zena zuza - en slags oppsamlingsplass.

The Social Experiment

I år (tidligere denne uka) utførte jeg ett lite sosialt eksperiment, sånn ut av ren nysgjerrighet, og fordi jeg syns at Facebook på mange måter har ødelagt hele konseptet med det å ha bursdag. For alle.

For før måtte man jo faktisk vite når folk hadde bursdag. 
Man måtte huske på alle datoene selv (dvs lagre all informasjonen i våre egne hjerner). Venner, klassekamerater og familiemedlemmer... Bursdagene ble møysommelig notert ned i de samme bøkene hvor man skrev ned både adresser og telefonnummer, for slike ting måtte man jo også huske på selv.
Lurer man på hvor noen bor nå, eller telefonnummeret deres, så sjekker man bare gulesider.no (altså, man hadde også gule sider lenge før internett kom. Det var en svær, gul bok med tusenvis av telefonnummer, men hvis du ville ha tak i en kamerat, eller ditt daværende kjærlighetscrush, så måtte man vite hva foreldrene til vedkommende het for å kunne finne frem telefonnummeret). 
Var man ekstra heldig hadde man en av de kule skoledagbøkene ("Topp", "Penny" og "Pusur" lå på skoldagboktoppen da jeg var ung... Tror mange av de gamle skoledagbøkene mine ligger oppe på loftet hos pappa. "Gleder" meg til å lese i de...). Og der skreiv man jo selvfølgelig også ned bursdagen til alle andre man kjente, eller bare de man visste om (hvis de var søte eller kule), og dette var rutiner som ble gjentatt år etter år. Og mange av de datoene sitter enda. Jeg husker fortsatt bursdagene til samtlige elever på Hurum ungdomsskole (og slitne klubbgjengere) fra slutten av 90-tallet. Og de nye bekjentskapene fra VGS på starten av 2000-tallet. 

Og så kom Facebook.
Det var jo så hendig. Ett online samfunn som samlet alt man trengte å vite om sine nærmeste (men som egentlig viser oss mest av det man ikke trenger å vite). Den holdt styr på hvor folk bodde (og etterhvert hvor de befinner seg til enhver tid), den fortalte oss hva folk tenkte og følte (dessverre), hva de hørte på av musikk, hvor de gikk på skole, hvor de jobbet og når de hadde bursdag.
Og som en ekstra påskjønnelse fra Facebook (for å genererer masse klikk og trafikk) passet de på å annonsere bursdagen din til alle vennene dine slik at de kunne sende deg masse hyggelige meldinger og gratulasjoner. 

I begynnelsen var det superstas.
Første gangen jeg hadde bursdag på facebook så fikk jeg over hundre bursdagshilsninger! Det hadde tatt meg ett tiår å klart noe sånt på egenhånd, men takket være facebook så satt det altså en hel masse folk der ute og visste at det var min dag. Det var jo så utrolig. At så mange mennesker tenkte på meg.
Og så trengte man jo ikke å tenke seg veldig nøye over når andre hadde bursdag, facebook sa jo i fra! Så da var det jo bare å løpe ut å kjøpe gave og pils så fort facebookpåminnelsen kom.

Etter noen år begynte den stasen å dabbe litt av.
Og jeg må innrømme at det skjedde samtidig som vennelista økte.

For man tenker jo at facebook er for de nærmeste, men sånn er det jo egentlig ikke.
De fleste har garantert ett par hundre mennesker på vennelista si, selv har jeg 488 (!!) personer. På stående fot kan jeg ikke gjøre rede for hver og en av de. Men alle de er jo heller ikke den indre kjernen. Det er 488 individer jeg har møtt på i løpet av livet; det er sånn vennelista på facebook fungerer nå om dagen.

Takket være facebooks "HEEEY, vennen din har bursdag, skriv HER" får de fleste av oss hundrevis av gratulasjoner på bursdagen vår. Og det er jo fint. En side av meg (den positive) fant det koselig, en annen side av meg (den negative) fant det litt ubehagelig. For hvor ble det egentlig av alle gratulasjonene fra den "indre kjernen"? Scrollet man lenge nok i feeden så fant man de til slutt, stappet mellom han du var på leirskole med i '95 og ei som du møtte på logistikkurs i '04. 
Det føltes litt som å grave etter gratulasjoner.

 Så da årets bursdag kom tok særheten min tok over.
Etter noen enkle klikk inne på facebookinnstillingene var fødselsdatoen min skjult, feeden stengt og tagging av navnet mitt umulig. Jeg både gruet og gledet meg til resultatet. Poenget med eksperimentet var jo nettopp det å bevise at uten facebookpåminnelsen så kom bursdagen min til å gå i glemmeboken, så jeg gledet meg til å få rett. Men jeg gruet meg til følelsen av å være glemt.  

Moonie postet ett innlegg på facebook som resulterte i at en av hennes gamle klassevenninner gratulerte meg via messenger (derav taggeavstengningen. Den hadde jeg egentlig glemt) samt bestekameraten hennes. Etter det kom det tekstmeldinger fra mamma, svigers og en telefon fra pappa og farmor. Frokost på senga fra Erico selvfølgelig, men ellers var det helt stille. Bortsett fra ett bursdagskort fra Ellos, en sms fra OneCall og en hilsen fra Markus Henriksen via Norsk Tipping og Landslaget på mail (godt at de klarte å treffe med en eks-RBK spiller!).

Eksperimentet mitt var en suksess!


Gratulerer med dagen!

Sov godt kjære Baye

Det er bare noen uker siden vi fikk vite at du hadde gått bort.
18 september valgte du å forlate denne verden. 

Du var alltid en sånn melankolsk sjel du, Baye. Du hadde de drøyeste vitsene, den svarteste humoren og det vakreste sinnet. Takket være deg kan jeg fortsatt de fem første grepene til Metallicas "Nothing Else Matters". Takket være deg opplevde jeg mye latter, gode stunder og varme klemmer. For du var ikke redd for å gi kjærlighet, det er bare så ufattelig synd at du ikke klarte å ta den ordentlig i mot. 

Ditt valg stikker dypere i meg enn hva jeg først trodde.
Det var ingen overraskelse, at det var deg.
At du en dag ikke lenger klarte å kjempe mot demonene dine enda du hadde så utrolig mye å leve for.
Jeg kunne ønske jeg kunne fått noe svar fra deg nå. Ble det bedre? Ble det stille?

Jeg er så ufattelig glad i deg, Baye.
Vi så hverandre sjeldnere og sjeldnere, men da jeg takket farvel til jobben for noen uker siden så var en av sorgene det at jeg ikke lenger kunne dumpe innpå deg på bussholdeplassen. Tre dager senere kom den vonde beskjeden om at jeg aldri kan dumpe borti deg noe som helst sted igjen.
Vel, ikke før du snart skal introdusere meg til Jimi Hendrix. 

 



Fred Christian "Baye" Sagar
13.03.1983 - 18.09.2016

 

Gullkorn Part 15 - The Grey Areas



 

Feety

Da jeg var liten var Mamma ganske godt kjent for å være "den gærne, barbeinte dama". 
Fra mars til september gikk hun konsekvent uten sko, bortsett fra hvis hun skulle på festligheter, da dro hun som regel på seg noen monstre av stiletthæler, som for kvelden gjorde at hun ble "den gærne dama med de høye stiletthælene".
Hun er forøvrig fortsatt gal og går fortsatt barbeint på "sommerstid".
Stiletthælene har hun lagt litt på hylla.

Selv var jeg aldri spesielt glad i å gå barbeint bortsett fra på stranda og i myke gressenger.
Men det endret seg da disse føttene her forsvant fra jordens overflate:


Den gærne, barbeinte fyren.

ForShow gikk bort fra oss vinteren 2015 mens han var på reise i Mexico.
Av ulike årsaker tok det måneder før legemet hans ble returnert til Norge, så det ble ikke avholdt noen begravelse før sommeren samme år. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å gå barbeint i begravelsen, sånn for å føle en siste nærhet til den gærne, barbeinte fyren i vennegjengen vår. Den nærheten ble forsterket da det viste seg at seremonien ble holdt ute, og jeg kunne stå der å si ha det med vind i håret og gress gjennom tærne.
Jeg gikk stort sett barbeint den dagen.

Og siden har skoene kommet av så ofte som mulig.
Fra før har jeg jo vært en ivrig tilhenger av flip-flops, og de brukes fortsatt godt om sommeren, men all den barbeinte vandringen sommeren 2015 førte til at jeg fikk et noe anstrengt forhold til sokker. Som om det ikke var anstrengt nok fra før (i form av at jeg kun bruker hvite tennissokker, kan ikke ha på meg to ulike sokker selv om de skjules av sko og hvis jeg har sovnet med sokkene på så føler jeg ikke at jeg har fått ordentlig med søvn. Sex med sokker på er selvfølgelig også helt uaktuelt. Selv for Erico.). Nå føles sokker veldig klaustrofobisk. Jeg klarer knapt å ha de på meg innendørs lenger, noe som egentlig ikke er en uting fordi føttene har godt av å få luftet seg. Det å gå barbeint skal visst også være veldig terapeutisk og helsefremmende. Om man ikke bor i ett oppussingsobjekt da.

Da er det mer skadelig enn terapeutisk å gå barbeint.
Jeg har i løpet av den siste måneden, INNENDØRS, tråkket på spiker, skruer, plankebiter, kobberpinner (vet egentlig ikke hva det er, men de ligger igjen etter elektrikeren), steiner og diverse verktøy (jeg har også tråkket på cirka 500 dyser, men det er ingen nyhet da det har vært et problem i åresvis at Erico legger fra seg dyser OVERALT. Erico; de 500 dysene ligger forøvrig i hekken utenfor.). Det ene verktøyet skumpet jeg forøvrig bare borti, men nok til at jeg fikk en instant vannblemme:


Smelly feet!

I etterkant ble jeg 100% invalid og måtte ligge med beinet høyt oppe for å unngå sjokk.
Jeg kunne heller ikke bruke sko (som om det var noe tap).
Det gikk heldigvis over etter noen dager.

Og jeg var klar til ny dyst i huset.
Barbeint og med malerkost.

Det endte sånn:



Den kvelden måtte Erico vaske gulvet i hele huset fordi jeg nektet for at alle de hvite prikkene kom fra meg. Etter at han var ferdig med å vaske ba jeg ham om å ta dette bildet.
Han var ikke like blid som meg....

Hagekatt

Så da har vi endelig fått oss katt! Sånn -ish....
Den er ikke egentlig vår, og jeg er egentlig litt usikker på om det er en katt. Det kan være en gaupe, gepard eller ett annet stort kattedyr fordi det beistet som vandrer rundt veggene våre er ENORM.

Jeg har bare sett ham et par ganger, men dessverre har jeg luktet ham oftere.
Rugged (som jeg har kalt ham) er veldig territorial, og som hannkatter flest så viser han dette ved urinere opp og ned veggene til  alle naboene sine. Han har lagt mest elsk på en svær busk som står i hagen til naboen, men den busken er nærmere vår inngang enn deres, så den lukta plager for det meste oss (men man skal selvfølgelig ikke se bort i fra at Rugged har lagt igjen ett og annet visittkort foran inngangsdøra deres også). Rugged liker også å gjemme seg bak busken, mens han skuler på meg med de sinte, store og gule øynene sine. Han ser stort sett mer vill enn tam ut.

Så jeg tenkte selvfølgelig at han trengte en klem og litt kos.
Jeg hadde akkurat sett en episode av "My Cat From Hell", på Animal Planet, hvor en fyr ved navn Jackson reiser rundt til fortvilte katteeiere for å hjelpe de fra å bli kloret opp eller pisset ned. Det å ha sett en episode av dette programmet gjorde at jeg følte meg ganske trygg på at jeg ville overvinne Rugged sin gunst med mine kattekunnskaper. Dessuten snakker jeg også katt.

Så jeg satte meg ned og begynte med det enkleste trikset i boka. "Psss......Psssss......."
Katter er så lettlurte ass. Rugged kom løpende med en gang.
Men han kom selvfølgelig ikke helt bort til meg. Han var ganske sky, og holdt god avstand. Og så begynte han å mjaue litt, og han var i ferd med å stikke av, så da begynte jeg å mjaue jeg også.

And for the record; Jeg er fordømt god til å lage kattelyder.
 Det har sine positive og negative sider. Det positive er at jeg ofte tiltrekker meg katters oppmerksomhet, mens det negative er at jeg ikke har peiling på hva det er jeg egentlig sier. Ruska har bevist dette for meg ved flere anledninger. Hun mjauer, jeg breker, vi koser, jeg breker litt til og plutselig fyker det en kattelabb over trynet mitt. For alt jeg vet så kan jeg ha gitt henne tidenes koseprat og deretter avsluttet det hele med å kalle henne "hore".

Jeg er usikker på om det var årsaken til hvorfor Rugged til slutt stakk, selv om han ikke virket sånn særdeles imponert over det som kom ut av kjeften min. Det virket som han stilte meg noen spørsmål og fikk helt latterlige svar tilbake. Men det gjorde han nysgjerrig nok til å komme nærmere, og det var først da katta sto et par meter unna meg at jeg så hvor svær han egentlig var. De gule øynene hans var som boret fast i meg, og jo nærmere han kom, jo mindre katt så han ut.

Han så da vitterlig katt ut i kroppen, om man så bort i fra det at han var cirka tre ganger størrelsen av en normal katt, men i ansiktet lignet han mer på ett av de større kattedyrene. Litt sånn gaupe. Eller som Vincent fra den originale "The Beauty and the Beast". Så jeg ble livredd, og i det frykten veltet opp i min egen kropp snudde Rugged seg og stakk. 

Håper han kommer tilbake.

Endelig ferdig oppusset!

Fuglehus.



Vi har ei liste så lang som et vondt år med ting som må gjøre i huset, så vi prioriterte det viktigste først: Fuglehuset!

Det er jo litt koselig å få småfuglene på besøk, selv om det hører med til sjeldenhetene.
Vi har noen svært så eiersyke skjærer her ute som skremmer vekk de andre fuglene, spesielt de små. De skjærene har vært helt rabiate siden jeg klarte å glemme en pose med rekeskall ute på terrassen. Mulig de sitter å venter på en ny ladning med godsaker, men den feilen der gjør jeg ikke igjen med det første. Men har ikke sett noen brunsnegler på et par dager da. Kanskje det hjalp å etterlate det snegleliket ute i gårdsplassen? Eller kanskje skjærene spiser brunsnegler?
(Spiser franskmenn brunsnegler? Hvis de gjør det så kan jo brunsnegle-avling bli skikkelig bra business.)

Skjønner det kommer til å ta litt tid før jeg forstår meg ordentlig på dyrelivet vi har ute i hagen.
Dette til tross for at jeg vokste opp midt ute i skogen, langt ute på landet, men jeg lærte dessverre ingenting av såkalte skogting i løpet av de 17 årene jeg bodde der. Jeg vet knapt hvordan ett bjørketre ser ut. Eller hva slags bær man kan spise i nødstilfeller. Om jeg roter meg bort i skogen vil jeg mest sannsynlig ende opp som han fyren i "Into the Wild" (som forøvrig er en jævla bra film).
Eller som han fyren som plager Kristoffer Joner i "Villmark".
 

Hageparasitt

Det er bare dager siden jeg innså at jeg ikke hadde brunsnegler i hagen, men leopardsnegler. Og leopardsneglene er hagens beste venn fordi de holder andre skadedyr unna, blant annet den mye beryktede mordersneglen aka brunsneglen. Dette beviste leopardsneglene for meg i går da jeg fant dette byttet liggende på dørtrappa:



En DØD brunsnegle.
C.S.I.-egenskapene mine fortalte meg at alt slimet rundt snegla mest sannsynlig kommer fra morderne, og de nye vennene mine, leopardsneglene. De hadde altså gjort jobben sin og kvittet seg med dette skadedyret, og samtidig gjort det samme som andre stolte jegere (ellers kjent som katter):
Lagt fra seg byttet slik at eieren kan bli skikkelig stolt (og litt kvalm).

Jeg var allerede ute å luket løvetann og annet ugress, så jeg hadde samlet opp en liten bunke blomster og blader. Disse putetet jeg oppi en brødpose sammen med den døde brunsnegla, sa noen hyggelige ord som "du tok sikkert livet av mange planter, men du ga sikkert også liv til andre....mordere", eller noe i den duren (det var faktisk veldig vanskelig å si noe hyggelig om den snegla).
Men det var en veldig fin sermoni:


Sermonien var dessverre ikke særlig miljøvennlig.
Snegla, posen og bladene gikk i restavfallet.


Jeg følte meg veldig lettet.
Leopardsneglene hadde gjort jobben sin, og jeg slapp, atter en gang, å være bøddel.

Men som ved alle ande aspekter av livet mitt så burde jeg aldri, ALDRI, ta en glede på forskudd. Da jeg var på vei til jobben (jeg egentlig ikke har) i formiddag møtte jeg på denne, høyst levende, idioten:


En LEVENDE brunsnegle. HVA FAEN?!

Jeg vurderte å la den være, slik at leopardsneglene kunne ta seg av denne også, men hva om jeg var skyld i dette? Hva om brunsnegla hadde fått innpass i hagen vår fordi jeg hadde transportert vekk så mange av leopardsneglene? Også husket jeg på kommentaren jeg fikk fra Nerdinnen forrige gang jeg hylte om disse sneglene; det at de kunne være skadelig for andre dyr. Hennes måte å løse problemet på var å dele de i to med en spade. Var det virkelig nødvendig for meg å gjøre det samme?

Jeg måtte google igjen.
Og denne gangen lærte jeg at leopardsneglene teknisk sett ikke dreper brunsneglene, men spiser de når de allerede er døde. De er altså mer åtseletere enn livvakter, selv om deres eksistens holder brunsneglene litt på avstand. Den døde brunsneglen jeg fant i går hadde mest sannsynlig blitt spist, men ikke drept, av leopardsneglene. For alt jeg vet så kan den brunsnegla ha dødd av fotavtrykket til Erico. Eller mitt. Eller naturlige årsaker. Snegler har vel problemer som alle andre.

Og spesielt den brune krabaten som dreiv å sneglet seg ute på gårdsplassen.
For jeg hentet meg en saks...


A picture of two killers.

Og nå er jeg en offisiell sneglemorder.
Til mitt forsvar så klippet jeg såpass raskt over snegla at den gikk umiddelbart av med døden. Og nå har jeg lagt den igjen i hagen som ett varselstegn til andre brunsnegler. Og frokost til leopardsneglene. De har kanskje ikke gjort verdens beste jobb med å holde brunsneglene unna, men jeg påtar meg litt av skylda siden jeg fraktet halvparten av dem ut av hagen forrige uke.

Hopefully order has been restored.


(Og ja, når jeg ser steinhellene i hagen så tenker jeg "dick and balls". Og ler.)

Broke A$$

Aaah.... Lønningsdag!
Uten lønn...

Bransjen har jo vært usikker i ett år, og vi har klamret oss fast i en tynn tråd, men nå ser det ut til å synge på det siste verset. Men tilbakemeldingene er uklare. Moderselskapet er konkurs, men ikke vi? Vi får ikke lønn, men vi skal fortsatt jobbe...? De ansatte skjønner ingenting. Nav skjønner ingenting. Sjefen skjønner ingenting. Og jeg skjønner hvert fall ingenting. Utenom det at jeg er skikkelig blakk. Sånn typ "flaks jeg fikk betalt huslånet". For det er jo faen meg det vi har nå... HUSlån.

Under boligletingen og diverse finansieringsmøter med banken så snakket bankdama veldig varmt om dette med "buffer". Jeg hadde selvfølgelig stor forståelse for behovet med en buffer, jeg har bare ikke klart å skaffe meg det da jeg er alt for økonomisk ustrukturert. Selv ikke da jeg bodde hjemme hos Pappa i 2 1/2 år så klarte jeg å spare ei krone (hva brukte jeg pengene på egentlig?!?). 
Sparing var heller ikke aktuelt da vi bodde i verdens billigste leilighet (det føles virkelig som det var verdens billigste bosted nå som den ene regningen etter den andre dukker opp i postkassa. Gud, så bortskjemt man blir av å bo i borettslag!). Det var jo så mye annet å bruke pengene på...

Det er lett å bli klok av skade.
Bortsett fra det at jeg har hatt denne skaden opptil flere ganger, og aldri blitt klok av det. 
Det er på grensen til galskap.

Jeg har heldigvis en samboer med noe mer struktur på penger, og ikke minst en jobb med lønn. Så jeg får dekket de fysiologiske behovene, og slipper å leve på nullpunktet når det gjelder mat og diverse annet bruksmateriell. Det er på mange måter himmelsk, men samtidig svært nedverdigende å være avhengig av noen andre for den minste lille ting. I alt fra mat til tamponger. Det er en klaustrofobisk følelse. Som jeg burde være vant til nå. Det er jo liksom ikke første gangen jeg går på en slik smell... Galskap.

Den klaustrofobiske følelsen kunne fint vært unngått om jeg hadde tenkt litt mer på dette med buffer, sparing og ikke minst; fremtiden sånn generelt. Men det er jo veldig typisk meg å handle først (bokstavelig talt), og klage etterpå.

Så, hva har egentlig pengene mine gått til?
Da vi kjøpte leiligheten i 2011 bestemte vi oss for å kutte ut å ha så mye ting, så jeg har nesten ikke handlet noe særlig av pyntegjenstander og annet stæsj de siste årene. Jeg har handlet klær i perioder, men stort sett går jeg kledd som en dass og har egentlig ingen planer om å endre noe på det for øyeblikket. Jeg føler meg ikke komfortabel med å prøve klær eller kjøpe klær, så det er best å la være. Det havner bare bakerst i skapet og den "kanskje en dag"-bunken. Som jeg uansett ender opp med å gi bort fordi bunken blir så deprimerende å se på. Bortkasta penger altså.

For det er jo ganske tydelig (om du hadde sett meg) at pengene mine stort sett har gått til mat, kos og fuktige byturer. Selvfølelsen hadde nok vært bedre med mindre alkoholinntak og mindre møkkamat. Sånn sett er det en fordel at jeg nå bor litt opp i åsen og ti minutter unna nærmeste matbutikk... For det å ha Kiwi rett utenfor døra var et rent mareritt hver gang munchen dukket opp. Det var jo bare å gå rett over veien, og det var faen ikke langt nok unna til at man kunne klassifisere gåturen som "mosjon" en gang. Jeg har ikke lyst til å kjøre "min økonomi" i nettbanken, kun for å få bevist hvor mye penger som har gått inn i det såkalte matbudsjettet (munchbudsjettet).

Fordelen med å være helt bunnskrapt for penger er at jeg ikke klarer å snike til meg noe såkalt kos. Ingen colabokser. Ikke noe popcorn. Ikke noe øl.  Jeg er lever på nåde og donasjoner.

...

Vi tjente heldigvis nok på leiligheten til at vi har et brukelig oppussingsbudsjett.
Så fremt den kloakklekkasjen vi har i gårdsplassen kan dekkes av forsikringen...

Oh yeah baby. You jinxed it.

 

Hagedyr


Da vi bodde i blokkleilighet var det uaktuelt med husdyr.
Leiligheten var for liten til å ha hund (selv for en chihuahua), og jeg er sterkt imot innekatter og dyr i bur, så det nærmeste jeg kom husdyr var hybelkaniner. Ikke de mest sosiale dyrene jeg har hatt, men det var bedre enn ingenting. Nå som vi har litt større areal å boltre oss på så er drømmen å få både katt og hund. Katten kommer nok først, da den krever mye mindre tid og energi enn en hund. Dessuten sikler jeg litt på valpene som Big Sis skal fostre om noen år, så det er klart jeg må ha noe å kose med før den tid. Ei gammel skolevenninne, Uro, har leveringsklare kattunger akkurat NÅ, men siden vi er midt i en oppussingsperiode så føler jeg at det er litt for tidlig å ta et dyr i hus. Jeg vil jo helst dedikere ALL min tid til den lille pelsdotten, men samtidig så er det jo en trygghet å få katt fra noen man kjenner (som forøvrig også er en skikkelig crazy cat lady). Jeg får la Erico få det siste ordet i denne saken, så da antar jeg at vi ikke får noen katt i denne omgangen. Men kanskje til jul.....? (*Hint hint*)

Jeg skal ikke klage alt for mye over manglende husdyr.
Hybelkaninene fulgte jo med på flyttelasset, men siden vi har litt større boareal nå, så ser jeg de ikke like ofte som før. Og så har vi et veldig yrende fugleliv i hagen, blant annet noen veldig aktive skjærer (note to self: ikke legg poser med rekeskall på terrassen....) som bor i et av trærne utenfor her, og noen småfugler som holder til i fuglehuset (som også er under oppussing). Og snegler.

Da jeg var liten fantes det (i min verden) kun hvite og svarte snegler.
I følge gammel overtro så ville det bli bra vær om man så en svart snegle, og dårlig vær om man så en hvit snegle. Den teorien har, så vidt jeg vet, aldri blitt verken avkreftet eller bekreftet. Det hele gikk litt i glemmeboka da en helt ny snegle tok plass i den norska faunen: Den forhatte brunsneglen.
Den forrige eieren av huset skrøt fælt på kontraktsmøtet at hun ikke hadde brunsnegler i hagen, noe jeg var svært glad for å høre siden jeg verken er fan av snegler eller hagearbeid. Vi har noen busker her og der, samt noen planter som er ganske enkle å holde i stand (aner ikke hva de heter), som er akkurat innafor passende mengde hagearbeid.

Jeg klikket i vinkel den første dagen vi bar inn eiendelene våre.
Erico hadde tømt graffmobilen sin for malingsspann, og der på en 10 liter med Jotun hvitmaling klamret en brunsnegle seg fast til spannet for harde livet. Jeg begynte å skrike og Erico ba meg, som vanlig, om å roe meg ned. "Det er bare en snegle." Ja visst, en snegle som tar livet av ALT mellom himmel og jord. Den har tross alt kallenavnet mordersnegle. Så jeg tok snegla og puttet den i en boks. Mens jeg skreik. Litt mot snegla, men mest til Erico for å ha importert faenskapet.

Man skal visst egentlig putte brunsnegla i en bøtte med vann og salt.
Det tar livet av de små morderne, men selv med et slikt rykte fant jeg det vanskelig å drepe faenskapet. Så jeg transporterte den ut av hagen og etterlot den i søpplekassa i det gamle borettslaget. Da hadde jeg i alle fall kvittet meg med mitt problem.

Etter det dukket sneglene opp i hopetall.
Og alltid i nærheten av meg. Var de også ute etter meg? Sånn som vepsen?
Her om dagen fant jeg en krabbende ute ved terrassen, så jeg pakket den inn i plast og kastet den i en svær søppelsekk, som også skulle transporteres ut av hagen. Til tross for deres morderiske rykte klarte jeg ikke å ta livet av den. Og hvert fall ikke pine den til døde i salt.
Da jeg hadde kastet den lille krabaten, snudde jeg meg for å gå tilbake til terrassen. Men der, midt i gangveien, sto en annen brunsnegle. Og ja, du leste riktig. Den sto.

Snegler pleier vanligvis å krympe seg sammen om de blir usikre på omgivelsene, men denne hadde løftet seg opp på bakparten og strakk den slimete forkroppen (?) sin opp i været. Tentaklene like så. Og så vagget den litt frem og tilbake, som om den forberedte seg på å angripe. Eller kanskje den reagerte slik fordi den hadde hørt skrikene fra sin kidnappede venn? Eller kanskje den prøvde å advare meg?

Jeg ble veldig usikker.
Hva prøvde snegla å signalisere?
Jeg måtte rådføre meg med google. Hva skulle man egentlig gjøre med brunsnegler? Fantes det en human måte å leve med disse? Google var ikke særlig behjelpelig. Brunsnegler skulle etses i salt, druknes i øl eller klippes med saks. Ikke ett eneste tips om hvordan man kunne gjør de litt mindre morderiske. Og så sto jeg der med telefon i handa og leste meg opp på brunsnegler, da jeg sakte, men sikkert innså at snegla foran meg (og den i søppelsekken) ikke var brunsnegler. De var leopardsnegler. Som i motsetning til brunsnegla er hagens beste venn.

Jeg pustet lettet ut.
Sneglene var ikke mordere. Jeg trengte ikke å bli en morder!
Det betød vi alle kunne leve sammen i fred og harmoni!


Snegla som havnet i søppelsekken ble fort plukket opp igjen. Så pulte de, og stakk hvert til sitt.
Følte meg litt som en hallik i etterkant.

Men til tross for denne redningsaksjonen, og påfølgende hjelp med å skaffe to snegler et ligg, så frykter jeg at de fortsatt er ute etter meg. Sitter jeg på terrassen så kommer de dit. Befinner jeg meg ett sted inne i huset, så henger de på utsiden av rommet jeg er i. Skal de ta hevn for alle leopardsneglene jeg har fraktet ut av hagen? Det kan jo hende de tror jeg har drept dem. Eller kanskje hallikryktet har spredt seg, og hagen vår nå er kjent som et slags leopardsneglebordell?

Sistnevnte fungerer for min del så lenge jeg slipper å bli sneglemat.

MUSIC 138 - Janelle Monae "We Were Rock & Roll"

138. JANELLE MONAE "WE WERE ROCK & ROLL"

Noen få ord:
I disse oppussingsdager trenger man å høre på noe funky shit som setter i gang arbeidslysten, så da blir det mye spilling fra funklista mi på Spotify, hvor jeg nå har hengt meg opp i ei låt fra amerikanske Janelle Monae, "We Were Rock & Roll", fra hennes tredje studioalbum "The Electric Lady". Ett album som anbefales på det sterkeste, spesielt om man liker psykadelisk neo soul funk med fantastisk vokal. Monae synger som en diva. Både lydbildet og albumcoveret drar en rett tilbake til 80-tallet, og frem til jeg skulle skrive disse få ordene om låta trodde jeg at forsidecoveret på "The Electric Lady" var et fotografi.


The Electric Lady

Det viser seg at dette er et maleri av Sam Spratt, en illustratør fra New York med mange albumcovre på CV'en, blant annet for hiphop-artisten Logic. Coveret viser et bilde av Monaes alter-ego, Cindy Mayweather og hennes fem søstre. Altså, alle personene på bildet er Monae, som forøvrig aldri satt modell for maleriet, men sendte Spratt en mengde bilder av henne fra ulike vinkler som han satte sammen til et (skikkelig kult) gruppebilde.

Og sånn bortsett fra å lage fet musikk, så har også Monae generelt en jævlig kul stil.
Favorittplagget er dress, som hun bærer med kvinnelig eleganse. Dette har selvfølgelig ført til en del debatt rundt hennes seksuelle legning, men hun har enda ikke kommentert dette direkte foruten at det vil snakkes om når tiden er inne. I 2011 uttalte hun i et intervjue at hun "kun dater androider", en referense til hennes alter-ego Mayweather som hun selv beskriver slik:

"Cindi is an android and I love speaking about the android because they are the new "other". People are afraid of the other and I believe we're going to live in a world with androids because of technology and the way it advances. The first album she was running because she had fallen in love with a human and she was being disassembled for that."

 Anbefalt spilleliste: Funkadoodle.



I remember round' Autumn time
I smell the breeze. I feel the sun
Old memories come back to me
The way we used to dance
The way you clapped your hands
And I remember the smell of guns
War lived in me but love finally won
I've been delayed I've been denied
And then you came around and took the crown

 

Puss, puss og så får du en DUST.

For fem dager siden kom det første innlegget vedrørende vår pågående oppussing, hvor av jeg avsluttet med optimisten i meg følte at prosessen gikk svært bra. Pessimisten i meg sa at en slik ytring jinxet hele situasjonen, og atter en gang viste det seg at pessimisten hadde rett.

I følge planen min skulle soverommet og begge kontorene vært tapetsert i helga.
Men vi er fortsatt på tapetrivningsstadiet siden det har vist seg at mine oppussingskunsskaper er så ræva at jeg har mest lyst til å begrave meg sjæl i den nye hagen vår. Planen for hvert rom var jo så jævlig enkel:

- Rive tapet
- Grunne
- Pusse
- Sparkle
- Pusse
- Male/tapetsere

Hittil har prosessen gått slik:

- Rive tapet
- Grunne
- Pusse/ Rive tapet
- Grunne
- Pusse/ Rive tapet
- Sparkle
- Rive tapet



Jeg har rivd så mye tapet den siste uken at den høyre hånden min har blitt lettere dysfunksjonell, samtidig som jeg kjenner at tålmodigheten min begynner å forsvinne (og der var det jo tross alt ikke så mye å hente i utgangspunktet). Det var like før jeg benyttet meg av dette verktøyet her på samtlige vegger i går kveld:



For hvem trenger vegger egentlig?!? Man kan jo f.eks bare henge opp et forheng.
Og så lager jeg meg en soveplass i verkstedsbua til Erico, sånn for de nettene hvor snorkingen hans overgår levelig desibel.
Jeg var sekunder unna å slå løs på veggene, men tok meg sammen og ringte det eneste mennesket jeg tørr å ringe til når livet er skikkelig dritt: Mamma.
Og som mammaer flest troppet hun opp på sekundet, så mens jeg sitter her på jobb og blogger (...), så står altså Mamma hjemme i huset mitt å skraper tapet for harde livet. Jeg trøster meg med at hun er datteren til en malermester, så hun vet i det minste hva det er hun driver med.


Her ser dere bilde av verdens mest udugelige menneske.

Helt fra starten av dette prosjektet har jeg vært på nakken til Erico om at vi må gjøre ting ordentlig og uten hastverk. Jeg har brukt ord som "nøye", "grundig" og "riktig fra starten av" hver bidige gang han har løftet opp en spikerpistol eller ett malingsspann. Jeg har også proklamert høyt og høytidelig hvor forbanna flink jeg har vært sjæl med den o'så fantastiske tapetrivinga mi som bare har vært "så riktig fra starten av". Men det viste seg å være som alt annet i livet mitt: Litt greit på overflaten og så fullstendig møkk under.

Mye takket være en manglende evne til å vurdere egne evner.
Det har vært så ille at da Erico la på veggpanel i stua i går, så ba han meg om å holde en av platene så jeg i det minste kunne late som jeg hadde gjort noe produktivt. Så jeg har tildels satt opp EN veggplate. I løpet av 2 uker med oppussing.
Det er både skammelig og trist.


Og så har vi fått dette jævla synkehullet i nedkjørselen vår:



Eller, slik så det ut forrige uke. Nå er det dobbelt så stort.

Oh, yeah baby, you jinxed it.

68. Go to the gym.


68. Go to the gym.

HVA I HÆLV.... Holdt det ikke at jeg måtte karre meg ut døra på forrige utfordring, noe som førte til at jeg måtte  i hele 20 minutter? Og nå skal jeg liksom trene og? Well, I ain't doin' it.
Ikke fordi jeg har så mye imot treningen (...), men jeg hater treningsstudioer.
Og jeg hater folk på treningsstudio. Å trene på kampsportsenteret med vennegjengen gikk overraskende bra, selv om det var ganske flaut å vralte seg rundt foran bekjente, men det føltes tryggere. Så jeg gleder meg til hele gjengen er ferdig flyttet og oppusset slik at vi kan ta opp igjen treningsritualet vårt. Forhåpentlig. Det kan jo være at resten av gjengen ikke fant det like gøy og trygt som meg. De er jo tross alt normale folk. Men jeg har jo både hansker og pads sjæl, så nå kan jeg jo ta en liten økt med både Moonie og Mamma når vår egen oppussing er ferdig (noe som for øyeblikket føles helt umulig ut). Samtidig ser jeg også at det koster rundt en tusenlapp for en helt OK boksesekk, og den kan fint henge i den såkalte "vinterhagen" vår, så lenge jeg får satt opp en vegg som holder nysgjerrige blikk unna. Men tviler på at jeg kommer til å tørre å gjøre det.

Og en tur på treningsstudio...
Det skjer neppe med det første, så her er det bare å kaste inn håndkle slik at utfordringen kan fortsette. Og så fant jeg jo denne godbiten på den lokale videosjappa:


Purrfect!

MEN... Jeg har ikke vært en så stor sofasliter de siste ukene, ovbviously, takket være oppussingen.
På toppen av det hele så punkterte også bilen min forrige uke, så jeg har måtte gå frem tilbake fra huset og leiligheten, som er cirka en 25 minutters gåtur hver vei. Hoo-fucking-ray. Det er vel slikt man kan kalle hell i uhell? Og så har jeg funnet ut av veggpussing, maling og sparkling gjør underverker for grevinneheng. Og at en terrasse i solsiden har gjort underverker for hudfargen.

Kanskje jeg, til tross for en utbredt treningsfobi, kan få et nogenlunde greit forhold til min egen kropp?
Neida. Det skjer selvfølgelig ikke. Jeg trengte bare å få meg en liten latter.
Det hjelper jo tross alt på magemusklene!

Thank God it's Friday so we'll be Singin' in the Rain

I mars klarte jeg å karre til meg noen billetter til "Nytt på Nytt" etter at de hadde en konkurranse hvor man skulle skrive hva man pleide å spise mens man så på programmet. Jeg sendte de en fin beskrivelse av hvordan jeg og Erico hadde implementert fredagsrutinen til Jan og Silvia fra "Sofa" med å spise rekesmørbrød. Jeg påpekte også i beskrivelsen at denne maten kunne vi også innta mens vi så på andre programmer, bortsett fra "Beat for Beat" da ingen av oss orket å se trynet til en glissen Atle Pettersen.

Og jeg har i grunn møtt stor forståelse for den beskrivelsen av Pettersen, jeg er visst ikke det eneste mennesket som blir fort lei det litt for perfekte gliset hans. Han er dessuten ett av de få menneskene jeg har sett med masse tøffe tatoveringer som, overraskende nok, får ham til å se mindre tøff ut. Alt takket være den perfekte perleraden og selve ansiktet hans som minner om Leonardo DiCaprio i en alder av 13 år. Og så har jeg aldri, til tross for en ihugga musikkinteresse, funnet gutter med gitar noe særlig mer sexy enn f.eks en gutt med fotball. Eller sprayboks. Faktisk så har ikke hobbyen deres så veldig mye å si. Hele den "gutter med gitar"-fetisj greia er egentlig skikkelig klein. Jeg blir like baffled hver gang en gutt drar frem en gitar på fest og jentene flokker seg rundt ham. Selv om han verken han kan spille eller synge.

Men nå kan jo Atle Pettersen både spille og synge, og med perleraden sin er han attraktiv både for TV og sladrebladene. Og svigermor. Sistnevnte har klart å utvikle et aldri så lite crush på unggutten og blir, bokstavelig talt, helt salig i blikket hver gang noen nevner navnet hans. Hvorpå jeg selvfølgelig måtte påpeke hvor mye jeg misliker (ordet hat kan ha dukket opp) den fyren. Så da perleraden fikk en rolle i musikalen "Singing in' the Rain" på Folketeateret, så fikk jeg selvfølgelig en billett til showet av svigermor. Det var nok et desperat forsøk på å overbevise meg om at Atle Pettersen er dugelig kar, men jeg kan ikke si at det showet endret meningen min. Først og fremst fordi jeg fysisk hadde vanskeligheter med å se hva som skjedde på scenen:



Og så sovnet jeg.
Det hendte jeg våknet opp da det gikk et lite "ooh" eller "aaah" gjennom publikum, som tydeligvis illustrerte at Stian Blipp gjorde et eller annet morsomt akrobatisk stunt, men som sagt så fikk jeg ikke med meg noe av det på grunn av dette:



Så jeg sovnet igjen.
Og selv om det var vanskelig å se så fungerte jo fortsatt ørene mine, men de ble egentlig ikke noe særlig mer imponert enn øynene. Pettersen hadde jeg jo egentlig ingen formening om, bortsett fra at han kom til å være glissen og ekkel, og det levde han helt opp til. Stian Blipp hadde jeg i det minste et ørlite håp om at kom til å være morsom, men jeg kan ikke huske at jeg lo en eneste gang under hele showet. Det kan være jeg trakk på smilebåndet, men det skyldtes nok noe jeg drømte om.

Etter pausen var Erico en skikkelig gentlemen og bytta plass med meg slik at jeg endelig kunne se noe. Og forhåpentlig holde meg våken. Utsikten ble i alle fall bedre:



Ikke selve stykket da.
Det kom, selvfølgelig, noe vann fallende fra taket som en haug av folk danset rundt i. Og selve stykket handlet om en slags kjærlighetshistorie; som var ganske åpenbar fra første scene. For mitt vedkommende er det noe av det verste jeg har sett. Men jeg er heller ingen teaterekspert, for det var vitterlige flere i salen som ga stykket stående applaus, men særheten min holdt meg sittende. Jeg skjønte faktisk ikke hva som var så fantastisk med stykket, bortsett fra....  Scenografien og kostymene! De var i en fantastisk art deco stil. Det var også noe blinkende lys rundt scenen som var veldig behjelpelige med å holde øynene mine oppe.

Da showet ENDELIG var over, tok vi turen ned på TGIF på Karl Johan for litt drinker og mat før vi tok toget tilbake til Drammen. Fin avslutning på en grei, men søvnig, dag.


 
Note to self: Drikk mindre vin neste gang.

Extreme Makeover Part 10

Siden vi nå er i gang med å pusse opp det nye huset, så får man jo en del flaskbacks fra det forrige oppussingsprosjektet vårt fra 2011. Og sånn for å friske opp hjernen litt ekstra så scrollet jeg gjennom "Innventaret"-kategorien min her på bloggen for å se gjennom bildene fra prosjektet, og oppdaget at jeg aldri viste dere, kjære lesere, det ferdige resultatet. Så her kommer de endelig... Bildene fra prospektet da leiligheten skulle selges...










 Bildene lyver.
Leiligheten har aldri, ALDRI, vært så ryddig og ren.

Gullkorn Part 14


Pipa kommer til å få en helt annen lyd når jeg fremfører dette MED ukulele.
Må bare skaffe en ukulele først. Og lære meg å spille på den.




Prøvde desperat å få tak i Erico. Etter et par dager så han heldigvis det desperate forsøket mitt.
Men svarte han? NEIDA.


Når man våkner opp etter en fyllekule og oppdager at man har googlet etter bilder av Fat Mike i undertøy.

 


Dirty sex.
 

Demolition Woman

De siste ukene har vært hektiske. 
I midten av ferien fikk vi, overraskende nok, kjøpt oss et hus på Hillside. Men det krevde også at vi måtte kvitte oss med leiligheten vi allerede eide, noe som også krevde at jeg måtte ta i et skippertak når det gjaldt både rydding og vasking. Heldigvis solgte vi den dagen etter den ble lagt ut, så jeg trengte bare å rydde den en gang da selve visningen ble avlyst. Men vi har enda ikke overlatt den til de nye eierene så det er fortsatt en jobb med å få ut stæsj derfra... Også må det jo vaskes ned. Igjen. For i slutten av august tok vi over den nye herligheten vår, så all fokuset vårt er i grunn rettet dit... Men jeg gjorde som enhver oppegående 31-åring ville gjort i en slik situasjon: Jeg ringte Mamma. Så hun vasker ned leiligheten for oss....

Den første dagen satt vi bare der og kikket rundt oss.
Det var så rart å tenke på at det var vårt... Samtidig så var alle fargene og den gamle stilen litt forvirrende. Det var jo liksom ikke i nærheten av vår stil. Og så luktet det besteforeldre... Så det føltes som vi var på besøk. I et tomt hus.


Og creepy hus... Det sitter en vingeløs weeping angel i hagen. 
På kontoret mitt vil kontorpulten bli strategisk plassert i retning mot denne slik at jeg alltid har den i øyesyn. Eneste problemet som står igjen da er at man ikke kan blunke.....

Dagen etter kom Svampen innom.
Med henger. Og løpet av en kveld var alt i bodene våre flyttet over til garasjen. Det høres ut som vi flyttet møbler og esker til den store gullmedaljen, men vi fant egentlig bare ut hvor lite ting vi har. Hvert fall sånn i forhold til et hus. I den lille leiligheten følte jeg meg nesten som en hoarder.
Men Erico og Svampen fikk brukt nok av muskelkraft, så jeg skal ikke kimse av jobben de gjorde.

Dagen etter det igjen begynte demonteringen.
Tapeten kom av i tre rom, og Erico fikk endelig ta i bruk brekkjernet sitt. Både vegger og kjøkken gikk ned i en fei. Heldigvis lot han badet stå denne gangen, i motsetning til forrige oppussingsrunde. Vi har enda ikke bestemt hva vi skal gjøre der inne, så det er greit å holde det intakt inntil videre.


Under alle lagene med tragisk 90-talls tapet fant vi derimot none kule fra 70-tallet. Syns ikke alle veggene ble like kule som denne, ellers så hadde jeg bare tatt et strøk klarlakk over!

Og nå er vi i gang med oppbyggingen.
Vegger skal sparkles, panel og tapet skal opp. Kjøkken skal designes og innsettes. Et ekstra rom med toalett skal bygges. Badet, som for tiden har et interiørdesign jeg har navngitt "shitfest", skal byttes. Peisen som har et ultrafucka spjel må også byttes. Med tiden. Og vi plundrer litt med hvor vi skal plassere et såkalt "kreativt rom". Og dette er i grunn bare en brøkdel av hva vi skal gjøre, men jeg tror det kommer til å gå bra.

Og med "bra" mener jeg lite uforutsette problemer, lite krangling og unødvendig stress.
Jeg har jo tross alt fått meg skikkelig byggutstyr, som har tilnærmet gjort meg til byggmester, så optimisten i meg sier at dette kommer til å gå som smurt. Pessimisten sier jeg nettopp jinxet meg selv.


Hvem trenger svennebrev når man kan få meterstokk med navnet sitt på??

Burkini og Bikini

Aah, dobbeltmoralen lenge leve!

Det er helt utrolig hvordan man kan ha to debatter gående, med samme tema, men ulikt resultat. Burka? Det burde forbys, kvinner skal få lov til å gå i akkurat hva de vil! Men går man gjennom byen på natterstid i korte skjørt? Nei, da ber man nesten om å bli voldtatt.

Jeg har lite forståelse for hijab, burka, hador (?) eller niqab. Jeg svetter alt for mye, og ville mest sannsynlig dødd av heteslag om jeg hadde tatt på meg et slikt plagg. Men mest er det de religiøse (tradisjonelle?) aspektene ved plagget som plager meg, men den samme holdningen har jeg også til klesdrakten som nonner bruker. Jeg tror ikke (at en antatt) Gud er så opptatt av dydighet, men det er nå min mening. Andre får ha sin, selv om jeg er klar over at mange kvinner i burka eller hijab helst vil brenne hele plagget. Det skjønner jeg godt når de blir presset til å bruke det, men hva med de troende som selv ønsker å bruke dette? De jentene som frivillig har tatt det på seg?

I Frankrike tok dette helt av.
I Nice (og 14 andre franske byer) ble det innført forbud mot burka og burkini, og realiteten av det idiotiske forbudet fikk man tydelig se da væpnet politi nylig presset en dame til å kle av seg burkinien på stranda (som visstnok heller ikke skal ha vært en burkini ifølge burkinibrukere). Det kan godt være at det var en lettelse for henne å ta den av. Det kan også være at hun fant opprinnet ydmykende. Jeg finner det uansett utrolig merkelig at vi i åresvis har sett mot muslimske land og fordømt kleskodene de har der, for å så gjøre det samme selv i Europa. Og at folk applauderer dette.

"Det er ikke det samme. Dette er et religiøst plagg. Det er kvinneundertrykkende. Vi hjelper dem."
Nei, det er egentlig ikke noe hjelpende i dette bortsett fra at man klarer å skape en enda større avstand i den franske befolkningen. Og det gapet er allerede jævlig svært. Og betent. Og det er selvfølgelig muslimenes skyld. For de skulle jo blitt franske over natta, ikke sant? Sånn som alle nordmennene som har bosatt seg ved spanske kysten. De ble jo skikkelig spanske over natta der de bor med norsk bar, norsk musikk, norsk mat i butikken og et norskt flagg svaiende på verandaen. "Jammen, vi er jo en ressurs." Det utsagnet irriterer meg egentlig. Tror folk virkelig at alle spanjoler syns det er kult at dere importerer norsk mat, tar opp de beste eiendommene og att på til spiller D.D.E. for fulle mugger hele natta? Men det er jo jævla fint at dere leier inn noen lokale til å være gartner og vaskehjelp.

Neida, nordmenn i utlandet, dere har all rett til å kose dere. Jeg syns bare det er litt underlig at vi kan reise fritt rundt i verden og være de vil, mens folk fra krig og elendighet, folk som aldri ville dra hjemmefra i utgangspunktet, må finne seg i å bli trakassert på denne måten. Det hyles om at kvinnene er så undertrykte at vi nesten må undertrykke de litt til så de vet hvor skapet skal stå.

Jeg er for at det trengs en revolusjon i islam, men jeg har dessverre ikke noe tro på at den kan utføres av ikke-muslimer. Denne må komme innenfra religionen, og dette er noe av det fine vi nå ser med andre - og tredjegenerasjons innvandrere; De tørr å stå stille spørsmål. De tørr å ta debatten.
De tørr å kreve en endring. Men blir de hørt?

Jeg vet ikke om de blir hørt av deres religionsfeller, men jeg håper de får mer gehør der enn de har fått av den generelle rasisten blant norske befolkningen. Det er flere sterke muslimske stemmer som har ytret seg i media, men interessen virker laber. Innvandringskritikere bruker heller tiden på andre debatter hvor de klager over at ingen muslimer tar ansvar eller ytrer at de ønsker endring. Og hvis de først kommer i debatt med disse muslimske stemmene så er de egentlig ikke åpne for debattere, de hyler for det meste at islam må forbys. Det finnes ingen annen løsning enn forbud. Enten eller.
Svart hvitt.

I Frankrike måtte de derimot fjerne burkiniforbudet.
Det gikk, ikke overraskende, i mot grunnleggende menneskerettigheter.
Rasistene hyler om at islam har vunnet og verden er fortapt. Men de har rett i noen har fått en seier; de som tvinger kvinnene til å kle seg slik. Men den fikk de ikke av de som fjernet forbudet; den fikk de av idiotene som innførte forbudet i første omgang. De som tror at hvis man bare river litt i overflaten av et problem så vil alt grumset under løsne av seg selv. Forbudet mot burkini fører inget steds hen. Man må se på hvorfor burkinien tas på i utgangspunktet. Man må heller rette fingre mot de som krever at folk dekker seg til, ikke de som allerede ligger klemt mellom barken og veden. Og man må se litt rundt seg. Se at det er et plagg som forsvinner jo lenger muslimer oppholder seg i et land som har god integrering. Et land som gir de valg. Innse det at folk skjønner selv at de ikke må dekke seg til hvis de ikke vil.
At de har et valg. At deres mødre har et valg... Deres søstre har et valg... Deres døtre.

Vepsefestivalen

For min bedre halvdel er Elvefestivalen stort sett stressende da han har mye å styre med i forbindelse med Ugangprosjektet (sjekk ut instagram'en: @ugangprosjektet). For meg? Det stikk motsatte. Elvefestivalen er vanligvis en evig lang fyllefest hvor jeg vaker dritings rundt i sentrum fra fredag ettermiddag til søndag formiddag. Men det er viktig å legge trykk på "pleier". For den vakingen har jeg egentlig ikke drevet så mye med de siste årene etter at alderdommen vippet tredve og vekta vippet over til "størrelse hval" (vekta er i grunn langt mer utslagsgivende enn alderen. Folkehavet slår godt ut på angstskalaen, og det er ganske slitsom å hele tiden si til seg selv at folk sikkert ikke snakker om meg bak ryggen min. Og det funker. Helt til jeg oppdager at folk faktisk gjør det.), men jeg bestemte meg for å gjøre et helhjertet forsøk på fyllevaking under årets elvefestival.
Det var jo meldt knallvær.

Og det startet ganske så bra fredag ettermiddag.
Jeg møtte Spunchy i byen rundt halv seks, vi tok noen pils på Goggen før vi fikk selskap av Trudy. På dette tidspunktet begynte folkehavet å tette seg til i bykjernen, så vi rømte over til Skjenkestua på Strømsø. Trudy er heldigvis like folkesky som meg mens Svampen er like medgjørlig som en... Ja, en svamp. Etter en liten stund fikk vi selskap av en kunstnergjeng fra Ugangprosjektet, og tok turen videre bort til kunstnerleiligheten deres på Grønland (vi mista Trudy på veien). Der vi blandet oss noen stramme vodkadrinker og tok de med oss ut på brygga for å kjenne på bylivet. Vi ble litt fulle.
På tampen av kvelden kravlet vi oss bort til sentrum hvor vi raidet flere av matbodene for fritert scampi og stekt ris. Der kom det overraskende kul technomusikk fra torgscenen, så vi kastet oss ut på dansegulvet og bedrev seriøs fistpumping og bootyshaking, men ble heftig overgått av tanta og onkelen (!) til Erico, som var langt mer drevne på fistpumping enn oss. Pretty impressive! (men det blir vel sånn når man nettopp har hatt russ i huset?). Selv måtte jeg gå derfra da en guttegjeng ikke så ut til å slutte å le av (eller filme) de krampaktige "danse" bevegelsene mine (så antar jeg havner på RudeTube eller noe lignende i fremtiden...). Oh, god. The shame.

Men det var egentlig helt greit å avslutte kvelden. 
Gaby skulle videre til NuArt festivalen i Stavanger, så hun måtte takke for seg og vi fikk sagt ordentlig adjø. Jeg fikk dratt med meg Erico på nattbussen hjem, og følte at vi begge hadde fått en god og myk start på festivalen. Selv har jeg to valg om jeg skal på fylla hele helga: Enten være så dritings hele tiden at kroppen ikke rekker å bli fyllesyk (men dette alternativet krever også jevnlig kjøring med porselensbussen, noe jeg finner svært ubehagelig. Både for magesekken, tanngarden og ikke minst den sarte huden som gjør at brekninger fører til full sprekk av blodkar over hele trynet), eller drikke innenfor rimelighetens mengder slik at magen forholder seg stabil. Jeg er nemlig velsignet med en veldig sensitiv brekningsrefleks, så det meste jeg inntar med alkohol har et returpunkt. Men det gikk jo veldig fint på fredagen, så jeg antok at det kom til å gå like fint på lørdagen.

Men jeg glemte liksom det at optimisme ikke er greia mi.

Erico måtte hoppe ut av senga grytidlig som vanlig. Han var ganske groggy fra dagen i forveien, men fyren har heldigvis en god arbeidsmoral (og høy brekningsrefleks. Han kan drikke en kasse sprit uten å bli dårlig.), så han kom seg raskt ut døra mens jeg ble liggende å dra meg helt til klokka 10:00. Formen var i gunn skikkelig bra. Sånn type perfekt om man tok i beregningen at jeg hadde drukket vodka kvelden i forveien. En halvtime senere var jeg ute av døra, og på vei til Gummibaren for å hjelpe til med kunstutstillingen "Outside Art 2016" i regi av Philantrophoto. Det var en veldedighetsutstilling hvor overskuddet gikk til Basecamp Foundation Afrika og deres arbeid for truede dyrearter. For å lage litt ekstra god stemning var Austad Platesnurreri leid inn for å spille reggae. Jeg burde ha lukta lunta når ordet "reggae" dukka opp. Det er jo synonymt med at jeg blir dritings. Og dårlig.

Planen var å ta det med ro.
Klokka 11 kom jeg til byen, men satte alkoholen til side for opprigging og raiding av matboder (igjen). Jeg ventet helt til klokken 14:00 med å drikke (snakk om selvbeherskelse!), og tok det i grunn forholdsvis rolig. Det kom masse kjentfolk innom Gummibaren, så jeg hadde nok av folk til å skravle med. Stemningen var på topp helt til jeg fikk et velkjent stikk med tilhørende smerte...
Jeg var stukket av veps. IGJEN!

Etter det forrige stikket fortalte Mamma meg et kjerringråd som gikk ut på å dyppe en sukkerbit i eddik og legge denne over stikket for å trekke ut giftstoffene. Bartenderen på Gummibaren var veldig behjelpelig med dette, og hevelsen gikk ned på null-komma-niks. Jeg fortsatt å skåle og drikke med hodet høyt hevet, men omtrent en time senere begynte hodet å henge. Veldig. Og siden bilen til Erico var parkert like ved, så gikk jeg å la meg i den. Klokka 19:00. På en lørdag. Etter fire øl og en halv drink... En latterlig liten mengde til å være meg...

Jensi måtte kjøre meg hjem en time senere.
Formen ble ikke bedre, og vel hjemme på sofaen opplevde jeg et skred av ulike følelser; kvalme, svette, feber og ubehag. Min første reaksjon var at det skyldtes vepsestikket. Armen pulserte, men hevelsen var borte. Jeg fikk isteden en liten åpenbaring da jeg senere kikket meg i speilet: Jeg var jo solbrent som faen. Ikke rart jeg følte meg ugg, det skyldtes jo ikke vepsestikket, men solstikket!

...

Siden jeg ofte har mye dødsangst når jeg er alene, så er det bra jeg på det tidspunktet tok solstikket som en forklaring på den uvanlige kroppsformen. Dagen derpå var jeg nemlig ikke så sikker på om solstikket hadde noen skyld i at jeg måtte avslutte Elvefestivalen 2016 så tidlig som klokken 19:00 på en lørdag... Solbrentheten var borte, og vepsestikket hadde blitt verre. Og vepsestikk skal ikke bli verre over tid. Og da det var enda verre igjen da jeg våknet mandag morgen, så jeg gjorde det alle mennesker gjør når de føler seg livstruende skadet: Jeg googlet symptomene.

I løpet av et par timer hadde jeg booket en allergistest hos fastlegen (som jeg ikke får tatt før vepseseongen er over....) og kjøpt ei pakke zyrtec på apoteket. Jeg hadde uten tvil fått en allergisk reaksjon, men i hvilken grad man er allergisk finner man først ut når man har tatt testen. Eller eventuelt får et fjerde vepsestikk. Så nå lever jeg altså med konstant dødsangst og frykt for veps inntil sesongen er over, eller til legen min, nok en gang, kan berolige meg med at det ikke feiler meg noe som helst, bortsett fra litt hypokondri og nevnte dødsangst.



Forrige gang jeg ble stukket opplevde jeg også en frykt for at giften vil føre til en slags vepsemutasjon (jeg burde aldri sett "The Fly" eller "Earth vs. the Spider". De gir ikke et like fint glansbilde av insektmutasjon som det Spider-Man gjør....), og denne frykten forsterket seg da hevelsen tok en slags vingeform, men min først tanke var egentlig "åååh, så typisk meg at jeg får vinger på armene og ikke ryggen". Feil blir det uansett! Det hjalp nå heller ikke på da jeg oppdaget et av de nye snapchat filtrene:

Vel, teknisk sett en bie, men hvem bryr seg om detaljer når man er redd for å mutere,
eller i verste fall, ?

Ugangprosjektet 2016

I forrige uke kicket det tredje Ugangprosjektet i gang. De to foregående årene har prosjektet hovedsakelig blitt utført under Elvefestivalen, men dette har satt litt for mye press på prosjektansvarlig og Drammens nye kjæledegge, Eric, så i år har prosjektet blitt spredd over flere uker.
Derfor vil man fortsatte kunne oppleve live-maling rundt i Drammensområdet den kommende uken, blant annet ved SuperSelma-veggen som ble påstartet under Kulturnatt i mai, og noen underganger i sentrum og oppover mot Åssiden. Forhåpentlig kommer prosjektlederen med en snarlig oversikt over hvor all den nye kunsten befinner seg slik at folk kan ta turen rundt å kikke på egenhånd.

I år er graffiti langt mer representert enn tidligere, men samtidig er det mye variasjoner innenfor sjangeren, så her er det nok noe for enhver smak. Og om man absolutt ikke liker graffiti så er det fortsatt mye annet pent å se på. TelmoMiel har jo vært innom byen igjen og laget nok et mesterverk, denne gangen i bakgården til Skjenkestua:


Verket har fått tittelen "Når jeg blir stor". Utrolig kjekk han derre vikingen assa.....
På sideveggen befinner det seg forøvrig en svært fargerik påfulg av den ukrainske kunstneren Alex Maksiov, men denne har jeg ikke bilde av. Dere må nesten bare gå dit å se den sjæl.....

I år har også Ugangprosjektet vært veldig stolte av å kunne presentere den spanske duoen Pichi & Avo, som kombinerer graffiti og tagging med klassisk renessanse:
 


Verket har fått tittelen "Gaia" og finnes i Engene, Bragernes.
Fantastisk <3


En annen kul ting er at årets prosjekt har inneholdt langt mer østrogen enn tidligere.
I fjor var det to kvinnelige graffitimalere, Milk og Jihl (sistnevnte er meg), mens det i år har det vært tre lokale "graffititmalerinner" (ikke at den ene, Jihl, har fått ut finger'n og malt enda.... Og Milk bisto egentlig bare en annen kunstner, men Lohan var innom i helga og fikk på en piece i en av undergangene i sentrum) samtidig som det også ble leid inn to stykker fra utlandet, Lotte Alexis og Peepsapark.


Lotte Alexis utenfor Gummibaren, Strømsø.
Verdens søteste sykkelstativ.



Peepsapark, undergangen ved bybrua, Bragernes Torg.

 Hele prosjektet har i år, som i fjor, blitt dokumentert av den australske filmskaperen Selina Miles, men denne gangen med god drahjelp fra hennes assistent, Gabrielle Dadgostar. Gaby har tilbrakt et par uker i Norge nå, og har samlet opp massevis av bra materiale så jeg gleder meg enormt til å se det ferdige resultatet. Og før vi får vist frem fargerike Drammen på video, så håper jeg alle Drammens beboere og besøkende får mye glede av de nymalte veggene og undergangene rundt om i byen.

Ugangprosjektet.no
Instagram: @ugangprosjektet

Wasp

Et typisk tegn på at sommeren har kommet er at det flytter inn omlag 6000 uønskede individer som går under navnet "bananfluer". Jeg hater de små bevingede dyrene, men å drepe de går jo egentlig litt mot ideologien min; det å ta livet av noe kun fordi det går meg på nervene. 
Dessverre har jeg ikke klart å leve opp til denne i ideologien i sommer. Alt stresset rundt utflytting, rydding, fotografering og visning har ført til en slags maktkamp mellom meg og bananfluene. De var jo OVERALT. HELE TIDEN. Hvor i pokker kom de fra? Hvor holdt de til? Det virket som jo flere ting jeg fjernet fra leiligheten, jo større plass fikk fluene til å boltre seg på. Så jeg brukte insektspray (hvorav karma gjorde jobben sin og ga meg en dundrende hodepine etter hvert bruk), vold og kjerringråd. Sistnevnte funket best (ha eddik + grønnsåpe, evt zalo, i en skål og la det stå). For en liten periode på cirka en time eller to før de var tilbake i fullt munndur. I et slags fremtidsvisjon så jeg for meg leiligheten bli solgt og at jeg måtte legge meg langflat for de nye eierne og unnskylde mitt møkkete vesen med at de hadde fått med seg noen ekle beboere med på kjøpet. 
I 2 uker var jeg helt panisk når det gjaldt dette. Hyttet med neven mot bananfluene. Lå i fosterstilling og gråt i dusjen. Hvorfor plaget de meg sånn? Hvorfor kunne de ikke bare la meg være?
Jeg hadde jo gjort alt jeg kunne for å bli kvitt dem.

Det viste seg derimot at min innbildning av "å gjøre alt" egentlig bare var å gjøre ting halvveis.
For alt av kjøkkenskap og søppeldunker ble endevendt opptil flere ganger i jakten på bananfluene, men løsningen viste seg å være sårt enkel da jeg en dag skulle fylle vann på kaffemaskinen...
Der, bak kaffemaskinen, gjemt i kjøkkenkroken, sto en halvfull, og åpen, rødvinsflaske.
Et ordentlig eldorado for bananfluene, oppi der var det et skikkelig bananaparty! Fluene fløt rundt på flytemadrasser og daffet seg på solsenger mens standardtonene til Kygo tøyt ut av vinflaska. Det er noen som har sådd tvil rundt dette og det tok cirka to sekunder fra jeg så rødvinsflaska til den havna over verandakanten, så jeg kan ha sett feil. Men at jeg hørte Kygo, det står jeg fortsatt fast på.

Bananfluene forsvant etter det, og har siden bare kommet tilbake i små puljer, men så fort søppla blir tømt så er de borte. Det er ok. Jeg kan leve i harmoni med noen få bananfluer nå og da.
Det var derimot litt verre med de nye beboerne som flyttet inn her om dagen: Vepsen.

Vi har aldri vært plaget noe særlig med veps i leiligheten vår. Hver sensommer så popper det opp titusen artikler om hvordan man holder vepsen unna, men selv har vi altså sett svært lite til dem.
Og det til tross for at verandadøra stort sett står oppe hele sommeren, og undertegnende drikker mye Coca-Cola. De har liksom ikke hatt noen interesse av å fly helt opp til sjette etasje for å finne godsaker. Før nå.

En veps kom inn. Jeg dyttet ham ut. En ny veps kom inn. Jeg fanget ham i et glass og slapp ham ut. Enda en veps kom inn. Satte seg på stuevinduet og jeg fikk vippet ham ut.
Sånn holdt jeg på i timesvis før jeg ble drittlei vepsejakta og lukket verandadøra. Da ble det rolig. Og varmt. Så døra måtte opp igjen. Og hele vepsehælvete begynte igjen. Jeg kunne ikke fatte hvorfor det plutselig kom så mye veps. Det sto en pose med panteflasker på verandaen, sammen med en pose med papiravfall og en med plast. Men de hadde ingen veps på seg, så jeg begynte å mistenke at han dusten i sjuende etasje kunne være i skyld i vepseinvasjonen. Faktisk så gikk jeg så langt i tenkte at han gjorde det mot meg med vilje.

Men igjen så oppdaget jeg at det var min forkjærlighet for å gjøre ting halvveis som var årsaken.
Bak posen med papp og plast sto det nemlig en pose med matavfall som vepsen surret villig rundt (som jeg uten tvil burde ha lagt merke til tidligere. Vi har tross alt verdens minste veranda). Jeg samlet sammen alt for å løpe ned i søppelrommet, men skulle ha benyttet samme metode som vinflaska og kastet hele driten over verandakanten. Posen var full av veps, og veps liker ikke at noen kødder med maten deres (selv om den teknisk sett fortsatt var MIN). Så resultatet ble dette:


Et jævlig smertefullt vepsestikk!

Forrige gang jeg ble stukket av veps var utenfor verkstedet på jobben.
Det var sommer, sol og alle verkstedportene sto oppe. Jeg drev å koste med maskoten vår Charlie (en liten dvergdachs) da en veps stakk meg i låret mellom jeansen OG den satte fast, så jeg fikk panikk og rev buksa av meg. Ufrivillig strippet jeg for hele arbeidsplassen. I ettertid kan jeg ikke huske at stikket gjorde så vondt, da var var det mest skammen og flauheten som som ikke ville gi slipp.

Nå kan jeg imidlertid bekrefte at vepsestikk er helt for jævlig vondt.
Første reaksjon var den dere ser på bildet over, deretter hovnet hånda opp og ble helt rød.
På dette tidspunktet googlet jeg vilt "anafylaktisk sjokk" og "vepsestikk" mens jeg trodde min siste time hadde kommet. Det vise seg at min reaksjon var helt normal, men hvis man var allergisk så trengte ikke denne reaksjonen å komme ved første vepsestikk. Noen ganger kjente man ikke noe før det tredje eller fjerde stikket. Og dette var mitt andre vepestikk, så jeg følte en viss beroligelse om at min potensielle død ikke ville komme før neste vepsestikk.

Hevelsen og deler av rødheten gikk faktisk over på noen timer.
Men siden har jeg kjent en slags ubehagelig sitring rundt stikket, noe google har forsikret meg om at er helt normalt, men i dag morges var jeg litt mer redd enn normalt for å kikke meg i speilet. 
Isteden for to, små øyne så kunne det jo være at jeg plutselig hadde noen store, svarte øyne, glinsende og ekle. Kanskje til og med noen tentakler. Og vinger.  
Fra speilbildet stirret den normale deformasjonen tilbake, men ingen mutasjon.
Jeg overlevde vepsestikket.

Utmeldt

Mitt legeme har verken blitt døpt eller konfirmert i kirken, men allikvel viste det seg at jeg er medlem.
Meldte meg selvfølgelig ut, for jeg har ingen interesse av å støtte en religion jeg ikke kan stå for.
Men jeg har også kjent på en viss irritasjon når folk mener man skal fortsette å være medlem av statskirka for å unngå at islam får grobunn i samfunnet vårt. Ingen har godt med at vi tviholder på eldgamle og utdaterte tradisjoner for å hindre andre eldgamle og utdaterte tradisjoner. Målet burde være religionsfrihet i et likestilt og demokratisk land som ikke er basert på såkalte religiøse "verdier".
Dessuten ønsker jeg meg en katt i det nye huset vårt, og som illustrert nedenfor så får jeg da min egen Gud.

EDIT 20.08.16:
Folk kommer jaggu med de underligste argumenter til hvorfor man ikke burde melde seg ut. Som at jeg burde å spare opp penger til gravplass. For det er dyrt. Tenisk sett er ikke gravplassen dyr, det er gravstenen. Dessuten er gravplassene kommunale. Men jeg har uansett ikke noen planer om å gravlegges. Jeg skal ribbes for kroppsdeler og etter det skal jeg brennes. Ideelt sett spres aska mi utover havet, gjerne et sted med mye hai, men tviler på om noen gidder å gå til slike drastiske lengder for å oppfylle mine siste ønsker. Så skal si meg fornøyd om jeg havner i Drammenselva.
 



 Du kan gjøre det samme, hvis du vil,  -> HER.

 

67. Go for a walk.

67. Go for a walk.

Jeg hadde planer om å ta en gåtur da jeg kom hjem fra jobb i går, men så oppdaget jeg kartongen med hvitvin som sto i kjøleskapet. Så jeg ble hjemme. Og full.

I dag tidlig måtte Erico låne bilen min, og jeg måtte ned til byen å hente den senere.
Så for å være litt sporty så gikk jeg halve veien og busset resten.
Det var en herlig gåtur med strålende sol, 24 varmegrader og favorittmusikken på øret:


 



Avsluttet turen med å lytte noen minutter på "The Hitchiker's Guide to the Galaxy",
men husket fort hvorfor jeg ikke kan høre på den ute blant folk.
Så hvis noen har sett en knallrød og lattermild hval gå gatelangs på Åssiden i dag så var nok det undertegnede.

66. Languageskills.

66. Languageskills

Som liten hadde jeg hva læreren kalte "perfekt gehør", så jeg gadd aldri å lære meg grammatikk, eller skriveregeler sånn generelt, fordi jeg fikk det rett uansett. Dette fungerte helt til jeg egentlig sluttet på skolen, la skrivingen litt på hylla og brukte for det meste SMS-språk. Nå er språkkunnskapene mine så ræva at jeg knapt klarer å utrykke meg på norsk.

Engelsk er det eneste andre språket jeg kan sånn nogenlunde godt, men det kommer alltid klønete frem og jeg har ikke helt funnet min engelske aksent. Den endrer seg veldig etter hvem jeg snakker med. Er det engelskmenn blir den veldig britisk (bortsett fra hvis jeg blir veldig engasjert. Da blir den plutselig irsk), veldig rund om det er en amerikaner og breial som faen om det er australienere. Det skal også sies at de syns det er litt stas at man tar etter dem. Folk med gebrokken engelsk derimot....
Ikke så fornøyde. De tror jo at jeg gjør narr av dem.

Dette språket her "snakker" jeg derimot flytende:

 

Drumpf

Det er bare måneder igjen til det amerikanske presidentvalget går av stabelen og jeg har hittil forholdt meg ganske taus (på bloggen) om min oppfatning av de to presidentkandidatene, Hillary Clinton (demokrat) og Donald Trump (republikaner). Mye av årsaken skyldes rett og slett at det har vært for mye grums å velge fra. På begge sider.

Hillary Clinton har det siste året vært innblandet i en e-mail skandale fra da hun var statssekretær. Clinton familiens private e-mailserver ble brukt til å sende ut over 2000 e-mailer, i ulike klassifiseringsgrader, som FBI har pløyet seg gjennom det siste halvåret. Den 5. juli kunngjorde derimot FBI at ingen videre sanksjoner ville bli rettet mot Clinton, og at de oppfattet e-mail bruken hennes som "ekstremt uforsiktig". I tillegg har hun fått kallenavnet "Killary" siden hun, i motsetning til demokrater flest, ikke ser ut til å være helt i mot dødsstraffen som utøves i flere stater "over there".
Både e-mailene og uttalelsen om dødstraff har blitt flittig brukt i mot Clinton under presidentkampanjen, godt anledet av motkandiat Donald Trump, en mann som tilsynelatende ser ut til å ha langt mer svin på skogen enn Hillary Clinton.

Mange av hans følgere påstår at all negativitetene som rettes mot Trump er en del av demokratenes svertekampanje, et godt brukt virkemiddel i amerikanske presidentkampanjer. Fra begge sider er det som regel en lang tirade av "han mener det" og "hun sa det" og "fy, så dumme de er". Det er nesten som å se kidsa i barnehagen krangle om hvem som er teitest.

I tidligere presidentkampanjer syns jeg det har vært mye usakelig dritt fra alle parter, den følelsen sitter jeg ikke helt med i år siden den ene parten er så "way out there" når det kommer til normal folkeskikk og sunn fornuft. Clinton trenger ikke grave frem dritt for å slenge det mot Trump, han gir henne ammo så det holder samtidig som han messer om Clintons e-mailer (eller Obama. Han eeeeelsker å snakke dritt om Obama) enn å ta tak i politikken de burde diskutere. Sett utenifra så kan man kalle det hele litt av en farse.

Vi kan le.
Og vi lo godt og lenge da Trump begynte denne kampanjen for det var jo helt åpenbart at han aldri kom til vinne. Herregud, fyren kom jo aldri til å bli kandidat en gang. Tenkte vi. Og lo.
Men for øyeblikket er det Trump som ler. Dessverre.

Noe som virket helt åpenbart teit viste seg å gå rett hjem i hjertene til store deler av den amerikanske befolkningen. Så stor del at meningsmålene har vist at det er ganske jevnt mellom de to kandidatene. Skummelt jevnt. Så jevnt at resten av verden sitter å holder pusten i frykt for at denne tupeen kan bli en verdensleder. Hva slags verden får vi da?

Dessverre så forstår jeg godt hvordan Trump har klart å komme seg så langt, om man baserer seg på hva følgerne hans sier. De fleste av dem er lei av pjattet til vanlige politikere og ønsker enkle løsninger på kompliserte problemer. Trump har servert dem dette på sølvfat ved å legge frem en plan om å bygge en mur mellom Mexico (fordi det kommer så mange voldtektsmenn derfra) og USA, og ved å nekte muslimer innpass frem til han har "funnet ut hva det er som foregår" (og dermed underbygger hele misoppfatningen om at 1,7 milliarder muslimer samarbeider om å ta over verden). Trump har også gått hardt ut om hvor idiotisk politisk korrekthet er. Du vet, den irriterende greia som krever at du snakker om, og til, folk på en respektabel måte? Det vil han ha seg frabedt, for han må jo (som den generelle rasisten i et kommentarfelt vil si) "kalle en spade for en spade". Og der står han da, på talerstolen sin og skriker ut rasistiske og nedverdigende uttalelser om folk som bor i landet han ønsker å styre. Han har oppfordret til vold (mer enn en gang), sprer løgner og usannheter samtidig som han kommer med svært lite informasjon om hvordan han egentlig skal gjøre "America great again".
Men han skal klare det. Fordi han er Trump.

Han er jo en slik suksessrik forretningsmann, så det å styre et land er jo ingenting i forhold.
Jeg kunne nesten slengt meg med på den tankegangen, om Trump faktisk var en suksessrik forretningsmann. Han har tjent seg rik, ja, men det betyr ikke nødvendigvis at han er en god sjef eller leder. Men så mange konkurser bak seg og så mange mislykkede prosjekter, så kan han ikke være en god leder. Faktisk så tviler jeg litt på hans evne til å skape noe som varer. Eller hans evne til å se hva det er som faktisk ikke fungerer, da han gang på gang går på samme smellen. Samme feilen. Jeg er nemlig litt overbevist om at mange av Trumps produkter hadde solgt langt bedre om de hadde ditchet Trump-navnet og Donald som reklamefigur. Og vet du hva det kalles når man gjør samme fremgangsmåte om og om igjen, men forventer ulike resultater for hver gang? Galskap.

Trump er jo gal.
Men jeg syns nesten de som følger ham er galere.

For den blonde tupeen fra New York er dette valget, selv om han til tider virker fullstendig uforberedt, nøye planlagt. Selv om han raser frem med faktafeil og idiotiske argumenter, så avfeier han også det hele med at han ikke bryr seg om hva motstanderne hans mener, eller hva media skriver om ham. Han bryr seg rett og slett ikke, og dette får han stor jubel for fra tilhengere sine. Men hvorfor bryr han seg ikke? Fordi Donald Trump er en selger. Han vet at han ikke trenger å ha rett, han trenger bare å få beskyldningene sine og de idiotiske meningene out there. Så folk snakker om det. Og den mannen er i tillegg godt trent når det gjelder å snakke som en selger. Det er egentlig ikke så rart at han har drevet mange selskaper, og dertil konkurser, for den mannen kan nok overtale en murvegg til å investere i et kasino. Så han er flink til å selge inn, men ikke nødvendigvis flink til å gjennomføre det han lover i salgsprosessen. Akkurat sånn som han driver med i valgkampen.

Det jeg stusser litt på er hvordan velgerne hans klarer å svelge de idiotiske påstandene han kommer med, og ikke minst: Bortforklare det når han tråkker i grøfta. Ikke legger de seg flate. Ikke unnskylder de seg. De bortforklarer idiotien med mer idioti. Som bannlysningen hans av muslimer.
Han sa ordrett fra talerstolen at bannlysningen gjaldt muslimer, men i etterkant løper talspersoner for kampanjen hans rundt og driver brannslokking. "Åh nei, det var ikke det han mente. Han mente alle som vil inn i USA, ikke bare muslimer". Og så var det jo hele krisa med familien Kahn, et muslimsk amerikansk ektepar, som mistet sønnen sin i Irak-krigen i 2004. De har ikke vært særlig fornøyde med Trumps uttalelser om muslimer, og fikk tale på DNC (demokratenes landsmøte), noe som gjorde Trump i overkant grinete, og svært sutrete. Trump på sin side beskyldte Khan familien for å opptre ondskapsfullt og han antydet også at moren i familien, Ghazala Khan, holdt kjeft under talen fordi hun ikke fikk lov til å snakke av mannen sin. Han kjørte altså på med den ene fordommen etter den andre, totalt likegyldig til hva hans uttalelser kunne medføre. Hva hans feilaktige beskyldninger gjør med folket. Og jeg kan ikke fatte hvordan tilhengerne hans finner seg i dette... Og hvis du er skikkelig interessert i å høre på hvordan de bortforklarer noe av feiltråkkinga hans... Søk opp Trump-kampanjens talsperson Katrina Pierson på youtube....

Trump-kampanjen mener også at handlinger sier mer enn ord (HALLO?! KONKURS FOLKENS!!! I FLERTALL!!!), så folk skal visst egentlig ikke klage så mye på det som kommer ut av kjeften til Trump. Blir det ramaskrik så er det nemlig media sin feil som henger seg opp i det Trump sier og som lager en stor sak ut av det. Så hvis Trump blir president (*grøsse*) så kan han altså slenge så mye han vil med kjeften fordi det egentlig ikke har noe å si for selve jobben han gjør? Som president? For 325 000 000 amerikanere med ulik bakgrunn, historie og politisk ståsted?

Jeg liker det CIA-sjefen Michael Hayden sa på CNN:
"I used to tell my seniors at the CIA, you get to a certain point in this business, you're not just responsible for what you say, you are responsible for what people hear."

 

EDIT 19.08.2016:
Da viser det seg at Donald Trump har lest innlegget og tatt budskapet mitt innover seg. I natt kom han overraskene med en liten unnskyldning til det amerikanske folket for at han kan være litt triggerhappy når det gjelder ordbruken sin. Beklagelsen kom under et valgmøte i Charlotte, North Carolina og så får vi jo håpe at det er en genuin unnskyldning og at han har lagt lista si litt høyere når det gjelder ydmyket, selv om han også sier at "det tar litt lang tid å være politisk korrekt". Men det kan og være at Trumper'n har blitt påvirket av mottoet North Carolina: "To be, rather than to seem."

65. Learn a new word


65. Learn a new word.

Har et par ord faktisk:

Fleek - Når man har utseenderelaterte ting på stell. Min bruk vil være mer unfleeked.

Gnarly - Ikke et ord jeg har akkurat lært, men et ord jeg skal ta mer i bruk.

 

"Suicide Squad"

Selv om jeg hovedsakelig er Marvel fan (noe som har blitt godt forsterket av diverse crappy DC utgivelser på TV og film de siste årene. Bortsett fra enkelte Batmanfilmer og serien "Gotham". Sistnevnte anbefales.), så må man jo få med seg hva det "rivaliserende" selskapet gir ut. Dessuten har det jo vært stor oppstandelse i forkant av filmen. Kule teasere og bilder, samt alt snakket om hvor intenst Jared Leto gikk inn i rollen som Jokeren. Forventningene var egentlig skyhøye. Selv om jeg ikke var heeelt fornøyd med castingen.

Forventningene dalte litt når jeg så de første terningkastene.
De var i det nedre sjiktet. Skuffende. Men da Silver lurte på om jeg ville være med på kino, så kunne jeg ikke si nei. Nysgjerrigheten var der enda. Og hvis du vil fortsette å være nysgjerrig så burde du slutte å lese . Her kommer det mange spoilers.

**SPOILERS**

Filmen begynner med The Animals "House of the Rising Sun" mens vi blir introdusert til Deadshot (Will Smith), han er, som resten av gjengen, låst inne. Til Lesley Gores "You Don't Own Me" blir vi like etter introdusert til en akrobatisk Harley Quinn (Margot Robbie) før vi så møter den føderale agenten Amanda Waller (Viola Davis) som prøver å selge inn Task Force X-prosjektet sitt til regjeringen (?). Historien begynner etter "Batman vs Superman" hvor Supermann (foreløpig) er død, men skrekken for at det kan komme noen andre med lignende superkrefter, og dårligere intensjoner, skremmer myndighetene. Samtidig kryr det jo også med metamennesker som Flash og vigilanter som Batman. Noen må stoppe disse hvis de blir en trussel for menneskene, og Waller har fått en "genial" plan om å samle de verste kriminelle for å gjøre den drittjobben når det trengs. Går det til hælvete så kan de jo tross alt bare hive skurkene under bussen. For å styre gruppa har hun fått en høyt aktet soldat fra militæret, Captain Rick Flag (Joel Kinnaman), med på laget. Hun har også leverage på de ulike kriminelle slik at hun kan holde de i tøylene, så dette vil jo selvfølgelig gå som smurt.
Publikum får en kort innføring i hvem de kriminelle er. Waller får, etter noe om og men, medhold og gruppen blir informert. Det hele er egentlig en veldig god start på filmen, men etter det så går dessverre handlingen litt nedover.


Harley Quinn

I mitt hode tenkte jeg at temaet ville trenes litt, en katastrofe kom til å skje og Suicide Squad ville redde dagen. Dette skjedde jo forsåvidt også, men på en skikkelig irriterende måte.

En av squadmedlemmene er Enchantress (Cara Delevingne), en sjel fra en annen dimensjon som har tatt residens i Doktor June Moon. Hun kontrolleres av Waller siden hun er i besittelse av Enchantress hjerte, som Waller bærer rundt med seg i en koffert. Hver gang Enchantress ikke gjør som Waller vil, så poker hun litt på hjertet, og den megasterke heksa retter seg etter Wallers ønsker. Akkurat det er jo dømt til å gå til hælvete... June Moon oppholder seg på et hotellrom med loverboyen sin Rick Flag da hun forvandler seg til Enchantress (mot sin vilje vel og merke. June Moon er ikke særlig begeistret over å være besatt av denne skapningen. Ofte illustrert av store, tårevåte øyne...), forsvinner inn på rommet til Waller like ved (ikke at avstanden var av betydning, Enchantress kan flytte seg til hvor hun vil på et blunk), men får ikke kommet seg gjennom sperren på kofferten som inneholder hjertet (teknologi slår visst magi). Isteden finner hun en skulptur som Waller har hentet ut fra grotten hvor June Moon uheldigvis frigjorde Enchantress. En statue som inneholder ånden til den (kjempe)svære broren hennes, Incubus (Alain Chanoine), som Enchantress selvfølgelig frigir. Det ender til slutt opp med at Enchantress og broren blir den store katastrofen Suicide Squad må fikse. Noe jeg fant sjukt irriterende.


June Moon

Av alle scenarioer i hele verden, så måtte det bli noe de teknisk sett rotet til sjæl?
Hadde de ingen andre historier å spille på? 
Anyways... Selvmordsgruppen skal altså settes sammen, og dette gjøres uten noe særlig trening eller diverse annet. Man skulle jo tro at de i det minste ville prøve å sette noen gode griller i hodene på disse folka, men det er tydeligvis nok å skyte inn en liten ladning med nanosprengstoff slik at man kan sprenge de så fort de lager trøbbel. Men nå er de forøvrig unnskyldt for den manglende treningen siden bråket startet litt tidligere enn forventet, så jeg skal legge fra meg den irritasjonen. Det finnes nok av andre ting å irritere seg over.

Som hele plottet utover.
Filmen følger hovedsakelig historien til Deadshot og Harley Quinn, dama til Jokeren. Noe jeg fant jævlig irriterende. De burde ha brukt filmens 130 minutter på å bygge opp historiene og relasjonene innad i antiheltgruppa, men NEIDA. Mye av fokuset på Deadshot skyldes vel at han er en av de i gruppa som egentlig sliter litt med å være en drapsmann. Jeg tror de prøvde å skape en liten sånn "buhu stakkars Deadshot" type følelse, noe som gikk rett til hælvete takket være Will Smith. Jeg syns ikke han passet i rollen overhode. Han ser ikke skummel ut. Han ser ikke tøff ut. Han ser ut som Fresh Prince i Bel Air, the old version.


Fresh Prince in Bel Air. The old version.

Harley Quinn er derimot en hel annen sak.
Margot Robbie gjør en glimrende jobb og er uten tvil en av filmens beste, og morsomste, karakterer. I våres gikk det noen rykter om at skuespillerne måtte tilbake på settet for å gjøre filmen litt morsommere. Det virker derimot som om den innspillingen feilet litt. Harley Quinn er morsom, veldig morsom, de andre er sånn passe. Humoren kunne fint blitt fordelt litt mer utover karakterene. Hennes relasjon til Jokeren har også fått mye, og unødvendig, oppmerksomhet i filmen.

Siden Hailey Quinn blir "frigitt" fra fengselet for å redde verden, prøver Jokeren å komme henne til unnsetning og redde henne fra å redde verden. Og dra tilbake til fengselet, selvfølgelig.
Det er en irriterende bi-historie av flere grunner:
- Den er ganske irrelevant til den ræva historien de først prøver å bygge opp.
- Historien mellom Jokeren og Hailey Quinn er omfattende, og blir vist frem på en rotete måte. De prøver å få frem parets psykopatiske sider, men det blir bare kleint og rart.
- Historien virket i hvert fall unødvendig siden det går rykter om at Hailey Quinn og Jokeren kommer til å få sin egen film. Total waste of screentime, i mine øyne.

Det toppet seg selvfølgelig siden jeg ikke var særlig begeistret for Jared Leto's Joker.
Eller, jeg likte ham i grunn ganske godt, det var en god tolkning av Jokeren, men det var plagsomt at han ikke kunne prate reint fordi han hadde et tonn med sølv i kjeften. Det var litt som å høre en fra Fredrikstad fremsette trusler... Det hørtes bare lættis ut.


Mr. Duck Face.

Men DC Comics er jo lættis.
Karakterene er greie nok i seg selv, men stakkars for noen idiotiske navn noen av de har fått.
Som f.eks. Captain Boomerang (Jai Courtney), en autralsk tyv som bruker dødelige boomerangs som våpen. Han er sleip, slaskete, skitten, svær i kjeften og fullstendig upålitelig. Jeg så virkelig frem til Courtneys fremstilling av denne drittsekken, og ble egentlig litt (veldig) skuffet. Det første som irriterte meg var hvordan i hælvete en australsk skuespiller klarte å trøkke frem en så innihælvete dårlig australsk aksent. Det var direkte pinlig å høre på. Det andre som irriterte meg var at vi fikk lite info om bakgrunnen hans, på lik linje med flere av de andre i teamet.
Som Killer Croc (Adewale Akinnuoye-Agbaje). En mann som lider av en hudsykdom som får ham til å se ut som en reptil, en tilstand som beskrives som "noe uheldig" av Waller. Og that's it.
DC....Don't leave me hanging!


Captain Boomerang og Katana.

På teamet er også Katana (Karen Fukuhara), japansk kamsportekspert som løper rundt med et sverd (en katana, obviously) som fanger sjelen til alle hun dreper. Det samme sverdet tok livet av mannen hennes, som hun desperat sørger over. Hun fremstår som en slags livvakt for Rick Flag, og skal liksom bistå han å holde selvmordsteamet i tøylene. Hun virker helt grei. Sutrete, men grei.
En av karakterene man får en særdeles vond følelse for er El Diablo (Jay Hernandez), en fyr som kan påkalle ild og som dessverre også ser ut til å ha ei jævlig kort lunte. Fremstillingen av hans historie er derimot ganske bra. Trist, men bra. Slipknot (Adam Beach) dukker opp i bare noen minutter og publikum får derfor ikke vite noe særlig om ham. Jeg skulle likt på ha visst mer, og jeg skulle likt at oppholdet hans ikke ble så kort. Som mye annet i filmen føler man at de bruker langt tid på uinteressante hendelser og kort tid på det man tørster etter å vite mer om.

Men det er vel prisen publikum må betale når det settes i gang slike produksjoner som dette. Vi skal ikke se bort i fra at "Suicide Squad 10" slippes i 2026.

Konklusjon:
Helt ok underholdning. Passer godt på en søndag når man er fyllesjuk og ikke klarer å fordøye intellektuelt pjatt. Margot Robbie er utvilsomt filmens store stjerne, men hvis du så for deg mye Joker-air time, som trailerne og teaserne lovet, så vil du bli skikkelig skuffa. Jeg på min side er glad Jokeren ikke fikk mer tid, særlig hvis det vil komme en egen film om han og Harley Quinn i fremtiden, men jeg syns synd på Joker-fansen som utvilsomt har blitt villedet til å tro at han har en mer sentral rolle i filmen. Det skal nå også sies at mange av scenene hans ble kuttet ut, og mulig disse kunne gjort filmen bedre, but I have my doubts. Filmen om Jokeren og Hailey Quinn derimot (hvis den kommer), er derimot noe jeg gleder meg skikkelig til å se! Så fremt noen kan finpusse litt på Jokers grillz.
Det høres ikke bra ut, Jared...




#suicidesquad

64. Clean your house.

64. Clean your house.

Det er vel nesten to måneder siden denne utfordringen ble aktuell, men jeg har altså ikke vasket leiligheten før nå. Det skyldes hovedsakelig at jeg er lat, men også fordi jeg er superegoist og forventer at andre mennesker skal vaske opp driten min. Med "andre" mennesker mener jeg egentlig Erico, men han har ved flere anledninger bevist at han ikke er i besittelse av noe vaskegen. Så jeg ringte mamma.

Hun kom på dagen og i løpet av et par timer var både boden og entreen min vasket.
Jeg hadde også sutret litt til Tappy, så hun kom og vasket ned soverommet vårt. Mamma ble noen dager, så hun fikk også vasket verandaen og nesten hele kjøkkenet. Det betyr at jeg må vaske badet, stua og vinduene sjæl, noe jeg egentlig hadde planer om å utsette så lenge som mulig, men nå kommer det en fotograf for å ta bilde av leiligheten vår på tirsdag. Så nå er jeg dritstressa. Ikke bare har jeg de tre tingene som må vaskes, men jeg må også flekke litt maling her og der, prøve å skaffe ny sofa til fotoshoot/visning, fikse dør - og vindushåndtak (har egentlig gitt opp å fikse håndtakene til vinduene.... Vurderer å bare mure igjen vinduene...) OG jeg prøver å lese biografien til NOFX, "The Hepatitis Bathtub and Other Stories". Jeg fokuserer mest på sistnevnte.



Erico har heldigvis tatt ansvar.
Den lille kokekjelen vår (også kalt 'balkong') har for eksempel fått en snasen oppgradering. Og vi fant fort ut hvor mye bedre livet vårt kunne vært om vi hadde gjort noen av disse forbedringene før. I 5 år har vi stått og fryst på verandaen grunnet det kalde betonggulvet (skylder mest på kalde Norge), og alt vi kunne ha gjort for å unngå det var å legge litt platting. Jeg håper ikke vi blir like trege til å gjøre forbedringer i det nye huset, men ut i fra hvor mye småtterier vi har måtte fikse i leiligheten nå, så tror jeg neppe at vi kommer til å bli verken handy eller huslige selv om vi får et større boareal. Men vi skal jo tross alt bo der i 20 år, så vi får jo garantert fikset noe.

 

Sunn Fornuft

Den siste tiden har flere bloggere stått sammen om en viss "Sunn Fornuft-plakat", som skal gi hobbyskribenter på internett litt retningslinjer på hvordan de burde skrive innlegg som omhandler kroppbilder og skjønnhetsidealer for. Jeg har fortsått det slik at mange toppbloggerne syns dette er en god ide (som Linn Winsnes Rosenborg og Linnea Myhre), mens andre bloggere (som Isabel Raad) syns den er tåpelig. Siden jeg selv har en blogg så burde jeg vel ta en form for standpunkt på dette, selv om jeg ikke har noe særlig med lesere. Vi tar derfor en rask gjennomgang av punktene på plakaten for å se om dette er en god eller tåpelig ide.

1. Unngå å skrive hvor mye du veier, BMI, kaloriinntak, midjemål, armmål og liknende tall. Husk at du har unge lesere som sammenlikner seg med deg.

Fin start! Opp igjennom min karriere som bloggleser har jeg fjernet mange fra topplista mi etter at de ble bitt av treningsbasillen. At de ønsker å forbedre både helse og kropp er en fair sak, og hver gjerne stolt over at midjen din blir mindre, eller at six-packen din har utvidet seg til en ten-pack. Det er lov. Men er det virkelig såååå viktig å fortelle folk nøyaktig hva dine mål er?

Jeg ser at noen bloggere er flinke til å skrive hvor mye de enten har gått opp eller ned, uten å nevne noe om hva vekta sto på verken før eller etter. Det er ingen som sier at du ikke har lov til å klage over at du har gått opp 5 kg eller at du ikke har lov til å være stolt av at du har gått ned 15 kg, problemet kommer når bloggere beskriver et viss antall kilo som enten for høyt eller lavt. Og jeg har jo kjent på det selv når jeg leser syteinnlegg fra bloggere fordi vekta deres står på 60 kg (et tall vekta mi ikke er i nærheten av). Og joda, denne personen kan være av den spinkle typen som vanligvis ligger på 55 kg, og sikkert føler seg überfeit på 60, men kanskje greit å bare påpeke at man ikke er komfortabel med de ekstra kiloene uten å insinuere at 60 kg er tilnærmet plus size?

Men... Her må jeg jo også legge meg flat sjæl.
For jeg klager ofte over min egen vekt, et tall jeg selv ser på som skyhøyt, men som jeg ved flere anledninger har sett andre kvinner anse som sin egen idealvekt. Og de ser damn fine ut også, så hvordan kan jeg sitte å si at man er feit hvis man veier ** kg bare fordi det får meg til å føle meg tjukk?

2. Unngå å være for bastant når du skriver om positive eller negative sider ved en enkelt matvare eller en livsstil. Husk at du skriver fra egen erfaring og ikke er fagperson. Det som er bra for deg er ikke nødvendigvis bra for alle andre.

Du har lov til å mene akkurat hva du vil om både matvarer og livsstil, men det er viktig å huske på at selv om noe ikke passer deg så er det ikke feil i verdenssammenheng av den grunn. Selv har jeg skrevet mange dissende innlegg i min tid, så jeg er vel ikke riktig person til å klage, men det er en vesentlig forskjell på å ta sosiale og politiske standpunkt enn å bastant mene at alle som spiser is blir tjukke og at alle som hører på black metal er dumme i hodet.

3.  Bilderedigeringsprogram kan være fint for å justere lys, farger og utsnitt, men unngå å endre kroppsstørrelse eller fasong.

Kroppen din trenger ikke retusjering.
Jeg skjønner at folk vil vise seg fra sin beste side, men teknisk sett så viser du deg egentlig fra en side som ikke eksisterer. Selv ble jeg over gjennomsnittet skuffa over Fotballfrue da det ble kjent at selv hun, Frøken Perfekt, retusjerte bildene sine. Er det virkelig ikke noe håp for oss vanlige?
Holder det ikke med å kunne posere så man får frem the gap, uten å egentlig ha det? Eller at man klarer å vri underlivet i en vinkel som får det til å se ut som man har en skikkelig Kardashian-rompe?

4. Del gjerne mat og treningsinspirasjon, men vær flink til å understreke hvem det er ment for, at ikke alle løper like fort, veier like mye eller i det hele tatt trenger å endre noe. Husk at du ikke har noe kontroll på hvem som leser det du poster på nett. Selv om du har en kjernegruppe faste lesere som kommenterer har du også lesere som er yngre og eldre, friskere og sykere.

Det er viktig å vise at man gjør ting for sin egen del. Dette var i stor grad en av årsakene til hvorfor jeg overlevde Fotballfrues maniske treningsinnlegg, for jeg syns hun var flink til å påpeke at det var noe hun gjorde for sin egen del selv om det ble litt i overkant mye tall på puls, hjerterytmer og antall løpte kilometer. Dette punktet går stort sett ut på det samme som punkt 1. Vær stolt av hva du gjør, men gjør også ditt ytterste for at det ikke blir en mal for noen andre. De har ikke din kropp.

5. Fokuser heller på treningsgleden fremfor hvor langt du selv løper og hvor mange repetisjoner du tar. Husk at du ikke trenger å skrive om hver eneste gang du selv trener for å dele treningsinspirasjon. Poster du et treningsopplegg, så presiser hvem det er laget for, og hvem det ikke er laget for.

På bloggen kan du fint legge opp en treningsøkt med øvelser som har masse fancy navn og fortelle hvor bra de er for rumpe og lår. Kjør på. Men hvis du påtar deg en rolle som en slags personlig trener må du også sette deg inn i de negative sidene ved de ulike øvelsene. Du kan selvfølgelig pålegge leseren å google seg frem dette selv, men husk at denne leseren følger dine treningsråd fordi de ser opp til deg. Enkelte toppbloggere påpeker at de egentlig ikke ønsker å ha ansvaret med å være rollemodell, men samtidig er de veldig opptatt av å ha en fanskare.

Fun fact: Har du en fanskare så blir du automatisk et rollemodell for disse menneskene
.

6. Når du skriver om mat, ta gjerne bilde av matlagingen, bordet eller hele retten, men vær bevisst om du poster bilder som viser størrelsen på din egen porsjon. Vis særlig omtanke om din egen porsjon er liten. Presiser gjerne at du for eksempel forsynte deg flere ganger.

Vi skal helt tilbake til 2010. Idrettsprofessor Jorunn Sundgot-Borgen kritiserte allerede da flere av toppbloggerne for deres matvaner. Tone Damli ble fremhevet som en stor synder, og jeg tok for, første gang i mitt liv, Damli i forsvar. Hun hadde lagt ut bilde av en lakserett som ifølge professoren inneholdt alt for liten mengde mat i forhold til hva ei jente på Damlis alder burde få i seg av næring.
Jeg syntes Sundgot-Borgen på det tispunktet var helteit. Blogging hadde enda ikke blitt den landeplagen den er nå, og i 2010 begynte det å bli in å være sunn. Nå, seks år senere, ser jeg at dette var starten på et hysteri. Tone Damli ble på mange måter urettmessig hengt ut for vi skal ikke klage for mye på at folk viser frem maten sin, jeg er langt mer skeptisk til folk som snakker varmt om knallharde dietter og tilhørende matprodukter, som nevnt i punkt 2.

Men dessverre er jeg også redd for at noen bloggere ikke er helt ærlige om inntaket sitt.
Det at de viser frem en pent dandert porsjon, reklamerer med det som dagens middag, og unnlater å skrive at de forsynte seg to ganger for å bli mette. Og jeg blir heller ikke noe imponert over de som spiser en sjokoladebit og deretter skriver tårevåte innlegg om hvor mange kilometer de må jogge for å løpe av seg det nyanlagte fettet. Igjen, det er lov å vise frem hva man spiser, men vennligst ikke la det bli en mal for noen andre. Unngå å skriv ting som "jeg spiser aldri mer enn en teskje ris" eller "vann er mat for meg".



7. Skriv gjerne om klær, men unngå å skrive hvilken klesstørrelse du bruker. Husk at leserne ikke kjenner deg i virkeligheten, og bare gjetter på om deres kropper faktisk er like. Får du spørsmål om størrelsen du bruker i et plagg, svar heller på om du opplever at plagget er lite, stort eller normalt i størrelsen.

Hvorfor er det egentlig så viktig å presisere at man bruker XS? For det er sjeldent man ser folk påpeke at de har kjøpt et plagg i XL (bortsett fra meg da...Når jeg har klaget på min egen vekt... Men jeg skal slutte med det nå. Æresord.), så ikke kom her å fortell meg at størrelsen på plagget egentlig har noe å si for leseren. Det er kun interessant informasjon hvis du, som nevnt i punktet, opplever at størrelsen er for stor eller liten i forhold til normalen, snittet eller andre ting som er viktig for bruken. Uavhengig av din størrelse så må jo leseren din fortsatt prøve plagget selv.

8. Vær bevisst på den totale mengden bilder du legger ut der kropp er i fokus. Kropp i bikini er naturlig på en strand, men tenk på omfanget i andre settinger. Vis gjerne hva som er bak fasaden i blant og post realistiske bilder av deg selv.

Kropp er flott, og vi burde få flere folk til å vise den frem enn å gjemme den bort.
Men man kan bli litt lei av kropp, både med og uten klær, for noen bloggere poster i overkant mye bilder av seg selv. Og det er i et så stort omfang at når jeg tar turen innom bloggen deres så føler jeg meg litt som en stalker. Av den skikkelige creepy typen.

9. Vær varsom om du deler informasjon om dine egne kosmetiske inngrep. Sett deg inn i hva loven sier om markedsføring av slike inngrep.

Wow. Etter å ha lest litt i det lovverket ser man jo at mange av de bloggerne som har utført kosmetiske operasjoner, og som skriver om dette på bloggen, bryter denne. Det er to punkter som uthever seg:

§ 4. Krav til markedsføringen

Markedsføring av kosmetiske inngrep skal ikke utformes på en måte som er egnet til å virke støtende eller krenkende eller som spiller på folks lyter eller fordommer mot normale kroppsvariasjoner.

Markedsføring av kosmetiske inngrep må ikke nedtone risikoen ved å gjennomføre det kosmetiske inngrepet.

Ved omtale i markedsføringen må opplysningene reflektere forsvarlige metoder.

Det skal fremgå av markedsføringen hvem som er medisinsk ansvarlig for de kosmetiske inngrepene i virksomheten. Navn, adresse, telefonnummer og annen nødvendig kontaktinformasjon skal også fremgå.

§ 5. Forbud mot bruk av pre- og postoperative bilder

Markedsføring av kosmetiske inngrep skal ikke inneholde pre- og postoperative bilder.

Men så kan man jo spørre seg selv om det kan regnes som markedsføring hvis man ikke er sponset av klinikken og inngrepet er en del av et "personlig valg". Kan man da vise frem før og etter bilder?
Kan man da snakke varmt om hvordan man burde få sitt eget rumpefett sprøyta inn i leppene sine?
Botox i panna? Implantater i bryster og rumpe?

Vel, det er mulig loven gir rom for akkurat dette, men er det etisk riktig å fronte det?
For flere bloggere som har utført disse inngrepene er svært åpne om at de gjør det på grunn av dårlig selvtillit, eller som Sophie Elise innrømte: At hun følte seg nesten presset av kommentarfeltet siden det var så mange som pirket på hvordan nesa hennes så ut. Og jeg forstår virkelig at disse vakre jentene til tider kan føle seg som verdens styggeste, det er en følelse de fleste opplever selv om det er vanskelig for meg å fatte hvordan de kan føle det sånn når de ser så bra ut. Det er på en måte godt å høre at "alle" sliter med sånne tanker, men på en annen side så blir man bare enda mer deprimert.
"Er det ikke noe håp for henne, så er det i hvert fall ikke noe håp for meg!"

Bloggerne kan jo heller ikke holdes ansvarlig for hvordan leserne deres har det, og de skal ha all rett til å blogge om sine egne følelser, men det finnes en mellomting. Og man kan fint få frem poenget ved å være litt nøyere på hvordan man beskriver følelsene sine og ta en ekstra korrektur før man poster innlegget. Ordlegging er også viktig. Unngå å skrive ting som "sliter du med utseeendet, så stikk innom din nærmeste plastiske kirurg og fiks det DU vil. Det fortjener du! Smask."

10. Hvis du blir kontaktet av lesere som forteller at de er syke eller har det vanskelig, send dem videre til fagpersoner. Mental Helse har en gratis, døgnåpen hjelpetelefon for mennesker som trenger noen å snakke med. Telefonnummer:  116 123 De som synes det er vanskelig å snakke med noen kan få skriftlig hjelp på Mental Helses nett-tjeneste sidetmedord.no.



Så, er dette en bra eller en tåpelig plakat?
Ut i fra kommentarene mine er det vel ganske opplagt at jeg syns disse retningslinjene er fantastiske, og nettopp det som trengs i en kaotisk bloggverden. Jeg måtte selvfølgelig også ta turen innom bloggen til Isabel Raad for å sjekke ut hvorfor hun syntes dette var skikkelig teit, og ble egentlig veldig satt ut av svaret hennes. Hun utøver liksom det stikk motsatte av sunn fornuft.

Starten på innlegget er underlig nok i seg selv, "denne plakaten er noe som i følge meg dumforklarer alle blogglesere". Jeg måtte google "dumforklarer" og fant ut at det ikke er et ordentlig ord, så jeg vet egentlig ikke hva hun mener. Men hun fortsetter med at disse reglene er tåpelige fordi
"...vi bloggere har våres egne blogger som vi har mulighet til å publisere det vi selv ønsker. Det er personlig, og det er en grunn for at vi er her vi er den dag i dag. Nettopp fordi vi har vært oss selv, og skrevet våre blogger på det viset vi selv har ønsket."

Ja, hvor skal man egentlig begynne?
Altså, ja, fordelen med blogg er at man ikke har en redaksjon å forholde seg til, og ja, Isabel har klart å karre seg til 25 000 daglige lesere ved å være seg selv. Good job.
Men, for det første: Du fikk en pangstart med lesere takket være din deltakelse i Paradise Hotel.
For det andre: Du tjener penger på bloggen din. Så du har tatt den et steg lenger fra å bare være en personlig blogg til å være en merkevare. 
Burde man ikke på et tidspunkt begynne å tenke "hmm.... kanskje jeg burde revurdere litt hvordan jeg FORMULERER det jeg skriver". For det er alt du trenger å gjøre. Det er ingen som har sagt at du ikke kan skrive om mat, klær, sminke eller plastiske operasjoner, det er hvordan du gjør det.

Men Isabel trenger ikke å tenke så nøye over dette hun, for "blogglesere har hjerner.
De er ikke dumme". Som om alle leserne hennes er godt voksne damer på 30 år. Seriøst? Halvparten av de jentungene som sikler over bloggen hennes er langt under seksuell lavalder, de har selvfølgelig en hjerne, men de er midt i puberteten og midt i det som antakelig vil stå igjen som den mest forvirrende perioden i deres liv. De trenger gode forbilder, eller i allefall noen som forsøker være det. Ikke noen som forkaster helt fair retninslinjer fordi det betyr at hun ikke kan skryte uhemmet av de kommende operasjonene sine. "Sunn fornuft" er egentlig ikke noe særlig annerledes enn norsk presses "vær varsom-plakaten", som sikrer at pressen vår forholder seg til etiske normer. Er det virkelig så søkt at det er ønskelig at bloggere gjør det samme?

Men for all del, det er fint at de som er i mot dette sier det høyt. Da vet jeg i alle fall hvilke blogger man burde holde seg unna (ikke at jeg besøkte bloggen hennes så mye fra før av. Man føler seg jo litt som en stalker ved å gå inn der.)


TegneHanne <3

Randomity Part 2

 


 

RANDOMITY PART 2 - ILL JILL PRODUCTIONS 2015
1. "Right Where It Belongs" (Inspo: Nine Inch Nails "Right Where It Belongs")
2. "Stay With Me" (Inspo: Sam Smith "Stay With Me")
3. "Part of the Process" (Inspo: Morcheeba "Part of the Process")
4. "Light of Zarta" (Inspo: "Men In Black 2")

REMIX 3 - Michel Dida, Cherrie, Sabina Ddumba, Silvana Imam, Mapei & Seinabo Sey "Höru Mej Bae (Remix)"


3. MICHEL DIDA, CHERRIE, SABINA DDUMBA, SILVANA IMAMA, MAPEI & SEINABO SEY
"HÖRU MEJ BAE (REMIX)"

Noen få ord:
Originalen tilhører Michel Dida (som også er med på remixen) og den er kul i seg selv den, men den blir et par hakk bedre når han drar med seg fem knalltøffe svenske damer som alle har en sjukt fet flow. Det finnes forøvrig også noen norske versjoner av denne låta med bla. Karpe Diem og Stella Mwangi.

Første gang jeg hørte den svenske remixen ble jeg ganske positiv til beaten selv om den er ganske typisk for dagens hiphop. Dyp og treg bass med mørk autotune (har ikke peiling på hva som er korrekte musikktermer for dette. Jeg er bare en musikkforbruker.)... Vanligvis skrur jeg av slike låter for de pleier å irritere vettet av meg (d.e.t.g.å.r.j.o.r.s.å.t.r.e.e.e.e.e.e.e.g.t.), men det var noe med starten av låta som gjorde at den fikk en ekstra sjanse. Det er Michel Dida som starter låte, men den klikker helt når han slipper damene til på versa. Og sorry Stella Mwangi, men ditt bidrag på den norske versjonen er ikke i nærheten av å være like hardtslående, men den er helt grei. Takket være beaten
 



Höru mej bae?
Quote efter quote, ingen grej
Guzzarna kollar på mej
Snubbe vill kolla sig boss
Ha! Vilket skämt, mannen du jobbar för mej
Höru mej? Alla här jobbar för mej
Min hybris i år är total
Toppen går av, min tjej är convertible bae
Höru mej Sway? Höru mej sway? Höru mej?
Det är som hatarna bildat familj sen jag landat
Kramats och hittat ett rum för varandra
Koss okhtik 3ars kol zeb ya khara
Iza ashoufkom adrebkom keff, walla
Silvana Imam, ingen annan
Spottar min bizr ut rakt i doms amzak
Rakt i doms mamma

 

Sommerkroppen 2016

I fjor sommer bestemte jeg meg for å starte "Prosjekt Sommerkropp 2016".
Planen var å starte i august 2015, men jeg begynte egentlig ikke før juni 2016. Og da var det selvfølgelig litt for sent å sette i gang med både trening og sunt kosthold. Så jeg måtte ty til en nødløsning, og den siste måneden har jeg dermed jobbet litt hardere med sommerkoppen 2016.
 


Okay, you got me. Jeg startet egentlig ikke på sommerkoppen før i dag.
Tregheten lenge leve! Men den er litt skinny, kunne godt værrt litt mer timeglassfigur på den.
Blir aldri fornøyd altså!

Samtidig så hadde jeg også en plan om å gjøre en del ytre forbedringer vedrørende trynefaktor. Innunder dette lå selvfølgelig sommerkroppen 2016, som indirekte ville gjort et stort utslag på bollekinna, men planen var også å forbedre huden, fikse håret og bli bedre på skjule deformasjoner med sminke. Dessverre hadde jeg ikke gjort noen av disse tiltakene da jeg skulle ta en obligatorisk sommerselfie i dag morges, så jeg måtte ty til en nødløsning for å ikke gå på samme smellen som i fjor:
 



Og hva var fjorårets smell? At jeg postet et bilde av hele trynet mitt på facebook og fikk en noe underlig respons. Men det skal sies at jeg var ganske høy på meg sjæl akkurat da, uten grunn selvfølgelig, og trodde sånn seriøst at noen ville kommentere at jeg så fin ut. Det skjedde jo selvfølgelig ikke, men det gikk fint. Det var jo tross alt ikke unormalt. Men det hele toppet seg da det noen dager senere dukket opp noen svært lite flatterende bilder på face. Det er klart ingen kommenterer at du er fin når alle vet at du ikke er det. Du var bare heldig med vinkelen (FGAS).

Men dette høres jo veldig overfladisk ut, for jeg kunne gitt finger'n til både kropp og utseende om jeg hadde hatt noen flere kvaliteter å spille på. Det var nemlig siste mission for sommerkroppen 2016:
Å bli et bedre, snillere og hyggeligere menneske.

Isteden har jeg klart å dra det å være bitch til nye, enorme høyder.
Hvor jeg attpåtil har satt meg fast på en fjellhylle uten noen forutsetninger for å komme meg ned igjen. Jeg er, fortsatt, drevet av en underlig form av maktesløshet over å ta tak i mitt eget liv.
For man vet jo hva man må gjøre for å bli bedre, men det er så jævlig vanskelig å bli kvitt stemmene i hodet som hele tiden forteller deg at du ikke er verdt noe. At du bare tror du er noe. Selv om dette er nøyaktig den følelsen som driver alle andre mennesker. Trua på seg sjæl, ikke sant. Den er man jo nødt til å ha, og den drar meg gjennom alle de dagligdagse gjøremålene, men å pushe meg selv til å gjøre noe nytt er så vanskelig at det er enklere å gi opp. Sette seg til i sofahjørnet og sutre over at man ikke klarer å få til noe mens livet bare glir forbi. Sint. Bitter. Følelser som ikke hjelper en å holde hodet over vannet, men som fester seg som lodder rundt beina og drar en dypere ned i mørket.
Flaks jeg er god på å svømme.



Over futile odds
And laughed at by the gods
And now the final frame
Life is a losing game
 

 

For et teit I-landsproblem

Toppblogger Pappahjerte er i vinden igjen. For hele fem dager siden postet han et innlegg til landets grillprodusenter der han klager over et velkjent problem og bruker følgende liste for illustrere poenget sitt (ja, jeg har kopiert den):

  • 8 grillpølser
  • 3 bratwürst (3 for 2-tilbud = 9)
  • 10 lomper
  • 6 store pølsebrød
  • 12 små pølsebrød
  • 8 hamburgere (én type)
  • 4 hamburgere (en annen type)
  • 2 veggisburgere
  • 6 hamburgerbrød


Jeg antar at dere er oppegående nok til å se problemet, men for ordens skyld:
Antall pølsebrød/lomper i en forpakning stemmer ikke overens med antallet man finner i pølsepakningene. Og jeg er enig i Pappahjerte, dette er virkelig en av sommerens store logistikkproblemer (og jeg jobber med logistikk). Jeg har ved flere anledninger vært belemret med dette problemet sjøl (dog ikke siden jeg sluttet å spise kjøtt da, men det har jo ikke noen betydning her. Jeg vil bare bruke anledningen til å påpeke det. At jeg er kjøttfri. KJØTTFRI).

Om man bare har behov for ei pølsepakke, så er det nogenlunde enkelt å regne seg ut til antall lomper/brød. Tar man lomper vil man ha to lomper til overs. Velger man brød kan man ende opp med to for lite, evt fire for mye. Uansett, hoderegningen er forholdsvis enkel. Det blir derimot verre når man f.eks skal handle inn grillmat til jobben. Som består av 24 sultne menn. Alle skal ha to pølser hver som tilsvarer 48 pølser. Halvparten vil kanskje ha lompe, resten vil ha brød. Gjerne ulike typer brød også. Eller ulike lomper. Så må man begynne å regne mens man står der i butikken. Man prøver å holde orden på hvor mange grove pølsebrød man får på ei pølsepakke. Men det er 12 brød i posen. 8 pølser i pakka. 4 til overs. Men hvis man tar to pakker med grove brød så går det opp med 3 pakker pølser.... Så for å gjøre hoderegningen enkel for seg selv så begynner man å danderer grupperinger i handlevogna for å klare å holde en viss oversikt. 2 pakker grove brød med 3 pakker pølser i et hjørne. 1 pakke speltlomper med 1 pakke grillpølse, men man må huske på at der blir det to til overs... Og slik står man mens man desperat prøver å få pølsekabalen til å gå opp. Noe den aldri gjør.
Man rekker aldri å finne en løsning innen man blir innhentet av dyp fortvilelse og frustrasjon, og før man vet ordet av det så man ender opp med å kjøpe ønsket antall pølser mens man lesser handlekurven full av ulike brød og lomper og krysser fingrene for at det er nok. Det hadde jo vært mye enklere om antallet i disse pakkene samsvarte med hverandre. I hvert fall for oss med dyskalkuli.

Men jeg skjønner at dette problemet ikke er noe problem for dere som kan 8-gangen utenat.
Og det er jo egentlig ikke sååå vanskelig å regne seg frem til dette hvis man vil. Dessuten trenger vel de fleste av oss hjernetrimmen også. Men trenger vi all den overflødige maten?
For det har stort sett vært den største årsaken til min irritasjon rundt dette. Det ligger alltid igjen pølsebrød eller lomper. ALLTID. Og disse går i 90% av tilfellene i søpla. What a waste.

Hvis ikke det å belemre forbrukerne med slik vanskelig hoderegning er en god nok grunn til at pølse - og pølsebrødsprodusenter skal snakke sammen, så ville jeg i hvert fall trodd at det å kaste mat er et dugelig argument. MEN NEIDA. Isteden flommer kommentarfeltet over av en hel masse tips og råd for hva man kan bruke disse ekstra lompene til, men å be produsentene om å gjøre en endring så vi IKKE trenger å sitte med ekstra brød? Nei fysj for noe idioti! For å komme med slike ønsker, eller påpeke at dette er noe vi kanskje burde vurdere å gjøre en endring på, det er visst bare tull folk her til lands gidder å bry huet sitt med. Siden vi har så ufattelig mye ekstra tid å rutte med. Det er nemlig et jævla I-LANDSPROBLEM.

Og det er jeg forsåvdt enig i.
Sutringen til folk som ikke skjønner problemstillingen gjør det til et i-landsproblem. "Herregud, det er jo bare mat" sa folka som bor på en bitteliten brøkdel av denne planten. En planet som har problemer med både hungersnød og fedme. Men det er klart at dette problemet er idiotisk når det finnes så mange andre lure ting man kan gjøre for å unngå den overflødige maten. Som f.eks:

- Fryse de ned.
Regner med at de fleste her er veldig flinke til å ta med seg både ei lompe og et brød hjem etter en grilltur i skogen for å putte den i fryseren? Men når det er sagt så har jeg prøvd på dette hjemme.
Og hva endte jeg opp med? 8 pølsebrød i fryseren som var fryst ned på fullstendig ulike tidspunkt, hvorav et brød hadde ligget der i over et år eller er mer. Sorry, men dette er ikke matvarene jeg drar frem neste gang det er pølsefest. Men det største problemet mitt er faktisk det å huske på at pølsebrødet ligger i fryseren.
- Gi de til fuglene
Vel, når du først er ute i den skogen så er det langt bedre å gi dette tilbake til naturen, enn å drasse de med seg hjem. Dette fungerer for såvidt like godt når man er hjemme selv om jeg vil anbefale de fleste til å gå til nærmeste park for å unngå at hage/hus/veranda blir oversvømmet av fugledritt.
- Spise de opp
Dette funker for meg så lenge jeg ikke har veggispølser, og siden jeg sjeldent pleier å ha sånne pølser på tur, så har jeg faktisk blitt vant til å spise lompe/brød med ketchup og sennep. Og fungerer dermed som en avfallskurv for den overflødige maten. Økopoeng til meg (nevnte jeg også at jeg er kjøttfri...?).
- Lage toast
Dette punktet er jo forsåvidt akkurat det samme som punktet over, men jeg liker at vedkommende i dette tilfellet presiserer at det er snakk om toast. Rettere sagt: "Lag en fuckings toast da, om det er så viktig at det ikke er matsvinn." Tett etterfulgt av: "Og burde ikke plastikkposen den ligger i blitt bytta ut med noe mer miljøvennlig?????". Huff ja, ser ut som vi har fokuset på feil sted. Matsvinn har jo ingenting med miljøet å gjøre.
- Kjøpe fem pakker brød og seks pakker pølser
Og denne fyren legger til: Vanskeligere er det ikke! Men hva om man bare er to stykker som skal spise pølser? Hva faen skal man med fire ekstra pakker med brød og fem ekstra pakker med pølser?

Men vi skal ikke gjør for mye narr av disse rådene.
Disse menneskene forsøker i det minste, og det er mer enn hva man kan si om den sedvanlige gjengen som bare klager. Du vet, de som oftest klager på at andre klager over problemstillinger de selv ikke bryr seg noe om. De som syns det er svært, svært viktig å påpeke hvor store idioter de som bryr seg om dette er. Og ikke minst hvor teit avisa er som kjører slik agurknytt midt i grillsesongen. Og så må man jo også sutre litt over at dette faktisk får mediadekning for det er jo helt uforståelig at en sak med 189 KOMMENTARER trender.... Og dessuten kommer det fra en blogger. Bare det er jo grunn nok til å fnyse av saken. Bloggere skriver jo bare om tulleting. Superseriøse tulleting altså (for jeg tror ikke så alt for mange som har kastet seg inn i debatten har lest det opprinnelige innlegget).

Kan de fleste av dere med hånda på hjerte si at dere alltid gjør noe fornuftig med den ekstra lompa eller det ektsra brødet? Er vi virkelig så flinke? Jeg er IKKE så flink. Faktisk så innbiller jeg meg at den siste lompa eller at det siste brødet vil gå ned i magesekken på høykant. Jeg må bare vente litt.
Kanskje ta den dagen etter. Og så går den litt i glemmeboka. Kanskje dagen derpå igjen? 
Og plutselig kommer cravingen etter pølsebrød med chiliketchup og bodsennep, så man spretter opp av sofaen og løper mot kjøkkenet... Hvor man blir møtt av noe brunt og grønt i en plastikkpose.
Maten har allerede mugnet. Så den går selvfølgelig i søpla.

Min personlige brødfavoritt er Hatting Lille Høvding Pølsebrød.
12 pølsebrød i en pakke på 360 gram. 30 gram per brød. Av erfaring pleier det å ligge igjen 2 brød etter at Erico har spist en pølsepakke og jeg har dytta i meg to veggispølser. Det er 60 gram. Og hvis dette skjer 10 ganger i løpet av et år så har vi kastet 600 gram med mat. Det er 1/2 kilo. Og hvis bare 10 andre mennesker gjør det samme som oss så tilsvarer det 6 kg mat i søpla. Regnestykket i seg selv burde jo forklare argumentasjonen når det kommer til matsvinn.

Og kan vi ikke være ærlige nok til å innrømme at de fleste av oss er latterlig dårlig på dette? 
For jeg har vært på nok av grillfester til å vite at det er sjeldent pølser igjen, men lomper og brød er det alltid nok av. Og det havner som regel i søpla. Og så kan man jo spørre seg (igjen): Er dette egentlig bare et idiotisk i-landsproblem? Å klage over innholdet i disse forpakningene når de fleste av oss har både frysere og toastjern? At det er vår egen latskap som ønsker fokus på dette problemet så vi skal unngå å føle skyld når maten går i søpla?

Til det siste spørsmålet er det vel et utvilsomt "ja".
Det skyldes nok en dose latskap at man ønsker en endring av dette hos produsentene. En liten porsjon dårlig samvittighet. Men er det ikke akkurat det vi burde føle når vi kaster bort MAT på den måten?
Når vi får en viss bevisstgjøring av problemet, og så sitter det masse folk der ute og syns det er teit. Snakk om å ha det i overkant godt.

Men fortvil ikke!
Jeg har funnet en utmerket løsning på problemet, og det kan vi takke NRK og EM for.
Først og fremst må jeg påpeke at jeg har vokst opp med en pølsoman av en far (som også har bidratt til å gi meg god innsikt i brød - og lompesvinn), og jeg hadde egentlig aldri trodd at jeg vil møte noen som kunne overgå hans fascinasjon og interesse for pølser. Det var helt til jeg hørte Tom Nordlie kommentere fotballkampene under siste EM. Der skortet det ikke på pølserferansene altså! Feilpasninger var pølse uten ketchup og en finte ble til pølse i brød. Det skal sies at flere påstår at dette skyldes et gammelt ordtak "å bli fintet i pølsebua". Men jeg vet bedre. For Nordlie har vært i overkant glad i å bruke matreferanser før han, men da har det gått i både pomme frites og fruktfat. Så jeg antar at matreferansen kommer av hans nåværende matavhengighet. Så her kan vi ta et slag for miljøet OG hjelpe et medmenneske... Send alle overflødige lomper og pølsebrød til Tom Nordlie! (Men siden det er straffbart å drive å slenge ut folk sine privatadresser og slikt, så anbefaler jeg at dette sendes til arbeidsplassen hans: Skeid Fotball.)

zena, kjøttfri og løsningsorientert.

 



Nevnte jeg at jeg er kjøttfri?

I´m gonna be a queen of this castle

Our kingdom.


 

SplitCity: Jenter i graffitimiljøet

De siste årene har typen vært avbildet så mange ganger i lokalavisa at han har begynt å utvikle kjendiskomplekser. Det er like før han begynner å bruke den "vet du ikke hvem JEG er?" når han handler melk på Kiwi og prøver å krangle seg til å få rabatt på den i kassa. Selv liker jeg en noe mer anonym tilværelse, men samtidig så er det jo kult å få litt anerkjennelse for det man driver med. Derfor utviklet jeg smått noen kjendiskomplekser sjæl da jeg overraskende nok fikk være med i den fjerde utgaven av SplitCity Magazines serie om jenter i graffitimiljøet. Du kan se artikkelen HER
 


 

TV: Alphas


**SPOILERS**

For noen uker siden gjorde vi oss ferdige med (nok) en serie.
En serie som omhandlet folk med en del uvanlige evner, uten at serien havnet i en slags supernatural kategori av den grunn. Faktisk ble disse menneskenes evner beskrevet på en vitenskapelig måte, noe som gjorde serien lettere å svelge for min bedre halvdel som stort sett hater alt som ikke virker logisk (uten at det gjør han til verdens mest logiske menneske av den grunn. Han er tross alt kunstner).
Selv fikk jeg en liten "Fringe" følelse, noe som lovet veldig godt siden det er en serie som troner høyt oppe på topp 10-lista mi. Jeg liker det mystiske og antatt overnaturlige, men jeg liker også at det har en plausibel forklaring. Jeg liker for eksempel ikke at serieforløpet blir helt waaaaay out there som i f.eks "The Flash" eller "Arrow" (du kan lese mer om min irritasjon for "Arrow" HER. Og tro meg, det vil komme et langt, LANGT, hatinnlegg om hvor mye jeg hater den egosentriske ræva til Barry Allen AKA "The Flash"). Altså, jeg elsker tegneserier, men det er en vesentlig forskjell på hva som fungerer bra på papiret og hva som egentlig fungerer på skjermen. Det må liksom henge på greip.
For en svoren "Doctor Who" fan er det jo litt søkt å klage på at ting ikke henger på greip, halvparten av doktorens redningsaksjoner skyldes en supersonisk skrutrekker (hva er det spør du? Og jeg svarer med samme mynt. Aner ikke. Men den funker.), men igjen har det litt med settingen en serie blir fremstilt. Ingenting henger ordentlig på greip i "Doctor Who", men i superheltseriene prøver de å holde et visst grep om den virkelige verden, noe man fint har sett de klare i de fleste av Marvelproduksjonene. Nuvel, dette innlegget handler forsåvidt ikke om sånne superhelter.

Serien startet med en liten introduksjon, at det finnes mennesker der ute som har koblinger i hjernen som gjør at de klarer å utføre umenneskelige handlinger, alt fra å være supersterke til telepatiske. Disse blir beskrevet som "alphas", og noen av de er snille og noen er slemme. Og noen av de snille har samlet seg sammen til en gjeng for å hjelpe andre alphaer, eller låse de inne på et sted som heter Binghamton hvis de er slemme. Den snille (?) gruppa jobber teknisk sett for staten, så det vil i løpet av seriens to sesonger stilles mange spørsmål rundt hvorvidt de virkelig er "the good guys" eller ikke.

Teamet med snille alphaer ledes av psykologen (og ikke-alpha) Dr. Lee Rosen (David Strathairn). En veltalende og forståelsesfull fyr som fremstår veldig sympatisk, men som, i mine øyne, har et snev av creepyness over seg. Han er liksom litt for psykiater, og har alltid en behandling eller et legemiddel tilgjengelig for enhver situasjon (hvorfor syns jeg egentlig at det er negativt...?). Heldigvis bruker han for det meste snakketøyet sitt, ikke sprøyter. På sitt eget team, vel og merke. Alphaene som gruppa sender til Binghamton blir jo, som folk flest på psykiatriske anstalter, dopet heavy ned. Men de er jo tross alt slemme og må holdes i sjakk. Selv om dette med alphaer er fullstendig ukjent begrep for den vanlige delen av befolkningen, så er det tydelig ganske mange dem der ute og det er viktig at teamet finner disse menneskene så de verken skader seg selv eller andre. Og hva slags bedre oppskrift til en superheltserie trenger man enn egentlig enn det? Superhelter som jakter potensielle supervillains?
 Misforståtte mennesker med evner de ikke klarer å håndtere?



Vel, so far so good? Dette høres jo nesten litt spennende ut!

Teamet til Dr. Rosen består av fem alpaher, alle med unike talenter som de må lære seg og kontrollere/håndtere/utvikle. Og her begynner det å skurre litt for min del. Det er liksom ikke noe spesielt nytt med disse talentene, og jeg må innrømme at fire av fem av disse alpahene gikk meg skikkelig på nervene. Heldigvis for serien syns jeg nummer fem var så kul at jeg klarte å pløye meg gjennom seriens to sesonger. Og ble deretter genuint lei meg når det viste seg at serien aldri ble fornyet for sesong tre. Det kan ha kommet en tåre. Så kul var altså det ENE mennesket i serien.

Det hjelper heller ikke på at utfordringene de møter og alpahene de fanger, heller ikke er særlig nyskapende. Eller, potensialet var helt klart der, men serien har ikke hatt gode nok manusforfattere til å gjøre det bra. Det går liksom litt på repeat. Dessuten irriterer det meg at alphaer beskrives som noe uvanlig, men etter to episoder så skulle man tro halve verdensbefolkningen besto av alpaher. Uten at noen "vanlige" mennesker ser ut til å ha oppdaget dette. Og hvordan kan det ha seg at alle befinner seg i USA? Siden serien allerede legger så mye vekt på "logiske" forklaringer i starten, så begynner den å bite seg sjæl i ræva utover i serien. Hvorfor kan ikke folk som jakter på superfolk reise verden rundt?? (Hmm... Det var kanskje litt sånn i "Heroes"? Jeg har faktisk ikke sette hele serien, ei den nye "Heroes: Reborn". Dette kan bli en hektisk sommer....!) Som sagt, det er mye som begynner å skurre, men jeg kunne fint levd med litt skurring om ikke disse alphaene var så forbannet irriterende.

Jeg gir dere en kort oppsummering av hovedpersonene::

Cameron Hicks (Warren Christie)
Cameron har en slags hyperkinese som gjør at han er sjukt flink på å beregne bevegelser, og det gir ham et overtak i blant annet idrett og han har utmerkede resultater som skarpskytter fra tiden i marinen. Det negative med evnene hans er at de har en tendens til å streike når han trenger den mest, noe som har ført til at han stort sett går rundt som en sutrete unge og klager over at han ikke kan noe. De prøver nok å fremstille han som en slags trøblete personlighet som sliter med å akseptere evnene sine, men stort sett så har jeg lyst til å dytte handa mi inn i idiotboksen og klappe hardt til ham.
Det hjelper heller ikke at han har en sønn som han sutrer over at han aldri ser, men han gjør jo heller aldri noe særlig for å endre den situasjonen. Sett bort i fra sutringa da. Det er tydelig at Hicks også skal være seriens kjekkas, men det feiler helt siden han er så sykt KJEDELIG. Seriøst, det gikk ikke an å finne et morsomt bilde av ham en gang, sutrete var han i serien.


Dette var det beste jeg fant og det er ikke morsomt en gang.
Mer sånn... Teit.


Rachel Pirzad (Azita Ghanizada)
Rachel er en av de alpahene som går meg litt mindre på nervene, det skyldes hovedsakelig at hun har et veldig søtt og uskyldig image. Dessverre blir det litt kjedelig i lengden for hun har heller ikke de mest fascinerende evnene. Hun har forsterkede sanser (syn, smak, lukt, hørsel og berøring), og kan fokusere på en av disse ved å koble ut de andre. Evnen gjør at hun er supersensitiv for alt som skjer foregår rundt henne, og hun har store vanskeligheter med å forholde seg til andre mennesker, og da spesielt romantiske forhold til det motsatte kjønn. Eller, evnene hennes kunne vært fremstilt på en mer fascinerende måte, men det går liksom i den samme tralten i over to sesonger. Det at hun også filmes med nøyaktig samme ansiktsuttrykk i disse sesongene gjør at hun blir enda mer kjedelig, selv om det hendte at jeg ble litt satt ut av hvor pen hun er. På en annen side så er det jo forståelig hun konstant går rundt med rynkede øyenbryn og en sur mine når man har slike superutviklede sanser.
Stakkars dame, hun kjenner jo sikkert lukten av fis hele tiden.


Rachel... Proving that she who smelt it, didn't dealt it.

Nina Theroux (Laura Mennell)
Aah, herregud for et irriterende kvinnfolk!
Talentet hennes består av å pushe folk, som betyr at hun kan overkjøre folks viljestyrke og få de til å gjøre som hun vil. Ikke overraskende er dette et talent som gjør at hun fremstår som en ganske så egosentrisk kvinne, selv om de i serien prøver å få det til å virke som at hun egentlig ikke vil bruke evnen sin. Det til tross for at hun stadig dukker opp i nye, kule biler som hun har "lånt", bor i en fancy leilighet "uten leie" og har en dyrere klesgarderobe enn Victoria Beckham. Hele stilen hennes er jo bare såå typisk for folk som bedriver tankekontroll (siden jeg vet om så mange av dem lissom...),
noe som gjør at hun blir nok en typisk og kjedelig superperson blant en hel gjeng typiske og kjedelige superpersoner. Hun har jo faktisk en evne man kan gjør masse kule ting med, men hun eier jo verken humor eller kreativitet. Jeg kan jo ikke unngå å tenke litt på Kilgrave fra "Jessica Jones", som hadde noe av det samme talentet (da i form av virus, ikke øyekontakt som hos Nina) og han utsatte jo faktisk ofrene sine for litt kule stunts. Hvis man ser helt vekk i fra de gangene han fikk ofrene sine til å begå sinnsyke handlinger og selvtortur... Men ved nærmere ettertanke så var det kanskje de morsomme kommentarene hans til de syke handlingene som gjorde at det hele ble litt morsomt (hmm...Kjenner jeg savner'n litt han derre Kilgrave, håper han dukker opp i sesong 2 av "Jessica Jones", selv om han liksom er antatt død og greier. Usikker på om jeg orker å se den serien uten ham). Nuvel, da kan vi jo hvertfall konkludere med at Frøken Theroux ville vært en langt mer spennende person med en god dose humor.



Bill Harken (Malik Yoba)
Ikke overraskende så dukker det også opp en fyr med superstyrke. Han er tidligere FBI-agent, arrogant som faen og burde, i likhet med flere av de andre på teamet, kanskje ha forsøkt å bruke disse evnene sine på å gjøre noe bra tidligere. Isteden er han like opptatt av seg sjæl som det jeg er, og det har gjort ham stresset, noe som videre har ført til at han har en del sinneproblemer. Evnene hans sliter også på kroppen, så han opplever en del helseproblemer rundt dette. Han er også den eneste i teamet som har erfaring med slike operasjoner som de er nødt til å utføre for å fange andre alphaer. Nevnte jeg også at denne fyren er like kjedelig som de jeg har beskrevet ovenfor? Vel, han er sjukt kjedelig.


Det er helt utrolig hvor mange mimikkløse skuespillere de har klart å presse inn i en serie.

Men da har vi endelig kommet til den ENE personen som gjør serien verdt å sjekke ut:

Gary Bell (Ryan Cartwright
Her sporer serien litt av det kjedelige toget, og introduserer en karakter utenom normalen.
Gary er en ung gutt med autisme som klarer å fange opp elektromagnetiske bølgelengder innenfor en viss radius. Dette gjør at han blant annet kan overhøre telefonsamtaler, sjekke e-mailer og se på TV bare ved å stirre ut i løse lufta og vifte litt armene. Talentet hans i seg selv er ikke, i motsetning til resten av teamet, typisk superheltaktig. Det er en av tingene som gjør karakteren hans litt mer interessant, men det mest spennende er hvor bra Cartwright gjør rollen og hvordan han kombinerer Garys autisme med evnene hans. Dessuten fungerer han også som seriens comic relief, noe den desperat trenger blant alle de superkjedelige menneskene. Rollen gjør på ingen måte narr av autismen, men bruker de sosiale utfordringen som følger med syndromet til å skape en del humoristiske situasjoner. Blant annet det at Gary kan være ubehagelig ærlig, og at disse ærlige utbruddene også har en tendens til å komme på helt feil tidspunkt.

Serien har stort sett fått ganske miksede anmeldelser, de fleste ser ut til å sitte med mye av den samme erfaringen som meg: Konseptet er kult, men det er ikke noe nytt med utførelsen. Rolletolkningen til Cartwright har derimot høstet stor anerkjennelse, blant annet fordi han holder seg litt vekk i fra typiske feiltolkninger av autisme. Han holder seg derimot innenfor noen av de typiske rammene som det at autister ofte viker unna øyenkontakt, snakker noe monotont og automatisk samtidig som de trenger regler og rutiner for å kunne forholde seg til verden rundt. En typisk feilbedømming av autisme er at det er en tilstand som ikke kan endres, men problemet ligger heller i det at autister krever riktig stimulans for å kunne utvikle seg. Noe Gary får i bøttevis av i serien og går fra å være veldig rigid og smålig hjelpesløs til å bli langt mer selvstendig. Det er også en myte at autister ikke har noen humor, noe Gary har en god dose av. Denne faktoren har han høstet mye ros for, og jeg liker godt hvordan det mikses litt mellom hva Gary oppfatter som morsomt og hva som mer eller mindre ramler ut av ham ubevisst. Det skal vel sies at det er sistnevnte som får meg til å le mest.

Åh, savner Gary.

 





ATM

Heia bloggen!

For tiden skjer det så mye i livet mitt at jeg ikke gidder å ofre deg en tanke. Det har vært så mye styr og stress, men det har vært av det koselige og hyggelige slaget. Det er jo sjeldent at jeg gidder å skrive ned tankene mine når jeg har det bra. Da har man jo ikke tid til å sitte foran en pc og klage over livet. Men så er det jo dessverre slik at med alle gode ting, så skjer det også noe dritt. Og hvis det ikke har skjedd noe som er spesielt dritt, så klarer zena fort å grave frem noe negativt for det.

Altså, min nåværene irritasjon er ikke ubegrunnet. Eller irrasjonell, som frykten min vanligvis pleier å være. Den er faktiskt helt betimelig, men blir fullstendig ignorert av vedkommende det gjelder. Det skal sies at dette har vært et irritasjonsmoment i snart 5 år, men på bakgrunn av de siste ukers hendelser har det blitt høyaktuelt igjen. Ekstremt aktuelt. Men jeg snakker for døve (og arrogante) ører.

Og nå er jeg fullstendig rådvill.
Dette er en periode hvor jeg burde være glad, lykkelig og spent. Men alt jeg kjenner er en stor, ekkel klump i magen (nei, jeg er ikke gravid) som ber meg om å ta rennefart og løpe langt vekk. For dette går til hælvete. Jeg vet jo at dette vil føre til søvnløse netter, masse tårer og et potensielt magesår. Men det er egentlig ingen av de tingene som bekymrer meg, dette er et problem som lett kunne blitt løst av den det gjelder, så bekymringen ligger mest i at vedkommende ser ut til å ta rennefart og driter i meg. 

Det gjør vondt.

The Internetz

Funny shit from The Internetz.

 

 





 

Hittin' the 3-0!

For noen måneder siden poppet det opp ei gruppe på Facebook: "Liffen blir 30! Vi feirer på overraskende måte!". Gruppa var startet av dama hans, og et lite knippe drammensfolk ble lagt inn som administratorer siden hun trengte hjelp til organiseringen. Hun bor til daglig i Oslo, mens Liffen stort sett holder til i Drammen. For å sikre oss flest mulig gjester ble det derfor best å holde festligheten til Drammensområdet, og vi satt lenge å lekte med ulike ideer om hvor festen skulle holdes. Skulle vi leie lokaler? Leie et utested? Arrangere det ute i det fri?

Valget falt på en setting vi antok Liffen ville føle seg mest komfortabel i: Party på lovligveggen!

Eneste aberet med å holde festen på en slik lokasjon krevde en del arbeid i forkant, da spesielt når det kom til sitteplasser og ly fra regnet som dessverre var forventet fra værgudene. Heldigvis har vi begynt å få litt håndverkere i gjengen, og tidlig lørdag var et lite knippe av kameratgjengen til Liffen samlet for å sette opp presseninger og lage sitteplasser.


Jensi kom og bidro med arbeidskraft og utstyr. Han hadde også barnefri,
så han var fullstendig ubrukelig etter klokka 12. På formiddagen.


Selv måtte jeg en liten tur innom hælvete før jeg kunne dra ned på lovligveggen, noe som førte til at jeg ble ganske forsinket. Jeg var først nede på veggen når klokken var 14:16. Og sånn for orden skyld, med "hælvete" mener jeg i dette tilfellet Gulskogen Senter. Fy faen som jeg hater å sette beina mine innafor det senteret på en lørdag, eller... Hatet begynner lenger før man får satt føttene sine innafor takket være den massive køen av biler som holder til utenfor senteret. HAT.

Så da jeg endelig kom ned på veggen måtte jeg sette ha en 30 minutters meditasjonsrunde for å roe meg ned mens jeg så på de andre sette opp resten av presseningen. Den mest pressende oppgaven jeg hadde var å putte batterier i lyslenkene som ble kjøpt i hælvete, men falt ned i depresjonens avgrunn da det ble åpenbart at de tre lyslenkene gikk på strøm, ikke batteri. Så jeg ga opp, dro hjem for å skifte klær, ta på meg sirkustrynet og hente det eneste bidraget jeg hadde til festlightene: Grillspyd.

Vel nede på lovligveggen igjen ble jeg møtt av et herlig syn.
Enda flere folket hadde dukket opp for å hjelpe til, graffitimalingen til ære for Liffen var i gang og partyteltet var klart for dekorering. Det var bare å sette i gang, men jeg hadde knapt begynt å irritere meg over de ubrukelige lyslenkene igjen da værgudene bestemte seg for å være skikkelig vanskelige. Himmelen åpnet seg og vinden bestemte seg for å hate presseningen like mye som jeg hater Gulskogen senter. Den rev og slet så hardt i de sammenbunta presseningene, så de røk i både den ene og andre enden. Hele opplegget var i ferd med å bli rasert.
 


Back to scratch...

Takket være alle folkene som hadde dukket opp, og deres brennende engasjement for Liffen, så fikk vi dratt presseningen nogenlunde på plass, dandert maten (selv om grilling så helt uaktuelt ut på det tidspunktet), pynta litt og rigget til så folk i det minste kunne få sitte. Mer enn det fikk vi ikke gjort siden mesteparten av tida vår gikk til å fungere som teltstenger.

Men i det fjerne så vi en blå himmel. Vi ante håp. Og i det sola begynte å bre seg utover plassen, så vi en kjent skikkelse bevege seg inn på området. Høy, tynn og slentrete. Liffen hadde ankommet.
Vi krøp frem fra presseningen mens vi gauket bursdagssangen og så til vår store glede at hele opplegget kom som en overraskelse på gutten. En gledelig overraskelse. Mission accomplished! At sola også kom frem og bestemte seg for å bli værende resten av kvelden hjalp på morsomhetene, men jeg tror ikke det hadde spilt noen rolle om regnet hadde bøtta ned. Stemingen var topp! For en gjeng altså. <3


Gratulerer med dagen!
Du et herlig og talentfullt menneske med enorm fanskare,
og vi ønsker deg ALT av hell og lykke på din vei.
You got it.

La oss feire kjærligheten!

I helgen feiret vi kjærligheten!
En feiring vi på mange måter ikke var alene om, det var cirka 107 gjester i bryllupet vi deltok i på lørdag, men vi må jo heller ikke glemme at samme dag spaserte 30 000 i Oslo Pride for å markere at kjærligheten er for alle, uansett hvilket kjønn du forelsker deg i!

Men tilbake til vår kjærlighetsfeiring.
Ericos fetter (og min tremenning. Uten at jeg og Erico er i slekt altså. It's a long story...)
og hans fantastiske kjæreste ble i helgen smidd i hymens lenke (uten at det var noen fysiske lenker tilstede). Selve seremonien ble avholdt i Bragernes Kirke, og vielsen var av det litt uvanlige slaget (sier hun som bare har deltatt i to bryllup i hele sitt liv). De hadde en overraskende kul prest som pratet om litt andre koselige ting enn bare Gud og Jesus, Helene Bøksle stilte med nydelig jodling (?) til brudemarsjen og brudeparet avsluttet med å groove nedover kirkegulvet til Stevie Wonders "Superstition" (man trenger kanskje ikke å ha deltatt i så mange bryllup for å skjønne at dette var litt utenfor nomalen?). Det var så kult at jeg nesten fikk lyst til å ha et bryllup sjæl.

Brudeferden gikk videre ut til Filtvet i Hurum (eller Asker som det skal hete fra 2020...
*hytter med neven mot Hurum Arbeiderparti*) hvor det var duket for middag, underholdning og uendelig med taler. Dagen før dagen var nesten alle gjestene samlet oppe på Spiralen i Drammen, så det meste av klein hilsing og small talk ble unnagjort da. Bortsett fra familien til Erico og en annen fyr jeg gikk på ungdomsskolen med, kjente jeg ingen der og gjorde selvfølgelig ingenting for å erverve meg noen nye bekjentskaper heller. Store og fancy forsamlinger viser som regel hvor lite jeg har å tilføre i samtaler, eller i livet sånn generelt, og jeg la dermed vekk hele tanken om å arrangere bryllup sjæl når jeg innså hvor mye small talk det vil medføre. Og taler.

Dessuten var det generelt vanskelig å konsentrere seg fordi jeg var skrubbsulten.
Vi fikk kastet i oss en baguett hver før vi dro i kirken, og bortsett fra noen boller i 3-tiden så var det lite innabords bortsett fra alkohol, noe som gjorde meg fryktelig nervøs og var en skikkelig god grunn til å holde kjeftamanget så mye som mulig igjen. Heldigvis var brudeparet på plass i 5-tiden, og kort tid senere ble vi guidet inn i et fancy og flott lokale. Alt jeg klarte å konsentrere meg om var menyen, som jeg mer eller mindre nistirret på under den følelsesladde talen til brudens far.


Maaaaaaaat.

Forretten var en nydelig varmrøkt laks med sellerikrem og beurre Blanc potetflak. POTETFLAK.
Chips på maten blir sjeldent feil, og for en som er (møkk)lei laks, så ble jeg imponert over den gode røkte smaken. Den tilhørende sellerikremen var også helt fantastisk. På grensen til orgasmisk
En vinkjenner av brudeparet hadde stått for valget av vin til de ulike rettene, og det er sjeldent jeg spiser mat med sånt tilhørende fancy drikke, men det har faktisk noe å si på smaken altså. Her kom i alle fall hvitvinen Tommasi Soave til sin fulle rett.

 Siden det skulle være kjøtt i hovedretten så hadde jeg på forhånd bedt om å få denne byttet ut med fisk. Og etter den nydelige forretten fikk jeg selvfølgelig et ørlite håp om å få det samme servert til hovedretten, men ingen kokk med respekt for seg selv ville nok gjort det. Isteden ble det kokt laks med tomatsaus, ovnsbakte poteter og sommerens grønnsaker. Det ville sikkert vært helt nydelig for en som ikke er lei kokt laks, og det ble også litt underlige smakssammensetninger. Her fikk jeg virkelig kjenne på hvordan det smaker når mat og vin ikke går overens. Rødvinen som ble servert var Tommasi Surani Ares, visstnok ypperlig til hovedretten som besto av kalv og rødvinssaus. Mindre ypperlig til en noe lettere rett bestående av laks og tomatsaus. Men vinen gikk ned den altså!

Det  den ha gjort.
For desserten gikk unna i en fei, og jeg har absolutt ikke noe minne om hvordan den søte dessertvinen, Casio Capinere Gialla Moscato, smakte. Men det kan også ha vært et bevisst valg fra min side. Jeg er tross alt et chipsvrak, ikke et sjokolademonster, og avstår stort sett fra ting som er for søtt. Jeg dodget for eksempel glatt kakeserveringen de hadde litt senere på kvelden, men det skyldtes hovedsakelig at jeg på det tidspunktet var langt nede i en flaske Gentlemans Jack...

Det var rundt disse tider at selskapet gikk fra å være ganske stivt til mer sånn "hæla i taket". Brudeparet tok sin første dans som ektepar og like etter svømte dansgulvet over av bootyshakende familiemedlemmer og swingdansene venner (eller var det motsatt?). Det dukket også opp en gitar og flere av gjestene fikk vist seg fra sine musikalske sider (noen av de var litt mindre musikalske, men de skal ha for innlevelse og engasjement). Det var også litt betryggende å se at utover kvelden så var det ikke bare mine øyne som svømte i et hav av alkohol, de fleste gjestene var stort sett tipsy og jeg bega meg til og med ut i litt small talk. Det hadde stort sett bare et utfall: Når skal dere gifte dere a....? 
Så jeg vurderte sterkt å arrangere bryllup igjen, sånn for aldri trenge å svare på det spørsmålet igjen.

Neida. Joda.
 Men man blir jo litt inspirert...
 

Anywhooo, flott helg, flott bryllup og flotte folk!
Ha en fantastisk bryllupsreise!

<3

Maarud Lettere Salt

For tiden er jeg på en slags evigvarende diett.
Det betyr at tankene mine konstant kverner rundt tanken om at jeg er på diett uten at jeg egentlig klarer å være på den. Her og der dukker det opp en liten forbedring, men totalt sett har den ikke vært særlig vellykket. Da vi var i Tallinn i mai kjøpte jeg en kjole i middelalderstil til et bryllup vi er invitert til i slutten av juni. Men for at det kunne skje måtte jeg gå ned 3 kg. Noe som ikke har skjedd.
Jeg har gått ned 100 gram. Så det sier seg selv at jeg trenger litt drahjelp i kostholdet.

Og hva er ikke da bedre enn at Maarud lanserer et lettere (og antatt sunnere) alternativ med potetgull? Diett eller ei, jeg er jo tross alt et chipsvrak, noe som gjør det uaktuelt å ta potetgull av menyen. Så da Maarud hadde en stand på Kiwi XL forrige helg fikk vi prøvesmake dette nye potetgullet, og det endte selvfølgelig med at vi (jeg) gikk ut av butikken med en pose. Og for et syn som møtte oss på utsiden! Det svaiet potetgullposer over hele parkeringsplassen! Synet gjorde meg helt varm og fuzzy på innsiden. Det var åpenbart ballonger og de var tydeligvis til pynt, men jeg vurderte sterkt å stjele en. Midt på lyse formiddagen. Heldigvis oppdaget vi en fyr som satt ute på parkeringsplassen og fylte helium i disse ballongene. Da slapp jeg heldigvis å stjele siden jeg klarte å grine til meg en isteden.



Lykke!

Og lykken varte helt frem til jeg faktisk begynte å spise potetgullet.
Det smakte rart.

Jeg hadde nok ikke de største forventningene, men minstekravet var jo at dette skulle smake omtrent like godt som det originale. Det lovet de også utenpå posen. Men det stemte ikke.
Potetgullet smakte faktes ikke i nærheten av vanlig salt potetgull, det ga også en underlig ettersmak som var skremmende lik den man får etter å ha spist potetgull med smak av eddik. Skikkelig pjuk.
Det viste seg, etter å ha lest litt om produktet på internett, at det er begrenset hvor mye salt man kan ha på lettere potetgull uten at det blir for tørt, så produsenten har derfor tilsatt litt "smakskomponenter for å gi produktet en rund og skikkelig saftig smak". Dessverre virket det som de hadde benyttet seg av noen skikkelige crappy smakskomponenter. Dette var så bønn i bøtta at jeg kastet posen mens det fortsatt var potetgull igjen (noe som aldri, ALDRI, har skjedd før) OG jeg ga bort ballongen fordi jeg ikke orket å se på den. Den lyste liksom "løgn".

Les mer i arkivet » Oktober 2016 » September 2016 » August 2016
zena zuza

zena zuza

32, Drammen

En treg sjel som tusler langs livets landevei uten noen spesiell destinasjon i tankene. Alt jeg gjør er tilfeldig. Spammere vil få ubehagelige tilbakemeldinger. leser dette tullet her akkurat nå.

bloglovin

Kategorier

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits