°o.O zena zuza O.o° - - en slags oppsamlingsplass.

Tiddelibom

"Det snør, det snør... Tiddelibom... Det er så jævlig overraskende at det er det det gjør...Tiddelibom..."

Neida. Jeg er selvfølgelig ikke overrasket. Eller jo. Selvfølgelig blir man overrasket når det så vidt lå et hvitt lag over bakken da jeg gikk til sengs og da jeg våknet i dag morges så det jo ut som jeg var snødd inne. Og ja, jeg vet at vi bor i Norge, jeg vet at vi har snø, jeg vet at det ikke har vært påske ennå og jeg vet at det er typisk med skiftende vær i Norge. Jeg vet alt dette. Men det betyr ikke at snøen blir noe enklere å ha med å gjøre. Jeg har fortsatt vinterdekk på bilen, nogenlunde kjørekunnskaper på vinterføre (selv om jeg i dag hadde litt for høy "fart" i en rundkjøring hvor det kunne ha gått galt...) og har lært meg at den beste måten å unngå fall på is og snø er vagge forover som en forstoppet pingvin. Da burde jo snøfall være en piece of cake, tenker du? Selvfølgelig ikke. For snøen er fortsatt  våt, kald og uberegnelig. Og irriterende. Fordi selv om man klarer å komme seg frem i snøkaoset så finnes det utallige mennesker som ikke klarer dette. Og det er bare idiotisk å ta det for gitt at alle disse menneskene havner i uføret fordi de ikke var forberedt. Det sier i grunn hvor lite disse "jammen, vi bor jo i Norge!" folka egentlig vet om is og snø.

For is og snø er uberegnelig og det er jo nettopp dette som er problemet hver gang snøen faller. Litt sånn som hendelsen jeg hadde i rundkjøringen i dag morges. Jeg hadde litt for høy fart... Til å kjøre i en rundkjøring full av snø. Jeg vet faktisk ikke hvilken fart jeg hadde fordi den var så lav at det var umulig å se utslaget på speedometeret. Hadde jeg kjørt saktere så hadde jeg jo faen ikke kommet meg frem (ellers kjent som "å stå stille"). Og alt gikk fint frem til jeg skulle svinge og bilen fikk en liten sleng. Heldigvis var jeg i rundkjøringen alene ellers så kunne jeg lett ha dultet borti en annen bil. Så hvis det hadde gått galt og noen hadde kommet og peset meg med "du må jo tilpasse kjøringen din etter forholdene" så hadde jeg mest sannsynlig plantet en knyttneve i trynet på vedkommende. For jeg tilpasset meg etter forholdene og det gikk fortsatt galt. Det å tilpasse seg etter forholdene gjør at du minsker sjansen for at noe går galt, men det er ingen garanti for at det faktisk kommer til å gå bra. Feilfritt. Hvis det var tilfellet så hadde ikke ordene "uhell" eller "ulykke" vært i vokabularet vårt, da hadde alt vært enten eller. Rett eller galt. Enten så kjørte du riktig eller så kjørte du galt.

Men selvfølgelig... Det finnes idioter der ute.
Jeg har for eksempel lite sympati med folk som allerede har tatt av vinterdekkene sine. Eller de som gasser på fordi "de har jo så bra bil" med firehjulstrekk, ABS, ESC og gudene vet hva annet. At føreren selv ikke har peiling på vinterføre betyr visst ikke noe så lenge bilen er et geni. Det er selvfølgelig nok av dem. Og så har vi jo en andel sjåfører her til lands som enten er yrkessjåfører fra utlandet eller som nylig har kommet hit, tidligere bosatt blant sand og sol. Det er klart at disse også skaper en del kaos i trafikken, spesielt yrkessjåførene som farter rundt på norske veier uten verken ordentlige dekk eller kjetting. Og ikke minst... En ting som de fleste ser ut til å glemme: Brøytingen. Det er ikke så jævlig lett å komme seg fram der det ikke er brøytet, og så tenker du, "jammen, det må jo være en plan på brøytingen". Selvfølgelig er det en plan på brøytingen og de fleste selskapene som driver med dette er raske til å mobilisere seg, men det hjelper ikke når snøfallet er massivt. Man har jo knapt rukket å brøyte en vei før den må brøytes på nytt. Og hvor mange brøytebiler og tilsvarende sjåfører tror du vi egentlig har her til lands? Og det kan godt hende man har både sjåfører og brøytebiler som fjerner snø 24/7 og gjør veiene fine og kjørbare... Men igjen vil man støte på problemer når det snør kraftig... For en ting er å få vekk snøen...Men hvor tror du egentlig det blir av den? At snøen fordamper så fort den treffer skjæret på brøytebilen? Nei. Det må samles i hauger og enkelte steder, da i storbyene, er det minimalt med plasser hvor snøen kan legges. Så da må den plutselig transporteres vekk, noe som igjen er både ressurskrevende og tidkrevende. Ellers så vil haugene lage kaos i form av manglende parkeringer og fremkomst... Folk som må grave frem bilene sine fra enorme brøytekanter... Mener du virkelig at man bare skal gå bort til disse, klappe de på skulderen og si "men du bor jo i Norge, dette visste du jo?", som om det er helt dagligdags at bilen til folk blir begravd under 5 meter med snø?

Joda, folkens. Vi vet hva som kan falle fra himmelen her i Norge. Vi opplever det rett som det er. Men første dag med MASSIVT snøfall vil alltid (jeg gjentar: ALLTID) føre til kaos. Enkelte steder skal det ikke mer enn EN bil i grøfta til før hele riksveien korkes igjen. Norge består av krunglete, trange veier og til enkelte steder finnes det bare en ferdselsåre. Vi er utrolig sårbare på den måten så det nytter ikke å slenge ut av seg at "dette visste vi jo". Ja, vi vet at snøen kommer. Men det er ikke stort vi får gjort med den før den faktisk faller.

Jensi On Demand

Jeg fikk det slengt rett i trynet i går kveld under Sauens bursdagsfeiring: "Nå er det lenge siden du har blogget om meg! Blogg om meg a! BLOGG OM MEG!"

Ja. Det var selvfølgelig Jensi. Dete eneste mennesket jeg kjenner som vil bli promotert på denne bloggen. Det er jo tidenes dårligste reklame, men for Jensi så er visst all PR god PR. Nå er jo ikke jeg typen som liker å gi folk PR uten grunn, men for to dager siden så vippet Jensi over 30-årene...
Han ble nemlig.... 31.

Takket være dette enorme hoppet i alder så er det nå omtrent umulig å se på Jensi uten å se for seg at han går med både stokk og rullator. Trimmet rullator vel og merke. Gjerne flammelakkert. Og med Godset logo. Jensi er og forblir Jensi uansett hvor gammel han blir. De seneste årene så har han hatt et stødig samboerskap med et oppegående kvinnfolk, fått en nydelig liten datter og blitt en ettertraktet kar på arbeidsmarkedet. Dette er selvfølgelig stikk i strid med hva jeg trodde kom til å skje med den rødhårete skrikehalsen som hver bidige dag på videregående gikk meg på nervene. Det hendte at vi i klassen fantasterte om hvordan det ville være å dope ham ned og stappe ham inn i bøttekottet.
Hvor stille det ville bli.

Det hender at jeg fortsatt drømmer om å dope ned Jensi så han holder kjeft, men i motsetning fra å ha den følelsen hele tiden, så er den nå redusert til de gangene Jensi inntar alkohol. Eller ser på fotball. Sistnevnte er nesten verre. Blandingen har fått forbud mot å entre leiligheten min så lenge jeg er hjemme, men det er bare på grunn av lydnivået. I motsetning til andre fotballfanatikere jeg kjenner (ja, jeg snakker om deg, Veggis...) som må kastet ut på grunn av ordbruken... Jeg trodde aldri jeg skulle si dette, jensi... Men du har jaggu meg blitt litt voksen.

Nesten litt gammel.


Jensi er kjent for å være i overkant engasjert når Godset spiller.
Her mot erkerivalen sin (og mitt favorittlag, selvfølgelig) Rosenborg på Marienlyst. Mener å huske det endte uavgjort. Jensi er fortsatt bitter.
 

GRATULERER MED DAGEN!! (som var.....)

 

Human Exile

Det hender jeg elsker å høre min egen stemme.
Det er ikke så ofte jeg finner noen som gidder å høre, men når det først skjer...
Vel... Da angriper jeg de med ord, uttrykk og tafatte historier. Toppunktet blir bare registert ved at jeg selv ler høyt og ekkelt av min egen humor, min egen punch line. Så høyt at jeg i øyeblikket ikke skjønner hvor skrekkelig det hele er for omgivelsene. Pushy. Pågående. Egoistisk.
I fylla vel og merke.

Jeg snakker ikke stort i det daglige.
Da er det himling med øynene og drepende blikk til de som prøver å starte en samtale. Jeg kan ikke finne ord. Jeg klarer ikke å se mennesker inn i øynene. Det er så lett når man er full.
Å holde fast blikket. For man tror at man er noe, ikke sant. Under alle lagene av alkohol så tror man der og da at man er noe. Noen viktig. En som betyr noe. En som har noe å si.

Men det er ikke slik.

Det er alltid det samme. Det kjedelige. Det ubetydelige.

Man ser det i etterkant.
De flakkende blikkene. Den desperate trangen til å løsrive seg. Starte en ny samtale. Snakke om noe annet. Være et annet sted. Ha et annet nærvær. Noen andre. Alle andre.

 

Mathat

Da jeg gikk på vekta i dag morges kom en følelse jeg lenge har ventet på og som jeg lenge har fryktet: Hat. Hat for mat.
Aller helst vil jeg aldri røre et matfat igjen, men selvfølgelig, glupske og grådige jeg klarer jo ikke å holde de tjukke pølsefingrene mine unna verken mat eller godteri. Senest i går satt jeg å trykket trynet fullt med fløtesaus og sjokolade (ikke samtidig... Det er da grenser på hvor ekkel man skal være.). Det kostet meg 1,5 kg ekstra på kroppen. 1,5 kg jeg ikke har råd til å legge på fettlageret, men som kom takket være et totalt fravær av selvdisiplin. Spiser og sitter. Spiser og sitter. Depper.
The fucking story of my life.

Det er på tide å innse at jeg ikke evner å endre meg.
Det krever intelligens og jeg er rett og slett ikke smart nok.
Sterk nok.

Mindreverdig.

Det er sånn man føler seg.
Når man i en alder av 30 år ikke har oppnådd en dritt bortsett fra å bli feit.

"Be the best version of yourself."

Instagrambildene skriker mot meg.
Treningbilder og matinspo.
Facebook er stappet med smilende bekjentskaper med sommerkroppen 2015 og det eneste jeg vet med sikkerhet er at jeg møter nok en sommer hvor jeg skal sitte inne. Alene. Gjemt.

5. Write down your dream.

5. Write down your dream.

I natt hadde jeg flere drømmer, men ingen av en så spesiell natur at jeg husker de. Og da var de mest sannsynlig gørrkjedelige for jeg har en tendens til å huske de skikkelig kule. I en liten stund.
Det er så kjipt at drømmer forsvinner. Følelsen, opplevelsen...
Jeg har selvfølgelig lært meg noen teknikker for å holde fast ved drømmene. Før irriterte jeg meg ofte over at man ikke kunne fortsette på samme drøm hvis man våknet, og spesielt ikke hvis man måtte opp på do eller drikke noe vann, men de fleste gangene jeg har en kul drøm så klarer jeg å gjenoppta den. Noen ganger fortsetter historien, andre ganger så kan den endre seg. Noen ganger til det bedre.
Andre ganger til det verre.

Og noen drømmer klarer man aldri å glemme.
Som da jeg drømte at det lusket en innbruddstyv rundt huset til pappa med en kniv, men jeg måtte klare meg selv fordi Pappa var i annen etasje uten mulighet for å hjelpe. Uten mulighet for å bevege seg. Jeg har aldri klart å glemme den drømmen siden han en måned senere ble påkjørt og endte opp lam fra livet og ned. Har hatt litt for mange deja vus fra den drømmen der. Alt bortsett fra knvistikkingen. Heldigvis.

En annen drøm jeg heller ikke klarer å glemme er den da jeg skulle tas opp i X-Men og måtte bevise verdigheten min ved å fly rundt inne i et parkeringshus. Jeg klarte ikke å fly. Og så våknet jeg. Dødsskuffa over at jeg ikke fikk vist frem flykunnskapene mine i drømmen... Så jeg sto opp, gikk på do, drakk litt vann, krøp tilbake til senga og antok at en ny drøm ville begynne. Men isteden så fortsatte drømmen akkurat der hvor den slapp, men det mest overraskende var det at jeg faktisk klarte å fly....! Lenge, høyt og ikke minst raskt. Var helt utslitt da jeg våknet den morningen.

Ellers så har jeg et par gjentagende drømmer. De er aldri helt like, men innholdet er stort sett det samme. Enten er jeg på rømmen fra gigantiske insekter (takk til "Starship Troopers"... Hadde aldri noen sånne drømmer før jeg så den filmen..) eller zombier. Dette er noen av de skumleste, men også de kuleste drømmene jeg har siden de er stappet med action og nervepirrende stemning. Siste zombiedrøm jeg hadde endte med at jeg ble bitt i akillisen av en liten zombieinfisert unge og hele gjengen måtte forlate meg i et gammelt hus (litt kult hvordan drømmer lages av ting i ubevisstheten. Akillesscenene er en av de jeg husker best fra den første "Pet Semetary" filmen hvor den lille ungen Gage har blitt gjenopplivet fra de døde og går blodtørstig etter naboen, gjemmer seg under en seng og skjærer over akillisen hans med en kniv.). Det siste jeg husker er at de kjørte fra meg, men langt borte i horisonten så jeg plutselig bilen bråstoppe og at det var en hel del aktiviter inne i bilen. Og så var alt stille. 
Den morningen våknet jeg med en følelse av at alle var døde og at alt håp var ute. Jeg var det eneste mennesket igjen og jeg kunne kjenne zombieviruset bre seg i kroppen. Det var som at jeg kunne kjenne slutten. På alt. Det ble en veldig merkelig dag.


  

4. Write down your thoughts.

4. Write down your thoughts.

Fraskrivelse av ansvar.

Dette er et tema som har tatt opp store deler av tankevirksomheten min de siste årene.
Jeg opplever det hele tiden. Fra familie, venner, kollegaer og ikke minst:
Meg selv.

Det er så fryktelig lett å distansere seg fra et problem. Frasen "snu det andre kinnet til" blir noen ganger brukt på fullstendig feil grunnlag. Noen ganger kan du ikke snu det andre kinnet til. Du må trykke hele trynet ditt ned i problemet, men jeg ser selvfølgelig at det er mye enklerer å plassere halen mellom beina og løpe. Det er kanskje viktig å ha i bakhodet at halen lett kan vikle seg mellom et av beina dine og få deg til å falle hardt og brutalt senere. At det å stikke av ikke er den beste løsningen, men selvfølgelig... Med "gode" unnskyldninger er det alltid lett å løpe av gårde med en "ren" samvittighet.

"Noen må gjøre noe."
Denne tanken slo meg da jeg var ute å spaserte i går i elveparken. Et flott uteområde ved Drammens elva som er godt brukt av beboerne i området. Søndagen var en flott dag med sol og god temperatur. På min to timer lange gåtur passerte jeg godt opp mot et tresifret antall mennesker. Og et firesifret antall søppel. Om ikke femsifret. Jeg merket meg i hvertfall mye søppel langs veien og en hælvetes mye i selve Elveparken. Engangsgriller, engangstallerkener, emballasje og alskens annet dritt. Saker som helt klart hadde sett sin gylne æra og som takk for godt arbeid bare ble slengt på bakken av sin tidligere eier. For en skam!
Og det var da jeg begynte å irritere meg.
Først over den ansvarlige som kastet all dritten på bakken istedenfor å bruke nærmeste søppelbøtte. Og deretter irritert fordi ingen gjorde noe med. Alle bare gled forbi søppelet uten å ofre det så mye som et blikk. Ingen viste vilje til å plukke det opp og dette irriterte meg ennå mer der jeg gikk. Rett forbi. Irritert.

"Noen må gjøre noe."
...Det var tanken som fløt rundt i hodet mitt hele mandagen. Noen.
Det gikk så langt at jeg begynte å fundere over hvem. Kommuneansatte? Gartnerselskaper?
Den vanlige mannen i gata? Den vanlige kvinnen i gata?
Og sakte begynte ting å demre.
Meg?

 Selvfølgelig meg.
For hva er det med oss mennesker som gjør at vi kan sitte å mane opp og ned om hva det er som burde gjøres uten at vi selv gjør noe med det? Hva er det som får oss til å tro at det er alle andre sitt ansvar og ikke vårt? Som søppel i parken. Jeg er selvfølgelig flyforbanna på de som har etterlatt all den dritten nede i Elveparken, og det hadde jo bare vært til pass for dem å rydda det opp... Men kommer det til å skje? Neppe. Halvparten av søpla var jo på god vei til å bli kompost.. Den hadde ligget der lenge.
Ingen ønsket å påta seg oppgaven, og jeg, i likhet med alle andre som går i den parken, irriterte meg veldig over dette (en veldig stor antakelse, men det er vel et faktum at folk ikke liker søppel?
Eller gjør folk det? Er det derfor det er så mye søppel overalt?!?). Deretter ble jeg irirtert på meg selv. For å tenke nøyaktig det samme som alle andre.

Så da var det jo ikke stort annet å gjøre enn å ta på seg sko og hansker, dra med en søppelsekk og ta en rusletur langs Elveparken. Jeg kom ned ved Drammen Camping og måtte gå et lite stykke før det dukket opp noe søppel. Det ligger en del eiendommer nede ved Elveparken i det området, så det var ikke overraskende at disse holdt "sin" del av parken ryddig. Men man skulle ikke gå langt bortenfor før søppelhælvete begynte. Jeg tråkket rett ut i grøfta og plukket med meg det jeg kunne, vandret videre og satte i gang neste aksjon som krevde litt krangling med en busk og plasking i vannkanten.
Klokken var rundt 19:00 og mørket bredte seg over parken, noe som gjorde det vanskelig å skille mellom søppel og stein. Det var vanskelig å se pronto, og dette fikk en ubehagelig konsekvens der jeg plutselig sto med to sprøyter i handa. Jeg fikk panikk og kastet de opp i søppelsekken, men fikk sett nok på de til å registrere at den ene var uten nål og at den andre hadde nål, men den var dekket til med et lokk (sprøytetupp? Sprøytelokk? Jeg aner ikke hva termene for sprøytedeler er. Heldigvis.).

Jeg hadde med andre ord ikke vært i noen umiddelbar fare for å bli stukket av noen nål, men for alt jeg visste så kunne det jo hende jeg sto i en haug av sprøyter og jeg så for meg nålspisser borre seg gjennom de tynne sommerskoene mine og inn i foten. Takket være en veldig livlig fantasi så følte jeg også på dette tidspunktet at føttene mine var gjennomboret av heroinsprøyter, noe som førte til at jeg løp skrikende (ikke mitt stolteste øyeblikk....) opp fra grøfta. Jeg turte ikke å vandre noe mer ut i grøfta etter det og holdt meg til det som lå ved stiene i parken. Og for all del, det var nok av å søppel å ta av der også, men jeg begynte å skjønne hvorfor ikke hvem som helst begynner å grave i grøfta etter søppel når det finnes slike gjenstander liggende rundt. Det var utrolig ekkelt, men det verste var hvor åpenlyst de egentlig lå (i dagslys, vel og merke...). Hvilket som helst barn kunne jo få fatt i disse så ideen om å holde Elveparken ren ble plutselig en tanke viktigere. Men jeg innså at det er ikke bare å plukke opp dritten etter andre. I mitt hode så jeg jo egentlig for meg at det bare var å fjerne noen engangsgriller og litt papir, men realiteten var en helt annen. Sprøyter, toalettpapir med avføring, bind, brukte bind og gudene vet hva annet. Alt var ikke akkurat enkelt å identifisere... Det føltes så surrealistisk at jeg på et tidspunkt begynte å bli redd for at det på toppen av det hele kom til å dukke opp et lik. Søppelplukking i skumringen er creepy greier! Spesielt når man ikke er utrustet godt nok. Neste gang så blir det vernesko, kjeledress og en klype til å plukke opp mesteparten av dritten.


Slik så det ut ved hangout-spot'en vår i Elveparken... SERIØST!?!
Hvem går fra et område sånn? Og det verste var at det også lå to bæreposer slengt rundt sammen med søppelet. Kunne de ikke bare ha puttet all dritten opp i en av posene? FOLK ASS!

#drammen #elveparken #søppel

 

3. Speak to someone new.

3. Speak to someone new.

Teoretisk sett så mener nok denne utfordringen at man skal oppsøke noen nye å snakke med, men jeg måtte ha hele tre samtaler med en trailersjåfør i går da han først ringte for å sjekke om det var noen til stede på jobben, deretter ringte han fordi han hadde kjørt feil og en tredje gang da han var nødt til å ha organisasjonsnummeret vårt. Av de tre samtalene, var det samtale nummer to som førte til et tettere bånd mellom meg og denne trailersjåføren. Undertegnede har nemlig ingen form for logisk sans, kartforståelse eller geografisk kunnskap, så det å ringe meg for veibeskrivelse er nesten litt som å ringe røyketelefonen for å bestille fastfood. Det går bare ikke. Så det ble jo litt løs prat da mellom alle feilkjøringene hans da jeg tydeligvis ikke visste forskjell på høyre og venstre. Heldigvis hadde mannen godt humør, selv om han ble lettere oppgitt da han måtte snu for andre gang. Hyggelig var han og.
Aner ikke hva han heter da. Det fikk jeg aldri med meg.



Jegertvillingene

Jeg må jo selvfølgelig kaste meg inn i denne debatten om disse nordnorske jentene som farter verden rundt på TVNorge og tar livet av dyr for morro skyld. Det er nok litt snevert sagt, men hvis man kan slice halsen på dyr med et stort smil om munnen så antar jeg at man har det litt koselig.
Ikke at jeg skal snakke så mye om selve tvillingene for jeg har ikke sett programmet og jeg ønsker heller ikke å se det. Reklamen var hard nok kost for mitt vedkommende og dessuten er det jo underholdning nok å lese alle kommentarene vedrørende dette programmet og alle de utdaterte holdningene som folk har. Personlig spiser jeg ikke kjøtt og begrenser inntaket av fisk så mye jeg kan, dette til tross for at jeg egentlig ikke tror at mennesker bare skal være planteetere. Uten fisk og kjøtt så hadde nok ikke store deler av menneskeheten overlevd, på lik linje som med at dyr er nødt til å ta livet av hverandre for sin overlevelse. Men... Vi mennesker har med årene tatt oss litt for godt til rette i naturen...

Skogen må vike for utbygging og dyrene kan vi tydeligvis drepe i hopetall siden det er så stor etterspørsel etter kjøtt. Det finnes et behov, noe som det kan tjenes penger på da forkaster man alle moralske og etiske dilemmaer og begynner så å pakke det inn med unnskyldninger som at "mennesker alltid har spist kjøtt" og "dyr føler ikke på samme måte som oss". Det er vel oppe og vedtatt at hvis du sparker en bikkje så piper den, og gjør du det samme med en ku så får du mest sannsynlig et raut tilbake. Det at dyrene merker en slik handling betyr jo nettopp at de kan føle. Forskjellen er jo at vi mennesker har evnen til å sette ord på det. Og i følge noen så er det at vi kan snakke og skrive ensbetydende med at vi har rett til å gjøre hva faen vi vil på planeten, men isteden så burde vi jo bruke dette intellektet vårt til å finne ut hvordan vi alle kan fungere best sammen på planeten. For det evner vi ikke da penger og grådighet er den største drivkraften av dem alle, og vi skaper oss mange fine unnskyldninger og forklaringer for handlingene våre ved å bruke flotte og fascinerende ord og uttrykk.
Vi er på toppen av næringskjeden fordi vi sier det.

"Jammen, vi må jo ha mat!"
Ja, det må du, men du virkelig ha i deg 65 kg kjøtt i året? For det er hva en gjennomsnittelig mann får i seg av kjøtt hvert år, kvinner omtrent 41 kg. Og det er den maten vi får i oss, de fleste av oss er jo i tillegg store syndere når det kommer til å kaste mat. En gjennomsnittelig nordmann kaster 46 kg mat i året. En tredjedel av all mat som blir produsert kastes! Og veldig mye av det som kastes er ikke kjøtt, men frukt og grønt... Så sistnevnte er tydeligvis noe man burde spise mer av og i min utopiske verden så ville noe slikt på sikt også ført til lavere kjøttetterspørsel. 

I etterkant av kjøttkuttet har jeg også blitt mektig provosert over hvor lite mat det finnes uten kjøtt. Omtrent alt av ferdigmat er stappet med dette og flere restauranter mangler et kjøttfritt tilbud.
Du kan godt få både laktosefri og glutenfri mat, men en suppe uten baconbiter er visst jævlig vanskelig å lage. Det er nesten litt skremmende hvor lettvin holdning man har til kjøtt og hvor normalt det egentlig er. Kjøtt burde være noe unikt. Og noe enhver kjøttspiser helst skulle skaffet selv. 
Sånn sett er det mye mer respekt i det å være jeger enn konsument. De fleste handler jo maten sin på butikken og forstår ikke omfanget av masseproduksjonen, men på en annen side så har jakting blitt en sport, ikke noe de fleste gjør fordi man må. Jeg er fortsatt irritert på han fyren som klaget over at han hadde fryseren full av elgkjøtt fordi han hatet smaken, men han elsket jakten...

Så hva er best av å handle på butikken kontra det å drepe dyrene selv?
Jeg vil i allefall tro at sistnevnte gir en større forståelse for hva et liv egentlig er, hva det egentlig er verdt... Men igjen, hjelper det hvis man allerede har skapt en distanse mellom menneske og dyr? Hjelper det hvis man sitter med en overbevisning om at mennesker er så mye mer verdt enn dyrene at vi kan drepe de akkurat når vi vil, uten at det faktisk er et behov for verken pels eller mat?
Hvordan kan enkelte unnskylde dette som en "nødvendighet"?

Fordi vi innbiller oss at det er nødvendig.
Vi innbiller oss at butikkhyllene må være fulle for at vi ikke skal tro at vi sulter. Vi lager oss helt latterlige unnskyldninger for hvorfor det er bra å spise kjøtt hele tiden. Det er en enten-eller diskusjon, mens jeg helst skulle hatt den endret til at kjøttspising er noe som i det minste bør reduseres. Og at folk ikke tar kjøttstykket de handler på butikken for gitt. At det bare "skal være sånn siden vi lever i en sivilisert verden". Unnskyldningene er så forbanna enkle. Og lite gjennomtenkte. Det er det jo faktisk mulig å demonstrere:

"Å spare alle dyrene vil føre til flere ting.
mindre mat til dyrene, dette vil føre til: at dyrene sulter, de overlever ikke vinteren, og dør eller blir drept av rovdyr."
Jaha? Det høres da ut som en helt naturlig prosess. Denne plantene var her i milliarder av år før oss, så jeg tror den klarer å rette seg selv. Hvis ikke så må man jo ta grep. Når det er nødvendig.
Ikke sånn "i tilfelle".

"Jøss du er ikke inteligentog jakte og fiske er en nødvendighet du ikke har fatteevne til og forstå disse jentene her er noe av den likeste ungdommen vi har i norge.så hvis du ikke er sån der gresseter sæ får du holde deg til kebab og burger sjappa med latten din"
En av disse som tror at veggiser bare er byfolk som aldri har vært på en gård eller som er vant til å se en elg i hagen. At de egentlig ikke spiser kjøtt fordi de er livredde for dyr.

"Om jakt er dårlig underholdning på grunn av døde dyr så må jo matprogram være likedan? Hva med bilprogram som forurenser og kjører på veier som ødelegger habitat og naturen?
geez..."
Ja? Det er jo enkelte som har problemer med at det lages diverse kjøttretter på matprogrammer, så det finnes noen som kjemper den kampen og. Men nå snakker vi om jakt som underholdning så det er ingen vits i å dra rare sammenligninger.

 "Du har ikke kjønt det Wenche,det handler om å respektere andre mennesker selv om dem har en innteresse som du ikke har.Dem har ikke bryti noen Norsk lov. Så rull inn barten.He He"
En av de som argumenterer med at man ikke respekterer andre fordi man er uenig i det de driver med. Og hvorfor bry seg når det ikke er ulovlig..? Som om norsk lov ene og alene dekker alle moralske og etiske dilemmaer...
Men tilbake til det med å ikke respektere hverandres meninger... Å bruke den argumentasjonen når noen åpner kjeften er så ufattelig IRRITERENDE. Vedkommene viser jo disrespect sjæl ved å i hele tatt bruke den argumentasjonen. I et offentlig foum. I en av Norges største aviser (disse kommentarene er tatt fra VG). Som om hun ikke har rett til å si sin mening der? Vi har da alle lov til å ytre oss i det offentlige rom!  

"At NOAH eller andre dyrevernfanatikere skal syte over alt uten forståelse for at også de som en del av menneskearten også har tatt del i handlinger som har gjort at dyr må vike for oss får bare leve med huet i jorda."
Nok et menneske som ikke forstår at NOAH snakker på vegne av ALLE dyr.
Derfor "syter" de for enhver minste ting som gjelder dyr. De er deres talerør og har derfor all rett til å legge seg opp i dette. Og ja! Alle mennesker er til en viss grad skyld i enkelte dyrs død, enten direkte eller indirekte, men det er derfor enkelte prøver å redusere dette ved å kutte ut kjøtt eller dyretestede produkter. Det blir en sånn "ja, men vi alle har blod på hendene, så hva er problemet?".
At ingen prøver å tørke det vekk, smart ass. 

2. Give someone a compliment.

2. Give someone a compliment.

Denne var ganske vanskelig siden jeg verken gir eller får komplimenter (henger sammen de der).
Å motta komplimenter er noe dritt fordi jeg antar vedkommende bare sier det for å svære snill.
At de egentlig står å lyver meg rett opp i trynet. Spesielt hvis det gjelder utseende eller
noe som går på personligheten. Eller antatte talenter. Alt, egentlig.
Og ikke uten grunn. Jeg er en sur, irritert, bitter og feit kjerring så hvor i all verden folk får ideen fra om at det å lyve til meg hjelper aner jeg ikke, men siden jeg ikke er en solstråle sjæl så er jeg jo ikke akkurat en racer på å gi andre komplimenter heller. For det første så passer det ikke inn i tiraden av syting og bitching. Og for det andre så høres det fullstendig unaturlig ut idet et kompliment forlater leppene mine. Som om noen holder en pistol til hodet mitt mens jeg sier det. Anstrengt.

Bortsett fra når det gjelder Erico. Men han er liksom så gjennomført god, snill og sympatisk så det er vanskelig å si noe negativt. Så da blir det god del komplimenter på ham i det daglige, men selvfølgelig så stakk han av til Bergen i går og etterlot meg i denne kinkige knipa.
For hvem skal jeg liksom gi komplimenter til nå uten å høres ut som en crazy stalkerbitch?

Heldigvis lever vi i en høyteknologisk verden.
Man trenger jo ikke å stå face to face med folk å fortelle dem at de har fått seg en fin hårfrisyre, søt hund eller en stilig genser. Man kan jo bare gå på det store internettet å skrive noe klisjefylt i kommentarfeltet til en blogger. Eller kanskje sende noen kjente en tekstmelding?

Så jeg gjorde sistnevnte. Til Erico. "DU ER AWESOME" skrev jeg.
Og så fikk jeg et nakenbilde tilbake.

Tror ikke han vil at jeg skal poste bildebeviset.

Men jeg har bevis på at jeg er generelt slem mens han er sånn kosemose søt:



Tror ikke jeg får noe kompliment av Erico for dette innlegget her.

1. Take a photo on your way to work.

1. Take a photo on your way to work.

Vanligvis pleier jeg å kjøre til jobb, og vi alle vet jo at man ikke skal ta bilder (ei selfies, folkens..) samtidig som man kjører bil. Jeg kunne selvfølgelig ha tatt et bilde på vei fra utgangsdøra og
ned til garasjen, men det hadde nok blitt et temmelig kjedelig bilde så derfor har det tatt en stund
å få på plass det første punktet i min nye utfordring.

I dag hadde jeg derimot en noe lengre vei til jobb.

Bilen var nemlig lokalisert på et verksted på Gulskogen hvor den hadde vært igjennom både service og EU-godkjenning (uten anmerkning! Må feires...), så det var ikke bare å gå ut døra og sette seg i bilen for å komme seg til jobb. I dag måtte jeg ta både buss og spasere litt, og da passerte jeg dette flotte kjenningsmerket ved Landfallbrua: 


Vennligst se vekk i fra at jeg er en elendig fotograf og
at bildets fokuspunkt ikke er så mye i fokus som det burde....
Ei synlig...


ROGER ER EN DRITT!

Da jeg flyttet til Drammen i en alder av 17 år var det tagget "Roger er en dritt" på denne veggen,
da i svart og tydeligvis ikke av en med noe særlig cancontrole. Historien bak Roger er ganske vag,
men over årenes løp har det dukket opp litt info om mysteriet Roger, men hvorvidt det er sant eller ikke, det aner jeg ingenting om.

Roger og kameratene hans var visstnok veldig glad i pepper og en dag backstabbet Roger en av kameratene sine i ryggen. Den forsmådde kameraten skal i sinne ha fått tak i en sprayboks og skrevet "Roger er en dritt" på veggen ved Landfallbrua, til Rogers store irritasjon. Til hans store glede ble veggen malt over noen år (?) etter, men da hadde allerede "Roger er en dritt" blitt et kjennemerke for Drammensbeboerne, og det tok bare noen dager før tag'en var tilbake. Roger skal ikke ha blitt så fornøyd over det selv om tag'en var i noe bedre utførelse enn den første, dog feilstavet. Om jeg ikke husker feil så sto det "Rogerer er en dritt" der i et par år før veggen ble malt over på nytt. 
Og uka etter var tag'en tilbake igjen.

Nå... Jeg har ikke fullstendig oversikt over hvor mange ganger "Roger er en dritt" har blitt tagget på den veggen, jeg husker spesifikt den første og deretter den som var feilstavet, men Gulskogen ligger tross alt på feil side av brua så det er ikke ofte jeg er på den kanten. Den har ifølge lokalbefolkningen blitt malt over og tagget på nytt utallige ganger.
Selv om jeg driver med graffiti og ser estetikken i tags, så er jeg ikke spesielt glad i tagging. Det skyldes nok at jeg har måtte bruke noen timer på å male vekk uønsket tagging på maskinutstyr selv, men denne tag'en her... Den liker jeg virkelig. Den har tatt steget fra å være en enkel tag (teknisk sett en desperat utskjelling) til et kjenningsmerke, en gjenganger. Og det er jo litt kult da.
Roger er visst uenig.

#drammen #gulskogen #tagging

No wonder I am fat and lonely...

...when this is my main interest....










#thesimpsons #tappedout

UTFORDRING #19

100 day challenge

1. Take a photo on your way to work.

2. Give someone a compliment.

3. Speak to someone new.

4. Write down your thoughts.

5. Write down your dream.

6. Write something while you're drunk.

7. Give a TV-show review.

8. Listen to a new song.

9. Do something that makes you catch your breath.

10. Give a movie review.

11. Be totally honest for a day. Speak your mind. Tell us how that went...

12. Draw or paint a picture.

13. Learn something new.

14. Teach others something new.

15. What is your worst habit?

16. Drink eight glasses of water.

17. Do yoga.

18. Ditch the news and instead seek out an interesting article to read.

19. Cook or bake something new.

20. Spend five minutes in the mirror telling yourself something positive.

21.Write down one thing that made you really laugh hard.

22. Go for a 15 minute run.

23. Do 50 sit-ups.

24. Write a handwritten letter or send a postcard to an old friends.

25. Dance!

6. Cycle to work.

27. Write down a positive.

28. Write down what you are greatful for.

29. How was your sleep?

30. What have you always wanted to do but never had the guts to do?

31. Your favorite joke.

32. Create something.

33. Drink green tea (high in antioxidants). How did it taste?

34. Who is the alst person you bitched at?

35. Write a book reviwe.

36. How do you spend your money?

37. Wake up at 6am and meditate before work.

38. What is the worst job you could ever have?

39. Face a fear.

40. Try to love yourself.

41. Do a trick.

42. Go to the movies.

43. Take a picture of your food.

44. Wear a new outfit.

45. Plant a flower.

46. Do the plank.

47. Try a new interesting hobby ? tai chi, free running, pottery?

48. Visit your grandparents.

49. Tell someone you love them.

50. Text, write, message?people you care about and tell them why they?re important to you.

51. Try to draw the human face .

52. Make a graffitit sketch.

53. Try an instrument.

54. Bring your own lunch to work.

55. Be the Yes man for a day.

56. Smoking habits.

57. Make postcards.

58. Make an collage.

59. Look in to an unknown religion or philosophy.

60. Read about a period of history.

61. Pick an art movement that inspires you.

62. Do one thing that makes you feel inspired.

63. Visit a temple or a church.

64. Clean your house.

65. Learn a new word.

66. Languageskills.

67. Go for a walk.

68. Go to the gym.

69. Go on a date with yourself or partner.

70. Make an item of jewelry.

71. Go out for coffee.

72. Write down your dream again.

73. STay away from social media for one day.

74. Make a vegetarian dinner.

75. Eat something you've never tried before.

76. Do an act of kindness.

77. Go without talking for a day.

78. Visit a new website.

79. Favourite web-sites.

80. Donate a bit of money to charity.

81. Read a chapter of a book and describe it.

82. Read something from the Bible. Describe it.

83. Research a Hindu God.

84. Make a comic strip.

85. Ditch your car for a day.

86. Be positive.

87. Try out polyphasic sleep (sleeping multiple times within 24 hours).

88. Make up your own charity.

89. Go on a bike ride and see how far you get .

90. Make a raw food meal.

91. Do a brain training puzzle like sudoku, crosswords or anything on lumosity.

92. Feel beautiful in your own.

93. Create a bucket list of 30 things you hvae to do before you die.

94. Write down something you love about your partner.

95. Read a poem.

96. Write a poem.

97. Dance again.

98. What do you want to save up money for?

99. Try to sell an item.

100. Describe this challenge.

 



Uhørt

Det var fredag. Og det var lønningsdag.
En perfekt unnskyldning for å unne seg noe ekstra (sånn for ordens skyld... Jeg finner en grunn til det hver dag) og på fredagens plan sto nysmurt horn fra bakeren og en iskald Coca-Cola.
Førstnevnte gikk fint i boks. Den andre, en boks som enkelt burde gå i boks, stagnerte fullstendig.
På den lokale Rimi'en hadde de nemlig ikke Coca-Cola bokser. Jeg, som prøver å være av typen
"vi kan ikke forvente å ha alt av matvarer tilgjengelig i butikkhyllene", tok det hardt, men jeg aksepterte det. Heldigvis satt det en butikkansatt og stappet inn varer i kjøleskapet ved siden av og han spurte meg hva jeg så etter. Svarte selvfølgelig at jeg lette etter den berømmelige Coca-Colaen og fyren henviste meg til et skap fullt av... VANILJE COLA. "Jammen, det er jo vanilje Cola." Sutret jeg.
"Det er det vi har." Svarte unggutten, nonchalant, som om det produktet jeg spurte etter overhode samsvarte med det han tilbød meg. Coca-Cola kan da faen ikke sammenlignes med Vanilje Cola?!
Det er som å tilby noen en øl og så servere de en Farris. De to tingene har INGENTING med hverandre å gjøre. Først ble jeg litt satt ut over cola-mangelen og deretter ble jeg skikkelig fornærmet over å ha blitt tilbudt vanilje-cola. Og siden dette var ganske tidlig på morgenen så var jeg fortsatt relativt morgengretten så det endte selvfølgelig med at jeg stormet ut av butikken med armende veivende over hodet mens jeg skrek mot Erico som sto på utsiden "DE TILBØD MEG VANILJE COLA!".
I slike tilfeller vet heldigvis Erico at det er best å holde kjeft, det eneste som kom ut av munnen hans var et tilbud om å kjøre innom en annen butikk for å kjøpe cola der. Det lettet litt på humøret,
men jeg takket pent nei. Det var da grenser på hvor mye tid jeg skulle legge i en colaboks.
Men i ettertid ser jeg at det kanskje hadde vært litt lurt.

For det er nesten en uke siden det ubehagelige sammenstøtet og jeg er fortsatt bitter.
Så det har tydeligvis tatt opp en del hjernekapasitet.

Damn you Vanilla Coke!



#cocacola #vanillacoke

30. A friend.

30. A Friend.

Lord ForShow

Anbefaler alle å lese bloggen hans: ForShow: The World.

Det vil dessverre aldri komme noen nye oppdateringer...
Du er savnet, mann.


 

The Chocolate Brews

Som nevnt i et tidligere innlegg så har jeg ikke vært spesielt selektiv når det gjelder mottak venneforespørsler. Dette gjelder også på facebook. Fjesboka er jo til en viss grad mye mer personlig så jeg har ikke en hel masse ukjente folk der, men jeg har stort sett sagt ja til alle de som jeg har møtt på livets landevei.  Det angrer jeg selvfølgelig sterkt på enkelte ganger.

I etterkant av helgas uroer i København hvor dokumentarfilmskaperen Finn Nørgaard ble skutt under et debattmøte, samtlige politifolk ble skadet og dagen derpå gikk den samme gjerningsmannen til verks igjen og skjøt mot en synagoge i Krystalgade. En 37 år gammel jødisk mann mistet livet.
På dette tidspunktet var jeg ikke særlig inneforstått med hva situsjonen gikk ut på.
Jeg var hos besteforeldrene mine og vi fikk selvfølgelig de sedvanlige nyhetsoppdateringene mellom hopprenne og slalåmkjøring. Verden gikk sin gang for mitt vedkommende.

Mandag morgen derimot var jeg plassert bak kontorpulten med en kaffekopp i hånda og jeg begynte å pløye meg gjennom avisartiklene som omhandlet denne saken.
Hvorfor det skjedde, hvem var egentlig målet og hvem var han idioten som skjøt?
Det ble etter en stund avklart at det var en mann med et dypt og personlig hat for jøder som hadde gjort denne ugjerningen, og i den forbindelse leste jeg Suszanne Aabels kronikk "Sjokket vi ventet på". Sjokkert leste jeg om en frykt jeg ikke kunne kjenne meg igjen i. Og det var tydelig at flere bekjente på face gjorde det samme. For dem så var dette hatet helt fjernt og uvirkelig. Og absolutt ikke noe vi i Norge ville komme til å oppleve. Hvem bryr seg om jødene liksom? De har jo fått være i fred siden andre verdenskrig. Begynte de å bli litt oppmerksomhetssyke siden de satte hele det jødiske samfunnet i sentrum for denne terroren? Det var jo bare en gal mann med en personlig mening som tok handling. Det betyr jo ikke at antall angrep mot jøder vil eskalere. For et hysteri!

...
Det mest irriterende med slike uttalelser og diskusjoner er at de først og fremst gjøres av folk som ikke er jøder og som tydeligvis heller ikke kjenner noen. Men sånn for ordens skyld: Jeg kjenner heller ikke, så vidt jeg vet, noen som er jødiske. Men hvorvidt man kjenner noen personlig er i grunn helt uvesentlig. Det som derimot er svært vesentlig er at jøder fortsatt blir sett ned på i samfunnet og at det flere steder oppleves ubehagelig av de som ER jøder. At jeg, en helt vanlig, hvit, norsk "kvinne" ikke har opplevd jødehat er jo ikke spesielt merkelig siden jeg ikke er jødisk. Hvordan kan jeg bli støtt av noe som ikke angår meg personlig? Men på en annen side, hvordan i pokker kan andre folk bagatellisere dette?

Senest i går måtte jeg på nytt facepalme meg selv mens jeg satt på facebook (dette begynner å bli en irriterende uvane. I så stor grad at jeg begynner å få kul i panna.). Da gjaldt det hele "negerbolle"-debatten. Hvorfor kan ikke vi si negerbolle når det er greit å si hvitløk? Bare det å måtte gjenta den setningen fikk meg til å facepalme meg selv igjen og nå tror kollegaen min på den andre siden av kontoret her at jeg må være gal. Jeg blir bare så jævlig frustrert! Det er da faen ikke opp til oss å bli fornærmet over at andre blir fornærmet! 

Jeg har opplevd at enkelte drar opp rasekortet litt for fort.
En gang klikket en afrikansk kar inne på NAV fordi hun i skranken sa han ikke kunne søke før han hadde et personnummer (tror jeg. Noe manglet han hvertfall). Det førte til at mannen begynte å skrike (på engelsk) at dama i skranken var en rasist. Det var langt i fra sannheten. Så jada, de finnes! Og så?
For det er dessverre den typiske unnskyldningen crackers kommer med når negerbolle-debatten raser. At "de" blir så fort fornærmet over helt trivielle ting.Trivielle faktisk. Som om den afrikanske historien er en forbanna solskinnshistorie. Som at den hvite mannen egentlig gjorde det beste de kunne for afrikanerne under apartheid. Som at all stigmatiseringen og rasediskrimineringen de opplever (nåtid folkens!) på bakgrunn av hudfarge skal defineres av "oss". Fordi hvis ikke vi blir fornærmet av å kalle det negerbolle, hvordan kan da de bli fornærmet? Og konklusjonen på hele debatten:
De burde ta seg en negerbolle!

Responsen var "haha" og "godt sagt".
Sannheten er jo at det var det mest selvmotsigende svaret de kunne kommet med.
Det at man alene bruker "negerbolle" i den sammenhengen viser at det ikke er noe i veien for at negerbolle, en helt vanlig bolle med sjokolade og krem, plutselig blir et negativt ladet ord.
Og det er akkurat DET som er hele problemet!

 

 

29. Soft.

29. Soft.

Soft kitty, warm kitty.
Little ball of fur.
Happy kitty, sleepy kitty.
purr, purr, purr.

Shocking Error

Det tok litt av med statistikken forrige uke takket være raseriet mitt mot en av tidenes mest irriterende utgivelser. Det førte til et par kommentarer, kjedelig lite debatt, men ellers var det relativt stille.
Fikk litt sjokk da jeg logget meg inn i går og så dette:

509 venneforespørsler?!
Fantes det virkelig sååå mange Fifty Shades-haters?

Neida.

Det var selvfølgelig en teknisk glipp fra blogg.no.
Jeg hadde ikke 509 forespørsler. Antallet er den totale summen av folk på vennelista.
509 stykker.

Jeg aner egentlig ikke helt hvor de kom fra. De 509.
Eller hvor relevante de er for meg, jeg takker i grunn ja til det meste.
På internett.

Lord ForShow

<3

Hvis vi alle var like...

...så er vi alle enige om at verden hadde blitt dødskjedelig.
Det er da ingen som vil at alle skal være like på absolutt alle områder, men det er da heller ikke det man ønsker hver gang man retter en samfunnskritisk pekefinger på det som tas opp i media. Man blir litt oppgitt når folk drar opp den "vi er forskjellige, get over it" som om det ikke er noen vits i å diskutere. Jeg diskuterer da ikke bare for å spy ut mine egne meninger og holdninger, jeg har jo i like stor grad fått endret mine egne synspunkter i dialog med andre. Det går da begge veier.

I det siste har jeg havnet borti x-antall diskusjoner om "Fifty Shades of Grey" og småjenters dyre designvesker. I begge tilfeller får man høre at folk liker forskjellige ting. End of discussion.
"For hvis vi alle er like så blir det så kjedelig". Ja, det blir jo fryktelig morosmt hvis vi sitter stille og bare snakker om det vi er enige om. At man bare sitter å snakker med likesinnede. Eller bare tar opp de mest livsviktige og politiske temaene, men selv der er jo folk forskjellige. Man burde kanskje bare konkludere med å "agree to disagree" hver gang man er uenige. "Folk er forskjellige, GET OVER IT."
Da hadde vi fått løst mange problemer da. Trallalalaalaaaaa.

 Det skal ikke være noe i veien for å snakke og uttrykke hva man mener, uavhengig om det er positivt eller negativt. For her er det også viktig å huske på at vi alle er forskjellige og at vi alle har forskjellige fanesaker. Jeg blir ofte stemplet som en "rødstrømpe" og "typisk dyreverner" fordi jeg ikke trives med det seksuelle presset mange kvinner opplever eller at man tester sminke på dyr og slakter de i hopetall for å få butikkhyllene til å se lekre ut. Og dette kun fordi jeg sier MIN mening og hva JEG velger å gjøre. Jeg hyller nok meg selv opp i skyene nå. Blogginnleggene kan være ganske så harde og direkte,
men i kommentarfeltet forholder jeg meg i stor grad mye mer sakelig og ikke minst blidere. Herregud. Jeg bruker til og med smileys (eller er jeg helt på jordet nå? Tar i mot alle kommentarer om dette med stor takk. Og en smiley.). Men det er kanskje bare jeg som syns at det å uttrykke seg via et innlegg er annerledes enn når man diskuterer direkte med noen. Jeg har ikke noe problem med å skrive i et innlegg at jeg irriterer meg så mye over enkelte typer mennesker at jeg vil slå de i hodet med en slegge. Men hvis jeg havner i en direkte diskusjon med noen av "disse" så vil jeg da for faen ikke true med å slå vedkommende i hodet (bortsett fra hvis jeg diskuterer med Jensi. Men til gjengjeld så slår jeg faktisk han i hodet og.).

Alt kan diskuteres så lenge det holder seg sakelig, men for meg så er det irriterende når en diskusjon avsluttes med at "vi alle er forskjellige". No shit, Sherlock. Vi visste allerede det. Nå skal vi diskutere for og imot i denne saken og hvis man ikke finner den interessant så kan man velge å fjerne seg fra hele debatten. Og la oss som syns det er interessant å diskutere gjøre nettopp dette.

Det er veldig lett å si "herregud, for noe tull du henger deg opp i" når man selv ikke interesserer
seg for saken. Litt satt ut blir man. Aha, så du tenker bare på de viktige tingene i livet du da?
De viktige tingene for deg? Du skriker om at vi alle er så forskjellige, men strengt tatt så syns du ikke folk skal tenke på de tingene som du ikke tenker på. De trenger jo ikke å diskutere eller prate fordi temaet ikke er så viktig for deg, fordi det er jo bare så banalt.
Og du har for all del lov til å føle og mene at temaet ikke er interessant, men du respekterer faktisk ikke at folk er forskjellige og at andre har et behov for å utdype situasjonen mer.
De finner temaet interessant så da kan du stikke av gårde og finne på noe helt annet.

28. On The Shelf.

 

28. On The Shelf.

 



#asoiaf

Fifty Shades of Pure Fucking Shit

Jeg har ikke lest alle bøkene, prøvde meg litt på den første, men det tok ikke langt tid før jeg måtte legge fra meg hele boka i vemmelse og avsky. Fy faen for noe pompøst piss. Mishandling og stalking kamuflert som sexy BDSM (Bondage and Discipline, Dominance and Submission, Sadism and Masochism), og det ene dumme kvinnfolket etter det andre har trøkket boka til sitt hjerte og en dildo opp i musa mens de har fantasert om den kjekke og "bestemte" Christian Grey.
For bokas tilhengere er nemlig Christian Grey bare en bestemt mann som liker BDSM. Han vet hva han vil og han vet hvordan han skal få det. Og han er jo så fantastisk der han stalker henne ned med blomster, gaver og reiser verden rundt. Hva gjør det om hun da må ta i mot litt piskeslag eller bli voldtatt fra tid til annen når mannen er så kjekk, så sexy og bare såååååå rik?

At forfatteren klarte å lire ut av seg tre bøker om et dumt nek og stalkeren hennes er en ting,
det er en helt legitim våt drøm å ha. Noen ønsker jo å bli brukt og forført mot ens egen vilje.
At derimot av 50% av verdens befolkning av damer blir våt mellom beina av akkurat det samme er for meg langt mer bekymringsverdig enn at noen fant på å skrive det. Og jeg blir ennå mer forbanna over at det syke forholdet mellom Grey og Neket (husker ikke hva hun heter, så vi kaller henne bare Neket heretter) blir klassifisert som BDSM. Det er ikke BDSM, det er sadisme på høyt nivå for etter å ha bladd meg frem og tilbake i boka viser det seg jo at Neket (som jeg nå googlet meg frem til at var Anastasia. Mente å huske at Neket hadde et idiotisk Disney-navn som fikk hele storyen til å bare virke ennå teitere. Men nå må vi ikke glemme at denne boken er basert på Twilight-bøkene så hele grunnlaget er jo bare...teit.) gjentatte ganger ikke vil ha noe med ham å gjøre. Hun vil vekk. Bort.
Og han skremmer vannet av henne.

Enda så er det helt greit at han stalker henne og truer henne til å ha sex (unnskyld Fifty-fans, i deres øyne må det jo være forføre) mot hennes egen vilje for han gjør jo det siden han er så sinnsykt kåt på henne. Hvem vil ikke at en mann skal være så kåt på en at han går ut av sitt gode skinn?
At han går så langt som å skjenke deg dritings mens han høvler over deg, for å etterpå unnskylde det med at det var nødvendig så du ikke skulle trenge å tenke for mye på situasjonen. For det er jo helst det vi kvinner vil, ikke sant? Bli pult i søvne eller utslått på piller eller dop så vi slipper å forholde oss til hele sexen på den riktige måten. Slik som horer gjør når de må pule stygge og illuktende menn for å få noen usle kroner til livets opphold. Ja, akkurat sånn vil vi ha det.

Jeg kan jo forstå fascinasjonen, det er i grunn ikke problemet.
Jeg skjønner at det er pirrende og spennende, men jeg savner faktisk at flere skriker ut at Christian Grey er et forbanna rasshøl. Han er ikke en dominant BDSM, han er jo en jævla sadist som ønsker å ha en slave. Og jo mer ettergivende og underdanig hun er, jo mer forelsket og menneskelig blir idioten.
Så hvis du lar typen din banke deg nok så vil han innse hvilken praktfull diamant du er til slutt samtidig som du vil digge å ta i mot slag etter slag. Stockholm syndrome, much?

For det er ikke bare i senga at Christian Grey har full kontroll over Neket, han er like opptatt av å styre hele hverdagen og livet hennes, og slik oppførsel går langt forbi BDSM. Men verre er, Neket har jo ikke så mye som et eneste snev av ryggrad og lar den rike jævelen tråkke over henne som en jævla dørmatte mens hans hvisker søte ord inn i ørene hennes, spanker baken hennes og drømmer om å fiste rævhullet hennes (får han gjort det forresten? Jeg har jo tross alt ikke orket å lese alt...). Og Neket sitter på siden og blunker søtt som den uskyldige og viljeløse fitta hu er. Herregud. Christian Grey og Anastacia Steele (serr, det er liksom hele navnet hennes. Bare det alene får meg til å kaste opp litt.) er jo, når jeg tenker meg skikkelig godt om, egentlig et jævla godt par.

Neida, jeg skal ikke irritere Fifty-fansen for mye, jeg skjønner at denne boka får dere til å spyle ut orgasmer i fleng akkurat som det Neket får hver gang Grey overtaler henne til å ha sex (og jeg må bare spørre..... Hvor mange jomfruer finnes det som aldri har fingret seg selv, men som klarer å få TO orgasmer under deres FØRSTE samleie bare i løpet av noen MINUTTER?! Noen?! Ingen? Ok... Måtte bare sjekke...), men jeg kan bare ikke forstå den massive interessen. Jeg kan ikke forstå butikker som lager "Fifty Shades of Grey" undertøyskolleksjoner, eller at de selger FSOG-spankingutstyr på det lokale kondomeriet som om det er den boken man burde se opp til hvis man ønsker å utforske litt spanky-panky. Men for all del, selv om Grey har EQ som en snegle og Neket har en IQ som en rotte, så skal man i hvertfall hylle bøker som klarer å sette ting som er litt utenfor normalen på agendaen.
For det er ikke noe i veien med å tenne på smerte og utføre seksuelle handlinger knyttet opp mot dette. Så lenge partneren din er enig, selvfølgelig.


En av favorittplatene mine fra et av verdens beste band, NOFX.
Vil du se BDSM så hadde jeg googlet Fat Mike (NOFX vokalisten)
og Soma Snakeoil (dama hans) sin film "Rubber Bordello".
Eller.... Den er kanskje ikke det beste å begynne med...

27. Bathroom.

27. Bathroom.

Lenge hadde jeg et anstrengt forhold til baderom.
Da vi kjøpte leiligheten i 2011 ønsket vi å pusse opp badet som tydeligvis ikke hadde blitt redekorert siden blokka ble satt opp på 60-tallet, men det viste seg (etter at Jensi og Erico hadde gått løs på badet med slegge og brekkjern) at borettslaget skulle stå for oppussingen av alle baderommene. Og det var visst på planen ganske snart også.

Det er tydelig at folk legger mye forskjellig i hva som er "snart".
For mitt vedkommende er "snart" gjerne om et minutt, knapt en time,
men i borettslagets øyne så var visst "snart" nærmere 3 år.
Det var først i september 2014 at baderommet var ferdig og klart til bruk, da etter en måned med hælvete uten vann, bruk av nasty reservetoaletter (og dusj) i kjelleren og x-antall ubehagelige situasjoner med arbeiderne ute i entreen vår. Aner ikke hvor mange ganger jeg skremte vettet av de stakkars ungguttene der jeg kom vraltende ut av soverommet med håret til alle kanter og morratryne (ligner veldig på Kin Jong-Un når jeg er trøtt), men det skal sies at jeg skvatt like mye sjæl hver gang jeg møtte en av de ukjente fyrene ute i gangen. På de litt mer fyllesyke dagene var det mer sånn "å nei.. hva faen skjedde i går egentlig" før hjernen fikk våknet ordentlig. Det var litt underlig å la ukjente folk gå inn og ut av leiligheten hele tiden, men man venner seg utrolig nok til det meste.
Og vi hadde jo en gulrot å se frem til: Et nytt og funksjonelt bad.
Jeg har aldri vært så lykkelig som den dagen jeg slapp mitt fornødne ned i den dassen. MIN dass. Ny dass. Og en forholdsvis enkel en å holde ren i motsetning til den vi hadde før som besto av så mange kriker og kroker at mans skulle tro dassen var bygget som en labyrint. Jeg foretrekker så enkle flater og møbler som mulig for rengjøring, selv om det er en aktivitet jeg utøver svært sjelden.

 



 Det er ikke det største badet, men vi er fornøyde. I tillegg har vi også dyttet inn en tørketrommel oppå vaskemaskinen, så da ble det raskt litt trangere der inne, men det er verdt det. Klesvaskingen går mye raskere (ikke at jeg burde klage for det er stort sett Erico som vasker klærne våre) og man slipper å henge sengtøy over alt av møbler for å få det tørt. Beste investeringen vi har gjort på lenge.  

 

26. Where You Shop.

26. Where You Shop.


Yes! You are exactly what I have been looking for!

Handler omtrent alt av kosmetikk og hudprodukter hos Lush.
Har vanskeligheter med å beskrive hvor fornøyd jeg er over disse produktene.
Velduftende, effektive og naturlige.  Og cruelty free!
Anbefales på det sterkeste!

Så vidt jeg vet holder butikkene til i Oslo, Bergen og Trondheim. Selv har jeg aldri hatt gleden av å være inne i en Lush butikk, jeg handler alt på nettet, de har en utrolig fin og enkel nettbutikk.
Og så får man alltid med en ekstra liten gave i pakken.
Det er stas!

#crueltyfree #lush #vegan #handmade #cosmetics

25. Something Cute.

25. Something Cute.

 


Odins!

#bullterrier

Gullkorn Part 8


zena: Hvis jeg kler meg naken nå, hva skjer da?
Erico: Du kan bytte TV-kanal.

Under en diskusjon på jobben hvor jeg påpeker ovenfor kollegaen
min at han hele tiden må bestikkes for å gjøre jobben sin:
Gunders: Vi er alle prostituerte i livets store bordell.

 


På jakt etter smisk:


Ekte kjærlighet:




Creepy venner:

 

 






24. On Your Mind.

24. On Your Mind.



Life Procrastination & The Never-Ending End.

 

Super Bowl XLIX

00:30 i natt var det klart for den 49ende Super Bowl finalen i Arizona på University of Phoenix Stadium mellom det regjerende Super Bowl mesterne Seattle Seahawks og Boston-laget New England Patriots. Det er et av de største sportsbegivenhetene i USA, men arrangementet er like viktig for både reklame og musikkindustrien. Et 30-sekunders reklameinnslag under Super Bowl pausene koster nærmere 35 millioner norske kroner, og med tanke på alle de forbanna reklamene som kommer hele tiden under sendingen så er det big bucks for arrangørene (bare utrolig synd at vi i Norge ikke får gleden av å se de samtidig...). Musikkindustrien får sine høydepunkt på starten av showet og under pausen. Før kampstart i år var det soulsangeren John Legend som tok for seg "America the Beautiful" mens nasjonalsangen "The Star-Spangeled Banner" ble sunget av Idina Menzel. Få nordmenn vet hvem hun er, men hvis jeg sier "Frozen" og "Let It Go" så skjønner plutselig de fleste hvorfor hun ble beæret med å synge nasjonalsangen. Dama kan jo virkelig legge an de høye tonene og jubelen sto i taket etterpå. Trenger jeg å nevne at jeg syntes det var fryktelig kjedelig? Men jeg hadde jo allerede bestemt meg for å ikke like det da, for jeg skjønner ikke, under noen omstendigheter, hva det er som er så forbannet spesielt med låta "Let It Go" (og nei, jeg har ikke sett "Frozen"....).

Pauseshowet hadde jeg bittelitt mer sansen for, bortsett fra at det var hypet litt for mye opp etter min mening. De var allerede bestemt at Katy Perry og Lenny Kravitz skulle opptre, men Perry har også den siste tiden hintet om at det ville dukke opp en overraskelsesgjest under showet.
Pauseshowet startet med at Katy Perry kom ut på en gigantisk løve mens hun sang "Roar" før sceneshowet skred over til "Dark Horse", det var tydelig at det var en Katy Perry-medley på gang, og stakkaren Lenny Kravitz fikk to smålige minutter i kameralinsa mens han rocket og sang med på "I Kissed a Girl" før fokuset igjen havnet på Perry som showet videre med hennes egne hits som "Teenage Dream" og "California Gurls". Sistnevnte skremte vannet av meg. Hun hadde mennesker forkledd som haier på scenen! Mennesker i dyrekostymer er noe av det skumleste som finnes, og når man attpåtil har kledd seg ut som et av de mest fryktinngytende dyrene på planeten så er det ikke rart man blir livredd. Bare se her:


Foto: Reuters/Brian Snyder

WTF!?
Og folk klager over den sørgelige forsikringsreklamen som ble sendt i pausen?
Dette her er jo ren skremselspropganada! Ikke bare var det mennesker utkledd som haier,
men på toppen av det hele så DANSET de også. Supercreepy!
Jeg måtte bare se vekk fra hele skjermen og håpet at Katy Perrys store overraskelsesgjest skulle innta scenen isteden, og det tok ikke lange tiden før jeg hørte noen velkjente toner før det ble skreket "Missy Elliott" over speakeranlegget. Og for all del, dama fremførte to av mine favorittlåter (av henne) akkompagnert av fete moves, men egentlig var jeg ganske skuffa. Jeg hadde vel sett for meg noen....Kulere. Og mer Lenny. Det skulle vært mye mer Lenny.

Jeg hadde også litt problemer med Super Bowl logoen som hele tiden flashet mellom scenene...


Er det bare jeg som ser et skinnende pikkhode her?
Amerikansk TV er jo så stappet med reklamer og logoer at denne dukket opp rett som det var,
men bare i knappe sekundet. Allikevel så var det sekundet nok til at jeg følte meg dickslapped hver gang det var over.

Men same fuck, verken reklame, logo eller musikk var hovedårsaken til hvorfor vi så på sendingen.
Man tenker jo at det bare er en gjeng brutale bøller som banker opp hverandre uten grunn, men amerikansk fotball gir litt mening når man begynner å skjønne selve spillet.
Også er det jo litt fascinerende å se på at de gir hverandre så mye juling...

Fjorårets kamp mellom Seattle Seahawks og Denver Broncos var en enorm skuffelse. Seahawks eide kampen fra første avspark så det var igrunn ikke noe særlig spill å se. Det ble ren overkjøring fra Seahawks sin side og Broncos spillerne lå spredd på banen som slaktede hester.
Kampen i går derimot var av det fryktelig spennende slaget. Det var jevnt hele veien, men som kommentatorene sa hele tiden før (og under) kampen; "in football anything can happen".
Og underlige ting hendte.

Seattle Seahawks overrasket ved å sette en helt ny spiller på banen som wide receiver. Vel, han var ikke akkurat ny på laget, men mannen, Chris Matthews, hadde faktisk ikke så mye som et eneste mottak i NFL-sammenheng, så det var få som skjønte hvorfor de turte å satse på han i selveste Super Bowl, men mannen gjorde et fantastisk mottak som førte til Seahawks sin første touchdown. Etter det tok Patriots over og de økte raskt ledelsen til 14-7 med to tette touchdowns etter hverandre og tilhørende PATs. Men på slutten av første omgang fikk Matthews til nok et langt mottak som førte til Seahawks andre touchdown og PAT for kvelden. Stillingen sto da 14-14 til pause.

Da kampen var i gang igjen tok Seahawks igjen ledelsen og det var mye skuling på Patriots wonderchild av en quarterback, Tom Brady, som visstnok gjorde noen grove feil i forkant av Seahawks økende poengscore. Jeg skulle gjerne vært mer detaljert, men på dette tidspunktet så begynte drøm og virkelighet å gli inn i hverandre (eller var Ronald McDonald ute på banen...?!). Øynene begynte å gli igjen og hver gang jeg åpnet opp var situasjonen på TV'en noe helt annet. På et tidpsunkt hadde Patriots tatt igjen Seahawks før jeg igjen duppet av og våknet bare med noen minutter igjen av kampen. Seahawks ledet 24-21 og jeg trodde egentlig seieren var på vei til vestkysten, og her kommer jeg da til kampens mest irriterende tidpsunkt... Med bare minutter igjen av Super Bowl finalen så SOVNET jeg faen meg IGJEN og gikk glipp av de dramatiske sluttminuttene som førte til slåsskamp på banen og seier til New England Patriots! Herregud, det hadde vært noe å fått med seg live... Men nei da.

Neste år så tar jeg meg faen meg fri hele mandagen etter Super Bowl, skal sove helt frem til avspark og sitte som et tent, jævla lys under hele kampen. Jeg skal faen meg også sitte å se timesvis av "før kampen" preik som kan være møkka kjedelig, men neste år så skal jeg faen ikke gå glipp av en dritt. Skal ikke se bort i fra at jeg skaffer meg et abonnement på amerikansk TV så jeg kan få med meg alle reklamene. Det kan også hende at jeg begynner å kikke litt på de ulike NFL kampene og lagene lenge før det er avgjort hvem det er som egentlig havner i Super Bowl finalen...

I mellomtiden så er det jo bare å gratulere New England Patriots med velfortjent seier!



Shape Down

Det tornder rundt Kari Jaquesson igjen, damen som den siste tiden ser ut til å fighte kamp etter kamp mot seksualiseriung av kvinner i media. Enkelte ganger har jeg bare lyst til å be dama om å holde kjeft når hun uttaler seg, men så dukker det opp saker som dette hvor jeg mest har lyst til å gi henne en klem. Jaquesson irriterer seg over at bladet "Shape-Up", som skal fremme sunnhet og treningsglede til stadighet poster bilder av smekre, lettkledde damer på forsiden og jeg deler hennes irritasjon.
Men hvorfor klage egentlig? Det er jo trening og sunt kosthold som får disse damene til å ha lekre, smekre kropper, men det er ikke akkurat motiverende for den vanlige kvinnen i gata som ikke har mulighet for å se sånn ut uavhengig av hvor mye hun trener eller spiser. Jeg har prøvd å grave frem de fleste av Shape-Ups forsidebilder og flate mager er et gjennomgangstema. På et av de puttet de vel på en noe formet kvinne, men resten av de er forholdsvis perfekte.

"Treningsglade mennesker er motiverende."
Er det virkelig motiverende å se et helfresht menneske bounce rundt med verdens største smil når man føler seg som Shrek i forhold? For mitt vedkommende: Nei. Det er faktisk himla demotiverende. Jeg forstår jo at treningen de utfører maksimerer serotonininnholdet i hjernen, men jeg, det late og deprimerende vraket har ikke en dritt av serotonin igjen. Jeg blir jo provosert hvis noen smiler til meg.

Jaquesson skal jo derimot holde kjeft, hun har jo tross alt gitt ut bøker hvor hun poserer lettkledd på selv. Heldigvis så er det jo lov å angre her i verden, og ikke minst være ærlig om at man ikke føler seg komfortabel med tidligere eskapader. Det gjelder da i like stor grad Jaquesson som resten av oss. På forsiden som Jaquesson har kritisert er det bloggeren Eirin Kristiansen som poserer i t-skjorte og hotpants og hun stiller seg helt uforståelig til kritikken.

"- Jeg tror ikke seksualiseringen Jaquesson skylder på har økt så mye. Jeg tror bare folk har blitt tryggere på seg selv, og det har blitt mer akseptabelt å vise seg frem og å være stolt av den man er. "

Tro kan du strengt tatt gjøre i kirken, lille venn.
Seksualisering har økt og hun motsier seg i egen setning. Den økende flashingen av hud og kropp er jo fordi folk er tryggere på seg selv, ikke fordi flere føler et behov for å vise kroppen sin siden media forteller en at det er den som definerer hvem man er og hvor suksessrik man er. Var det ikke nylig en sak hvor selv hele Norges Fotballfrue hadde pyntet på sannheten fordi hun ikke følte seg tilstrekkelig nok?

Altså.
Månedens Shape-Up forside er langt i fra den verste de har hatt, Jaquesson må nok jobbe litt med timingen sin hver gang hun eksploderer litt over hjertesakene sine i media. Men at Kristiansen skal beskrive henne som hyklerisk over et problem som er økende blir også helt feil.
Men igjen, Kristiansen mener jo at presset hun skaper er bra fordi det er sunt og at kroppen hennes er oppnåelig med trening og sunt kosthold. Presset om å være sunn er i og for seg selv bra det, men det betyr ikke at du får drømmekroppen av den grunn. Det er jo her hele greia skjærer seg fullstendig! 
Er dere virkelig klare over hvor mange som lever et sunt og aktivt liv, men som IKKE ser ut som Heidi Klum eller Ronaldo av den grunn? At det ligger hard trening og dedikasjon bak det å se ut som en jævla supermodell og at dette ikke er noe den vanlige mannen i gata har tid til i en hektisk hverdag?
Og ikke bare det... Det er heller ikke noe den vanlige mannen i gata burde ta seg tid til i en hektisk hverdag fordi livet er jo så jævlig mye mer enn bare det å se bra ut. Se på meg, for eksempel.
Jeg har vært kronisk deprimert over mitt eget tryne siden jeg var tenåring, men jeg klarte å skli meg nogenlunde gjennom tenår og tidlig tyveår uten de aller største problemene siden jeg ikke slet så mye med kroppen i tillegg. Den var ikke spesielt fin, men den var i det minste magrere. Mindre synlig... 
Og når tynnheten forsvant satt jeg igjen med et sprengt grisehode og en hvalformet kropp. Depresjon var uunngåelig. Den er der ennå og hvorfor klarer ikke jeg, en dame (...) på tredve år, og legge disse barnslige tankene om kropp og utseende bak meg? Jeg burde jo fokusere på talentene mine, evner og personlighet, men så kommer man jo på at
1) Man ikke har noen talenter,
og
2) Verden driter i det så lenge du ikke ser bra ut.

Så da må man jo spørre, hvis kroppspresset i dag er tøft å takle for såkalt voksne mennesker,
hvordan er det da for hormonelle tenåringer i puberten? For årene mellom 13-19 må jo være en av de mest ustabile og sårbare periodene i et menneskes liv (nå skal det sies at jeg havner på det stadiet hver gang jeg har mensen...) hvor man blir sykt, SYKT påvirket av verden rundt. Og jeg har fundert mye over dette i det siste... Er det bare fordi jeg er så sinnsykt opptatt av dette at jeg syns presset er så høyt? 
Jeg liker jo ikke å ta feil, men i dette tilfellet har jeg jo dessverre rett. Saken er den at utseendet fokuseres på uansett hva man gjør og det er det aller første som blir kommentert, uansett hva. 
Og hvis man vet at man har noen fantastiske egenskaper bortsett fra/ i tillegg til det så er det sikkert kjempelett å gi finger'n til alle de overfladiske menneskene og si "Go fuck yourself, I'm great anyway.". Og for de fleste voksne er dette veldig enkelt... Tenåringer? Neeh... Ikke så lett.
De har jo ikke en gang funnet ut av hva de er flinke til.

 

 
Foto: CappelenDamm / Rasmus Kongsøre

50 Questions & 50 Stupid Answers

Fant denne morsomme greia hos Hedda.

1. Hvor gammel er du om fem år?
TAKK SKAL DU FAEN MEG HA!
Da er jeg 35. Halvveis til 40 og atter en livskrise.

2. Hvem har du vært sammen med i minst to timer i dag?  
Tilbrakte natten ved siden av Erico.

3. Hvor høy er du?
164 og en halv. Den halve er meget viktig å få med seg.

4. Hvilken film så du sist?
"Kraftidioten". Jævla kunstfilm. Bra plot, bra karakterer, elendig sammensatt.
Den kunne vært hysterisk morsom.

5. Hvem ringte du sist?
Mamma!

6. Hvem ringte deg sist?
En jævla selger. Idioten ringer meg nesten hver bidige uke og skal ha meg til å kjøpe reklametjenester. Det er like før jeg drar hjem til ham, tar telefonen hans og putter den et visst sted hvor sola ikke skinner.

7. Hva stod det på den siste sms'en du fikk?
Erico: "Halverte skjegget ista! Ser ikke en dritt forskjell hehe".
Jeg ble superlykkelig over at han ikke hadde tatt bort alt. Skjegg ass <3

8. Foretrekker du å ringe eller sende SMS?
SMS. Kan ikke beskrive hvor mye jeg HATER å snakke i telefon
(bortsett fra med Erico. Det er som regel bare gøy.).

9. Hva er ditt favorittsted?
Drømmeland.

10. Hvilket sted foretrekker du minst?
Der jeg er akkurat nå.

11. Hvor mange søsken har du?
Har en lillesøster.

12. Hva var det siste bildet du tok med mobilen din?
Det siste bildet var av en pall som står nede på lageret og som ennå ikke er hentet av kunden.
På grunn av logoer etc kan jeg ikke poste bildet. Og bildet før der igjen var av puppen min og det gidder jeg hvertfall ikke poste (shit does happen when you party naked....).

13. Har du kjæledyr?
Ikke hjemme i Drammen, men hos Pappa har jeg katten Ruska og hunden Odin.



14. Er foreldrene dine gift eller skilt?
Skilt...

15. Når våknet du i dag? 
Klokken ringte 06:00 og jeg lot den slumre til 07:15.

16. Hvor tror du at du befinner deg om 10 år?
På akkurat samme sted, bare ennå feitere og mer deprimert.

17. Potetgull eller smågodt?
Potetgull. Erico kaller meg "chipsvraket".

18. Hvilket YouTube-klipp var det siste som fikk deg til å le?
Husker ikke, men det hadde garantert noe med katter å gjøre.

19. Hva er din beste egenskap?
Har ingen "beste egenskap".

20. Hva er din verste egenskap?
Vanskelig å velge...

21. Sover du med eller uten klær om natten?
Kun truse.

22. Hvem ringer du til når du er sint/lei deg?
Ingen.
I de verste stunder hender det jo at man bryter sammen foran typen,
men han kan ikke fungere som type, psykolog og venn, så det prøver jeg å unngå.

23. Hva er det rareste du har spist?
Rabarbrasuppe.

24. Kan du bytte olje på bilen?
Jeg kan, men jeg vil ikke. Det er et hælvetes mye søl.

25. Har du eller har hatt noen piercinger?
Hadde i navelen, men når magen este ut så måtte den tas ut fordi den hektet seg fast til kontorpulten.
Ellers har jeg to hull i hvert øre. Hadde en tragus og, men den tok jeg ut. Husker ikke hvorfor.

26. Hva hører du på akkurat nå?
"Kulturhuset" på P2. Erico er med.

27. Hvilken iskrem er din favoritt?
Ben & Jerry's.

28. Hvilken dessert er din favoritt?
Sjokolademousse med vaniljesaus.

29. Den største premien du har vunnet? 
Vant 200 kroner i Lotto en gang.

30. Liker du kaffe?
Ja. Elsker kaffe faktisk.

31. Hva drikker du helst til frokost?
Melk.

32. Norge på sitt beste?
Om sommeren. Forutsatt at det er sol, ikke regn.

33. Hva var det siste du kjøpte?
Tyggis, "Extra Ice".

34. Hva har du spist i dag?
Et knekkebrød med Philadelphia og en skive Norvegia ost.
Og litt potetsalat.

35. Nevn to historiske personer som interesserer deg. 
Elvis Presley og Andy Warhol.

36. Har du noensinne vært i en ambulanse/vært innlagt på sykehus?
Ja. Da jeg var 14 år og hadde streptokokker i halsen. Legen som kom hjem til oss snakket dessverre ikke norsk så han sendte meg av gårde i ambulanse og la meg inn for blindtarmbetennelse.... 
Mamma fikk heldigvis snakket de fra å legge meg rett i narkose, men jeg måtte ta x-antall prøver,
blandt annet en graviditetstest, før de trodde på at jeg hadde vondt i halsen og ikke magen.
Det til tross for at jeg ikke kunne prate fordi jeg hadde vondt i halsen... 

37. Vil du ha barn? 
Jeg vil gjerne gi Erico et barn siden han kommer til å bli en helt fantastisk pappa. Jeg derimot kommer til å ødelegge den lille sneipen, så på bakgrunn av det vil jeg helst ikke ha barn. Jeg har ikke styrke, intelligens eller medfølelse nok til å ta meg av andre mennesker (på den riktige måten).



38. Kan du noen andre språk enn norsk? 
Kan jo engelsk.

39. Banner du ofte?
Hele tiden. Det er foretrukket at jeg holder kjeft i større forsamlinger så jeg ikke bringer skam over følget mitt.

40. Hva var den siste gode nyheten du hørte?
At Erico ikke hadde fjernet hele skjegget.

41. Hva bruker du helst penger på?
Konserter, stand-up show og koselige middager ute.

42. Eier du dyrebare smykker?
Ja, men jeg bruker de ikke. De eneste smykkene jeg bruker er øredobber, men siden jeg er jente så er jeg visst pålagt å motta smykker til omtrent hver bursdag og julaften, så jeg har et tonn som aldri har blitt /vil bli brukt...

43. Hva er din favorittserie?
For øyeblikket: Supernatural.

44. Hva skal du gjøre i helgen?
Skal henge litt med Dennis og Moonie på fredag (tror jeg), ellers så burde jeg vel jobbe... Men det har jeg ikke motivasjon til.

45. Kan du stå på slalåm?
Nei. Jeg klarer knapt å komme meg frem på mine egne ben.

46. Hvordan imponerer man deg? 
Godt spørsmål. Erico har lurt på det i et tiår.

47. Hvor mange steder har du bodd?
Tre steder: Hurum, Lier og Drammen.

48. Fortell 3 ting som leserne dine antageligvis ikke vet om deg.  
1. Spiser omega-3 hver dag.
2. Kjent for å komme med irriterende kommentarer mens man ser på film.
3. Har talefeil, men den høres best når jeg er nervøs (eller prøver å snakke engelsk).

49. Hva har du nærmest deg nå som er rødt?
Prosjektmappene mine.

50. Er du sosial?
Nei.

 

23. Movement

23. Movement.



Odin in action.

Å ha ungene på stell

Til å være coverlåtentusiast har jeg vært bemerkelsesverdig lite interessert i musikkprogrammer som "Cover Me" og "Hver Gang Vi Møtes", sistnevnte har irritert meg spesielt fordi det er alltid, ALLTID, med en til tre idioter blandt artistene som jeg ikke tåler trynet på.
Denne sesongen er det Aqua-Lene, som til tross for en hælvetes mye skryt fra sine medkompanjonger på TV, ikke har imponert meg en dritt. Jeg vet ikke hvorfor, men det blir liksom bare for mye.
Ikke at jeg skal slå alt for hardt ned på dama for jeg har jo tross alt ikke giddi å fulgt med på alle episodene og bare sett et lite klipp her og et lite klipp der. 
Da det derimot var på tide å hylle OnklP så bunkret vi oss foran skjermen fordi da er man jo garantert god underholdning. Ikke nødvendigvis fordi jeg antok at de andre gjestene skulle gjøre noe storslagent ut av låtene hans, men det er alltid kult å høre hva den fyren klarer å lire ut av seg. Og jaggu klarte han ikke å komme med et bittelite utspill som har satt sinnet til x-antall nordmenn i kok, selv om flesteparten tydeligvis (og heldigvis) så ut til å fatte hva gutten mente.

"Skjønner ikke at folk lager unger når de ikke har alt på stell". 
BOOM. Med det utspillet klarte Onkl å tråkke rett ut i verdens verste minefelt:
Foreldrefeltet.

En samling bestående av alle disse menneskene som har spydd ut avkom uavhengig om barna var planlagt eller ei. For den kjærligheten foreldre kan føle ovenfor sitt barn overgår absolutt alt i hele verden og det skal ingen, INGEN, andre få si noe som helst om. Fordi alle barn er født elsket.
Ja... Det er jo nettopp derfor vi har omlag 100 millioner hjemløse barn på denne planeten....

Som sagt, majoriteten ser ut til å være enig med Onkl fordi de forstår faktisk at det å ha "alt på stell" ikke bare betyr at man kan prakke på ungen den nyeste teknologien, de feteste klærne, at man har hvitt stakittgjerde og en godt betalt jobb. Å ha ting på stell varierer veldig fra person til person, eller forhold til forhold, hva deres hobbyer, interesser og yrker er. Det som er viktig er å ha stabilitet. Har man en viss form for stabilitet så får man ting automatisk litt på stell. Det handler ikke om å gi kid'en alt den trenger av stæsj, men det handler heller ikke om, som enkelte tror, å overøse barna med kjærlighet.
Jeg kjenner mange foreldre som med hånda på hjertet sier de elsker ungen sin over alt på jord, og det tviler jeg heller ikke på, men de har jo en jævlig merkelig måte å vise det på der de prioriterer absolutt alt annet i livet. Og det er jo disse idiotene som skriker høyest når det kommer til slike uttalelser.
Hvem i pokker skal liksom fortelle dem at de ikke er gode nok foreldre? Også Onkl av alle folk! Hva har han på stell liksom? Det er jo nesten så jeg har lyst til å facepalme meg selv bevisstløs over idiotien.
Og ikke minst når det går opp for meg at disse folkene faktisk er foreldre. 

Selv har jeg de fleste ting ganske så på stell. Økonomisk, sosialt (ikke jeg da, men det tar Erico seg av) og forholdsmessig. Problemet mitt dessverre er jo det at jeg er en mental nutcase, ellers kjent som såkalt psychobitch, og det har aldri kommet noe godt ut av psychobitches. Hjelper det at jeg har penger, et sted å bo, fast jobb og forhold når innsiden av meg er så stappet med sinne og irritasjon at jeg vandrer rundt som en tikkende bombe?

Greia er, skal du ha et barn så må du ta deg tid til å ha barn.
Noen folk er bare sånn automatisk foreldremateriale, de har jo drømt å poppe ut kids siden de ble født sjæl. Andre får en helomvending så fort de finner ut at de har en mini-versjon av seg selv på vei og så har du jo resten av oss da. Vi som er så selvopptatte av vi knapt klarer å se forbi vår egen nese... Sjansen for at vi endrer oss er minimal så fremt vi ikke få en skikkelig vekker i trynet. Det kan jo komme i form av en unge, men hvem vet... Mange skjønner jo ikke en dritt før det er for sent.

 

22. From A High Angle.

22. From A High Angle.


Fra Balkong Venstre på Folketeateret.
Hadde magemuskel trening med Sean Lock.

Hvordan du bør ha på deg klærne dine

Vi mennesker er noen idioter.
Vi liker å tro at det finnes himmelske guder som bestemmer skjebnene våre.
Vi liker å tro at vi er i sentrum av hele universet.
Og enkelte er visst også så idioter at de trur de klarer å kle seg.
Til sistnevnte har vi heldigvis våkne journalister og såkalte "klesguruer" som kan hjelpe oss med de store, og viktige, spørsmålene i livet:

Jeg må være en ganske enkel sjel fra landet for hvorvidt skjorteermene skal være brettet opp eller ikke har aldri vært noe dilemma. Det er jo mer en smakssak enn en stilsak. Derfor har jeg heller ikke klikket meg inn på artikkelen i frykt for at jeg, i tillegg til midtlivskrisa, skal havne i fullstendig motekrise.
Jeg hater nemlig å ikke kunne brette opp armene mine uavhengig om jeg har på skjorte, cardigan eller genser. Jeg må rett og slett bare leve i uvitenhet og håpe at mine oppbrettede armer ikke setter sinnet i kok hos noen fashionistaer. Og nei, trekvartarm er uaktuelt. Da føles det jo som om man fryser.

På en annen side så ser det derimot litt lysere ut på motefronten:



Slengbuksa er på vei inn igjen!
Det var mitt favorittplagg frem til midten av tyveårene. Da sa bruken stopp siden jeg rett og slett hadde brukt opp alle slengbuksene mine (de var utvasket og gjennomhullet alle sammen...) og det var fullstendig umulig å få tak i nye siden hipstermoten var på vei inn og fylte butikkene med all slags trange og ubehagelige bukser. Jeg ble rett og slett tvunget til å begynne å bruke bukser som var trange nederst på beina, og nå har jeg knapt andre type bukser. Men hvis jeg begynner å bruke slengbukser nå...
Da følger jeg jo atter en gang en trend. Og slikt liker man jo ikke.

"Behind I'm boycotting trends
It's my new look this season"

Spellemannspisset

I helgen satte jeg meg ned for å se på Spellemannsprisen. I likhet med alt annet i livet har jeg aldri vært noe særlig begeistret for utdelingen da jeg sjeldent er enig hvem som blir kåret til vinnere.
Jeg opplevde den samme irritasjonen i år.

Årets skandale lå jo helt klart i "Årets låt" kategorien hvor Admiral P stakk av med seieren isteden for Onkl P, og jeg i likhet med resten av Norge satte øl'en i halsen og skrek til TV'en: "HVA FAEN?!".
"Engel" var en landeplage. "Styggen på ryggen" kunne jo halve Norge relatere seg til. Vi har knapt startet 2014 og årets musikalske skandale har allerede inntruffet. Men som sagt, jeg er jo vant til at Spellemannsjuryen "alltid" velger de dårligste alternativene. Jaa9 og Onkl skulle vunnet i fjor. Og det samme med Mikael Paskalev, som var noe av det friskeste i norsk musikk året 2013.

Men man skal ikke klage på alle valgene til juryen.
Thea Hjelmeland stakk jo av med en pris og årets hederspris gikk jo tross alt til Morten Abel,
selv om enkelte har uttrykket en viss irritasjon over sistnevnte. Sigrid Hvidsten skrev i Dagbladet at hun ikke fattet hvorfor han ble hedret nå siden han ikke har gjort en dritt relevant i 2014, et irriterende argument siden hele hederspriskategorien går ut på at man ikke trenger å være relevant. Man skal jo hedres for alt det man allerede har gjort, uavhengig om man har vært inne på Topp 20 lista det siste året eller ei. Men hvis man absolutt skal snakke om relevans så må vel Abel være en av de mest relevante artistene som har stukket av med den prisen. Eller er det bare jeg som innbiller meg at tidligere vinnere av denne kategorien har vært både døde og godt pensjonerte? 

Dessuten var det jo sikkert ekstra morsomt for Abel å vinne denne prisen på hjemmebane.
Utdelingen ble visst holdt i Stavanger Konserthus. Dette har jeg bare lest meg til for via TV-bildene fikk jeg inntrykk av at hele utdelingen ble holdt i en uorganisert og møkkete bakgate.
Det var absolutt ingenting imponerende med lokalene og absolutt ingenting som tilsa at det var årets gjeveste prisutdeling i musikkbransjen som ble avholdt. Det var kjedelig, rotete og flatt.
Det hjalp jo heller ikke at vertene Mona B. Riise og Jenny Skavlan virket i overkant kleine der de sto og virket i overkant ydmyke over alle de fantastiske artistene som var tilstede. Joa, det er vel greit å ha litt ærefrykt når man skal dele ut Norges gjeveste musikkpriser, men det var jo så flatt at jeg sovnet. Helt seriøst. Jeg skvatt litt til hver gang Jennys sjokkrosa kjole skred over TV-skjermen, men selv ikke det var nok til å holde øya oppe. Våknet to timer senere, relativt uthvilt, så det var jo godt for no.

 


Foto: The Hjelmeland

Another Brick In the Wall

Jeg har ofte sagt at jeg har møtt veggen. 
Igjen sitter jeg med følelsen av at dette har skjedd.
Men jeg har jo egentlig ikke møtt veggen.
Jeg har bare lagt på nok en tung bautastein på veggen jeg selv bygger.
En ustabil vegg. Klar til å ramle sammen når som helst. Og når det skjer så vil jeg selvfølgelig stå rett ved siden av og bli truffet av hver bidige stein på vei ned.

Jeg hadde planer forrige uke. Jeg hadde planer for helgen.
Men jeg gjennomførte bare en brøkdel. Så vidt. Og det innebar å sitte på ræva og spille "Trivial Pursuit" mens jeg drakk øl. Av alle ting i livet så virker det lettest å gjemme vekk alle sorgene i bunnen av en flaske. For jeg orker jo ikke noe annet. Og det gir meg så utrolig dårlig samvittighet.

I dag tidlig sto jeg med ryggen til speilet igjen mens jeg pusset tennene.
Det har blitt en farlig uvane i de tyngste stundene.
Jeg har alltid hatt problemer med øyekontakt. Det å tillate å la andre se hvem jeg egentlig er.
For øynene avslører sånt, ikke sant. Så jeg ser alltid en annen vei. Fort.
Så ingen kan se lenge nok til å skjønne hvor falsk jeg er.
Så jeg kan klare å bevare løgnen om meg selv. Det såkalte imaget.
For det er bare et image og det er ingenting annet enn falskt.
Jeg vet ikke om noe med meg som egentlig er ekte. Sant.
For jeg er jo aldri ærlig med meg selv.

Ærlighet varer lengst. Var det en eller annen dust som sa.
Jeg har fortsatt til gode å få noe godt ut av ærligheten. Andre karakteriseres som sterke, kreative og talentfulle der de går sin egen vei, men de har vel valgt den riktige retningen. Jeg velger jo bare sånne rare og underlige ting som ingen skjønner noe av. Som ingen vil bry seg om. Så hvorfor gidde?

Jeg ville at 2014 skulle bli et oppløftende år.  
Året hvor jeg skulle skape noe nytt, gå ned i vekt og generelt bare gå inn i 2015 og ha det bra.
Siden første januar har jeg egentlig ikke gjort noe annet enn å grine.
Jeg har badet i egne tårer og selvmedlidenhet. Trøstespist meg feitere. Tatt avstand fra all menneskelig kontakt såfremt den ikke har blitt trøkket opp i trynet mitt. Stirret i veggen. Pratet med meg selv i desperasjon over å ha noen som forstår. Ligget på gulvet i dusjen og skreket i sinne og frustrasjon. Jeg har kastet tomflasker i veggen. Kloret meg selv til blods under de verste rundene.
Jeg kan ikke lenger legge skjul på at jeg lider. At det føles så jævlig vondt.
 2014 ble det året hvor jeg nok en gang gjorde alt for andre.
Ingenting for meg.

Jeg ga det noen usle forsøk, men de dagene jeg endelig var alene ble brukt til alkohol og apati.
Drikk og stirre. Drikke og stirre. Drikke og stirre. Tenke. Gråte.
Jeg har knapt orket å skrive. Det jeg elsker mest er så forhatt av de rundt meg at jeg holder det hemmelig. Utenfor. Jeg er alt for negativ til at det kan roses.
Svart humor trodde jeg det kaltes, men det er bare jeg som beviser at jeg ikke er riktig nagla.
At det er noe galt med meg som ikke er sånn som deg.

Jeg kan ikke leve sånn. 
Etter hva andre mener jeg burde.

Så jeg har sagt opp jobb nummer to. 
Jeg hadde aldri noen interesse i første omgang. Jeg ville skape noe for andre og jeg forventet en gjensidig interesse. Det skjedde aldri og jeg kan ikke tillate meg selv å fortsett bare fordi noen andre vil. Jeg er lei av å jobbe hele dagen bare for å sette meg ned å jobbe ennå mer. Jeg vil ikke. 
Jeg hater det.
Det finnes enkelte som jubler over denne avgjørelsen. At det vil gi meg mulighet til å tenke på de riktige tingene i livet. Som det å få giftering på finger'n og en bolle i ovnen. Jeg er ikke særlig fan av boller, men som de fleste andre ting så liker man jo gjerne det man har laget selv. Men det forutsetter at man liker seg selv og har troen på at det man gjør er riktig.
Jeg har ingen tro på meg selv. Ikke noe håp om at jeg kan gjøre noe godt her i verden.
Jeg tørr ikke tenke på hvordan denne psyken vil bli om man krydrer den med tusenvis av hormoner. Herregud. Jeg kommer meg jo knapt gjennom en runde med mensen uten å bli lagt inn på Lier.
Jeg må få ting på stell.

Men hva om det aldri skjer?
Hva om jeg er skadet for livet? Ødelagt innvending?
Damaged goods med shitloads av bagasje.... Bare sånn for å putte litt ekstra smør på flesket...
Hva om jeg aldri kan bli sånn normal?

Muslimjævel

Jeg er ikke særlig begeistret for Islam.
Eller kristendommen, jødedommen, hinduismen. Selv ikke buddhismen er jeg spesielt begeistret for.
De er alle religioner med både gode og dårlige verdier. De ivaretar verdenshistorien og tradisjoner.
Det samler folket og det samler de troende. Alt i alt så burde jo religion være gull, men totalt sett klarer jeg ikke å se på det som noe annet enn ødeleggende. En unnskyldning for at enkelte får operere som de selv vil. Undertrykke de svake og de skammelige ikke-troende. Jeg blir kvalm av å høre om Gud, Allah, Jehova eller hva pokker de kaller den gode energien som er lik for oss alle, uavhengig av hva den heter.

Vi mennesker er nemlig idioter.
Vi innbiller oss selv at hele verden fungerer etter den samme bevisstheten som vi lever i.
Vi gir både dyr og guddommelige krefter menneskelige egenskaper, som om de tenker og oppfører seg likt som oss. De gjør ikke det. Den kosmiske guddommeligheten ligger langt forbi vår fatteevne.
Det at mennesker dreper i Guds navn er bevis nok på at menneskeheten ikke har skjønt en dritt.
Ikke en jævla dritt.

Religion har skapt mer bråk enn den har gjort godt i mine øyne, men det betyr ikke at man skal dømme alle troende av den grunn. Det er som å kalle enhver tungrocker for satanist bare fordi han er kledd i svart og har en overdreven bruk av nagler. Det økende hatet (er det økende? Jeg vet ikke, men det føles sånn.) mot muslimer etter Paris-terroren bekymrer meg.
At en TV-journalist blir kalt "muslimjævel" på direkten fordi han er mørk i huden.
For den lille drittungen som ytret det stygge kallenavnet hadde ingen anelse om hvorvidt journalisten var muslim eller ikke. Alt han så var huden.
Vel. Journalisten er så vidt jeg vet en muslim, men det har jo faktisk ikke en dritt å si.
Det er ikke hans feil at det finnes terrorister som dreper i Allahs navn.
Det er ikke hans feil at det finnes mennesker som misbruker Islam.

Men det er du, kjære lille drittunge som syns det er tøft å skrike "muslimjævel" på TV....
Det er sånne som deg som er problemet.
Ignorante idioter som drar alle folkeslag, raser og religiøse tilhenger under en og samme kam.
Som klager over at "de jævla muslimene ikke skjønner en dritt" og så sitter du der selv med ditt eget hode trykket så langt opp i ditt eget rasshøl at du har klart å bytte ut alle hjernecellene dine med din egen bæsj. Tror du disse terroristene tenker noe annerledes enn deg? For i likhet med deg så retter de alt hatet mot en folkegruppe, et folkeslag, en verdensdel. De sitter på lik linje med deg og fordømmer folk som ikke har den samme troen og de samme meningene som dem selv. At de har svaret på alt. Kan alt. Vet alt. Og at ingen andre fortjener å leve om de ikke er prikk lik en selv. Vær så snill og forklar meg hva det er som gjør deg så himla mye bedre enn disse "muslimjævlene".

Jeg blir flau.
Det er ikke lenge siden jeg hørte at "i Norge er vi siviliserte og da har vi ikke plass til sånne sotskaller." En fullstendig usivilisert setning. Som om man ikke har sjans for å bli et "ordentlig" menneske så lenge man har en hudfarge eller har vokst opp i krig og elendighet. Joda. Det er mange huller i vår innvandrings - og intergreringspolitikk, men jeg begynner å bli lei av at det er innvandrerne som får skylden for dette. "De får mye mer penger av Nav enn det jeg gjør!" Ja, jeg er enig. Det er ikke riktig, men det er ikke innvandrerens feil. Det hjelper ikke å slenge dritt til dem. Eller klage over at de sniker til seg det ene etter det andre når omtrent hver eneste nordmann hadde gjort det samme sjæl om de fikk sjansen. Og dessuten... Kritikken hagler nesten utelukkende mot muslimer og andre med en hudfarge som er annerledes enn vår egen. Det er da vitterlig en haug av andre europeere som benytter seg hyppig av Nav her til lands, men det er jo ikke så viktig. De er jo ikke muslimer. De er jo ikke en del av denne religionen med mer enn en milliard medlemmer. For i Islam der er alle medlemmene helt like. De har de samme meningene, de samme målene og det samme hatet. De må bort. Vekk. Og jeg blir flau.

For greia er: Hvis ikke vi, priviligerte nordmenn som har vokst opp i trygge og gode omgivelser, kan legge vår egen uvitenhet og vårt eget hat til side, hvordan kan dere da forvente at de som har vokst
opp i krig, elendighet og opplevd urett, skal legge sitt hat og sin uvitenhet til side?
 Hvordan kan dere forvente at de skal lære når dere ikke har lært en dritt sjæl?

Lufta er faktisk for alle.

Meddle In

Det er noen sosiale normer her på arbeidsplassen som jeg ikke forstår og som jeg finner uhyre irriterende... Det er så mange som blander seg inn i samtaler de ikke har noe med! 
Dette har plaget meg i åresvis, men problemet har blitt mye større nå som jeg er nødt til å dele kontor med en kollega. Selve kontordelingen går veldig bra. Vi har jobbet sammen i en evighet, kjenner hverandre godt og har en god tone. Vi kan både skryte og klage til hverandre om både jobb og livet generelt, og de første ukene i det nye samboerskapet gikk vel i stor grad bare ut på å bare skravle (dette har heldigvis roet seg litt ned nå slik at vi faktisk får jobbet). Kjempekos, bortsett fra et par forstyrrende elementer her på bygget som ikke skjønner at hvis samtalen ikke omhandler jobb så burde de bare gå videre. MEN NEI DA. De står faen meg utenfor døren og LYTTER til de finner et passende tidspunkt å hoppe inn i samtalen på. Hva de sier får jeg aldri med meg siden det kommer en høy og skjærende skrikelyd inne i hodet mitt som overdøver alle ordene som kommer ut av kjeften deres. 

En ting er å gå tilfeldigvis forbi og slenge seg med i en samtale, men selv her burde folk bli litt flinkere til å skru på de sosiale antennene. Ikke at det hjelper folket på bygget som står og VENTER til det dukker opp et passende tidspunkt for dem til å skjære av vår snakk og komme med noe fullstendig uinteressant om deres eget liv. Som f.eks han ene fyren her som elsker katter og hater hunder. Det er ikke noe galt i det, men jeg fatter faen ikke hvorfor han skal blande seg inn i alle samtaler som omhandler bikkjer bare så han kan understreke hvor ekle han syns de er.
JADA! VI HAR SKJØNT DET! GÅ VIDERE! 
Jeg vil gjerne fortsette å snakke om hvor fantastisk og smart bikkja mi er (noen ganger. Jeg klager jo mest over hvor tjukk i huet bikkja er, men det vil jeg jo helst ikke at han hundehateren skal høre.).

 Personlig pleier jeg å bare gi disse menneskene blikket før jeg melder meg ut av samtalen
og fortsetter å jobbe. Snakker vi jobb så kan jeg egentlig ikke klage på avbrytelsen, vi sitter jo tross alt på arbeidsplassen, men hvis praten gjelder helseproblemer eller familieproblemer av det mer intime slaget så blir jeg rett ut forbanna over at folk skal kaste seg inn i samtalen og snakke om sin egen rennaræv eller hvor syk i hodet filletanta deres er. Eller ennå verre:
De graver og spør om mine problemer.
Greit nok at de ønsker å dele sin egen informasjonen med andre, men jeg ønsker ikke å dele min livshistorie med dem. Jeg vil selv velge hvem jeg ønsker å betro meg til, men selv det å gi folk en kald skulder ser ikke alltid ut til å fungere. Et par dager etter så sprader de inn på kontoret som om man er bestevenner for å ta en oppfølgingssamtale... "Er det fortsatt drama i familien eller?"  
Det skal sies at om blikket ikke fungerte i første omgang så er det så effektivt i andre omgang at det sjeldent går videre til omgang nummer tre... Men folkens... Vær så snill... Know your boundaries.

 



Skuffa

Jeg er så skuffa!
Til å være sinnablogger, sminkehatende, jentekritisk og generelt bare deppa finner jeg overraskende nok glede i enkelte overpositive mennesker (er jo tross alt sammen med en optimist som ALLTID er glad. Og ja, jeg finner det selvfølgelig veldig irriterende til tider, men han har sin sjarm.)
som blandt annet Fotballfrue (eller Caroline Berg Eriksen som bloggen heter nå.
Hun fjernet navnet "fotballfrue" fordi hun ønsket å være noe mer enn bare dama til han fotballspilleren som ingen vet hvem er.). Hun har en irriterende perfekt tilværelse, men det er jo tydelig at hun legger ned både tid og energi i å få det slik og da kan man jo egentlig ikke gjøre stort annet enn å klappe i hendene, bøye seg i støvet og alt det der.
Mest har jeg likt at hun til tross for sine 12kg og perfekte hud har kjørt en hardnakket linje om at det er viktig å være seg selv, uansett størrelse, form og ansikt. Hun har frontet sunnhet, ikke tynnhet. 
At det ikke spiller noen rolle hvordan du ser ut så for det jo det indre som teller, det å være blid, hyggelig og all den dritten der. Og for ei rugge på 75kg så øyner man jo nesten et lite håp selv der man sitter å scroller igjennom bloggen hennes. "Jeg og kan få det bedre om jeg bare viser littt mer livsglede, trener litt mer, spiser sunnere og blir flink med sminke.". Vanligvis faller jeg hardt og brutalt ned i en dam av selvmedlidenhet og selvhat hver gang jeg kommer over en blogg som er administrert av et tilsynelatende perfekt menneske, men det har ikke vært tilfellet med Fotballfrue. Jeg har av en eller annen grunn innbilt meg at dama er både ekte og ærlig. At hun bare er en sånn person som har alt på stell, er stolt av seg selv og tar enhver utfordring på strak arm. At hun, som alle andre, har pyntet litt på sannheten har jeg forøvrig tatt for gitt. Jeg tenkte vel bare at det var mer i form av at hun, som en god del andre, bare fjerner alt rotet vekk fra kameralinsa og tar bilde av det ene hjørnet i rommet som faktisk er ryddet. At alle de små tingene i hverdagen blir pyntet litt på.

Så da blir man jo überskuffet når man oppdager at denne "elsk din egen kropp"- dama ved gjentatte ganger har retusjert vekk det lille hun kan ha hatt av fett på kroppen.
Jeg skal jo selvfølgelig ikke si så mye. Skal jeg ta bilder av meg selv så er det "the fat girl angle shot" som gjelder, og da ender jeg stort sett opp med å bare ta bilder av en liten del av trynet mitt.
Resten får jo ikke plass i kameralinsa. Og den lille fliken man har tatt bilde av må jo redigeres ut av ville hælvete i instagram før det kan se dagens lys. Det er jo selvfølgelig veldig lett for meg å innrømme at bildene mine er redigert, jeg har jo strengt tatt ikke noe valg da bildene som ligger på internett er så langt unna sannheten som overhode mulig (jeg er faktisk livredd for å dukke opp i en eller annen meme hvor det gjøres narr av trynet mitt. Har ikke sett noe til det ennå, men jeg er sikker på at de finnes der ute.), men det er vel kanskje derfor jeg blir ennå mer forbanna over dette stuntet til Fotballfrue.
For er det i det hele tatt noen som hadde lagt merke til det hvis hun ikke hadde redigert de?
Mest av alt er jeg jo forbannet over at hun har løyet om det. Nektet for at hun har redigert seg selv.
I følge henne har hun jo bare justert litt på fargene og skyggene. Men det viser seg at både hud og "fett" har blitt fjernet og endret. Og hun har nektet. Og jeg hater henne litt for dette nå.

 I dag er de fleste forbannet over at Fotballfrues ukjente fotballspiller av en mann har lagt igjen kommentarer på bloggen hennes under falsk navn for å forsvare henne når hetsen har gått som verst. Jeg skjønner ham vitterlig godt. Kommentarfeltet på bloggen hennes er til å spy av, og da spesielt etter at datteren deres ble født. Det er jo rett og slett skammelig at folk får seg til å spekulere i at barnet har både hjerneskade og downs syndrom fordi Fotballfrue ikke trøkket et kamera opp i trynet hennes med en gang hun var født og postet det på bloggen. Det verste er jo at det er helt tydelig de samme menneskene som holder på og det er forståelig at begeret renner over. Men hva er poenget med en utdannelse innenfor journalistikk og en egen medieplattform når de ikke bruker den, selv når de gjelder de mest ubehagelige sidene av livet? For ekteparet Eriksen har tydeligvis funnet det bedre at ektemannen har tatt opp kampen i kulissene enn at Caroline selv har tatt det opp på bloggen.
For det virker som hun aldri tar opp noe sensitivt på bloggen hvis ikke the shit hits the fan først.
Men hva betyr det egentlig i det store og hele? Det er jo bare et I-landsproblem ifølge dem selv,
men det er selvfølgelig lett å bagatellisere slikt selv.

Det er ingen stor ting at Fotballfrue tok vekk en liten bit av låret sitt eller at ektemannen forsvarte henne under falsk navn. Problemene dukker opp når de ved første konfrontasjon nekter. Blånekter faktisk.
Og det triste med dette er at jeg sitter igjen med et snev av skepsis. Hun har aldri innrømmet en løgn så fremt de ikke har blitt tatt i den og da blir det vanskelig å lese bloggen med samme iver og glede. At jeg nå blir litt småkvalm hver gang jeg ser et bilde av henne med et ribbein eller kragebein stikkende ut. At jeg tenker "fuck deg" hver gang hun skriver at størrelse ikke er viktig og at man må være seg selv.

For hva er poenget med å kjøre linja "jeg er ærlig" når man ikke er det?
Jeg kan med hånda på hjertet fortelle "alle" dere lesere at jeg langt i fra er ærlige med dere.
Jeg gidder selvfølgelig ikke spy ut av meg hver eneste følelse og opplevelse jeg har i livet.
Jeg anser ikke det at jeg får lov til å blogge som et privilegium. Det er nemlig helt gratis å melde seg inn på blogg.no. Det er ingen opptaksprøver. Ingen innmeldingsavgift. Det er en plattform som gjør det mulig for meg å dele det jeg vil med dere. Det står ingenting i vilkårene om at man må blogge flere ganger daglig, fortelle hver bidige ting man gjør og være brutalt ærlig om alt og alle rundt seg.
Men jeg vet det finnes nok av dere stalkerbitches der ute som tror at dette er tilfellet.
At bare fordi man melder seg inn i det store internett så skal man legge ut ALT.
Alt fra antall konsumerte karbohydrater til hvor hard bæsj man får av jernpiller. 
For hvis det er noen som burde føle seg privilgert i bloggverden så er det deg som leser.
Det er du som skal være glad for at noen gidder å skrive den dritten du liker/hater lese.
Du kan selvfølgelig ønske deg et nærmere innsyn i vedkommendes liv, ja til og med ønske at de kanskje ikke var fullt så åpne om sine kroppslige funksjoner, men vet du hva? Det er ikke opp til deg.

Så jeg kan forstå hvordan disse toppbloggerne har en tendens til å bikke under for presset.
Forstå, men ikke godta. Og spesielt ikke når man bare burde lagt seg flat og sagt beklager. For det er ikke bare en beklagelse. Det er et "beklager for at vi gjorde dette, men... bla bla bla...".
Og alt som kommer før ordet men betyr jo egentlig ikke en dritt.

Hælvetesdagen

Det er mandag. Snø på veiene, kulde i lufta og mandag.
Jeg hater mandager.
Det finnes ikke nok stygge ord i verden til å beskrive følelsen som brer seg utover søndagen.
Følelsen av at roen snart er borte, hælvete er på gang igjen og alt man ser for seg er fem nye dager med smerte og mas, innledet av den o'så forhatte mandagen. Hælvetesdagen.
Eller "begynnelsen på resten av mitt liv" som disse overpositive menneskene liker å spy ut av seg på denne brutale starten på uka. "Det er ikke mandagen det er noe galt med, det er jobben din."
Sier de mens de plystrer videre der de svever rundt på en rosa sky full av marshmellows og sukkerspinn. "Vi har alle problemer, det er ikke bare deg." Synger de muntert ut som om det er noe som helst hjelp i en slik uttalelse. "Vi er alle sammen om dette livet." Og jeg får lyst til å slå.
Det er ikke rart det blir krig i verden, tenker jeg.

 



 

Monthly Status - January 2015!

(Rapporten fra November.
Droppet rapporten i desember.
Den ble for depressiv.) 

  - No Junk/ Lite mat generelt/ Lage mat 
Det har vært jul. 'Nough said.
Så nå er jeg (og resten av verden) på diett (igjen).
Har allerede gått ned 1,5 kg siden helga, så ingen dum start. 

Og så må jeg ærlig innrømme at jeg trodde pescatarismen skulle få en brå slutt da ribba, medisterkakene og pinnekjøttet ble servert. Fikk litt vann i munnen ved første øyekast, men den følelsen gikk fort over. Hadde mer enn nok med å dytte i meg diverse tilbehør samt rakfisk. 


Julebakst!


 - Fikse Håret
De siste ukene har jeg kjørt på med hårkur og droppet hårstrikken.
Det har ført til at håret er litt mindre huldreaktig, men det ser fortsatt ut som jeg er rammet av hårkreft.

- Sminke
Prøver å legge på ei maske hver morgen... Sjeldent det blir gode resultater,
men takket være "Eyes Right" fra Lush så føles det i det minste ikke så ubehagelig.
Bortsett fra det så har jeg et pågående prosjekt om å få de knallgule tennene mine en anelse hvitere.

Og ja... Har akkurat gått til innkjøp av en rynkekrem... 

 - Klær
Det kroppslige forfallet er nå så ille at det ikke går ann å reparere skadene med klær.
Uansett vinkel, uansett plagg... Resultat: Helt jævlig. 
Det blir jo litt verre i jula med alle selskapene og slikt. Det forventes jo at man pynter seg og jeg feiler gang på gang. Enten går jeg helt overboards og ender opp med å se ut som Edina fra "Absolutely Fabolous" eller så tar jeg tar en helt plain Jane. Personlig foretrekker jeg sistnevnte.


Fikk ny lue til jul fra Mamma'n.


  - Stå opp 
Jeg hater å våkne.
Her om dagen drømte jeg at jeg ble levende begravd, og i drømmen så klarte jeg ikke å skrike.
Forsøkte av alle krefter og det endte opp med at Erico vekket meg siden jeg lå å skrek (pep) i søvne.
Selv da ble jeg forbannet over at jeg våknet.


- Trening 
Haha.
Men vi har gått litt turer i det siste. Digg.

- Frimerker
Hæ?

- Rydding 
Før jul hadde vi en belgier på sofaen og dette trigget i bitteliten grad husmorinstinktene mine...
Hver dag da jeg kom fra jobb så støvesugde jeg leiligheten, ryddet og vasket baderommet.
Det er ikke mye som trigger ryddelysten min, men jeg har nå oppdaget at (kjente og) ukjente pubes er et godt bidrag til dette.

 - Bloggingen 
Det har skjedd ganske mye dritt jeg gjerne skulle skrevet om, men som blogger så skal man passe seg for å skrive for mye om alle andre. Så jeg kommer isteden til å øke den "hakke på seg sjæl" skrivinga som jeg stort sett holder på med for å få ut litt frustrasjon. Og hvis noen har problemer med det så får de bare stikke. Jeg er drittlei av å holde kjeft fordi andre ikke liker at jeg ikke liker meg sjæl (WTF). 

 - Familie og venner
Det har vært en del drama i jula, men stort sett har det vært hyggelig. Jeg har kost meg i de selskapene jeg har vært i, problemet er at jeg som regel bekymrer meg for andre medlemmer i familien og får dertil problemer fordi jeg gjør det. Alt i alt så gikk det vel bedre enn forventet.



I vennegjengen hadde vi også en uhøytidelig dorullnissefest helgen før jul samt at vi feiret nyttårsaften til sammen. Med på nyttårsfesten hadde vi også med oss J-Man og Malaria-Emil.
Det ble en koselig feiring med masse god mat og drikke.  

- Hyggelig
På julebordet:
"Du er en skikkelig bitch, men jeg skjønner hvorfor du må være det."
Aaaw. For en snill kollega jeg har.
Det sier i grunn alt.

 

Les mer i arkivet » Mars 2015 » Februar 2015 » Januar 2015
zena zuza

zena zuza

30, Drammen

En treg sjel som tusler langs livets landevei uten noen spesiell destinasjon i tankene. Alt jeg gjør er tilfeldig. Spammere vil få ubehagelige tilbakemeldinger. leser dette tullet her akkurat nå.

bloglovin

Kategorier

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits