°o.O zena zuza O.o° - - en slags oppsamlingsplass.

Gullkorn Part 6

 

zena er stresset (hylgriner) fordi leiligheten står under vann og Erico prøver å beholde roen.
zena: Det passer ikke at du er logisk og rasjonell når jeg prøver å være sint!

zena og Erico snakker om å få barn.
Erico: Jeg gruer meg til du skal være gravid.
zena: Så lenge du holder kjeft og gjør som jeg sier så skal det nok gå bra.

 


Fortsatt redd! Skumleste penisen jeg har vært borti.
Den knuste meg.

 

18. 3 Blogs


18. Promote 3 blogs with less then 100 readers a day.

Har veldig liten peiling på statistikken til disse bloggerne,
for alt jeg vet så kan de jo være skikkelig poppis,
så får håpe ingen av de blir fornærmet..

- Scorsese86 -
Politisk engasjert herremann med en stor forkjærlighet for popkultur, frodige kvinner og Jack Daniels.
Hans politiske meninger er som regel stikk motsatt av mine og det har ført til noen interessante diskusjoner, men det holdes alltid på et saklig og ordentlig nivå noe som bare gjør det gøy,
selv om jeg tror at vi begge i blandt blir litt fortvilet på vegne av den andre.
Det hjelper selvfølgelig også på at han opptil flere ganger har utnevnt bloggen min som sin favoritt.

- Meru -
En skikkelig blandingsblogg. Litt personlig info, musikktips, boktips, filmtips og en hel masse internetthumor.

- Wordgasm -
Ei dame som skriver om sine hverdagslige opplevelser med en god porsjon humor.
På de siste innleggene har også kommentrafeltet vært ganske underholdene.

 

 

#blogg #weblogcartoons

Sannheten....

...kommer fra fulle folk, barn, Moonie og nå sist...: Letekryss

 

COVER 1 - Me First And The Gimme Gimmes "Rocket Man"

 1. ME FIRST AND THE GIMME GIMMES "ROCKET MAN"

Siden jeg har blitt kjempemoderne med spotify og greier så har det helt eksplodert når det kommer til det å oppgave ny musikk (og gamle glemte slagere) og jeg sliter fryktelig med å ha kontroll over alle sangene jeg finner og liker til i løpet av en måned. Dvs. jeg sliter med å gidde.
Derfor har jeg valgt å avvikle de månedlige playlistene og heller prøve å være flinkere til å poste et eget innlegg for de sangene jeg liker under MUSIC lista mi. Det er en liste med foreløpig 118 ulike artister og låter som er postet her på bloggen, siste band og låt ut var Misfits med "Angelfuck". Jeg har en gylden regel om at samme artist eller band ikke skal gå igjen flere ganger på lista (så fremt det ikke er remixer, samarbeid ol.), og da gjerne også låtene. Men så finnes det jo så mange gode coverlåter der ute som burde få litt anerkjennelse så da blir det en coverliste i tillegg til musikklista

Fascinasjonen for covers kommer fra barndommen og da jeg pleide å sitte å høre på Mamma spille orgel. Hun spilte alt fra gamle viser til moderne popsanger, og jeg syntes det var så kult å høre hvordan låtene ble så annerledes med orgellyden. Det var som en ny sang, men allikevel ikke.
Noen ganger likte jeg orgelversjonen til Mamma, noen ganger ikke, og jeg fant senere ut at det var en egen kunst det å få til en vellykket coverlåt for når det sant skal sies så har jeg hørt langt flere dårlige (ifølge min smak) enn gode, men når man først finner noen gode...
Da pleier de å være sabla gode og.

Det krever litt baller å tørre å gi ut en coverlåt, selvfølgelig litt avhengig av hvem som covrer og hvem det er som blir covret, men i utgangspunktet så tukler man jo med noe et annet menneske har laget. Om man klarer å imponere originalartisten så har man vel gjort en bra jobb, men det må jo være fryktelig trist hvis man klarer å fornærme de isteden. Både "Hver Gang Vi Møtes" og "Cover Me" var jo basert på hele coverprinsippet, men av en eller annen grunn så orket jeg ikke å se på de programmene. Det ble nesten litt påtvunget, og jeg følte ofte at sangene manglet sjarm selv om artisten iherdig prøvde å balansere mellom sin egen stil og originalartisten, noen ganger ble det kanskje litt for mye balansering? Jeg vet ikke. Jeg ga jo opp å se på det.

En god coverlåt burde også komme fra sjela.
Den skal rulle like lett av tungen til vokalisten som om den var en av hans egne låter og den skal synges med følelse og innlevelse. Og selvfølgelig, på akkurat den måten covreren selv føler for, uavhengig om de da distanserer seg så langt fra originalen som overhode mulig eller om de bare ønsker å bytte ut vokalen med sin egen stemme. Begge deler kan bli bra og begge deler kan bli skikkelig ræva. Det finnes ingen god oppskrift, men en liten pekepinn er at det som oftest hjelper å lage noe nytt. Man skal liksom puste liv i en coverlåt, og hvis man belager hele endringen på vokalen... Vel. Det kan funke om man har en særegen og unik sangstemme, ellers så kan det være en fare for at folk syns det blir litt kjedelig. Sjelløst. Danskebåtaktig.

Siden coverlåtfacinasjonen kommer fra barndommen så er det jo passende å finne en originallåt som jeg var hekta på da, og hvor jeg i senere alder ble hektet på en coverversjon av denne.

Frem til en alder av 10-11 år gikk det mest i poprock, og favorittene var ABBA, Elton John og Elvis Presley. Har kasta bort et par timer foran speilet med en hårbørste som mic mens jeg danset, sang og showet for meg selv. Var ganske heldig som hadde både Elvis og ABBA på kassett (ja, heldig som hadde de på kassett. Kids i dag aner ikke hvor heldige de er som har all verdens musikk tilgjengelig til en hver tid.), mens Elton John oppdaget jeg ved å lete gjennom CD-samlinga til Mamma og Pappa. "Rocket Man" rørte meg veldig, den var jo bare såå trist selv om jeg nesten ikke skjønte et pøkk engelsk. Alt jeg skjønte var at den handlet om en mann, en rakett og noe som kom til å ta veldig lang tid. Jeg antok at rakettmann drev å fløt rundt om i verdenrommet alene og det var jo en fryktelig trist tanke.

Da jeg nærmet meg tenårene la jeg det meste av pop på hylla (det skyldtes en ekstremt pinlig periode hvor jeg hørte på BSB og Spice Girls. Interessen var i grunn ikke så stor, det var mer et desperat forsøk på å dilte etter de kule jentene i klassene. Faen. Det var jo ikke kult i det hele tatt.) til fordel for rap og senere punkrock. Det var en tid hvor det var ekstremt viktig å sette sin musikalske smak i bås slik at man visste hvilken gjeng man skulle tilhøre (ettersom årene gikk og den såkalte "guilty pleasure" lista vokste seg stor og tykk innså jeg etterhvert at det ikke finnes noen bås for meg å være i. Liker litt av alt så det er egentlig ikke mulig å definere nøyaktig hva slags stil jeg har. Random er kanskje det mest passende ordet.). Da jeg var rundt 14 fikk jeg ørene opp for punk, og da spesielt NOFX og alle band som de kunne assosieres med. Vokalisten i NOFX spiller også bass i  Me First and the Gimme Gimmes, et band som utelukkende spiller coverlåter, så du kan tro jeg var i ekstase da jeg oppdaget dette. Ennå bedre ble det da jeg endelig fikk hendene mine på en samle-CD som faktisk inneholdt en Me First and the Gimme Gimmes sang ("Honest Don's Welcome Wagon") og coverlåta der var "Rocket Man".
Det var med en litt ambivalent følelse jeg satte den på. Hva om jeg ikke likte den? Det var åresvis siden jeg hadde hørt originalen og minnene om hvordan selve låta gikk var ganske så vage, det eneste jeg husket var følelsen den ga meg. Melankoli. 

Og Me First and the Gimme Gimmes dro den melankolske følelsen opp til et passende nivå for en smådeprimert tenåring. Den småtunge trommingen som startet sangen etterfulgt av lyden fra bassen til Fat Mike ga meg gåsehud over hele kroppen. Vokalisten like så. Det var ikke bare fordi låta var kul at jeg kjente pelsen sto, det var like så mye gleden over å oppdage hvor annerledes den var og det at den meg den samme følelsen som originalen. Melankoli. Det var fortsatt trist å høre om han fyren ute i verdensrommet (da forsto jeg jo faktisk teksten). Jeg var jo kjent med begrepet coverlåter,
men jeg hadde faktisk ikke hørt en som var så ulik originalen. Og som fortsatt var bra.
Jeg hadde jo bare vært på danskebåten.

 And I think it's gonna be a long long time
Till touch down brings me round again to find
I'm not the man they think I am at home
Oh no no no I'm a rocket man
Rocket man burning out his fuse up here alone



#mefirstandthegimmegimmes #eltonjohn #rocketman #youtube #honestdonswelcomewagon #danskebåten #nofx #fatmike

The Simpsons: Tapped Out

Nok en avhengighet som kan legges til lista over "ting zena egentlig ikke burde gjøre",
og det er spillet "The Simpsons: Tapped Out" som går ut på å bygge opp Springfield igjen etter at byen ble jevnet med jorden takket være Homers uforsiktighet på kjernekraftverket.

Som de fleste andre spill er formålet å samle opp poeng og penger.
Poengene hjelper en å klatre opp nivåene, mens pengene er til for å kjøpe hus og diverse annet så Springfield nok en gang kan bli en fin by. I tillegg til dette har spillet sin egen valuta i form av donuts, og disse får man vanligvis en (!?!?) stk av for hvert nivå man klarer. Ellers må man kjøpe donuts for ekte penger i iTunes store til umenneskelig stive priser, og når man først har fått seg en liten beholdning så ryker den på null komma niks fordi det meste som må kjøpes med donuts er jo faen meg dyrt det og.

Når man spiller på en iphone med pølsefingre så er det fort gjort å trykke feil, så i starten tapte jeg en haug av donuts ved at jeg ikke hadde satt på det ekstra sikkerhetsspørsmålet ved bruk av donuts. Det hender titt og ofte at jeg klarer å skru den av og ender opp med å bruke donuts på en eller annen idiotisk ting jeg ikke vil ha. Det siste var at jeg plutselig hadde en mimeartist til 50 donuts (tror jeg) vandrende rundt på brygga som verken øker bonusen min, tjener meg penger eller gir meg penger.
Jeg ble så forbanna at jeg vurderte å sende hatbrev til EA.

Det finnes også en tredje mulighet for å få donuts og det er ved å kjøpe et skrapelodd for 7,- på Kwik-E-Mart hvor man kan vinne opptil 100 donuts. Har vært heldig der opptil flere ganger og har derfor hatt nok donuts til å kunne kjøpe meg en del av de tingene jeg har siklet mest etter som herberget, dyrebutikken, kinoen, en forlatt butikk, diverse trær, sommerfuglbur, diverse stands til å ha på kaia og et ølbryggeri. I tillegg har jeg bommet tre ganger på kjøp, den ene var mimeartisten jeg klagde over litt lengre oppe i innlegget og det andre var et ekstra outfit til Apu som kostet rundt 60 donuts. Da og var jeg fly forbanna for kjøpet, men i ettertid viste det seg at American-Apu drar inn mer penger enn bare Apu, så på lang sikt var det ingen dum investering. Den tredje (teknisk sett den første) og siste feilen var butikken Try-N-Save, men den har også gitt meg litt inntjening på sikt så det sinnet har lagt seg. Mimeartisten derimot blir jeg fortsatt grinete av å tenke på.

(NB! Det finnes en fjerde måte å skaffe litt donuts på, ved å bruke en cheat som gir deg 10 donuts og en gratis Jebediah Statue. Trykk på Homer så oppgavelista hans kommer frem, trykk deretter ti ganger direkte på Homer og det kommer opp en infoboks om at ti donuts er lagt til kontoen din og at statuen ligger på inventory.)

Det største problemet i dette spillet er nemlig pengene.
Den vanlige inntjeningen er dagslønna man får fra de ulike bygningene og beboerne, men for å få beboere må man kjøpe bygninger og for å kunne kjøpe bygninger må man ha penger (eller jævlig mange donuts), så det går med andre ord jævlig tregt i begynnelsen. Det er først når man begynner å få litt folk og bygg at de store summene begynner å trille inn, men det er vel naturlig at prisen på bygningene øker i takt med inntjeningen slik at man alltid vil henge på etterskudd uansett hvor mye penger man tjener. Det er jo tross alt et spill, og jeg antar at huset skal stå igjen som vinneren.



Foreløpig blir alle beboere mine i Springfield pisket rundt hele døgnet for å tjene inn så mye penger som de kan, men selv da syns jeg at det går alt for tregt. Skulle jeg spilt dette i normalt tempo, dvs et par ganger hver kvelden, så ville jeg nok fortsatt ha vært på nivå 14 for det ville jo ha tatt ukesvis å samle inn nok cash. Det skal jo gjerne settes opp to-tre bygninger for hvert nivå, pluss at man med jevne mellomrom må kjøpe større land/vannområder og på nivå 25 hvor jeg er nå så er disse svindyre. Det tar meg en til to dager å samle sammen cash til tomta og deretter tar det meg en til to dager til å samle inn nok cash til bygget jeg skal sette opp. Tålmodigheten min går igjennom en skikkelig prøvelse når det kommer til dette spillet, men på en annen side så gjør jeg det veldig vanskelig for meg selv siden jeg ønsker å ha en viss standard og ryddighet i byen min. Jeg plasserer ikke bare et bygg et sted fordi det får plass. Det må passe inn i omgivelsene ellers blir det bare forstyrrende (og dermed irriterende).
I tillegg så har jeg allerede en plan på hvordan bystrukturen skal bli, og hadde jeg ikke vært så opphengt i at alt må stemme overens hele tiden så kunne jeg nok tjent en hælvetes mye mer penger.



Diverse nettsider tipser blandt annet om at man burde kjøpe et par dusin billig hus til 355 kroner som avgir 6 kroner i lønn hvert femte minutt. Ved intens spilling vil man ha nedbetalt husene i løpet av kort tid og resten vil da være ren profitt. Ingen dum ide, men å stable tyve-tredve like hus oppå hverandre passer dessverre ikke inn i byplanleggingen min uansett hvor lønnsomt det er. Så, til tross for dette eviglange klageinnlegget om hvor tregt og dyrt spillet er så skal jeg ta til etterretning at min egen pertentlighet legger litt kjepper i hjula for meg når det kommer til dette med å tjene inn noen ekstra, sårt trengende penger. Men, hvis jeg er like flink med dette spillet som jeg var med The Sims Freeplay (som forøvrig er lagt på hylla....) så skal man ikke se bort i fra at jeg går skikkelig i pluss en dag.
Jeg må bare smøre tålmodigheten min og holde meg tro til planen. Mulig den feiler, men da kan jeg i hvertfall være mektig stolt av den oversiktelige og ryddige byen min.

 
Redneck Area


Sentrum

 
Springfield Park


Springfield Squidport

#thesimpsons #tappedout #ea #springfield

TV: The Killing

 




Takket være de siste ukers søvnløshet har jeg vært nødt til å finne noe å se på for å dempe dødtiden og siden jeg har en del TV og filminteresser som Erico ikke har (han er blandt annet ikke særlig fan av skrekkfilmer, overnaturlige vesener og krimserier) så er lista over "ting jeg må se" så lang at jeg har vanskeligheter for å vite hvor jeg skal begynne. Heldigvis har jeg en underbevissthet som ser ut til å fungere bra for da jeg satte å kikket gjennom serier på Netflix hørte jeg stemmen til Trudy i bakhodet da jeg passerte "The Killing". "Den er ganske bra den." Tonen i stemmen hennes hørtes overrasket ut.

Og jeg er egentlig litt overrasket selv, tre sesonger ut i serien og i påvente av en ny 1. August, hvor godt jeg likte den. Den har en dysterhet over seg takket være den i overkant alvorlige hovedpersonen, politidetektiven Sarah Linden (Mireille Enos), som er direkte og målrettet i kampen om å avsløre hvem som står bak drapet på den 17 år gamle Rosie Larsen.
Linden har egentlig sagt opp jobben og er i ferd med å flytte til den andre siden av USA for å gifte seg og gi den 13 år gamle sønnen sin en noe mer stabil hverdag, men blir hektet på Larsen-saken og privatlivet hennes begynner som følge av det å rakne.
Samtidig må hun ta seg av drapsavsnittets nye tilskudd, Stephen Holder (Joel Kinnaman) som trenger litt innføring i arbeidsprosedyrene siden han bare har jobbet undercover tidligere. De får en noe bumpete start, men viser seg etterhvert å være et dugelig team. Dynamikken mellom disse to gjør serien, samt at de spiller hver sin rolle meget bra.

Mireille Enos tolkning av Sarah Linden er skremmende (bra).
Hun nailer rollen som bastant, sta, masete og målrettet etterforsker til så stor grad at hele dama bare blir irriterende, men det går greit. Hun er konsekvent i å være sosialt mistilpasset og hun spiller rollen med så mye følelse at det nesten virker ekte. I tillegg er det ikke mange serier som har en usminket kvinnelig hovedrolleinnehaver som isteden for å gå i den typiske Hollywoodfella hvor karakterene blir mer og mer pynta på for hver episode (de starter som noen tøffe og usminkede traktordamer for å så ende opp som modell for Victoria's Secret) faktisk ser like sliten og stresset ut for hver episode, med unntak av noen hvor hun rett og slett ser helt jævlig ut. Det gjør noe med en når man kan nesten sitte å telle rynkene i pannen hennes når hun sitter å kverner over hvem morderen kan være.
Det gjør vondt å se noen kjøre seg så hardt og det er vondt å se hva slags skader det resulterer i, både for dem selv og de rundt dem.
Jeg føler virkelig med Sarah Linden selv om jeg brukte mesteparten av tiden på å irritere meg over den hysteriske holdningen hennes, og helst skulle sett at partneren hennes, Holder, ga henne en ørefik i annenhver episode.

Og for all del, Joel Kinnamans karakter Stephen Holder hadde garantert klappet til Linden hvis han trodde at det ville hjelpe henne, men ikke av andre grunner. Bak den white homeboy attityden som han har tilegnet seg etter åresvis med narkospaning (og narkobruk) finnes det en ganske så observant og godhjertet liten gutt. Selve imaget til Holder ligner på din gjennomsnittelige amfetaminstuker og/eller Eminem-wannabe, så jeg trodde det var årsaken til hvorfor han virket så jævla kjent.
Etter å ha grublet i et par episoder måtte jeg ty til IMDB for råd og ble fort satt ut. Det var ikke rart mannen så kjent ut, han spilte jo i samtlige av "Snabba Cash" filmene, og da som selve hovedpersonen Johan "JW" Westlund, men på egenhånd hadde jeg aldri klart å koble de to sammen. Jeg må innrømme at det først og fremst kom av at jeg ble mektig sjarmert av rollen hans i "The Killing" mens han gikk meg skikkelig på nervene i alle "Snabba Cash" filmene, og de filmene så jeg bare på med et halvt øye.
Ikke syntes jeg at han var noe kjekk i de filmene heller.

"Snabba Cash" er nemlig av den type film som Erico er nødt til å se uten meg da jeg er ikke spesielt glad i sånne super-action-hvor-det-skjer-masse-dritt-og-hovedpersonen-skaffer-seg-shitloads-av-meningsløse-problemer-type-hot-chick aktige filmer, mens Erico syns det er underholdende til tusen. Det, og romantiske komedier er favorittene hans, en fascinasjon jeg tror gjenspeiler seg i hans evig lange drøm om å være helt (dvs. mer helt. Han har allerede reddet en baby fra å være innestengt i en bil med 30 varmegrader og lukkede vinduer. Ja, også redder han meg ukentlig i alt fra mentale sammenbrudd, trafikkproblemer og sult til lovesickness, ensomhet og familieproblemer.).

For meg utvikler både Linden og Holder seg underveis til å bli helter av eget slag.
Det koster dem dyrt, men de skal ha for arbeidsinnsatsen og viljestyrken de legger i å løse drapsgåten Rosie Larsen. I mellom slagene deres får vi også et innblikk i livet til Rosie Larsens pårørende samt det pågående borgermestervalget i Seattle som har blitt knyttet opp til saken da Larsen ble funnet i bagasjerommet på en kandidatenes kampanjebiler.

Som nevnt ligger det en dyster holdning over denne serien.
Den virker mørk, tung, kald og upersonlig selv om man ser de mest personlige sidene av hver enkelt karakter i serien, men det virker kanskje bare slik på meg siden den ga meg så mange vibber til nordisk film med alle de lange, tause oppholdene og scenene hvor folk bare stirrer på hverandre og beskueren selv skal kunne klare å tenke seg frem til hva slags føler som ligger bak øynene til skuespillerne. Personlig liker jeg å få det inn litt med t-skje, så den formen for filmatiseringer hvor jeg må legge i en haug av hjerneceller begynner bare å kjede meg.
"The Killing" hadde sine perioder hvor jeg ble irritert over dette, men den hentet seg raskt inn. Det var først i sesong to at jeg skjønte denne likheten da jeg for en gangs skyld leste rulleteksten hvor det sto at serien er basert på den danske TV-serien "Forbrydelsen". Mener å ha noen vage minner fra å ha sett den serien for mange år siden (mener den gikk på TV2?), og det første som slår meg er at den amerikanske remaken virker langt mer nordisk i utførelsen enn sine danske kollegaer. Jeg mener å huske at "Forbrydelsen" ikke var så ekstremt på disse irriterende filmeffektene, men jeg er nok nødt til å se den serien igjen for å kunne legge opp en mer korrekt analyse. I mellomtiden så setter jeg den opp på "må se" lista.

Du burde gjøre det samme med denne.

(NB! Anmeldelsen er basert på sesong 1 og 2. Jeg har ikke fått helt feelinga for sesong 3 ennå.
Må se de siste episodene av sesongen om igjen... Sovnet. Og det sier jo litt egentlig.Trist med serier som dropper i kvaliteten, men det positive i dette tilfellet er at sesong to avslutter gåten om Rosie Larsen og handlingen i sesong tre starter nesten helt på scratch ett år frem. Så man kan derfor fint se de to første sesongene uten å bli fristet til å fortsette på den tredje.
Bortsett fra hvis man ikke klarer å ta øynene vekk fra Holder, da.

 

#thekilling #forbrydelsen #joelkinnaman #maireilleenos #whokilledrosielarsen

Inzombia

Det ble lite søvn natt til vannlekkasjen 01.07. Ikke fordi jeg på det tidspunktet var opptatt med å tørke vann, fordi vannlekkasjen ennå ikke var kjent for mitt vedkommende, men kroppen var urolig og fikk seg ikke til å være rolig. Jeg innbilte meg selvfølgelig at den uroen skyldtes at jeg egentlig er synsk,
men siden jeg ikke har hatt eneste hel natt med søvn siden... Vel. Hvis jeg er synsk da er noe skikkelig fucka i ferd med å skje. Og det tror (håper) jeg egentlig ikke.

Mye skyldes nok varmen, de fleste våkner vel opp i en svettepøl nå om dagen så varmt som det er. Hetebølgen vi opplever nå om dagen kombinert med lite søvn har derimot gjort at jeg har brukt de siste feriedagene mine til å gå rundt som en zombifisert amøbe. Planen var å freshe opp hagen til Pappa til han kommer hjem fra ferie som en hyggelig liten gest for at han lar meg bo her, men varmen har kommet i veien for ambisjonene. Det begynte bra tidlig i uka ved at jeg fikk vasket rekkverket og grillen på verandaen (grillen var innsauset av fett og rekkverket var dekket av mose...),
men så slo varmen inn skikkelig og all form for produktivitet forsvant.
Det var så ille at jeg ikke en gang gadd å dra den bleke ræva mi ut i sola for litt sårt trengt farge, det var jo et hælvete å ligge der uten noen som helst form for avkjøling. Det eneste alternativet var å gå inn i dusjen hver gang hodet kokte, men etterhvert ble jeg lei av å gå de femti skrittene til og fra badet, så da satte jeg meg i bilen og kjørte ned til lekebutikken og kjøpte et basseng.


Noe provoserende bilde.
Dama ser kun ut til å ha øyne for den blonde ungen og ignorerer gingerungen helt.
Først nå ser jeg egentlig hva slags fordommer Jensi er nødt til kjempe mot i det daglige.
I got you back, bro.

 Bassenget virket som en sabla god ide frem til jeg kom på at en del av installasjonen besto i å blåse den opp. Lungene mine er knapt nok sterke til at jeg klarer å prate normalt, så i heten ble det en gedigen nedtur. En manuell oppblåsning tilsa at det ville ta timer før bassenget kunne tas i bruk og jeg var iferd med å gi opp da jeg kom på kompressoren.
Den søte, lille greia jeg var nødt til å kjøpe for et par uker siden da bilen punkterte,
viste seg å være en riktig så god investering.


Et skikkelig hendig lite apparat. Fyller et dekk på omlag 4 minutter
(dekket burde være løst eller jekket opp så det ikke er noe trykk rundt,
ellers blir det fort litt tungt for stakkaren) og den får strøm av sigarettenneren.
Også kan man stue den vekk i übersøt veske:



Følger også med to munnstykker for ulike oppblåsningsbehov.
En av de passet meget godt til tuten på bassenget:



Siden kompressoren måtte brukes i sigarettenneren (eneste aberet med det apparatet. Det er ingen alternativer til strømkilder.) var jeg nødt til å pumpe opp bassenget i bilen min og deretter bære det opp på verandaen og fylle det med vann der. Det var lettere sagt enn gjort.

Å bære bassenget gjennom huset var uaktuelt siden jeg mest sannsynlig hadde rivd ned halve kjøkkenet i forsøket, så det eneste alternativet var å få den gjennom porten til hundegården.
Det er en to meter høy nettingdør med en stor, påsveiset klump av en låsemekanisme som har en tendens til å henge seg fast i det meste som går forbi. Jeg hadde selvfølgelig ikke tatt denne i betraktning, ei at jeg bassenget var 57 cm bredt, noe som tilsvarer rundt en tredjedel av høyden min, og det ble derfor noe mer uhåndterlig enn først antatt. I tillegg sto Odin på toppen av trappa og bare ventet på å få en liten glippe i døra så han kunne stikke opp til nabobikkjene, så stressometeret mitt gikk i taket når bassenget satt fast i den øvre dørkarmen.

Jeg turte ikke å røre meg.
Innvendig bannet jeg over hvor typisk det var at jeg klarte å ødelegge ting før de en gang var tatt i bruk
og lukket øynene i irritasjon og bestemte meg for å gi fullstendig faen i om Odin kom til å stikke av der jeg hørte klørne hans ruslet nedover trappene. Ruslet.
Den bikkja tar rennafart og løper når han finner det for godt, men da jeg åpnet øynene sto han bare å kikket på meg. Litt sånn "hva i pokker driver du med nå?" blikk, og det ikke uten grunn.
Bassenget hadde så vidt hengt seg oppi karmen så det var bare å lirke den løs uten skade. Ferden fortsatte opp trappen hvor Odin løp i forkant og åpnet porten i toppen av trappa (jaaah... Det er jævlig mange porter der på grunn av Odin.). Fra der kunne jeg kaste bassenget over på den lille solverandaen (slash rømningsveien) som Pappa nylig fikk bygget på huset.
En ideell spot for plasking.

Det var etter at bassenget var plassert midt på verandaen med soltilførsel fra alle kanter,
klar til oppfylling at jeg begynte å tenke på hvordan vanntilførselen skulle foregå.
Det virket mest naturlig å bruke hageslangen, men allerede ved vannkrana møtte jeg på problemer da det hang tre slanger der og jeg var nødt til å velge.
En som var kortere enn meg, en som virket akkurat litt for kort, men som hadde tilhørende strålerør påmontert, og en tredje slange som virket mer enn nok lang til å nå opp til verandaen. Jeg gikk for det siste alternativet, og det var selvfølgelig først etter at jeg hadde dratt ut slangen og lagt den på plass at jeg kom på at det kunne være lurt å sjekke endestykkene...

Det ene endestykket var ubrukelig og det andre var ikke-eksisterende.
Jeg måtte derfor gå for alternativ to og det innebar en noe nøyere planlegging av hvordan jeg skulle få slangen opp til verandaen siden det sto både en bobil og en pick-up i veien.
Og et nettinggjerde. Slangen måtte under kjøretøyene og gjennom nettinggjerdet for å nå frem til bassenget, og etter noe kløning (dvs. løping opp og ned i trapp og gjennom en haug av porter x-antall ganger) fikk jeg det endelig til. Slangen nådde akkurat oppi bassenget,
så la den fra meg der og løp ned for å skru på vannet.

Så da sto jeg der da, langt nede ved garasjen og så hele slangen fyke i helspenn over det plutselige trykket og vannspruten stå over omtrent alle andre steder på verandaen enn i bassenget.
Jeg hadde jo selvfølgelig ikke sjekket hvorvidt strålerøret var skrudd av eller på... Forbannet trampet jeg opp på verandaen, dro tak i vannslangen og prøvde å finne en måte å fylle bassenget uten at jeg var nødt til å holde i den hele tiden, men det var forgjeves.
Den var akkurat for kort, så da var det bare å sette seg ned i en våt stol med slangen i hånda og stirre apatisk fremfor seg på det sakte, men økende vannnivået.

Da bassenget endelig var fyllt til randen tok jeg den siste løpeturen ned til vannkrana før jeg begynte å rigge til det nye poolområdet med saftglass, håndkle og ukeblader.
Siden jeg ikke eier badetøy var det bare å ta av seg til undertøy og hoppe uti (så mye som man kan hoppe i et 25 cm høyt basseng), men den ene tåa hadde så vidt rørt vannoverflaten før jeg rygget tilbake. Det var iskaldt. Den kvelende varmen og den stekende solen hadde innbilt hodet mitt at det ikke spilte noen rolle hvilken temperatur det var i vannet. Alt var bedre enn det varme hælvete vi gikk igjennom, men det var selvfølgelig helt feil. Så da måtte det hentes et par og førti liter varmtvann med vaskebøtta før tempen var levelig og ikke lenger ga en pansermus.
Selv da slet jeg litt i starten, men ettersom jeg satt midt i solsteika å plasket tok det ikke lang tid før hetetoktene tok overhånd og førte til at jeg kastet meg ned i vannet i et desperat forsøk på å bli dekket av så mye vann som overhode mulig.



Og der ble jeg resten av ettermiddagen.
Bruken av bassenget skulle i utgangspunktet bare være en engangsforeteelse for mitt vedkommende. Etter den første dukkerten ropte jeg på en daff og pesende Odin,
som noe overraskende hadde latt hele bassengbyggingen gå upåaktet hen.
Hadde på forhånd antatt at han ville gjøre en eller annen form for tilnærming, men foruten å lukte litt på bassenget idet jeg bar det opp på verandaen var interessen hans relativ laber.
Han elsker vanligvis å følge med på enhver aktivitet som skjer i huset, og spesielt hvis det er noe nytt, men denne gangen holdt han seg unna og det skjedde så fort han skjønte at det var vann inne bildet. Odin har hatt store problemer med vann etter at han gjentatte ganger som valp ble kastet ut i en bekk av en liten snørrunge, men dagen i forveien hadde vi vært innom stranda på vei hjem fra gåturen vår og da strenet han rett ut i vannet for å kjøle seg ned, ingen betenkeligheter.
Han skvatt selvfølgelig av alle bølgene og turte ikke gå lenger ut enn han kunne stå, men det var en klar forbedring fra tidligere strandturer hvor han har knurret mot havet, så antok at han kanskje hadde innsett at vann var en grei avkjølingsmetode.
Det hadde han selvfølgelig ikke skjønt. Han viste ingen tegn på at han fant vannet appellerende. Mer det stikk motsatte. Han så på bassenget som om det var ondskapen selv og den lengste, og nærmeste, interaksjonen hans med bassenget var de to sekundene han brukte det som vannskål. Utover dagen gjorde jeg utallige forsøk på å få bikkja oppi vannet, men han nektet plent og det virket bare slemt å prøve å lure ham oppi. Det var selvfølgelig veldig trist for det hadde gjort ham godt, men på en annen side betydde det at bassenget helt og holdent var mitt, og det var jo ikke akkurat trist...

 

Morgenen etter sto bassenget der fortsatt urørt av noen andre enn meg
(bortsett fra noen insekter og et par bier som måtte reddes fra å drukne), men antok at vannet hadde kjølnet og var like kaldt som det først hadde vært dagen i forveien, så det fristet ikke med noen dukkert. Eller, dukkerten fristet, men jeg gadd bare ikke å bære flere bøtter med varmtvann frem og tilbake, så jeg satte meg isteden i skyggen og prøvde å få til noe fornuftig på pc'en, men da gradestokken vippet 30 pluss i skyggen ble det uholdbart å leve. Isteden for å løpe rett bort til vaskebøtta og fylle den med varmtvann for å helle oppi bassenget, fant jeg det lurt å for en gangs skyld sjekke tempen først.
Vannet var glovarmt. Solen hadde stått på hele formiddagen og varmet opp vannet til en temperatur som ikke var så langt unna den jeg pleier å dusje i (som ifølge Erico er "umenneskelig og livsfarlig"),
det virket nesten for varmt, og i et sekund vurderte jeg å hente en en bøtte kaldtvann for å senke temperaturen litt, men det krevde jo litt fysisk arbeid fra min side, så jeg valgte heller å kjøle meg ned fra innsiden med iskald hvitvin og isbiter.  


Det gikk fire timer og en liter hvitvin før jeg kom meg opp av det bassenget.

 

God Sommer folkens!!
Nyt hvert sekund dere kan av dette herlige været...!

 

#instagram #badebasseng #hund #hetebølge #ringautomotive #picmonkey #kompressor #vann

 

The Unkilling

I lang tid har jeg innbilt meg at Ruska er et monster når det kommer til å fange dyr.
Rett som det er så kommer hun jo drassende inn på det ene kadaveret etter det andre med et stolt blikk i øya. De siste dagers hendelser har derimot fått meg til å tro at katta ikke er den drapsmaskinen hun har gitt seg ut for. Hun er jo helt talentløs når det kommer til jakting og musefanging.

I går satt jeg og Ruska i stua da det plutselig kom en spissmus pilende over stuegulvet.
Erfaringen med tidligere katter er at de jumper en mus så fort de får ferten av den. Ruska derimot...
Var ikke fullt så ivrig. Mangelen på ivrighet skremte meg faktisk. Hun klarte nå å jage musa under en lykt, men der stagnerte det helt frem til jeg fikk løftet på den så musa kom til syne. Jeg liker egentlig ikke å blande meg inn i naturens gang, men jeg vil jo helst ikke ha mus i huset og jeg vil jo helst at katta skal gjøre jobben sin med å fange den. Hun trengte jo tydeligvis treninga... For idet musa kom til syne igjen så var hun like tafatt som tidligere med å fange den. Katter liker jo gjerne å leke med maten, så i begynnelsen trodde jeg hun kanskje bare tullet, men ettersom kampen eskalerte viste det seg at det var musa som hadde overtaket der den hadde bitt seg fast i kjeften til Ruska. Hun svarte med å begynne å jakte på sin egen hale... (Akkurat det med å løpe etter halen er en veldig typisk Odin-ting å gjøre. Har aldri sett den katta gjøre det før). Da mista musa grepet og Ruska måtte etablere et nytt angrep, som gikk bittelitt bedre enn det forrige, men hver gang musa tok igjen var de tilbake på scratch.

Over lengre perioder klarte faktisk Ruska å sette neglene i den stakkars musa som skrek vilt og ubehersket. Pipingen fra den lille kreaturen var helt jævlig å høre på, og Moonie ønsket å leke bøddel mens jeg mente at vi fikk vente til Ruska hadde ordnet opp selv... Med jevne mellomrom ble det stille, og vi trodde det betydde at musa hadde gått av med døden, men neida... Igjen hadde Ruska mistet grepet og musa var fortsatt på frifot. Og i overraskende god form der den pilte frem og tilbake over stuegulvet. Til slutt havnet de oppi senga til Odin, en firkantet liten boks, og jeg antok at musen var i ferd med å oppleve sine siste sekunder i live... Vel... De løp litt rundt i boksen, litt opp og litt ned før Ruska la seg ned... Og så la musa seg inntil henne. Jeg ga opp. Og når Ruska reiset seg et par sekunder senere og tuslet ut av rommet tok jeg musa og lempet den ut på verandaen. 1-0 til Musen.

 

#katt #mus #instagram #naturensgang

17. Misunderstandings

17. What do you think people misunderstood most about you?

Personlig er det ikke så mye å misforstå.
Det du ser er det du får, og du vil mest sannsynlig
ikke bli særlig imponert over verken det du ser eller det du får.
De fleste oppfatter meg som arrogant, sur og bitchy,
noe som stemmer ganske godt overens med virkeligheten.

Men det jeg tror de nærmeste rundt meg misforstår er hvor livredd jeg er for små ting
og hvor forbanna jeg blir over at de rundt meg tar så lett på denne angsten.

Senest i dag tidlig klikka jeg på Moonie fordi hun satte på vaskemaskinen før hun dro hjemmefra.
Den var ennå ikke ferdig da jeg måtte dra på jobb, så nå sitter jeg på kontoret og teller sekundene til jeg kan dra hjem igjen fordi jeg er livredd at noe skal gå til hælvete slik at jeg blir nødt til å stå med vann til knæra igjen. Moonie prøver å argumentere med at det er både membran der og sluk nok i gulvet til at vannet forsvinner om noe går til hælvete, men jeg blir forbanna over at jeg i det hele tatt blir satt i situasjonen (nå må jo også de klærne ligge våte i maskinen til i kveld og da kommer det lukt...
Så de må jo vaskes på nytt igjen uansett. Det blir bare så teit. Og unødvendig.). I etterkant av store kriser er jeg alltid nervøs for lignende situasjoner, og av erfaring vet jeg at det retter seg etterhvert.
Det jeg blir forbanna over er at de rundt skal pushe meg gjennom den prosessen raskere, noe som har stikk motsatt effekt. For jeg blir mer nervøs, mer redd og jævlig sint.

Jeg gir faen i hva folk driver med når jeg ikke er tilstede, men det må da kunne gå an å ta litt hensyn selv om man syns det er litt teit. Det har jeg forøvrig fått inntrykk av at ikke er aktuelt siden jeg er en "regelrytter" og redd for alt. Hendelsen i dag morges brakte frem en haug av ubehagelige minner fra lignende situasjoner, og det begynner å bli vanskelig å håndtere alle disse følelsene. Jeg liker ikke å være nervøs. Jeg liker ikke å være redd. Og hvis man kan hjelpe på situasjonen ved å f.eks slippe litt på gasspedalen så hadde det vært veldig hyggelig, men tydeligvis... Ikke aktuelt.

En ting folk ikke kommer til å misforstå i fremtiden vil være særheten min. Jeg følte den vokste seg enorm i dag. Jeg skal fortsette å bitche når jeg havner i utrygge situasjoner, og i sikkert 90% av tilfellene så kommer jeg til å ende opp med å gå vekk. Forsvinne og la folk seile sin egen sjø. Det er så skammelig å være redd for alt, og som alt annet jeg skammer meg over så prøver jeg å gjemme det. Ignorere det og håpe at det forsvinner. Men det forsvinner ikke.

Det vokser seg bare større og vanskeligere, som en stor og tung verkbyll inne i hjertet og nå er jeg drittlei av at andre bagatelliserer dette og avfeier det bare som tull. Stikk til hælvete vekk hvis dere ikke takler det. Jeg er opptatt med å redde meg selv.

A.C.A.B.

Her om dagen eksploderte kommentarfeltet på Monsternsupp sin blogg,
da med innlegget "Kjære Onkel Politi", en liten hyllest til politiet for at de holdt veien trygge under et lokalt bilarrangement. Å hylle politiet for noe som helst har en tendens til å trigge sinnet i den gjennomsnittelige nordmann, og da særlig for han idioten i gata som mener at han har rett til å kjøre 140 km/t i 50-sonen fordi "sikten er så god".

Jeg er absolutt ikke en god sjåfør.
Altså, jeg holder meg stort sett på veien, har fortsatt til gode å krasje og pleier sjeldent å kreve retten min i trafikken. Dessverre lider jeg også av road rage (å se en annen bilist ligge 30 km/t under fartsgrensen fordi vedkommende sitter i telefonen får det til å svartne for meg), sliter med å beregne avstander og har en tendens til å tråkke litt for hardt på gassen (det var egentlig ikke noe stort problem med de andre bilene mine som det knapt var mulig å få oppi den lovlige fartsgrensa. Den nye Audi A4'en derimot er det litt verre med... Er jo oppi 140 før jeg vet ordet av det...). Jeg syns at de fleste strekninger har en alt for lav fartsgrense og jeg irriterer meg sykt mye over fartsbokser (spesielt de med gjennomsnittsmåling...). Det gir tidevis en følelse av at vi frie nordmenn blir holdt nede av en politistat som bare ønsker at vi skal kjøre rundt i gangfart uten gleden av å føle vinden i håret eller høre motoren aksellere, men det er i grunn bare når jeg hører om helt idiotiske trafikkregler, som strengt tatt er svært, svært sjelden (bortsett fra dette med bomstasjoner. Hører om de hele tiden og jeg HATER dem.).

De fleste veiene med en fartgrense på 100 km/t kan godt økes, og hvis skumlesingen min av nyhetsartikler er korrekt så skal også denne økes til 110. Yeay. Seier. Det gjøres stadig endringer i trafikken, både for det bedre og til det verre, men det skyldes vel at man lærer så lenge man lever. Ja, selv staten lærer med tiden. Men den gjennomsnittelige bygdetullingen ser ut til å leve uforandret i beste velstand. Jeg blir mektig overrasket av de utallige hjernedøde kommentarene som folk klarer å slenge ut av seg når det kommer til bilkjøring. Og jeg lider av road rage. Jeg burde være forbannet på alle, men selv en idiot som meg skjønner såpass at vi trenger politi og det ikke er mulig å ha et anarki på veiene.

For det første syns jeg det er helt latterlig hvordan folk klarer å dra alle politifolk over en kam. Jeg har selv blitt kasta i arresten av noen skikkelige pikkhuer av noen tjenestemenn, og jeg tåler til dags dato ikke å se trynene deres, men jeg kan ikke la det gå utover en helt annen random politibetjent. Eller si at alle politifolk gjør en dårlig jobb. Det er nemlig så mye dritt i dette samfunnet her som den vanlige mannen i gata ikke har peiling på, og de som står oppi det til knæra hver jævla dag er politiet. Noe av det de gjør mest er å rykke ut til husbåk. Familier i oppløsning hvor vold er daglig kost og med foreldre som har gjort helt utenkelig, syke ting mot sine egne unger. Sønner som knivstikker mødrene sine, narkomane som raner sine egne, hjelpesløse besteforeldre og faens oldemor. Politiet ser all den dritten som du lukker øynene for og innbiller deg at ikke eksisterer. Og for all del, du skal få slippe det og.
Det er derfor vi har politiet.

Det er selvfølgelig nå bygdetullingen argumenterer med at fartskontroller er bortkastede ressurser,
for det hadde vært så mye bedre om politiet bare hjalp de stakkars familiene enn å ta uskyldige bilister. Så lenge du kjører i 90 km/t i 50-sonen mens du prater i telefon og trykker på GPS'en samtidig så er du langt i fra uskyldig. Jeg gikk for eksempel over den uskyldighetsgrensa x-antall ganger på vei til jobb i dag, og hadde politiet stått rundt hjørnet så kunne jeg da faen ikke ha blitt forbanna på politiet for at de står der å gjør jobben sin.

For det glemmer jo også disse tullingene.
Tror de virkelig at en politimann selv velger om han vil ha rutinekontroll eller om han bare vil kjøre rundt å patruljere? Som alle andre arbeidstakere så har man rutiner, prosedyrer, planer og målsettinger som skal følges. Man blir pålagt dette fra et høyere nivå som i politiets tilfelle er Justis og beredskapsdepartementet. Politiet har et lovverk de må følge, og hvis du ikke liker det politiet gjør så er det lovverket som må endres. Du kan selvfølgelig ha uflaks å møte en idiot av en politimann i det daglige, og legg gjerne vedkommende for hat slik jeg gjorde, men man kan ikke fordømme alt politiet gjør.

Personlig er jeg langt mer forbanna på dere idioter som styrer disse motoriserte kjøretøyene og som tror at bare fordi du klarte oppkjøringen og hadde råd til å kjøpe deg en litt fancy bil så har du lov til å gjøre hva du vil i trafikken. Her om dagen møtte jeg en dust som tydelig sa "jeg kan godt drekka jeg. Skal jo ikke kjøre utenfor Hurums grenser lissom." For da var det trygt. Her er det jo sjeldent politi så da kan man tydeligvis drekka med begge hender og kjøre akkurat som man vil etterpå. Å si det til meg, med en far i rullestol som ble påkjørt 5 km fra sin egen dør, dvs på Hurum, er ikke noe sjakktrekk.
Jeg kommer aldri til å ha noe med vedkommende å gjøre igjen. 

Og jeg håper aldri jeg møter noen av disse folkene:

"Ikke noe problem med at de tar de som ligger i 60 i 40-sone, men når de henger seg opp i 45 så har det gått for langt - man skal se mer på veien enn på speedometeret." Jo lavere fartgrensen, jo mindre monne har du. Kjører man i 140 km/t i 100-sonen så er ikke det like ille som 80 i 40-sina. Så derfor er 45 uakseptabelt. Irriterende ja, men i en 40-sone befinner det seg gjerne en del fotgjengere. Og det er nok bedre å bli truffet i 40 km/t enn 45. Uansett så anbefaler jeg at denne fyren tar seg en tur til legen hvis han ikke klarer å holde gasspedalen i ro så bilen ligger jevnt i 40.

"De gjør en kjempe ansatts men, det er runt 450 mennesker som dør i trafikken dette er tragisk men, en de 6-8 tusen som dør uten får et syke hus på grund av hjerte stans de blir aldri nevnt!" Hæ? Hva har dette med saken å gjøre? Hvis du ønsker fokus på en sak så må få fokus på den. Ikke sitte å vente på at noen andre gjør det. Bare sånn for å svare på noe som ikke har noe som helst med saken å gjøre...

"Du er tydeligvis en av de typiske moralkjerringene i førtiårene. En av dem som ikke klarer å være objektiv fordi du har barn, og mener at hele verden må innrette seg etter deg. En av dem som ser stygt på samtlige bilister som kjører i gaten din, selv om de ligger i 30 km/t. Guess what, da jeg var barn skjønte jeg helt selv at biler er en risiko og at jeg ikke skal løpe ut foran dem. Dagens barn ser ikke ut til å forstå det, fordi de blir sydd puter under armene på. Det er heller ikke slik at lav fart = trygt og høy fart = livsfarlig. Det er så mye annet som er avgjørende. Tro meg - en kjerring på 90 år som kjører i 30 km/t er en langt større risiko enn en mann i 40-årene som kjører i 50 km/t. Synes innlegget ditt er usakelig og bare proppet med hjernedød moral." Oh lord. For at du skal nyte alle hestekreftene i bilen din så må tydeligvis alle andre mennesker holde seg langt unna veien om de skal beholde livet. Du ser tydeligvis ikke at majoriteten ønsker at veiene skal være trygge så flest mulig folk kan ferdes på den. Både kjørende, gående, syklende og ridende for den saks skyld. Det er selvfølgelig ikke de som mangler objektivitet, men du som ønsker hele den forbanna veien for deg sjæl. Hjernedød moral? Så trist.

"haha dumme nordmenn, og er barna dems viktigere enn mine går om og om igjen her. folk er blitt for egoistiske. du er klar over at en sånn holdning er også egoistisk. bil kjøring og det å være mor henger ikke nødvendigvis sammen." Nei, beklager virkelig for at vi ikke tillater mer fyllekjøring og uaktsom kjøring her til lands. Samboeren min har sett flere dødsulykker i utlandet, da spesielt i land med en helt ræva kjøremoral, i motsetning til hjemme. Jeg er glad for at dødsulykker ikke er hverdagskost i nabolaget her. Og igjen, din holdning er egoistisk. Du kan ikke kalle folk som ønsker at alle folk er trygge på veiene er egoistiske i motsetning til deg som ønsker at bare du skal ha en fin kjøreopplevelse.

"politiets jobb er i utgangs punktet mange mil utenfor fartskontroll på veiene. skammelig at dette får så høy applaus når dette er det politiet bedriver tiden sin med. mens vi fremdeles har over 2500 uidentifiserte voldsforbrytere i oslo som går løs for tredje år fordi de venter på sonings kø. og hvis de velger å ikke møte opp, gjett hvem som ikke gidder å dra å lete etter dem (polititet) fordi de har viktigere farts forbrytere å ta seg av i Holmenkollen w/e. politiet har mistet altfor mye respekt, selvfortjent" Du vet at det er forskjell på etterforskere og politibetjenter....? Og problemene med soningskøene ligger litt høyere opp i systemet... Det er jævlig, ja, men du bitcher på feil sted, dude.

"Det er bare en brøkdel av synderne de får tatt...bortkastet tid. Lag fartssperre og alkometer i bilene! Vips-problem løst.
Vi har vel alle noe bedre å bruke tiden på." Bortkastet tid er det ikke. Og hvis de ikke tar noen, så er det jaggu bra det og! De hadde en kontroll ved en barneskole like ved der jeg jobber hvor de ikke tok en eneste person. Det var en skikkelig gladnyhet å lese, for det vitner om at folk tenker litt når de kjører i nræheten av skoler og småbarn.

"Å måtte innrette seg etter foreldre som naturligvis er livredde for ungane er i mine øyner teit, ett innlegg på en side endrer ingenting. Flytte til ett øde strøk gjør det, mamma flyttet fra et tett nabolag med masse idioter til et idyllisk øde kvitt hus der vi hadde 30 s one og 3 umiddelbare naboer. Selv om eg viste det at vegen er livsfarlig." Vet du, jeg ser mer idiotkjøring på et øde sted som Hurum enn midt i Drammen by så det argumentet er syltynt... Skal alle flytte på fjelltopper så idioter skal få lov til å kjøre som idioter...? Da bruker jeg "førstemannen til mølla"-prinsippet... Vi gikk på beina våre lenge før vi begynte å kjøre bil, så bilene får passe seg for fotgjengerne...

"Ser på et par svar fra deg at du ønsker tilbake angiverstaten, Helene. Varsle "Gestapo" om ditt&datt. Trodde vi ble kvitt det i '45 !!!" Hvis du ser en tulling fyllekjøre i gata di så skal man da vitterlig få lov til å ringe politiet uten at man skal bli ansett som en angiver.

"Så mange paranoide folk rundt i Norge. Vis dere ikke vil at ungene deres skal bli nedkjørt så lær dem at veien ikke er en lekeplass før dere sender de ut å leke på egenhånd. Ta dere heller tid til barna deres når de er små så dere selv kan sørge for barnas sikkerhet rundt trafikkerte veier for selv om en trafikant holder grensene vil det ikke derfor være bestemt at han klarer å stoppe for en unge som løper ut i veien. Vil også si at hvis ungen din blir påkjørt fordi barnet løper ut i veien er det du selv som er ansvarlig får ikke å ha lært ungen din nokk allmennkunnskap før du sendte ungen ut døra." Selvfølgelig skal barn lære hvordan de må oppføre seg i trafikken. Og kombinerer man det med en vettug bilfører sågår det som regel ganske så greit. Men jeg har selv måtte bråstoppe for unger som har løpt rett ut i gata etter en fotball og andre leker. De har sikkert hørt en million ganger fra foreldrene at de må passe seg, men de er små barn og vil derfor gjøre en haug med irrasjonelle handlinger. Det er derfor DU som VOKSEN som skal passe deg i tettbebygde strøk der unger plutselig kan dukke opp. 

"Angende argumenter om barn om løper ut i veien, så ER det 100% foreldrenes ansvar å passe på barna sine, slik at de ikke får anledning til å gjøre det. Dette gjelder uansett om bilistene kjører for fort eler ikke. Noen foreldre er veldig påpasselig angående det, mens andre igjen tydeligvis ikke bryr seg like mye. Dette ansvaret er noe alle bør tenke over over før man vurderer å lage barn." Vet du, hvis et barn blir påkjørt så håper jeg det i 99% av tilfellene bare er en ren ulykke. Dvs. at verken barnet, sjåføren eller foreldrene kan klandres for noe som helst. Det er umulig å følge med barn 100% av tiden, og hvis en mor står å lager middag og barnet sniker seg ut så vil jeg da vitterlig ikke at hun skal klandres for at det komme en dritings idiot å kjørte over ungen. Det skal bare sekunder til for at en ulykke skjer. 

"For det andre er ikke veien en lekeplass, lær unga deres respekt for veien.Når politiet står og tar så mange, så burde det si oss at fartsgrensen er for lav.Om man ikke takler å bo ved siden av en vei med biltrafikk, så kan man kjøpe seg et småbruk ute i svarteste skauen." Har aldri sett noen unger som bruker en vei som lekeplass (når i pokker er det man egentlig ser unger ute å leker nå om dagen?!). Og jeg gidder ikke si noe mer for alt denne idioten kom ut med var jo bare... idiotisk.

På den lyse siden så var et stort antall av kommentarene positive.
Det er godt det finnes folk med litt vett og.



#monstersnupp #bilkjøring #trafikk #politi

16. Last Drink

16. The last thing you drank.

Dagens morgenkaffe. Med melk.

Strawberry Chocolate Dip

Det ser alltid så delikat ut med jordbær dyppet i sjokolade og jeg har hatt utallige forsøk på kjøkkenet med dette, uten særlig hell. Erico klarer det på null komma niks, men jeg har en tendens til å varme opp kjelen alt for mye og ender da opp med å brenne sjokoladen før den så, uten at jeg helt vet hvorfor, ender opp med å klumpe seg sammen til en stor, brent og uspiselig sjokoladeball.
Har helt gitt opp å få det til å fungere. Jordbær blir isteden noe som spises ved siden av sjokoladen så jeg stusset egentlig ikke over at det var så viktig for Moonie å få med jordbær da jeg la Alpro sjokoladedessert ned i handlekurven.


 

Da jeg åpnet den forsto jeg godt hvorfor.
Jeg så for meg en mousseaktig konsistens, til nød sjokoladepuddingaktig,
men denne desserten var jo tilnærmet flytende og derfor ideell for jordbærdypping:

 




Moonie dypper for livet.

Kombinert med en god hvitvin var dette rene delikatessen.
Alpro er soyaprodukter og selv om sjokolademelka deres smaker himmelsk, så var jeg fortsatt skreptisk til smaken på desserten, men det er et av de beste sjokoladeproduktene jeg har smakt.
Og den er jo ikke så fryktelig usunn for kroppen heller.

 #jordbær #alpro #sjokolade #instagram

Spy Cat

Det finnes utallige morsomme videoer på internett av katter som driver å spionerer på folk,
dyr og i noen tilfeller døde gjenstander. En av mange underlige talenter som de firbeinte skapningene har. Rusky er ikke noe annerledes. Hun pleier å snike seg rundt hushjørnene (mest for å holde seg skjult for Odin. Den bikkja tror virkelig at han kan feie over alt på fire bein. Uavhengig av rase. Helt utrolig. Spesielt med tanke på at han ikke har feid over noe særlig annet enn dyna til Pappa og et par sofaputer, men det er vel kanskje derfor han ikke er så nøye på det...) og lusker seg inn på det ene gjemmestedet etter det andre. Skjult for menneskets blotte øye mens hun selv ser ut til å ligge med full oversikt over hvem som befinner seg hvor i huset. Bortsett fra de gangene hun gjemmer seg inne i garderobeskapet. Eller undertøysskuffen til Pappa. Eller baderomshylla.

Det verste er de gangene hun sniker seg innpå meg mens jeg sover.
Vanligvis våkner jeg av at hun sitter oppå meg og bare stirrer. Gjerne kombinert med sikling. Dette skyldes kosemodusen hennes, men sånn halveis i drømmeland er det lett å forveksle henne med et sultent rovdyr (Maugrim...). I tillegg til den creepy følelsen av å bare være overvåket. Heldigvis er det mulig å ta igjen og da jeg så katta svinse frem og tilbake foran overvåkningskameraene til Pappa ble det et lite mission å dokumentere bevegelsene hennes. Så neste gang jeg våkner med en stirrende og siklende katt over meg så kan jeg tenke "Ha! Du skulle bare visst hva slags bilder jeg har lagt ut på internett av deg! Stirr så mye du vil fucking catface!". Hadde selvfølgelig hjulpet om noen av bildene var av det flaue slaget, men neida. Katta mi ser ut til å leve et ganske normalt og relativt kjedelig liv.


Henger på taket. En av snikposisjonene hennes. 


På vei inn. Sniker seg over taket. Den sniken.


Sitter i hagen og snikkikker på Moonie som rydder den (alt for) grønne hiacen sin.


Og tilbake ved inngangspartiet. Überkjedelig katt.


Blabbermouth

Jeg har en relativ lav terskel for folk som snakker ustanselig om uinteressante ting i edru tilstand.
Med en gode dose promille så takler jeg det meste, inkludert det å snakke ustanselig om fullstendig uinteressante ting selv. Før ble jeg bare kalt bakgrunnsstøy av venner fordi jeg snakket hele tiden, og det var selvfølgelig bare piss som kom ut, så med årene har jeg lært meg å holde kjeft. Det hadde selvfølgelig vært fint med en mellomting, men det skal visst være veldig enten eller for mitt vedkommende så da velger jeg å være stille. Det kommer så ufattelig mye teite ting ut, spesielt hvis jeg er nervøs, noe som har ført til at slekta til Erico har hørt en del underlige historier... Det er overraskende at de egentlig slipper meg inn på disse familieselskapene, de må jo tro at jeg er helt forstyrra (...).
Noen folk ser derimot ut til å trigge drittpreik-knappen mer enn andre, enten fordi vi har et gjensidig slenge-dritt-til-hverandre-forhold (Jensi ligger selvfølgelig i denne kategorien) eller at jeg kjører en ren monolog om alt som irriterer meg der og da (dette skjer ofte når jeg er henger med Big'Sis siden hun bare sitter å ler av meg. Blir som en liten unge. Litt oppmuntring og kjeften går raskere enn Usain Bolt.). Noen mennesker går det også an å ha en tilnærmet normal samtale med. Man hilser, utveksler litt overfladisk info og takker farvel. Kort og konsist.

Folk som klarer å snakke ustanselig om ingenting blir i lengden ufattelig slitsomme.
En historie eller to er alltids overlevbart, men folk som liker å dele en historie eller to har dessverre alt for mange på lager og de sender dem gjerne ut på løpebånd. Det tar aldri slutt og jo mer de prater jo mindre vil man vite om kjæledyr, ektefeller, gamle barndomsvenner og veibeskrivelser til områder jeg ikke vet, og aldri vil vite, hvor er. Jeezes folkens, keep it simple!

Et utbredt fenomen blandt enkelte familiemedlemmer hos meg er utbrettingen av fullstendig uinteressant info. Moonie er en av disse, og så fort jeg hører henne ytre "vet du hva som skjedde med meg i dag",
så vet jeg at de neste ti minuttene går til å høre om alt hun gjorde frem til hun skal fortelle om det som faktisk skjedde med henne. Hun kan godt starte med å fortelle om antall kaffekopper hun drakk om morningen, at hun satt å diskuterte med seg selv hvorvidt hun skulle spise frokost eller ikke, når hun ankom jobb, hva hun gjorde på jobb, hvor mange redbulls hun drakk mens hun jobbet, at hun snakket med en nabo under sigarettpausen og hva slags pålegg hun hadde på nistepakka si. Alt dette som en innledning til det hun egentlig skulle snakke om: At en rev løp foran bilen hennes på vei hjem fra jobb. Keep it simple, Moonie.

Vi har også noen slike figurer på lunsjrommet. Vi har 30 minutter til rådighet og når en historie som vanligvis ikke hadde tatt mer enn to minutter blir utvidet til ti, kjenner jeg hårene reise seg i nakken. Spesielt fordi den som forteller historien gjerne har to-tre av det samme kaliberet på lager, og *vips*... Lunsjen er over. Jeg har jo vanligvis ikke noen interesse av å dele så mye personlig informasjon med mine kollegaer i lunsjen, så det burde ikke spille noen rolle for meg at det finnes andre personer som tar seg av snakkingen, men jeg liker rett og slett ikke å bli fratatt muligheten.

Til en viss grad forstår jeg jo disse menneskene.
I allefall "halv fire om natta og alkohol i blodet"-zena. Hun forstår dem veldig godt.
En ting "halv fire om natta og alkohol i blodet"-zena derimot ikke forstår er folk som ikke finner det interessant å prate med henne når hun er tydelig beruset halv fire om natten. Da kan jeg fort plapre så mye at folk bokstavelig snubler inn i drømmeland, mye fordi alkoholen har frarøvet meg den siste sosiale antenna mi (den har knekt flere ganger og den eneste formen for reperasjon har blitt gjort med gaffa-tape) og jeg ignorer glatt alle signaler fra den motsatte parten om verken skjønner, eller interesserer seg, for det jeg sier. Så hva er da unnskyldningen til alle disse edrue menneskene som bare bombarderer en med spørsmål og icebreakers i håp om å starte en samtale? Jeg kaster blikket tilbake, svarer med enstavelsesord samtidig som jeg iherdig prøver å konsenterer meg om noe helt annet, men spørsmålene fortsette å hagle inn. HVORFOR?! Jeg er ikke interessert i å prate om bikkja mi,
jeg vil ikke høre sykdomshistorien din og jeg ser da for faen at det regner ute. 
La da folk som er opptatt forbli opptatt. Jeg skjønner ærlig talt ikke folk som absolutt snakke med det ene mennesket på bussen som sitter å leser i en bok eller som hører på musikk. 

"Hva hører du på da?!" *et ukjent menneske drar ørepluggen ut av øret mitt*
*biter tenna sammen* "Prøver å overdøve lyden av andre mennesker." *hint hint*
"Å ja. Jeg bare eeeelsker lyden av mennesker...bla bla bla blaa bla blaaaaaa"
*vurderer å gå av bussen i fart*

"Du er så sær".
Jeg hører ordene fra Moonie allerede.
Hun (og Erico) syns jeg er ufattelig sær når det kommer til mennesker, men det er i grunn ikke min feil at jeg ikke fikk utdelt så jævlig mange sosiale gener og Moonie tydeligvis fikk alt for mange. 
Det er faktisk ikke slik at jeg må brette ut sjela mi bare fordi noen spør, og det er heller ikke slik at jeg trenger å høre hele livshistorien deres bare fordi de begynner å prate. Unnvikende svar betyr som regel at vedkommende ikke er interessert i å prate om det aktuelle emne, det gir deg faktisk ingen rett til å prøve å leke Frøken Detektiv for å komme til bunns i saken. Det trenger ikke være noe feil. Eller noe galt. Jeg vil bare ikke prate om det med deg.

 


Blabbermouth Jensi.
I edru tilstand holder han det på et nogenlunde normalt nivå. Med promille kvalifiserer han seg lett til Snakke-VM. Noen ganger blir det så ille at ingen orker å høre på og Jensi må ty til litt ukonvensjonelle metoder for å stimulere sitt eget snakkebehov. Her ser vi Jensi bli litt vel intim med en stein.
Den eneste vennen han hadde den kvelden.

15. Last Meal

15. The last thing you ate.

Vasa Frukost Fullkorn med rødbetsalat og et glass ekstra lett melk,
etterfulgt av kaffe med melk (dagens første kaffekopp inneholde litt melk).



14. Picture 2007

14. A picture of you from 2007.

På ferie i Tyrkia...
Ørepropper er et must på tur, ellers så kan jeg fort ende opp med å sove i badekaret eller ute på verandaen. Begge deler er like ubehagelig.

Dekkvinner

I går var siste dag på hotell og jeg hadde planen klar. Etter en rask handletur (klarte selvfølgelig ikke å pakke med meg sommertøyet mitt... Så det ligger på lager et eller annet sted...) skulle jeg tilbake på hotellet og pakke inn sakene våre i bilen, deretter middag med Moonie og så skulle vi ta en roadtrip til Slemmestad for å sjekke ut en leilighet hun var hypp på. Sisterly time, som vi så fint kaller det. Sisterly time ble det og, men langt i fra slik vi hadde sett for oss.

Siden timeplanen var relativt stappet så valgte jeg å dra fra jobb en time tidligere.
Parkerte bilen utenfor CC Varehus og hørte en susende lyd idet jeg gikk ut av bilen. Kikket ned på venstre fordekk og som bare sank mer og mer sammen jo hardere jeg kikket på det. Det var helt flatt i løpet av ti minutter og jeg var oppløst i tårer. Hva i pokker skulle jeg gjøre? Erico var i utlandet og jeg hadde ingen kyndige menn å ringe til, samtidig var det ikke bare å ringe hvem som helst heller for bilen er jo Erico sin så jeg var livredd for å gjøre noe som kunne skape ytterligere skader. Og så slo det meg at man ikke trenger å ha en mann å ringe til når man er så heldig å ha en jævlig handy søster.




En time senere kom Moonie rånende inn på parkeringesplass.
Kastet seg ut av den (alt for) grønne hiacen og kom med både trøstende klemmer,
ord og en kurv med jordbær. Sammen kikket vi på dekket, klødde oss i huet og vandret så inn på Torshov bilrekvisita. Jeg måtte si meg enig i Moonies argument om at hvis det først fantes et ypperlig sted å få en punktering så måtte jo det være rett utenfor en bilbutikk.

Inne på butikken handlet vi tyre repair spray (gass som man spruter inn i dekket) og en liten kompressor (den er skikkelig søt!). Det hjalp også at vi fikk en knakende god rabatt siden han i kassa ble helt mo i knæra av å se Moonie i arbeidstøy. Jeg tror det gikk for ham når hun sa at hun kjørte gravemaskin. Innen vi fikk satt i gang bruken av spray ringte Erico (hadde sendt ham en del deprimerende tekstmeldinger allerede) og ymtet frempå at spray ikke var særlig egnet om man ønsket å få dekket lappet i ettertid. Da måtte man i tilfelle kjøpe nytt dekk og jeg så tusenlappene fly ut av vinduet.

Igjen satt vi å klødde oss i hodet før vi kom på at FIG-lederen vår er sjef på et dekksenter,
så Moonie tok ansvar og fikk ham på tråden. Der ble vi også frarådet å bruke spray, han mente det var bedre at vi lappet dekket selv. Sikkert en enkel handling for ham det, men det var ikke like enkelt for oss. Selv ikke etter å ha vært inne å kjøpt et dekkreperasjon med tilhørende bruksanvisning ble vi noe smartere, men heldigvis hadde Moonie litt redskaper i arbeidsbilen så vi fikk startet lappingen... Det krevde svette, tårer (de var mine...) og mye banning (den sto Moonie mest for) men etter omlag en time var lappingen på plass! Og da gjensto det bare å fylle dekket med luft og håpe at det ikke kom til å sige rett ut igjen.... Så da koblet vi til den søte lille kompressoren, og den var det tak i! Minutter senere var dekket fyllt opp, og jaggu holdt det ikke! Først var vi begge mildt sjokkskadde før vi slapp jubelen løs.
Vi, to klønete jenter, hadde lappet et dekk og det med suksess!



Vel, jeg må innrømme at Moonie gjorde 90% av jobben.
Satt for det meste og så på mens jeg spiste jordbær og jobbet med brunfargen....

#bil #dekk #kvinner #handy #instagram #picmonkey #søstre

Fra en bekymret far

«Det är en månad innan ditt femårskalas och du vill att jag ska hålla en handduk runt dig medan du byter om från baddräkt till klänning.

Jag frågar varför och du förklarar att du inte vill att de andra barnen ska säga att din rumpa är ful. Mina ögon bränner och mina käkar spänns.

Jag hade blivit Hulken och kastat varenda skitunge i havet om det hade hjälpt. Men jag vet att det inte hjälper. Det är inte skitungarnas fel. De gör vad vi gör. Det är inte de fyraåriga pojkarna och flickornas fel. Det är vårt. Föräldrarna.

Det är en månad kvar innan ditt femårskalas och du gömmer dig bakom handduken för att ingen ska säga något om din rumpa. Du vill inte att de ska tycka att den är ful. Du fick alltså fyra år som barn innan du började tänka på hur du ska behöva se ut för att omgivningen ska gilla dig. Och det är inte dina fyraåriga kompisars fel. Det är mitt.

Medan du leker på lekplatsen börjar jag fundera på porr, Instagram, H&Ms underklädesreklam. Jag tänker på manlig jargong, blickar och fyllesnack. Gudrun Schyman har försökt. FI! har försökt. Flera av mina kvinnliga och manliga vänner har försökt men jag har vägrat kalla mig feminist. Jag tyckte inte det behövdes. Det räcker väl att jag säger att jag är för jämställdhet? Väl?

Det var först nu myntet föll ner. Jag tänker inte låta dig växa upp i en värld där du ska reduceras till de blickar som riktas mot dig. Fyraåringar eller fyrtioåringar. Om det gäller dig eller nån annans dotter, syster, vän.

Det är en månad kvar till ditt femårskalas och jag gör inte det här bara för din skull. Jag gör det för oss båda. Jag tänker göra det för min egen skull. Kalla mig feminist och börja agera som en man med ryggrad.

Det är en månad och femton år kvar tills din tjugoårsdag och jag vill kunna stå rakryggad och se dig i ögonen då och säga: Fuck patriarkatet. Fuck strukturer. Fuck vad alla andra säger om din rumpa.

Du är och kommer alltid vara den vackraste människan jag känt. Inifrån och ut

Da jeg leste Navid Modiris brev til datteren sin fikk jeg tårer i øynene.
Det var deilig å lese om et menneske som ser hvor sykt kroppspresset er og som ikke bare langer ut mot idealene, men som også innser at han er med på å bidra til dette. I likhet med deg, meg og naboen din. Vi er alle med på å bidra til dette. Vi har alle visst at det er der, men det slår en ikke hvor ille det er før en 4 år gammel jente ytrer at hun ikke vil at noen skal se at rumpa hennes er stygg. Det er først da man innser hva reklame gjør med barn. Hva alle de små kommentarene vi voksne slenger ut av oss om vårt eget og andres utseende. Det forteller oss at vi må skjerpe oss, men atter en gang går glede fra sorg når man skroller nedover kommentarfeltene hvor sure og bitre nordmenn er mer opptatt av å fordele skyld enn å innse at vi må finne en løsning.

Jada. Vi kvinner er ekstremt flinke til å legge press på oss selv for å se bra ut, og det er så jævlig irriterende med menn som mener at dette presset ene og alene er kvinnenes feil. Det er feil. Det er vår feilKvinner og menn. Eldre og unge. Vi er alle med på å bidra til dette synet, og hvis vi fraskriver oss det ansvaret der vi sitter med facebook og instagram full av idylliske bilder tatt fra vår aller beste vinkel... Da finnes det jo ikke noe håp.

Jeg er den første til å innrømme at jeg pynter på sannheten.
Ikke noe mer enn litt forsterking av farger og kontrast, men hvert ett bilde publisert av meg er i forkant tatt fra så uhyre mange vinkler for å sikre at det viser meg fra min beste og tynneste side.
Og bildene viser meg aldri helhet, kropp eller ansikt, fordi jeg skammer meg over å være den jeg er. Skammer meg over trynet mitt. Skammer meg over de ekstra kiloene jeg har på kroppen.
Skammer meg over at jeg ikke kan sminke vekk sannheten. Skammer meg over at jeg ikke prøver å være den beste versjonen av den jeg er. For innerst inne så er jeg så forbanna og sint over at jeg må ta i bruk en hel haug av midler for å bli den beste versjonen av den jeg er. For uansett hvor pent dette ytret blir så vil jeg fortsatt være stygg. For i jakten på det ytre har det indre blitt glemt, og man blir absorbert inn i en sfære av egoisme og selvopptatthet. Og alt jeg ville i utgangspunktet var å tenke på det indre. Det intellektuelle. Jeg boikottet sminke og uoppnåelige idealer da jeg gikk på videregående. Ansiktet hadde jeg like store komplekser for da som nå, men det betydde ikke så mye.
Jeg fikk i grunn aldri høre noe særlig om det heller. Det ble verre når kiloene kom i tillegg. En skade som selvfølgelig har blitt forårsaket av meg selv, og da har andre mennesker tydeligvis lov til å fortelle meg at jeg er både tjukk og stygg. Som om de har noe med det. Som om jeg burde bry meg.
Men jeg gjør jo det. Jeg bryr meg alt for mye. Og det har endt med at det er alt jeg bryr meg om.
Selv min nylige forlovelse ble overskygget av frykten over hvem jeg er og hvordan jeg ser ut. Tanker om at min tilstedeværelse på familiebilder vil ødelegge de helt, at jeg er en skam som ikke passer inn i en familie med både hår og klær på stell... Og den verste tanken jeg noensinne har hatt:
Barna mine kommer sikkert til å bli like stygge meg.

 Jeg vil verken legge skyld på kvinner, menn eller media. Jeg fordeler den jevnt over hos oss alle.
Menn kan klage over hvor kroppsfikserte damebladene er der de sitter å blar i Vi Menn og sikler på snertne 18 åringer som ikke har ett eneste gram ekstra med fett på kroppen. Kvinner kan klage over at det harde arbeidet må til for å få lange blikk kastet etter seg av menn der de står foran speilet og prøver å outshine enhver kvinne i mils omkrets. Vi (menn og kvinner) stresser til treningssentre, vi bruker tusenvis av kroner på hudpleie og sminkeprodukter, klesskapene skal oppdateres etter siste mote og gevinsten for alt det harde arbeidet belønnes i likes og misunnelige blikk. Og all kritikk mot dette blir avfeid og bagatellisert. Det er vi med dårlige selvtillit som er misunnelige, det er vi som ikke unner andre mennesker å ha det bra med seg selv og være den beste versjonen de kan være. For det betyr ikke noe om du legger sjela di i å redde verden fra sult, eller om du dedikerer tiden din til å oppfostre en familie. Du er fortsatt en taper hvis du ikke klarer å klemme inn en time på et treningssenter to ganger i uka så magen din blir flat. Skjønner dere?

Det er ikke tiden dere legger ned i dere selv som er problemet. Eller kostnaden for den saks skyld.
Det er holdningen. De små kommentarene som stikkes til folk som ikke har tredemølla som sin beste venn og skapet fullt av proteinpulver. Godt anført av media som til stadighet skal gi oss tips og triks for å bli den beste versjonen av oss selv. For det er jo så lett! Og så blar man fire sider i samme blad og se de kritisere både Beyoncé og halve Kardashianslekta for måten de ser ut på. Og det er jaggu ikke snakk om overdreven bruk av kosmetikk eller de utallige plastiske operasjonene de har gått igjennom. Neida. Det går i unormale tær, at de har rare ører eller veier alt for mye når de er gravide. Det er sykt. Direkte sykt. Og så skal man faen meg sitte å bla seg gjennom tonnevis av kommentarer fra folk som bastant nekter for at de har noe som helst skyld i dette, og isteden for å se selve saken begynner de å kritisere forfatteren, og ikke minst landet han kommer fra. Først og fremst er han jo svensk og så har han jo hudfarge! Mannen vil jo sikkert bare pakke dattera si inn i en burka. Han burde rydde opp i egne rekker først smeller det, og jeg kunne ønske det gikk an å bitchslappe folk via internett.

 Problemet er her, folkens.
Uansett om det er en svenske som tar bladet fra sin munn og bruker en reell hendelse fra livet sitt for å illustrere hvor jævlig han syns det er. Jeg syns det er ufattelig fint med alle dere som hardnakket påstår at barna deres ikke blir påvirket eller at dere bare har fokus på sunnhet hjemme hos dere selv, keep up the fucking good work og innse at alle ikke har det like rosenrødt som dere. At det er et samfunnsproblem, uansett hvor i pokker det startet i utgangspunktet. Hjelper det å fortelle dagens tenåringer og småbarn "at du vet, på begynnelsen av 1900-tallet fikk kvinner stemmerett og etter det har alt gått til hælvete". Eller "menn er bare opptatt av pupper, rumpe og puling." Nei. Det hjelper ikke en dritt. Bortsett fra å skape en hel haug med nye fordommer mot kjønn. Vi er sammen om dette problemet og vi må finne en løsning.

Media binder oss alle sammen og det er her kampen må begynne. Det er både kvinnelige og mannlige journalister som skriver i sladrepressen, og det er faktisk sistnevnte jeg syns er noe av det verste i tillegg til den overretusjerte reklamen. Er det skadelig med klestips og annet i media? Jeg tror i grunn ikke det. Det er verre med alle disse artiklene hvor tilnærmet perfekte mennesker, mennesker med et helt team av stylister og sminkører rundt seg (et helt jævla team, dere!), blir kritisert for hver minste lille ting når det kommer til utseende. Vi sitter å kikker på noen som har en kropp vi bare kan drømme om, og fortsatt forteller media oss at det er feil. Galt. Ikke bra nok. Hva skjedde med å kalle det normalt?

 

TV: Derek

Vil du se noe morsomt, søtt og vakkert?
Da anbefaler jeg deg å ta turen innom Netflix å se de to tilgjengelige sesongene med "Derek"
av og med Ricky Gervais. Serien kom ut først i 2012, på den tiden hvor jeg var en aktiv twitterbruker (tok opp igjen den tråden under semifinalen mellom Brasil - Tyskland...) og fikk derfor med meg twitterstormen mot Gervais som følge av denne serien. Ut i fra alle sinnatwitrerne så gjorde Gervais narr av de eldre og de litt mer enkle menneskene på denne planeten, og det var direkte skammelig av ham å lage underholdning av disse uskyldige menneskene. Selv er jeg en stor fan av Gervais og tok derfor disse beskyldningene med en klype salt. Vet jo at mannen liker å sette ting på spissen når det kommer til humor, men ut i fra hva internettstalkingen min har lært meg om Gervais personlig så virker han da både snill, logisk og svært så rasjonell. Ingenting er i hvertfall morsommere enn å lese twitterkranglene hans med hissige troende.

Det var først da jeg fikk rotet meg til å se dette showet at jeg forsto hvor mange idioter det egentlig finnes på twitter for slik jeg oppfatter det så setter serien mer spørsmål på hvordan verden rundt behandler de litt svakere i samfunnet, men nå, 2 sesonger etter, så var det vanskelig å finne like mange sinnatweets om "Derek", så jeg antar at folket har blitt litt mindre idiotiske nå. Dessuten er det jo ikke mulig å være sint på Derek. Han er jo den søteste, mest nydeligste personen i hele verden og selv om han roter seg borti en del rare og morsomme situasjoner så er det noe veldig trist over serien. Jeg gråt kontinuerlig i to dager etter å ha sett ferdig begge sesongene (vannlekkasjen hadde også litt skyld i det...). For ikke å snakke om hvor mye jeg gråt mens jeg så på programmet...!
Får fortsatt en klump i halsen når jeg tenker på serien, da også fordi det er usikkert om det kommer en sesong 3. Ifølge Gervais så kommer det helt an på om manuset blir bra. Hvis ikke så har de antydet at det kan komme en mini-serie for avslutte historien om Derek, så man får i allefall noe.  

Klippet under er den scene jeg lo mest av.
Var hjemme alene og lå på gulvet og skrek av latter.
Jeg og Derek har tydeligvis noe til felles... Vi er prikk like når vi ser på morsomme dyreklipp på youtube.
Skulle vært like snill. Det hadde vært no.

Monthly Status - July 2014

(Rapporten fra Juni

- No Junk/ Lite mat generelt/ Lage mat 
Det gikk greit, men i løpet av forrige uke steg vekta til det ukjente. Nå er jo vekta pakket bort på et lager, så da får jeg måle i forhold til klær etc, men tall og nummer er i grunn ikke så viktig. Vil jo bare at det skal føles bedre å bo i dette skallet. Og det har allerede blitt bedre på to dager. I april sluttet jeg å bruke LifeSum appen (kaloridagbok), av ukjente gunner (...), men nå er den flittig i bruk igjen. 

Forrige gang Erico dro til utlandet hadde jeg planer om å slutte i jobben min
(skjedde ikke, men jeg gikk opp i lønn. Hey!), og gangen før der sluttet jeg jo å spise kjøtt.
Denne gangen har jeg planer om å slutte å drikke Coca-Cola. Erico kjøpte en 0,5l til meg før han dro. Jeg har ennå ikke åpnet den, og planen er å gi den tilbake til ham når han kommer hjem! Hvis jeg klarer dette i denne intense sommervarmen så fortjener jeg mer enn en klapp på skulderen.



I tillegg så har jeg begynt å venne meg av å bruke melk i kaffen! Tenker Trudy blir stolt av meg nå.

 - Fikse Håret
Vel, det ser ikke akkurat ut som et fuglerede lenger, men jeg har gitt helt opp å få det til å se bra ut.

- Sminke
Har tatt på sminke hele to ganger den siste uken. Det så faen ikke bra ut.
Da vi var i Hessdalen fikk Moonie meg til å bruke øyenskygge og da så det ut som jeg jobbet i Istedgade. Eneste som reddet meg inn fra å bli tatt som en av nattens jenter var den blomstrete kjolen som jeg ifølge Erico "brukte for å passe inn blandt de eldre". Det var ikke intensjonen min...


Begynte på høye hæler,
men det var en dårlig kombinasjonen. Høyde+bredde = blomstrete bulldoser.

Men avvek litt fra den eldre garden ved å bruke converse da...

- Stå opp
Hotel er genialt. Har bilen på offentlig parkering så da må man ut før klokken åtte for å unngå bøter.
De neste ukene skal jeg pendle fra Hurum så da blir jeg vel kronisk sen igjen. Hater å tre ut av drømmeland. Det er jo så mye morsomme å være der. Bortsett fra i natt. Da drømte jeg at Moonie hadde arrangert bursdagsselskap for meg og så var det ingen som kom. Eller, alle kom og så stakk de fordi jeg var der. Selv Erico stakk, men det var fordi Nicki Bille dukka opp (?!). Tar det som et sikkert tegn på at 30 års dagen skal feires i stillhet.



- Trening 
n/a

- Frimerker
Fant frimerkene da jeg ryddet ut av leiligheten!
Litt usikker på hvor jeg la de...

- Rydding
Akkurat nå så bor jeg jo på hotel og da kommer det noen snille damer å rydder og rer opp senga mi hver dag. De tar ikke med seg panteflaskene da, så det ser litt alkis ut der nå, men jeg lar de stå til jeg drar. Det er min gave til dem.

 - Bloggingen 
Ikke imponerende mye skriverier her, men får da trykket ut et innlegg om dagen.
Og det er jo faktisk folk som leser dette og (det er vel både positivt og negativt...). Vært flink til å skrive på boka mi... Har masse skisserte scenarioer som må renskrives. Det er en pisskjedelig jobb, men det kommer til å gå radig i ferien. Da skal jeg stenge meg inne (ikke bokstavelig. Sitter nok på verandaen.) og bare skrive og redigere. Ikke forvent noe særlig med blogging da...

 - Familie og venner
Skal bo et par uker hos Pappa mens han er på ferie, så da skal jeg prøve å tilbringe litt tid med Farmor og Farfar. Ellers så virker det som vennelista mi har blitt redusert fra to til en.

- Hyggelig
Mangelen på hyggelighetsgenet kan ha noe med at den vennelista ble kraftig redusert...




#instagram #someecards #cocacola 
 

13. A letter

13. A letter to someone. Anyone.

 Kjære deg.
Jeg vet at livet virker så bekymringsløst og deilig akkurat nå.
At du tenker "slik skal det være for alltid", men jeg kan love deg at det langt i fra er tilfellet.
Du vil miste deg selv, selvrespekten din og det lille du har av selvtillit. Du tror at du er kul nå, at taperdagene dine er over, men dessverre så har de akkurat begynt. Det hjelper ikke hva de "voksne" sier, så kanskje du hører på meg. En eldre versjon av deg, 10 år frem i tid. Se på meg. Dette er deg.

Bruk hodet, ikke hjertet.
Det eneste jeg med sikkerhet vet etter 30 år er at det er råttent.
Kanskje du kan redde det.

Hilsen deg.

Auch

Som med de fleste andre mennesker i verden har de siste ukene gått med på å se fotball-VM til alle døgnets tider. Har begynt på utallige innlegg om de ulike lagene og de ulike kampene, for dette VM'et har jo vært overraskende på flere måter, men det eneste jeg hittil har klart å poste er noen bilder av VM's kjekkeste menn. Aldri følt meg jentete før, men lysten til å skrive har ikke vært der.
Noe trist for Costa Rica hadde jo absolutt fortjent et herdersinnlegg (hadde en softspot for de siden Cristian Gamboa på Rosenborg var med på laget. Og gjorde en fantastisk jobb!), men jeg liker jo best å klage og ta opp kjipe nyheter så da måtte det jo en krise til før skrivelysten om VM kom.
Og den kom i går. I form av et lag som kollapset fullstendig og slapp inn fire mål på seks minutter tidlig i første omgang. Da kampen blåste av sto resultatet 1-7 og av banen gikk et lykkelig Tyskland og et ydmyket Brasil. Tror de fleste hadde en knapp på Tyskland lenge før start grunnet et noe vaklende Brasil som hadde både Neymar og Silva ute (Neymar med ryggskade og kapteinen Silva måtte stå over grunnet gule kort), men det var ingen som hadde trodd at resultatet skulle være så knusende.
Folka på twitter var i alle fall veldig overrasket, inkludert undertegnede.

Hva som faktisk gikk galt ute på banen har jeg ikke en eneste forutsetning for å kunne uttale meg om, men spørsmålet om skyld ble allerede stilt 25 minutter ut i kampen av både twitterbrukere og kommentatorer. Jeg tenkte i hovedsak at dette måtte gå utover spillere og trenere, men dagens aviser kunne fortelle at det brasilianske folket har rettet skylden mot regjeringen. Det har jo allerede vært mye gnissninger siden befolkningen har vært i overkant forbanna over de 70 milliardene (??) landet har brukt på å forberede seg til dette mesterskapet, og som plaster på såret så forventet de i det minste at landet skulle stikke av med VM-trofeet. 70 milliarder på et slik arrangement er sjukt uanstt hvordan man snur og vender på det, men at laget ikke presterer (eller i dette tilfellet; fullstendig mangel på prestasjon) skal ikke ene og alene belastes regjeringen. Spesielt for et land som i første omgang var forbanna over pengebruken, deretter var det ok siden Brasil kom seg videre i turnering og så blir de piss forbanna fordi laget ryker ut i semi-finalen (hallooo...). Dog, det kunne vel vært litt mindre ydmykende og hadde sikkert vært bedre om Brasils deltakelse ikke gikk inn i historien som det verste tapet i en idrett. Noensinne.

Det er jævlig synd på Brasil i dag.
Det er synd på spillerne, trenergruppa, regjeringen og folket.
Jeg håper de klarer å benytte slike kriser til å bygge seg opp igjen sammen og ikke begynne å hakke løs på hverandre isteden. Da vil bare forfallet fortsette (og jeg vet en del om forfall altså). På en annen side så må man jo også benytte sjansen til å rose Tyskland som ser ut til å være fullstendig glemt i denne saken. Tyskland vant ikke ene og alene fordi Brasil var dårlige, de skal da vitterlig ha skryt for å benytte hver eneste sjanse og mulighet som ble sparket deres vei.
Gratulerer Tyskland!






Foto: Natacha Pisarenko/ AP

#vm2014 #brasil #tyskland #fotball #twitter

Overeating


La meg illustrere hvorfor vekta er høyere enn ønsket:


Lørdagsfrokost... Rett i koppen, mozzarella og tomater med salt og pepper.
Og Coca-Cola...


Satte meg godt til rette i sofaen med cola, chips og ny bok.
Viste seg at jeg allerede hadde lest boka.
Kastet boka i veggen, ble deppa og spiste opp chipsen på ca. 10 min.


Marinert laks....


Et av de siste måltidene... Ovnsbakte poteter.
Klapp på skulderen for at porsjonen ikke ble for stor.



Gadd selvfølgelig ikke lage mat under utryddingen av leiligheten...
Varmet bare noen maiskolber med salt, pepper og et par kilo margarin.



Har ikke akkurat fått en kulinarisk opplevelse av å bo på hotell...

Starvation

Vel... Det er en positiv ting med Ericos utenlandsreise... Vekta pleier å dale betraktelig siden matinntaket som regel faller ned på normalnivå når han er borte. Generelt blir det også mye sunnere i tillegg til at kroppen er litt mer i bevegelse og søvnrytmen mye bedre. Aner ikke hvorfor jeg ikke klarer å holde fast ved de rutinene når han er hjemme (eller... Det skyldes all den "kjærestekosen". Som fører til de forhatte "kjærestekiloene".). Tror jeg veide 6 kg mer når Erico reiste til Tyrkia i fjor enn det jeg gjør nå, og da gikk jeg jo ned nærmere 7 kg (?!) når han var borte (de kom ganske kjapt tilbake igjen...) så statistikken er god. Bortsett fra at jeg ikke burde være så optimistisk til et eventuelt vekttap.
Har i det siste lært at positive tanker gjør som regel bare vondt verre i mitt tilfelle.

Det eneste jeg med sikkerhet vet er at matinntaket blir sunnere siden det er ganske så greit på stell allerede. Man har ikke akkurat så mange usunne valg når man ikke spiser kjøtt. Det nærmeste jeg kommer junkfood er pomme frites, Dr. Oetekers mozzarella pizza og den bittelille fiskeburgeren på MacDonalds. Så junkfood er i grunn ikke problemet lenger, det største problemet er matmengden og den er i overkant stor for magesekken. De dagene jeg er flink når det gjelder både frokost, lunsj og middag, så ødelegger jeg det alltid på kvelden ved å putte i meg noe som står på fy-fy lista. Den største synderen er potetgull og inntaket mitt av dette er så jævlig at Erico har begynt å kalle meg for "chipsvraket".

Det er helt sjokkerende hvor mye jeg klarer å ødelegge for meg selv, det til tross for at hjernen konstant forteller meg at det jeg driver med er galt. Det klarer jeg lett å overstyre, men å motivere meg selv til å ta en forbanna gåtur... Det funker ikke. Latskapen lenge leve. Men det er jo ikke så unormalt heller når man aldri har hatt en interesse for å bevege seg. Og man skulle tro at et lass med fett skulle være motiverende nok, men den gang ei... Det må liksom gå på helsa løs før det tunggrodde sinnet mitt gidder å ta grep. Det er ikke bare den vonde hotellsenga som har skyld i at jeg for øyeblikket sprader rundt med den samme smidigheten som en 90 år gammel dame, både nakke og rygg har vært fucket i et par år nå og det har gått fra å være litt ubehagelig til jævlig vondt. Første tiltak var å bytte ut skrivebordet på jobben med et som kan heves og senkes, det har gjort underverker, men når man fortsetter å mishandle seg selv etter arbeidstid så må man gjøre noen tiltak på privaten og.
Selvtrening er jeg jo tydeligvis elendig til (ref. min mislykkede "nå skal jeg begynne å trene!" periode i februar), så nå skal jeg altså prøve meg på gruppetrening. For et asosialt nervevrak med koordinasjonsproblemer er det ingen lett sak, så det kommer til å bli både fysisk og psykisk trening i mitt tilfelle og da gjaldet det å finne noe som harmonerte med dette...
Så da blir det yoga kurs i august.

 



#instagram #yoga #slanking #trening #potetgull

 

Comfort

Vi hadde egentlig ingen planer om å ha noen ferie sammen i sommer, men takket være et par hundre liter vann som bestemte seg for å flyte ut i leiligheten ("flytende parkett" fikk plutselig en helt ny mening...) har vi nå blitt stuet inn på et hotell i Drammen av forsikringsselskapet.
Hotellet ligger omtrent 5 km fra der vi bor, men det føles som vi er på storbyferie nå. Pleier jo ikke akkurat å bevege meg så mye rundt i Drammen i frykt for å møte kjente (heldigvis kjenner ikke de fleste meg igjen siden trynet har blitt helt ødelagt. Det var i grunn ikke noe særlig til å begynne med heller. Størrelse flodhest spiller vel litt inn det og.), så det er mye nytt og spennende å se. Det eneste vi mangler for å gjøre storbyferien komplett er en "hop on, hop off" buss, men det kan vi alltid erstatte med en runde rundt i byen med de nye hybrid leddbussene som Brakar har tatt i bruk.

For tiden bor vi altså på Comfort Hotel i Drammen, og de to første dagene var vi flinke til å benytte oss av bylivet, men de siste dagene har vi stort sett ligget i senga og sett filmer og fotball.
Det har vi gjort for å få mest mulig følelse av å være hjemme (pluss at lommeboka har blitt jævlig mager), men jeg blir i grunn bare deprimert av det for det er jo ingenting i nærheten av det å være hjemme. Hotellet er kult, rommet er fint og frokosten god, men den største demperen er en helt for jævlig hard seng som kombinert med et rastløst sinn gir en hælvetes dårlig søvn.

Fordelen med å være på hotell nå er at jeg og Erico får tilbrakt noen fine dager alene uten å sitte i en ødelagt leilighet eller ved å presse oss på andre familiemedlemmer. Da har i allefall Erico noen fine minner før han reiser til Tyrkia i morgen (og blir borte en måned...UUUUÆÆÆÆÆ.). Selv tar jeg noen uker hos Pappa og litt hos Mamma frem til Erico kommer hjem igjen og så blir det vel å campe litt hos Svigers etter det på ubestemt tid. De er vel knapt ferdige med å legge ny parkett før et nytt byggeteam innvanderer leiligheten for å pusse opp badet. Resultatet blir jo veldig bra, men for et menneske som knapt klarer å se for seg et positivt resultat en time frem i tiden sliter i hvertfall med å få hjernen til å akseptere at denne katastrofen vil være bra på lang sikt. Sånn utseendemessig for leiligheten hvert fall. Økonomien vår går jo sikkert til hælvete på grunn av dette, men da har man i allefall noe pent å se på når man sitter blakk hjemme. Sånn delvis. Alle møblene jeg hadde planer om å oppgradere er det vel bare se langt etter. Det blir nytt gulv, nytt bad og de samme billige IKEA-møblene.
Hælvetes luksusproblem.

 


Hadde grei utsikt på rommet i går da...
Og for et fyrverkeri av en kamp!
Smakte med 5-3 seier over Haugesund. 

#vannlekkasje #rbk #comforthotel #drammen #ferie

MUSIC 118 - Misfits "Angelfuck"

118. MISFITS "ANGELFUCK"

Noen få ord:
Dette er vel et av tidenes mest kjente punkbank, og jeg, selvutnevnte punker, har ikke hørt på dette bandet før... I år. Jeg har rett og slett ikke giddi fordi "alle" har vært så opphengt i Misfits og hver eneste fjortis av en emo ser ut til å eie en Misfits t-skjorte. Selv ikke når Fat Mike synger i vantro om foreldre som har begynt å headbange til Misfits i låta "What's the Matter With Parents Today?" (Mom and Dad, I think you ought To quit smoking so much pot And hanging with my friends, Laying round on the couch With my Misfits records out Softly banging your head) tok jeg hintet om at dette kanskje var noe som verdt å lytte til. Og så lyttet jeg. Og nå har jeg blitt avhengig av å høre på de.

Bandet går tilbake til 1977, men favorittlåta er fra et av de nyere albumene "Static Age"
som kom i 1996 (Edit 08.07.14: Helt feil, zena. Den kom ut først i 1985 på "Legacy of Brutality".).
Det var rundt den tiden hvor jeg oppdaget N.O.F.X. og en æra i livet jeg i grunn savner. 
Spesielt nå. Livet var dritt som tenåring, men man slapp i det minste å stå ansvarlig for vannlekkasjer og annen voksendritt.

Little Angelfuck
It's a shame that luck is the only thing
Did you like the fun
Did you like the times that I promised you


#misfits #youtube #nofx #wikipedia

12. Concerts

12. Concerts you have attended.

In order of appearances
(tror jeg, det har vært alkohol inne i bildet...):

Vazelina Bilopphøggers
Cecilia Vennersten
D.D.E.
Det Betales
N.O.F.X.
Turboneger
Bad Religion
50 Cent & G-Unit
Postgirobygget
Katie Melua
Timbuktu
Tori Amos
Duffy
Lagwagon
Woven Hand
Nine Inch Nails
El Caco
Method Man
Ice Cube
Mungo Jerry
Iggy & The Stooges
M.I.A.
Rammstein
Deathstars
Dos Mosquitos
Return
Blur
Tame Impala
Wu-Tang Clan
Kvelertak
Die Orsons
Murs & Fashawn
R.A. The Rugged Man
Big Daddy Kane
Upstrokes

To be continued...


 
#instagram #nofx #konsert

11. At The End Of The World

11. If the world were to end tomorrow, what would you do with your remaining time on earth?

Først ville jeg postet en sånn "takk for alt" status på face. Deretter ville jeg kjørt rundt og samlet sammen hele familien. Hadde nok truet Mamma og Pappa til å oppholde seg under det samme taket da... Deretter ville jeg spist tonnevis av usunn mat og drukket veldig mye alkohol. Blandt annet.
Og forhåpentlig funnnet en god spot hvor man kan overvære verdens undergang.

Alt dette avhenger selvfølgelig litt ut i fra hva som er årsaken til at verden går under.
Er det en asteroide eller en utenomjordisk rakett som er på vei til å blåse verden i biter, da er de ovenstående punktene veldig gjennomførbare. Er det derimot en zombieinvasjon som er årsaken til at verden går under (fordi noen nek med tilgang til atomvåpen syns det er greit å sprenge verden i slike situasjoner) så vil nok mulighetenfor å komme seg til familie være veldig snever, samt tilgangen på rusmidler. Så da ser jeg for meg en ganske så deprimerende slutt på livet. Bortsett fra hvis Erico er der.
Da er alt greit.



#instagram #verdensundergang

Waterworld

I går morges ringte vekkerklokken som vanlig og etter å ha slått den på slumring et par ganger fikk jeg endelig mot til å krype ut av dyna. Satt på sengekanten og bladde gjennom de nyeste instagram innleggene (som på morningene bare består av bilder fra treningsnarkomane. Fryktelig deprimerende.) når jeg hørte en svak sildring. Det hørtes jo underlig ut så jeg satte bena på gulvet for å finne ut av hvor det kom fra og ble umiddelbart våt på beina. Gulvet på soverommet var dekket av vann.
Jeg løp ut i gangen og både der og i stua/kjøkken var det vann overalt. Rev opp døra til boden med vaskemaskinen. Den var tørr. Rev opp døra til badet. Der var det også tørt og på dette tidspunktet har jeg visst (i følge Erico) begynt å skrike "Hvorfor er det vann i leiligheten vår, Eric? HVORFOR ER DET VANN I LEILIGHETEN?!". Siste mulige kilde til vann var derfor kjøkkenet og Erico var heldigvis smart nok til å skru av vannkrana så den økende vannmengden ble stoppet.

I første omgang slang vi vesker og møbler opp i høyden for å unngå nærmere skade før vi kastet oss ned på gulvet med hvert vårt håndkle for å ta opp det verste. Vannmengden var enorm og det virket som om vannet aldri skulle forsvinne. Samtidig så vi parketten bli mer og mer ødelagt for hver minutt som gikk og når rasende naboer ringte på døra for å klage over vannskader tre etasjer ned...
Da hadde jeg mest lyst til å drukne meg selv i det nye, ufrivillig innstallerte bassenget vårt,
men litt typisk at det ikke var nok vann der til å kunne utføre en slik aktivitet.

Vaktmesteren på bygget var heldigvis behjelpelig og kom med en vannsuger og fikk ringt Polygon skadebegrensning. Så nå må hele leiligheten tømmes for møbler slik at parketten kan rives opp og jeg krysser fingre for at kjøkkenet ikke må rives i samme slengen. I tillegg så startet jo hele denne oversvømmelsen hos oss grunnet et filter til kjøleskapet som gikk til hælvete, så jeg er selvfølgelig bekymret for hvordan forsikringsselskapet ønsker å håndtere dette og hvor mye det vil koste oss.

På grunn av dette så må vi flytte ut av leiligheten så per definisjon er jeg i dag hjemløs. Erico stikker jo til Tyrkia neste uke og blir borte en hel måned, jeg håper vi får avklart det meste innen den tid.
Vi har uka på oss til å pakke ned slik at gulvet kan bli rivd opp til neste uke. Polygon gutta er visst og så snille at de bærer ut møblene og esker og setter dette på lager for oss. Evig takknemlig for det. 
Deretter må jo betongen tørke i et par uker før ny parkett kan legges, så det er ikke sikkert dette er ferdig før Erico kommer hjem. Jeg bare krysser fingre for at de ikke støter på noen store problemer som jeg må håndtere i mellomtiden, men jeg gidder ikke tenke så optimistisk på det. Her om dagen skrev jeg jo et langt happyinnlegg om det lille oppussingsprosjektet jeg hadde planer om nå i sommer, og her ser man altså resultatet av postiv zenatenking: Det går til hælvete.

Erico på sin side var jo like positiv der han sto med vann til anklene og tørket etter beste evne.
"Snupps, nå kan vi jo bytte til en finere parkett. Jeg har tenkt litt på det en stund nå.". 
Først hadde jeg lyst til å kaste et vått håndkle i huet på ham, men på en annen side så var det deilig at han tok det så med ro. Det stilnet gråten min, og godt var det. Da hadde jeg allerede tilført leiligheten et par ekstra liter med vann...

#instagram #vannlekkasje #kjøleskap #polygon

3 Year Renewal

I september så er det 3 år siden vi kjøpte og pusset opp leiligheten vår.
Nå trenger den en real overhaling igjen. Når vi flyttet inn så kjøpte vi en hel haug billigmøbler som har begynt å gi leiligheten et sliten preg av ghetto. Vi har lenge tenkt at noe må gjøres,
men ingen av oss har kommet så langt som å finne ut av hva.

Persienne jeg lovet å kjøpe Erico for 3 år siden er ennå ikke på plass (de har vært utsolgt hver gang jeg har vært på IKEA....), men takket være skattepengene hadde jeg plutselig tjukk lommebok så i går dro jeg typen (jeg mener, forloveden) inn på IKEA for å endelig anskaffe disse faens persiennene.
Det var selvfølgelig ikke en eneste persienne å oppdrive der, men vi fikk i det minste handlet en rullegardin til soverommet så Erico kan slutte å klage på at det er så forbanna lyst hele tiden (da vi var i Trøndelag så var det jo lyst ute hele natta, men det var fortsatt mørkere på soverommet der enn hjemme fordi der hadde de jo gardiner... Så det var på tide jeg tok meg sammen og ga gutten det han ville ha.). Gardiner på stue og kjøkken gjenstår da, de eneste ferdig sydde gardinene jeg fant på IKEA var jo milevis lange og det fungerer ikke hos oss. Erico mente jeg bare kunne kjøpe de og sy de opp sjæl og jeg bare: HAHAHAHAHA. Fy faen, den gutten er optimistisk.
Stikker å handler ferdigsydde gardiner på Kid isteden...

I forkant av IKEA besøket hadde jeg satt opp en liten handleliste, og punkt to på denne etter persiennene var bokhylle. Vi har to Lack hyller over TV'en som vi i grunn bare skulle ha pyntegjenstander på, men i mangel av andre hyller har jeg fyllt denne opp med bøker. Det, i tillegg til TV og stereoledninger, gjør at hele TV-kroken vår ser ut som den er tatt ut av en 17-årings hybel. 
En veldig rotete 17-åring, vel og merke.

Å finne en passende hylle til den allerede styggirriterende Lack-serien var en oppgave så godt som umulig å gjennomføre. Vi fant jo mange fine hyller og interessante ideer på disse showrommene deres, men ingen som vi ønsket å ha i vår leilighet. Og så gikk vi forbi Liatorp serien, og vi begge ble solgt på stedet. Først og fremst fordi det matcher kjøkkenet vårt (har åpen løsning) samt at det er på tide å kjøpe en ordentlig TV-seksjon. Det finnes også et skrivebord i samme serien, så da får vi endelig kontoret til Erico på plass. Blir digg å få vekk det beistet av en mac fra spisebordet... I går var dessverre ikke lommeboka tykk nok til å handle alle disse delene, men vi begynte så smått ved å kjøpe med stuebordet. Resten forventes å være på plass iløpet av juli/august....!
Heregud. Nå kommer det til å se ut som om det bor voksne folk der.
Utseendet kan altså bedra...

Selv om vi var sent hjemme (dro ikke på IKEA før klokken var 21:00, da var det omtrent ikke en sjel der inne og vi fikk gå rundt i fred og ro. Kan nesten beskrives som himmelsk.) satte Erico igang monteringen så dette vakre synet møtte meg i dag morges:


Fikk endelig byttet ut det limegrønne teppet med noe litt mer....nøytralt.
Erico er litt trist. Han elsket virkelig det limegrønne teppet.

Dette var forøvrig den første IKEA turen etter forlovelsen, og jeg anså dette som en slags forholdsprøve. Vi besto testen med glans. Var faktisk bedre venner når vi gikk ut enn når vi gikk inn. Og på toppen av det hele var jeg sterkt rammet av PMS, så dette tar jeg som en stor seier for kvinner verden over.

#ikea #liatorp #stue #interiør #kid #pms

I'm A Wiener!

Før avreisen til Trøndelag fikk jeg en skikkelig glad nyhet: Jeg er en vinner!
Den heldige, utvalgte vinneren av tre lip balms fra bloggen til Hva Skjer'a Kine?
Det var teknisk sett fem stykker som ble plukket ut, men det er viktig å merke seg at navnet mitt står øverst på lista. Og det er alt som betyr noe.




 Men, ikke bare fikk jeg tre bittesmå lip balms, det fulgte også med en AUTOGRAF i pakka.
Nå føles det nesten som jeg kjenner Kine personlig.



I ettertid har jeg fundert litt over det at flaks muligens ikke er årsaken til hvorfor jeg gikk seirende ut av denne konkurransen. Det kan være at jeg la inn en bitteliten (ørliten) trussel om at jeg muligens kom til å stalke eventuelle vinnere og rane dem for lip balms. Det kan ha vært utslagsgivende, og beviser bare at trusler er ekstremt effektive. Angrer bittert på at jeg ikke truet Kong Halvor til å gi meg en billett til Hovefestivalen. Ser at vinnerne der har fått mail... Og jeg har ikke fått noen mail (bortsett fra Klarna.com som maser på pengene sine.. Jada. De kommer!)... Vi har tross alt felles bekjente så her kunne jeg lett funnet et potensielt offer, men jeg får heller ta i bruk den ideen ved neste giveaway. Håper det ikke er lenge til neste gang. Merker at man blir litt sånn manisk av å motta freebies...
Man vil jo bare ha mer!

Takk Kine :)

#hvaskjerakine #lipbalm #konghalvor

10. 5 Crushes

10. Provide pictures of 5 celebrity crushes.

Siden det er Fotball-VM så tar vi for oss balltrillere med baller:


Steven Gerrard - England - Liverpool FC


Gerard Pique - Spania - Barcelona FC


Morgan Schneiderlin - Frankrike - Southampton


Ron Vlaar - Nederland - Aston Villa



Aleksandr Kokorin - Russland - Dynamo Moskva


#worldcup2014 #aleksandrkokorin #morganschneiderlein
#ronvlaar #stevengerrard #gerardpique

UFO-Jakt

Hei godtfolk.
Har vært fraværende en ukes tid takket være UFO-jakt i Hessdalen.
Egentlig hadde jeg håpet på en noe lenger opphold, det hadde jo vært kult å sett innsiden av et uidentifisert flyvende objekt, men på den andre siden er jeg glad jeg slapp den probingen og diverse andre medisinske tester. Dessuten har jeg ikke tid til sånt kidnappingsshit heller.
Ikke bare blir man borte på ubestemt tid, men man kommer jo søren meg tilbake traumatisert også.
Tar litt tid å komme seg over sånt.



Du tenker nok som de fleste andre når de hører ordet "Hessdalen", hva i pokker gjorde du der oppe, zena? Og svaret er selvfølgelig: Familie. Vil gjerne påpeke at slekta mi ikke er fra Hessdalen (er fra bygda ved siden av, Haltdalen), men av inngiftede grunner så har altså slekta spredd seg dit. Det skal nå sies at slekta vår ikke har spredd seg sånn forferdelig langt heller. Av fire søsken (Farmor inkludert) holdt to seg i Trøndelag mens de to andre fant seg søringer. På grunn av det så har dermed slekta noen familiemedlemmer på Hurum, noen inne i Oslo og resten i Hamarområdet. Siden vi er i mindretall her nede så bestemte derfor a Farmor å dra alle oss opp til Hessdalen for å feire hennes åttiende år på jord der, kombinert med feiring av hennes svigerinnes 70-års dagen.
Man kan vel kalle det et 150 års selskap.

Selv har jeg ikke vært nordover på nesten 10 år, og siden det var knapt med tid etter selskapet på grunn av en avdukning Erico skulle ha av en utedass (...) så stakk vi opp et par dager i forveien. Det i form av en real roadtrip (mer en 7 timers kjøretur. En skikkelig roadtrip krever egentlig overnatting...). Vi hadde også med tante til Pappa fra Oslo, så for å please alles hørsel på vei oppover hadde Erico lastet ned Rolling Stones Magazines top 500 låter, der var det litt for enhver smak. Anbefales!

Kjøreturne opp gikk i grunn greit. Vi startet å kjøre i knallvær og jo lenger opp vi kom, jo dårligere ble været. Etter denne helgen har jeg faktisk fått et helt nytt syn på dette med "skiftende vær".
Når vi ankom Hessdalen var det bare et par grader på gradestokken og det både blåste og regnet.
Det føltes et lite sekund som vi var tatt rett ut av "The Julekalender". Dagen etter, fredag, fikk vi ytterligere denne følelsen når SNØ begynte å lave ned. Du leste riktig. Snø.
Vi har hatt en Sankthanshelg med snø.
Bare overpositive Erico klarte å presse ut av seg noe sånt som "jaja, da har jeg opplevd det og!".
Selv var jeg irritert fordi jeg ville gjerne vandre litt rundt i Ålen under Ålen-Dåggå, men jeg orket knapt å kikke igjennom den ene standen de hadde der. Det var alt for kaldt. Og skiftende.
Et minutt senere så regnet det, deretter blåste det, to minutter senere kom solen frem og tre minutter etter det igjen så regnet det på nytt. Og så kom det snø. Igjen. Og litt sol. Og så masse regn.
Som sagt har jeg fått et veldig annerledes syn på dette med "skiftende vær". Vi hadde f.eks regn her i Drammen tidligere i dag, men nå står solen høyt oppe på himmelen. Det ville vært naturlig å kalt det for "skiftende vær" forrige uke, men jeg har nå bestemt meg for at dette bare kan kalles vær.


Vi hadde også en plan om å dra inn til Røros og tråle gatene, men vi stakk isteden opp på hytta til Pappas kusine og mannen hennes i Haltdalen for å vise frem noen av barndomsminnene mine til Erico. De hadde i grunn pusset opp hele hytta så jeg kjente meg egentlig ikke igjen, men den var jo fabelaktig fin da. Så satt vi der og spiste kake og drakk kaffe før vi tok oss en liten kjøretur oppover dalen,
og plutselig var været strålende!


Ehm.. Trøndersk er ikke min sterkeste side...

Og så begynte det å regne igjen.
Og som kom det sol igjen...
Og så møtte vi på sauer!


"Sjå på dæm. Det e søringa."

Det finnes jo sauer her nede i sør og, men de er ikke like spennende (?).

Lørdagen var den store 150-års festen, og både jeg og Erico var klare til å feste langt ute på natten. Men så kom koldbordet... Og deretter kakebordet. Og når klokken var rundt 01:00 så dro jeg hjem sammen med Farmor og Farfar (følte meg absolutt ikke gammel da...). Da fikk jeg nok av å se ut som en hval i blomstereng. Erico holdt fortet litt til, han hadde nemlig bestemt seg for å drikke karsk på bygdefest, noe han også gjorde. Til sin egen fortvilelse. Nå kan han visst bekrefte at karsk ikke smaker noe godt, men det kunne jeg selvfølgelig fortalt ham før han bega seg ut på det eksperimentet (ikke at det hadde hjulpet. Han er en sånn som må brenne seg sjæl...).

Heldigvis hadde han bare fått presset ned en kopp (eller ble det to...?) så formen hans var ikke så ille dagen etter. Da var det ned på samfunnshuset igjen for å spise opp resten av koldtbordet før vi begynte turen hjemover. Da hadde vi bytte ut tanta til Pappa med dattera hennes (hva blir egentlig Pappa sin tante for meg? Sånn slektsmessig? Og hvorfor er det ingen navngitt relasjon mellom hennes barn og meg...? Vi undret fælt over dette på vei hjem. Fikk ikke noe hjelp av Google heller...) og dama, så da ble det en koselig tur hjemover igjen også med skravling og mimring.


Vi tok også en litt annerledes rute nedover enn vi gjorde oppover, så da var det heldigvis litt mer interessante ting å se på. Som f.eks disse gevirene som var hengt opp i trær for å gjøre folk oppmerksomme på at det var elg i området. For å være helt ærlig så hadde jeg mest sannsynlig ikke lagt merke til om en elg hadde spasert midt ut i veien. Var jo så opptatt av å se på de fine gevirene....

Det var en veldig fin tur, og jeg håper det ikke blir like lenge til neste gang jeg drar ræva mi opp dit.
Er jo på tide å komme seg på Lerkendal snart... Burde kombineres med familietreff...!

#bursdag #elg #sau #hessdalen #haltdalen
#trøndelag #roadtrip #ufo #snø #sankthans #instagram

MUSIC 117 - Refused "New Noise"



117
. REFUSED "NEW NOISE"

Noen få ord:
En gammel slager fra de dagene hvor Cheap Shots CD'ene var noe av det kuleste man kunne eie.
Denne dukket opp på volum 4 og ble en instant hit for mine ører hver gang jeg var forbanna.
Og i tenårene var jeg stort sett forbanna hele tiden (det har ikke endret seg så mye egentlig...).
Nå er jeg bare forbanna sånn ca. annenhver dag...

We lack the motion to move to the new beat. Yeah!
We lack... motion
When the day is over - Hey! - the doors are locked on us
Money buys the access - and we can't pay the cost
And how can we expect anyone to listen if we are using the same old voice?
We need new noise - new art for the real people

#refused #cheapshots #youtube

 

Running Down That Nose

To dager før avreise til Trøndelag, hvorav de neste dagene er stappet med forberedelser,
bursdag og gudene vet hva annet, og jeg har blitt forkjøla. Nesa mi har bestemt seg for å leve sitt eget liv i form av at den hvert tiende sekund spyr ut gul guffe og blank væske. Hodet banker som om jeg har vært på fylla i en uke i strekk og leddene verker som om jeg har vært innom et treningssenter
(trenger i grunn bare å se på et treningssenter og jeg føler meg støl).

Takk og lov for Kleenex Balsam, den redder nesa fra å bli sår og vond.
Trodde den balsam greia bare var et billig reklametriks, men den er faktisk ganske effektiv. Det anbefales derimot ikke å stappe deler av kleenex'en opp i nesa for å stoppe gørr og andre ekkelheter fra å renne ut. Føltes litt som jeg har gravd meg i nesa med tigerbalsam på fingeren.
Så da begynte tårene å trille...

Ikke bruk Kleenex Balsam til å tørke deg i øynene.
Det ble veldig...
Friskt.

Bortsett fra det...

Blir mer og mer forbanna for hvert minutt om går.
Har fått feber og er generelt bare i svime. Har verken tid eller mulighet til dette nå, trenger så mye energi som overhode mulig til senere i dag... Kroppen min liker meg ikke. Noe som er helt greit.
Jeg liker ikke den heller.
 



#kleenexbalsam #instagram #forkjøla

9. 10 Things

9. 10 Likes and Dislikes

LIKES:

1. Klemmene til Erico.
Helst de hvor han bare graver ansiktet sitt
ned i halsgropen min og sier "nåååh".

2. Kaffe.
Eneste aberet er at jeg ikke kan drikke det etter klokken 18:00...
Da kan man bare glemme å få en god natts søvn.

3. Coco-Cola.
Er avhengig. Og har til tross for dette redusert inntaket enormt!
Om man ser bort i fra at colaen stort sett er byttet ut med øl... 

 4. Ruska.
Jeg savner Ruska hver eneste dag.
Spesielt på morningen. Erico ligger jo bare der og fjerter, og jeg er ekstremt kosete på morran så det hadde vært fint om hun kunne tatt seg av den biten. Bortsett fra når hun blir alt for intens, sikler og prøver å stappe hele hodet sitt i munnen min (noen ganger tenker jeg at det er noe skikkelig galt med den katten. Og så kommer jeg på at det var jeg som oppdro henne. Så ja, det er noe skikkelig galt med den katten.). I sommer skal jeg ha en ukes ferie med Ruska! 

 5. N.O.F.X.
Får aldri nok av disse gutta her.
Det er noe med stemmen til Fat Mike, måten han uttaler ord, hvordan han setter de sammen og skaper noe helt eget som virkelig fenger meg langt inne i sjela. Når konserten deres var over hadde jeg mest lyst til å grine, løpe ned scenen og oppføre meg som en hysterisk groupie. Godt jeg ikke var dritings. 

6. Sherlock Holmes.
Den nye BBC-versjonen med Benedict Cumberbatch og Martin Freeman...
It's like magic.

7. The Simpsons Tapped Out.
Har nesten lagt simmene på hylla. De er i allefall i ferd med å dø...
Har isteden blitt avhengig av Tapped Out... TRENGER VENNER *HINT HINT*.

8. Fotball-VM.
Herlig å kunne se så mye fantastisk fotball daglig.
Eneste triste er at tidsforskjellen mellom Norge og Brasil er så stor at de fleste kampene går veldig sent om kvelden. Koselig i helgene, men i går måtte jeg legge meg etter første omgang Ghana-USA.
Det var kjipt.

9. Pescetarianism.
Veldig fornøyd med at det er over 4 måneder siden jeg spiste kjøtt sist
(om vi ser bort i fra den uheldige hendelsen med leverposteien...).
Merker at magesekken er mindre og fordøyelsen bedre.

10. Sol.
Ingenting bedre enn å velte seg i sol mens man hører på musikk,
drikker kald leskedrikk og leser en god bok. Vi har en skikkelig liten veranda da,
så det funker ikke å sole seg der. I år går jeg for en noe blekere hudtone.

DISLIKES:

1. Stå opp.
Liker morgenkos og slumring.

2. Dyser.
Jeg liker å bruke dem, men faen som jeg er lei av at de ligger OVERALT i leiligheten.

3. Telefonselgere.
Forpulte, jævla gribber av noen idioter.
Jeg sa NEI. Hvilken del av NEI forstår du ikke? Og det finnes en egen spesiell plass i hælvete for de telefonselgerene som blir forbannet over at jeg ikke har behov for det utrolig teite produktet de prøver å prakke på folk. Jeg gir faen i om jeg får 30, 40 eller 80% avslag. Hvis jeg ikke har bruk for produktet så er det bortkasta penger uansett hvor billig det er! FAEN.

4. Meg Selv.
Syns denne bloggen oppsummerer godt hvorfor jeg egentlig burde bo i en grotte. Alene.

5. Speil.
Har lenge vurdert å knuse speilene som er festet på klesskapet.
Må gå forbi de hver morgen og det er ødeleggende for resten av dagen. Noen ganger er det greit å leve i uvitenhet. Eller ikke. Prøvde å ikke se for mye i speilet før vi dro til Oslo på lørdag... Så meg selv i et butikkvindu etterpå... Triste greier. Overrasker meg selv til stadighet ved å tenke "dette er sikkert ikke så ille". Og så ender jeg opp med å se ut som en cellulittbefengt flodhest med tenna på tørk.

 6. PMS.
Takket være hormoner er jeg altså ustabil 3/4 uker i måneden.
Dvs. at det er omtrent 12 uker i året hvor jeg får Cruella de Vil til å fremstå som Mor Theresa. Jeg hater det. Hater at man føler seg nogenlunde bra i et par dager før hele verden raser sammen og blir et hælvete å leve i uten at det egentlig har skjedd noe som helst. Sånn som i dag. Jeg har mest lyst til å skrike og grine uten at jeg vet hvorfor. Kjøre hele ansiktet inn i et speil og kaste meg fra et fjell. Har i grunn gledet meg veldig til det første familietreffet etter forlovelsen, men nå gruer jeg meg. Samme med venner, jeg bailet første sammenkomst, redd for å se skuffelsen deres. Vi fikk jo hundrevis av lykkeønskninger etterpå, noe som varmet hjertet skikkelig, men nå tenker jeg at innerst inne så sitter hvert og ett av de menneskene og tenker "stakkars Erico som skal tilbringe livet med det stygge og ufordragelige mennesket. Han fortjener bedre." Og så møter jeg opp, innesluttet og redd for å åpne kjeften og ødelegger stemningen helt. Som alltid. Og gir i grunn alle som tviler korrekt i sine antakelser. Det er det verste.

7. Oliven.
Skummel, liten frukt med besk og jævlig smak. 
Ser at enkelte liker det som snacks... Tror ikke smakløkene mine er helt der ennå.
Usikker på om de noen gang kommer dit egentlig.  

 8. Port Salut.
Jeg er glad i merkelige oster, men denne...
Denne osten her er bare slem. Hadde en her på jobben som prøvde å bruke den i ostesmørbrød, smeltet i mikroen... Vi måtte rømme bygget i en liten periode, det stinket fotsvette blandet med rumpelukt og duften av surt skrotum.

9. Arctic Monkeys.
Takler ikke stemmen til Alex Turner.
Eller musikkstilen generelt.

10. Internet Explorer.
Det er x-antall nettsider jeg IKKE kan besøke siden versjonen vi har ikke er kompatibel.
I tillegg dukker det opp feilmeldinger HELE tiden. Et raskt nettsøk ender fort med at jeg river av meg halve håret, kaster tastaturet i veggen og slenger kaffekoppen i gulvet. Hvordan er det mulig å ha et så elendig alternativ i et konsern?

 

 
Odin ligger på 11. plass både på like og dislike lista.
Sorry gutt, men du er en god blanding av kos og irritasjon.

#kaffe #cocacola #katt #hund #nofx #tappedout #pescatarianer #sol #dyse #telefonselgere #pms #portsalut #arcticmonkeys #internetexplorer

If You Like It, Put A Ring On It

Jeg og Erico har aldri hatt for vane å feire datoen vi ble sammen på, av ulike grunner.
Men lørdag den 14.06.2014 var det altså 10 år siden vi offisielt ble sammen, og selv om det har vært noen mindre brudd under denne perioden så virker de så betydningsløse at vi egentlig ikke gidder å regne med de. De varte forøvrig ikke så forbannet lenge heller.

10 år tilsvarer 1/3 av livet mitt, det er i grunn ganske så stort og absolutt noe som fortjener en feiring. Dessverre sto ikke økonomien særlig høyt i kurs hos noen av oss, så det ble ingen champagne på en strand på Maldivene slik Erico helst ville hatt det (han er av typen "bigger is better" og går gjerne fullstendig overboard om han har sjansen), men vi fant en ypperlig aktivitet som plaster på såret.

Gjennom årene har vi vært en del på reisefot, og vi begge liker å prøve lokal mat og ukjente spisesteder. Det pleier som regel å resultere i noen flotte kulinariske opplevelser, men enkelte ganger går det rett til hælvete og. Lite samarbeidsvillige servitører, uforståelige menyer og generell dårlig matlaging kan fort sette en stopper for et godt måltid. Som en redning i et hav av nye smaksopplevelser trengte vi et sted å gå til som var trygt, enkelt og forutsigbart. Burger King og MacDonald's var selvfølgelig de første alternativene, men vi trengte noe mer. Noe litt bedre. Og så oppdaget vi Hard Rock Cafe.

Erico hadde allerede vært der et par ganger (i USA og Polen), så han var kjent med konseptet, selv forelsket jeg meg det minuttet vi entret døra. Det er jo så gøy å se på alle de historiske musikkgjenstandene de har der, og det at man får høre god musikk under måltidet hjelper mye det og. Hyggelige servitører som snakker engelsk, en meny som er forståelig, spiselige retter... Det har rett og slett vært en liten befrielse å sette seg ned på Hard Rock, så vi gjorde det fort til en vane. I tillegg så finnes det enkelte drinker man kan kjøpe der hvor man for en ekstra slump penger kan få med seg glasset med den velkjente logoen og stedsnavnet hjem, disse har blitt samleobjekter for oss, så vi plukker alltid med oss et glass og per i dag har vi et helt kjøkkenskap stappet med HCR glass.

Vi har besøkt cafeen i Sharm-El-Sheik (da hadde den ene reisepartneren vår bursdag og servitørene imponerte med sang og gigantisk dessert), Barcelona, Praha (går antakelig ned i historien som den siste gangen jeg spiste HCR nachos. Har vært en av favorittrettene mine, men i Praha var den i overkant dynket med cheddar...), Paris (første gangen vi opplevde at biffen ikke var riktig stekt. Hjalp heller ikke at kokken svarte med at "det går ikke ann å få medium stekt når biffen er så tynn". Typisk fransk? På toppen av det hele så slo det ut en tannkjøttbetennelse hos meg mens vi var der, gikk fra å se "normal" ut til duck face på en time!), København og Amsterdam. Vi har fortsatt en haug av restauranter vi skal besøke (tror neste stopp blir Berlin), men det er en Hard Rock som ligger veldig nærme og som vi aldri har vært på: Den i Oslo.

Erico derimot hadde vært inne å kikka på menyen og fant ikke noe som passet dietten min,
så han hadde egentlig tenkt å ta meg med på en vegetarisk restaurant, men de har både fisk og salat på HCR så jeg hadde booket bord der til klokken 16:00. Det var gutten utrolig lettet over. Han er ikke spesielt glad i ren vegetarmat, men jeg satte stor pris på at han forsøkte!

Vel inne i Oslo så satte vi oss godt til rette.
Jeg spiste Beer battered fish og Erico gikk for burger. Etterpå rullet vi ut og satte oss i solen for å ta en drink. Maten var som alltid god, men i motsetning til andre Hard Rocks så ble vi ufattelig skuffet over servicen. Det var omtrent umulig å få tak i kelneren, og vi er i grunn vant til at servitører kaster seg over en så fort glassene er tomme... Det skjedde ikke. Vi satt ute i 45 minutter og i 30 av disse ventet vi på kelner og drinker... Til slutt måtte vi gå for å rekke bussen hjem og det var nok første gang vi gikk fra en HCR uten å være ganske så tipsy. Det positive var at prisene var langt i fra så stive som vi antok, det har vært en av grunnene til hvorfor vi har vegret oss til å dra dit, så vi kommer nok til å forsøke igjen.

 



På vei hjem sto valget mellom sofakos og reaggeaften, og i god zena og Erico style så holdt vi oss hjemme (mest min style egentlig...). Før vi kunne sette oss ned måtte det jo litt rydding og ordning til, så jeg drev egentlig å styret frem og tilbake på kjøkkenet når jeg plutselig så Erico nede på et kne midt på gulvet...

Vil du gifte deg med meg?

Jaaaaa!

Så nå har jeg ring på fingeren!
Tynn, sølv og minimalt med diamanter, helt perfekt!
Det ligger også en personlig historie bak denne ringen, noe som gjør den ekstra spesiell for oss begge, samt at når den er så tynn så burde jeg vel få plass til både denne og gifteringen når den tid kommer. Siden vi brukte 10 år på å forlove oss, så antar jeg at bryllupet kommer til å stå en gang i 2024. Vi har jo blitt litt mer strukturerte med åra, men jeg må innrømme at kostnadene rundt et bryllup skremmer vannet av meg... Selve bryllupet i seg selv skremmer vannet av meg, men jeg har ikke hatt et eneste anfall av angst rundt dette, så 10 år var vel akkurat det Erico trengte for å myke meg opp.

Har i grunn alltid tenkt at vi kommer til å være sammen resten av livet, men det er først nå det egentlig slår meg at det er et faktum. At det er bestemt, oppe og avgjort. Og det føles ganske deilig.

#hardrockcafe #forlovelse #instagram #jubileum

8. Outfit

8. Favourite outfit.

Ingen av favorittklærne mine er fine nok til å vises frem offentlig.
De er gjerne et par størrelser for store og dekket i x-antall hobbyflekker (superlim, lim... du vet...
sånne hobbyflekker.). Ikke fordi jeg er spesielt kreativ av meg, men de få gangene jeg beveger meg bortpå lim så virker det som om klærne jeg har på meg absorberer det klissete stoffet.
I tillegg har jeg også en vane for å bruke klærne til de bokstavelig faller i fra hverandre.
Skylder på at det blir slik fordi jeg ikke liker å shoppe, men jeg har i grunn ikke så mye i mot shopping, men alle de fine plaggene kan jeg ikke bruke, og de plaggene som visstnok passer får meg til å se ut som jeg er tatt rett ut av en 20 år gammel Ellos-katalog. Da er det lett å holde seg til det gode, gamle og trygge.

I september 2010 dro jeg og Trudy en tur til Nordby shoppingsenter hvor jeg fant en hodeskallejakke på Gina Tricot til en billig penge. Den jakka ble raskt en favoritt, og nå nesten 4 år etter, så er den fortsatt et av de mest brukte plaggene mine. Til Ericos store fortvilelse. Han kaller det bare for "teltet" og man ser tydelig at det går grøssninger i gutten når jeg tar den på. Jakka har mistet passformen fullstendig og har gått fra å være et slags ullplagg til bomull. Den mangler også en knapp. Nå er den så slitt at jeg har i det minste sluttet å ha den på meg i selskaper...

Hele stilen min er (ut)slitt.
Neglene blir alltid for stygge før jeg får booket ny time (og når jeg først får rotet meg til å booke en time så er som regel kalenderen hos negldama full, så da må man vente ennå lenger...), skoene er utgått og buksa ser ut som noe Dynamitt-Harry har sprengt i fillebiter.

7. Special Memory

7. Special Memory.

Hmm... De fleste minnene mine ønsker jeg å fortrenge takket være min idiotiske oppførsel, det er så jævlig flaut å tenke tilbake på barndommen og tenårene. Herregud. På den tiden var jeg veldig lei meg fordi jeg ikke hadde noen venner, men i ettertid så er jeg veldig glad for at det var tilfellet. Ei stakkars lita jente pleide å henge med meg, men det var nok fordi hun hadde ikke noen andre. Det skyldtes jo meg det og. Mamma opprettholdt kontakten med moren hennes etter barselgruppa så da ble vi naturligvis hengende sammen. Dagen vi møtte opp i barnehagen sammen raserte jeg hele hennes sosiale liv for de neste 10 årene. Ingen ville henge med henne fordi hun hang med meg. Ond sirkel.
Det er helt utrolig hvor mange liv jeg har ødelagt opp igjennom tidene.

Det hender jeg fortsatt sliter med å sove grunnet ting som ble gjort på den tiden.
Jeg kan huske øyeblikk hvor jeg sa de teiteste ting, og nå skjønner jeg jo hva blikkene og svarene til de rundt meg betydde. Der og da var jeg alt for dum til å skjønne noe som helst. Dumheten har forøvrig ikke forsvunnet, men jeg har i allefall fått vett nok til å slutte å presse meg på folk og true de til å ha en relasjon til meg. Det har sine konsekvenser, for jeg tror at det finnes noen i omkretsen min som trives å henge med meg med jevne mellomrom, men jeg tørr jo aldri å ta kontakt, så mulige vennskap svinner oftest hen til ingenting. Noen ganger frykter jeg at folk tror det skyldes at jeg ikke bryr meg,
mens andre ganger tenker jeg at de puster lettet ut over at jeg ikke maser på dem.
Alt i alt så tror det er best å få meg servert i små doser.

De mest spesielle minnene i barndommen er fra tiden hvor virkeligheten begynte å gå opp for meg.
Det gikk selvfølgelig sakte det og (forsatte å drite meg ut gjennom hele videregående og påfølgende år), men tankene begynte å presse seg gjennom og det eneste jeg egentlig husker er mørket.
Hvordan jeg en dag kjente på kroppen at det ikke betydde en dritt hvorvidt jeg var levende eller død.
Det var en veldig merkelig følelse, og den første psykiske veggen jeg satte opp mellom meg og verden. Det skapte en distanse, som jeg med jevne mellomrom i tiden etter innbilte meg at kunne brytes.
Jeg fant nye folk å henge med og livnærte meg på alle de positive kommentarene og komplimentene jeg fikk. Du vet, de man så lett kaster ut av seg når man egentlig ikke kjenner en person. Det tok selvfølgelig alltid slutt, og en dag innså jeg at det å flytte slik på meg, fra gjeng til gjeng bare for å leve på førsteinntrykket, var langt mer skadelig enn å slå seg til ro med den plassen jeg alltid var tiltenkt å ha.
Bakerst. Sist. Glemt.

 



Monthly Status - June 2014

(Rapporten fra Mai

- No Junk/ Lite mat generelt/ Lage mat 
Har vært under det grufulle 70-tallet i over en uke. Overrasket.
Har sine negative sider og. Alle trusene mine har blitt for store, og buksene like så.
Dette har ført til at rumpesprekken min sniker seg frem i tide og utide,
så jeg har faktisk fått litt sol der sola teknisk sett ikke skinner.

Matlaging... Har prøvd å imponere litt med fattigmannstapas og paradise-snacks, det smakte ålreit.
I dag kommer Moonie på besøk. Hun inviterte i grunn seg selv fordi hun ville at jeg skulle lage mat til henne. Det er jo stas. 


Frokost. Fetomat ("egen" oppskrift) med spansk omelett og rundstykke.
Jeg kjøpte rundstykkene. Har ikke nok tålmodighet til å bake.



 - Fikse Håret
Holder meg til den flettegreia. Det ser ganske jævlig ut siden jeg har et veldig stort hode og ekstremt tynt hår (se for deg Gollum med flette). Det ser ikke ut som en flette en gang. Mer sånn... Rottehale.

- Sminke
Husker ikke sist jeg brukte sminke, bortsett fra de daglige, mislykkede forsøkene på øyenbrynsmarkering. Har heldigvis fått litt sol på kroppen, så det er en anelse farge i ansiktet. Ser ikke sååå syk ut da (om man ser bort i fra crazy eyes, dobbelthaken og den ekle kjeften).

- Stå opp
Egentlig burde jeg slutte å sove fordi jeg kommer meg jo faen ikke opp. Vært på jobb til ni om morningen denne uka... Det er i grunn to timer senere enn jeg burde... Kan ha noe med at vi har begynt å se den andre sesongen av "Orange Is The New Black"....

- Trening 
Eneste som får trening hver dag er brystene mine. Faktisk. De hang jo ned til gulvet, og med en enkel teknikk har jeg overraskende nok fått løftet de litt. Bittelitt. Hadde håpet at de atter en gang skulle bli interessante for puppegutten, men det ser dårlig ut... Det løpet er nok kjørt.


Overlater de fysiske aktivitetene til Odin!

- Frimerker
Skjønner ikke hvorfor jeg fortsetter å mase om disse frimerkene. Vet jo ikke hvor jeg har dem, og albumene står fortsatt i boden. Har jo noe sivilforsvarutstyr som jeg må bære ned... Igjen.
Kan jo prøve å få med meg frimerkesamlingen opp... Igjen.
Skjønner ikke hvorfor jeg gidder å prøve.

- Rydding generelt 
Det har blitt bedre. Dvs. jeg har blitt bedre. Men jeg begynner å bli lei av å klikke på den søpla Erico legger fra seg rundt om i leiligheten. Det er så ukoselig å komme hjem til tomme Litagokartonger og ett tonn smuler på benken. På en annen side så har jeg jo full kontroll på hva Erico driver med. Han legger jo igjen en sti av spor etter seg. Ga litt opp når jeg fant en brukt boxer under spisebordet.

 - Bloggingen 
Har i grunn vært like dårlig som alltid, så derfor er det veldig overraskende at det har vært et par hundre mennesker innom her daglig. Det skjer liksom aldri. Det må nok være en eller annen form for hoax.

 - Familie og venner
Har vært litt bedre, men vinner neppe en pris for årets familiemedlem eller venn.

- Hyggelig
Tror faktisk ikke jeg har det hyggelig-genet altså.
Eller, mulig jeg har genet, men det oppfører seg veldig selektivt....
Og veldig sjelden.



#instagram #diett #utseende #frimerker

Les mer i arkivet » Juli 2014 » Juni 2014 » Mai 2014
zena zuza

zena zuza

29, Drammen

En treg sjel som tusler langs livets landevei uten noen spesiell destinasjon i tankene. Alt jeg gjør er tilfeldig. Spammere vil få ubehagelige tilbakemeldinger. leser dette tullet her akkurat nå.

bloglovin

Kategorier

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits