. Det lettet litt på humøret,
men jeg takket pent nei. Det var da grenser på hvor mye tid jeg skulle legge i en colaboks.
Men i ettertid ser jeg at det kanskje hadde vært litt lurt.

For det er nesten en uke siden det ubehagelige sammenstøtet og jeg er fortsatt bitter.
Så det har tydeligvis tatt opp en del hjernekapasitet.

Damn you Vanilla Coke!



#cocacola #vanillacoke

30. A friend.

30. A Friend.

Lord ForShow

Anbefaler alle å lese bloggen hans: ForShow: The World.

Det vil dessverre aldri komme noen nye oppdateringer...
Du er savnet, mann.


 

The Chocolate Brews

Som nevnt i et tidligere innlegg så har jeg ikke vært spesielt selektiv når det gjelder mottak venneforespørsler. Dette gjelder også på facebook. Fjesboka er jo til en viss grad mye mer personlig så jeg har ikke en hel masse ukjente folk der, men jeg har stort sett sagt ja til alle de som jeg har møtt på livets landevei.  Det angrer jeg selvfølgelig sterkt på enkelte ganger.

I etterkant av helgas uroer i København hvor dokumentarfilmskaperen Finn Nørgaard ble skutt under et debattmøte, samtlige politifolk ble skadet og dagen derpå gikk den samme gjerningsmannen til verks igjen og skjøt mot en synagoge i Krystalgade. En 37 år gammel jødisk mann mistet livet.
På dette tidspunktet var jeg ikke særlig inneforstått med hva situsjonen gikk ut på.
Jeg var hos besteforeldrene mine og vi fikk selvfølgelig de sedvanlige nyhetsoppdateringene mellom hopprenne og slalåmkjøring. Verden gikk sin gang for mitt vedkommende.

Mandag morgen derimot var jeg plassert bak kontorpulten med en kaffekopp i hånda og jeg begynte å pløye meg gjennom avisartiklene som omhandlet denne saken.
Hvorfor det skjedde, hvem var egentlig målet og hvem var han idioten som skjøt?
Det ble etter en stund avklart at det var en mann med et dypt og personlig hat for jøder som hadde gjort denne ugjerningen, og i den forbindelse leste jeg Suszanne Aabels kronikk "Sjokket vi ventet på". Sjokkert leste jeg om en frykt jeg ikke kunne kjenne meg igjen i. Og det var tydelig at flere bekjente på face gjorde det samme. For dem så var dette hatet helt fjernt og uvirkelig. Og absolutt ikke noe vi i Norge ville komme til å oppleve. Hvem bryr seg om jødene liksom? De har jo fått være i fred siden andre verdenskrig. Begynte de å bli litt oppmerksomhetssyke siden de satte hele det jødiske samfunnet i sentrum for denne terroren? Det var jo bare en gal mann med en personlig mening som tok handling. Det betyr jo ikke at antall angrep mot jøder vil eskalere. For et hysteri!

...
Det mest irriterende med slike uttalelser og diskusjoner er at de først og fremst gjøres av folk som ikke er jøder og som tydeligvis heller ikke kjenner noen. Men sånn for ordens skyld: Jeg kjenner heller ikke, så vidt jeg vet, noen som er jødiske. Men hvorvidt man kjenner noen personlig er i grunn helt uvesentlig. Det som derimot er svært vesentlig er at jøder fortsatt blir sett ned på i samfunnet og at det flere steder oppleves ubehagelig av de som ER jøder. At jeg, en helt vanlig, hvit, norsk "kvinne" ikke har opplevd jødehat er jo ikke spesielt merkelig siden jeg ikke er jødisk. Hvordan kan jeg bli støtt av noe som ikke angår meg personlig? Men på en annen side, hvordan i pokker kan andre folk bagatellisere dette?

Senest i går måtte jeg på nytt facepalme meg selv mens jeg satt på facebook (dette begynner å bli en irriterende uvane. I så stor grad at jeg begynner å få kul i panna.). Da gjaldt det hele "negerbolle"-debatten. Hvorfor kan ikke vi si negerbolle når det er greit å si hvitløk? Bare det å måtte gjenta den setningen fikk meg til å facepalme meg selv igjen og nå tror kollegaen min på den andre siden av kontoret her at jeg må være gal. Jeg blir bare så jævlig frustrert! Det er da faen ikke opp til oss å bli fornærmet over at andre blir fornærmet! 

Jeg har opplevd at enkelte drar opp rasekortet litt for fort.
En gang klikket en afrikansk kar inne på NAV fordi hun i skranken sa han ikke kunne søke før han hadde et personnummer (tror jeg. Noe manglet han hvertfall). Det førte til at mannen begynte å skrike (på engelsk) at dama i skranken var en rasist. Det var langt i fra sannheten. Så jada, de finnes! Og så?
For det er dessverre den typiske unnskyldningen crackers kommer med når negerbolle-debatten raser. At "de" blir så fort fornærmet over helt trivielle ting.Trivielle faktisk. Som om den afrikanske historien er en forbanna solskinnshistorie. Som at den hvite mannen egentlig gjorde det beste de kunne for afrikanerne under apartheid. Som at all stigmatiseringen og rasediskrimineringen de opplever (nåtid folkens!) på bakgrunn av hudfarge skal defineres av "oss". Fordi hvis ikke vi blir fornærmet av å kalle det negerbolle, hvordan kan da de bli fornærmet? Og konklusjonen på hele debatten:
De burde ta seg en negerbolle!

Responsen var "haha" og "godt sagt".
Sannheten er jo at det var det mest selvmotsigende svaret de kunne kommet med.
Det at man alene bruker "negerbolle" i den sammenhengen viser at det ikke er noe i veien for at negerbolle, en helt vanlig bolle med sjokolade og krem, plutselig blir et negativt ladet ord.
Og det er akkurat DET som er hele problemet!

 

 

29. Soft.

29. Soft.

Soft kitty, warm kitty.
Little ball of fur.
Happy kitty, sleepy kitty.
purr, purr, purr.

Shocking Error

Det tok litt av med statistikken forrige uke takket være raseriet mitt mot en av tidenes mest irriterende utgivelser. Det førte til et par kommentarer, kjedelig lite debatt, men ellers var det relativt stille.
Fikk litt sjokk da jeg logget meg inn i går og så dette:

509 venneforespørsler?!
Fantes det virkelig sååå mange Fifty Shades-haters?

Neida.

Det var selvfølgelig en teknisk glipp fra blogg.no.
Jeg hadde ikke 509 forespørsler. Antallet er den totale summen av folk på vennelista.
509 stykker.

Jeg aner egentlig ikke helt hvor de kom fra. De 509.
Eller hvor relevante de er for meg, jeg takker i grunn ja til det meste.
På internett.

Lord ForShow

<3

Hvis vi alle var like...

...så er vi alle enige om at verden hadde blitt dødskjedelig.
Det er da ingen som vil at alle skal være like på absolutt alle områder, men det er da heller ikke det man ønsker hver gang man retter en samfunnskritisk pekefinger på det som tas opp i media. Man blir litt oppgitt når folk drar opp den "vi er forskjellige, get over it" som om det ikke er noen vits i å diskutere. Jeg diskuterer da ikke bare for å spy ut mine egne meninger og holdninger, jeg har jo i like stor grad fått endret mine egne synspunkter i dialog med andre. Det går da begge veier.

I det siste har jeg havnet borti x-antall diskusjoner om "Fifty Shades of Grey" og småjenters dyre designvesker. I begge tilfeller får man høre at folk liker forskjellige ting. End of discussion.
"For hvis vi alle er like så blir det så kjedelig". Ja, det blir jo fryktelig morosmt hvis vi sitter stille og bare snakker om det vi er enige om. At man bare sitter å snakker med likesinnede. Eller bare tar opp de mest livsviktige og politiske temaene, men selv der er jo folk forskjellige. Man burde kanskje bare konkludere med å "agree to disagree" hver gang man er uenige. "Folk er forskjellige, GET OVER IT."
Da hadde vi fått løst mange problemer da. Trallalalaalaaaaa.

 Det skal ikke være noe i veien for å snakke og uttrykke hva man mener, uavhengig om det er positivt eller negativt. For her er det også viktig å huske på at vi alle er forskjellige og at vi alle har forskjellige fanesaker. Jeg blir ofte stemplet som en "rødstrømpe" og "typisk dyreverner" fordi jeg ikke trives med det seksuelle presset mange kvinner opplever eller at man tester sminke på dyr og slakter de i hopetall for å få butikkhyllene til å se lekre ut. Og dette kun fordi jeg sier MIN mening og hva JEG velger å gjøre. Jeg hyller nok meg selv opp i skyene nå. Blogginnleggene kan være ganske så harde og direkte,
men i kommentarfeltet forholder jeg meg i stor grad mye mer sakelig og ikke minst blidere. Herregud. Jeg bruker til og med smileys (eller er jeg helt på jordet nå? Tar i mot alle kommentarer om dette med stor takk. Og en smiley.). Men det er kanskje bare jeg som syns at det å uttrykke seg via et innlegg er annerledes enn når man diskuterer direkte med noen. Jeg har ikke noe problem med å skrive i et innlegg at jeg irriterer meg så mye over enkelte typer mennesker at jeg vil slå de i hodet med en slegge. Men hvis jeg havner i en direkte diskusjon med noen av "disse" så vil jeg da for faen ikke true med å slå vedkommende i hodet (bortsett fra hvis jeg diskuterer med Jensi. Men til gjengjeld så slår jeg faktisk han i hodet og.).

Alt kan diskuteres så lenge det holder seg sakelig, men for meg så er det irriterende når en diskusjon avsluttes med at "vi alle er forskjellige". No shit, Sherlock. Vi visste allerede det. Nå skal vi diskutere for og imot i denne saken og hvis man ikke finner den interessant så kan man velge å fjerne seg fra hele debatten. Og la oss som syns det er interessant å diskutere gjøre nettopp dette.

Det er veldig lett å si "herregud, for noe tull du henger deg opp i" når man selv ikke interesserer
seg for saken. Litt satt ut blir man. Aha, så du tenker bare på de viktige tingene i livet du da?
De viktige tingene for deg? Du skriker om at vi alle er så forskjellige, men strengt tatt så syns du ikke folk skal tenke på de tingene som du ikke tenker på. De trenger jo ikke å diskutere eller prate fordi temaet ikke er så viktig for deg, fordi det er jo bare så banalt.
Og du har for all del lov til å føle og mene at temaet ikke er interessant, men du respekterer faktisk ikke at folk er forskjellige og at andre har et behov for å utdype situasjonen mer.
De finner temaet interessant så da kan du stikke av gårde og finne på noe helt annet.

28. On The Shelf.

 

28. On The Shelf.

 



#asoiaf

Fifty Shades of Pure Fucking Shit

Jeg har ikke lest alle bøkene, prøvde meg litt på den første, men det tok ikke langt tid før jeg måtte legge fra meg hele boka i vemmelse og avsky. Fy faen for noe pompøst piss. Mishandling og stalking kamuflert som sexy BDSM (Bondage and Discipline, Dominance and Submission, Sadism and Masochism), og det ene dumme kvinnfolket etter det andre har trøkket boka til sitt hjerte og en dildo opp i musa mens de har fantasert om den kjekke og "bestemte" Christian Grey.
For bokas tilhengere er nemlig Christian Grey bare en bestemt mann som liker BDSM. Han vet hva han vil og han vet hvordan han skal få det. Og han er jo så fantastisk der han stalker henne ned med blomster, gaver og reiser verden rundt. Hva gjør det om hun da må ta i mot litt piskeslag eller bli voldtatt fra tid til annen når mannen er så kjekk, så sexy og bare såååååå rik?

At forfatteren klarte å lire ut av seg tre bøker om et dumt nek og stalkeren hennes er en ting,
det er en helt legitim våt drøm å ha. Noen ønsker jo å bli brukt og forført mot ens egen vilje.
At derimot av 50% av verdens befolkning av damer blir våt mellom beina av akkurat det samme er for meg langt mer bekymringsverdig enn at noen fant på å skrive det. Og jeg blir ennå mer forbanna over at det syke forholdet mellom Grey og Neket (husker ikke hva hun heter, så vi kaller henne bare Neket heretter) blir klassifisert som BDSM. Det er ikke BDSM, det er sadisme på høyt nivå for etter å ha bladd meg frem og tilbake i boka viser det seg jo at Neket (som jeg nå googlet meg frem til at var Anastasia. Mente å huske at Neket hadde et idiotisk Disney-navn som fikk hele storyen til å bare virke ennå teitere. Men nå må vi ikke glemme at denne boken er basert på Twilight-bøkene så hele grunnlaget er jo bare...teit.) gjentatte ganger ikke vil ha noe med ham å gjøre. Hun vil vekk. Bort.
Og han skremmer vannet av henne.

Enda så er det helt greit at han stalker henne og truer henne til å ha sex (unnskyld Fifty-fans, i deres øyne må det jo være forføre) mot hennes egen vilje for han gjør jo det siden han er så sinnsykt kåt på henne. Hvem vil ikke at en mann skal være så kåt på en at han går ut av sitt gode skinn?
At han går så langt som å skjenke deg dritings mens han høvler over deg, for å etterpå unnskylde det med at det var nødvendig så du ikke skulle trenge å tenke for mye på situasjonen. For det er jo helst det vi kvinner vil, ikke sant? Bli pult i søvne eller utslått på piller eller dop så vi slipper å forholde oss til hele sexen på den riktige måten. Slik som horer gjør når de må pule stygge og illuktende menn for å få noen usle kroner til livets opphold. Ja, akkurat sånn vil vi ha det.

Jeg kan jo forstå fascinasjonen, det er i grunn ikke problemet.
Jeg skjønner at det er pirrende og spennende, men jeg savner faktisk at flere skriker ut at Christian Grey er et forbanna rasshøl. Han er ikke en dominant BDSM, han er jo en jævla sadist som ønsker å ha en slave. Og jo mer ettergivende og underdanig hun er, jo mer forelsket og menneskelig blir idioten.
Så hvis du lar typen din banke deg nok så vil han innse hvilken praktfull diamant du er til slutt samtidig som du vil digge å ta i mot slag etter slag. Stockholm syndrome, much?

