°o.O zena zuza O.o° - - en slags oppsamlingsplass.

Shape Down

Det tornder rundt Kari Jaquesson igjen, damen som den siste tiden ser ut til å fighte kamp etter kamp mot seksualiseriung av kvinner i media. Enkelte ganger har jeg bare lyst til å be dama om å holde kjeft når hun uttaler seg, men så dukker det opp saker som dette hvor jeg mest har lyst til å gi henne en klem. Jaquesson irriterer seg over at bladet "Shape-Up", som skal fremme sunnhet og treningsglede til stadighet poster bilder av smekre, lettkledde damer på forsiden og jeg deler hennes irritasjon.
Men hvorfor klage egentlig? Det er jo trening og sunt kosthold som får disse damene til å ha lekre, smekre kropper, men det er ikke akkurat motiverende for den vanlige kvinnen i gata som ikke har mulighet for å se sånn ut uavhengig av hvor mye hun trener eller spiser. Jeg har prøvd å grave frem de fleste av Shape-Ups forsidebilder og flate mager er et gjennomgangstema. På et av de puttet de vel på en noe formet kvinne, men resten av de er forholdsvis perfekte.

"Treningsglade mennesker er motiverende."
Er det virkelig motiverende å se et helfresht menneske bounce rundt med verdens største smil når man føler seg som Shrek i forhold? For mitt vedkommende: Nei. Det er faktisk himla demotiverende. Jeg forstår jo at treningen de utfører maksimerer serotonininnholdet i hjernen, men jeg, det late og deprimerende vraket har ikke en dritt av serotonin igjen. Jeg blir jo provosert hvis noen smiler til meg.

Jaquesson skal jo derimot holde kjeft, hun har jo tross alt gitt ut bøker hvor hun poserer lettkledd på selv. Heldigvis så er det jo lov å angre her i verden, og ikke minst være ærlig om at man ikke føler seg komfortabel med tidligere eskapader. Det gjelder da i like stor grad Jaquesson som resten av oss. På forsiden som Jaquesson har kritisert er det bloggeren Eirin Kristiansen som poserer i t-skjorte og hotpants og hun stiller seg helt uforståelig til kritikken.

"- Jeg tror ikke seksualiseringen Jaquesson skylder på har økt så mye. Jeg tror bare folk har blitt tryggere på seg selv, og det har blitt mer akseptabelt å vise seg frem og å være stolt av den man er. "

Tro kan du strengt tatt gjøre i kirken, lille venn.
Seksualisering har økt og hun motsier seg i egen setning. Den økende flashingen av hud og kropp er jo fordi folk er tryggere på seg selv, ikke fordi flere føler et behov for å vise kroppen sin siden media forteller en at det er den som definerer hvem man er og hvor suksessrik man er. Var det ikke nylig en sak hvor selv hele Norges Fotballfrue hadde pyntet på sannheten fordi hun ikke følte seg tilstrekkelig nok?

Altså.
Månedens Shape-Up forside er langt i fra den verste de har hatt, Jaquesson må nok jobbe litt med timingen sin hver gang hun eksploderer litt over hjertesakene sine i media. Men at Kristiansen skal beskrive henne som hyklerisk over et problem som er økende blir også helt feil.
Men igjen, Kristiansen mener jo at presset hun skaper er bra fordi det er sunt og at kroppen hennes er oppnåelig med trening og sunt kosthold. Presset om å være sunn er i og for seg selv bra det, men det betyr ikke at du får drømmekroppen av den grunn. Det er jo her hele greia skjærer seg fullstendig! 
Er dere virkelig klare over hvor mange som lever et sunt og aktivt liv, men som IKKE ser ut som Heidi Klum eller Ronaldo av den grunn? At det ligger hard trening og dedikasjon bak det å se ut som en jævla supermodell og at dette ikke er noe den vanlige mannen i gata har tid til i en hektisk hverdag?
Og ikke bare det... Det er heller ikke noe den vanlige mannen i gata burde ta seg tid til i en hektisk hverdag fordi livet er jo så jævlig mye mer enn bare det å se bra ut. Se på meg, for eksempel.
Jeg har vært kronisk deprimert over mitt eget tryne siden jeg var tenåring, men jeg klarte å skli meg nogenlunde gjennom tenår og tidlig tyveår uten de aller største problemene siden jeg ikke slet så mye med kroppen i tillegg. Den var ikke spesielt fin, men den var i det minste magrere. Mindre synlig... 
Og når tynnheten forsvant satt jeg igjen med et sprengt grisehode og en hvalformet kropp. Depresjon var uunngåelig. Den er der ennå og hvorfor klarer ikke jeg, en dame (...) på tredve år, og legge disse barnslige tankene om kropp og utseende bak meg? Jeg burde jo fokusere på talentene mine, evner og personlighet, men så kommer man jo på at
1) Man ikke har noen talenter,
og
2) Verden driter i det så lenge du ikke ser bra ut.

Så da må man jo spørre, hvis kroppspresset i dag er tøft å takle for såkalt voksne mennesker,
hvordan er det da for hormonelle tenåringer i puberten? For årene mellom 13-19 må jo være en av de mest ustabile og sårbare periodene i et menneskes liv (nå skal det sies at jeg havner på det stadiet hver gang jeg har mensen...) hvor man blir sykt, SYKT påvirket av verden rundt. Og jeg har fundert mye over dette i det siste... Er det bare fordi jeg er så sinnsykt opptatt av dette at jeg syns presset er så høyt? 
Jeg liker jo ikke å ta feil, men i dette tilfellet har jeg jo dessverre rett. Saken er den at utseendet fokuseres på uansett hva man gjør og det er det aller første som blir kommentert, uansett hva. 
Og hvis man vet at man har noen fantastiske egenskaper bortsett fra/ i tillegg til det så er det sikkert kjempelett å gi finger'n til alle de overfladiske menneskene og si "Go fuck yourself, I'm great anyway.". Og for de fleste voksne er dette veldig enkelt... Tenåringer? Neeh... Ikke så lett.
De har jo ikke en gang funnet ut av hva de er flinke til.

 

50 Questions & 50 Stupid Answers

Fant denne morsomme greia hos Hedda.

1. Hvor gammel er du om fem år?
TAKK SKAL DU FAEN MEG HA!
Da er jeg 35. Halvveis til 40 og atter en livskrise.

2. Hvem har du vært sammen med i minst to timer i dag?  
Tilbrakte natten ved siden av Erico.

3. Hvor høy er du?
164 og en halv. Den halve er meget viktig å få med seg.

4. Hvilken film så du sist?
"Kraftidioten". Jævla kunstfilm. Bra plot, bra karakterer, elendig sammensatt.
Den kunne vært hysterisk morsom.

5. Hvem ringte du sist?
Mamma!

6. Hvem ringte deg sist?
En jævla selger. Idioten ringer meg nesten hver bidige uke og skal ha meg til å kjøpe reklametjenester. Det er like før jeg drar hjem til ham, tar telefonen hans og putter den et visst sted hvor sola ikke skinner.

7. Hva stod det på den siste sms'en du fikk?
Erico: "Halverte skjegget ista! Ser ikke en dritt forskjell hehe".
Jeg ble superlykkelig over at han ikke hadde tatt bort alt. Skjegg ass <3

8. Foretrekker du å ringe eller sende SMS?
SMS. Kan ikke beskrive hvor mye jeg HATER å snakke i telefon
(bortsett fra med Erico. Det er som regel bare gøy.).

9. Hva er ditt favorittsted?
Drømmeland.

10. Hvilket sted foretrekker du minst?
Der jeg er akkurat nå.

11. Hvor mange søsken har du?
Har en lillesøster.

12. Hva var det siste bildet du tok med mobilen din?
Det siste bildet var av en pall som står nede på lageret og som ennå ikke er hentet av kunden.
På grunn av logoer etc kan jeg ikke poste bildet. Og bildet før der igjen var av puppen min og det gidder jeg hvertfall ikke poste (shit does happen when you party naked....).

13. Har du kjæledyr?
Ikke hjemme i Drammen, men hos Pappa har jeg katten Ruska og hunden Odin.



14. Er foreldrene dine gift eller skilt?
Skilt...

15. Når våknet du i dag? 
Klokken ringte 06:00 og jeg lot den slumre til 07:15.

16. Hvor tror du at du befinner deg om 10 år?
På akkurat samme sted, bare ennå feitere og mer deprimert.

17. Potetgull eller smågodt?
Potetgull. Erico kaller meg "chipsvraket".

18. Hvilket YouTube-klipp var det siste som fikk deg til å le?
Husker ikke, men det hadde garantert noe med katter å gjøre.

19. Hva er din beste egenskap?
Har ingen "beste egenskap".

20. Hva er din verste egenskap?
Vanskelig å velge...

21. Sover du med eller uten klær om natten?
Kun truse.

22. Hvem ringer du til når du er sint/lei deg?
Ingen.
I de verste stunder hender det jo at man bryter sammen foran typen,
men han kan ikke fungere som type, psykolog og venn, så det prøver jeg å unngå.

23. Hva er det rareste du har spist?
Rabarbrasuppe.

24. Kan du bytte olje på bilen?
Jeg kan, men jeg vil ikke. Det er et hælvetes mye søl.

25. Har du eller har hatt noen piercinger?
Hadde i navelen, men når magen este ut så måtte den tas ut fordi den hektet seg fast til kontorpulten.
Ellers har jeg to hull i hvert øre. Hadde en tragus og, men den tok jeg ut. Husker ikke hvorfor.

26. Hva hører du på akkurat nå?
"Kulturhuset" på P2. Erico er med.

27. Hvilken iskrem er din favoritt?
Ben & Jerry's.

28. Hvilken dessert er din favoritt?
Sjokolademousse med vaniljesaus.

29. Den største premien du har vunnet? 
Vant 200 kroner i Lotto en gang.

30. Liker du kaffe?
Ja. Elsker kaffe faktisk.

31. Hva drikker du helst til frokost?
Melk.

32. Norge på sitt beste?
Om sommeren. Forutsatt at det er sol, ikke regn.

33. Hva var det siste du kjøpte?
Tyggis, "Extra Ice".

34. Hva har du spist i dag?
Et knekkebrød med Philadelphia og en skive Norvegia ost.
Og litt potetsalat.

35. Nevn to historiske personer som interesserer deg. 
Elvis Presley og Andy Warhol.

36. Har du noensinne vært i en ambulanse/vært innlagt på sykehus?
Ja. Da jeg var 14 år og hadde streptokokker i halsen. Legen som kom hjem til oss snakket dessverre ikke norsk så han sendte meg av gårde i ambulanse og la meg inn for blindtarmbetennelse.... 
Mamma fikk heldigvis snakket de fra å legge meg rett i narkose, men jeg måtte ta x-antall prøver,
blandt annet en graviditetstest, før de trodde på at jeg hadde vondt i halsen og ikke magen.
Det til tross for at jeg ikke kunne prate fordi jeg hadde vondt i halsen... 

37. Vil du ha barn? 
Jeg vil gjerne gi Erico et barn siden han kommer til å bli en helt fantastisk pappa. Jeg derimot kommer til å ødelegge den lille sneipen, så på bakgrunn av det vil jeg helst ikke ha barn. Jeg har ikke styrke, intelligens eller medfølelse nok til å ta meg av andre mennesker (på den riktige måten).



38. Kan du noen andre språk enn norsk? 
Kan jo engelsk.

39. Banner du ofte?
Hele tiden. Det er foretrukket at jeg holder kjeft i større forsamlinger så jeg ikke bringer skam over følget mitt.

40. Hva var den siste gode nyheten du hørte?
At Erico ikke hadde fjernet hele skjegget.

41. Hva bruker du helst penger på?
Konserter, stand-up show og koselige middager ute.

42. Eier du dyrebare smykker?
Ja, men jeg bruker de ikke. De eneste smykkene jeg bruker er øredobber, men siden jeg er jente så er jeg visst pålagt å motta smykker til omtrent hver bursdag og julaften, så jeg har et tonn som aldri har blitt /vil bli brukt...

43. Hva er din favorittserie?
For øyeblikket: Supernatural.

44. Hva skal du gjøre i helgen?
Skal henge litt med Dennis og Moonie på fredag (tror jeg), ellers så burde jeg vel jobbe... Men det har jeg ikke motivasjon til.

45. Kan du stå på slalåm?
Nei. Jeg klarer knapt å komme meg frem på mine egne ben.

46. Hvordan imponerer man deg? 
Godt spørsmål. Erico har lurt på det i et tiår.

47. Hvor mange steder har du bodd?
Tre steder: Hurum, Lier og Drammen.

48. Fortell 3 ting som leserne dine antageligvis ikke vet om deg.  
1. Spiser omega-3 hver dag.
2. Kjent for å komme med irriterende kommentarer mens man ser på film.
3. Har talefeil, men den høres best når jeg er nervøs (eller prøver å snakke engelsk).

49. Hva har du nærmest deg nå som er rødt?
Prosjektmappene mine.

50. Er du sosial?
Nei.

 

23. Movement

23. Movement.



Odin in action.

Å ha ungene på stell

Til å være coverlåtentusiast har jeg vært bemerkelsesverdig lite interessert i musikkprogrammer som "Cover Me" og "Hver Gang Vi Møtes", sistnevnte har irritert meg spesielt fordi det er alltid, ALLTID, med en til tre idioter blandt artistene som jeg ikke tåler trynet på.
Denne sesongen er det Aqua-Lene, som til tross for en hælvetes mye skryt fra sine medkompanjonger på TV, ikke har imponert meg en dritt. Jeg vet ikke hvorfor, men det blir liksom bare for mye.
Ikke at jeg skal slå alt for hardt ned på dama for jeg har jo tross alt ikke giddi å fulgt med på alle episodene og bare sett et lite klipp her og et lite klipp der. 
Da det derimot var på tide å hylle OnklP så bunkret vi oss foran skjermen fordi da er man jo garantert god underholdning. Ikke nødvendigvis fordi jeg antok at de andre gjestene skulle gjøre noe storslagent ut av låtene hans, men det er alltid kult å høre hva den fyren klarer å lire ut av seg. Og jaggu klarte han ikke å komme med et bittelite utspill som har satt sinnet til x-antall nordmenn i kok, selv om flesteparten tydeligvis (og heldigvis) så ut til å fatte hva gutten mente.

"Skjønner ikke at folk lager unger når de ikke har alt på stell". 
BOOM. Med det utspillet klarte Onkl å tråkke rett ut i verdens verste minefelt:
Foreldrefeltet.

En samling bestående av alle disse menneskene som har spydd ut avkom uavhengig om barna var planlagt eller ei. For den kjærligheten foreldre kan føle ovenfor sitt barn overgår absolutt alt i hele verden og det skal ingen, INGEN, andre få si noe som helst om. Fordi alle barn er født elsket.
Ja... Det er jo nettopp derfor vi har omlag 100 millioner hjemløse barn på denne planeten....

Som sagt, majoriteten ser ut til å være enig med Onkl fordi de forstår faktisk at det å ha "alt på stell" ikke bare betyr at man kan prakke på ungen den nyeste teknologien, de feteste klærne, at man har hvitt stakittgjerde og en godt betalt jobb. Å ha ting på stell varierer veldig fra person til person, eller forhold til forhold, hva deres hobbyer, interesser og yrker er. Det som er viktig er å ha stabilitet. Har man en viss form for stabilitet så får man ting automatisk litt på stell. Det handler ikke om å gi kid'en alt den trenger av stæsj, men det handler heller ikke om, som enkelte tror, å overøse barna med kjærlighet.
Jeg kjenner mange foreldre som med hånda på hjertet sier de elsker ungen sin over alt på jord, og det tviler jeg heller ikke på, men de har jo en jævlig merkelig måte å vise det på der de prioriterer absolutt alt annet i livet. Og det er jo disse idiotene som skriker høyest når det kommer til slike uttalelser.
Hvem i pokker skal liksom fortelle dem at de ikke er gode nok foreldre? Også Onkl av alle folk! Hva har han på stell liksom? Det er jo nesten så jeg har lyst til å facepalme meg selv bevisstløs over idiotien.
Og ikke minst når det går opp for meg at disse folkene faktisk er foreldre. 

Selv har jeg de fleste ting ganske så på stell. Økonomisk, sosialt (ikke jeg da, men det tar Erico seg av) og forholdsmessig. Problemet mitt dessverre er jo det at jeg er en mental nutcase, ellers kjent som såkalt psychobitch, og det har aldri kommet noe godt ut av psychobitches. Hjelper det at jeg har penger, et sted å bo, fast jobb og forhold når innsiden av meg er så stappet med sinne og irritasjon at jeg vandrer rundt som en tikkende bombe?

Greia er, skal du ha et barn så må du ta deg tid til å ha barn.
Noen folk er bare sånn automatisk foreldremateriale, de har jo drømt å poppe ut kids siden de ble født sjæl. Andre får en helomvending så fort de finner ut at de har en mini-versjon av seg selv på vei og så har du jo resten av oss da. Vi som er så selvopptatte av vi knapt klarer å se forbi vår egen nese... Sjansen for at vi endrer oss er minimal så fremt vi ikke få en skikkelig vekker i trynet. Det kan jo komme i form av en unge, men hvem vet... Mange skjønner jo ikke en dritt før det er for sent.

 

22. From A High Angle.

22. From A High Angle.


Fra Balkong Venstre på Folketeateret.
Hadde magemuskel trening med Sean Lock.

Hvordan du bør ha på deg klærne dine

Vi mennesker er noen idioter.
Vi liker å tro at det finnes himmelske guder som bestemmer skjebnene våre.
Vi liker å tro at vi er i sentrum av hele universet.
Og enkelte er visst også så idioter at de trur de klarer å kle seg.
Til sistnevnte har vi heldigvis våkne journalister og såkalte "klesguruer" som kan hjelpe oss med de store, og viktige, spørsmålene i livet:

Jeg må være en ganske enkel sjel fra landet for hvorvidt skjorteermene skal være brettet opp eller ikke har aldri vært noe dilemma. Det er jo mer en smakssak enn en stilsak. Derfor har jeg heller ikke klikket meg inn på artikkelen i frykt for at jeg, i tillegg til midtlivskrisa, skal havne i fullstendig motekrise.
Jeg hater nemlig å ikke kunne brette opp armene mine uavhengig om jeg har på skjorte, cardigan eller genser. Jeg må rett og slett bare leve i uvitenhet og håpe at mine oppbrettede armer ikke setter sinnet i kok hos noen fashionistaer. Og nei, trekvartarm er uaktuelt. Da føles det jo som om man fryser.

På en annen side så ser det derimot litt lysere ut på motefronten:



Slengbuksa er på vei inn igjen!
Det var mitt favorittplagg frem til midten av tyveårene. Da sa bruken stopp siden jeg rett og slett hadde brukt opp alle slengbuksene mine (de var utvasket og gjennomhullet alle sammen...) og det var fullstendig umulig å få tak i nye siden hipstermoten var på vei inn og fylte butikkene med all slags trange og ubehagelige bukser. Jeg ble rett og slett tvunget til å begynne å bruke bukser som var trange nederst på beina, og nå har jeg knapt andre type bukser. Men hvis jeg begynner å bruke slengbukser nå...
Da følger jeg jo atter en gang en trend. Og slikt liker man jo ikke.

"Behind I'm boycotting trends
It's my new look this season"

Spellemannspisset

I helgen satte jeg meg ned for å se på Spellemannsprisen. I likhet med alt annet i livet har jeg aldri vært noe særlig begeistret for utdelingen da jeg sjeldent er enig hvem som blir kåret til vinnere.
Jeg opplevde den samme irritasjonen i år.

Årets skandale lå jo helt klart i "Årets låt" kategorien hvor Admiral P stakk av med seieren isteden for Onkl P, og jeg i likhet med resten av Norge satte øl'en i halsen og skrek til TV'en: "HVA FAEN?!".
"Engel" var en landeplage. "Styggen på ryggen" kunne jo halve Norge relatere seg til. Vi har knapt startet 2014 og årets musikalske skandale har allerede inntruffet. Men som sagt, jeg er jo vant til at Spellemannsjuryen "alltid" velger de dårligste alternativene. Jaa9 og Onkl skulle vunnet i fjor. Og det samme med Mikael Paskalev, som var noe av det friskeste i norsk musikk året 2013.

Men man skal ikke klage på alle valgene til juryen.
Thea Hjelmeland stakk jo av med en pris og årets hederspris gikk jo tross alt til Morten Abel,
selv om enkelte har uttrykket en viss irritasjon over sistnevnte. Sigrid Hvidsten skrev i Dagbladet at hun ikke fattet hvorfor han ble hedret nå siden han ikke har gjort en dritt relevant i 2014, et irriterende argument siden hele hederspriskategorien går ut på at man ikke trenger å være relevant. Man skal jo hedres for alt det man allerede har gjort, uavhengig om man har vært inne på Topp 20 lista det siste året eller ei. Men hvis man absolutt skal snakke om relevans så må vel Abel være en av de mest relevante artistene som har stukket av med den prisen. Eller er det bare jeg som innbiller meg at tidligere vinnere av denne kategorien har vært både døde og godt pensjonerte? 

Dessuten var det jo sikkert ekstra morsomt for Abel å vinne denne prisen på hjemmebane.
Utdelingen ble visst holdt i Stavanger Konserthus. Dette har jeg bare lest meg til for via TV-bildene fikk jeg inntrykk av at hele utdelingen ble holdt i en uorganisert og møkkete bakgate.
Det var absolutt ingenting imponerende med lokalene og absolutt ingenting som tilsa at det var årets gjeveste prisutdeling i musikkbransjen som ble avholdt. Det var kjedelig, rotete og flatt.
Det hjalp jo heller ikke at vertene Mona B. Riise og Jenny Skavlan virket i overkant kleine der de sto og virket i overkant ydmyke over alle de fantastiske artistene som var tilstede. Joa, det er vel greit å ha litt ærefrykt når man skal dele ut Norges gjeveste musikkpriser, men det var jo så flatt at jeg sovnet. Helt seriøst. Jeg skvatt litt til hver gang Jennys sjokkrosa kjole skred over TV-skjermen, men selv ikke det var nok til å holde øya oppe. Våknet to timer senere, relativt uthvilt, så det var jo godt for no.

 


Foto: The Hjelmeland

Another Brick In the Wall

Jeg har ofte sagt at jeg har møtt veggen. 
Igjen sitter jeg med følelsen av at dette har skjedd.
Men jeg har jo egentlig ikke møtt veggen.
Jeg har bare lagt på nok en tung bautastein på veggen jeg selv bygger.
En ustabil vegg. Klar til å ramle sammen når som helst. Og når det skjer så vil jeg selvfølgelig stå rett ved siden av og bli truffet av hver bidige stein på vei ned.

Jeg hadde planer forrige uke. Jeg hadde planer for helgen.
Men jeg gjennomførte bare en brøkdel. Så vidt. Og det innebar å sitte på ræva og spille "Trivial Pursuit" mens jeg drakk øl. Av alle ting i livet så virker det lettest å gjemme vekk alle sorgene i bunnen av en flaske. For jeg orker jo ikke noe annet. Og det gir meg så utrolig dårlig samvittighet.

I dag tidlig sto jeg med ryggen til speilet igjen mens jeg pusset tennene.
Det har blitt en farlig uvane i de tyngste stundene.
Jeg har alltid hatt problemer med øyekontakt. Det å tillate å la andre se hvem jeg egentlig er.
For øynene avslører sånt, ikke sant. Så jeg ser alltid en annen vei. Fort.
Så ingen kan se lenge nok til å skjønne hvor falsk jeg er.
Så jeg kan klare å bevare løgnen om meg selv. Det såkalte imaget.
For det er bare et image og det er ingenting annet enn falskt.
Jeg vet ikke om noe med meg som egentlig er ekte. Sant.
For jeg er jo aldri ærlig med meg selv.

Ærlighet varer lengst. Var det en eller annen dust som sa.
Jeg har fortsatt til gode å få noe godt ut av ærligheten. Andre karakteriseres som sterke, kreative og talentfulle der de går sin egen vei, men de har vel valgt den riktige retningen. Jeg velger jo bare sånne rare og underlige ting som ingen skjønner noe av. Som ingen vil bry seg om. Så hvorfor gidde?

Jeg ville at 2014 skulle bli et oppløftende år.  
Året hvor jeg skulle skape noe nytt, gå ned i vekt og generelt bare gå inn i 2015 og ha det bra.
Siden første januar har jeg egentlig ikke gjort noe annet enn å grine.
Jeg har badet i egne tårer og selvmedlidenhet. Trøstespist meg feitere. Tatt avstand fra all menneskelig kontakt såfremt den ikke har blitt trøkket opp i trynet mitt. Stirret i veggen. Pratet med meg selv i desperasjon over å ha noen som forstår. Ligget på gulvet i dusjen og skreket i sinne og frustrasjon. Jeg har kastet tomflasker i veggen. Kloret meg selv til blods under de verste rundene.
Jeg kan ikke lenger legge skjul på at jeg lider. At det føles så jævlig vondt.
 2014 ble det året hvor jeg nok en gang gjorde alt for andre.
Ingenting for meg.

Jeg ga det noen usle forsøk, men de dagene jeg endelig var alene ble brukt til alkohol og apati.
Drikk og stirre. Drikke og stirre. Drikke og stirre. Tenke. Gråte.
Jeg har knapt orket å skrive. Det jeg elsker mest er så forhatt av de rundt meg at jeg holder det hemmelig. Utenfor. Jeg er alt for negativ til at det kan roses.
Svart humor trodde jeg det kaltes, men det er bare jeg som beviser at jeg ikke er riktig nagla.
At det er noe galt med meg som ikke er sånn som deg.

Jeg kan ikke leve sånn. 
Etter hva andre mener jeg burde.

Så jeg har sagt opp jobb nummer to. 
Jeg hadde aldri noen interesse i første omgang. Jeg ville skape noe for andre og jeg forventet en gjensidig interesse. Det skjedde aldri og jeg kan ikke tillate meg selv å fortsett bare fordi noen andre vil. Jeg er lei av å jobbe hele dagen bare for å sette meg ned å jobbe ennå mer. Jeg vil ikke. 
Jeg hater det.
Det finnes enkelte som jubler over denne avgjørelsen. At det vil gi meg mulighet til å tenke på de riktige tingene i livet. Som det å få giftering på finger'n og en bolle i ovnen. Jeg er ikke særlig fan av boller, men som de fleste andre ting så liker man jo gjerne det man har laget selv. Men det forutsetter at man liker seg selv og har troen på at det man gjør er riktig.
Jeg har ingen tro på meg selv. Ikke noe håp om at jeg kan gjøre noe godt her i verden.
Jeg tørr ikke tenke på hvordan denne psyken vil bli om man krydrer den med tusenvis av hormoner. Herregud. Jeg kommer meg jo knapt gjennom en runde med mensen uten å bli lagt inn på Lier.
Jeg må få ting på stell.

Men hva om det aldri skjer?
Hva om jeg er skadet for livet? Ødelagt innvending?
Damaged goods med shitloads av bagasje.... Bare sånn for å putte litt ekstra smør på flesket...
Hva om jeg aldri kan bli sånn normal?

Muslimjævel

Jeg er ikke særlig begeistret for Islam.
Eller kristendommen, jødedommen, hinduismen. Selv ikke buddhismen er jeg spesielt begeistret for.
De er alle religioner med både gode og dårlige verdier. De ivaretar verdenshistorien og tradisjoner.
Det samler folket og det samler de troende. Alt i alt så burde jo religion være gull, men totalt sett klarer jeg ikke å se på det som noe annet enn ødeleggende. En unnskyldning for at enkelte får operere som de selv vil. Undertrykke de svake og de skammelige ikke-troende. Jeg blir kvalm av å høre om Gud, Allah, Jehova eller hva pokker de kaller den gode energien som er lik for oss alle, uavhengig av hva den heter.

Vi mennesker er nemlig idioter.
Vi innbiller oss selv at hele verden fungerer etter den samme bevisstheten som vi lever i.
Vi gir både dyr og guddommelige krefter menneskelige egenskaper, som om de tenker og oppfører seg likt som oss. De gjør ikke det. Den kosmiske guddommeligheten ligger langt forbi vår fatteevne.
Det at mennesker dreper i Guds navn er bevis nok på at menneskeheten ikke har skjønt en dritt.
Ikke en jævla dritt.

Religion har skapt mer bråk enn den har gjort godt i mine øyne, men det betyr ikke at man skal dømme alle troende av den grunn. Det er som å kalle enhver tungrocker for satanist bare fordi han er kledd i svart og har en overdreven bruk av nagler. Det økende hatet (er det økende? Jeg vet ikke, men det føles sånn.) mot muslimer etter Paris-terroren bekymrer meg.
At en TV-journalist blir kalt "muslimjævel" på direkten fordi han er mørk i huden.
For den lille drittungen som ytret det stygge kallenavnet hadde ingen anelse om hvorvidt journalisten var muslim eller ikke. Alt han så var huden.
Vel. Journalisten er så vidt jeg vet en muslim, men det har jo faktisk ikke en dritt å si.
Det er ikke hans feil at det finnes terrorister som dreper i Allahs navn.
Det er ikke hans feil at det finnes mennesker som misbruker Islam.

Men det er du, kjære lille drittunge som syns det er tøft å skrike "muslimjævel" på TV....
Det er sånne som deg som er problemet.
Ignorante idioter som drar alle folkeslag, raser og religiøse tilhenger under en og samme kam.
Som klager over at "de jævla muslimene ikke skjønner en dritt" og så sitter du der selv med ditt eget hode trykket så langt opp i ditt eget rasshøl at du har klart å bytte ut alle hjernecellene dine med din egen bæsj. Tror du disse terroristene tenker noe annerledes enn deg? For i likhet med deg så retter de alt hatet mot en folkegruppe, et folkeslag, en verdensdel. De sitter på lik linje med deg og fordømmer folk som ikke har den samme troen og de samme meningene som dem selv. At de har svaret på alt. Kan alt. Vet alt. Og at ingen andre fortjener å leve om de ikke er prikk lik en selv. Vær så snill og forklar meg hva det er som gjør deg så himla mye bedre enn disse "muslimjævlene".

Jeg blir flau.
Det er ikke lenge siden jeg hørte at "i Norge er vi siviliserte og da har vi ikke plass til sånne sotskaller." En fullstendig usivilisert setning. Som om man ikke har sjans for å bli et "ordentlig" menneske så lenge man har en hudfarge eller har vokst opp i krig og elendighet. Joda. Det er mange huller i vår innvandrings - og intergreringspolitikk, men jeg begynner å bli lei av at det er innvandrerne som får skylden for dette. "De får mye mer penger av Nav enn det jeg gjør!" Ja, jeg er enig. Det er ikke riktig, men det er ikke innvandrerens feil. Det hjelper ikke å slenge dritt til dem. Eller klage over at de sniker til seg det ene etter det andre når omtrent hver eneste nordmann hadde gjort det samme sjæl om de fikk sjansen. Og dessuten... Kritikken hagler nesten utelukkende mot muslimer og andre med en hudfarge som er annerledes enn vår egen. Det er da vitterlig en haug av andre europeere som benytter seg hyppig av Nav her til lands, men det er jo ikke så viktig. De er jo ikke muslimer. De er jo ikke en del av denne religionen med mer enn en milliard medlemmer. For i Islam der er alle medlemmene helt like. De har de samme meningene, de samme målene og det samme hatet. De må bort. Vekk. Og jeg blir flau.

For greia er: Hvis ikke vi, priviligerte nordmenn som har vokst opp i trygge og gode omgivelser, kan legge vår egen uvitenhet og vårt eget hat til side, hvordan kan dere da forvente at de som har vokst
opp i krig, elendighet og opplevd urett, skal legge sitt hat og sin uvitenhet til side?
 Hvordan kan dere forvente at de skal lære når dere ikke har lært en dritt sjæl?

Lufta er faktisk for alle.

Meddle In

Det er noen sosiale normer her på arbeidsplassen som jeg ikke forstår og som jeg finner uhyre irriterende... Det er så mange som blander seg inn i samtaler de ikke har noe med! 
Dette har plaget meg i åresvis, men problemet har blitt mye større nå som jeg er nødt til å dele kontor med en kollega. Selve kontordelingen går veldig bra. Vi har jobbet sammen i en evighet, kjenner hverandre godt og har en god tone. Vi kan både skryte og klage til hverandre om både jobb og livet generelt, og de første ukene i det nye samboerskapet gikk vel i stor grad bare ut på å bare skravle (dette har heldigvis roet seg litt ned nå slik at vi faktisk får jobbet). Kjempekos, bortsett fra et par forstyrrende elementer her på bygget som ikke skjønner at hvis samtalen ikke omhandler jobb så burde de bare gå videre. MEN NEI DA. De står faen meg utenfor døren og LYTTER til de finner et passende tidspunkt å hoppe inn i samtalen på. Hva de sier får jeg aldri med meg siden det kommer en høy og skjærende skrikelyd inne i hodet mitt som overdøver alle ordene som kommer ut av kjeften deres. 

En ting er å gå tilfeldigvis forbi og slenge seg med i en samtale, men selv her burde folk bli litt flinkere til å skru på de sosiale antennene. Ikke at det hjelper folket på bygget som står og VENTER til det dukker opp et passende tidspunkt for dem til å skjære av vår snakk og komme med noe fullstendig uinteressant om deres eget liv. Som f.eks han ene fyren her som elsker katter og hater hunder. Det er ikke noe galt i det, men jeg fatter faen ikke hvorfor han skal blande seg inn i alle samtaler som omhandler bikkjer bare så han kan understreke hvor ekle han syns de er.
JADA! VI HAR SKJØNT DET! GÅ VIDERE! 
Jeg vil gjerne fortsette å snakke om hvor fantastisk og smart bikkja mi er (noen ganger. Jeg klager jo mest over hvor tjukk i huet bikkja er, men det vil jeg jo helst ikke at han hundehateren skal høre.).

 Personlig pleier jeg å bare gi disse menneskene blikket før jeg melder meg ut av samtalen
og fortsetter å jobbe. Snakker vi jobb så kan jeg egentlig ikke klage på avbrytelsen, vi sitter jo tross alt på arbeidsplassen, men hvis praten gjelder helseproblemer eller familieproblemer av det mer intime slaget så blir jeg rett ut forbanna over at folk skal kaste seg inn i samtalen og snakke om sin egen rennaræv eller hvor syk i hodet filletanta deres er. Eller ennå verre:
De graver og spør om mine problemer.
Greit nok at de ønsker å dele sin egen informasjonen med andre, men jeg ønsker ikke å dele min livshistorie med dem. Jeg vil selv velge hvem jeg ønsker å betro meg til, men selv det å gi folk en kald skulder ser ikke alltid ut til å fungere. Et par dager etter så sprader de inn på kontoret som om man er bestevenner for å ta en oppfølgingssamtale... "Er det fortsatt drama i familien eller?"  
Det skal sies at om blikket ikke fungerte i første omgang så er det så effektivt i andre omgang at det sjeldent går videre til omgang nummer tre... Men folkens... Vær så snill... Know your boundaries.

 



Skuffa

Jeg er så skuffa!
Til å være sinnablogger, sminkehatende, jentekritisk og generelt bare deppa finner jeg overraskende nok glede i enkelte overpositive mennesker (er jo tross alt sammen med en optimist som ALLTID er glad. Og ja, jeg finner det selvfølgelig veldig irriterende til tider, men han har sin sjarm.)
som blandt annet Fotballfrue (eller Caroline Berg Eriksen som bloggen heter nå.
Hun fjernet navnet "fotballfrue" fordi hun ønsket å være noe mer enn bare dama til han fotballspilleren som ingen vet hvem er.). Hun har en irriterende perfekt tilværelse, men det er jo tydelig at hun legger ned både tid og energi i å få det slik og da kan man jo egentlig ikke gjøre stort annet enn å klappe i hendene, bøye seg i støvet og alt det der.
Mest har jeg likt at hun til tross for sine 12kg og perfekte hud har kjørt en hardnakket linje om at det er viktig å være seg selv, uansett størrelse, form og ansikt. Hun har frontet sunnhet, ikke tynnhet. 
At det ikke spiller noen rolle hvordan du ser ut så for det jo det indre som teller, det å være blid, hyggelig og all den dritten der. Og for ei rugge på 75kg så øyner man jo nesten et lite håp selv der man sitter å scroller igjennom bloggen hennes. "Jeg og kan få det bedre om jeg bare viser littt mer livsglede, trener litt mer, spiser sunnere og blir flink med sminke.". Vanligvis faller jeg hardt og brutalt ned i en dam av selvmedlidenhet og selvhat hver gang jeg kommer over en blogg som er administrert av et tilsynelatende perfekt menneske, men det har ikke vært tilfellet med Fotballfrue. Jeg har av en eller annen grunn innbilt meg at dama er både ekte og ærlig. At hun bare er en sånn person som har alt på stell, er stolt av seg selv og tar enhver utfordring på strak arm. At hun, som alle andre, har pyntet litt på sannheten har jeg forøvrig tatt for gitt. Jeg tenkte vel bare at det var mer i form av at hun, som en god del andre, bare fjerner alt rotet vekk fra kameralinsa og tar bilde av det ene hjørnet i rommet som faktisk er ryddet. At alle de små tingene i hverdagen blir pyntet litt på.

Så da blir man jo überskuffet når man oppdager at denne "elsk din egen kropp"- dama ved gjentatte ganger har retusjert vekk det lille hun kan ha hatt av fett på kroppen.
Jeg skal jo selvfølgelig ikke si så mye. Skal jeg ta bilder av meg selv så er det "the fat girl angle shot" som gjelder, og da ender jeg stort sett opp med å bare ta bilder av en liten del av trynet mitt.
Resten får jo ikke plass i kameralinsa. Og den lille fliken man har tatt bilde av må jo redigeres ut av ville hælvete i instagram før det kan se dagens lys. Det er jo selvfølgelig veldig lett for meg å innrømme at bildene mine er redigert, jeg har jo strengt tatt ikke noe valg da bildene som ligger på internett er så langt unna sannheten som overhode mulig (jeg er faktisk livredd for å dukke opp i en eller annen meme hvor det gjøres narr av trynet mitt. Har ikke sett noe til det ennå, men jeg er sikker på at de finnes der ute.), men det er vel kanskje derfor jeg blir ennå mer forbanna over dette stuntet til Fotballfrue.
For er det i det hele tatt noen som hadde lagt merke til det hvis hun ikke hadde redigert de?
Mest av alt er jeg jo forbannet over at hun har løyet om det. Nektet for at hun har redigert seg selv.
I følge henne har hun jo bare justert litt på fargene og skyggene. Men det viser seg at både hud og "fett" har blitt fjernet og endret. Og hun har nektet. Og jeg hater henne litt for dette nå.

 I dag er de fleste forbannet over at Fotballfrues ukjente fotballspiller av en mann har lagt igjen kommentarer på bloggen hennes under falsk navn for å forsvare henne når hetsen har gått som verst. Jeg skjønner ham vitterlig godt. Kommentarfeltet på bloggen hennes er til å spy av, og da spesielt etter at datteren deres ble født. Det er jo rett og slett skammelig at folk får seg til å spekulere i at barnet har både hjerneskade og downs syndrom fordi Fotballfrue ikke trøkket et kamera opp i trynet hennes med en gang hun var født og postet det på bloggen. Det verste er jo at det er helt tydelig de samme menneskene som holder på og det er forståelig at begeret renner over. Men hva er poenget med en utdannelse innenfor journalistikk og en egen medieplattform når de ikke bruker den, selv når de gjelder de mest ubehagelige sidene av livet? For ekteparet Eriksen har tydeligvis funnet det bedre at ektemannen har tatt opp kampen i kulissene enn at Caroline selv har tatt det opp på bloggen.
For det virker som hun aldri tar opp noe sensitivt på bloggen hvis ikke the shit hits the fan først.
Men hva betyr det egentlig i det store og hele? Det er jo bare et I-landsproblem ifølge dem selv,
men det er selvfølgelig lett å bagatellisere slikt selv.

Det er ingen stor ting at Fotballfrue tok vekk en liten bit av låret sitt eller at ektemannen forsvarte henne under falsk navn. Problemene dukker opp når de ved første konfrontasjon nekter. Blånekter faktisk.
Og det triste med dette er at jeg sitter igjen med et snev av skepsis. Hun har aldri innrømmet en løgn så fremt de ikke har blitt tatt i den og da blir det vanskelig å lese bloggen med samme iver og glede. At jeg nå blir litt småkvalm hver gang jeg ser et bilde av henne med et ribbein eller kragebein stikkende ut. At jeg tenker "fuck deg" hver gang hun skriver at størrelse ikke er viktig og at man må være seg selv.

For hva er poenget med å kjøre linja "jeg er ærlig" når man ikke er det?
Jeg kan med hånda på hjertet fortelle "alle" dere lesere at jeg langt i fra er ærlige med dere.
Jeg gidder selvfølgelig ikke spy ut av meg hver eneste følelse og opplevelse jeg har i livet.
Jeg anser ikke det at jeg får lov til å blogge som et privilegium. Det er nemlig helt gratis å melde seg inn på blogg.no. Det er ingen opptaksprøver. Ingen innmeldingsavgift. Det er en plattform som gjør det mulig for meg å dele det jeg vil med dere. Det står ingenting i vilkårene om at man må blogge flere ganger daglig, fortelle hver bidige ting man gjør og være brutalt ærlig om alt og alle rundt seg.
Men jeg vet det finnes nok av dere stalkerbitches der ute som tror at dette er tilfellet.
At bare fordi man melder seg inn i det store internett så skal man legge ut ALT.
Alt fra antall konsumerte karbohydrater til hvor hard bæsj man får av jernpiller. 
For hvis det er noen som burde føle seg privilgert i bloggverden så er det deg som leser.
Det er du som skal være glad for at noen gidder å skrive den dritten du liker/hater lese.
Du kan selvfølgelig ønske deg et nærmere innsyn i vedkommendes liv, ja til og med ønske at de kanskje ikke var fullt så åpne om sine kroppslige funksjoner, men vet du hva? Det er ikke opp til deg.

Så jeg kan forstå hvordan disse toppbloggerne har en tendens til å bikke under for presset.
Forstå, men ikke godta. Og spesielt ikke når man bare burde lagt seg flat og sagt beklager. For det er ikke bare en beklagelse. Det er et "beklager for at vi gjorde dette, men... bla bla bla...".
Og alt som kommer før ordet men betyr jo egentlig ikke en dritt.

Hælvetesdagen

Det er mandag. Snø på veiene, kulde i lufta og mandag.
Jeg hater mandager.
Det finnes ikke nok stygge ord i verden til å beskrive følelsen som brer seg utover søndagen.
Følelsen av at roen snart er borte, hælvete er på gang igjen og alt man ser for seg er fem nye dager med smerte og mas, innledet av den o'så forhatte mandagen. Hælvetesdagen.
Eller "begynnelsen på resten av mitt liv" som disse overpositive menneskene liker å spy ut av seg på denne brutale starten på uka. "Det er ikke mandagen det er noe galt med, det er jobben din."
Sier de mens de plystrer videre der de svever rundt på en rosa sky full av marshmellows og sukkerspinn. "Vi har alle problemer, det er ikke bare deg." Synger de muntert ut som om det er noe som helst hjelp i en slik uttalelse. "Vi er alle sammen om dette livet." Og jeg får lyst til å slå.
Det er ikke rart det blir krig i verden, tenker jeg.

 



 

Monthly Status - January 2015!

(Rapporten fra November.
Droppet rapporten i desember.
Den ble for depressiv.) 

  - No Junk/ Lite mat generelt/ Lage mat 
Det har vært jul. 'Nough said.
Så nå er jeg (og resten av verden) på diett (igjen).
Har allerede gått ned 1,5 kg siden helga, så ingen dum start. 

Og så må jeg ærlig innrømme at jeg trodde pescatarismen skulle få en brå slutt da ribba, medisterkakene og pinnekjøttet ble servert. Fikk litt vann i munnen ved første øyekast, men den følelsen gikk fort over. Hadde mer enn nok med å dytte i meg diverse tilbehør samt rakfisk. 


Julebakst!


 - Fikse Håret
De siste ukene har jeg kjørt på med hårkur og droppet hårstrikken.
Det har ført til at håret er litt mindre huldreaktig, men det ser fortsatt ut som jeg er rammet av hårkreft.

- Sminke
Prøver å legge på ei maske hver morgen... Sjeldent det blir gode resultater,
men takket være "Eyes Right" fra Lush så føles det i det minste ikke så ubehagelig.
Bortsett fra det så har jeg et pågående prosjekt om å få de knallgule tennene mine en anelse hvitere.

Og ja... Har akkurat gått til innkjøp av en rynkekrem... 

 - Klær
Det kroppslige forfallet er nå så ille at det ikke går ann å reparere skadene med klær.
Uansett vinkel, uansett plagg... Resultat: Helt jævlig. 
Det blir jo litt verre i jula med alle selskapene og slikt. Det forventes jo at man pynter seg og jeg feiler gang på gang. Enten går jeg helt overboards og ender opp med å se ut som Edina fra "Absolutely Fabolous" eller så tar jeg tar en helt plain Jane. Personlig foretrekker jeg sistnevnte.


Fikk ny lue til jul fra Mamma'n.


  - Stå opp 
Jeg hater å våkne.
Her om dagen drømte jeg at jeg ble levende begravd, og i drømmen så klarte jeg ikke å skrike.
Forsøkte av alle krefter og det endte opp med at Erico vekket meg siden jeg lå å skrek (pep) i søvne.
Selv da ble jeg forbannet over at jeg våknet.


- Trening 
Haha.
Men vi har gått litt turer i det siste. Digg.

- Frimerker
Hæ?

- Rydding 
Før jul hadde vi en belgier på sofaen og dette trigget i bitteliten grad husmorinstinktene mine...
Hver dag da jeg kom fra jobb så støvesugde jeg leiligheten, ryddet og vasket baderommet.
Det er ikke mye som trigger ryddelysten min, men jeg har nå oppdaget at (kjente og) ukjente pubes er et godt bidrag til dette.

 - Bloggingen 
Det har skjedd ganske mye dritt jeg gjerne skulle skrevet om, men som blogger så skal man passe seg for å skrive for mye om alle andre. Så jeg kommer isteden til å øke den "hakke på seg sjæl" skrivinga som jeg stort sett holder på med for å få ut litt frustrasjon. Og hvis noen har problemer med det så får de bare stikke. Jeg er drittlei av å holde kjeft fordi andre ikke liker at jeg ikke liker meg sjæl (WTF). 

 - Familie og venner
Det har vært en del drama i jula, men stort sett har det vært hyggelig. Jeg har kost meg i de selskapene jeg har vært i, problemet er at jeg som regel bekymrer meg for andre medlemmer i familien og får dertil problemer fordi jeg gjør det. Alt i alt så gikk det vel bedre enn forventet.



I vennegjengen hadde vi også en uhøytidelig dorullnissefest helgen før jul samt at vi feiret nyttårsaften til sammen. Med på nyttårsfesten hadde vi også med oss J-Man og Malaria-Emil.
Det ble en koselig feiring med masse god mat og drikke.  

- Hyggelig
På julebordet:
"Du er en skikkelig bitch, men jeg skjønner hvorfor du må være det."
Aaaw. For en snill kollega jeg har.
Det sier i grunn alt.

 

New Yearz

Godt Nyttår!
Og jeg snakker selvfølgelig kun på dine vegne, ikke mine egne.
Jeg har fortsatt til gode å ha et godt år.

Neida.
Første nyttårsdag var selvfølgelig en lidelse i seg selv av både fyllenerver, kvalme og lettere panikk over manglende ambisjoner for det kommende året. Disse nervene var ikke fullt så jævlige andre nyttårsdag, noe som gjorde det litt bedre å ligge på sofaen og gjøre absolutt ingenting.
Bortsett fra det at jeg egentlig hadde en hel del andre ting jeg burde ha gjort, men som jeg ikke gjorde fordi jeg var alt for lat. Det jeg egentlig skulle ha gjort var papirarbeid, vasking, rydding og diverse sortering av julepynt og annen materiell dritt, men jeg prioriterte heller å ligge på sofaen med dårlig samvittighet mens jeg spilte "Tapped Out", så på x-antall filmer og leste fanfiction fra "A Song of Ice and Fire" (...). Heldigvis er jeg så vant til å drite meg ut og gjøre enorme feil så jeg er ganske godt trent i det å ignorere dårlig samvittighet. Dessuten vet jo alle at det nye året egentlig ikke begynner før man er tilbake på jobb (eller skole) så det at jeg lå på ræva frem til 05. januar tok jeg egentlig ikke så tungt. Året begynner jo først i dag!

Og for en RÆVA dag.

For det første så har de late dagene på sofaen ført til at hele døgnrytmen fucket seg opp og sist gang jeg så på klokken i dag morges var den 05:45. Allerde da så det ut til at årets første nyttårsfortsett om til å gå til hælvete. Jeg har nemlig en plan om å stå opp 06:00 hver morgen fremover (når det er arbeidsdag vel og merke...) og når man ennå ikke har sovnet 15 minutter før man skal opp... Vel.. Jeg sovnet 05:50. Og slumret klokken til 07:00. Ikke helt etter planen, men overraskende nok så lot jeg bare klokken slumre i en time. Det er en slumreforbedring på nesten 2 timer det....!
Og siden jeg kom meg opp i tide så fikk jeg også kledd meg opp relativt anstendig, sminket trynet og gredd håret. Jeg så jo nesten presentabel ut da jeg gikk ut døra. Hittil (om man så bort i fra mangelen på søvn) så jo nesten dag ut til å bli vellykket. Jeg følte meg jo ganske fresh og overraskenden nok, ganske så opplagt. Den følelsen var selvfølgelig borte før jeg kom til jobb.

Det gikk allerede til hælvete da jeg skulle kjøre bilen ut av garasjen i dag morges.
Jeg orker ikke å gå inn på noen detaljer, men jeg har lagt både bilen og den jævla garasjen for hat. 
Det er jo vanskeligere å komme seg både inn og ut av den forbanna garasjen enn det er å komme seg ned i buksa på en luremus. Faen!
Det eneste som gjorde at jeg ikke klikket i vinkel ute på plassen der var det at jeg tidligere i år klarte å kjøre på en bil som sto stille (det skal sies at de fleste ulykkene min skyldes døde gjenstander. Ja, bortsett fra da jeg kjørte over et ekorn, inn i en syklist og rygget på en polakk.) og skrapte opp samtlige deler av bilen. Vi har allerede en plan om å omlakkere hele bilen så skaden i seg selv er ikke noe problem. Det er verre med den ødelagte stoltheten...

Klapp på skulderen skal jeg fortsatt ha.
Som sagt så var det en situasjon som forutsatte at jeg kom til å klikke i vinkel, men jeg behersket meg. Hver en klikk pleier også å være etterfulgt av tårer, men selv disse klarte jeg å bite i meg.
Det er ikke verdens undergang. Det. Er. Ikke. Verdens. Undergang.
Men det føltes jo som om hele verden gikk under for det. Og jeg gråt ikke.
1-0 til zena over livet!

Men jeg hadde jo knapt vært på jobb i i fem minutter før klikkbarometeret mitt lyste rødt igjen.
Pc'en nektet å akseptere passordet mitt og etter gjentatte samtaler med IT og den klassiske "sku av og på pc'en" kunne de konstantere at problemet lå et helt annet sted og etter omlagt en halvtime var problemet løst. I mellomtiden var pc'en faretruende nær å havne ute på parkeringsplassen her, men igjen så bet jeg tenna sammen. Ikke bare bet jeg de sammen, men jeg lot meg heller ikke stresse opp ei la irritasjonen gå utover kollegaene mine.
2-0 til zena over livet!

Kanskje 2015 ikke blir så gæli' allikevel.



Desperate Husfruer

Fredag 12.12 var det julebord på jobben, noe som førte til at dagen derpå ble årets mest ubrukelige dag. Den elendige formen tilsa at jeg neppe kom til å få noe fornuftig ut av dagen så da kunne jeg like så godt gjøre den så ufornuftig som overhode mulig. Og hva er vel ikke mer passende å tilegne seg litt død hjerneføde ved å se "The Real Housewifes of Beverly Hills"?

Det finnes egentlig ingen god unnskyldning for å se det forbanna skvipet, og mens jeg lå der å ristet, halveis i koma og med kvalmen i halsen begynte hodepinen å presse seg frem. Vanligvis finner jeg dramaet i serien veldig underholdende, men jeg antar at vi alle har en grense for hvor mye bullshit man egentlig finner seg i. Alle de meningsløse kranglene, idiotiske utsagnene og de stive ansiktene til de narcissistiske egofruene ble rett og slett for hard kost for en nedbrutt alkis på en ubrukelig lørdag.

De første årene jeg hadde denne bloggen (den ble opprettet i 2010) gikk mange av sinnainnleggene utover diverse kjendiser. Noe berettiget, og ganske mye uberettiget... Av den grunn så har jeg ikke giddi å kastet så mye dritt mot kjendiseliten da jeg med årene har blitt ganske så likegyldig til hva PR-kåte mennesker ønsker å bedrive tiden sin med. Dessuten har jeg jo gått på smellen ved å tordne mot kjendiser over enkelte handlinger og utsagn som stakkarene dessverre ikke kan noe for. Media gjør jo sitt ytterste for å skape overskrifter, og som den dumme forbrukeren jeg er så gikk jeg ofte rett i fella. Med "The Real Housewifes of Beverly Hills" derimot så er det vanskelig å føle seg lurt.
Det er jo tross alt en gjeng med utvaska kjerringer som bretter ut hver eneste lille bit av privatlivet sitt for å klamre til seg noen ekstra minutter i rampelyset. Jeg har så lyst til å legge lokk på meg selv og tenke "faen, la nå de stakkars damene være i fred..." Men... Jeg... Klarer... Ikke... Det er jo helt umulig når de i hver bidige episode serverer haters som meg ammunisjon på sølvfat.

Kyle Richards.
Denne damen ansees (spesielt av henne selv) å være seriens midtpunkt.
Hun og søsteren Kim har vært fast inventar siden serien startet i 2010. Hun er mest kjent for å være tanta til Paris Hilton og... That's it. Resten av kjendisstatusen hennes har kommet etter deltakelsen i RHOBH (og noen mindre roller i diverse filmer... Som ingen husker.). Hun er gift med en fyr som heter Mauricio Umansky og det siste året (tror jeg...aner egentlig ikke hvilke sesonger jeg har sett) har paret gått igjennom en heftig utroskapsskandale da Mauricio visstnok har blitt sett sammen med en ung og hot blondine. Disse påstandene har både Kyle og Mauricio benektet i serien, Kyle mer hardnakket enn Mauricio, så jeg lar synsingen ta meg dit hen at Kyles kjære ektemann har hatt pikken sin på vift.


Mange gode råd å få av fruene....

Kim Richards.
Har vært med i serien siden tidenes morgen (2010...) og gitt seerne mange flotte scener hvor hun er totalt på trynet. I 2012 innrømte hun endelig at hun hadde et alkoholproblem, la seg inn på rehab og skal visst være edru nå. Det syns forøvrig ikke. Årene med drikking og pillepopping fikk henne til å se ut som en 90-åring, og som de aller fleste Hollywoodfruer så bestemte hun seg da for å pynte på dette med både operasjoner og diverse innsprøytninger. Så nå ser det ut som hun går i konstant motvind.



Lisa Vanderpump.
En av de få kvinnene i serien som faktisk ser ut til å ha en jobb. Hun og mannen har drevet utallige restauranter og barer, hvorav en av disse, SUR (står visst for "Sexy Uniqe Restaurant"...), ligger til grunn for en av RHOBH spin-off serier, "Vanderpump Rules". En jævlig motstridende serie hvor man følger dramaet blandt de ansatte på SUR mens Lisa uhemmet skyter av sine lederegenskaper og hvilken standard de forventer at de ansatte skal ha for at stedet skal leve opp til det å være "high end". "High end" i Lisa Vanderpumps øyne er tydeligvis å ha en hel stab som går i strupen på hverandre, krangler høylytt i arbeidstiden om hvem som har pult hvem og krydrer det hele ved å ansatte den ene bipolare dama etter den andre. Overraskende nok er restauraten fortsatt i drift, noe jeg finner ganske så utrolig siden reklameringen realityserien gir er helt elendig, men det finnes vel nok av wannabekjendiser som stikker trynet sitt innom dørene der i håp om å se ansiktet sitt i et par sekunder på TV.



Brandi Glanville.
Denne dama er mest kjent som Eddie Cibrians forsmådde ekskone.
Cibrian forlot Brandi til fordel for LeAnn Rimes i 2009 og den påfølgende skandalen melket Brandi så mye som overhode mulig. Forståelig nok da Ciberian førte henne godt bak lyset og jeg skulle gjerne ha joinet "Team Brandi", men jeg har tross alt hørt dama åpne kjeften så da velger jeg å forbli Sveits i den sammenhengen. Hellet forøvrig ganske mye mot "Team Brandi" i begynnelsen, da hun virket som en relativ åpen og jordnær husfrue som snakket redd fra levra, men dette viste seg å bare være et skalkeskjul. I realitet er hun ikke stort annet enn en alkoholisert wannabe-puledukke av en dramaqueen. Hun slenger for det meste meningsløs dritt rundt seg og hvis noen svarer tilbake inntar hun offerrollen på et blunk. Hun elsker å beskylde de andre damene for å være noen selvopptatte megger som ikke bryr seg om sin egne familier, for å så gå avsted sjæl og drikke seg dritings på TV og snakke om hvor stor pikk hun vil ha opp i musa. Antar sønnene hennes elsker at hun oppfører seg slik på TV. Mom of the Year...! 
Det har også blitt forferdelig irriterende å se på trynet hennes da det er helt stivt av botox og andre injiseringer. Jeg klarer ikke å konsentrere meg. Det eneste jeg tenker er at det må være vondt for henne å suge pikk når hun er så stiv i maska.


Brandi fra "Orange Is The New Black"-audition.
Hun prøvde seg som Crazy Eyes.


Yolanda Foster.
Hollandsk modell som er gift med musikeren David Foster. Virker som hun stort sett klarer å holde seg i skinnet. Har egentlig ikke lagt så forferdelig mye merke til henne. Det er jo egentlig positivt i denne sammenhengen... 



Carlton Gebbia.
Denne dama har bare vært med i den siste sesongen, og jeg tror hun fikk nok etter en runde.
Og enda godt var det! Jeg var drittlei hele dama etter en episode. Enda et av disse menneske som mener hun er mer ekte enn alle andre. Høy på pæra, svær i kjeften og lett fornærmet. Hun er med andre ord prikk lik alle de andre damene i serien. Damer som påstår at de ikke er som alle andre damer er som regel nøyaktige like som alle andre damer. Kult hus da...



Joyce Giraud.
  Misseskjønnhet som kun var med i sesong 4.
Good riddance til henne og... Hun var BORING.
Så BORING at det var umulig å finne et morsomt bilde...

 

 

21. Where I Slept

21. Where You Slept.

 
Det gamle jenterommet mitt... Pappa har gjort det om til bilbane.
Hyggelig at han lot senga stå igjen tilfelle jeg trenger et sted å sove.

Januar. Nå.

Ok, jeg har forsøkt.
Mitt fravær på bloggen skyldes et iherdig forsøk på å skaffe seg litt julestemning. Jeg var på god vei, men så viser det seg at man virkelig kan få for mye av det gode og nå er jeg drittlei hele høytiden.

Det begynte så frisk tidlig i desember. Stryk det. November.
Erico har nemlig fått pakkekalender, og den var jo klar til den første desember. Tidligere har slike pakkekalenderprosjekter vært døden, men da den første desember kom hadde jeg fortsatt ikke mistet trua (dvs. julestemningen). Dette ga jo håp om at det var mulig å komme seg gjennom hele den forbanna måneden uten depresjon og varig mén.

De første ukene i desember var Erico opptatt med å male russebusser, så jeg benyttet i første omgang stillheten hjemme til å henge opp julepynten slik jeg selv ville. Det var nesten orgasmisk. 
Et av mine barndomstraumer når det kommer til julen er hvordan Mamma var helt manisk på at absolutt ALT av julepynt måtte opp på hylla eller henges opp i treet. Jeg hatet det. Spesielt siden Mamma var en kløpper til å spare på all den dritten jeg og søstern lagde på divere juleverksteder i barndommen.
Jeg hatet å sette opp de stygge dorullsnissene fra 1988.
Eller henge opp hjemmelagede julelenker på treet.
Jeg vokste jo opp med "Hjemme Alene" som den ultimate julefilmen og drømmen var å ha et juletre like fint, enkelt og ryddig som familien McCallister sitt. Men, nei. Hver forbanna jul løp fatter'n opp i skaugen og hogget ned det første (og langt i fra det beste) juletreet. Det var alltid skeivt, litt ustødig og hadde greiner i variabel størrelse. Formmessig var det ikke i nærheten av drømmetreet, men det nyttet heller ikke å sette sin lit til julepynten. Jeg ønsket meg glitrende fugler, glassengler og falsk, hvit snø på greinene, men Mamma kom alltid drassende med den samme, gamle julepynten hvert år.
Nisser i pappmasje, "flettede" julekurver, dorullnisser og tonnevis av andre hjemmelagede juleeffekter som egentlig var ganske så vanskelige å identifisere (var jo bare en haug filt, bomull og glitter som var limt sammen...). I år var jeg meget glad for at jeg fikk stå for pyntingen selv...
Vi har ennå ikke fått inn treet, men pynten er funnet frem og jeg har allerede bestemt meg for at Erico ikke får lov til å bidra med noe av sin kreativitet på det området.

Pyntingen tok jo strengt tatt bare litt over en dag og jeg ble fornøyd med resultatet.
Det ga meg faktisk litt julestemning og det var her jeg gikk på den aller første smellen:
Jeg bestemte meg for å lage julekort.
Tidenes dårligste ide...

Det første som måtte gjøres var å stadfeste hvor mange julekort som skulle lages...
Satte opp ei liste og da jeg summerte antallet kom jeg til 60. SEKSTI.
Et skremmende høyt tall, men jeg tok det med godt mot. Jeg hadde jo planen klar:
Hjemmelagede kort med en personlig notis til hver mottaker! Åh, det skulle bli så fint! Jeg hadde til og med et bilde i hodet av familie og venner åpne konvolutten og ta ut et rent fyrverkeri av julekort med glitterbokstaver, nisser, dansende alver og julesang... Enden på visa?
Etter å ha klønet i to dager ga jeg fullstendig opp å lage noe som så bra ut. Jeg endte opp med å klippe ut bakgrunnen av ulikt gavepapir med en mønstersaks, samme med en graffitipiece av Erico som jeg limte på og skrev "god jul" ved siden av. Enkelt, greit og jævlig stygt.
Det er kanskje unødvendig å påpeke at dette gjorde meg jævlig deprimert, men for hver gang jeg kastet et blikk på haugen hjemmelagede kort fikk jeg flashbacks til den hjemmelagede julepynten fra barndommen og jeg mistet fullstendig motet. Her satt jeg altså som tredveåring og klippet og limte julekort som så ut som de var laget av en åtteåring. Så jeg ga opp.
Bunken viste tretti kort og jeg bestemte meg derfor for å luke vekk halve mottakerlista og siden jeg allerede var i "jeg klarer ingenting og da er det sikkert ingen som liker meg heller" modus så gikk det bemerkelsesverdig lett.

Noen gang prøvd å skrive hyggelige julekort med gråten i halsen?
Det fungerer ganske dårlig. I ytterligere to dager satt jeg ved skrivebordet og forsøkte å finne på gode og varmende ord. Den personlige touchen jeg hadde vært så opptatt av i starten ble et fjernere og fjernere minne... Ikke så rart heller. Om man ikke er hyggelig fra januar til november, så er det jo ikke slik at man plutselig får et hyggelig vokabular i desember fordi julestemningen har kicket inn. Igjen måtte jeg gi opp, men denne gangen dro jeg inn litt forsterkninger og lot Erico skrive resten av julekortene mens jeg satt å sturet. Halve desember hadde plutselig gått i vei til disse forbannede julekortene, julestemningene var på bånn og jeg hadde ennå ikke tatt tak i det viktigste: Julegavene.

Jeg er elendig på gaver og gir alltid folk en hel masse dritt de ikke trenger.
I år har jeg bestemt meg for å holde gavene (og kostnadene) på et minimumsnivå og prøve å gi folk noe de har behov for. Det er jo selvfølgelig lettere sagt enn gjort. Igjen hadde jeg en patetisk drøm om at julegavene mine skulle få hele familien til å dåne av begeistring så alle sorger og tristhet ble glemt.
Men nei. Ingen gaver på jord får en til å glemme all kranglingen, bitterheten og den anspente stemningen som ligger å ulmer blandt alle i familien. Den kjipe følelsen jeg har langt inne i hjertet over at jeg helst bare vil legge meg i fosterstilling og glemme hele jula. Forventingene om at man burde være så pokkers glad fordi det er høytid, jul og fordi alle andre rotter seg sammen og fremstår så forbannet lykkelige og vellykkede. Jeg føler meg utenfor og utilpass. I veien. Ødelagt. Alene.

God Jul.

Fyllepolitiet

Det er under to uker igjen til årets julebord, og som om jeg ikke gruer meg nok til den
påfølgende mandagen allerede, så har det altså blitt funnet opp nok en "genial" app som skal
hjelpe oss julebordeltakere å opptre mer sømmelig.
Den nye "Fyllepoliti" appen gjør at man kan dele ut grønne, gule og røde kort til venner og bekjente via smarttelefonen for å vise hvorvidt man liker (eller ikke liker) oppførselen deres i fylla.
Dette syns jeg er en helt horribel oppfinnelse.

Ikke nok med at man våkner opp dagen derpå med en hælvetes masse fyllenerver, men så fort man skur på telefonen skal man altså få dyttet en hel haug av røde kort opp i trynet som strengt tatt ikke gjør noe annet enn å bevise at man har god grunn til å være et nervevrak.
Før trengte jeg bare å være redd for han ene duden på jobben som har klisterhjerne og er avholds. Takket være hans edruelige observasjoner av oss fyllefanter har vi måtte finne oss i å høre de mest nedverdige historier om oss selv. Historier vi ellers hadde glemt og fortrengt.
Takket være ham har jeg også funnet ut at alkohol i stor grad ødelegger imaget mitt som sur og ond. Ifølge han avholdsfyren blir jeg en såkalt "klemmer" i fylla.
Jeg tar på folk og så klemmer jeg på dem. 
Her har jeg gått rundt i åresvis og trodd at det er det drepende blikket mitt (er kjent for å ha et blikk som får de fleste til å ville synke i jorden og forsvinne. Det kalles bare for "blikket".) som har vært årsaken til at jeg alltid har så godt med armslag på fest, men nå viser det seg altså at jeg antaster folk i steden. Håper at jeg klarer å huske på dette når promilla øker på julebordet... Har lite lyst til å våkne opp dagen derpå til et rødt kort fra fyllepolitiet med beskjed om at jeg må slutte å tafse på sjefen...

 


Har allerede fått mitt første kort...
Og jeg har ikke gjort noe en gang! Men ryktet om at jeg er en klemmer har spredd seg og en kollega ser allerede for seg det verste: At jeg blir så full at jeg ender opp med å danse med erkefienden min (ja, jeg har en erkefiende. Alle onde mennesker med respekt for seg selv har en erkefiende.
Jeg har faktisk flere.).

Friskies

Hei Bloggen!
Lenge siden.
Har vært sjuk.

Usikker på om jeg egentlig er frisk.
Halsen er definitivt bedre om man ser bort fra surklelyden som kommer derfra, men etter å ha ligget på sofaen i en uke har det bittelille som var igjen av muskler i armer og ben forsvunnet, så nå er kroppen ennå slappere og dvaskere enn den var fra før. Trodde egentlig ikke at det kunne bli stort verre. 
Det har blitt så ille at da jeg tok den obligatoriske "klapp på fettet" rutinen min i dag morges 
(et av disse ritualene jeg har foran speilet hvor jeg drar i alt det overflødige fettet mens jeg skriker "æææææsj" inni meg. Noen ganger skriker jeg også høyt og skjærende, men vi hadde gjester på sofaen i natt så det passet seg ikke.) ble jeg så hysterisk at jeg vurderte å ta en treningstime senere i dag. Sekunder senere kom jeg heldigvis på at trening ikke er helt min greie og slo fra meg hele tanken.

På en annen side så kan det jo hende jeg gjør det lurt å være i litt mer fysisk aktivitet og siden det fortsatt ikke kommet noe særlig med snø så det kan jo hende det er mulig å ta seg en sykkeltur etter jobb uten å skade seg for livet. Har jo ca 30 minutter igjen av "The Hitchhikers Guide to the Galaxy" så da blir det ikke fullt så kjedelig å tråkke rundt. Eller, kjedelig er ikke det riktige ordet for det er alt for lite flatmark i Norge til at sykling kan bli kjedelig. "Heseblesende slitsomt" er langt mer treffende og jeg innbiller meg at det blir mye lettere å komme opp de tunge motbakkene når man har noe morsomt på øra. Dette kan selvfølgelige backfire i den grad at det blir umulig å sykle opp bakkene fordi man ler alt for mye, men det skal man ikke ta så tungt. Gode latterkramper gjør i det minste godt for magemusklene. Og jeg ler overraskende mye. Av den grunn har jeg utviklet en kraftig muffinsmage med en sixpack som nesten er en tro kopi av den David Beckham har. Eneste forskjellen er at magemusklene mine er gjemt bak muffinsmagen og syns derfor ikke ved første øyenkast (eller tredje... Eller fjerde...), men de er der.

Neida.
Det er jo ikke noe magemuskler der og nå har forfallet blitt så stort at jeg er nødt til å finne på livsløgner å fortelle meg selv når jeg står foran speilet. Det viste seg å være veldig effektivt,
bortsett fra at jeg hadde store vanskeligheter med å tro på meg selv. Jeg er en elendig løgner, men løsningen på dette lå heldigvis i å dempe belysningen. Direkte øyekontakt med en selv er utrolig ubehagelig, og da spesielt når man tenker på hele det "øynene er vinduet til sjelen" og alt jeg ser er et tomt blikk. I en periode var det overraskende nok veldig frigjørende å stå der naken foran speilet og fortelle seg sjæl at "jaja, dette er ikke så verst", men så kom man på at det egentlig er skikkelig ille og det er derfor man står der i mørkety og snakker til en selv, og plutselig er man tilbake til sqaure one.

Frisk?

Nei.
Her er det nok noe alvorlig galt.



20. Fave Photo You've Ever Taken

20. Fave Photo You've Ever Taken

Vel... Dette er favoritten av de bildene som er tilgjengelige på den pc'en jeg benytter i dette øyeblikket. Ja. Noe sånt.


Neida Ruska... Er ikke i veien for TV'en du....

Sølvguttene

HERREGUD! HVORDAN HAR JEG KLART Å GLEMME DETTE INNLEGGET!?!?

Det virket ikke lovende i begynnelsen av sesongen. Laget var off, noe var galt.
Og det var ingen som egentlig klarte å sette fingeren på hva. Spesielt ikke daværende trener for Rosenborg, Per Joar Hansen. Det var jo ikke som at RBK ikke tok poeng... Men det var på håret hver gang. Da han like før sommeren lempet trenerpinnen over til Kåre Ingebrigsten lå Troillungan på andre plassen. Problemet var vel at ingen skjønte hvorfor. Det tidligere topplaget hadde ikke vist et snev av god fotball. Selv ikke jeg som supporter kunne skjønne hvordan de holdt seg i toppen.

Tiden etterpå ble fylt med klabb og babb. Brutter'n skulle innføre sine rutiner i et RBK lag som den siste tiden hadde skapt overskrifter i nyhetene om alt annet enn fotball. Spillere på glattcelle og spillere i streik var bare noe av dramaet som foregikk i kulissene på Lerkendal. Fotball så ut til å være fullstendig glemt. De viste i alle fall ikke et snev av stabilitet ute på banen. Personlig så jeg langt etter medalje og satset på en fjerde plass... Odd var i slaget og Godset klarte seg jo greit uten Deila. Heldigvis begynte det å ulme i Godset-leiren da spillerstilen til David Nilsen ikke slo an og Rosenborg selv begynte å prestere ute på banen. Jeg var selvfølgelig langt mer forønøyd over sistnevnte.

Og for noen prestasjoner!
Under Ingebrigtsen blomstret laget og for hver... Bla bla bla blaaaa...
Ok... Jeg skulle egentlig skrive en hel masse her, men det gidder jeg ikke nå
siden dette er old news og jeg har hukommelse som en gulfisk med alzheimers...

Best å komme til poenget: Gratulerer med sølv, Rosenborg!

For en herlig avslutning på sesongen!

 

 #rosenborg #sølv #tippeliga

Monthly Status - November 2014

(Rapporten fra October

Innser at kreativiteten min har falt så langt ned i kjelleren at det eneste jeg har å tilby dere nå om dagen er disse nitriste oversiktene om den elendige fremgangen min (ellers kjent som tilbakegang).  

- No Junk/ Lite mat generelt/ Lage mat 
Vekta er nesten stabilisert...
Begynner å innse at dette mest sannsynlig er as good as it gets.

Har prøvd å bli bedre på suppefronten, men virker som alt jeg lager smaker nøyaktig det samme. I dag skal jeg prøve meg på en slags brokkoli grateng, halvparten med røkte kjøttpoølser og resten med soya. Eller bare soya... Men det tror jeg ikke min bedre halvdel blir så glad for... 


Denne lagde jeg i går... Ble ikke imponert...
Trenger å bli bedre på bruk av krydder og urter.


 - Fikse Håret
Har helt glemt den hårfargen... Den ligger fortstat i kofferten fra ferien i september.
Og den har jeg ikke ryddet ut av enda...
Vurderte å bruke noen av bursdagspengene mine på frisør... Det skjedde ikke.
Jeg brukte de opp på Kiwi isteden.
Burde egentlig klippe av meg halve håret da det er både tørt og slitt. Da ender jeg opp med en bob og det vil jeg helst ikke ha siden det er så populært nå for tiden og de fleste som har den frisyren ser helt smashing ut. Klipper jeg meg slik ser jeg ut som den stygge venninna som prøver litt for hardt.
Og feiler katastrofalt.

Finner fortsatt ikke hårbørsten min.
Det har ført til ufrivillige dreads.

- Sminke
Den nye mascaren fra Lush er fantastisk! Den har ikke gjort noen underverker for vippene mine,
men jeg digger at den er så lett og deilig å ha på seg. Har sminke i trynet uten å føle at jeg har puttet på meg en maske. Herlig!

Fikk forøvrig handlet ny pinsett i går så nå ser ikke lenger øyenbrynene ut som et eget kontinent.



 - Klær
Etter et par pils turte jeg å bevege meg inn på soverommet for å prøve jeansen som kom i posten... Måtte prøve de om igjen dagen etter da jeg våknet med et vagt minne om at to av tre faktisk passet. Og det stemte. Etter 6 år som H&M kunde på nett så var det vel på tide at jeg begynte å få størrelsene til å stemme...

Men ingen glede uten sorg.
Nå er det jo faen meg snart jul og det er julebord og familieselskaper i fleng, noe som krever pentøy. Det er noe jævlig hat. Altså. Det henger en del fine kjoler i skapet, men et par av disse er av typen "en dag skal jeg få pressa meg inn" og når jeg bruker de andre så syns jeg skikkelig synd på designeren som må finne seg i at slike stygge mennesker bruker klærne deres. Helst vil jeg bare kle meg i en svart søppelsekk og forsvinne, men det er visst frekt og ikke møte pyntet til pyntede selskap.

Og ja... Den haibuksa... Første runde i vaskemaskinen ble gjort sammen med en rød boxershorts... Så nå har alle haiene fått en grell rosafarge... Glemmer hva positivitet fører til...

  - Stå opp 
Same old... Nesten.
Har nemlig funnet en genial måte å få en bedre morgen på... 90% av morningene mine blir i utgansgpunktet ødelagt allerede før jeg har åpnet øya. Dette skyldes et visst lydshow som foregår i senga ved siden av meg. De fleste av oss liker jo å ligge litt i senga mens vi strekker på oss, gjesper og smått tenker på hva dagen vil bringe, men dette er da umulig hjemme hos oss. Tar jeg ut øreproppene i senga vil det eneste jeg hører være høy stønning, gnissing med tenner og snorking.
Jeg blir jo gal allerede før jeg har våknet!! 
Tidligere har det vært veldig irriterende å måtte legge seg på sofaen i løpet av natten og selv om ryggen min skriker etter å sove i senga så har i allefall hodet mitt det langt bedre av å våkne opp i stillhet. Denne stillheten har blitt alfa omega når det kommer til å holde hodet tilregnelig så det første jeg gjør når klokka ringer (ok..etter et par slumringer) er å ta med dyna inn i stua, legge meg på sofaen, ta ut øreproppene og forberede meg til en ny dag. Hittil har det funket bra. Jeg har til og med kommet på jobb og vært blid.

- Trening 
Dobbelthuff.
Driver jo med den yogaen, men jeg har rotet en del med timene. Dukket opp på de timene som var avlyst og ikke kommet på de timene som ikke var avlyst. Egentlig kunne jeg ta igjen de fleste timene på andre kurs, men nå begynner de alle å gå mot slutten så da er det for sent og jeg har i grunn valgt å kysse hele greia farvel for denne omgangen. MEN! Jeg gir ikke opp. Skal melde meg på et kurs neste sesong, men da skal jeg for en gangs skyld være litt mer realistisk og ikke velge et som går 15:30 på tirsdager. Et elendig tidspunkt da tirsdager er en av de mest stressende dagene i uka.
15:30 er forøvrig også et elendig tidspunkt. Det er jo omtrent midt i arbeidsdagen...

- Frimerker
Husker ikke hvor jeg har gjort av de.
Igjen.

- Rydding 
Seksjon og skrivebord er kjøpt inn og montert. Det ble kjempefint!
Foreløpig har jeg også klart å holde det ganske ryddig hjemme. Erico er også ganske flink, selv om han fortsatt må lære seg kildesortering og hvordan man vasker et toalett.

NB! Tar tilbake at det er fint. Sier jeg at det er fint så ramler vel blokka sammen eller noe slikt...

 - Bloggingen 
Skrivesperre er et ganske pent ord for å være giddeslaus.

 - Familie og venner
...

- Hyggelig
Bedre morgenrutine har hjulpet. Til en viss grad....
Glemmer ofte at jeg slenger mer med kjeften når jeg er i godt humør så vinninga går egentlig opp i spinninga. Det beviser bare at det er umulig for meg å være genuint hyggelig.

 

Tuesday Blues

Denne dagen har hittil vært et rent hælvete.
Og jeg har egentlig bare vært våken i fem timer.

Først begynte det jo med at jeg måtte våkne og det er jo et hælvete i seg selv.
Da jeg kom ut av soverommet ble jeg angrepet av Ruska som tydeligvis var ganske forbanna over at jeg ikke hadde satt soveromsdøra på gløtt og latt henne ligge kald og alene ute i den store stua. Etter litt fekting med labben gikk hun, psykopatisk som hun er, bare sekunder senere over til å bli verdens mest kosete og snille katt igjen, men den ønskede nærheten hennes ble litt klein der jeg hadde satt meg naken ned på toalettet for å gjøre dagens første business. Dyttet henne selvfølgelig vekk, noe som førte til at hun en atter en gang ble sur og strenet ut av baderommet. Selv tok jeg en runde i dusjen før jeg kledde på meg og gjorde meg klar til å forlate huset for nok en uønsket dag på jobb. Pakket sammen sakene mine i stua og deretter på kjøkkenet... Noe var galt. Noe føltes rart. Noe måtte sjekkesOg blikket mitt gikk automatisk ut på verandaen. Jaccuzzien. Pappas nye hodepine av en anskaffelse.

Jeg hater ting og jeg hater ting som må ha konstant vedlikehold.
For mitt vedkommende går gjerne vinninga opp i spinninga når det gjelder slikt, og jeg hadde på forhånd bestemt meg for å holde meg så langt unna den jaccuzzien som overhode mulig.
I første omgang fordi jeg er nytatovert, men også fordi jeg vet at bruk av en slik jaccuzzi forutsetter at man må lese seg opp og ned på manualer, tilsetter ph-pulver, sjekke nivåer og temperaturer og gudene vet hva og slikt ansvar hadde jeg ikke lyst til å påta meg. Erico derimot skulle bruke den nye badeinnretningen og allerede den første gangen klarte vi å ødelegge alle låsemekanismene til lokket... Jeg var egentlig fly forbanna allerede da, men siden vi hadde besøk av noen venner fra Nederland fant jeg det best å holde sinnet i sjakk og bare la det fare. Der og da lovet jeg meg selv og aldri ha noe med den jævla jaccuzzien å gjøre igjen.

Ikke Erico da.
Han brukte det flittig dag ut og dag inn. Etterhvert innså jeg at gutten ikke hadde kikket noe særlig på bruksansvisningen (han er jo mann... Hva forventet jeg egentlig...?!) og at ph-verdier og lignende måtte være grusomt fucka nede i det vannet. Da måtte jeg jo bare dra frem det som var av vedlikeholdsmaterialer for å måle verdiene... De var jo på et livsfarlig lavt nivå, så da gikk halve lørdagen på å lese seg opp på de ulike midlene (jeg skjønte ikke en dritt) mens jeg prøvde å måle opp riktige mengder og putte dette i vannet. Deretter måtte jaccuzzien stå og gå i 20 min før man på nytt kunne måle verdiene og eventuelt putte opp i mer av de ulike midlene... Etter fire timer var jeg nødt til å dra hjemmefra, men jeg var fortsatt ikke fornøyd med verdiene. Erico kom ut dit senere på kvelden da jeg ikke var hjemme og jeg ba ham om å holde litt nøyere kontroll på tilstanden oppi der....
Så da jeg kikket ned i jaccuzzien i dag morges og oppdaget at vannet så helt jævlig ut samt at temperaturen var faretruende lav så eksploderte jeg innvending. Ikke nok med at jeg måtte stå ute i regnet for å prøve å få i gang det jævla badekaret i dag tidlig, men jeg må altså bruke kvelden på å prøve å få faenskapet til å bli normalt igjen. Tempen må jo opp for at hele greia ikke skal fryse i stykker (den står selvfølgelig ute...) og vannet må renses for slik at de neste som bruker det ikke ender opp med aids. Jeg ba da for faen ikke om alt dette ekstra arbeidet!!  

Å oppleve slikt sinne før en setter seg i bilen for å kjøre til jobb er ikke spesielt gunstig når man lider av road rage. Da jeg skulle svinge ut på hovedveien var det så mye dugg i bilen (taket være min svette og rasende kropp) at jeg ikke fikk sett meg godt nok til venstre. Og der kom det selvfølgelig en buss. Heldigvis var refleksen i bremsefoten rask nok til at jeg fikk stoppet, men da jeg så rekka med biler som lå etter den dumme bussen angret jeg sterkt på at jeg ikke hadde hogget inn gassen isteden og rast fra de alle. Og ligge bakerst ga følelsen av at hele verden gikk sakte. Irriterende sakte.
Veiene på Hurum er jo ikke akkurat kjent for å være særskilt gunstige når det kommer til forbikjøring og den tette tåka som lå over veien hjalp ikke på situasjonen. Ved jevne mellomrom fikk jeg sust forbi bilen foran kun for å ende opp i ræva på en annen dust minutter senere. Hvordan kan det ha seg at 99% av de som kjørte rundt på Hurum og Grimsrudveien i dag mellom 07:45 og 08:30 enten hadde festet på tilhenger, bilen full av unger eller var generelt bare et rasshøl når det kommer til å slippe folk forbi (greit nok at man skal holde fartsgrensa, men man legger seg da for faen ikke midt i veien når noen prøver å kjøre forbi selv om de overskrider denne..)? Hælvete som jeg hater norske bilister.

 Ankomsten på jobb var heller ikke stort bedre da jeg var en halvtime forsinket og det allerede sto en kø av folk utenfor kontoret mitt. Det var like før jeg skrek ut at alle måtte pelle seg til hælvete vekk, men heldigvis har jeg en slik aura som gjør at folk lukter lunta ganske raskt og noen sekunder senere var hele køen borte. Det hjalp jo litt på humøret, men så skrudde jeg på pc'en og innså at jeg faktisk må jobbe samtidig som lille hjernen min hele tiden minner meg på den forbanna jaccuzzien.

Helst vil jeg bare sette meg i bilen og kjøre hjem, men før den tid må jeg jobbe, dra til Svigers på middag, hente uniformen min hjemme, stikke innom Moonie med hennes uniform og nok en gang krype til korset og unnskylde både besteforeldre og Trudy for at jeg ikke får tatt turen innom dem. Deretter må det j#%/" badekaret fikses før jeg endelig kan sette meg ned og begynne på jobb nr. 2.

Aller helst vil jeg legge meg ned å sove.

 

 Takk til Moonie som har sagt at hun kan hjelpe meg med jaccuzzien.
<3

Reality Check

Jeg er en ivrig tilhenger av søppel-TV.
Jeg ser jevnlig på The Kardashians, Geordie Shore, Honey Boo Boo, fruer i alle slags desperate tilstander og det meste av søppelet man finner på Bliss og TLC. Dette unnskylder jeg selvfølgelig med at programmene er så lett fordøyelig at de blir behagelige å se på, men sannheten er jo den at jeg er utrolig nysgjerrig på hva andre folk driver med. Ja, også liker jeg skadefryden. "Haha, for noen idioter", tenker jeg mens mitt eget hode blir bare mer og mer fordummende for hver episode jeg ser.
Hittil tror jeg ikke min interesse for Kardashian familien har hjulpet meg med noe som helst her i livet. Mer det motsatte. Jeg har jo tross alt kastet bort utallige timer på å sitte å irritere meg over leppene til Kim, og de timene får jeg aldri tilbake. På den andre siden så har jeg blitt hellig overbevist om at det er lurt å holde seg langt, langt unna restylane. Ja, så det er jo godt for no!

Men selv om jeg liker søppel-TV så er det begrenset hvor mye søppel det burde finnes på fjernsynet. Det virker jo som ethvert menneske med et kjendisstempel i panna får sin egen serie, og sist ut er vår egen Sandra Lyng-Haugen. Serien ble reklamert med at det var på tide at hun åpnet kjeften og satte skapet på plass for nå snakkes det mye grums om jenta i alle Norges kriker og kroker. Og jeg aner ikke hva fok egentlig snakker om heller for det er jo ikke som om hun gjør noe verdt å snakke om. Men da må i allefall sesong to inneholde noe skikkelig "sette skapet på plass" prat for i denne sesong ser det jo bare ut til at hun gir folket mer ammunisjon enn passet sitt påskrevet.

Neida.
Med jevne mellomrom dukker det jo opp litt nyttig informasjon, som at kjendisen Sandra er som en helt vanlig, liten jente innerst inne. Det er fullstendig groundbreaking. Samtidig får vi også lære at det er ikke bare bare å være kjendis, man må oppleve mye dritt når man stikker hodet sitt ut i media og det eneste middelet i mot slik er å stikke hele hodet og ræva ut i steden.

Neida.
Jeg burde ikke la denne irritasjon for søppel-TV gå utover stakkars Sandra.
Hun vil jo bare fortelle historien sin mellom alle reklameopptakene til Norgesautomaten og vise at hun er et menneske blandt alle lagene med kjendiseri. Jeg skjønner henne godt. Vi alle har behov for å vise at vi er menneskelige i blandt. Jeg gjør det  ved å blandt annet skrike, gråte og fekte iherdig med armene. Da får jeg liksom vist alle rundt meg at kroppsdelene mine fungerer, saltvannsnivået i kroppen er tilnærmet normalt og stemmebåndet muligens er litt hest, men fortsatt brukandes.

Neida.
Jeg skjønner jo egentlig kjendisenes behov.
Takket være media er vi jo fryktelig flinke til å se på disse menneskene som noen offentlige huggestabber (...). Av en eller annen grunn behandles de som overmennesker. De skal liksom både være bedre og se bedre ut enn alle andre, noe som er litt besynderlig når mange av de strengt tatt ikke har gjort stort annet enn å skrive en blogg eller nynnet litt på Idol. De er jo mennesker som alle oss andre. For all del, har man talent for bloggskriving (dvs. i de fleste tilfeller: bloggbilder) eller synging, så er man heldig. Alle som har et talent for noe er ufattelig heldige, være seg om det er noe så enkelt som å vise frem dagens outfit. Men hvis du viser frem klæra dine i media så er du langt flinkere enn den moteinteresserte naboen din uten en blogg. Alt blir bedre om man er kjendis nok. Jeg mener,
folk så jo på sjakkspillere som noen kjipe nørder helt til Magnus Carlsen ble kjent.
Nå sitter plutselig halve Norge å ser sjakk på TV fordi "det er så spennende".

Sånn sett er jo media kjekke å ha.
Enkelte ganger hjelper de jo faktisk med å sette menneskers handlinger i fokus og skape en positiv blest. Dessverre virker det som alt i kjølevannet blir skikkelig, skikkelig kaldt.
Dette er ikke bare takket være selve media, men også disse hyggelige nettrollene (...) som sitter hjemme på ræva og slafser i seg potetgull mens de plukker seg i nesa og pirker på andre folk, som at enkelte kjendisdamer ikke har den perfekte kroppen "for sånn skal ekte kvinner være".
Tviler på at noen av de har for vane å date Miss Universe, men hvis meningene til disse nettrollene stemmer overens med virkeligheten så er det ganske mange flotte damer der ute som har noe late, udugelige rasshøl til kjærester. Men det kan jo heller ikke stemme om man går inn på debatter vedrørende politikk. Da skrikes det ut i kommentarfeltet hvor late alle andre idioter er, og det til tross for at 90% av disse kommentarene ramler inn mellom 8-16, ellers kjent som normal arbeidstid
(selv skriver jeg selvfølgelig dette innlegget i pausen min...).
Men igjen, naving er jo tross alt en jobb.

 Dette kan jo ikke bli noe annet enn en ond, ond sirkel.
Blir kjendis -> Får masse tyn i media og på nettet -> Blir med i "Skal Vi Danse" - Får masse tyn i media og på nettet -> Må ha en "Hjemme hos" reportasje i Se&Hør -> Får masse tyn i media og på nettet -> Må bli med i en realityserie for å "set the record straight"-> Fortsetter å få en masse tyn i media og på internett -> Osv. Osv. Osv. IT NEVER ENDS!

Det virker jo litt som at alle slag kjendisene prøver å ta i media har en tendens til å backfire fullstendig. Det gjør i allefall at jeg tenner på alle plugger. Ikke fordi TV-tiden er direkte ufortjent, eller bortkastet, det er jo bare å switche kanal så er man kvitt problemet (ikke at det vil hindre meg fra å være irritert. Det ligger jo bare i min natur.)... Jeg skjønner bare ikke hvorfor de gidder... Hvorfor de hyler om å være misforstått og deretter legger hele livet sitt i et kamerateam og et produksjonsselskap som har et eneste mål: Og lage "god" TV. De kan filme folk i deres mest sårbare øyeblikk og fortsatt legge det frem på en måte som gjør at TV-titteren ler seg skakk.
Og så er man jo egentlig like langt.


 

19. Imperfect

19. Imperfect.

Her burde det postes et bilde av trynet mitt. 
Alternativt et "how to look ugly naked".
Men jeg orker ikke nå.  
En dag gadd jeg.

Når bikkja er borte danser katta på bordet

I det daglige er det Odin, Pappas "smarte" bull terrier, som har full kontroll i heimen.
Bikkja lider av sterk spearasjonsangst, sjalusi samtidig som han har et ekstrem oppmerksomhetsbehov. Dette betyr at det blir veldig mye plass til Odin og veldig liten plass til Ruska, Pappas "lille" katt.
For tiden er derimot Odin på ferie hos Farmor noe som gir Ruska mulighet til å boltre seg fritt rundt som hun selv vil. Vanligvis må hun snike seg inntil husveggene for at Odin ikke skal prøve å lage barn med henne (tror ikke han helt har skjønt raseforskjellen) og det reduserer mobiliteten hennes betraktelig. Hun oppholder seg derfor mest inne i skap og oppå hyller, men i går spankulerte hun bekymringsløst frem og tilbake etter eget behov.

Selv syns jeg at stemningen blir litt bedre uten masingen til Odin. Han gjør jo så mye ut av seg sjæl. Løper hele tiden inn og ut av huset eller etter halen sin, bråker ved å tygge på et bein, sleiker seg heftig på ballene og er generelt bare bråkete. I tillegg har det vært ekstra slitsomt å sove der fordi døra til soverommet må hele tiden være lukket. Er den oppe om natta så sniker han seg opp i senga mens jeg sover og hvis døra står oppe på dagen så bruker han dyna mi som Barbara dukke. Har du noen gang slengt deg ned i seng full av bikkjesperm? Det er jævlig, jævlig, ekkelt.

I går skulle jeg heldigvis få slippe slike ekkelheter siden Odin var borte.
Ruska er kjent for å bli litt vel needy og siklete på natta, men som oftest er det jo bare koselig. 
 I natt var intet unntak. Ruska har for det meste sovet i armkroken min med dertil kos og det hele var i grunn ganske så hyggelig. Veldig hyggelig frem til jeg satte meg på sengekanten og kikket ned. Blod. Ikke de største mengdene, men nok til at følgende tanke dukket opp: "Hva faen?!".
Jeg trodde først at Tante Rød hadde kommet på besøk, men siden alt blodet var på føttene og i fotenden av senga virket det ganske så usannsynlig. Ble jo selvfølgelg litt bekymret for at jeg hadde klart å utvikle en ny type menstruasjon som kom ut mellom tærne. Så hvor i pokker kom blodet fra da?
Jeg hadde jo ikke skadet meg og Ruska hadde heller ik.... Å faen. Ruska.
På dette tidspunktet satt katta satt midt på gulvet og slikket seg på potene. Killer Cat.
Dagen i forveien hadde hun kommet drassende inn med en halvdød mus. Jeg stengte både henne og musa inne på badet så naturen kunne gå sin gang før jeg så kastet den livløse musekroppen ut i skogen... Ruska spiser jo vanligvis bare tørre knotter til mat, så musa jeg kastet fra verandaen var jo sikkert reine gourmetmåltidet i forhold... Så enten hentet hun jaktbyttet sitt tilbake og valgte å fortære dette i senga mi som straff for at jeg prøvde å kvitte meg med det, eller så fanget hun mus nummer to og fortærte den i senga mi som straff for at jeg kastet mus nummer en. Uansett så var det jævlig ekkelt å våkne opp i museblod. Tror jeg brukte opp en hel flaske antibac i dusjen...

Ruska, kan du gi faen i å spise maten din meg?



Scratch

Her om dagen skrøt jeg litt til en kollega over hvor god økonomien min er for tiden.
Det er ikke helt uten grunn at den har blitt slik. Fra å gå på en real smell i sommer med alle utgiftene rundt det å bo på hotell under vannlekkasjen har høsten vært langt bedre.
Først og fremst så hjalp det jo at forsikringsselskapet betalte tilbake det meste av utleggene våre.
Disse brukte vi på nye stuemøbler fra IKEA da vi sårt trengte å bytte ut de gamle Lack-hyllene.
Resultatet ble en meget vakker seksjon fra Liatorp, hvor vi foreløpig bare har noen blomster, bøker og en luftfrisker. Resten av innholdet må nesten komme over tid for ingen av oss gidder å bruke penger på unødvendig pjatt bare for å fylle opp plassen i hyllene. Dessuten er jula like rundt hjørnet og man sitter jo alltid igjen med en hel masse stæsj etter den feiringen, så hva er vitsen med å kaste bort penger på det selv?

Bare det at man tenker nøye gjennom kjøpene sine kan gjøre store utslag på økonomien,
for hvor mye av den dritten man handler trenger man egentlig? Mye av det handlet jeg jo bare fordi det var såå søtt eller bare sååå billig... Men masse billig dritt ender bare opp som en svær klump med dyr dritt. Etter at jeg la fra meg den idiotiske shoppinguvanen har ikke bare økonomien blitt bedre, men også forholdet til ting og eiendeler. Jeg handler heller en dyr ting som jeg virkelig vil ha (helst med rabatt og avslag...) enn å ha en masse småting bare for å ha de. Det har gjort både økonomien, sinnet og ikke minst leiligheten en god del ryddigere. Avstanden fra ting og avstanden fra å shoppe stæsj har også hjulpet enormt i matbutikken. Tidligere år så handlet jeg en hel masse fordi det var "kjekt å ha".
Det er selvfølgelig aldri kjekt å ha en hel masse potetgull og godsaker i skapet når man prøver å gå ned i vekt. Nå går jeg inn på butikken, bort til den hylla som har varen jeg trenger og deretter rett i kassa.
Det har dessverre ikke gjort det store for vekta mi. Ennå. Men det (og kjøttkuttet) har gjort handleturene i matbutikken betydelig billigere.

I tillegg hadde jeg nylig bursdag og ble i den sammenheng "belønnet" med en tusenlapp for hvert år jeg har levd... Det ble dobbel straff for giveren det, ikke bare har vedkommende måtte holde ut med meg i 30 år, men det kostet jaggu tredve tusen i tillegg. Stakkars, jeg er jo ikke verdt et rødt øre.
Det er litt vemodig å ta i mot slike summer når man føler at man lopper den andre parten, men heldigvis eier jeg ikke noe skam.

Når man føler seg såpass flink med penger og i tillegg får litt ekstra drahjelp, så økonomien ganske så lovende ut. Penger på brukskonto, penger på sparekonto og alle foreløpige behov og ønsker dekket.
Går jo ikke an å få det noe bedre!
Så hva gjør man da?

Jo, man setter seg inn i den splitter nye bilen, kjører inn ei trang bakgate i Drammen sentrum med parkerte biler på en side og en idiot i møte (som strengt tatt skulle holdt seg til den andre siden). Resultat: Noen flotte striper på høyre side av bilen med en femsifret prislapp på...
Har jeg nevnt noe om at det er farlig for meg å tenke positivt?
Snart på tide at begynner å høre på mine egne råd...

Det verste med hele saken er derimot ikke pengene, stuket og den ødelagte bilen og stoltheten min, men at det også gikk utover en uskyldig part. Bilen jeg skrapte borti sto nemlig stille og det var ingen eier i sikte. Jeg prøvde å ringe en venn for hjelp, men fikk beskjed om å stikke. Det var selvfølgelig helt uaktuelt. Så jeg måtte finne frem penn og papir for å legge igjen en beskjed. Skrev opp reg.nr mitt samt telefonnummeret (og en liten beklagelse...) samt hvilket forsikringsselskap jeg hadde. Prøvde å ringe IF for å få polisenummeret, men man må jo faen meg trykke seg gjennom x-antall telefonsvarere bare for å få beskjed om at alle deres kundebehandlere er opptatt. Jeg ga opp, festet lappen under vindusviskeren og kjørte deretter 300m lenger bort for å parkere selv. Da kom jeg på at jeg hadde jo verken bilde av den andre skaden, ei reg. nummeret på bilen, så jeg gikk tilbake og da var den borte! Har ikke fått så mye som en telefon eller en sms siden så nå er jeg litt bekymret for at vedkommende ikke har sett lappen. Er jeg ekstra heldig så var ikke skaden så ille som jeg først antok, men med referanse til avsnittet over så skal jeg ikke tenke så forbanna positivt....

 



Monthly Status - October 2014

(Rapporten fra September

- No Junk/ Lite mat generelt/ Lage mat 
Jeg har gått opp i løpet av den siste måneden.... Skylder på all feiringen...
 Så føler meg ganske feit og deprimert om dagen.
Er egentlig ikke stort mer å si om den saken.

Men nå er kjøkkenet endelig funksjonelt igjen og tidligere denne uken gikk jeg til innkjøp av en stavmikser, så da blir det mye gode supper fremover. Det kan jo være litt slankende...


Denne nattmunchien var ikke spesielt sunn. 
Pasta i fløtesaus med mozzarella og basilikum salat...
Men den var jævlig god.



 - Fikse Håret
Har fortsatt den hårfargen stående...
Fikk litt penger til bursdagen min så jeg vurderer å bestille en time hos frisøren.
Eller ikke.


Under oppussingen rotet jeg stadig vekk hårbørsten.
På dette bildet levde håret sitt eget liv etter å ha ligget urørt av en børste i nærmere to uker. Da leiligheten ble ryddet i helga dukket det opp hele tre hårbørster og en kam... Dette var forøvrig 30 års trynet mitt... Det er selvfølgelig redigert  slik at ansiktet ser mest mulig rynkefritt ut. 

- Sminke
Akkurat kjøpt ny mascara på Lush. Gleder meg til å se hvordan den funker...
Har ingen høye forhåpninger. Vippene mine er like vanskelige å holde styr på som håret...
De blir i alle fall aldri seende like ut...
De siste dagene har jeg forøvrig vært nødt til å sminke meg etter en heftig spyrunde i helgen. Det å brekke seg gjør til at utallige blodkar sprekker i ansiktet mitt og resultatet er tonnevis av røde prikker... Så ut som jeg hadde trynet fullt av ebola.

 - Klær
Som bursdagsgave til meg selv kjøpte jeg nye Converse sko på Ellos. De er blå og matcher haibuksa jeg fikk av Erico. Kjøpte også en militærgrønn parkas som er god og varm. Perfekt nå som gradene synker i rekordfart...  Fikk de for et par dager siden og er meget fornøyd.. Det passet...!  Er ikke mentalt klar for noe prøverom akkurat nå så bestilte det på nettet... Og siden både sko og jakke passet tok jeg nok en råsjans i dag og bestilte en haug av jeans... Opplever sikkert en ny depresjon når de ankommer og jeg finner ut at de ikke passer...


Old & New

  - Stå opp 
Det har faktisk blitt litt ebdre etter at vi fikk bad. Ikke bare fordi jeg kan tisse med en gang behovet melder seg, men vi har også fått VAREMKABLER. Det er herlig å kunne stå opp og være på badet uten å fryse ihjel... Hendte ofte at jeg krøp tilbake under dyna...

Men jeg har gått til innkjøp av tidenes feteste vekkerklokke! 
Bortsett fra at jeg ikke får alarmen til å fungere... På en annen side er det ganske greit...
Erico er ikke spesielt fan av verken Doctor Who eller Daleks så han har truet med å knuse klokka hvis jeg lar den slumre så mye som en eneste gang...


EXTERMINATE!!

- Trening 
Huff.

- Frimerker
Ennå mer huff.

- Rydding 
Fikk ryddet og vasket ned leiligheten i helga. Det var utrolig digg. I løpet av de neste ukene skal vi kjøpe nytt skrivebord til Erico og seksjon til å ha i stua. Snart ser det jo nesten ut som et ordenltig hjem.

 - Bloggingen 
Jeg har null inspirasjon når det kommer til å skrive både blogg og bok.
Erico har en del store malejobber fremover som betyr at det blir mer alenetid på meg. Kan jo håpe at det komme noe produktivt ut av det. Men jeg tviler. Mest sannsynlig kommer jeg til å drikke masse øl og se TV-serier på HBO.

 - Familie og venner
...

- Hyggelig
Forrige måned så lurte jeg på om folk ble skremt av mitt blide åsyn. Dette ble bekreftet da jeg gikk forbi et speil samtidig som jeg lo. Var som å se Jabba the Hutt på ecstacy.

Kollegaene mine vattet forøvrig opp med kake og blomst i forkant av 30-års dagen min og sjefen innledet talen med "til den blide og...". Han kommer ikke lenger før hele bordet lo, undertegnede inkludert.

 

#nemi #instagram #converse #dalek #doctorwho

18. Something We Don't Know About You.

18. Something We Don't Know About You.

Det kjipe med denne oppgave er at jeg ikke kan komme på noe som ikke har blitt nevnt her før. Det suger. Hele livet mitt ligger på internett liksom.
Eller jo... Det er en ting. Flere ting faktisk. Men det sier jeg ikke til dere.

 



17. In Your Bag

17. In your bag



Ikke stort å skryte av...
For tiden prøver jeg å kombinere to jobber (selv om jeg bare tar meg tid til å gjøre den ene...)
så jeg drar alltid rundt på en pc. Sminkepungen ligger der i tilfelle jeg får lyst til å pynte ansiktet
(noe som skjer svært, svært sjelden). Og lommeboka er jo kjekk å ha. For tiden går det i mye cash siden jeg har rota bort bankkortet mitt og venter på nytt... Ellers kan man finne andre nødvendigheter i sekken som sladreblader og tamponger.

Gothenburg

I helgen opplevde jeg å gå inn en ny form for krise: Midltivskrisa.
Alderen min har gått fra ung, dum og uskyldig til gammel og antatt voksen.
Tyveårene er over. Jeg har blitt tredve.
Det er egentlig ikke et spesielt skummelt tall, om man skal høre på de fleste som allerede har passert det, men igjen... De fleste som har passert det har også oppnådd noe. Jeg er fortsatt like uviten om min egen fremtid som det jeg var på ungdomsskolen. De tankene har jeg alltid spart til "den dagen jeg blir voksen og vet hva jeg vil". Vel. Jeg er voksen nå og jeg aner ikke hva jeg vil.

For å lette litt på krisa hadde jeg i forkant bestemt meg for å rømme byen. Ikke at det var så mye å rømme i fra, men mine elendige vedlikeholdstalenter når det kommer til vennskap gjorde at det bare var nok en sorg å ta med seg inn i 30-årene. Initiativet. Det er bare helt for jævlig dårlig. Både når det gjelder mitt forhold til andre og ikke minst meg selv. Det har skjedd et psykisk og fysisk forfall her som jeg foreløpig bare har vært litt deppa over. Det jeg opplever nå er fullstendig panikk.

Heldigvis har jeg en samboer som kjenner lusa på gangen (dvs. han ser panikken som brer seg i øya mine) og tok handling. I håp om å minimere eventuelle sammenbrudd fjernet han meg så langt vekk fra hverdagen som overhode mulig. En jævlig god tanke, men selv ikke det kom uten noen komplikasjoner. Jeg hater kanskje hva komfortsonen min gjør med meg, men jeg hater også å bli tatt vekk i fra den. Selv om jeg er like mye skyld i den brutale separasjonen. Det var tross alt jeg som sa at det var greit å reise bort og det var jeg som ikke ville vite noe om hvor vi skulle. Dette førte jo selvfølgelig til en del stress for mitt vedkommende. Jeg hadde på forhånd gitt Erico en liste over aktiviteter som jeg absolutt ikke ville ha noe av. Roadtrip, båttur og brevandring var blandt disse. Så da han hentet meg på jobb fredag og turen gikk over svenskegrensa og fortsatte gjennom utallige mil kjedelig, svensk skog sank humøret mitt betraktelig. Mest av alt var jeg bekymret for at gutten hadde rotet med listene og jeg så for meg en ti timers kjøretur med videre båtreise til et dødskjedelig naturområde. Til å ikke ville feire 30 års dagen min var jeg fryktelig forbanna over tanken på at dagen skulle feires på en måte som ikke passet meg.
Så da Erico svingte inn på kaia i Göteborg var det like før jeg eksploderte. Jeg var sikker på at gutten skulle sette meg på en båt til Danmark med videre fjellklatring og naturopplevelser der 
(tenker skikkelig rasjonelt når jeg er sint...).

Vi skulle selvfølgelig ikke på noen båt.
Isteden geleidet Erico meg inn på Riverton hotell like ved og videre opp i toppetasjen hvor vi hadde en suite (for et sleazy ord) med nydelig utsikt over havna i Göteborg (brakte tilbake minner om Gamle-Drammen). Selv ikke da klarte jeg å senke skuldrene. Det måtte en varm dusj, kosing i morgenkåpe og en øl til før jeg var på nogenlunde track. Da var det på tide med litt middag og vi tok en kveldsvandring i Göteborgs gater. For en übernydelig liten by! Siden vi ikke kom oss ut av hotellrommet før i 10-tiden var det meste av matservering på vei til å stenge, bortsett fra en koselig liten kjellerrestaurant som het "Dubbel Dubbel". De var visst oppe fra "17-Sent". Til vår stor glede viste det seg også at det var en skikkelig kinarestaurant, ikke av typen hvor lokalet er overdekorert av drager og alt som kommer ut av kjøkkenet er druknet i sweet'n'sour. Her fikk vi servert friterte krabber, diverse tang og tare, fisk, kjøtt (den fikk Erico for seg selv...), sopp og en rett vi har ønsket å prøve siden vi begynte å se på "The Big Bang Theory": Dumplings! Det var skikkelig snacksy. Spesielt, men snacksy.



Dagen etter tok vi nok en vandring rundt i Göteborgs gater, da for å shoppe og jeg skulle få lov til å velge ut et par ting som gave (som om turen i seg selv ikke var nok!). Endte opp med noen fine bilder til å ha på kjøkkenet (med positive visdomsord. Er fortsatt i sjokk over det valget.),
en bukse med haimotiv og en morsom lue samt noen übersøte nøkkelringer.
Lua ville Erico kjøpe til meg siden han syntes den var kjempesøt. Jeg så meg ikke i speilet og gikk blindt etter hans obersvasjon. Og han tok ikke feil. Lua i seg selv er kjempesøt:



Harelue kombinert med skjerf OG votter! Genialt for den kommende vinteren.... Problemet dukket først opp da jeg kom tilbake på hotellet og tok diverse selfies... I mitt hode tenkte jeg kun på dette som en lue med ører, men fra diverse andre vinkler kan den fort gå under kategorien dyrekostyme. Og jeg er livredd mennesker i dyrekostyme. Skrekken fikk jeg av dette bildet her:



Så nå er jeg livredd min egen lue.
Ikke at det skal hindre meg fra å bruke den i vinter,
jeg må bare holde meg unna speil og det gjør jeg jo allerede.

Jeg er forøvrig også veldig redd for haibuksa mi:

Ikke fordi den egentlig er sånn veldig skummel (selv om jeg er livredd hai), men den er så kul at jeg er redd for at den skal bli ødelagt... En av de beste gavene jeg har fått av Erico! Selv syntes jeg den var ganske dyr og ville ikke at han skulle bruke så mye penger, men nå er jeg veldig glad han overtalte meg.

Etter den iherdige shoppingen satte vi oss diverse kafeer og drakk både brus og litt øl før vi ruslet tilbake til hotellet hvor jeg måtte ha et par timer avslapping. Med oss på turen hadde vi nemlig Tante Rød og hun er ei bitter fitte av ei dame som brakte med seg både smerte og frustrasjon. Etter et par timer beveget vi oss opp i restauranten på toppen av hotellet, View, men det ble ikke helt den koselige kvelden som vi hadde sett for oss. Jeg var i følelsesmessig ubalanse (burde aldri ha sett "My Sister's Keeper"... Snørr og tårer rant konsekvent gjennom hele filmen... Erico syntes det var søtt at jeg viste så mye følelser mens jeg iherdig prøvde å forklare ham at det var PMS'en sin skyld. Senere angret han selvfølgelig på den følelsesmessige utblåsningen, jeg var jo ustabil resten av kvelden...) og i konstant frykt for å blø ut både kjole og stol, men vi fikk presset i oss en nydelig middag (fikk en vegetarisk risotto rett) etterfulgt av en fancy drink kalt "Summer Chill". Den hadde alkohol, bringebær og chili som ingredienser. En av de bedre drinkene jeg har smakt (ikke at det skal så mye til....
Går som regel bare i vin, øl eller whiskey her...).



Overraskende nok brukte vi lenger tid på denne restauranten enn det vi pleier til tross for at zena var på krigsstien mesteparten av tiden. Det kan man vel takke en meget rolig og avbalansert Erico for...
Gutten skal ha for at han klarer å holde seg i skinnet når jeg blir fullstendig irrasjonell og vanskelig. Så derfor brukte vi resten av kvelden på zenas favorittgjøremål: Avslapping.

Dagen etter sto vi opp og nøt de siste timene med toalett og dusj.
Badet vårt pusses opp hjemme så det å kunne gå på do akkurat når behovet meldte seg ga oss begge en ubeskrivelig frihet (bortsett fra at døren inn til toalettet var laget av glass. Anbefaler ikke det rommet for nyforelskede par som ennå ikke har luktet på hverandres fis..). Borettslaget hjemme har satt ned noeen provisoriske dusjer og toaletter i kjelleren, men det er ikke særlig stas å ta heis ned sju etasjer for å sette seg på en møkkete dass. Ei det å bruke den møkkete dusjen der, så det å kunne vaske seg OG føle seg ren samtidig var en sann glede. Har følt meg skitten i ukesvis.

Oppsummert så ble det en vellykket feiring selv om jeg ikke vill efire noe som helst. Gavene var flotte, maten var kjempegod og selskapet var upåklagelig. Jeg er ganske heldig som har en så god kjæreste. Å bli påminnet om det var nok den beste gaven av de alle.

<3

#gøteborg #bursdag #riverton #view #dubbeldubbel #tshirtshop #kawaii

Riis Bilglass

Da har Erico ferdigstilt nok et kunstverk i Drammen by.
Denne gangen som reklame for Riis Bilglass ved Kiwi på Brakerøya. Morsomt å se at alle tilbakemeldingene utelukkende er positive (har bare lest en negativ kommentar...) når det kommer til å kombinere kunst og reklame. Det gjør jo litt mer enn kjedelige billboards!



#drammen #riisbilglass #eazycustoms

Hold Pusten

Her om dagen var jeg på yoga igjen og lærte fort ei lekse om
hvorfor det er så viktig å stresse ned i forkant og senke pulsen.

Timen er 15:30 hver tirsdag, et jævlig ugunstig tidspunkt når man:

-Vanligvis kommer for sent på jobb og pleier derfor å jobbe frem til 17:00.
- Folk bruker generelt mandagen til å hente seg inn, så tirsdager pleier å være en veldig hektisk dag med mye bestillinger og opprydding i tidligere rot.
- Folk elsker å ha møter på tirsdager.
- Det tar ca 15 min å kjøre fra jobben til yogaen.
- Man trenger minst 15 minutter på å senke pulsen.

Tirsdagen som var kom jeg meg på jobb i forsvarlig tid og jobbet som en helt for å få unna det verste. Siden bankkortet mitt er borte så hadde jeg tatt med meg sparebøssa for å ha småpenger til parkering, plassert yogamatta i bilen og tatt på meg behagelig klær bortsett fra på beina. Vi har en klespolicy her (takket være undertegnede) som sier at joggebukse ikke er et egnet arbeidsantrekk (noe jeg er fullstendig uenig i), så denne skulle jeg bytte til rett før yogatimen. Jeg ble selvfølgelig pissforbanna da jeg innså at joggebuksa fortsatt lå igjen på sengekanten hjemme...
Derfor måtte jeg reise ennå tidligere fra jobben, stresskjøre opp til Hillside og stresskjøre ned til byen igjen. Der møtte jeg på en jævlig vanskelig parkeringsautomat som ikke var særlig mottakelig når det kom til kronestykker. Og det lå bare kronestykker i sparebøssa mi... Da jeg endelig kom meg inn i bygget med yogatimen var jeg 2 minutter forsinket og opp trappa kjente jeg et annet pressende behov... Dagens inntak av kaffe og påsmurt baguett meldte sin ankomst...
Det var bare å ta turen innom toalettet...

Heseblesende kom jeg løpende inn i timen, fikk rulla ut matta, slengt meg ned og forventet en umiddelbar ro i kroppen... Instruktøren vår har en veldig myk og behagelig stemme og med denne fortalte hun oss at vi bare skulle ligge og slappe av mens vi lyttet til vår egen inn og utpust.
Problemet var at jeg hørte ikke min egen pust. Kvinnemennesket ved siden av meg drev nemlig å tok verdensrekord i pustelyder. Først minnet pustingen hennes meg om Erico rett før han går i dyp søvn og begynner å snorke skikkelig, og bare den påminnelsen alene fikk stressbarometeret mitt til å fyke i lufta. For det andre hadde hun en meget irriterende pipelyd i venstre nesebor.
Jeg ville bare storme ut derfra, men klarte å holde meg på matta. Det krevde alt for mye energi så kroppen fikk dessverre ikke justert seg inn slik den burde når man skal utføre yoga og jeg kjente at hver øvelse var ubehagelig å gjennomføre. Uten å ha riktig pust ble det bare tungt og distraherende. Det plager meg også at timen, som var langt hardere enn de foregående, ikke resulterte i en eneste støl og stiv muskel. I dag morges burde jeg teknisk sett ha våknet med et ønske om å dø, men jeg var overraskende kvikk så det er tydelig at kroppen ikke ga alt. Dette må forbedres til neste gang.
Da er planen å pakke bagen mandag kveld, komme seg fra jobben i tide på tirsdag og ha med en ørepropp i tilfelle man havner ved siden av noen som produserer en hel masse menneskelige lyder.
Jeg hadde håpet at yoga skulle sette meg inn en generelt mindre irriterende modus, men det er tydeligvis en del irritasjonsmomenter som må overkommes på selve yogakurset før den tid...

 


Things people do that upsets zena.

#yoga #pust #irritasjon

OL 2022

Noen ganger blir jeg så flau av å være nordmann.

Det har vært en hælvetes mye styr rundt søknaden for OL i Oslo 2022, og i går stemte Høyres stortingsgruppe nei til den store sportsbegivenheten. Pengene er selvfølgelig den største årsaken. Norge skal da faen meg ikke drive å betale for et storslagent sportsarrangement. Hvorfor skal vi? Vi møter jo bare opp og gjør reint bord i de fleste grenene uavhengig av hvor OL holdes.

Det er faen meg frekt at et av verdens rikeste land takker nei til et slikt arrangement som
år etter faens år ender opp som en jævla medaljeorgie for nordmenn. De fleste sier de ikke bryr seg, men enda så sitter over halve landet klistret til TV-skjermen, avisene dynges ned av OL-nyheter og kommentarfeltene går varme hver gang arrangementet er i gang.

"Vi har bedre ting å bruke pengene våre på".
Ja. Vi har det. Alle land har det. Forskjellen med Norge er at vi faktisk har råd til det.
Et Oslo-OL vil ikke sette økonomien vår tilbake til et 1800-tallet. Det vil få seg en jævla brist,
men det vil også være inntjeninger i f.eks hotell og restaurantbransjen. Og parkeringsselskapene.
De tjener vel grovt hver gang en by blir snudd på hodet og folk tror at slike arrangementer fritar dem fra å parkere på en ordentlig måte.

"Det blir så kaos i Oslo".
Det er alltid kaos i Oslo på vinterstid. Et OL vil selvfølgelig sette hele byen på hodet i et par måneder. Heldigvis er vi mennesker eksepsjonelt flinke til å tilpasse oss de mest jævligste situasjoner, så jeg tror det skal gå bra.

"Vi har ikke ressurser."
Jo, vi har ressurser. I en bitteliten periode vil ressursbruken bli flyttet til noe så døvt og lite givende som et sportsarrangement, og dette vil selvfølgelig gå utover vanlig drift i Norge. Obviously.

"Det blir for mye folk."
Begrepet "som sild i tønne" vil plutselig gi mening for de som befinner seg i Oslo. Det vil være trangt, varmt, svett og stressende. Men jeg antar at det ikke vil være unormalt mange folk inne i leiligheten din, så hvis du ikke liker folk så kan du jo alltids holde deg hjemme.  

OG SÅ?
Vi nordmenn reiser jo verden rundt på disse jævla arrangementene, ringer med de forbanna kubjellene, drekker oss dritings, roter, forsøpler og skriker mens vi ser medaljene renner inn hos utøverne våre. Men ikke faen om noen skal få lov til å gjøre det samme på norsk jord...!  Jeg er forbanna på Erna og den jævla arrogante, norske holdningen om at "bare fordi vi har penger så må vi ikke bruke dem på slikt tull". Da håper jeg de samme menneskene avstår fra å reise til OL i 2022, og at de samme menneskene ikke bruker en jævla krone av lønninga si på ufornuftig tull. Erna burde hvertfall avstå fra å dra dit.
Skal faen ikke se henne sitte i et VIP-område med kanapeer og champis.

 Nettrollene gratulerer Erna for et fornuftig valg og jeg blir ennå mer forbanna over at det neket av en statsminister blir glorofisert over å spare et par milliarder som hvert fall ikke kommer en jævla nordmann til gode, om det er det folk sitter å forventer. "Åh, nå kan vi bygge skoler." Feil.
"Åh, nå får vi bedre helseomsorg." Hvertfall feil.

Men det handler ikke om at vi nordmenn skal få det bedre.
For selv om pengene ikke går til trengende nordmenn, så har vi i allefall ikke gitt de til pampene i IOC.
Vi har i allefall ikke satt i gang utbyggingen av sårt trengende idrettsanlegg og vi slipper å gi de høyt aktede vinterutøverne våre muligheten til å ta OL-medalje på hjemmebane. Vi slipper å arrangere folkefest og vi slipper å se glade mennesker i festrus. Vi slipper å gi et næringslivet en økonomisk boost og vi slipper å reklamere for hovedstaden vår.

Heia Norge!

#OL #oslo #nordmenn #høyre #ernasolberg

O_O

I går publiserte VG en sak hvor x-antall eksperter fraråder folk fra å havne i "smileyfjeshælvete". Artikkelen er prakket med fullstendig logisk informasjon og de fleste ønsker nok å kategorisere artikkelen under "agurknytt". Det påstår i allefall de fleste i kommentarfeltet og jeg tenker litt sånn at jo flere som påstår dette (gjerne med en forklaring på hvor koselig eller fint det er med smiletegn tett etterfulgt av...smileytegn), jo viktigere var nettopp en slik artikkel.
Dessuten er det jo typisk at en hel haug av de menneskene som IKKE bruker for mye smileytegn og som IKKE er berørt av dette MÅ uttale seg om hvor DUM saken som ikke angår dem er.... Selvfølgelig er det fullstendig uinteressant informasjon om dette ikke er en problemstilling man er borti, men for de som fort kan sitte med nesa si gravd ned i tunge dokumenter eller er innblandet i lange mailkorrespondanser som inkluderer 40 forskjellige mennesker med 5 forskjellige nasjonaliteter så blir all form for smileybruk til tider uhyre slitsomt og irriterende. Og ikke minst forvirrende. Det er unødvendig i en slik sammenheng hvor det er viktig å være tydelig og gjøre seg forstått.

Jeg sender ganske mange mailer i løpet av en dag og man prøver i stor grad å holde det profesjonelt. Det betyr ikke at jeg ikke bruker smileys, for smiletegnet kommer fort opp når jeg takker enkelte underleverandører. Mot kunder brukes det aldri så fremt samme personen ikke har benyttet seg av det mot meg tidligere. Årsaken er enkel: Jeg har et lite overtak over leverandørene mine.
De skal yte en tjeneste mot meg og det skal mye til før man fornærmer en leverandør i slik grad at de nekter å levere varene. Det skal forsåvidt mye til for at man fornærmer en kunde med smileys slik at de nekter å handle av oss, men det er viktigere å fremstå som profesjonell ovenfor kunden enn leverandøren. Jeg gjør meg litt menneskelig mot leverandørene, det kan man egentlig ikke med kundene. Igjen, det avhenger av relasjonen.

Det er mye enklere å bruke smileys i privat setting fordi man kjenner personen man sender de til og man forventer at de kjenner en tilbake og skjønner derfor bruken. En av tidenes mest misforståtte tegn må jo være ";)". For noen så er det (jeg siterer bare fra kommentarfeltet i VG...) en helt naturlig avslutning på en setning (hva faen? Pleier du virkelig å blunke hver gang du er ferdig å med å si en setning i virkeligheten...?), for andre et litt mer lekent smil og så har man de som konsekvent tror at alle blunkefjes er et forsøk på flørting. Jeg er i siste kategori, ikke når det gjelder blunkefjes jeg får, men jeg er livredd for å bruke tegnet selv i fare for å bli misoppfattet. Det har skjedd og det er så sinnsykt kleint å måtte rette opp i feilen...  Også har man jo disse "men hvis de ikke legger ved smileys så vet jeg jo ikke hvilken sinnstilstand den andre personen er i!". Til disse har jeg egentlig ikke noe annet råd enn at de burde gå å legge seg og revurdere alle sine relasjoner om de er avhengige av smileys for å skjønne hvilken sinnstilstand vedkommende er i. Ta heller utgangspunktet i det som faktisk STÅR der...

Uansett... Poenget er: De fleste tror at smileys er så forbannet enkle å lese, mens det i virkeligheten finnes millionvis av måter å tolke disse tegnene på. Det spørs også litt i hva slags sammenheng de settes inn i. Det finnes jo x-antall bloggere som dytter de forbanna smiletegna inn i teksten i innleggene deres og selv om det er et smil som indikrere at de sikkert er kjempehappy så er bruken så fordummende at jeg ser for meg at de spiser mat med teskje og smekke. Bruk gjerne smileys for å underbygge en følelse i privat setting, men gi nå f... i å bruk det hvis du ønsker å fremstå delvis profesjonell eller gi inntrykk av at bloggen din er stappet med meningsfulle tekster (HAHAHAHA).

 

16. Out And About.

16. Out And About.

#blanes #spain #instagram

Monthly Status - September 2014

(Rapporten fra August

- No Junk/ Lite mat generelt/ Lage mat 
Trodde seriøst vekta kom til å stige i været i ferien, men den har holdt seg ved like. 
Mengdene mat var ikke så store, inntaket av brus og øl har vært relativ lav. Tror ikke jeg er egnet for fyllekuler i varmere strøk. Kroppen vil liksom ikke drikke... Den orker ikke. Men den kalde ølen jeg nøt på en mindre varme veranda da jeg kom hjem... Den var plutselig skikkelig digg. 

Ellers så er det ikke noe å juble over på matfronten. 
Siden badet pusses opp av har de stengt av vannet i hele leiligheten så det er ingen vits i å kokkelere... I går spiste jeg en McFish og jeg angrer fortsatt. Angrer ikke på Chili Cheesen da. Kommer aldri til å angre på å ha spist en chili cheese. Noen cravings er det lov å ha...

Sånn som sjokoladesvelene jeg fant i Spania:




 - Fikse Håret
Har ennå ikke farget håret...
Men pakka har vært med meg på Comfort Hotel, hjem til leiligheten og x-antall steder i Spania.

MEN! Da vi var på Rockabillyfestivalen i Calafell så prøvde jeg faktisk å fikse håret i noe som lignet en 50-talls stil. Det ble ikke helt vellykket da det viste seg at manken er litt for tynn til å styles...

- Sminke
Same old egentlig.
Under festivalen prøvde jeg faktisk å bruke leppestift, må være ti år siden sist...
Så fortsatt ut som en prostituert. Ansiktet mitt passer ikke helt til farger og påtegnet kliss siden det er en blanding av småjente og bulldog. Erico derimot ble heltent og ville lage bebis.

 - Klær
For tiden driver borettslaget å pusser opp alle baderommene noe som gjør at en god del arbeidere tråkker inn og ut av leiligheten vår i tide og utide. I dag morges var de på plass før undertegnede hadde kommet seg ut av senga og fikk meg til å føle meg som en fange i mitt eget hjem. Naken og nypult satt jeg på sengekanten da det gikk opp for meg at alle klærne mine lå ute i stua og jeg måtte tråkke over x-antall arbeidere for å komme til dem, så dørene til klesskapet ble åpnet i håp om å finne noe brukandes. På grunn av oppussingen er vi også uten vaskemaskin så jeg har omtrent ikke et eneste rent plagg igjen og før jeg dro på ferie ga jeg endelig vekk alt av klær i kategorien "for trangt, men jeg lever i trua". Bortsett fra en bukse. Denne buksa var jeg nødt til å dra frem i dag morges for å slippe å vise hele rompa mi til arbeidsteamet og overraskende nok så passet den... Og den buksa har ligget i skapet siden 2011...! Den er selvfølgelig litt trang og ikke like lett å sægge, men jeg fikk i hvertfall igjen knappen. Forrige gang jeg ga den et forsøk så var det et helt kontinent mellom knappen og hullet den skulle inn i.

Ellers så handle jeg planer om å handle klær på ferie, men alle spanjoler ser ut til å være størrelse XXXS, så jeg fant ikke en dritt. Rettere sagt: Det var umulig å finne noe i favorittbutikken min, Stradivarius. Masse fine klær, men ingen av de passet. Bah.
Fant et par sandaler i en skobutikk da. Kostet 15,- euro.



- Stå opp 
Blir aldri flink til å stå opp i tide. HATER å forlate Drømmeland.
Skjønner jeg må finne noe mer givende å gjøre på dagen. Evt. noe som skremmer meg opp av senga om morgenen. Problemet mitt er jo at jeg gir fullstendig F.A.E.N.

- Trening 
Her om dagen syklet jeg til og fra Sau.
Han bor 200 meter borti gata.
Ellers så kunne Moves appen min gratulere meg i morges. I går gikk jeg hele 238 skritt.
Såå... Trening... Går ganske dritt på den fronten.

Har begynt på yoga da.
Så får i det minste strukket ut kroppen en gang i uka.
Det trengs. Man bli ganske støl av å ligge på sofaen.



- Frimerker
Hæ?

- Rydding 
Vi er på plass i leiligheten, men alt står på hodet på grunn av badet. Det skal visst stå ferdig til den 17. oktober... Dessuten overhaler de fyringsanlegget så det er ISKALDT i hele blokka. Jeg fortrekker da å gjemme meg under dyna, skru av lyset og glemme rotet enn å tråkke rundt iskald og rydde.

 - Bloggingen 
Boka ligger litt på hold. Bloggen går sin trege gang.
Vet ikke om det er noen vits i å fortsette med noen av dem.
Bloggen er bare et torn i siden på de kjenner (bortsett fra noen ihugga fans.... Så de finnes! Yeay.), men samtidig så gjør det meg også litt bitter at det skal legges lokk på min negativitet . For den kommer fortsatt til å være der selv om jeg ikke skriver om dem. Og jeg har i grunn ikke troen på at det hjelper å undertrykke den heller. Det som kan hjelpe er å faktisk få noe feedback på de skribleriene som ikke er av negativ art slik at man ble mer inspirert til å fortsette slik skriving. Bare sånn til info, Erico. 

Boken blir nok et sånt evighetsprosjekt.



 - Familie og venner
Jeg er i en prosess hvor jeg prøver litt hardere,
men timeplanen er ikke helt på min side.
Problemet er vel egentlig planleggingen...

- Hyggelig
Tror jeg ser veldig skummel ut når jeg prøver å være hyggelig.
Folk virker i allefall veldig skremt.

 
Vel... Var hyggelig nok til å kjøpe denne gaven til Jensi da vi var i Spania.
'Nough Said.

#instagram #spania #ferie #dokyo

UGANGPROSJEKTET

Shit! Jeg har helt glemt å poste bildene fra kunstprosjektet til Erico!
Prisen som årets verste kjæreste kommer atter en gang min vei.

Liten samling av et knippe kunstverk som ble produsert under UGANGPROSJEKTET
i Drammen 21-24 August 2014.


Lex, Grønland.


Thomas Stønjum, Grønland.


Kari Elisabeth Haug in action på Grønland, "New Energy".


Kerstin Birkheim, "Global Warming"
(kan også gå under "Pingvinene på broen").


Ronny Bank, Grønland.
 


Merk, STS, undergangen på Grønland.


Undergangen på Grønland. Tenk så koselig det må være å gå tur her nå!



Hovedattraksjonen: Nederlandske Telmo og Miel.
Ved politistasjonen på Grønland.

 
Stencilart av Thomas Stønjum, Parkscenen.


Kid, undergangen mellom Drammen Museum og Globusgården.
Var tre stykker til osm malte her, men hvorfor jeg ikke har bilde av de...
Det er et mysterium...

Har heller ikke bilder av undergangen til Erico og Halvor, Emil og SinnSykShit eller Simon Skavik.
Men det gjør ikke noe, bare klikk HER så kan dere se alle kunstverkene!

#ugangprosjektet #drammen #graffiti #kunst

15. Yellow.

15. Yellow.

Look at the stars,
Look how they shine for you,
And everything you do,
Yeah, they were all yellow.

I came along,
I wrote a song for you,
And all the things you do,
And it was called "Yellow".

So then I took my turn,
Oh what a thing to have done,
And it was all yellow.

Your skin,
Oh yeah your skin and bones,
Turn into
Something beautiful,
You know,
You know I love you so,
You know I love you so.

I swam across,
I jumped across for you,
Oh what a thing to do.
'Cause you were all yellow,

I drew a line,
I drew a line for you,
Oh what a thing to do,
And it was all yellow.

Your skin,
Oh yeah your skin and bones,
Turn into
Something beautiful,
And you know,
For you I'd bleed myself dry,
For you I'd bleed myself dry.

It's true,
Look how they shine for you,
Look how they shine for you,
Look how they shine for,
Look how they shine for you,
Look how they shine for you,
Look how they shine.

Look at the stars,
Look how they shine for you,
And all the things that you do.


#edderkopp #st1 #coldplay

Gullkorn Part 7

 


Noen ganger dukker de store spørsmålene opp på jobben.

 


Vi liker det!


 

 
Autocorrect er no dritt!

 

 
Evig optimistiske Erico syns stalking er helt fantastisk.
Creepy, men fantastisk...

 

Søstre med fabulous humor.


 

 

#tappedout #viber #instagram #jobb #facebook

Les mer i arkivet » Januar 2015 » Desember 2014 » November 2014
zena zuza

zena zuza

30, Drammen

En treg sjel som tusler langs livets landevei uten noen spesiell destinasjon i tankene. Alt jeg gjør er tilfeldig. Spammere vil få ubehagelige tilbakemeldinger. leser dette tullet her akkurat nå.

bloglovin

Kategorier

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits