°o.O zena zuza O.o°

Day 07 - A song that reminds you of a certain event.

 FOLK & RØVERE FEAT. RAVI "UTADÆSJÆLÅPPLEVELSE"

Russ 2003....

Argh. For en irriterende ting.
PC'en klarer ikke å bestemme seg for om den har installert flash eller ikke.
I dag morges fungerte alt fint, men nå får man verken hørt på youtube eller radio. Er ganske avhengig av å ha noe lyd i bakgrunnene, men isteden blir man bare sittende her å høre sine egne fingre klapre mot tastaturet. Det er ikke høyt nok til å overdøve stemmene som befinner seg inne i mitt eget hode.
De prøver hele tiden og få meg til å gjøre alt annet enn å jobbe, og de lykkes med jevne mellomrom. Skriver jo dette innlegget nå så...

Tilbake til PC-hatet: Jeg hater PC-problemer.
Det er flere årsaker til dette hatet, men den største er selvfølgelig fordi jeg ikke forstår noe av data. Problemet med IT-avdelingen vår er at de drar det til et ennå lavere nivå og skal alltid spørre "har du skrudd den av og på" eller "står stikkontakta i". Jeg er uviten når det gjelder PC, men har da vitterlig levd lenge nok til å vite at man må ha i en stikkontakt for å få strøm. Svenskeløsningen er jeg og kjent med. Om noe ikke funker: Skru det av og på. Om noe fryser: Tving den av for å så skru på igjen etter litt hvile. Såpass vet jeg, men det er vel omtrent det eneste foruten litt enkle triks som å lage en mappe, slette den og tømme papirkurven. Har jo tross alt tatt datakurset liksom.

Internett er derimot noe jeg er veldig god til, og spesielt når det kommer til å grave frem litt info.
Ser allerede for meg mitt fremtidige avkom spørre "mamma! hva er en elefant?" og jeg som den ansvarlige voksne vil mest sannsynligvis si "la oss google det". Google og barneoppdragelse kommer til å gå hånd i hånd for min del. Kommer selvfølgelig også til å google diverse ting vedrørende barneoppdragelse (om det ikke alt har blitt tatt opp i en episode av Supernanny eller Dr. Phil da).
Det jeg derimot ikke kan google er IT-problemer. Eller, jeg kan, det hjelper bare ikke.
Det er ikke noe verre enn å skrive inn feilmeldingen i søkefeltet og 1 sekund senere har man en masse forklaringer på hva problemet er. På IT-språk. Det språket som har minst prosentandel brukere verden over til tross for at omtrent hvert menneske i den vestlige verden er avhengig av PC.

Til nød kan man jo ringe IT-avdelingen, men føler ikke helt at det passer seg å si
"Hei! Jeg får ikke surfet på internett i arbeidstida. Kan dere hjelpe meg?".

No money, LOTS of problems.
Man får problemer med penger uansett om man har for lite eller for mye.
Det beste hadde vært om man bare kunne vært fornøyd med å ha. Ikke bekymre seg over at man ikke har nok, at man vil ha mer eller at man har for mye. Sistnevnte er et problem jeg aldri har,
eller kommer til å ha, men jeg vet det eksisterer og tviler ikke. Penger kan få frem det beste i folk i form av gavmildhet og det verste i form av grådighet. Sistnevnte eksisterer det mest av for denne kyniske verden er bygget på penger. Det er penger som bestemmer lover, regler, kjendiser og politikere.
Man tror at slike avgjørelser blir basert ut i fra menneskets beste, men det er feil. Slikt måles ut i fra ett menneskets beste, og det mennesket er ikke deg.

Nylig har jeg og Erico, til tross for snart 8 års samboerskap, fått oss såkalt felles økonomi.
Det betyr at vi skal spare sammen, betale regninger sammen og bruke penger sammen.
I all realitet betyr det egentlig at vi skal være blakke sammen.

I begynnelsen hørtes det veldig skummelt ut, men det var mest fordi det var noe skummelt med å vise et annet menneske hvor ræva man er på personlig økonomi. Jeg er elendig på å forvalte penger til det jeg virkelig trenger, isteden forsvinner de bare på tull og tøys i dagligvarebutikken. Vekta er et bevis på det og så for å kunne slå to fluer i en smekk har jeg derfor bestemt meg for å slutte å kjøpe mat.
Vekta går ned og lommeboken blir tykkere.

Altså. Man kan jo ikke bare slutte å kjøpe mat, det er selvfølgelig umulig for man må jo spise for å overleve. Men det er en forskjell på å spise for å spise og bare spise det man trenger, så ved å handle minimalt på butikken kan jeg kanskje redusere flere av uvanene mine. Kanskje.

En gammel 50-lapp. Jeg forstår nå hvorfor det kalles lommeBOK.

Har en drøm om å ha masse sedler i lommeboka brettet på denne
måten (av Jensi) bare for å plage butikkansatte som bruker CashGuard (Veggis).

Day 06 - A song that reminds you of somewhere.

Denne låta minner meg om den varme stua hjemme,
snø som daler ned utenfor, juleferie og deilige dager.

GEOFFREY BURGON "ASLAN'S THEME"

17. mai kom og gikk som hvirvelvind takket være champagne og whisky.

Litt over ni troppet vi opp hos Sau for champagnefrokost. Som en av de få hunnkjønnene i gjengen tok jeg ansvar for innkjøp av mat, og dertil kokkelering ved å lage eggsalat, tunfisksalat og eggemuffins. Innkjøp av champagne ble overlatt til Erico, men den nyheten hadde gått de andre hus forbi så alle gutta som kom inn døra hadde med seg hver sin flaske, en god del av typen "magnum". 
Vi hadde litt av en jobb med å helle i oss den beholdningen før vi tok turen til byen. Vi kunne selvfølgelig spart noe, men det ble litt vanskelig når alle absolutt skulle jekke flaskene sine samtidig.
Spare på åpne flasker sprudlevann har da aldri gjort verden noe godt.

Forsynte og lettere bedugget satte vi oss på 03 bussen til sentrum rundt halv ett.
Vi fikk kongeplassen bakerst i bussen og holdt et forrykende show i de 15 minuttene det tar å kjøre buss fra Åssiden til Drammen sentrum. Vi innbilte oss at de andre på bussen syntes det var såå morsomt, men ved nærmere ettertanke var det nok mer plagsomt enn givende for de andre passasjerene. Samme gjelder forøvrig de stakkarene som hadde bord ved siden av oss på Z, for jeg tror jaggu vi holdt et lite show der nede og. Sau var mest opptatt av å sikle på russejenter (og rope etter dem) mens Jensi maste på russekort, Rick snøvlet høylydt og Erico viste de andre gjestene hvor glad han er i å høre sin egen stemme når han har promille.

Rundt klokken 5 begynte formen å dale nedover og vi tok turen hjem for å innta litt billigere alkohol i roligere former. Med billig alkohol mener jeg at vi gikk på alkoholbeholdningen til naboen og med roligere former mener jeg at vi gikk inn til de rolige naboene våre og lagde bråk der. Med bråk mener jeg selvfølgelig konstant japping. Blir jeg og Erico fulle nok prøver vi iherdig å overgå hverandre i prating, en konkurranse som ikke er like spennende for de som befinner seg rundt oss. Dessuten ble det ganske klart at jeg kom til å tape så isteden for å plage de andre med prating benyttet jeg det norske flagget til å utøve flaggterapi. Det betyr at man med en lett hånd lar flagget fyke over ansiktet til en person til de får en beroligende følelse i hele kroppen. Evt. sinne når jeg dytter flagget opp i nesa eller inn i øret deres, men noen bivirkninger må jo pasientene forvente seg.

 Gratulerer med dagen som var.

Jensi under healingtimen sin:

Og traff bare på et fåtall kjente mennesker. Digg.

Day 05 - A song that reminds you of someone.

FLORENCE + THE MACHINE "ADDICTED TO LOVE (ROBERT PALMER COVER)".

Moonie

Så... Til neste uke smeller det.
Detaljene er dessverre ikke for allmennheten å vite da saken ikke bare gjelder meg,
men kan vel si såpass at noe må gjøres og det er ikke enkelt å få noe gjort når vedkommende det gjelder nekter å høre etter. Men vi skal prøve å prate fornuften inn, en skikkelig powertalk før de med ekspertutdannelse skal få sagt sitt. En snakk om fremtiden, en snakk om følelser og en snakk om sinne. Vi har prøvd det før, og det har ikke sunket inn. Aldri. Ikke en gang. Ikke en eneste gang. Og nå er vi lei. Vi kan ikke mer. Orker ikke mer. Vil ikke mer.

Det drar oss ned til et umenneskelig verdighetsnivå og det har pågått i 7 år. 7 lange faens år som vi burde ha brukt på oss selv, utviklet oss og blitt mennesker. Isteden sitter vi fast i denne psykotiske kvikksanden som drar oss mer og mer ned i et personlig hælvete og gjør oss til ubrukelige zombier.

Og du vil ikke se det. Gidder ikke se det. Ønsker ikke se det.

Og det gjør ikke vi heller.

Nå har du et valg.

Day 04 - A song that makes you sad

NINE INCH NAILS "RIGHT WHERE IT BELONGS"

Snart er nasjonaldagen vår her og vi skal alle glede oss og ha det bra, og selv jeg som i mange år var motstander av slike formelle og fjonge feiringer har med årene mildnet opp og begynt å glede meg til slike sammenkomster. Det er ikke sånn i år. I år er det bare en liten brøkdel av meg som gleder seg.
Og den lille gleden vil gå over så fort jeg nærmer meg byen, folkehavet og gamle kjente.

Situasjonen er jo ikke den samme som når jeg var på bygdefest på Hurum og møtte på gamle kjente en etter en, alle bedugget av alkohol og løsmunnede nok til å fortelle deg at du ser helt jævlig ut.
Heldigvis var det noen som begrenset det til "eeh...du har...eeh... forandret deg...eeh... veldig mye", som til tross for at poenget deres var ganske lett å fatte i alle fall ikke var så brutalt ærlige. Nei, alkoholnivået tidlig 17. mai er jo ikke så høyt at jeg tror det samme problemet vil oppstå, men det er jo denne innvendige frykten da som gjør at hjernen til stadighet går igjennom scenario etter scenario hvor jeg møter folk og alle ser på meg med blikk fylt av avsky og vemmelse. Og det lyser jo at jeg syns akkurat det samme der jeg desperat prøver å unngå blikk og samtaler.

I går så jeg en episode av "Typisk Deg" hvor temaet var det å være flau.
Av alle episodene i den serien er det den som har slått meg hardest inn i hjerterota for jeg er i grunn flau over alt. Flau over å være meg, flau over hvordan jeg ser ut, flau over hvordan jeg er,
flau over hvordan jeg prater, hva jeg prater om og så videre og så videre.
Jeg syns til og med det er skikkelig flaut at jeg er så flau over meg selv.

En eller annen ekspert i det programmet sa det var fordi vi overanalyserer og tror folk legger mer merke til oss en det de egentlig gjør. Skjønner den tankegangen for jeg er jo så opptatt av å tenke på meg selv at jeg sjeldent får med meg hva andre folk gjør, men fortsatt så innbiller man seg at styggdommen sin er noe alle andre har i fokus. Det er jo sikkert ikke sånn. Eller?

Problemet er at jeg i hverdagen prøver å gjemme meg så mye bort at det blir en direkte belastning for alle rundt meg og gjør hverdagen til et hælvete for de fleste. Jeg sitter i en relativ sentral stilling hvor jeg må forholde meg til ganske mange mennesker, men løper daglig rundt i tull for å unngå alle.
Unngå small talks, samtaler, vennlige ord og smil. Jeg unngår å være hyggelig mot andre fordi jeg selv ikke evner hvordan man skal forholde seg til glede. I dag har jeg for eksempel ikke trukket på smilebåndet en eneste gang. Folk har kommet med morsomme kommentarer, vitser og annet tull,
men midt oppi det sitter jeg som en stor og sint bauta og ikke sier noe. Etterpå får jeg lyst til å slå meg selv og tenker "hva faen i pokker er det du driver med?".

For selv om jeg innbiller meg at motparten tenker "det der var verdens styggeste glis" når jeg smiler så er det i grunn akkurat det samme, om ikke verre, at de tenker "fy faen så jævlig sur og bitchy hu er". For det vet jeg de tenker. Det andre er bare noe jeg tror.

Så hva i pokker er det som får meg til å begrave meg i den samme møkka dag etter dag?
Ligger våken til langt på natt og går igjennom hver eneste episode hvor jeg har oppført meg som ei fitte, lover meg selv bot og bedring til dagen etter bare for å våkne opp, se i speilet og sette meg rett på egoistekspressen igjen. Og det jævla toget der går jo faen meg bare i sirkler.

Så... Denne eksperten på TV hadde noen råd da.
Husker ikke alle fordi jeg ble så satt ut av episoden at den må sees igjen, men en av de var at man må øve på de situasjonene man føler seg klein i og søke opp situasjoner man ellers vil unngå. Det hørtes fryktelig lett ut, men jeg har feilet på det i hele dag. Og utrette noe på egenhånd ser ikke ut til å fungere og jeg graver meg atter en gang ned i et dypt hull av selvmedlidenhet og egoisme.
Crap.

Day 03 - A song that makes you happy

MAD CADDIES "ROAD RASH"

Musikk + Minner = Glede

Day 02 - Your least favorite song

Blir litt smådålig av å poste denne, men trenger heldigvis ikke å høre på den selv.
Dette er en av de mest slitsomme sangene jeg vet om, men usikker på om det skyldes sangen alene eller sangen og mannen som står bak den. Når det er sagt så skjønner jeg godt hvorfor den vant Grand Prix. Ut i fra veldig mange irriterende sanger så var den faktisk en av de minst irriterende.

ALEXANDER RYBAK "FAIRYTALE"

For de av dere som er aktive lesere på VG har sikkert fått med seg VGTV's Skeez-TV, norsk battlerap på sitt beste. Jeg har dessverre bare hatt gleden av å se programmet via en TV-skjerm selv, og jeg er heller ikke så fryktelig engasjert siden det er så mye ræva der ute, men innimellom dukker det opp noen rim som har både flow, rød tråd og en god porsjon humor som får en til å bli helt mo i knæra. Drammen har jo blandt annet sin egen battlekonge i Ormstunge (som i stor grad endret mitt syn på DRM, ikke hele, men det hjalp.) og den nylig oppståtte Fiska (skulle egentlig bare høre på ham siden jeg har kamerater som kjenner'n. Ble positivt overrasket.), men det finnes selvfølgelig flere rundt i det vidstrakte land med talenter for drittslenging i tempo. Ikke at jeg kommer på noen i farta.

Anyways. Det var en ny battle lørdagen som var og denne gangen var det blandt annet Jester fra Gatas Parlament som skulle i ringen med Pats One. Jeg var ikke der, og har heller ikke sett battelen, men dagens store snakkis er hvordan Jester bitchslappet (dvs. slag med flat hånd) Pats One for å ha slengt dritt om dama og ungene hans. Sånt må man jo bare ha en liten debatt om.

I en rapbattle er det stor sjanse for at man går igjennom det meste i følelseregisteret. Man ler, får lyst til å grine, blir flau og man blir sinna. Motstanderen er ute etter å knuse deg med alle mulige virkemidler og noen av dere er kanskje kjent med hele "bars over jokes" debatten hvorvidt det er om å gjøre og slå ut motstanderen på humor eller teknikk. De er litt som å diskutere hva som er best av soul og funk, it's in the eye of the beholder, men det hjelper heller ikke å ha bra jokes om man stotrer dem frem som en 4-åring. Det er hele pakka og når den leveres så skal det være eksplosivt.

Et stort aber med å battle er at du under runden har hele livet ditt blottlagt.
Har du gjort noe flaut så får du det garantert i trynet. Har morra di gjort noe flaut får du det garantert i trynet. Og har dama di gjort noe galt får du det hvert fall i trynet. Motstanderen vil bruke hver minste lille detalj for å sette deg ut av spill, la følelsene dine ta overhånd og få deg til å chocke hardere enn en pornostjerne som deep throater. Det er liksom poenget. Ikke for det, man ser noen fete battles der ute hvor motstanderen egentlig ikke går så hardt til verks på drittslengingen, men hele sammensetningen og oppbyggingen er så bra at det slår hvilken som helst "yo mama" vits. De er sjeldne da, så man må absolutt ikke tusle inn i battleringen og forvente at man ikke får høre det.

Eller kan man det?

Vi alle har våre ømfintelige områder. Noen er flinke til å skjule disse, mens andre flyr i flint med en gang man bare nærmer seg temaet. Hvorvidt vi bare er litt for sensitive er i grunn irrelevant. Vi har lov til å ha våre restriksjoner og vi skal ha lov til å beskytte enkelte sider av oss selv. Dilemmaet ser vi jo hele tiden i media, og spesielt på toppbloggerne som får kjeft fordi de ikke fortalte leserne sine hva de gjorde mellom klokka 14:00 og 16:00 forrige søndag. Er de pålagt å dele alt med verden fordi de har en blogg? Er det pålagt for rappere og få absolutt alt av dritt slengt i trynet fordi de er med i en battle? Nei.

Jeg trodde Skeez-TV hadde satt norsk battling litt i system, og av den grunn kunne Jester på hvilket som helst tidspunkt før battelen gitt uttrykk for at familien hans var off-limits. Man kan ikke troppe opp i ringen og true motstanderen med at man fiker til ham om han nevner ditt eller datt, det er i grunn som å helle bensin på bålet. Du ber om bråk mann. For når det kommer til battling så er det i grunn svært lite du kan reservere deg mot. Hvis hver battler skulle kommet inn med ei liste over ting man kan eller ikke kan si hver gang så vil det ødelegge alt. Hvis hver battle skal ende opp i en bitchfight ala barnskolen med "han sa det" og "så sa han det" så er hele essensen i battlingen borte: Hardbarka drittslenging.

Noen ganger det kanskje best å bare bli hjemme.

Livet er spennende for tiden.
På lørdag kom jeg meg ut av sofaen og tok en tur på Akropolis for å sykle. I forkant av besøket lastet jeg ned Harlan Cobens lydbok "Six Years" for å forsikre meg om at ørene ville være opptatt og når jeg kom dit var jeg så heldig å få en sykkel som sto gjemt bort i et hjørne. Det var himmelsk. I tillegg må man scanne seg selv inn nå siden de har tatt vekk resepsjonen noe jeg fant utrolig behagelig. Pleier å innbille meg at hun bak kassa ler inne i seg når hun ser meg komme heseblesende inn på treningssenteret så det var en lettelse å ikke måtte forholde seg til noen. 

Var vel der i 30 minutter, noe som strengt tatt ikke er så mye,
men jeg hadde jo tross alt planer om å komme tilbake dagen etter. Som var i går.
Men etter å ha våknet opp med en ball i halsen, lite stemme, feber og snørrete nese la jeg den ideen fra meg og konkluderte med at Gud ikke vil at jeg skal bli i bedre form og et bedre menneske. Skjønner ham godt da. I 28 år har jeg hatt en reservert plass i Helvete, og det er jo minimalt med tilgang til Himmelen, og ikke søren om han kommer til å la meg snike inn i siste liten... Ja, ellers så kan jeg jo ta ansvar for min manglende viljestyrke selv, men det er jo ikke noe gøy for meg.

Litt som at jeg ikke ønsker å se på meg selv som en potensiell morder
etter at jeg fant dette døde egget på biltaket mitt:

Innbiller meg isteden at jeg, igjen, har blitt utsatt for terror.

Day 01 - Your favorite song.

N.O.F.X. "Falling In Love"

Day 01 - Your favorite song.
Day 02 - Your least favorite song.
Day 03 - A song that makes you happy.
Day 04 - A song that makes you sad.
Day 05 - A song that reminds you of someone.
Day 06 - A song that reminds you of somewhere.
Day 07 - A song that reminds you of a certain event.
Day 08 - A song that you know all the words to.
Day 09 - A song that you can dance to.
Day 10 - A song that makes you fall asleep.
Day 11 - A song from your favorite band.
Day 12 - A song from a band you hate.
Day 13 - A song that is a guilty pleasure.
Day 14 - A song that no one would expect you to love.
Day 15 - A song that describes you
Day 16 - A song that you used to love but now hate
Day 17 - A song that you hear often on the radio
Day 18 - A song that you wish you heard on the radio
Day 19 - A song from your favorite album
Day 20 - A song that you listen to when you're angry
Day 21 - A song that you listen to when you're happy
Day 22 - A song that you listen to when you're sad
Day 23 - A song that you want to play at your wedding
Day 24 - A song that you want to play at your funeral
Day 25 - A song that makes you laugh
Day 26 - A song that you can play on an instrument
Day 27 - A song that you wish you could play
Day 28 - A song that makes you feel guilty
Day 29 - A song from your childhood
Day 30 - Your favorite song at this time last year

Day 50 - Hopes, dreams and plans for the next 365 days.

 Orker ikke knapt å tenke på neste uke,
langt mindre hvor jeg befinner meg om et år.

Mål og ønsker er noe undertegnede aldri klarer å gjennomføre så ved å ikke
skrive om fremtidige ønsker forhindrer jeg faktisk en depresjon om et års tid.

Det er i grunn en god plan det. 

Day 49 - Something you could never get tired of doing.

Sove.

Og vil helst ikke våkne:

Hvis det er uunngåelig å våkne vil jeg helst se dette bakhodet:

Eller dette:

På lørdagen som var holdt Drammen by, til tross for sin nulltoleranse, en konkurranse i gatekunst.
Det var mange deltakere og blandt dem min kjære Erico som selvfølgelig stakk av med førsteplassen og et gavekort på 5000,-.(og skam på zena som klarte å være fraværende under kåringen... Heldigvis for Erico skal jeg bruke hele uka på å gjøre opp for meg. Muligens ut året.).

Se så fin:

Liffen var også med i konkurranse, men av en eller annen grunn har jeg ikke bilde
av veggen han lagde som er på baksiden av Erico sin.
Men fant et annet kult kunstverk, av for meg en ukjent kunstner,
 på utsiden av Bragernes kirke:

(Har den stått der før? Får litt deja vu når jeg ser den...)

Kommer en liten reportasje i Drammens Tidende i morgen.

I dag treffer Big Sis på det store tredve tallet.
Ungdommen er over, hun er offisielt voksen og vil i løpet av det neste året skrumpe inn til en
rynkete liten ball. Det er ikke mer å hente i dette livet når man passerer de magiske tredve (foruten midtlivskriser, inkontins og de greiene der da) så takk for alt Big Sis. Det har vært en hyggelig tur.
Jeg joiner henne forøvrig med å passere de tredve neste år så hvis noen
skal ha tak i oss i fremtiden så er vi å finne på gamlehjemmet.

GRATULERER MED DAGEN!

(Joda, la kakekarrieren på hylla for fem dager siden, men når man er blakk må man jo
bare gi det man kan. Dessuten så lagde jeg ikke deigen selv, men brukte Møllerens ferdig kakerøre.
Den fikk stående applaus av kakesmakerne så da er ikke utseendet sååå villedende.)

77. GHOST "RITUAL"

6 setninger:
Å poste en favorittsang av Ghost ble visst litt av et dilemma.
For tiden er det låta "Ritual" som fenger meg mest, men "Secular Haze" har definitivt den kuleste videoen. Så husket jeg at det var musikken som skulle være i sentrum så da falt valget på "Ritual".
Dette bandet hadde jeg ikke hørt noe om før jeg leste om de på bloggen til Apocalyptic Porcelain og det trigget min egen nysgjerrighet for på lik linje med henne har jeg og ønsket å høre et satanistisk band som ikke MÅ lage mørk, tung og brutal musikk for bygge oppunder budskapet sitt så jeg ble positivt overrasket (musikken beskrives forøvrig som doom metal). Det eneste problemet mitt er at vokalen tidesvis minner meg litt for mye om puddelrock, men jeg kan overse det når resten av pakka er brukbar. Bandet er forøvig svenske og medlemmene er anonyme, noe som igjen gjør de ennå mer interessante.

Day 48 - What you believe.

Ja, hva tror jeg? Det er et ganske vidt begrep egentlig.
Jeg tror at vi har samme stamfar som apene (i motsetning til Fotballfrue som bare tror på
deler av evolusjon), jeg tror at Bayern München kommer til å vinne Champions League
og jeg tror ikke French og Moland er så uskyldige som de skal ha det til.

Jeg tror på Gud, men ikke sånn som han er beskrevet i eventyrbøkene deres.
Jeg tror på det overnaturlige, men at 90% av de som påstår de har "en gave" bare snakker bullshit. 
Jeg tror folk blir kvalme når de ser meg, og jeg tror det meste som kommer ut av kjeften min er piss.

Jeg tror jeg kommer til å bli en elendig mamma, og at jeg er en skuffelse for mine foreldre.
Jeg tror folk helst ikke vil omgås med meg, og at boka jeg skriver blir en flopp.
Jeg tror ikke vi mennesker har noen rett til å flå dyr for å pynte oss med pelsen deres,
og jeg tror det slaktes for mange dyr med unnskyldningen "mat".

Jeg tror det blir en fin sommer, men jeg tror også en hai vil spise meg opp om jeg bader.
Jeg tror at USA kommer til å gå til hælvete, og jeg tror nordmenn er for naive.
Jeg tror Onklp trenger en hårklipp, og jeg tror Rune Øygård er et svin.

Jeg tror og at Chris her tar feil:

76. APOCALYPTICA "RUSKA"

6 setninger:
Jeg var tenåring, klokken hadde passert 00:00 på kvelden siden Alternative Rock gikk på MTV
og det var skole dagen etter så jeg var på vei for å skru av TV'en for å få et par usle timer med søvn i det jeg hørte introen til "Nothing Else Matters", dog ikke de velkjente strofene i Metallica sin stil.
Dette var noe helt annet så jeg satte meg ned igjen, kikket, lyttet og ble fullstendig blown away. Apocalypticas celloversjon av låta var noe av det nydeligste jeg hadde hørt, og det var også i dette øyeblikket at min store fascinasjon for coverlåter ble født. De hadde tatt noe som i utgangspuktet var så nydelig og gjort det ennå bedre. Men det er ikke den låta som skal hylles i dag, bare minnene. Isteden har jeg valgt en annen låta fra det finske bandet som gir meg bøttevis med inspirasjon og skrivelyst (det er faktisk farlig å høre på den mens jeg er på jobb. Får ikke gjort det jeg faktisk skal gjøre...).
Den har også verdens vakreste navn: Ruska.

Day 47 - A photo that makes you angry/sad.

For et par uker siden, torsdag 11 april, var det en enorm ulykke på E18 ved Liertoppen
hvor et menneske døde og flere ble hardt skadd. Årsaken var en polsk registrert personbil som prøvde å kjøre forbi en trailer, mistet kontrollen og både bil og trailer føk over i motsatt kjørefelt.
Det viste seg at personbilen var full lastet med øl og sjåføren hadde promille.
Dette bildet her dukket opp i Dagbladet fra ulykken, og det knøt seg i magen.
Krasjet bil + masse øl + barnesete = svært ubehagelig.

Foto: Dagbladet

Day 46 - A recipe.

Ovnsbakt Laks - 2 personer
- 3 Laksefilet
- 2 Gulrøtter
- 1/2 Squash
- 1/2 Løk
- 1 boks Creme Fraiche
- 1/3 Chili
- 1 fedd hvitløk
- Gressløk
- Sesamfrø
- Sitronsaft
- Salt og pepper

1. Ta en ildfast form og hell i litt sitronsaft.
2. Kutt opp gulrøtter, squash og løk i ønskede biter og strø de
over formen sammen med salt og pepper.
3. Legg fisken oppå grønnsakene.
4. Finhakk chili og hvitløk.
5. Rør det inn i creme fraichen sammen med gressløk.
6. Hell creme fraichen over fisken og grønnsakene.
7. Strø over sesamfrø
8. Stekes på 200 grader i 20 minutter. 

 Løst basert på en rett jeg fant hos Fotballfrue. 

Print screen fra Fotballfrue

Selv før han hadde kommet seg ut på fotballbanen hadde jeg sansen for El Pistelero,
bedre kjent som Nicki Bille Nielsen, RBKs nye angrepsspiller, men i går så dabbet det bittelitt av. Det var selvfølgelig bare et sekund eller to, men like så... Jeg ble skuffet. Var skuffet. Er vel kanskje litt skuffet ennå... Vær sint på dommeren, sint på motstanderen, sint på gresset, vært sint på hva faen, men vær så snill...Ikke ødelegg din egen drakt. Vår drakt.

Når det er sagt så er jo fyren flink til å legge seg flat etter følelsesladde utbrudd,
og det er jo en positiv egenskap. Og han lager jo litt liv da... Selv om man helst skulle sett at det var fotballprestasjonene hans på banen det ble snakket mest om, og ikke eventuelle dates med
Tone Damli og twitterkontoen hans. Igjen... Tone hooket jo opp med Hennie via Facebook så kan jo hende hun hooker opp med Bille via Twitter. Vi får håpe på det skjer for Nicki sin skyld.
I mellomtiden håper jeg han finner scoringsformen.

Foto: Digitalsport

Day 45 - A talent of yours.

Dette er en av disse utfordringene jeg liker minst siden det bare maner frem det evige jattet om at jeg ikke har noe talent, men hey. Jeg elsker jo å klage. De siste årene har selvfølelsen vært på en all-time low og det begynner å tære på den "late som alt er bra"-kontoen. Den er mer bunnskrapt enn bankkontoen min, og neste gang jeg går i pluss der vil være rundt 2020 (haha. Lov å drømme.). Det morsomste med å være talentløs er å høre på folk som prøver å pynte på talenløsheten min med "menneh...eeh...jo...du kan jo..ehh...lage muffins da..." som om de er spiselige liksom. Jeg burde kanskje nevne at forsøk på å få meg til å føle meg bedre vanligvis får meg til å føle meg verre.
I følge Judge Judy er ikke "eeeh..." et svar. Så da er det neppe et talent heller.

Derimot er jeg noe flink til å kamuflere vonde kaker med nok pynt til at de virker spiselige
(kan man kalle det et talent?). Hadde som mål å bli flinkere på kakepyntingen, men har innsett at det er både villedende og direkte slemt mot andre mennesker så kakekarrieren er i lagt på is.

Day 44 - A photo of your computer.

Haha. Jeg har ikke pc.
Har en pc på jobben, men den er jo egentlig ikke min. Bruker den til å spy ut de få
bloggoppdateringene som er akseptable innenfor arbeidstiden (teknisk sett er vel det antallet 0...).
Så da vet dere hvorfor kvaliteten på innholdet i denne bloggen er så jævlig ræva.

Men jeg har Converse da.
Det er jo viktig om man vil være kul.

Day 43 - A photo of our favourite place to eat.

På en måte er det skummelt, på en annen måte veldig bra.
For meg.

Det går i mot nok en sommer som hvor kroppen må være tildekket
(samtidig som jeg vil bli brun. Dilemma det der. Tror det ender med brunfarge på armer og bein.),
og det kan jo bli en anelse varmt. Heldigvis dukker det opp slike saker i media som gjør det en tanke enklere å holde seg unna det store pissoaret:

Skal ikke ha så mye som en tå uti noe vann, verken her til lands eller i Tyrkia.

25 sanger for et uverdig sinn:

Alida - Feathers.
Bonnie Tyler - Holding Out For A Hero.
Crazy Town - Butterfly.
Electric Guest - This Head I Hold.
Flyleaf - I'm So Sick.
Foo Fighters - No Way Back.
Frank Turner - Recovery.
Harvey Danger - Flagpole Sitta.
Kanye West feat. Jamie Foxx - Gold Digger.
Karpe Diem - Her.
Little Comets - Dancing Song.
Metric - Synthetica.
Odenon - Frozen.
Queens Of The Stone Age - Millionaire.
Queens Of The Stone Age - My God Is The Sun.
Rihanna feat. Mikky Ekko - Stay.
Rudimental feat. Ella Eyre - Waiting All Night.
Rudimental feat. John Newman - Feel The Love.
Rudimental feat. John Newman & Alex Clare - Not Giving In.
Rudimental - Now (Paramore Cover).
Smash Mouth - I'm A Believer.
Spoon - I Turn My Camera On.
The Residents - In the Beginning & God's Business.
The Residents - Wonderful.
Tyler, The Creator - IFHY.

"Et ekteskap i terrorbalanse er altfor uverdig."
Sossen Krogh

Skrev litt om Rudimental forrige uke da jeg tilfeldig kom over en livesending på BBC radio.
Sangen jeg egentlig hang meg opp i da var ikke tilgjengelig siden det bare var en låt de covret i studio, men nå har den endelig dukket opp på youtube. Når jeg hører denne flykter hjernen tilbake til sommer, sol og kos i Christiania. Og har nok blitt forelsket i stemmen til Ella Eyre.

Noe lang kampreferat gidder jeg ikke. Det er ikke så mye å si heller...

Det var ca 10 minutter igjen av første omgang når vi skrudde på første semifinale mellom Bayern og Barca i Champions League og hjertet sank med en gang jeg så at stillingen sto 1-0 til Bayern. det var jo selvfølgelig overkommelig, men det tok ikke mange sekundene før vi skjønte at det fort kunne bli dødfødt. Jeg aner faktisk ikke hva Barcelona drev med i går. Eller rettere sagt: Messi.

I følge statistikken var det Barca som hadde flest sjanser og mest ballbesittelse, men når det kom til avslutninger var Bayern utvilsomt best. Herregud, hele laget var jo bare et tysk maskineri som valset over spanjolene hver gang de fikk tak i ballen. I forsvaret hadde de bygget Münchenmuren samt at hver og en av Bayern spillerne var drillet i taktikk så de lå konsekvent å sperret Messi, noe som selvfølgelig påvirket spillerne rundt Messi. Det hjalp jo heller ikke at Messi bare gikk rundt på banen å surret og furtet. Det var så vidt han tok beina fatt for å løpe og kjempet ikke for ballen slik han pleier.
Årsaken til denne oppførselen er jeg usikker på. Siden jeg ikke så de første 35 minuttene visste jeg ikke om det var målet som hadde tatt kampgnisten ut av Messi, noe Rune Bratseth i fotballstudio avviste at var tilfellet. Messi hadde visstnok aldri kommet seg ordentlig inn i kampen. Gutten med gullfoten har den siste tiden slitt med en strekk i låret som han pådro seg under kampen mot PSG i begynnelsen av april, og har siden bare spilt deler av kampene. En lur strategi og jeg antok at vi ville se Fábregas på lagoppstillingen fra start, men der fant vi overraskende Messi isteden. Det virket som om FCBs strategi var å satse alt på at gullgutten deres skulle få plassert seg og scoret, noe som forøvrig er samme strategi som de vanligvis har, men denne gangen forundret det meg fordi: Messi var tydeligvis ikke i form, og det burde vært opplagt for Barca at Bayern ville hemme ham. Kombinerer man de to er det umulig å få bra fotball, og av den grunn virket det som om Barca ikke hadde mer enn 10 spillere ute på banen. Og for hvert minutt dro jeg meg i håret over at de ikke byttet Messi UT.

Andre omgangen var et totalt mareritt.
I det 49ende minutt satte Mario Gomez inn Bayerns andre mål, og den første av de diskutable siden Gomez faktisk sto i offside. I de neste 20 minuttene etter dette virket det som om Barcelona faktisk forsøkte å komme seg inn i kampen, men Münchenmuren var for sterk. Barcelona hadde ikke noe rom for å få etablert et spill og lå for det meste på midtbanen og vaket. De hadde ingen sjanse for å komme igjennom og Bayern var farlige når de først fikk sjansen. Noe Robben beviste da han i det 73ende minuttet kom seg gjennom Barcaforsvaret ved hjelp av Müller som regelrett satte hele kroppen i Jordi Alba så han gikk i bakken. På det tidspunktet stoppet omtrent hver Barcaspiller opp for å rope på frispark og Robben sendte ballen i mål. Frisparket var soleklart, men det mente tydeligvis ikke dommeren og Bayern ledet 3-0. Nå kokte det hos bortelaget og jeg så dessverre flere holdninger det var til å gremmes av. Messi hadde jo allerede furtet i 80 minutter, og det var lite som tydet på at han kom til å skjerpe seg de siste ti, og nå vare det plutselig ikke bare en, men ti furtete gutter ute på banen som benyttet hver sjanse de kunne for å gå i bakken for å få frispark eller straffe. Å score på dødball så ut til å være den eneste taktikken Barca kjørte på slutten av kampen. Og den var jo total feilaktig og i det 82andre minuttet satte Müller inn sin andre scoring for dagen, Bayerns fjerde og Barca kunne i grunn bare gå å legge seg. Despersjonen hos Barca var derimot til å ta og føle på da de klarte å pådra seg tre gule kort i sluttminuttene (hvorav jeg forøvrig var uenig i ett) og prisen for dagens mest usportslige oppførsel når Jordi Alba med vilje kastet ballen i ansiktet på Robben. Hjelpes.

Det er selvfølgelig ikke umulig for Barca å ta igjen dette på Camp Nou 1. mai,
men jeg har dessverre mine tvil. Håp derimot, det har jeg nok av.
Og engasjement ser jeg. "Langt kampreferat gidder jeg ikke..."

Foto: Reuters

Day 42 - Something you're looking forward to.

2 uker i Tyrkia i juli kommer til å bli digg.
Og denne gangen skal jeg ikke bare være ledsager, men sjekke inn på hotellet som "pasient" selv.
Så da blir det morgengymnastikk, bassengtrening og spabehandling i hverdagene,
båtturer og strandkos i helgene. Har planer om å bli brun.

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er noen fan av unger.
Fascinasjonen for de små skapningene med creepy hender er så fraværende (foruten når man ser unger i parkdress. De er hillarious.) at det er usikkert hvorvidt jeg kommer til å like min egen unge. Heldigvis har jeg mange venner med barn som ikke liker andre barn og de har lovet meg at man får en slags ubetinget kjærlighet for eget avkom. For tiden tilegner jeg meg en del kunnskap om dette med barn og oppdragelse i en privat serie jeg har kalt "zena lærer ting hun (ikke) skal gjøre som mamma". Ikke at jeg skal bli mamma altså, men en dag smeller det og ni hormonelle måneder er neppe riktig tidspunkt for meg å finne ut av hva som er riktig og galt i forhold til de små menneskene.
Det praktiske er i grunn dekket fordi Erico har jobbet i barnehage de siste 3 årene så jeg regner med at han kan lære meg å håndtere bæsjebleier og den biten der. Det går sikkert helt fint. Er mer bekymret over de psykiske traumene ungen vil bli utsatt for, og de kommer garantert så her er det bare å minimere risken så godt det lar seg gjøre.

Listen og hva man burde gjøre og ikke gjøre er ganske så lang, men det er et par ting som ligger i grenseland. Ting som ikke er helt greit, men bare er litt greit... Sånne ting som bilder. Er det virkelig nødvendig å poste hundrevis av barnebilder på facebook, blogg og andre sosiale medier? Jeg skjønner at man føler en viss stolthet over å ha bragt et nytt liv til verden (etter fødsel har jeg planer om å leve på det resten av livet, "Erico, du har å la meg gjøre som jeg vil fordi jeg presset ut ungen din". Aah. Ja, jeg ser det for meg.), men har man ikke som foreldre et visst ansvar om å beskytte barnet og? Akkurat som nyfødt og bebis ser vel ungen i stor grad ut som alle andre unger (selv om jeg har forstått det slik at foreldre har en tendens til å se store forandringer som ikke er der og "morsomme" uttrykk hvor det for oss "normale" mennesker bare ser ut som om ungen slipper ut litt gass. Sammenligner det litt med hvordan jeg tolker bildene jeg tar av Ruska. Katten min.), men når ungene blir i barnehagealder og eldre, er det riktig å spre bilder av ansiktene deres utover det store internett?

Jeg lurer av flere grunner.
Man kan selvfølgelig være av den paranoide typen og tenke at du gjør jobben langt lettere for pedofile kidnappere ved å poste alt om ditt barns daglige rutiner, hvilken vei til skolen den tar, hvilken skolen den går på, når de skal på fotballtreningen, når de er alene og ikke.
Eller så kan man jo tenke seg at det kanskje ikke er noe gøy for et lite barn å måtte stå for mesteparten av det pisset foreldrene deres har postet på internett, både før og etter de kom til verden.
Bortsett fra det så er det sikkert noen positive sider ved å spre bilder av ungene sine,
men jeg kan ikke komme på noen.

En tommelfingerregel er visst at man aldri skal poste bilder av folk på nettet uten tillatelse, men dette gjelder visst ikke for ens egne unger. Det går tydeligvis under "du er min frem til du er 18 år", så foreldrene kan jo gjøre akkurat som de vil. Det er jo tross alt kjekt å ha bilder av en unge når man absolutt skal ha en mammablogg for å fortelle verden hvor mye man elsker den lille fettklumpen.

Vel. "Nå er jeg sikkert litt hardt mot mammabloggere" tenkte jeg og klikket meg inn på diverse mammablogger bare for å bli lesset ned med "jeg har verdens beste unger som hjelper meg gjennom alle mine psykiske problemer". For all del, jeg ligger nok tynnere an når det gjelder mental helse, men kanskje man kan spare ungen fra noen fremtidige problemer ved å ikke involvere dem?
De har det sikkert tøft nok fra før.

Jeg skjønner at det ikke gjelder "vi har et perfekt liv"-bloggerne som til og med klarer å beskrive ungens gulping som noe sukkersøtt med glitter på. Ungen deres har det selvfølgelig ikke tøft, og hvordan i all verden kan de lide av å ha et så flott og perfekt liv? De har det sikkert kjempebra. Fortsatt... Det burde være deres eget valg, men jeg skjønner jo at det passer deg best å bruke ungen din som mannekeng.  

Som foreldre ønsker man å gjøre det beste for barnet, men i søken på hva som er rett og galt har jeg forstått at det er svært varierende fra person til person hva som faktisk er det beste. Det er en mulighet for at din livstil, ditt liv og dine meninger ikke er forenelige med hva barnet ditt står for om 10 år. Eller kanskje barnet er kjempestolt av den flinke bloggemamman sin som har fått dokumenret hver bidige lille ting til barnets store glede. Hva vet jeg? Foruten at det ikke er sjanse jeg villig til å ta.

Tok dette bildet mens jeg satt på do og Ruska stirret på meg.
"Du er gal", sa hun.

Å lø! For en kamp!
Den gikk dessverre ikke i min favør, men den var spennende og nervepirrende.
En av de kampene som man er sikker på at bare kan ende med at man får hjerteinfarkt.

Det startet frisk.
Rosenborg presset på Haugesund og det så lovende ut, frem til en situajson foran målet til Rosenborg etter ca et kvarter hvor dommer Kjetil Sælen plutselig peker på straffemerket. Årsaken var visstnok en hands på Per Verner Rønning (som TV-bildene senere avkreftet, ballen traff ham i ryggen) og Haugesunds Daniel Bamberg satt den til høyre for Lund Hansen og hjemmelaget var i ledelsen. Når man får slike kjipe mål mot seg blir man alltid en tanke redd for at det skal gå utover mentaliteten til gutta, og undertegnede ble ekstra nervøs for dette når Jonas Svensson fikk seg en skikkelig smell i hodet av Ugonna Anyora og måtte gå groggy av banen. Det ble en blodig affære og i dag sitter guttungen med en liten hjernerystelse og er dessverre ute mot Sandnes Ulf neste søndag. Selve hendelsen har jeg dessverre ikke sett i reprise, men hører fra flere at det burde vært rødt kort til Haugesund spilleren, spesielt siden dommeren skal ha gitt beskjed om at han slo hardt ned på slikt før kampen. Sånn sett blir det jo litt merkelig, men det var en god del merkelige dommeravgjørelser i den kampen. For begge lag.

Heldigvis holdt RBK på den fighterviljen sin som de har hatt siden start denne sesongen.
Ja, bortsett fra kampen mot Start forrige uke da som var relativ kjedelig. Selv med tap i går gjorde RBK en langt bedre kamp enn den mot sørlendingene, problemet i går var at de virkelig slet med avslutningene. Derfor var det ekstra irriterende at når Haugesund først kom til sine sjanser så utnyttet de dem godt og de var farlige når de hadde ballen. Ble selvfølgelig ennå mer irritert når Haugesunds utskjelte sønn, Alexander Toft Søderlund, endte sin 238 dagres måltørke ved å økte hjemmelagets ledelse til 2-0 etter 35 spilte minutter. Surt.

Surere skulle det bli.
Et minutt senere ramler Tobias Mikkelsen lett inne i feltet og Rosenborg idømmes straffe og på dette tidspunktet var jeg meget glad for at Borek Dockal hadde kommet inn på banen etter at Svensson måtte akste inn håndklet og nervene sto i helspenn når det var danske Nicki Bille Nielsen som gikk frem til straffemerket. Skuddet var slapt og det var ikke noe problem for Haugesund keeper Per Morten Kristiansen å stoppe den. Første omgang ga ikke RBK noe annet enn nedtur etter nedtur, så det var noen surmulende hoder som gikk inn i garderoben til pause.

Og den som har ansvaret for peptalken i Rosenborgs garderobe må ha gjort en god jobb for gutta kom ut igjen med hodet høyt hevet og ga alt. Det fikk de uttelling for etter 6 minutter når Mikkel Diskerud satte inn en nydelig ball bak Kristiansen. Og nå var fighterviljen til gjestene helt på topp og jeg var sikkert på at de i det mineste ville få med seg ett poeng fra Haugesund. Det så mørkt ut når Cristian Gamboa var for sent inne i en takling og ble sendt i garderoben. RBK var redusert til ti mann, og for et lag som allerede hadde løpt beina av seg var det ingen gledelig nyhet. Jeg satt forørvig inntullet i et RBK-skjerf på gulvet med dyna rundt meg og tårer i øynene. Det eneste gledelige var å se et lag som
ikke ga opp. 

Det hjalp ikke.
Haugesund fikk utnyttet de få sjansen de hadde og eter 86 spilte minutter satte Christian Gytkjær inn 3-1, men scoringen ble feilaktig annullert for offside. Surt for Haugesund, bra for meg, men det hjalp ikke. I det 89ende minutt satte Tor Arne Andreassen inn spikeren i kista og hjemmelaget kunne gå lykkelige av banen med 3 poeng i lomma og en verdig innvielse av den nye stadioen deres (som forøvrig hadde fått importert gress fra England. Svært viktig informasjon tror jeg. Sånn ut i fra hvor mange ganger kommentatorene nevnte det..).

Rosenborg var noe mer slukøret, men de skal være stolte over prestasjonene og med litt finpussing burde Sandnes Ulf på hjemmebane gå lekende lett. Håper ikke jeg jinxer noe nå.

Foto. Bjørn S. Delebekk

75. RIHANNA FEAT. MIKKY EKKO "STAY"

6 setninger:
Var vel på tide å få popdama Rihanna inn på denne samlelista. Folk kan godt komme med det kommersielle drittpreiket sitt, det hindrer ikke dama fra å ha en meget behagelig stemme. Største problemet mitt med det hun utgir er musikken som til tider kan være skremmende irriterende (f.eks "Rude Boy") eller vanedannende i form av at den klistrer seg til hjernebarken (f.eks "Diamonds") og gjør en gal. Musikkvideoene og begynner også å bli relativt kjedelige. Enten har hun på seg noen freaky klær eller ingen klær. Det mest freaky i de seneste videoene har derimot vært neglene hennes,
men det skyldes sikkert bare at jeg som liten ble ekstremt skremt av filmen IT.

Polyvore.com

clothingsss by zenazuza featuring converse sneakers

 

 

74. RUDIMENTAL FEAT. JOHN NEWMAN & ALEX CLARE "NOT GIVING IN"

6 setninger:
I går måtte jeg rømme fra norske aviser og radio grunnet Bieberhysteriet, og må si at det førte til at jeg ble en anelse mer glad i Bieber. Hadde det ikke vært for ham så hadde jeg jo aldri hørt på BBC Radio og da hadde jeg heller aldri fått med meg et helt awesome band som heter Rudimental. De spilte live i studio og jeg ble helt bergtatt av en låt som heter "Now", men den kan jeg ikke finne noe sted... Men det er 10 dager til de slipper nytt album så får bare vente i spenning! På wikipedia defineres de som et drum and bass band, men det jeg hørte på radioen hadde også noen gode innslag av SKA. Denne låta "Not Giving In" er en god mix av drum'n'bass og soul. Love.

EDIT 13:01:
Så nettopp denne tweeten:

I går etterlyste jeg et menneske som kunne holde meg i hånda og guide meg gjennom livet. Det er så typisk oss mennesker å personifisere alt i livene våre. Vi tilegner kjæledyrene våre menneskelige egenskaper slik at vi lettere kan forstå oss på dem. Eller at de forstår oss. Samme gjorde jeg med ønsket mitt om hjelp. At det bare skulle dukke opp et annet levende vesen, ta meg inn under sine vinger og vise meg alt man trenger å vite her i livet. Det fungerer selvfølgelig ikke sånn.

Det som derimot hjelper er å ta imot de utfordinger som kommer ens vei. Det er veldig lett for meg å si "vi tar det senere" eller "i morra" (noe vi alle vet at egentlig betyr "aldri") mens jeg gjemmer meg i den trygge delen av sofaen. Så i går var det bare å gjennomføre den ene planen jeg hadde som resulterte i at jeg fikk krysset av flere ønsker for dagen, nemlig det "spise sunt og gå en tur" ønsket.

Gårsdagens gjøremål var i hovedsak bare å få golfen opp på Konnerud så en kamerat av Pappa kunne bytte bremsebåndene mine bak (de har vært så slitte at hver gang jeg har trykket på bremsepedalen har det hørt ut som om bilen var i ferd med å gå av med døden. Ikke at det er så lenge til, men tror nok jeg skal kunne klare å holde den på veien frem til vinteren. Har forøvrig fått noen skikkelig rånefelger av Moonie og så den kommer til å være pimp ass denne sommeren her.), og det virket lett:
Jeg kjører opp, Erico kjører etter, jeg setter fra meg bilen og vi kjører ned igjen.

Den planen kunne selvfølgelig ikke gjennomføres siden Ericos bremser er tusen ganger verre enn mine og Konnerudbakken nedover er så godt som døden for biler med dårlige bremser. Og jeg vurderte faktisk i et sekund eller to å utsette hele greiene siden det virket så stuk. Istedet fikk jeg snyltet ut 30 kroner av Erico til buss, satte meg i bilen og kjørte opp på Konnerud helt alene (det og er en bragd i seg selv). Planen var å bare sette den fra seg og ta første og beste buss ned til sentrum hvor Erico var å kikket på et russearrangement. At kameraten til Pappa bodde et par kilometer fra nærmeste bussholdeplass hadde jeg ikke tatt med i beregningen. Så da fikk jeg plustelig gåturen jeg ville ha,
men som jeg antok at aldri ville finne sted. Må og nevne at gåturen ble en god del lenger siden jeg plugget i ipoden og drømte meg vekk i "Arrival to Earth" og plutselig befant jeg meg på et ukjent sted. zena hadde klart å rote seg inn i en av de tusen byggefeltene som befinner seg på Konnerud. Etter ca. et kvarters roting rundt var jeg back on track og fant endelig bussholdeplassen hvor det overraskende nok ikke var lenge til neste buss. Jeg hadde forventet at det ville være omtrent en times venting. Uansett så ble tiden på bussholdeplassen brukt fornuftig. Om man liker twitter:

Trenger vel ikke å forklare at gårsdagen var en av disse "jeg liker ikke meg og heller ikke deg"-dagene. 

Vel nede på Strømsø kunne Erico glede meg med at dagens middag var sushi.
Risen er ikke av det sunneste slaget, men det er mettende mat og det er sjelden jeg muncher i etterkant. Man føler liksom at tarmsystemet har blitt tilfredstilt. Så da var "spise sunt og gå en tur" planen gjennomført uten at jeg egentlig hadde lagt noen effort i det. Jeg diltet liksom bare etter tilfeldighetene uten å prøve meg på noen utsettelser.

Det eneste aberet var dette russearrangementet da som dynket Strømsø i et hav av øllukt,
svette romper og de jævla russefløytene. Hva er poenget med å blåse i det jævla fløytene til enhver tid, og hvor får de det fra at det er en lur ide å gjøre det i en undergang? Det piper fortsatt i det høyre øret mitt. Jeg proklamerte selvfølgelig dette ganske så høyt foran en del russ til Ericos store irritasjon.
Han hysjet og sa at jeg måtte da kunne leve med litt fløyteblåsing en gang i året, men jeg taklet det ikke før jeg var russ eller da jeg var russ selv (som forøvrig ikke var mye til russefeiring egentlig. Jeg hentet en haug av russ fra det lokale arrangementet og så drakk vi hjemme i stua mi. Det er i grunn alt jeg husker.) og ikke overraskende nok så takler jeg det fortsatt ikke. Heldigvis trenger jeg ikke å ha noe særlig med russen å gjøre.

Så... Jeg har vært syk igjen. Kroppen min ser ikke ut til å fungere takket være forfallet jeg har latt den gå igjennom. Så i dag skal jeg gå tur og ikke overskride inntaket kalorier. Det kommer selvfølgelig ikke til å skje fordi innen jobben er ferdig er jeg så lei av livet at jeg bare vil legge meg på en sofa og glemme at jeg lever. Og så angrer jeg når kvelden kommer, lover bot og bedring neste morgen bare for å gå i den samme fella på ettermiddagen igjen. Oh, praise the missing willpower. Noen ganger ønsker jeg at det fantes noen der ute som kunne holdt meg i henda hele tiden og guidet meg til å ta de riktige valgene i livet. Det er først nå jeg skjønner hva alle mente i mine ungdomsår, men jeg var for dum til å skjønne konsekvensen av mine egne handlinger. Eller mangel på handlinger. Ah, det er så mye.

Jeg skjønte heller ikke konsekvensen av å være borte fra jobben de to foregående dagene.
Da jeg kom tilbake på jobb i dag var halvparten sånn "stakkars deg. Du har vært syk igjen. Går det bra?!?", mens den andre halvparten har vært sånn "HAHAHA! DU HAR VÆRT PÅ JUSTIN BIEBER DU!! MOHAHAHA!". Så nå tror halve arbeidsplassen at jeg er en fuckings belieber, og det er omtrent like jævlig som å bli beskyldt for å være en del av The Manson Family. Jeg vet at at folk sammenligner denne Bieber epidemien med det samme hysteriet verden så når Beatles og Elvis ble kjente, men vær klar over dette: Kjerringene var gale da, og de er like gale nå. Jeg er faktisk ikke mer komfortabel med gale fans nå bare fordi de har eksistert før. Og jeg liker hvertfall ikke å bli tatt for å være en belieber. Det skyldes ikke Biebern selv, men de belieberne. Er det litt slemt å si at jeg hater dem? Ja. Fordomsfullt å dra de alle over en kam? Fryktelig. Dessverre er det en følelse jeg har vanskeligheter med å shake av meg fordi hver gang jeg hører en beliber snakke om Biebern som om han er bestevennen deres vil jeg spy. Damer, dere høres psykopatiske ut! Seriøst, om en som Bieber hadde gjort statskupp i Norge så hadde 2/3 av hunnkjønnene bare diltet etter "fordi han er jo så digg". Det er bare flaks at Kim Jong-un ser ut som en gammel pose med kjøttdeig ellers hadde vi alle vært fucked. Da hadde sikkert tusenvis av damer hadde satt seg på første fly ned til Nord-Korea for å ta på "atombomba" hans. Det drar liksom utsagnet "he's the bomb" til et helt nytt nivå. 

Vel, jeg har tatt mine forhåndsregler for å bevare min egen tilregnelighet i dag ved å ikke klikke inn på så mye som en eneste Biber sak i media (nekter å være en del av den statistikken. Ille nok med alle de irritasjoninnleggene jeg er nødt til å skrive om fyren og psychoene hans.) og hører nå på engelsk radio hvor de foreløpig ikke har nevnt et pip om Biebern. Ser ut som jeg kan klare meg ut morgendagen.