For det er ikke bare i senga at Christian Grey har full kontroll over Neket, han er like opptatt av å styre hele hverdagen og livet hennes, og slik oppførsel går langt forbi BDSM. Men verre er, Neket har jo ikke så mye som et eneste snev av ryggrad og lar den rike jævelen tråkke over henne som en jævla dørmatte mens hans hvisker søte ord inn i ørene hennes, spanker baken hennes og drømmer om å fiste rævhullet hennes (får han gjort det forresten? Jeg har jo tross alt ikke orket å lese alt...). Og Neket sitter på siden og blunker søtt som den uskyldige og viljeløse fitta hu er. Herregud. Christian Grey og Anastacia Steele (serr, det er liksom hele navnet hennes. Bare det alene får meg til å kaste opp litt.) er jo, når jeg tenker meg skikkelig godt om, egentlig et jævla godt par.

Neida, jeg skal ikke irritere Fifty-fansen for mye, jeg skjønner at denne boka får dere til å spyle ut orgasmer i fleng akkurat som det Neket får hver gang Grey overtaler henne til å ha sex (og jeg må bare spørre..... Hvor mange jomfruer finnes det som aldri har fingret seg selv, men som klarer å få TO orgasmer under deres FØRSTE samleie bare i løpet av noen MINUTTER?! Noen?! Ingen? Ok... Måtte bare sjekke...), men jeg kan bare ikke forstå den massive interessen. Jeg kan ikke forstå butikker som lager "Fifty Shades of Grey" undertøyskolleksjoner, eller at de selger FSOG-spankingutstyr på det lokale kondomeriet som om det er den boken man burde se opp til hvis man ønsker å utforske litt spanky-panky. Men for all del, selv om Grey har EQ som en snegle og Neket har en IQ som en rotte, så skal man i hvertfall hylle bøker som klarer å sette ting som er litt utenfor normalen på agendaen.
For det er ikke noe i veien med å tenne på smerte og utføre seksuelle handlinger knyttet opp mot dette. Så lenge partneren din er enig, selvfølgelig.


En av favorittplatene mine fra et av verdens beste band, NOFX.
Vil du se BDSM så hadde jeg googlet Fat Mike (NOFX vokalisten)
og Soma Snakeoil (dama hans) sin film "Rubber Bordello".
Eller.... Den er kanskje ikke det beste å begynne med...

27. Bathroom.

27. Bathroom.

Lenge hadde jeg et anstrengt forhold til baderom.
Da vi kjøpte leiligheten i 2011 ønsket vi å pusse opp badet som tydeligvis ikke hadde blitt redekorert siden blokka ble satt opp på 60-tallet, men det viste seg (etter at Jensi og Erico hadde gått løs på badet med slegge og brekkjern) at borettslaget skulle stå for oppussingen av alle baderommene. Og det var visst på planen ganske snart også.

Det er tydelig at folk legger mye forskjellig i hva som er "snart".
For mitt vedkommende er "snart" gjerne om et minutt, knapt en time,
men i borettslagets øyne så var visst "snart" nærmere 3 år.
Det var først i september 2014 at baderommet var ferdig og klart til bruk, da etter en måned med hælvete uten vann, bruk av nasty reservetoaletter (og dusj) i kjelleren og x-antall ubehagelige situasjoner med arbeiderne ute i entreen vår. Aner ikke hvor mange ganger jeg skremte vettet av de stakkars ungguttene der jeg kom vraltende ut av soverommet med håret til alle kanter og morratryne (ligner veldig på Kin Jong-Un når jeg er trøtt), men det skal sies at jeg skvatt like mye sjæl hver gang jeg møtte en av de ukjente fyrene ute i gangen. På de litt mer fyllesyke dagene var det mer sånn "å nei.. hva faen skjedde i går egentlig" før hjernen fikk våknet ordentlig. Det var litt underlig å la ukjente folk gå inn og ut av leiligheten hele tiden, men man venner seg utrolig nok til det meste.
Og vi hadde jo en gulrot å se frem til: Et nytt og funksjonelt bad.
Jeg har aldri vært så lykkelig som den dagen jeg slapp mitt fornødne ned i den dassen. MIN dass. Ny dass. Og en forholdsvis enkel en å holde ren i motsetning til den vi hadde før som besto av så mange kriker og kroker at mans skulle tro dassen var bygget som en labyrint. Jeg foretrekker så enkle flater og møbler som mulig for rengjøring, selv om det er en aktivitet jeg utøver svært sjelden.

 



 Det er ikke det største badet, men vi er fornøyde. I tillegg har vi også dyttet inn en tørketrommel oppå vaskemaskinen, så da ble det raskt litt trangere der inne, men det er verdt det. Klesvaskingen går mye raskere (ikke at jeg burde klage for det er stort sett Erico som vasker klærne våre) og man slipper å henge sengtøy over alt av møbler for å få det tørt. Beste investeringen vi har gjort på lenge.  

 

26. Where You Shop.

26. Where You Shop.


Yes! You are exactly what I have been looking for!

Handler omtrent alt av kosmetikk og hudprodukter hos Lush.
Har vanskeligheter med å beskrive hvor fornøyd jeg er over disse produktene.
Velduftende, effektive og naturlige.  Og cruelty free!
Anbefales på det sterkeste!

Så vidt jeg vet holder butikkene til i Oslo, Bergen og Trondheim. Selv har jeg aldri hatt gleden av å være inne i en Lush butikk, jeg handler alt på nettet, de har en utrolig fin og enkel nettbutikk.
Og så får man alltid med en ekstra liten gave i pakken.
Det er stas!

#crueltyfree #lush #vegan #handmade #cosmetics

25. Something Cute.

25. Something Cute.

 


Odins!

#bullterrier

Gullkorn Part 8


zena: Hvis jeg kler meg naken nå, hva skjer da?
Erico: Du kan bytte TV-kanal.

Under en diskusjon på jobben hvor jeg påpeker ovenfor kollegaen
min at han hele tiden må bestikkes for å gjøre jobben sin:
Gunders: Vi er alle prostituerte i livets store bordell.

 


På jakt etter smisk:


Ekte kjærlighet:




Creepy venner:

 

 






24. On Your Mind.

24. On Your Mind.



Life Procrastination & The Never-Ending End.

 

Super Bowl XLIX

00:30 i natt var det klart for den 49ende Super Bowl finalen i Arizona på University of Phoenix Stadium mellom det regjerende Super Bowl mesterne Seattle Seahawks og Boston-laget New England Patriots. Det er et av de største sportsbegivenhetene i USA, men arrangementet er like viktig for både reklame og musikkindustrien. Et 30-sekunders reklameinnslag under Super Bowl pausene koster nærmere 35 millioner norske kroner, og med tanke på alle de forbanna reklamene som kommer hele tiden under sendingen så er det big bucks for arrangørene (bare utrolig synd at vi i Norge ikke får gleden av å se de samtidig...). Musikkindustrien får sine høydepunkt på starten av showet og under pausen. Før kampstart i år var det soulsangeren John Legend som tok for seg "America the Beautiful" mens nasjonalsangen "The Star-Spangeled Banner" ble sunget av Idina Menzel. Få nordmenn vet hvem hun er, men hvis jeg sier "Frozen" og "Let It Go" så skjønner plutselig de fleste hvorfor hun ble beæret med å synge nasjonalsangen. Dama kan jo virkelig legge an de høye tonene og jubelen sto i taket etterpå. Trenger jeg å nevne at jeg syntes det var fryktelig kjedelig? Men jeg hadde jo allerede bestemt meg for å ikke like det da, for jeg skjønner ikke, under noen omstendigheter, hva det er som er så forbannet spesielt med låta "Let It Go" (og nei, jeg har ikke sett "Frozen"....).

Pauseshowet hadde jeg bittelitt mer sansen for, bortsett fra at det var hypet litt for mye opp etter min mening. De var allerede bestemt at Katy Perry og Lenny Kravitz skulle opptre, men Perry har også den siste tiden hintet om at det ville dukke opp en overraskelsesgjest under showet.
Pauseshowet startet med at Katy Perry kom ut på en gigantisk løve mens hun sang "Roar" før sceneshowet skred over til "Dark Horse", det var tydelig at det var en Katy Perry-medley på gang, og stakkaren Lenny Kravitz fikk to smålige minutter i kameralinsa mens han rocket og sang med på "I Kissed a Girl" før fokuset igjen havnet på Perry som showet videre med hennes egne hits som "Teenage Dream" og "California Gurls". Sistnevnte skremte vannet av meg. Hun hadde mennesker forkledd som haier på scenen! Mennesker i dyrekostymer er noe av det skumleste som finnes, og når man attpåtil har kledd seg ut som et av de mest fryktinngytende dyrene på planeten så er det ikke rart man blir livredd. Bare se her:


Foto: Reuters/Brian Snyder

WTF!?
Og folk klager over den sørgelige forsikringsreklamen som ble sendt i pausen?
Dette her er jo ren skremselspropganada! Ikke bare var det mennesker utkledd som haier,
men på toppen av det hele så DANSET de også. Supercreepy!
Jeg måtte bare se vekk fra hele skjermen og håpet at Katy Perrys store overraskelsesgjest skulle innta scenen isteden, og det tok ikke lange tiden før jeg hørte noen velkjente toner før det ble skreket "Missy Elliott" over speakeranlegget. Og for all del, dama fremførte to av mine favorittlåter (av henne) akkompagnert av fete moves, men egentlig var jeg ganske skuffa. Jeg hadde vel sett for meg noen....Kulere. Og mer Lenny. Det skulle vært mye mer Lenny.

Jeg hadde også litt problemer med Super Bowl logoen som hele tiden flashet mellom scenene...


Er det bare jeg som ser et skinnende pikkhode her?
Amerikansk TV er jo så stappet med reklamer og logoer at denne dukket opp rett som det var,
men bare i knappe sekundet. Allikevel så var det sekundet nok til at jeg følte meg dickslapped hver gang det var over.

Men same fuck, verken reklame, logo eller musikk var hovedårsaken til hvorfor vi så på sendingen.
Man tenker jo at det bare er en gjeng brutale bøller som banker opp hverandre uten grunn, men amerikansk fotball gir litt mening når man begynner å skjønne selve spillet.
Også er det jo litt fascinerende å se på at de gir hverandre så mye juling...

Fjorårets kamp mellom Seattle Seahawks og Denver Broncos var en enorm skuffelse. Seahawks eide kampen fra første avspark så det var igrunn ikke noe særlig spill å se. Det ble ren overkjøring fra Seahawks sin side og Broncos spillerne lå spredd på banen som slaktede hester.
Kampen i går derimot var av det fryktelig spennende slaget. Det var jevnt hele veien, men som kommentatorene sa hele tiden før (og under) kampen; "in football anything can happen".
Og underlige ting hendte.

Seattle Seahawks overrasket ved å sette en helt ny spiller på banen som wide receiver. Vel, han var ikke akkurat ny på laget, men mannen, Chris Matthews, hadde faktisk ikke så mye som et eneste mottak i NFL-sammenheng, så det var få som skjønte hvorfor de turte å satse på han i selveste Super Bowl, men mannen gjorde et fantastisk mottak som førte til Seahawks sin første touchdown. Etter det tok Patriots over og de økte raskt ledelsen til 14-7 med to tette touchdowns etter hverandre og tilhørende PATs. Men på slutten av første omgang fikk Matthews til nok et langt mottak som førte til Seahawks andre touchdown og PAT for kvelden. Stillingen sto da 14-14 til pause.

Da kampen var i gang igjen tok Seahawks igjen ledelsen og det var mye skuling på Patriots wonderchild av en quarterback, Tom Brady, som visstnok gjorde noen grove feil i forkant av Seahawks økende poengscore. Jeg skulle gjerne vært mer detaljert, men på dette tidspunktet så begynte drøm og virkelighet å gli inn i hverandre (eller var Ronald McDonald ute på banen...?!). Øynene begynte å gli igjen og hver gang jeg åpnet opp var situasjonen på TV'en noe helt annet. På et tidpsunkt hadde Patriots tatt igjen Seahawks før jeg igjen duppet av og våknet bare med noen minutter igjen av kampen. Seahawks ledet 24-21 og jeg trodde egentlig seieren var på vei til vestkysten, og her kommer jeg da til kampens mest irriterende tidpsunkt... Med bare minutter igjen av Super Bowl finalen så SOVNET jeg faen meg IGJEN og gikk glipp av de dramatiske sluttminuttene som førte til slåsskamp på banen og seier til New England Patriots! Herregud, det hadde vært noe å fått med seg live... Men nei da.

Neste år så tar jeg meg faen meg fri hele mandagen etter Super Bowl, skal sove helt frem til avspark og sitte som et tent, jævla lys under hele kampen. Jeg skal faen meg også sitte å se timesvis av "før kampen" preik som kan være møkka kjedelig, men neste år så skal jeg faen ikke gå glipp av en dritt. Skal ikke se bort i fra at jeg skaffer meg et abonnement på amerikansk TV så jeg kan få med meg alle reklamene. Det kan også hende at jeg begynner å kikke litt på de ulike NFL kampene og lagene lenge før det er avgjort hvem det er som egentlig havner i Super Bowl finalen...

I mellomtiden så er det jo bare å gratulere New England Patriots med velfortjent seier!



Shape Down

Det tornder rundt Kari Jaquesson igjen, damen som den siste tiden ser ut til å fighte kamp etter kamp mot seksualiseriung av kvinner i media. Enkelte ganger har jeg bare lyst til å be dama om å holde kjeft når hun uttaler seg, men så dukker det opp saker som dette hvor jeg mest har lyst til å gi henne en klem. Jaquesson irriterer seg over at bladet "Shape-Up", som skal fremme sunnhet og treningsglede til stadighet poster bilder av smekre, lettkledde damer på forsiden og jeg deler hennes irritasjon.
Men hvorfor klage egentlig? Det er jo trening og sunt kosthold som får disse damene til å ha lekre, smekre kropper, men det er ikke akkurat motiverende for den vanlige kvinnen i gata som ikke har mulighet for å se sånn ut uavhengig av hvor mye hun trener eller spiser. Jeg har prøvd å grave frem de fleste av Shape-Ups forsidebilder og flate mager er et gjennomgangstema. På et av de puttet de vel på en noe formet kvinne, men resten av de er forholdsvis perfekte.

"Treningsglade mennesker er motiverende."
Er det virkelig motiverende å se et helfresht menneske bounce rundt med verdens største smil når man føler seg som Shrek i forhold? For mitt vedkommende: Nei. Det er faktisk himla demotiverende. Jeg forstår jo at treningen de utfører maksimerer serotonininnholdet i hjernen, men jeg, det late og deprimerende vraket har ikke en dritt av serotonin igjen. Jeg blir jo provosert hvis noen smiler til meg.

Jaquesson skal jo derimot holde kjeft, hun har jo tross alt gitt ut bøker hvor hun poserer lettkledd på selv. Heldigvis så er det jo lov å angre her i verden, og ikke minst være ærlig om at man ikke føler seg komfortabel med tidligere eskapader. Det gjelder da i like stor grad Jaquesson som resten av oss. På forsiden som Jaquesson har kritisert er det bloggeren Eirin Kristiansen som poserer i t-skjorte og hotpants og hun stiller seg helt uforståelig til kritikken.

"- Jeg tror ikke seksualiseringen Jaquesson skylder på har økt så mye. Jeg tror bare folk har blitt tryggere på seg selv, og det har blitt mer akseptabelt å vise seg frem og å være stolt av den man er. "

Tro kan du strengt tatt gjøre i kirken, lille venn.
Seksualisering har økt og hun motsier seg i egen setning. Den økende flashingen av hud og kropp er jo fordi folk er tryggere på seg selv, ikke fordi flere føler et behov for å vise kroppen sin siden media forteller en at det er den som definerer hvem man er og hvor suksessrik man er. Var det ikke nylig en sak hvor selv hele Norges Fotballfrue hadde pyntet på sannheten fordi hun ikke følte seg tilstrekkelig nok?

Altså.
Månedens Shape-Up forside er langt i fra den verste de har hatt, Jaquesson må nok jobbe litt med timingen sin hver gang hun eksploderer litt over hjertesakene sine i media. Men at Kristiansen skal beskrive henne som hyklerisk over et problem som er økende blir også helt feil.
Men igjen, Kristiansen mener jo at presset hun skaper er bra fordi det er sunt og at kroppen hennes er oppnåelig med trening og sunt kosthold. Presset om å være sunn er i og for seg selv bra det, men det betyr ikke at du får drømmekroppen av den grunn. Det er jo her hele greia skjærer seg fullstendig! 
Er dere virkelig klare over hvor mange som lever et sunt og aktivt liv, men som IKKE ser ut som Heidi Klum eller Ronaldo av den grunn? At det ligger hard trening og dedikasjon bak det å se ut som en jævla supermodell og at dette ikke er noe den vanlige mannen i gata har tid til i en hektisk hverdag?
Og ikke bare det... Det er heller ikke noe den vanlige mannen i gata burde ta seg tid til i en hektisk hverdag fordi livet er jo så jævlig mye mer enn bare det å se bra ut. Se på meg, for eksempel.
Jeg har vært kronisk deprimert over mitt eget tryne siden jeg var tenåring, men jeg klarte å skli meg nogenlunde gjennom tenår og tidlig tyveår uten de aller største problemene siden jeg ikke slet så mye med kroppen i tillegg. Den var ikke spesielt fin, men den var i det minste magrere. Mindre synlig... 
Og når tynnheten forsvant satt jeg igjen med et sprengt grisehode og en hvalformet kropp. Depresjon var uunngåelig. Den er der ennå og hvorfor klarer ikke jeg, en dame (...) på tredve år, og legge disse barnslige tankene om kropp og utseende bak meg? Jeg burde jo fokusere på talentene mine, evner og personlighet, men så kommer man jo på at
1) Man ikke har noen talenter,
og
2) Verden driter i det så lenge du ikke ser bra ut.

Så da må man jo spørre, hvis kroppspresset i dag er tøft å takle for såkalt voksne mennesker,
hvordan er det da for hormonelle tenåringer i puberten? For årene mellom 13-19 må jo være en av de mest ustabile og sårbare periodene i et menneskes liv (nå skal det sies at jeg havner på det stadiet hver gang jeg har mensen...) hvor man blir sykt, SYKT påvirket av verden rundt. Og jeg har fundert mye over dette i det siste... Er det bare fordi jeg er så sinnsykt opptatt av dette at jeg syns presset er så høyt? 
Jeg liker jo ikke å ta feil, men i dette tilfellet har jeg jo dessverre rett. Saken er den at utseendet fokuseres på uansett hva man gjør og det er det aller første som blir kommentert, uansett hva. 
Og hvis man vet at man har noen fantastiske egenskaper bortsett fra/ i tillegg til det så er det sikkert kjempelett å gi finger'n til alle de overfladiske menneskene og si "Go fuck yourself, I'm great anyway.". Og for de fleste voksne er dette veldig enkelt... Tenåringer? Neeh... Ikke så lett.
De har jo ikke en gang funnet ut av hva de er flinke til.

 

 
Foto: CappelenDamm / Rasmus Kongsøre

50 Questions & 50 Stupid Answers

Fant denne morsomme greia hos Hedda.

1. Hvor gammel er du om fem år?
TAKK SKAL DU FAEN MEG HA!
Da er jeg 35. Halvveis til 40 og atter en livskrise.

2. Hvem har du vært sammen med i minst to timer i dag?  
Tilbrakte natten ved siden av Erico.

3. Hvor høy er du?
164 og en halv. Den halve er meget viktig å få med seg.

4. Hvilken film så du sist?
"Kraftidioten". Jævla kunstfilm. Bra plot, bra karakterer, elendig sammensatt.
Den kunne vært hysterisk morsom.

5. Hvem ringte du sist?
Mamma!

6. Hvem ringte deg sist?
En jævla selger. Idioten ringer meg nesten hver bidige uke og skal ha meg til å kjøpe reklametjenester. Det er like før jeg drar hjem til ham, tar telefonen hans og putter den et visst sted hvor sola ikke skinner.

7. Hva stod det på den siste sms'en du fikk?
Erico: "Halverte skjegget ista! Ser ikke en dritt forskjell hehe".
Jeg ble superlykkelig over at han ikke hadde tatt bort alt. Skjegg ass <3

8. Foretrekker du å ringe eller sende SMS?
SMS. Kan ikke beskrive hvor mye jeg HATER å snakke i telefon
(bortsett fra med Erico. Det er som regel bare gøy.).

9. Hva er ditt favorittsted?
Drømmeland.

10. Hvilket sted foretrekker du minst?
Der jeg er akkurat nå.

11. Hvor mange søsken har du?
Har en lillesøster.

12. Hva var det siste bildet du tok med mobilen din?
Det siste bildet var av en pall som står nede på lageret og som ennå ikke er hentet av kunden.
På grunn av logoer etc kan jeg ikke poste bildet. Og bildet før der igjen var av puppen min og det gidder jeg hvertfall ikke poste (shit does happen when you party naked....).

13. Har du kjæledyr?
Ikke hjemme i Drammen, men hos Pappa har jeg katten Ruska og hunden Odin.



14. Er foreldrene dine gift eller skilt?
Skilt...

15. Når våknet du i dag? 
Klokken ringte 06:00 og jeg lot den slumre til 07:15.

16. Hvor tror du at du befinner deg om 10 år?
På akkurat samme sted, bare ennå feitere og mer deprimert.

17. Potetgull eller smågodt?
Potetgull. Erico kaller meg "chipsvraket".

18. Hvilket YouTube-klipp var det siste som fikk deg til å le?
Husker ikke, men det hadde garantert noe med katter å gjøre.

19. Hva er din beste egenskap?
Har ingen "beste egenskap".

20. Hva er din verste egenskap?
Vanskelig å velge...

21. Sover du med eller uten klær om natten?
Kun truse.

22. Hvem ringer du til når du er sint/lei deg?
Ingen.
I de verste stunder hender det jo at man bryter sammen foran typen,
men han kan ikke fungere som type, psykolog og venn, så det prøver jeg å unngå.

23. Hva er det rareste du har spist?
Rabarbrasuppe.

24. Kan du bytte olje på bilen?
Jeg kan, men jeg vil ikke. Det er et hælvetes mye søl.

25. Har du eller har hatt noen piercinger?
Hadde i navelen, men når magen este ut så måtte den tas ut fordi den hektet seg fast til kontorpulten.
Ellers har jeg to hull i hvert øre. Hadde en tragus og, men den tok jeg ut. Husker ikke hvorfor.

26. Hva hører du på akkurat nå?
"Kulturhuset" på P2. Erico er med.

27. Hvilken iskrem er din favoritt?
Ben & Jerry's.

28. Hvilken dessert er din favoritt?
Sjokolademousse med vaniljesaus.

29. Den største premien du har vunnet? 
Vant 200 kroner i Lotto en gang.

30. Liker du kaffe?
Ja. Elsker kaffe faktisk.

31. Hva drikker du helst til frokost?
Melk.

32. Norge på sitt beste?
Om sommeren. Forutsatt at det er sol, ikke regn.

33. Hva var det siste du kjøpte?
Tyggis, "Extra Ice".

34. Hva har du spist i dag?
Et knekkebrød med Philadelphia og en skive Norvegia ost.
Og litt potetsalat.

35. Nevn to historiske personer som interesserer deg. 
Elvis Presley og Andy Warhol.

36. Har du noensinne vært i en ambulanse/vært innlagt på sykehus?
Ja. Da jeg var 14 år og hadde streptokokker i halsen. Legen som kom hjem til oss snakket dessverre ikke norsk så han sendte meg av gårde i ambulanse og la meg inn for blindtarmbetennelse.... 
Mamma fikk heldigvis snakket de fra å legge meg rett i narkose, men jeg måtte ta x-antall prøver,
blandt annet en graviditetstest, før de trodde på at jeg hadde vondt i halsen og ikke magen.
Det til tross for at jeg ikke kunne prate fordi jeg hadde vondt i halsen... 

37. Vil du ha barn? 
Jeg vil gjerne gi Erico et barn siden han kommer til å bli en helt fantastisk pappa. Jeg derimot kommer til å ødelegge den lille sneipen, så på bakgrunn av det vil jeg helst ikke ha barn. Jeg har ikke styrke, intelligens eller medfølelse nok til å ta meg av andre mennesker (på den riktige måten).



38. Kan du noen andre språk enn norsk? 
Kan jo engelsk.

39. Banner du ofte?
Hele tiden. Det er foretrukket at jeg holder kjeft i større forsamlinger så jeg ikke bringer skam over følget mitt.

40. Hva var den siste gode nyheten du hørte?
At Erico ikke hadde fjernet hele skjegget.

41. Hva bruker du helst penger på?
Konserter, stand-up show og koselige middager ute.

42. Eier du dyrebare smykker?
Ja, men jeg bruker de ikke. De eneste smykkene jeg bruker er øredobber, men siden jeg er jente så er jeg visst pålagt å motta smykker til omtrent hver bursdag og julaften, så jeg har et tonn som aldri har blitt /vil bli brukt...

43. Hva er din favorittserie?
For øyeblikket: Supernatural.

44. Hva skal du gjøre i helgen?
Skal henge litt med Dennis og Moonie på fredag (tror jeg), ellers så burde jeg vel jobbe... Men det har jeg ikke motivasjon til.

45. Kan du stå på slalåm?
Nei. Jeg klarer knapt å komme meg frem på mine egne ben.

46. Hvordan imponerer man deg? 
Godt spørsmål. Erico har lurt på det i et tiår.

47. Hvor mange steder har du bodd?
Tre steder: Hurum, Lier og Drammen.

48. Fortell 3 ting som leserne dine antageligvis ikke vet om deg.  
1. Spiser omega-3 hver dag.
2. Kjent for å komme med irriterende kommentarer mens man ser på film.
3. Har talefeil, men den høres best når jeg er nervøs (eller prøver å snakke engelsk).

49. Hva har du nærmest deg nå som er rødt?
Prosjektmappene mine.

50. Er du sosial?
Nei.

 

23. Movement

23. Movement.



Odin in action.

Å ha ungene på stell

Til å være coverlåtentusiast har jeg vært bemerkelsesverdig lite interessert i musikkprogrammer som "Cover Me" og "Hver Gang Vi Møtes", sistnevnte har irritert meg spesielt fordi det er alltid, ALLTID, med en til tre idioter blandt artistene som jeg ikke tåler trynet på.
Denne sesongen er det Aqua-Lene, som til tross for en hælvetes mye skryt fra sine medkompanjonger på TV, ikke har imponert meg en dritt. Jeg vet ikke hvorfor, men det blir liksom bare for mye.
Ikke at jeg skal slå alt for hardt ned på dama for jeg har jo tross alt ikke giddi å fulgt med på alle episodene og bare sett et lite klipp her og et lite klipp der. 
Da det derimot var på tide å hylle OnklP så bunkret vi oss foran skjermen fordi da er man jo garantert god underholdning. Ikke nødvendigvis fordi jeg antok at de andre gjestene skulle gjøre noe storslagent ut av låtene hans, men det er alltid kult å høre hva den fyren klarer å lire ut av seg. Og jaggu klarte han ikke å komme med et bittelite utspill som har satt sinnet til x-antall nordmenn i kok, selv om flesteparten tydeligvis (og heldigvis) så ut til å fatte hva gutten mente.

"Skjønner ikke at folk lager unger når de ikke har alt på stell". 
BOOM. Med det utspillet klarte Onkl å tråkke rett ut i verdens verste minefelt:
Foreldrefeltet.

En samling bestående av alle disse menneskene som har spydd ut avkom uavhengig om barna var planlagt eller ei. For den kjærligheten foreldre kan føle ovenfor sitt barn overgår absolutt alt i hele verden og det skal ingen, INGEN, andre få si noe som helst om. Fordi alle barn er født elsket.
Ja... Det er jo nettopp derfor vi har omlag 100 millioner hjemløse barn på denne planeten....

Som sagt, majoriteten ser ut til å være enig med Onkl fordi de forstår faktisk at det å ha "alt på stell" ikke bare betyr at man kan prakke på ungen den nyeste teknologien, de feteste klærne, at man har hvitt stakittgjerde og en godt betalt jobb. Å ha ting på stell varierer veldig fra person til person, eller forhold til forhold, hva deres hobbyer, interesser og yrker er. Det som er viktig er å ha stabilitet. Har man en viss form for stabilitet så får man ting automatisk litt på stell. Det handler ikke om å gi kid'en alt den trenger av stæsj, men det handler heller ikke om, som enkelte tror, å overøse barna med kjærlighet.
Jeg kjenner mange foreldre som med hånda på hjertet sier de elsker ungen sin over alt på jord, og det tviler jeg heller ikke på, men de har jo en jævlig merkelig måte å vise det på der de prioriterer absolutt alt annet i livet. Og det er jo disse idiotene som skriker høyest når det kommer til slike uttalelser.
Hvem i pokker skal liksom fortelle dem at de ikke er gode nok foreldre? Også Onkl av alle folk! Hva har han på stell liksom? Det er jo nesten så jeg har lyst til å facepalme meg selv bevisstløs over idiotien.
Og ikke minst når det går opp for meg at disse folkene faktisk er foreldre. 

Selv har jeg de fleste ting ganske så på stell. Økonomisk, sosialt (ikke jeg da, men det tar Erico seg av) og forholdsmessig. Problemet mitt dessverre er jo det at jeg er en mental nutcase, ellers kjent som såkalt psychobitch, og det har aldri kommet noe godt ut av psychobitches. Hjelper det at jeg har penger, et sted å bo, fast jobb og forhold når innsiden av meg er så stappet med sinne og irritasjon at jeg vandrer rundt som en tikkende bombe?

Greia er, skal du ha et barn så må du ta deg tid til å ha barn.
Noen folk er bare sånn automatisk foreldremateriale, de har jo drømt å poppe ut kids siden de ble født sjæl. Andre får en helomvending så fort de finner ut at de har en mini-versjon av seg selv på vei og så har du jo resten av oss da. Vi som er så selvopptatte av vi knapt klarer å se forbi vår egen nese... Sjansen for at vi endrer oss er minimal så fremt vi ikke få en skikkelig vekker i trynet. Det kan jo komme i form av en unge, men hvem vet... Mange skjønner jo ikke en dritt før det er for sent.

 

22. From A High Angle.

22. From A High Angle.


Fra Balkong Venstre på Folketeateret.
Hadde magemuskel trening med Sean Lock.

Hvordan du bør ha på deg klærne dine

Vi mennesker er noen idioter.
Vi liker å tro at det finnes himmelske guder som bestemmer skjebnene våre.
Vi liker å tro at vi er i sentrum av hele universet.
Og enkelte er visst også så idioter at de trur de klarer å kle seg.
Til sistnevnte har vi heldigvis våkne journalister og såkalte "klesguruer" som kan hjelpe oss med de store, og viktige, spørsmålene i livet:

Jeg må være en ganske enkel sjel fra landet for hvorvidt skjorteermene skal være brettet opp eller ikke har aldri vært noe dilemma. Det er jo mer en smakssak enn en stilsak. Derfor har jeg heller ikke klikket meg inn på artikkelen i frykt for at jeg, i tillegg til midtlivskrisa, skal havne i fullstendig motekrise.
Jeg hater nemlig å ikke kunne brette opp armene mine uavhengig om jeg har på skjorte, cardigan eller genser. Jeg må rett og slett bare leve i uvitenhet og håpe at mine oppbrettede armer ikke setter sinnet i kok hos noen fashionistaer. Og nei, trekvartarm er uaktuelt. Da føles det jo som om man fryser.

På en annen side så ser det derimot litt lysere ut på motefronten:



Slengbuksa er på vei inn igjen!
Det var mitt favorittplagg frem til midten av tyveårene. Da sa bruken stopp siden jeg rett og slett hadde brukt opp alle slengbuksene mine (de var utvasket og gjennomhullet alle sammen...) og det var fullstendig umulig å få tak i nye siden hipstermoten var på vei inn og fylte butikkene med all slags trange og ubehagelige bukser. Jeg ble rett og slett tvunget til å begynne å bruke bukser som var trange nederst på beina, og nå har jeg knapt andre type bukser. Men hvis jeg begynner å bruke slengbukser nå...
Da følger jeg jo atter en gang en trend. Og slikt liker man jo ikke.

"Behind I'm boycotting trends
It's my new look this season"

Spellemannspisset

I helgen satte jeg meg ned for å se på Spellemannsprisen. I likhet med alt annet i livet har jeg aldri vært noe særlig begeistret for utdelingen da jeg sjeldent er enig hvem som blir kåret til vinnere.
Jeg opplevde den samme irritasjonen i år.

Årets skandale lå jo helt klart i "Årets låt" kategorien hvor Admiral P stakk av med seieren isteden for Onkl P, og jeg i likhet med resten av Norge satte øl'en i halsen og skrek til TV'en: "HVA FAEN?!".
"Engel" var en landeplage. "Styggen på ryggen" kunne jo halve Norge relatere seg til. Vi har knapt startet 2014 og årets musikalske skandale har allerede inntruffet. Men som sagt, jeg er jo vant til at Spellemannsjuryen "alltid" velger de dårligste alternativene. Jaa9 og Onkl skulle vunnet i fjor. Og det samme med Mikael Paskalev, som var noe av det friskeste i norsk musikk året 2013.

Men man skal ikke klage på alle valgene til juryen.
Thea Hjelmeland stakk jo av med en pris og årets hederspris gikk jo tross alt til Morten Abel,
selv om enkelte har uttrykket en viss irritasjon over sistnevnte. Sigrid Hvidsten skrev i Dagbladet at hun ikke fattet hvorfor han ble hedret nå siden han ikke har gjort en dritt relevant i 2014, et irriterende argument siden hele hederspriskategorien går ut på at man ikke trenger å være relevant. Man skal jo hedres for alt det man allerede har gjort, uavhengig om man har vært inne på Topp 20 lista det siste året eller ei. Men hvis man absolutt skal snakke om relevans så må vel Abel være en av de mest relevante artistene som har stukket av med den prisen. Eller er det bare jeg som innbiller meg at tidligere vinnere av denne kategorien har vært både døde og godt pensjonerte? 

Dessuten var det jo sikkert ekstra morsomt for Abel å vinne denne prisen på hjemmebane.
Utdelingen ble visst holdt i Stavanger Konserthus. Dette har jeg bare lest meg til for via TV-bildene fikk jeg inntrykk av at hele utdelingen ble holdt i en uorganisert og møkkete bakgate.
Det var absolutt ingenting imponerende med lokalene og absolutt ingenting som tilsa at det var årets gjeveste prisutdeling i musikkbransjen som ble avholdt. Det var kjedelig, rotete og flatt.
Det hjalp jo heller ikke at vertene Mona B. Riise og Jenny Skavlan virket i overkant kleine der de sto og virket i overkant ydmyke over alle de fantastiske artistene som var tilstede. Joa, det er vel greit å ha litt ærefrykt når man skal dele ut Norges gjeveste musikkpriser, men det var jo så flatt at jeg sovnet. Helt seriøst. Jeg skvatt litt til hver gang Jennys sjokkrosa kjole skred over TV-skjermen, men selv ikke det var nok til å holde øya oppe. Våknet to timer senere, relativt uthvilt, så det var jo godt for no.

 


Foto: The Hjelmeland

Another Brick In the Wall

Jeg har ofte sagt at jeg har møtt veggen. 
Igjen sitter jeg med følelsen av at dette har skjedd.
Men jeg har jo egentlig ikke møtt veggen.
Jeg har bare lagt på nok en tung bautastein på veggen jeg selv bygger.
En ustabil vegg. Klar til å ramle sammen når som helst. Og når det skjer så vil jeg selvfølgelig stå rett ved siden av og bli truffet av hver bidige stein på vei ned.

Jeg hadde planer forrige uke. Jeg hadde planer for helgen.
Men jeg gjennomførte bare en brøkdel. Så vidt. Og det innebar å sitte på ræva og spille "Trivial Pursuit" mens jeg drakk øl. Av alle ting i livet så virker det lettest å gjemme vekk alle sorgene i bunnen av en flaske. For jeg orker jo ikke noe annet. Og det gir meg så utrolig dårlig samvittighet.

I dag tidlig sto jeg med ryggen til speilet igjen mens jeg pusset tennene.
Det har blitt en farlig uvane i de tyngste stundene.
Jeg har alltid hatt problemer med øyekontakt. Det å tillate å la andre se hvem jeg egentlig er.
For øynene avslører sånt, ikke sant. Så jeg ser alltid en annen vei. Fort.
Så ingen kan se lenge nok til å skjønne hvor falsk jeg er.
Så jeg kan klare å bevare løgnen om meg selv. Det såkalte imaget.
For det er bare et image og det er ingenting annet enn falskt.
Jeg vet ikke om noe med meg som egentlig er ekte. Sant.
For jeg er jo aldri ærlig med meg selv.

Ærlighet varer lengst. Var det en eller annen dust som sa.
Jeg har fortsatt til gode å få noe godt ut av ærligheten. Andre karakteriseres som sterke, kreative og talentfulle der de går sin egen vei, men de har vel valgt den riktige retningen. Jeg velger jo bare sånne rare og underlige ting som ingen skjønner noe av. Som ingen vil bry seg om. Så hvorfor gidde?

Jeg ville at 2014 skulle bli et oppløftende år.  
Året hvor jeg skulle skape noe nytt, gå ned i vekt og generelt bare gå inn i 2015 og ha det bra.
Siden første januar har jeg egentlig ikke gjort noe annet enn å grine.
Jeg har badet i egne tårer og selvmedlidenhet. Trøstespist meg feitere. Tatt avstand fra all menneskelig kontakt såfremt den ikke har blitt trøkket opp i trynet mitt. Stirret i veggen. Pratet med meg selv i desperasjon over å ha noen som forstår. Ligget på gulvet i dusjen og skreket i sinne og frustrasjon. Jeg har kastet tomflasker i veggen. Kloret meg selv til blods under de verste rundene.
Jeg kan ikke lenger legge skjul på at jeg lider. At det føles så jævlig vondt.
 2014 ble det året hvor jeg nok en gang gjorde alt for andre.
Ingenting for meg.

Jeg ga det noen usle forsøk, men de dagene jeg endelig var alene ble brukt til alkohol og apati.
Drikk og stirre. Drikke og stirre. Drikke og stirre. Tenke. Gråte.
Jeg har knapt orket å skrive. Det jeg elsker mest er så forhatt av de rundt meg at jeg holder det hemmelig. Utenfor. Jeg er alt for negativ til at det kan roses.
Svart humor trodde jeg det kaltes, men det er bare jeg som beviser at jeg ikke er riktig nagla.
At det er noe galt med meg som ikke er sånn som deg.

Jeg kan ikke leve sånn. 
Etter hva andre mener jeg burde.

Så jeg har sagt opp jobb nummer to. 
Jeg hadde aldri noen interesse i første omgang. Jeg ville skape noe for andre og jeg forventet en gjensidig interesse. Det skjedde aldri og jeg kan ikke tillate meg selv å fortsett bare fordi noen andre vil. Jeg er lei av å jobbe hele dagen bare for å sette meg ned å jobbe ennå mer. Jeg vil ikke. 
Jeg hater det.
Det finnes enkelte som jubler over denne avgjørelsen. At det vil gi meg mulighet til å tenke på de riktige tingene i livet. Som det å få giftering på finger'n og en bolle i ovnen. Jeg er ikke særlig fan av boller, men som de fleste andre ting så liker man jo gjerne det man har laget selv. Men det forutsetter at man liker seg selv og har troen på at det man gjør er riktig.
Jeg har ingen tro på meg selv. Ikke noe håp om at jeg kan gjøre noe godt her i verden.
Jeg tørr ikke tenke på hvordan denne psyken vil bli om man krydrer den med tusenvis av hormoner. Herregud. Jeg kommer meg jo knapt gjennom en runde med mensen uten å bli lagt inn på Lier.
Jeg må få ting på stell.

Men hva om det aldri skjer?
Hva om jeg er skadet for livet? Ødelagt innvending?
Damaged goods med shitloads av bagasje.... Bare sånn for å putte litt ekstra smør på flesket...
Hva om jeg aldri kan bli sånn normal?

Muslimjævel

Jeg er ikke særlig begeistret for Islam.
Eller kristendommen, jødedommen, hinduismen. Selv ikke buddhismen er jeg spesielt begeistret for.
De er alle religioner med både gode og dårlige verdier. De ivaretar verdenshistorien og tradisjoner.
Det samler folket og det samler de troende. Alt i alt så burde jo religion være gull, men totalt sett klarer jeg ikke å se på det som noe annet enn ødeleggende. En unnskyldning for at enkelte får operere som de selv vil. Undertrykke de svake og de skammelige ikke-troende. Jeg blir kvalm av å høre om Gud, Allah, Jehova eller hva pokker de kaller den gode energien som er lik for oss alle, uavhengig av hva den heter.

Vi mennesker er nemlig idioter.
Vi innbiller oss selv at hele verden fungerer etter den samme bevisstheten som vi lever i.
Vi gir både dyr og guddommelige krefter menneskelige egenskaper, som om de tenker og oppfører seg likt som oss. De gjør ikke det. Den kosmiske guddommeligheten ligger langt forbi vår fatteevne.
Det at mennesker dreper i Guds navn er bevis nok på at menneskeheten ikke har skjønt en dritt.
Ikke en jævla dritt.

Religion har skapt mer bråk enn den har gjort godt i mine øyne, men det betyr ikke at man skal dømme alle troende av den grunn. Det er som å kalle enhver tungrocker for satanist bare fordi han er kledd i svart og har en overdreven bruk av nagler. Det økende hatet (er det økende? Jeg vet ikke, men det føles sånn.) mot muslimer etter Paris-terroren bekymrer meg.
At en TV-journalist blir kalt "muslimjævel" på direkten fordi han er mørk i huden.
For den lille drittungen som ytret det stygge kallenavnet hadde ingen anelse om hvorvidt journalisten var muslim eller ikke. Alt han så var huden.
Vel. Journalisten er så vidt jeg vet en muslim, men det har jo faktisk ikke en dritt å si.
Det er ikke hans feil at det finnes terrorister som dreper i Allahs navn.
Det er ikke hans feil at det finnes mennesker som misbruker Islam.

Men det er du, kjære lille drittunge som syns det er tøft å skrike "muslimjævel" på TV....
Det er sånne som deg som er problemet.
Ignorante idioter som drar alle folkeslag, raser og religiøse tilhenger under en og samme kam.
Som klager over at "de jævla muslimene ikke skjønner en dritt" og så sitter du der selv med ditt eget hode trykket så langt opp i ditt eget rasshøl at du har klart å bytte ut alle hjernecellene dine med din egen bæsj. Tror du disse terroristene tenker noe annerledes enn deg? For i likhet med deg så retter de alt hatet mot en folkegruppe, et folkeslag, en verdensdel. De sitter på lik linje med deg og fordømmer folk som ikke har den samme troen og de samme meningene som dem selv. At de har svaret på alt. Kan alt. Vet alt. Og at ingen andre fortjener å leve om de ikke er prikk lik en selv. Vær så snill og forklar meg hva det er som gjør deg så himla mye bedre enn disse "muslimjævlene".

Jeg blir flau.
Det er ikke lenge siden jeg hørte at "i Norge er vi siviliserte og da har vi ikke plass til sånne sotskaller." En fullstendig usivilisert setning. Som om man ikke har sjans for å bli et "ordentlig" menneske så lenge man har en hudfarge eller har vokst opp i krig og elendighet. Joda. Det er mange huller i vår innvandrings - og intergreringspolitikk, men jeg begynner å bli lei av at det er innvandrerne som får skylden for dette. "De får mye mer penger av Nav enn det jeg gjør!" Ja, jeg er enig. Det er ikke riktig, men det er ikke innvandrerens feil. Det hjelper ikke å slenge dritt til dem. Eller klage over at de sniker til seg det ene etter det andre når omtrent hver eneste nordmann hadde gjort det samme sjæl om de fikk sjansen. Og dessuten... Kritikken hagler nesten utelukkende mot muslimer og andre med en hudfarge som er annerledes enn vår egen. Det er da vitterlig en haug av andre europeere som benytter seg hyppig av Nav her til lands, men det er jo ikke så viktig. De er jo ikke muslimer. De er jo ikke en del av denne religionen med mer enn en milliard medlemmer. For i Islam der er alle medlemmene helt like. De har de samme meningene, de samme målene og det samme hatet. De må bort. Vekk. Og jeg blir flau.

For greia er: Hvis ikke vi, priviligerte nordmenn som har vokst opp i trygge og gode omgivelser, kan legge vår egen uvitenhet og vårt eget hat til side, hvordan kan dere da forvente at de som har vokst
opp i krig, elendighet og opplevd urett, skal legge sitt hat og sin uvitenhet til side?
 Hvordan kan dere forvente at de skal lære når dere ikke har lært en dritt sjæl?

Lufta er faktisk for alle.

Meddle In

Det er noen sosiale normer her på arbeidsplassen som jeg ikke forstår og som jeg finner uhyre irriterende... Det er så mange som blander seg inn i samtaler de ikke har noe med! 
Dette har plaget meg i åresvis, men problemet har blitt mye større nå som jeg er nødt til å dele kontor med en kollega. Selve kontordelingen går veldig bra. Vi har jobbet sammen i en evighet, kjenner hverandre godt og har en god tone. Vi kan både skryte og klage til hverandre om både jobb og livet generelt, og de første ukene i det nye samboerskapet gikk vel i stor grad bare ut på å bare skravle (dette har heldigvis roet seg litt ned nå slik at vi faktisk får jobbet). Kjempekos, bortsett fra et par forstyrrende elementer her på bygget som ikke skjønner at hvis samtalen ikke omhandler jobb så burde de bare gå videre. MEN NEI DA. De står faen meg utenfor døren og LYTTER til de finner et passende tidspunkt å hoppe inn i samtalen på. Hva de sier får jeg aldri med meg siden det kommer en høy og skjærende skrikelyd inne i hodet mitt som overdøver alle ordene som kommer ut av kjeften deres. 

En ting er å gå tilfeldigvis forbi og slenge seg med i en samtale, men selv her burde folk bli litt flinkere til å skru på de sosiale antennene. Ikke at det hjelper folket på bygget som står og VENTER til det dukker opp et passende tidspunkt for dem til å skjære av vår snakk og komme med noe fullstendig uinteressant om deres eget liv. Som f.eks han ene fyren her som elsker katter og hater hunder. Det er ikke noe galt i det, men jeg fatter faen ikke hvorfor han skal blande seg inn i alle samtaler som omhandler bikkjer bare så han kan understreke hvor ekle han syns de er.
JADA! VI HAR SKJØNT DET! GÅ VIDERE! 
Jeg vil gjerne fortsette å snakke om hvor fantastisk og smart bikkja mi er (noen ganger. Jeg klager jo mest over hvor tjukk i huet bikkja er, men det vil jeg jo helst ikke at han hundehateren skal høre.).

 Personlig pleier jeg å bare gi disse menneskene blikket før jeg melder meg ut av samtalen
og fortsetter å jobbe. Snakker vi jobb så kan jeg egentlig ikke klage på avbrytelsen, vi sitter jo tross alt på arbeidsplassen, men hvis praten gjelder helseproblemer eller familieproblemer av det mer intime slaget så blir jeg rett ut forbanna over at folk skal kaste seg inn i samtalen og snakke om sin egen rennaræv eller hvor syk i hodet filletanta deres er. Eller ennå verre:
De graver og spør om mine problemer.
Greit nok at de ønsker å dele sin egen informasjonen med andre, men jeg ønsker ikke å dele min livshistorie med dem. Jeg vil selv velge hvem jeg ønsker å betro meg til, men selv det å gi folk en kald skulder ser ikke alltid ut til å fungere. Et par dager etter så sprader de inn på kontoret som om man er bestevenner for å ta en oppfølgingssamtale... "Er det fortsatt drama i familien eller?"  
Det skal sies at om blikket ikke fungerte i første omgang så er det så effektivt i andre omgang at det sjeldent går videre til omgang nummer tre... Men folkens... Vær så snill... Know your boundaries.

 



Skuffa

Jeg er så skuffa!
Til å være sinnablogger, sminkehatende, jentekritisk og generelt bare deppa finner jeg overraskende nok glede i enkelte overpositive mennesker (er jo tross alt sammen med en optimist som ALLTID er glad. Og ja, jeg finner det selvfølgelig veldig irriterende til tider, men han har sin sjarm.)
som blandt annet Fotballfrue (eller Caroline Berg Eriksen som bloggen heter nå.
Hun fjernet navnet "fotballfrue" fordi hun ønsket å være noe mer enn bare dama til han fotballspilleren som ingen vet hvem er.). Hun har en irriterende perfekt tilværelse, men det er jo tydelig at hun legger ned både tid og energi i å få det slik og da kan man jo egentlig ikke gjøre stort annet enn å klappe i hendene, bøye seg i støvet og alt det der.
Mest har jeg likt at hun til tross for sine 12kg og perfekte hud har kjørt en hardnakket linje om at det er viktig å være seg selv, uansett størrelse, form og ansikt. Hun har frontet sunnhet, ikke tynnhet. 
At det ikke spiller noen rolle hvordan du ser ut så for det jo det indre som teller, det å være blid, hyggelig og all den dritten der. Og for ei rugge på 75kg så øyner man jo nesten et lite håp selv der man sitter å scroller igjennom bloggen hennes. "Jeg og kan få det bedre om jeg bare viser littt mer livsglede, trener litt mer, spiser sunnere og blir flink med sminke.". Vanligvis faller jeg hardt og brutalt ned i en dam av selvmedlidenhet og selvhat hver gang jeg kommer over en blogg som er administrert av et tilsynelatende perfekt menneske, men det har ikke vært tilfellet med Fotballfrue. Jeg har av en eller annen grunn innbilt meg at dama er både ekte og ærlig. At hun bare er en sånn person som har alt på stell, er stolt av seg selv og tar enhver utfordring på strak arm. At hun, som alle andre, har pyntet litt på sannheten har jeg forøvrig tatt for gitt. Jeg tenkte vel bare at det var mer i form av at hun, som en god del andre, bare fjerner alt rotet vekk fra kameralinsa og tar bilde av det ene hjørnet i rommet som faktisk er ryddet. At alle de små tingene i hverdagen blir pyntet litt på.

Så da blir man jo überskuffet når man oppdager at denne "elsk din egen kropp"- dama ved gjentatte ganger har retusjert vekk det lille hun kan ha hatt av fett på kroppen.
Jeg skal jo selvfølgelig ikke si så mye. Skal jeg ta bilder av meg selv så er det "the fat girl angle shot" som gjelder, og da ender jeg stort sett opp med å bare ta bilder av en liten del av trynet mitt.
Resten får jo ikke plass i kameralinsa. Og den lille fliken man har tatt bilde av må jo redigeres ut av ville hælvete i instagram før det kan se dagens lys. Det er jo selvfølgelig veldig lett for meg å innrømme at bildene mine er redigert, jeg har jo strengt tatt ikke noe valg da bildene som ligger på internett er så langt unna sannheten som overhode mulig (jeg er faktisk livredd for å dukke opp i en eller annen meme hvor det gjøres narr av trynet mitt. Har ikke sett noe til det ennå, men jeg er sikker på at de finnes der ute.), men det er vel kanskje derfor jeg blir ennå mer forbanna over dette stuntet til Fotballfrue.
For er det i det hele tatt noen som hadde lagt merke til det hvis hun ikke hadde redigert de?
Mest av alt er jeg jo forbannet over at hun har løyet om det. Nektet for at hun har redigert seg selv.
I følge henne har hun jo bare justert litt på fargene og skyggene. Men det viser seg at både hud og "fett" har blitt fjernet og endret. Og hun har nektet. Og jeg hater henne litt for dette nå.

 I dag er de fleste forbannet over at Fotballfrues ukjente fotballspiller av en mann har lagt igjen kommentarer på bloggen hennes under falsk navn for å forsvare henne når hetsen har gått som verst. Jeg skjønner ham vitterlig godt. Kommentarfeltet på bloggen hennes er til å spy av, og da spesielt etter at datteren deres ble født. Det er jo rett og slett skammelig at folk får seg til å spekulere i at barnet har både hjerneskade og downs syndrom fordi Fotballfrue ikke trøkket et kamera opp i trynet hennes med en gang hun var født og postet det på bloggen. Det verste er jo at det er helt tydelig de samme menneskene som holder på og det er forståelig at begeret renner over. Men hva er poenget med en utdannelse innenfor journalistikk og en egen medieplattform når de ikke bruker den, selv når de gjelder de mest ubehagelige sidene av livet? For ekteparet Eriksen har tydeligvis funnet det bedre at ektemannen har tatt opp kampen i kulissene enn at Caroline selv har tatt det opp på bloggen.
For det virker som hun aldri tar opp noe sensitivt på bloggen hvis ikke the shit hits the fan først.
Men hva betyr det egentlig i det store og hele? Det er jo bare et I-landsproblem ifølge dem selv,
men det er selvfølgelig lett å bagatellisere slikt selv.

Det er ingen stor ting at Fotballfrue tok vekk en liten bit av låret sitt eller at ektemannen forsvarte henne under falsk navn. Problemene dukker opp når de ved første konfrontasjon nekter. Blånekter faktisk.
Og det triste med dette er at jeg sitter igjen med et snev av skepsis. Hun har aldri innrømmet en løgn så fremt de ikke har blitt tatt i den og da blir det vanskelig å lese bloggen med samme iver og glede. At jeg nå blir litt småkvalm hver gang jeg ser et bilde av henne med et ribbein eller kragebein stikkende ut. At jeg tenker "fuck deg" hver gang hun skriver at størrelse ikke er viktig og at man må være seg selv.

For hva er poenget med å kjøre linja "jeg er ærlig" når man ikke er det?
Jeg kan med hånda på hjertet fortelle "alle" dere lesere at jeg langt i fra er ærlige med dere.
Jeg gidder selvfølgelig ikke spy ut av meg hver eneste følelse og opplevelse jeg har i livet.
Jeg anser ikke det at jeg får lov til å blogge som et privilegium. Det er nemlig helt gratis å melde seg inn på blogg.no. Det er ingen opptaksprøver. Ingen innmeldingsavgift. Det er en plattform som gjør det mulig for meg å dele det jeg vil med dere. Det står ingenting i vilkårene om at man må blogge flere ganger daglig, fortelle hver bidige ting man gjør og være brutalt ærlig om alt og alle rundt seg.
Men jeg vet det finnes nok av dere stalkerbitches der ute som tror at dette er tilfellet.
At bare fordi man melder seg inn i det store internett så skal man legge ut ALT.
Alt fra antall konsumerte karbohydrater til hvor hard bæsj man får av jernpiller. 
For hvis det er noen som burde føle seg privilgert i bloggverden så er det deg som leser.
Det er du som skal være glad for at noen gidder å skrive den dritten du liker/hater lese.
Du kan selvfølgelig ønske deg et nærmere innsyn i vedkommendes liv, ja til og med ønske at de kanskje ikke var fullt så åpne om sine kroppslige funksjoner, men vet du hva? Det er ikke opp til deg.

Så jeg kan forstå hvordan disse toppbloggerne har en tendens til å bikke under for presset.
Forstå, men ikke godta. Og spesielt ikke når man bare burde lagt seg flat og sagt beklager. For det er ikke bare en beklagelse. Det er et "beklager for at vi gjorde dette, men... bla bla bla...".
Og alt som kommer før ordet men betyr jo egentlig ikke en dritt.

Hælvetesdagen

Det er mandag. Snø på veiene, kulde i lufta og mandag.
Jeg hater mandager.
Det finnes ikke nok stygge ord i verden til å beskrive følelsen som brer seg utover søndagen.
Følelsen av at roen snart er borte, hælvete er på gang igjen og alt man ser for seg er fem nye dager med smerte og mas, innledet av den o'så forhatte mandagen. Hælvetesdagen.
Eller "begynnelsen på resten av mitt liv" som disse overpositive menneskene liker å spy ut av seg på denne brutale starten på uka. "Det er ikke mandagen det er noe galt med, det er jobben din."
Sier de mens de plystrer videre der de svever rundt på en rosa sky full av marshmellows og sukkerspinn. "Vi har alle problemer, det er ikke bare deg." Synger de muntert ut som om det er noe som helst hjelp i en slik uttalelse. "Vi er alle sammen om dette livet." Og jeg får lyst til å slå.
Det er ikke rart det blir krig i verden, tenker jeg.

 



 

Monthly Status - January 2015!

(Rapporten fra November.
Droppet rapporten i desember.
Den ble for depressiv.) 

  - No Junk/ Lite mat generelt/ Lage mat 
Det har vært jul. 'Nough said.
Så nå er jeg (og resten av verden) på diett (igjen).
Har allerede gått ned 1,5 kg siden helga, så ingen dum start. 

Og så må jeg ærlig innrømme at jeg trodde pescatarismen skulle få en brå slutt da ribba, medisterkakene og pinnekjøttet ble servert. Fikk litt vann i munnen ved første øyekast, men den følelsen gikk fort over. Hadde mer enn nok med å dytte i meg diverse tilbehør samt rakfisk. 


Julebakst!


 - Fikse Håret
De siste ukene har jeg kjørt på med hårkur og droppet hårstrikken.
Det har ført til at håret er litt mindre huldreaktig, men det ser fortsatt ut som jeg er rammet av hårkreft.

- Sminke
Prøver å legge på ei maske hver morgen... Sjeldent det blir gode resultater,
men takket være "Eyes Right" fra Lush så føles det i det minste ikke så ubehagelig.
Bortsett fra det så har jeg et pågående prosjekt om å få de knallgule tennene mine en anelse hvitere.

Og ja... Har akkurat gått til innkjøp av en rynkekrem... 

 - Klær
Det kroppslige forfallet er nå så ille at det ikke går ann å reparere skadene med klær.
Uansett vinkel, uansett plagg... Resultat: Helt jævlig. 
Det blir jo litt verre i jula med alle selskapene og slikt. Det forventes jo at man pynter seg og jeg feiler gang på gang. Enten går jeg helt overboards og ender opp med å se ut som Edina fra "Absolutely Fabolous" eller så tar jeg tar en helt plain Jane. Personlig foretrekker jeg sistnevnte.


Fikk ny lue til jul fra Mamma'n.


  - Stå opp 
Jeg hater å våkne.
Her om dagen drømte jeg at jeg ble levende begravd, og i drømmen så klarte jeg ikke å skrike.
Forsøkte av alle krefter og det endte opp med at Erico vekket meg siden jeg lå å skrek (pep) i søvne.
Selv da ble jeg forbannet over at jeg våknet.


- Trening 
Haha.
Men vi har gått litt turer i det siste. Digg.

- Frimerker
Hæ?

- Rydding 
Før jul hadde vi en belgier på sofaen og dette trigget i bitteliten grad husmorinstinktene mine...
Hver dag da jeg kom fra jobb så støvesugde jeg leiligheten, ryddet og vasket baderommet.
Det er ikke mye som trigger ryddelysten min, men jeg har nå oppdaget at (kjente og) ukjente pubes er et godt bidrag til dette.

 - Bloggingen 
Det har skjedd ganske mye dritt jeg gjerne skulle skrevet om, men som blogger så skal man passe seg for å skrive for mye om alle andre. Så jeg kommer isteden til å øke den "hakke på seg sjæl" skrivinga som jeg stort sett holder på med for å få ut litt frustrasjon. Og hvis noen har problemer med det så får de bare stikke. Jeg er drittlei av å holde kjeft fordi andre ikke liker at jeg ikke liker meg sjæl (WTF). 

 - Familie og venner
Det har vært en del drama i jula, men stort sett har det vært hyggelig. Jeg har kost meg i de selskapene jeg har vært i, problemet er at jeg som regel bekymrer meg for andre medlemmer i familien og får dertil problemer fordi jeg gjør det. Alt i alt så gikk det vel bedre enn forventet.



I vennegjengen hadde vi også en uhøytidelig dorullnissefest helgen før jul samt at vi feiret nyttårsaften til sammen. Med på nyttårsfesten hadde vi også med oss J-Man og Malaria-Emil.
Det ble en koselig feiring med masse god mat og drikke.  

- Hyggelig
På julebordet:
"Du er en skikkelig bitch, men jeg skjønner hvorfor du må være det."
Aaaw. For en snill kollega jeg har.
Det sier i grunn alt.

 

New Yearz

Godt Nyttår!
Og jeg snakker selvfølgelig kun på dine vegne, ikke mine egne.
Jeg har fortsatt til gode å ha et godt år.

Neida.
Første nyttårsdag var selvfølgelig en lidelse i seg selv av både fyllenerver, kvalme og lettere panikk over manglende ambisjoner for det kommende året. Disse nervene var ikke fullt så jævlige andre nyttårsdag, noe som gjorde det litt bedre å ligge på sofaen og gjøre absolutt ingenting.
Bortsett fra det at jeg egentlig hadde en hel del andre ting jeg burde ha gjort, men som jeg ikke gjorde fordi jeg var alt for lat. Det jeg egentlig skulle ha gjort var papirarbeid, vasking, rydding og diverse sortering av julepynt og annen materiell dritt, men jeg prioriterte heller å ligge på sofaen med dårlig samvittighet mens jeg spilte "Tapped Out", så på x-antall filmer og leste fanfiction fra "A Song of Ice and Fire" (...). Heldigvis er jeg så vant til å drite meg ut og gjøre enorme feil så jeg er ganske godt trent i det å ignorere dårlig samvittighet. Dessuten vet jo alle at det nye året egentlig ikke begynner før man er tilbake på jobb (eller skole) så det at jeg lå på ræva frem til 05. januar tok jeg egentlig ikke så tungt. Året begynner jo først i dag!

Og for en RÆVA dag.

For det første så har de late dagene på sofaen ført til at hele døgnrytmen fucket seg opp og sist gang jeg så på klokken i dag morges var den 05:45. Allerde da så det ut til at årets første nyttårsfortsett om til å gå til hælvete. Jeg har nemlig en plan om å stå opp 06:00 hver morgen fremover (når det er arbeidsdag vel og merke...) og når man ennå ikke har sovnet 15 minutter før man skal opp... Vel.. Jeg sovnet 05:50. Og slumret klokken til 07:00. Ikke helt etter planen, men overraskende nok så lot jeg bare klokken slumre i en time. Det er en slumreforbedring på nesten 2 timer det....!
Og siden jeg kom meg opp i tide så fikk jeg også kledd meg opp relativt anstendig, sminket trynet og gredd håret. Jeg så jo nesten presentabel ut da jeg gikk ut døra. Hittil (om man så bort i fra mangelen på søvn) så jo nesten dag ut til å bli vellykket. Jeg følte meg jo ganske fresh og overraskenden nok, ganske så opplagt. Den følelsen var selvfølgelig borte før jeg kom til jobb.

Det gikk allerede til hælvete da jeg skulle kjøre bilen ut av garasjen i dag morges.
Jeg orker ikke å gå inn på noen detaljer, men jeg har lagt både bilen og den jævla garasjen for hat. 
Det er jo vanskeligere å komme seg både inn og ut av den forbanna garasjen enn det er å komme seg ned i buksa på en luremus. Faen!
Det eneste som gjorde at jeg ikke klikket i vinkel ute på plassen der var det at jeg tidligere i år klarte å kjøre på en bil som sto stille (det skal sies at de fleste ulykkene min skyldes døde gjenstander. Ja, bortsett fra da jeg kjørte over et ekorn, inn i en syklist og rygget på en polakk.) og skrapte opp samtlige deler av bilen. Vi har allerede en plan om å omlakkere hele bilen så skaden i seg selv er ikke noe problem. Det er verre med den ødelagte stoltheten...

Klapp på skulderen skal jeg fortsatt ha.
Som sagt så var det en situasjon som forutsatte at jeg kom til å klikke i vinkel, men jeg behersket meg. Hver en klikk pleier også å være etterfulgt av tårer, men selv disse klarte jeg å bite i meg.
Det er ikke verdens undergang. Det. Er. Ikke. Verdens. Undergang.
Men det føltes jo som om hele verden gikk under for det. Og jeg gråt ikke.
1-0 til zena over livet!

Men jeg hadde jo knapt vært på jobb i i fem minutter før klikkbarometeret mitt lyste rødt igjen.
Pc'en nektet å akseptere passordet mitt og etter gjentatte samtaler med IT og den klassiske "sku av og på pc'en" kunne de konstantere at problemet lå et helt annet sted og etter omlagt en halvtime var problemet løst. I mellomtiden var pc'en faretruende nær å havne ute på parkeringsplassen her, men igjen så bet jeg tenna sammen. Ikke bare bet jeg de sammen, men jeg lot meg heller ikke stresse opp ei la irritasjonen gå utover kollegaene mine.
2-0 til zena over livet!

Kanskje 2015 ikke blir så gæli' allikevel.



Desperate Husfruer

Fredag 12.12 var det julebord på jobben, noe som førte til at dagen derpå ble årets mest ubrukelige dag. Den elendige formen tilsa at jeg neppe kom til å få noe fornuftig ut av dagen så da kunne jeg like så godt gjøre den så ufornuftig som overhode mulig. Og hva er vel ikke mer passende å tilegne seg litt død hjerneføde ved å se "The Real Housewifes of Beverly Hills"?

Det finnes egentlig ingen god unnskyldning for å se det forbanna skvipet, og mens jeg lå der å ristet, halveis i koma og med kvalmen i halsen begynte hodepinen å presse seg frem. Vanligvis finner jeg dramaet i serien veldig underholdende, men jeg antar at vi alle har en grense for hvor mye bullshit man egentlig finner seg i. Alle de meningsløse kranglene, idiotiske utsagnene og de stive ansiktene til de narcissistiske egofruene ble rett og slett for hard kost for en nedbrutt alkis på en ubrukelig lørdag.

De første årene jeg hadde denne bloggen (den ble opprettet i 2010) gikk mange av sinnainnleggene utover diverse kjendiser. Noe berettiget, og ganske mye uberettiget... Av den grunn så har jeg ikke giddi å kastet så mye dritt mot kjendiseliten da jeg med årene har blitt ganske så likegyldig til hva PR-kåte mennesker ønsker å bedrive tiden sin med. Dessuten har jeg jo gått på smellen ved å tordne mot kjendiser over enkelte handlinger og utsagn som stakkarene dessverre ikke kan noe for. Media gjør jo sitt ytterste for å skape overskrifter, og som den dumme forbrukeren jeg er så gikk jeg ofte rett i fella. Med "The Real Housewifes of Beverly Hills" derimot så er det vanskelig å føle seg lurt.
Det er jo tross alt en gjeng med utvaska kjerringer som bretter ut hver eneste lille bit av privatlivet sitt for å klamre til seg noen ekstra minutter i rampelyset. Jeg har så lyst til å legge lokk på meg selv og tenke "faen, la nå de stakkars damene være i fred..." Men... Jeg... Klarer... Ikke... Det er jo helt umulig når de i hver bidige episode serverer haters som meg ammunisjon på sølvfat.

Kyle Richards.
Denne damen ansees (spesielt av henne selv) å være seriens midtpunkt.
Hun og søsteren Kim har vært fast inventar siden serien startet i 2010. Hun er mest kjent for å være tanta til Paris Hilton og... That's it. Resten av kjendisstatusen hennes har kommet etter deltakelsen i RHOBH (og noen mindre roller i diverse filmer... Som ingen husker.). Hun er gift med en fyr som heter Mauricio Umansky og det siste året (tror jeg...aner egentlig ikke hvilke sesonger jeg har sett) har paret gått igjennom en heftig utroskapsskandale da Mauricio visstnok har blitt sett sammen med en ung og hot blondine. Disse påstandene har både Kyle og Mauricio benektet i serien, Kyle mer hardnakket enn Mauricio, så jeg lar synsingen ta meg dit hen at Kyles kjære ektemann har hatt pikken sin på vift.


Mange gode råd å få av fruene....

Kim Richards.
Har vært med i serien siden tidenes morgen (2010...) og gitt seerne mange flotte scener hvor hun er totalt på trynet. I 2012 innrømte hun endelig at hun hadde et alkoholproblem, la seg inn på rehab og skal visst være edru nå. Det syns forøvrig ikke. Årene med drikking og pillepopping fikk henne til å se ut som en 90-åring, og som de aller fleste Hollywoodfruer så bestemte hun seg da for å pynte på dette med både operasjoner og diverse innsprøytninger. Så nå ser det ut som hun går i konstant motvind.



Lisa Vanderpump.
En av de få kvinnene i serien som faktisk ser ut til å ha en jobb. Hun og mannen har drevet utallige restauranter og barer, hvorav en av disse, SUR (står visst for "Sexy Uniqe Restaurant"...), ligger til grunn for en av RHOBH spin-off serier, "Vanderpump Rules". En jævlig motstridende serie hvor man følger dramaet blandt de ansatte på SUR mens Lisa uhemmet skyter av sine lederegenskaper og hvilken standard de forventer at de ansatte skal ha for at stedet skal leve opp til det å være "high end". "High end" i Lisa Vanderpumps øyne er tydeligvis å ha en hel stab som går i strupen på hverandre, krangler høylytt i arbeidstiden om hvem som har pult hvem og krydrer det hele ved å ansatte den ene bipolare dama etter den andre. Overraskende nok er restauraten fortsatt i drift, noe jeg finner ganske så utrolig siden reklameringen realityserien gir er helt elendig, men det finnes vel nok av wannabekjendiser som stikker trynet sitt innom dørene der i håp om å se ansiktet sitt i et par sekunder på TV.



Brandi Glanville.
Denne dama er mest kjent som Eddie Cibrians forsmådde ekskone.
Cibrian forlot Brandi til fordel for LeAnn Rimes i 2009 og den påfølgende skandalen melket Brandi så mye som overhode mulig. Forståelig nok da Ciberian førte henne godt bak lyset og jeg skulle gjerne ha joinet "Team Brandi", men jeg har tross alt hørt dama åpne kjeften så da velger jeg å forbli Sveits i den sammenhengen. Hellet forøvrig ganske mye mot "Team Brandi" i begynnelsen, da hun virket som en relativ åpen og jordnær husfrue som snakket redd fra levra, men dette viste seg å bare være et skalkeskjul. I realitet er hun ikke stort annet enn en alkoholisert wannabe-puledukke av en dramaqueen. Hun slenger for det meste meningsløs dritt rundt seg og hvis noen svarer tilbake inntar hun offerrollen på et blunk. Hun elsker å beskylde de andre damene for å være noen selvopptatte megger som ikke bryr seg om sin egne familier, for å så gå avsted sjæl og drikke seg dritings på TV og snakke om hvor stor pikk hun vil ha opp i musa. Antar sønnene hennes elsker at hun oppfører seg slik på TV. Mom of the Year...! 
Det har også blitt forferdelig irriterende å se på trynet hennes da det er helt stivt av botox og andre injiseringer. Jeg klarer ikke å konsentrere meg. Det eneste jeg tenker er at det må være vondt for henne å suge pikk når hun er så stiv i maska.


Brandi fra "Orange Is The New Black"-audition.
Hun prøvde seg som Crazy Eyes.


Yolanda Foster.
Hollandsk modell som er gift med musikeren David Foster. Virker som hun stort sett klarer å holde seg i skinnet. Har egentlig ikke lagt så forferdelig mye merke til henne. Det er jo egentlig positivt i denne sammenhengen... 



Carlton Gebbia.
Denne dama har bare vært med i den siste sesongen, og jeg tror hun fikk nok etter en runde.
Og enda godt var det! Jeg var drittlei hele dama etter en episode. Enda et av disse menneske som mener hun er mer ekte enn alle andre. Høy på pæra, svær i kjeften og lett fornærmet. Hun er med andre ord prikk lik alle de andre damene i serien. Damer som påstår at de ikke er som alle andre damer er som regel nøyaktige like som alle andre damer. Kult hus da...



Joyce Giraud.
  Misseskjønnhet som kun var med i sesong 4.
Good riddance til henne og... Hun var BORING.
Så BORING at det var umulig å finne et morsomt bilde...

 

 

21. Where I Slept

21. Where You Slept.

 
Det gamle jenterommet mitt... Pappa har gjort det om til bilbane.
Hyggelig at han lot senga stå igjen tilfelle jeg trenger et sted å sove.

Januar. Nå.

Ok, jeg har forsøkt.
Mitt fravær på bloggen skyldes et iherdig forsøk på å skaffe seg litt julestemning. Jeg var på god vei, men så viser det seg at man virkelig kan få for mye av det gode og nå er jeg drittlei hele høytiden.

Det begynte så frisk tidlig i desember. Stryk det. November.
Erico har nemlig fått pakkekalender, og den var jo klar til den første desember. Tidligere har slike pakkekalenderprosjekter vært døden, men da den første desember kom hadde jeg fortsatt ikke mistet trua (dvs. julestemningen). Dette ga jo håp om at det var mulig å komme seg gjennom hele den forbanna måneden uten depresjon og varig mén.

De første ukene i desember var Erico opptatt med å male russebusser, så jeg benyttet i første omgang stillheten hjemme til å henge opp julepynten slik jeg selv ville. Det var nesten orgasmisk. 
Et av mine barndomstraumer når det kommer til julen er hvordan Mamma var helt manisk på at absolutt ALT av julepynt måtte opp på hylla eller henges opp i treet. Jeg hatet det. Spesielt siden Mamma var en kløpper til å spare på all den dritten jeg og søstern lagde på divere juleverksteder i barndommen.
Jeg hatet å sette opp de stygge dorullsnissene fra 1988.
Eller henge opp hjemmelagede julelenker på treet.
Jeg vokste jo opp med "Hjemme Alene" som den ultimate julefilmen og drømmen var å ha et juletre like fint, enkelt og ryddig som familien McCallister sitt. Men, nei. Hver forbanna jul løp fatter'n opp i skaugen og hogget ned det første (og langt i fra det beste) juletreet. Det var alltid skeivt, litt ustødig og hadde greiner i variabel størrelse. Formmessig var det ikke i nærheten av drømmetreet, men det nyttet heller ikke å sette sin lit til julepynten. Jeg ønsket meg glitrende fugler, glassengler og falsk, hvit snø på greinene, men Mamma kom alltid drassende med den samme, gamle julepynten hvert år.
Nisser i pappmasje, "flettede" julekurver, dorullnisser og tonnevis av andre hjemmelagede juleeffekter som egentlig var ganske så vanskelige å identifisere (var jo bare en haug filt, bomull og glitter som var limt sammen...). I år var jeg meget glad for at jeg fikk stå for pyntingen selv...
Vi har ennå ikke fått inn treet, men pynten er funnet frem og jeg har allerede bestemt meg for at Erico ikke får lov til å bidra med noe av sin kreativitet på det området.

Pyntingen tok jo strengt tatt bare litt over en dag og jeg ble fornøyd med resultatet.
Det ga meg faktisk litt julestemning og det var her jeg gikk på den aller første smellen:
Jeg bestemte meg for å lage julekort.
Tidenes dårligste ide...

Det første som måtte gjøres var å stadfeste hvor mange julekort som skulle lages...
Satte opp ei liste og da jeg summerte antallet kom jeg til 60. SEKSTI.
Et skremmende høyt tall, men jeg tok det med godt mot. Jeg hadde jo planen klar:
Hjemmelagede kort med en personlig notis til hver mottaker! Åh, det skulle bli så fint! Jeg hadde til og med et bilde i hodet av familie og venner åpne konvolutten og ta ut et rent fyrverkeri av julekort med glitterbokstaver, nisser, dansende alver og julesang... Enden på visa?
Etter å ha klønet i to dager ga jeg fullstendig opp å lage noe som så bra ut. Jeg endte opp med å klippe ut bakgrunnen av ulikt gavepapir med en mønstersaks, samme med en graffitipiece av Erico som jeg limte på og skrev "god jul" ved siden av. Enkelt, greit og jævlig stygt.
Det er kanskje unødvendig å påpeke at dette gjorde meg jævlig deprimert, men for hver gang jeg kastet et blikk på haugen hjemmelagede kort fikk jeg flashbacks til den hjemmelagede julepynten fra barndommen og jeg mistet fullstendig motet. Her satt jeg altså som tredveåring og klippet og limte julekort som så ut som de var laget av en åtteåring. Så jeg ga opp.
Bunken viste tretti kort og jeg bestemte meg derfor for å luke vekk halve mottakerlista og siden jeg allerede var i "jeg klarer ingenting og da er det sikkert ingen som liker meg heller" modus så gikk det bemerkelsesverdig lett.

Noen gang prøvd å skrive hyggelige julekort med gråten i halsen?
Det fungerer ganske dårlig. I ytterligere to dager satt jeg ved skrivebordet og forsøkte å finne på gode og varmende ord. Den personlige touchen jeg hadde vært så opptatt av i starten ble et fjernere og fjernere minne... Ikke så rart heller. Om man ikke er hyggelig fra januar til november, så er det jo ikke slik at man plutselig får et hyggelig vokabular i desember fordi julestemningen har kicket inn. Igjen måtte jeg gi opp, men denne gangen dro jeg inn litt forsterkninger og lot Erico skrive resten av julekortene mens jeg satt å sturet. Halve desember hadde plutselig gått i vei til disse forbannede julekortene, julestemningene var på bånn og jeg hadde ennå ikke tatt tak i det viktigste: Julegavene.

Jeg er elendig på gaver og gir alltid folk en hel masse dritt de ikke trenger.
I år har jeg bestemt meg for å holde gavene (og kostnadene) på et minimumsnivå og prøve å gi folk noe de har behov for. Det er jo selvfølgelig lettere sagt enn gjort. Igjen hadde jeg en patetisk drøm om at julegavene mine skulle få hele familien til å dåne av begeistring så alle sorger og tristhet ble glemt.
Men nei. Ingen gaver på jord får en til å glemme all kranglingen, bitterheten og den anspente stemningen som ligger å ulmer blandt alle i familien. Den kjipe følelsen jeg har langt inne i hjertet over at jeg helst bare vil legge meg i fosterstilling og glemme hele jula. Forventingene om at man burde være så pokkers glad fordi det er høytid, jul og fordi alle andre rotter seg sammen og fremstår så forbannet lykkelige og vellykkede. Jeg føler meg utenfor og utilpass. I veien. Ødelagt. Alene.

God Jul.

Fyllepolitiet

Det er under to uker igjen til årets julebord, og som om jeg ikke gruer meg nok til den
påfølgende mandagen allerede, så har det altså blitt funnet opp nok en "genial" app som skal
hjelpe oss julebordeltakere å opptre mer sømmelig.
Den nye "Fyllepoliti" appen gjør at man kan dele ut grønne, gule og røde kort til venner og bekjente via smarttelefonen for å vise hvorvidt man liker (eller ikke liker) oppførselen deres i fylla.
Dette syns jeg er en helt horribel oppfinnelse.

Ikke nok med at man våkner opp dagen derpå med en hælvetes masse fyllenerver, men så fort man skur på telefonen skal man altså få dyttet en hel haug av røde kort opp i trynet som strengt tatt ikke gjør noe annet enn å bevise at man har god grunn til å være et nervevrak.
Før trengte jeg bare å være redd for han ene duden på jobben som har klisterhjerne og er avholds. Takket være hans edruelige observasjoner av oss fyllefanter har vi måtte finne oss i å høre de mest nedverdige historier om oss selv. Historier vi ellers hadde glemt og fortrengt.
Takket være ham har jeg også funnet ut at alkohol i stor grad ødelegger imaget mitt som sur og ond. Ifølge han avholdsfyren blir jeg en såkalt "klemmer" i fylla.
Jeg tar på folk og så klemmer jeg på dem. 
Her har jeg gått rundt i åresvis og trodd at det er det drepende blikket mitt (er kjent for å ha et blikk som får de fleste til å ville synke i jorden og forsvinne. Det kalles bare for "blikket".) som har vært årsaken til at jeg alltid har så godt med armslag på fest, men nå viser det seg altså at jeg antaster folk i steden. Håper at jeg klarer å huske på dette når promilla øker på julebordet... Har lite lyst til å våkne opp dagen derpå til et rødt kort fra fyllepolitiet med beskjed om at jeg må slutte å tafse på sjefen...

 


Har allerede fått mitt første kort...
Og jeg har ikke gjort noe en gang! Men ryktet om at jeg er en klemmer har spredd seg og en kollega ser allerede for seg det verste: At jeg blir så full at jeg ender opp med å danse med erkefienden min (ja, jeg har en erkefiende. Alle onde mennesker med respekt for seg selv har en erkefiende.
Jeg har faktisk flere.).

Friskies

Hei Bloggen!
Lenge siden.
Har vært sjuk.

Usikker på om jeg egentlig er frisk.
Halsen er definitivt bedre om man ser bort fra surklelyden som kommer derfra, men etter å ha ligget på sofaen i en uke har det bittelille som var igjen av muskler i armer og ben forsvunnet, så nå er kroppen ennå slappere og dvaskere enn den var fra før. Trodde egentlig ikke at det kunne bli stort verre. 
Det har blitt så ille at da jeg tok den obligatoriske "klapp på fettet" rutinen min i dag morges 
(et av disse ritualene jeg har foran speilet hvor jeg drar i alt det overflødige fettet mens jeg skriker "æææææsj" inni meg. Noen ganger skriker jeg også høyt og skjærende, men vi hadde gjester på sofaen i natt så det passet seg ikke.) ble jeg så hysterisk at jeg vurderte å ta en treningstime senere i dag. Sekunder senere kom jeg heldigvis på at trening ikke er helt min greie og slo fra meg hele tanken.

På en annen side så kan det jo hende jeg gjør det lurt å være i litt mer fysisk aktivitet og siden det fortsatt ikke kommet noe særlig med snø så det kan jo hende det er mulig å ta seg en sykkeltur etter jobb uten å skade seg for livet. Har jo ca 30 minutter igjen av "The Hitchhikers Guide to the Galaxy" så da blir det ikke fullt så kjedelig å tråkke rundt. Eller, kjedelig er ikke det riktige ordet for det er alt for lite flatmark i Norge til at sykling kan bli kjedelig. "Heseblesende slitsomt" er langt mer treffende og jeg innbiller meg at det blir mye lettere å komme opp de tunge motbakkene når man har noe morsomt på øra. Dette kan selvfølgelige backfire i den grad at det blir umulig å sykle opp bakkene fordi man ler alt for mye, men det skal man ikke ta så tungt. Gode latterkramper gjør i det minste godt for magemusklene. Og jeg ler overraskende mye. Av den grunn har jeg utviklet en kraftig muffinsmage med en sixpack som nesten er en tro kopi av den David Beckham har. Eneste forskjellen er at magemusklene mine er gjemt bak muffinsmagen og syns derfor ikke ved første øyenkast (eller tredje... Eller fjerde...), men de er der.

Neida.
Det er jo ikke noe magemuskler der og nå har forfallet blitt så stort at jeg er nødt til å finne på livsløgner å fortelle meg selv når jeg står foran speilet. Det viste seg å være veldig effektivt,
bortsett fra at jeg hadde store vanskeligheter med å tro på meg selv. Jeg er en elendig løgner, men løsningen på dette lå heldigvis i å dempe belysningen. Direkte øyekontakt med en selv er utrolig ubehagelig, og da spesielt når man tenker på hele det "øynene er vinduet til sjelen" og alt jeg ser er et tomt blikk. I en periode var det overraskende nok veldig frigjørende å stå der naken foran speilet og fortelle seg sjæl at "jaja, dette er ikke så verst", men så kom man på at det egentlig er skikkelig ille og det er derfor man står der i mørkety og snakker til en selv, og plutselig er man tilbake til sqaure one.

Frisk?

Nei.
Her er det nok noe alvorlig galt.



20. Fave Photo You've Ever Taken

20. Fave Photo You've Ever Taken

Vel... Dette er favoritten av de bildene som er tilgjengelige på den pc'en jeg benytter i dette øyeblikket. Ja. Noe sånt.


Neida Ruska... Er ikke i veien for TV'en du....

Sølvguttene

HERREGUD! HVORDAN HAR JEG KLART Å GLEMME DETTE INNLEGGET!?!?

Det virket ikke lovende i begynnelsen av sesongen. Laget var off, noe var galt.
Og det var ingen som egentlig klarte å sette fingeren på hva. Spesielt ikke daværende trener for Rosenborg, Per Joar Hansen. Det var jo ikke som at RBK ikke tok poeng... Men det var på håret hver gang. Da han like før sommeren lempet trenerpinnen over til Kåre Ingebrigsten lå Troillungan på andre plassen. Problemet var vel at ingen skjønte hvorfor. Det tidligere topplaget hadde ikke vist et snev av god fotball. Selv ikke jeg som supporter kunne skjønne hvordan de holdt seg i toppen.

Tiden etterpå ble fylt med klabb og babb. Brutter'n skulle innføre sine rutiner i et RBK lag som den siste tiden hadde skapt overskrifter i nyhetene om alt annet enn fotball. Spillere på glattcelle og spillere i streik var bare noe av dramaet som foregikk i kulissene på Lerkendal. Fotball så ut til å være fullstendig glemt. De viste i alle fall ikke et snev av stabilitet ute på banen. Personlig så jeg langt etter medalje og satset på en fjerde plass... Odd var i slaget og Godset klarte seg jo greit uten Deila. Heldigvis begynte det å ulme i Godset-leiren da spillerstilen til David Nilsen ikke slo an og Rosenborg selv begynte å prestere ute på banen. Jeg var selvfølgelig langt mer forønøyd over sistnevnte.

Og for noen prestasjoner!
Under Ingebrigtsen blomstret laget og for hver... Bla bla bla blaaaa...
Ok... Jeg skulle egentlig skrive en hel masse her, men det gidder jeg ikke nå
siden dette er old news og jeg har hukommelse som en gulfisk med alzheimers...

Best å komme til poenget: Gratulerer med sølv, Rosenborg!

For en herlig avslutning på sesongen!

 

 #rosenborg #sølv #tippeliga

Monthly Status - November 2014

(Rapporten fra October

Innser at kreativiteten min har falt så langt ned i kjelleren at det eneste jeg har å tilby dere nå om dagen er disse nitriste oversiktene om den elendige fremgangen min (ellers kjent som tilbakegang).  

- No Junk/ Lite mat generelt/ Lage mat 
Vekta er nesten stabilisert...
Begynner å innse at dette mest sannsynlig er as good as it gets.

Har prøvd å bli bedre på suppefronten, men virker som alt jeg lager smaker nøyaktig det samme. I dag skal jeg prøve meg på en slags brokkoli grateng, halvparten med røkte kjøttpoølser og resten med soya. Eller bare soya... Men det tror jeg ikke min bedre halvdel blir så glad for... 


Denne lagde jeg i går... Ble ikke imponert...
Trenger å bli bedre på bruk av krydder og urter.


 - Fikse Håret
Har helt glemt den hårfargen... Den ligger fortstat i kofferten fra ferien i september.
Og den har jeg ikke ryddet ut av enda...
Vurderte å bruke noen av bursdagspengene mine på frisør... Det skjedde ikke.
Jeg brukte de opp på Kiwi isteden.
Burde egentlig klippe av meg halve håret da det er både tørt og slitt. Da ender jeg opp med en bob og det vil jeg helst ikke ha siden det er så populært nå for tiden og de fleste som har den frisyren ser helt smashing ut. Klipper jeg meg slik ser jeg ut som den stygge venninna som prøver litt for hardt.
Og feiler katastrofalt.

Finner fortsatt ikke hårbørsten min.
Det har ført til ufrivillige dreads.

- Sminke
Den nye mascaren fra Lush er fantastisk! Den har ikke gjort noen underverker for vippene mine,
men jeg digger at den er så lett og deilig å ha på seg. Har sminke i trynet uten å føle at jeg har puttet på meg en maske. Herlig!

Fikk forøvrig handlet ny pinsett i går så nå ser ikke lenger øyenbrynene ut som et eget kontinent.



 - Klær
Etter et par pils turte jeg å bevege meg inn på soverommet for å prøve jeansen som kom i posten... Måtte prøve de om igjen dagen etter da jeg våknet med et vagt minne om at to av tre faktisk passet. Og det stemte. Etter 6 år som H&M kunde på nett så var det vel på tide at jeg begynte å få størrelsene til å stemme...

Men ingen glede uten sorg.
Nå er det jo faen meg snart jul og det er julebord og familieselskaper i fleng, noe som krever pentøy. Det er noe jævlig hat. Altså. Det henger en del fine kjoler i skapet, men et par av disse er av typen "en dag skal jeg få pressa meg inn" og når jeg bruker de andre så syns jeg skikkelig synd på designeren som må finne seg i at slike stygge mennesker bruker klærne deres. Helst vil jeg bare kle meg i en svart søppelsekk og forsvinne, men det er visst frekt og ikke møte pyntet til pyntede selskap.

Og ja... Den haibuksa... Første runde i vaskemaskinen ble gjort sammen med en rød boxershorts... Så nå har alle haiene fått en grell rosafarge... Glemmer hva positivitet fører til...

  - Stå opp 
Same old... Nesten.
Har nemlig funnet en genial måte å få en bedre morgen på... 90% av morningene mine blir i utgansgpunktet ødelagt allerede før jeg har åpnet øya. Dette skyldes et visst lydshow som foregår i senga ved siden av meg. De fleste av oss liker jo å ligge litt i senga mens vi strekker på oss, gjesper og smått tenker på hva dagen vil bringe, men dette er da umulig hjemme hos oss. Tar jeg ut øreproppene i senga vil det eneste jeg hører være høy stønning, gnissing med tenner og snorking.
Jeg blir jo gal allerede før jeg har våknet!! 
Tidligere har det vært veldig irriterende å måtte legge seg på sofaen i løpet av natten og selv om ryggen min skriker etter å sove i senga så har i allefall hodet mitt det langt bedre av å våkne opp i stillhet. Denne stillheten har blitt alfa omega når det kommer til å holde hodet tilregnelig så det første jeg gjør når klokka ringer (ok..etter et par slumringer) er å ta med dyna inn i stua, legge meg på sofaen, ta ut øreproppene og forberede meg til en ny dag. Hittil har det funket bra. Jeg har til og med kommet på jobb og vært blid.

- Trening 
Dobbelthuff.
Driver jo med den yogaen, men jeg har rotet en del med timene. Dukket opp på de timene som var avlyst og ikke kommet på de timene som ikke var avlyst. Egentlig kunne jeg ta igjen de fleste timene på andre kurs, men nå begynner de alle å gå mot slutten så da er det for sent og jeg har i grunn valgt å kysse hele greia farvel for denne omgangen. MEN! Jeg gir ikke opp. Skal melde meg på et kurs neste sesong, men da skal jeg for en gangs skyld være litt mer realistisk og ikke velge et som går 15:30 på tirsdager. Et elendig tidspunkt da tirsdager er en av de mest stressende dagene i uka.
15:30 er forøvrig også et elendig tidspunkt. Det er jo omtrent midt i arbeidsdagen...

- Frimerker
Husker ikke hvor jeg har gjort av de.
Igjen.

- Rydding 
Seksjon og skrivebord er kjøpt inn og montert. Det ble kjempefint!
Foreløpig har jeg også klart å holde det ganske ryddig hjemme. Erico er også ganske flink, selv om han fortsatt må lære seg kildesortering og hvordan man vasker et toalett.

NB! Tar tilbake at det er fint. Sier jeg at det er fint så ramler vel blokka sammen eller noe slikt...

 - Bloggingen 
Skrivesperre er et ganske pent ord for å være giddeslaus.

 - Familie og venner
...

- Hyggelig
Bedre morgenrutine har hjulpet. Til en viss grad....
Glemmer ofte at jeg slenger mer med kjeften når jeg er i godt humør så vinninga går egentlig opp i spinninga. Det beviser bare at det er umulig for meg å være genuint hyggelig.

 

Tuesday Blues

Denne dagen har hittil vært et rent hælvete.
Og jeg har egentlig bare vært våken i fem timer.

Først begynte det jo med at jeg måtte våkne og det er jo et hælvete i seg selv.
Da jeg kom ut av soverommet ble jeg angrepet av Ruska som tydeligvis var ganske forbanna over at jeg ikke hadde satt soveromsdøra på gløtt og latt henne ligge kald og alene ute i den store stua. Etter litt fekting med labben gikk hun, psykopatisk som hun er, bare sekunder senere over til å bli verdens mest kosete og snille katt igjen, men den ønskede nærheten hennes ble litt klein der jeg hadde satt meg naken ned på toalettet for å gjøre dagens første business. Dyttet henne selvfølgelig vekk, noe som førte til at hun en atter en gang ble sur og strenet ut av baderommet. Selv tok jeg en runde i dusjen før jeg kledde på meg og gjorde meg klar til å forlate huset for nok en uønsket dag på jobb. Pakket sammen sakene mine i stua og deretter på kjøkkenet... Noe var galt. Noe føltes rart. Noe måtte sjekkesOg blikket mitt gikk automatisk ut på verandaen. Jaccuzzien. Pappas nye hodepine av en anskaffelse.

Jeg hater ting og jeg hater ting som må ha konstant vedlikehold.
For mitt vedkommende går gjerne vinninga opp i spinninga når det gjelder slikt, og jeg hadde på forhånd bestemt meg for å holde meg så langt unna den jaccuzzien som overhode mulig.
I første omgang fordi jeg er nytatovert, men også fordi jeg vet at bruk av en slik jaccuzzi forutsetter at man må lese seg opp og ned på manualer, tilsetter ph-pulver, sjekke nivåer og temperaturer og gudene vet hva og slikt ansvar hadde jeg ikke lyst til å påta meg. Erico derimot skulle bruke den nye badeinnretningen og allerede den første gangen klarte vi å ødelegge alle låsemekanismene til lokket... Jeg var egentlig fly forbanna allerede da, men siden vi hadde besøk av noen venner fra Nederland fant jeg det best å holde sinnet i sjakk og bare la det fare. Der og da lovet jeg meg selv og aldri ha noe med den jævla jaccuzzien å gjøre igjen.

Ikke Erico da.
Han brukte det flittig dag ut og dag inn. Etterhvert innså jeg at gutten ikke hadde kikket noe særlig på bruksansvisningen (han er jo mann... Hva forventet jeg egentlig...?!) og at ph-verdier og lignende måtte være grusomt fucka nede i det vannet. Da måtte jeg jo bare dra frem det som var av vedlikeholdsmaterialer for å måle verdiene... De var jo på et livsfarlig lavt nivå, så da gikk halve lørdagen på å lese seg opp på de ulike midlene (jeg skjønte ikke en dritt) mens jeg prøvde å måle opp riktige mengder og putte dette i vannet. Deretter måtte jaccuzzien stå og gå i 20 min før man på nytt kunne måle verdiene og eventuelt putte opp i mer av de ulike midlene... Etter fire timer var jeg nødt til å dra hjemmefra, men jeg var fortsatt ikke fornøyd med verdiene. Erico kom ut dit senere på kvelden da jeg ikke var hjemme og jeg ba ham om å holde litt nøyere kontroll på tilstanden oppi der....
Så da jeg kikket ned i jaccuzzien i dag morges og oppdaget at vannet så helt jævlig ut samt at temperaturen var faretruende lav så eksploderte jeg innvending. Ikke nok med at jeg måtte stå ute i regnet for å prøve å få i gang det jævla badekaret i dag tidlig, men jeg må altså bruke kvelden på å prøve å få faenskapet til å bli normalt igjen. Tempen må jo opp for at hele greia ikke skal fryse i stykker (den står selvfølgelig ute...) og vannet må renses for slik at de neste som bruker det ikke ender opp med aids. Jeg ba da for faen ikke om alt dette ekstra arbeidet!!  

Å oppleve slikt sinne før en setter seg i bilen for å kjøre til jobb er ikke spesielt gunstig når man lider av road rage. Da jeg skulle svinge ut på hovedveien var det så mye dugg i bilen (taket være min svette og rasende kropp) at jeg ikke fikk sett meg godt nok til venstre. Og der kom det selvfølgelig en buss. Heldigvis var refleksen i bremsefoten rask nok til at jeg fikk stoppet, men da jeg så rekka med biler som lå etter den dumme bussen angret jeg sterkt på at jeg ikke hadde hogget inn gassen isteden og rast fra de alle. Og ligge bakerst ga følelsen av at hele verden gikk sakte. Irriterende sakte.
Veiene på Hurum er jo ikke akkurat kjent for å være særskilt gunstige når det kommer til forbikjøring og den tette tåka som lå over veien hjalp ikke på situasjonen. Ved jevne mellomrom fikk jeg sust forbi bilen foran kun for å ende opp i ræva på en annen dust minutter senere. Hvordan kan det ha seg at 99% av de som kjørte rundt på Hurum og Grimsrudveien i dag mellom 07:45 og 08:30 enten hadde festet på tilhenger, bilen full av unger eller var generelt bare et rasshøl når det kommer til å slippe folk forbi (greit nok at man skal holde fartsgrensa, men man legger seg da for faen ikke midt i veien når noen prøver å kjøre forbi selv om de overskrider denne..)? Hælvete som jeg hater norske bilister.

 Ankomsten på jobb var heller ikke stort bedre da jeg var en halvtime forsinket og det allerede sto en kø av folk utenfor kontoret mitt. Det var like før jeg skrek ut at alle måtte pelle seg til hælvete vekk, men heldigvis har jeg en slik aura som gjør at folk lukter lunta ganske raskt og noen sekunder senere var hele køen borte. Det hjalp jo litt på humøret, men så skrudde jeg på pc'en og innså at jeg faktisk må jobbe samtidig som lille hjernen min hele tiden minner meg på den forbanna jaccuzzien.

Helst vil jeg bare sette meg i bilen og kjøre hjem, men før den tid må jeg jobbe, dra til Svigers på middag, hente uniformen min hjemme, stikke innom Moonie med hennes uniform og nok en gang krype til korset og unnskylde både besteforeldre og Trudy for at jeg ikke får tatt turen innom dem. Deretter må det j#%/" badekaret fikses før jeg endelig kan sette meg ned og begynne på jobb nr. 2.

Aller helst vil jeg legge meg ned å sove.

 

 Takk til Moonie som har sagt at hun kan hjelpe meg med jaccuzzien.
<3

Les mer i arkivet » Februar 2015 » Januar 2015 » Desember 2014
zena zuza

zena zuza

30, Drammen

En treg sjel som tusler langs livets landevei uten noen spesiell destinasjon i tankene. Alt jeg gjør er tilfeldig. Spammere vil få ubehagelige tilbakemeldinger. leser dette tullet her akkurat nå.

bloglovin

Kategorier

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits