°o.O zena zuza O.o° - - en slags oppsamlingsplass.

Desperate Husfruer

Fredag 12.12 var det julebord på jobben, noe som førte til at dagen derpå ble årets mest ubrukelige dag. Den elendige formen tilsa at jeg neppe kom til å få noe fornuftig ut av dagen så da kunne jeg like så godt gjøre den så ufornuftig som overhode mulig. Og hva er vel ikke mer passende å tilegne seg litt død hjerneføde ved å se "The Real Housewifes of Beverly Hills"?

Det finnes egentlig ingen god unnskyldning for å se det forbanna skvipet, og mens jeg lå der å ristet, halveis i koma og med kvalmen i halsen begynte hodepinen å presse seg frem. Vanligvis finner jeg dramaet i serien veldig underholdende, men jeg antar at vi alle har en grense for hvor mye bullshit man egentlig finner seg i. Alle de meningsløse kranglene, idiotiske utsagnene og de stive ansiktene til de narcissistiske egofruene ble rett og slett for hard kost for en nedbrutt alkis på en ubrukelig lørdag.

De første årene jeg hadde denne bloggen (den ble opprettet i 2010) gikk mange av sinnainnleggene utover diverse kjendiser. Noe berettiget, og ganske mye uberettiget... Av den grunn så har jeg ikke giddi å kastet så mye dritt mot kjendiseliten da jeg med årene har blitt ganske så likegyldig til hva PR-kåte mennesker ønsker å bedrive tiden sin med. Dessuten har jeg jo gått på smellen ved å tordne mot kjendiser over enkelte handlinger og utsagn som stakkarene dessverre ikke kan noe for. Media gjør jo sitt ytterste for å skape overskrifter, og som den dumme forbrukeren jeg er så gikk jeg ofte rett i fella. Med "The Real Housewifes of Beverly Hills" derimot så er det vanskelig å føle seg lurt.
Det er jo tross alt en gjeng med utvaska kjerringer som bretter ut hver eneste lille bit av privatlivet sitt for å klamre til seg noen ekstra minutter i rampelyset. Jeg har så lyst til å legge lokk på meg selv og tenke "faen, la nå de stakkars damene være i fred..." Men... Jeg... Klarer... Ikke... Det er jo helt umulig når de i hver bidige episode serverer haters som meg ammunisjon på sølvfat.

Kyle Richards.
Denne damen ansees (spesielt av henne selv) å være seriens midtpunkt.
Hun og søsteren Kim har vært fast inventar siden serien startet i 2010. Hun er mest kjent for å være tanta til Paris Hilton og... That's it. Resten av kjendisstatusen hennes har kommet etter deltakelsen i RHOBH (og noen mindre roller i diverse filmer... Som ingen husker.). Hun er gift med en fyr som heter Mauricio Umansky og det siste året (tror jeg...aner egentlig ikke hvilke sesonger jeg har sett) har paret gått igjennom en heftig utroskapsskandale da Mauricio visstnok har blitt sett sammen med en ung og hot blondine. Disse påstandene har både Kyle og Mauricio benektet i serien, Kyle mer hardnakket enn Mauricio, så jeg lar synsingen ta meg dit hen at Kyles kjære ektemann har hatt pikken sin på vift.


Mange gode råd å få av fruene....

Kim Richards.
Har vært med i serien siden tidenes morgen (2010...) og gitt seerne mange flotte scener hvor hun er totalt på trynet. I 2012 innrømte hun endelig at hun hadde et alkoholproblem, la seg inn på rehab og skal visst være edru nå. Det syns forøvrig ikke. Årene med drikking og pillepopping fikk henne til å se ut som en 90-åring, og som de aller fleste Hollywoodfruer så bestemte hun seg da for å pynte på dette med både operasjoner og diverse innsprøytninger. Så nå ser det ut som hun går i konstant motvind.



Lisa Vanderpump.
En av de få kvinnene i serien som faktisk ser ut til å ha en jobb. Hun og mannen har drevet utallige restauranter og barer, hvorav en av disse, SUR (står visst for "Sexy Uniqe Restaurant"...), ligger til grunn for en av RHOBH spin-off serier, "Vanderpump Rules". En jævlig motstridende serie hvor man følger dramaet blandt de ansatte på SUR mens Lisa uhemmet skyter av sine lederegenskaper og hvilken standard de forventer at de ansatte skal ha for at stedet skal leve opp til det å være "high end". "High end" i Lisa Vanderpumps øyne er tydeligvis å ha en hel stab som går i strupen på hverandre, krangler høylytt i arbeidstiden om hvem som har pult hvem og krydrer det hele ved å ansatte den ene bipolare dama etter den andre. Overraskende nok er restauraten fortsatt i drift, noe jeg finner ganske så utrolig siden reklameringen realityserien gir er helt elendig, men det finnes vel nok av wannabekjendiser som stikker trynet sitt innom dørene der i håp om å se ansiktet sitt i et par sekunder på TV.



Brandi Glanville.
Denne dama er mest kjent som Eddie Cibrians forsmådde ekskone.
Cibrian forlot Brandi til fordel for LeAnn Rimes i 2009 og den påfølgende skandalen melket Brandi så mye som overhode mulig. Forståelig nok da Ciberian førte henne godt bak lyset og jeg skulle gjerne ha joinet "Team Brandi", men jeg har tross alt hørt dama åpne kjeften så da velger jeg å forbli Sveits i den sammenhengen. Hellet forøvrig ganske mye mot "Team Brandi" i begynnelsen, da hun virket som en relativ åpen og jordnær husfrue som snakket redd fra levra, men dette viste seg å bare være et skalkeskjul. I realitet er hun ikke stort annet enn en alkoholisert wannabe-puledukke av en dramaqueen. Hun slenger for det meste meningsløs dritt rundt seg og hvis noen svarer tilbake inntar hun offerrollen på et blunk. Hun elsker å beskylde de andre damene for å være noen selvopptatte megger som ikke bryr seg om sin egne familier, for å så gå avsted sjæl og drikke seg dritings på TV og snakke om hvor stor pikk hun vil ha opp i musa. Antar sønnene hennes elsker at hun oppfører seg slik på TV. Mom of the Year...! 
Det har også blitt forferdelig irriterende å se på trynet hennes da det er helt stivt av botox og andre injiseringer. Jeg klarer ikke å konsentrere meg. Det eneste jeg tenker er at det må være vondt for henne å suge pikk når hun er så stiv i maska.


Brandi fra "Orange Is The New Black"-audition.
Hun prøvde seg som Crazy Eyes.


Yolanda Foster.
Hollandsk modell som er gift med musikeren David Foster. Virker som hun stort sett klarer å holde seg i skinnet. Har egentlig ikke lagt så forferdelig mye merke til henne. Det er jo egentlig positivt i denne sammenhengen... 



Carlton Gebbia.
Denne dama har bare vært med i den siste sesongen, og jeg tror hun fikk nok etter en runde.
Og enda godt var det! Jeg var drittlei hele dama etter en episode. Enda et av disse menneske som mener hun er mer ekte enn alle andre. Høy på pæra, svær i kjeften og lett fornærmet. Hun er med andre ord prikk lik alle de andre damene i serien. Damer som påstår at de ikke er som alle andre damer er som regel nøyaktige like som alle andre damer. Kult hus da...



Joyce Giraud.
  Misseskjønnhet som kun var med i sesong 4.
Good riddance til henne og... Hun var BORING.
Så BORING at det var umulig å finne et morsomt bilde...

 

 

21. Where I Slept

21. Where You Slept.

 
Det gamle jenterommet mitt... Pappa har gjort det om til bilbane.
Hyggelig at han lot senga stå igjen tilfelle jeg trenger et sted å sove.

Januar. Nå.

Ok, jeg har forsøkt.
Mitt fravær på bloggen skyldes et iherdig forsøk på å skaffe seg litt julestemning. Jeg var på god vei, men så viser det seg at man virkelig kan få for mye av det gode og nå er jeg drittlei hele høytiden.

Det begynte så frisk tidlig i desember. Stryk det. November.
Erico har nemlig fått pakkekalender, og den var jo klar til den første desember. Tidligere har slike pakkekalenderprosjekter vært døden, men da den første desember kom hadde jeg fortsatt ikke mistet trua (dvs. julestemningen). Dette ga jo håp om at det var mulig å komme seg gjennom hele den forbanna måneden uten depresjon og varig mén.

De første ukene i desember var Erico opptatt med å male russebusser, så jeg benyttet i første omgang stillheten hjemme til å henge opp julepynten slik jeg selv ville. Det var nesten orgasmisk. 
Et av mine barndomstraumer når det kommer til julen er hvordan Mamma var helt manisk på at absolutt ALT av julepynt måtte opp på hylla eller henges opp i treet. Jeg hatet det. Spesielt siden Mamma var en kløpper til å spare på all den dritten jeg og søstern lagde på divere juleverksteder i barndommen.
Jeg hatet å sette opp de stygge dorullsnissene fra 1988.
Eller henge opp hjemmelagede julelenker på treet.
Jeg vokste jo opp med "Hjemme Alene" som den ultimate julefilmen og drømmen var å ha et juletre like fint, enkelt og ryddig som familien McCallister sitt. Men, nei. Hver forbanna jul løp fatter'n opp i skaugen og hogget ned det første (og langt i fra det beste) juletreet. Det var alltid skeivt, litt ustødig og hadde greiner i variabel størrelse. Formmessig var det ikke i nærheten av drømmetreet, men det nyttet heller ikke å sette sin lit til julepynten. Jeg ønsket meg glitrende fugler, glassengler og falsk, hvit snø på greinene, men Mamma kom alltid drassende med den samme, gamle julepynten hvert år.
Nisser i pappmasje, "flettede" julekurver, dorullnisser og tonnevis av andre hjemmelagede juleeffekter som egentlig var ganske så vanskelige å identifisere (var jo bare en haug filt, bomull og glitter som var limt sammen...). I år var jeg meget glad for at jeg fikk stå for pyntingen selv...
Vi har ennå ikke fått inn treet, men pynten er funnet frem og jeg har allerede bestemt meg for at Erico ikke får lov til å bidra med noe av sin kreativitet på det området.

Pyntingen tok jo strengt tatt bare litt over en dag og jeg ble fornøyd med resultatet.
Det ga meg faktisk litt julestemning og det var her jeg gikk på den aller første smellen:
Jeg bestemte meg for å lage julekort.
Tidenes dårligste ide...

Det første som måtte gjøres var å stadfeste hvor mange julekort som skulle lages...
Satte opp ei liste og da jeg summerte antallet kom jeg til 60. SEKSTI.
Et skremmende høyt tall, men jeg tok det med godt mot. Jeg hadde jo planen klar:
Hjemmelagede kort med en personlig notis til hver mottaker! Åh, det skulle bli så fint! Jeg hadde til og med et bilde i hodet av familie og venner åpne konvolutten og ta ut et rent fyrverkeri av julekort med glitterbokstaver, nisser, dansende alver og julesang... Enden på visa?
Etter å ha klønet i to dager ga jeg fullstendig opp å lage noe som så bra ut. Jeg endte opp med å klippe ut bakgrunnen av ulikt gavepapir med en mønstersaks, samme med en graffitipiece av Erico som jeg limte på og skrev "god jul" ved siden av. Enkelt, greit og jævlig stygt.
Det er kanskje unødvendig å påpeke at dette gjorde meg jævlig deprimert, men for hver gang jeg kastet et blikk på haugen hjemmelagede kort fikk jeg flashbacks til den hjemmelagede julepynten fra barndommen og jeg mistet fullstendig motet. Her satt jeg altså som tredveåring og klippet og limte julekort som så ut som de var laget av en åtteåring. Så jeg ga opp.
Bunken viste tretti kort og jeg bestemte meg derfor for å luke vekk halve mottakerlista og siden jeg allerede var i "jeg klarer ingenting og da er det sikkert ingen som liker meg heller" modus så gikk det bemerkelsesverdig lett.

Noen gang prøvd å skrive hyggelige julekort med gråten i halsen?
Det fungerer ganske dårlig. I ytterligere to dager satt jeg ved skrivebordet og forsøkte å finne på gode og varmende ord. Den personlige touchen jeg hadde vært så opptatt av i starten ble et fjernere og fjernere minne... Ikke så rart heller. Om man ikke er hyggelig fra januar til november, så er det jo ikke slik at man plutselig får et hyggelig vokabular i desember fordi julestemningen har kicket inn. Igjen måtte jeg gi opp, men denne gangen dro jeg inn litt forsterkninger og lot Erico skrive resten av julekortene mens jeg satt å sturet. Halve desember hadde plutselig gått i vei til disse forbannede julekortene, julestemningene var på bånn og jeg hadde ennå ikke tatt tak i det viktigste: Julegavene.

Jeg er elendig på gaver og gir alltid folk en hel masse dritt de ikke trenger.
I år har jeg bestemt meg for å holde gavene (og kostnadene) på et minimumsnivå og prøve å gi folk noe de har behov for. Det er jo selvfølgelig lettere sagt enn gjort. Igjen hadde jeg en patetisk drøm om at julegavene mine skulle få hele familien til å dåne av begeistring så alle sorger og tristhet ble glemt.
Men nei. Ingen gaver på jord får en til å glemme all kranglingen, bitterheten og den anspente stemningen som ligger å ulmer blandt alle i familien. Den kjipe følelsen jeg har langt inne i hjertet over at jeg helst bare vil legge meg i fosterstilling og glemme hele jula. Forventingene om at man burde være så pokkers glad fordi det er høytid, jul og fordi alle andre rotter seg sammen og fremstår så forbannet lykkelige og vellykkede. Jeg føler meg utenfor og utilpass. I veien. Ødelagt. Alene.

God Jul.

Fyllepolitiet

Det er under to uker igjen til årets julebord, og som om jeg ikke gruer meg nok til den
påfølgende mandagen allerede, så har det altså blitt funnet opp nok en "genial" app som skal
hjelpe oss julebordeltakere å opptre mer sømmelig.
Den nye "Fyllepoliti" appen gjør at man kan dele ut grønne, gule og røde kort til venner og bekjente via smarttelefonen for å vise hvorvidt man liker (eller ikke liker) oppførselen deres i fylla.
Dette syns jeg er en helt horribel oppfinnelse.

Ikke nok med at man våkner opp dagen derpå med en hælvetes masse fyllenerver, men så fort man skur på telefonen skal man altså få dyttet en hel haug av røde kort opp i trynet som strengt tatt ikke gjør noe annet enn å bevise at man har god grunn til å være et nervevrak.
Før trengte jeg bare å være redd for han ene duden på jobben som har klisterhjerne og er avholds. Takket være hans edruelige observasjoner av oss fyllefanter har vi måtte finne oss i å høre de mest nedverdige historier om oss selv. Historier vi ellers hadde glemt og fortrengt.
Takket være ham har jeg også funnet ut at alkohol i stor grad ødelegger imaget mitt som sur og ond. Ifølge han avholdsfyren blir jeg en såkalt "klemmer" i fylla.
Jeg tar på folk og så klemmer jeg på dem. 
Her har jeg gått rundt i åresvis og trodd at det er det drepende blikket mitt (er kjent for å ha et blikk som får de fleste til å ville synke i jorden og forsvinne. Det kalles bare for "blikket".) som har vært årsaken til at jeg alltid har så godt med armslag på fest, men nå viser det seg altså at jeg antaster folk i steden. Håper at jeg klarer å huske på dette når promilla øker på julebordet... Har lite lyst til å våkne opp dagen derpå til et rødt kort fra fyllepolitiet med beskjed om at jeg må slutte å tafse på sjefen...

 


Har allerede fått mitt første kort...
Og jeg har ikke gjort noe en gang! Men ryktet om at jeg er en klemmer har spredd seg og en kollega ser allerede for seg det verste: At jeg blir så full at jeg ender opp med å danse med erkefienden min (ja, jeg har en erkefiende. Alle onde mennesker med respekt for seg selv har en erkefiende.
Jeg har faktisk flere.).

Friskies

Hei Bloggen!
Lenge siden.
Har vært sjuk.

Usikker på om jeg egentlig er frisk.
Halsen er definitivt bedre om man ser bort fra surklelyden som kommer derfra, men etter å ha ligget på sofaen i en uke har det bittelille som var igjen av muskler i armer og ben forsvunnet, så nå er kroppen ennå slappere og dvaskere enn den var fra før. Trodde egentlig ikke at det kunne bli stort verre. 
Det har blitt så ille at da jeg tok den obligatoriske "klapp på fettet" rutinen min i dag morges 
(et av disse ritualene jeg har foran speilet hvor jeg drar i alt det overflødige fettet mens jeg skriker "æææææsj" inni meg. Noen ganger skriker jeg også høyt og skjærende, men vi hadde gjester på sofaen i natt så det passet seg ikke.) ble jeg så hysterisk at jeg vurderte å ta en treningstime senere i dag. Sekunder senere kom jeg heldigvis på at trening ikke er helt min greie og slo fra meg hele tanken.

På en annen side så kan det jo hende jeg gjør det lurt å være i litt mer fysisk aktivitet og siden det fortsatt ikke kommet noe særlig med snø så det kan jo hende det er mulig å ta seg en sykkeltur etter jobb uten å skade seg for livet. Har jo ca 30 minutter igjen av "The Hitchhikers Guide to the Galaxy" så da blir det ikke fullt så kjedelig å tråkke rundt. Eller, kjedelig er ikke det riktige ordet for det er alt for lite flatmark i Norge til at sykling kan bli kjedelig. "Heseblesende slitsomt" er langt mer treffende og jeg innbiller meg at det blir mye lettere å komme opp de tunge motbakkene når man har noe morsomt på øra. Dette kan selvfølgelige backfire i den grad at det blir umulig å sykle opp bakkene fordi man ler alt for mye, men det skal man ikke ta så tungt. Gode latterkramper gjør i det minste godt for magemusklene. Og jeg ler overraskende mye. Av den grunn har jeg utviklet en kraftig muffinsmage med en sixpack som nesten er en tro kopi av den David Beckham har. Eneste forskjellen er at magemusklene mine er gjemt bak muffinsmagen og syns derfor ikke ved første øyenkast (eller tredje... Eller fjerde...), men de er der.

Neida.
Det er jo ikke noe magemuskler der og nå har forfallet blitt så stort at jeg er nødt til å finne på livsløgner å fortelle meg selv når jeg står foran speilet. Det viste seg å være veldig effektivt,
bortsett fra at jeg hadde store vanskeligheter med å tro på meg selv. Jeg er en elendig løgner, men løsningen på dette lå heldigvis i å dempe belysningen. Direkte øyekontakt med en selv er utrolig ubehagelig, og da spesielt når man tenker på hele det "øynene er vinduet til sjelen" og alt jeg ser er et tomt blikk. I en periode var det overraskende nok veldig frigjørende å stå der naken foran speilet og fortelle seg sjæl at "jaja, dette er ikke så verst", men så kom man på at det egentlig er skikkelig ille og det er derfor man står der i mørkety og snakker til en selv, og plutselig er man tilbake til sqaure one.

Frisk?

Nei.
Her er det nok noe alvorlig galt.



20. Fave Photo You've Ever Taken

20. Fave Photo You've Ever Taken

Vel... Dette er favoritten av de bildene som er tilgjengelige på den pc'en jeg benytter i dette øyeblikket. Ja. Noe sånt.


Neida Ruska... Er ikke i veien for TV'en du....

Sølvguttene

HERREGUD! HVORDAN HAR JEG KLART Å GLEMME DETTE INNLEGGET!?!?

Det virket ikke lovende i begynnelsen av sesongen. Laget var off, noe var galt.
Og det var ingen som egentlig klarte å sette fingeren på hva. Spesielt ikke daværende trener for Rosenborg, Per Joar Hansen. Det var jo ikke som at RBK ikke tok poeng... Men det var på håret hver gang. Da han like før sommeren lempet trenerpinnen over til Kåre Ingebrigsten lå Troillungan på andre plassen. Problemet var vel at ingen skjønte hvorfor. Det tidligere topplaget hadde ikke vist et snev av god fotball. Selv ikke jeg som supporter kunne skjønne hvordan de holdt seg i toppen.

Tiden etterpå ble fylt med klabb og babb. Brutter'n skulle innføre sine rutiner i et RBK lag som den siste tiden hadde skapt overskrifter i nyhetene om alt annet enn fotball. Spillere på glattcelle og spillere i streik var bare noe av dramaet som foregikk i kulissene på Lerkendal. Fotball så ut til å være fullstendig glemt. De viste i alle fall ikke et snev av stabilitet ute på banen. Personlig så jeg langt etter medalje og satset på en fjerde plass... Odd var i slaget og Godset klarte seg jo greit uten Deila. Heldigvis begynte det å ulme i Godset-leiren da spillerstilen til David Nilsen ikke slo an og Rosenborg selv begynte å prestere ute på banen. Jeg var selvfølgelig langt mer forønøyd over sistnevnte.

Og for noen prestasjoner!
Under Ingebrigtsen blomstret laget og for hver... Bla bla bla blaaaa...
Ok... Jeg skulle egentlig skrive en hel masse her, men det gidder jeg ikke nå
siden dette er old news og jeg har hukommelse som en gulfisk med alzheimers...

Best å komme til poenget: Gratulerer med sølv, Rosenborg!

For en herlig avslutning på sesongen!

 

 #rosenborg #sølv #tippeliga

Monthly Status - November 2014

(Rapporten fra October

Innser at kreativiteten min har falt så langt ned i kjelleren at det eneste jeg har å tilby dere nå om dagen er disse nitriste oversiktene om den elendige fremgangen min (ellers kjent som tilbakegang).  

- No Junk/ Lite mat generelt/ Lage mat 
Vekta er nesten stabilisert...
Begynner å innse at dette mest sannsynlig er as good as it gets.

Har prøvd å bli bedre på suppefronten, men virker som alt jeg lager smaker nøyaktig det samme. I dag skal jeg prøve meg på en slags brokkoli grateng, halvparten med røkte kjøttpoølser og resten med soya. Eller bare soya... Men det tror jeg ikke min bedre halvdel blir så glad for... 


Denne lagde jeg i går... Ble ikke imponert...
Trenger å bli bedre på bruk av krydder og urter.


 - Fikse Håret
Har helt glemt den hårfargen... Den ligger fortstat i kofferten fra ferien i september.
Og den har jeg ikke ryddet ut av enda...
Vurderte å bruke noen av bursdagspengene mine på frisør... Det skjedde ikke.
Jeg brukte de opp på Kiwi isteden.
Burde egentlig klippe av meg halve håret da det er både tørt og slitt. Da ender jeg opp med en bob og det vil jeg helst ikke ha siden det er så populært nå for tiden og de fleste som har den frisyren ser helt smashing ut. Klipper jeg meg slik ser jeg ut som den stygge venninna som prøver litt for hardt.
Og feiler katastrofalt.

Finner fortsatt ikke hårbørsten min.
Det har ført til ufrivillige dreads.

- Sminke
Den nye mascaren fra Lush er fantastisk! Den har ikke gjort noen underverker for vippene mine,
men jeg digger at den er så lett og deilig å ha på seg. Har sminke i trynet uten å føle at jeg har puttet på meg en maske. Herlig!

Fikk forøvrig handlet ny pinsett i går så nå ser ikke lenger øyenbrynene ut som et eget kontinent.



 - Klær
Etter et par pils turte jeg å bevege meg inn på soverommet for å prøve jeansen som kom i posten... Måtte prøve de om igjen dagen etter da jeg våknet med et vagt minne om at to av tre faktisk passet. Og det stemte. Etter 6 år som H&M kunde på nett så var det vel på tide at jeg begynte å få størrelsene til å stemme...

Men ingen glede uten sorg.
Nå er det jo faen meg snart jul og det er julebord og familieselskaper i fleng, noe som krever pentøy. Det er noe jævlig hat. Altså. Det henger en del fine kjoler i skapet, men et par av disse er av typen "en dag skal jeg få pressa meg inn" og når jeg bruker de andre så syns jeg skikkelig synd på designeren som må finne seg i at slike stygge mennesker bruker klærne deres. Helst vil jeg bare kle meg i en svart søppelsekk og forsvinne, men det er visst frekt og ikke møte pyntet til pyntede selskap.

Og ja... Den haibuksa... Første runde i vaskemaskinen ble gjort sammen med en rød boxershorts... Så nå har alle haiene fått en grell rosafarge... Glemmer hva positivitet fører til...

  - Stå opp 
Same old... Nesten.
Har nemlig funnet en genial måte å få en bedre morgen på... 90% av morningene mine blir i utgansgpunktet ødelagt allerede før jeg har åpnet øya. Dette skyldes et visst lydshow som foregår i senga ved siden av meg. De fleste av oss liker jo å ligge litt i senga mens vi strekker på oss, gjesper og smått tenker på hva dagen vil bringe, men dette er da umulig hjemme hos oss. Tar jeg ut øreproppene i senga vil det eneste jeg hører være høy stønning, gnissing med tenner og snorking.
Jeg blir jo gal allerede før jeg har våknet!! 
Tidligere har det vært veldig irriterende å måtte legge seg på sofaen i løpet av natten og selv om ryggen min skriker etter å sove i senga så har i allefall hodet mitt det langt bedre av å våkne opp i stillhet. Denne stillheten har blitt alfa omega når det kommer til å holde hodet tilregnelig så det første jeg gjør når klokka ringer (ok..etter et par slumringer) er å ta med dyna inn i stua, legge meg på sofaen, ta ut øreproppene og forberede meg til en ny dag. Hittil har det funket bra. Jeg har til og med kommet på jobb og vært blid.

- Trening 
Dobbelthuff.
Driver jo med den yogaen, men jeg har rotet en del med timene. Dukket opp på de timene som var avlyst og ikke kommet på de timene som ikke var avlyst. Egentlig kunne jeg ta igjen de fleste timene på andre kurs, men nå begynner de alle å gå mot slutten så da er det for sent og jeg har i grunn valgt å kysse hele greia farvel for denne omgangen. MEN! Jeg gir ikke opp. Skal melde meg på et kurs neste sesong, men da skal jeg for en gangs skyld være litt mer realistisk og ikke velge et som går 15:30 på tirsdager. Et elendig tidspunkt da tirsdager er en av de mest stressende dagene i uka.
15:30 er forøvrig også et elendig tidspunkt. Det er jo omtrent midt i arbeidsdagen...

- Frimerker
Husker ikke hvor jeg har gjort av de.
Igjen.

- Rydding 
Seksjon og skrivebord er kjøpt inn og montert. Det ble kjempefint!
Foreløpig har jeg også klart å holde det ganske ryddig hjemme. Erico er også ganske flink, selv om han fortsatt må lære seg kildesortering og hvordan man vasker et toalett.

NB! Tar tilbake at det er fint. Sier jeg at det er fint så ramler vel blokka sammen eller noe slikt...

 - Bloggingen 
Skrivesperre er et ganske pent ord for å være giddeslaus.

 - Familie og venner
...

- Hyggelig
Bedre morgenrutine har hjulpet. Til en viss grad....
Glemmer ofte at jeg slenger mer med kjeften når jeg er i godt humør så vinninga går egentlig opp i spinninga. Det beviser bare at det er umulig for meg å være genuint hyggelig.

 

Tuesday Blues

Denne dagen har hittil vært et rent hælvete.
Og jeg har egentlig bare vært våken i fem timer.

Først begynte det jo med at jeg måtte våkne og det er jo et hælvete i seg selv.
Da jeg kom ut av soverommet ble jeg angrepet av Ruska som tydeligvis var ganske forbanna over at jeg ikke hadde satt soveromsdøra på gløtt og latt henne ligge kald og alene ute i den store stua. Etter litt fekting med labben gikk hun, psykopatisk som hun er, bare sekunder senere over til å bli verdens mest kosete og snille katt igjen, men den ønskede nærheten hennes ble litt klein der jeg hadde satt meg naken ned på toalettet for å gjøre dagens første business. Dyttet henne selvfølgelig vekk, noe som førte til at hun en atter en gang ble sur og strenet ut av baderommet. Selv tok jeg en runde i dusjen før jeg kledde på meg og gjorde meg klar til å forlate huset for nok en uønsket dag på jobb. Pakket sammen sakene mine i stua og deretter på kjøkkenet... Noe var galt. Noe føltes rart. Noe måtte sjekkesOg blikket mitt gikk automatisk ut på verandaen. Jaccuzzien. Pappas nye hodepine av en anskaffelse.

Jeg hater ting og jeg hater ting som må ha konstant vedlikehold.
For mitt vedkommende går gjerne vinninga opp i spinninga når det gjelder slikt, og jeg hadde på forhånd bestemt meg for å holde meg så langt unna den jaccuzzien som overhode mulig.
I første omgang fordi jeg er nytatovert, men også fordi jeg vet at bruk av en slik jaccuzzi forutsetter at man må lese seg opp og ned på manualer, tilsetter ph-pulver, sjekke nivåer og temperaturer og gudene vet hva og slikt ansvar hadde jeg ikke lyst til å påta meg. Erico derimot skulle bruke den nye badeinnretningen og allerede den første gangen klarte vi å ødelegge alle låsemekanismene til lokket... Jeg var egentlig fly forbanna allerede da, men siden vi hadde besøk av noen venner fra Nederland fant jeg det best å holde sinnet i sjakk og bare la det fare. Der og da lovet jeg meg selv og aldri ha noe med den jævla jaccuzzien å gjøre igjen.

Ikke Erico da.
Han brukte det flittig dag ut og dag inn. Etterhvert innså jeg at gutten ikke hadde kikket noe særlig på bruksansvisningen (han er jo mann... Hva forventet jeg egentlig...?!) og at ph-verdier og lignende måtte være grusomt fucka nede i det vannet. Da måtte jeg jo bare dra frem det som var av vedlikeholdsmaterialer for å måle verdiene... De var jo på et livsfarlig lavt nivå, så da gikk halve lørdagen på å lese seg opp på de ulike midlene (jeg skjønte ikke en dritt) mens jeg prøvde å måle opp riktige mengder og putte dette i vannet. Deretter måtte jaccuzzien stå og gå i 20 min før man på nytt kunne måle verdiene og eventuelt putte opp i mer av de ulike midlene... Etter fire timer var jeg nødt til å dra hjemmefra, men jeg var fortsatt ikke fornøyd med verdiene. Erico kom ut dit senere på kvelden da jeg ikke var hjemme og jeg ba ham om å holde litt nøyere kontroll på tilstanden oppi der....
Så da jeg kikket ned i jaccuzzien i dag morges og oppdaget at vannet så helt jævlig ut samt at temperaturen var faretruende lav så eksploderte jeg innvending. Ikke nok med at jeg måtte stå ute i regnet for å prøve å få i gang det jævla badekaret i dag tidlig, men jeg må altså bruke kvelden på å prøve å få faenskapet til å bli normalt igjen. Tempen må jo opp for at hele greia ikke skal fryse i stykker (den står selvfølgelig ute...) og vannet må renses for slik at de neste som bruker det ikke ender opp med aids. Jeg ba da for faen ikke om alt dette ekstra arbeidet!!  

Å oppleve slikt sinne før en setter seg i bilen for å kjøre til jobb er ikke spesielt gunstig når man lider av road rage. Da jeg skulle svinge ut på hovedveien var det så mye dugg i bilen (taket være min svette og rasende kropp) at jeg ikke fikk sett meg godt nok til venstre. Og der kom det selvfølgelig en buss. Heldigvis var refleksen i bremsefoten rask nok til at jeg fikk stoppet, men da jeg så rekka med biler som lå etter den dumme bussen angret jeg sterkt på at jeg ikke hadde hogget inn gassen isteden og rast fra de alle. Og ligge bakerst ga følelsen av at hele verden gikk sakte. Irriterende sakte.
Veiene på Hurum er jo ikke akkurat kjent for å være særskilt gunstige når det kommer til forbikjøring og den tette tåka som lå over veien hjalp ikke på situasjonen. Ved jevne mellomrom fikk jeg sust forbi bilen foran kun for å ende opp i ræva på en annen dust minutter senere. Hvordan kan det ha seg at 99% av de som kjørte rundt på Hurum og Grimsrudveien i dag mellom 07:45 og 08:30 enten hadde festet på tilhenger, bilen full av unger eller var generelt bare et rasshøl når det kommer til å slippe folk forbi (greit nok at man skal holde fartsgrensa, men man legger seg da for faen ikke midt i veien når noen prøver å kjøre forbi selv om de overskrider denne..)? Hælvete som jeg hater norske bilister.

 Ankomsten på jobb var heller ikke stort bedre da jeg var en halvtime forsinket og det allerede sto en kø av folk utenfor kontoret mitt. Det var like før jeg skrek ut at alle måtte pelle seg til hælvete vekk, men heldigvis har jeg en slik aura som gjør at folk lukter lunta ganske raskt og noen sekunder senere var hele køen borte. Det hjalp jo litt på humøret, men så skrudde jeg på pc'en og innså at jeg faktisk må jobbe samtidig som lille hjernen min hele tiden minner meg på den forbanna jaccuzzien.

Helst vil jeg bare sette meg i bilen og kjøre hjem, men før den tid må jeg jobbe, dra til Svigers på middag, hente uniformen min hjemme, stikke innom Moonie med hennes uniform og nok en gang krype til korset og unnskylde både besteforeldre og Trudy for at jeg ikke får tatt turen innom dem. Deretter må det j#%/" badekaret fikses før jeg endelig kan sette meg ned og begynne på jobb nr. 2.

Aller helst vil jeg legge meg ned å sove.

 

 Takk til Moonie som har sagt at hun kan hjelpe meg med jaccuzzien.
<3

Reality Check

Jeg er en ivrig tilhenger av søppel-TV.
Jeg ser jevnlig på The Kardashians, Geordie Shore, Honey Boo Boo, fruer i alle slags desperate tilstander og det meste av søppelet man finner på Bliss og TLC. Dette unnskylder jeg selvfølgelig med at programmene er så lett fordøyelig at de blir behagelige å se på, men sannheten er jo den at jeg er utrolig nysgjerrig på hva andre folk driver med. Ja, også liker jeg skadefryden. "Haha, for noen idioter", tenker jeg mens mitt eget hode blir bare mer og mer fordummende for hver episode jeg ser.
Hittil tror jeg ikke min interesse for Kardashian familien har hjulpet meg med noe som helst her i livet. Mer det motsatte. Jeg har jo tross alt kastet bort utallige timer på å sitte å irritere meg over leppene til Kim, og de timene får jeg aldri tilbake. På den andre siden så har jeg blitt hellig overbevist om at det er lurt å holde seg langt, langt unna restylane. Ja, så det er jo godt for no!

Men selv om jeg liker søppel-TV så er det begrenset hvor mye søppel det burde finnes på fjernsynet. Det virker jo som ethvert menneske med et kjendisstempel i panna får sin egen serie, og sist ut er vår egen Sandra Lyng-Haugen. Serien ble reklamert med at det var på tide at hun åpnet kjeften og satte skapet på plass for nå snakkes det mye grums om jenta i alle Norges kriker og kroker. Og jeg aner ikke hva fok egentlig snakker om heller for det er jo ikke som om hun gjør noe verdt å snakke om. Men da må i allefall sesong to inneholde noe skikkelig "sette skapet på plass" prat for i denne sesong ser det jo bare ut til at hun gir folket mer ammunisjon enn passet sitt påskrevet.

Neida.
Med jevne mellomrom dukker det jo opp litt nyttig informasjon, som at kjendisen Sandra er som en helt vanlig, liten jente innerst inne. Det er fullstendig groundbreaking. Samtidig får vi også lære at det er ikke bare bare å være kjendis, man må oppleve mye dritt når man stikker hodet sitt ut i media og det eneste middelet i mot slik er å stikke hele hodet og ræva ut i steden.

Neida.
Jeg burde ikke la denne irritasjon for søppel-TV gå utover stakkars Sandra.
Hun vil jo bare fortelle historien sin mellom alle reklameopptakene til Norgesautomaten og vise at hun er et menneske blandt alle lagene med kjendiseri. Jeg skjønner henne godt. Vi alle har behov for å vise at vi er menneskelige i blandt. Jeg gjør det  ved å blandt annet skrike, gråte og fekte iherdig med armene. Da får jeg liksom vist alle rundt meg at kroppsdelene mine fungerer, saltvannsnivået i kroppen er tilnærmet normalt og stemmebåndet muligens er litt hest, men fortsatt brukandes.

Neida.
Jeg skjønner jo egentlig kjendisenes behov.
Takket være media er vi jo fryktelig flinke til å se på disse menneskene som noen offentlige huggestabber (...). Av en eller annen grunn behandles de som overmennesker. De skal liksom både være bedre og se bedre ut enn alle andre, noe som er litt besynderlig når mange av de strengt tatt ikke har gjort stort annet enn å skrive en blogg eller nynnet litt på Idol. De er jo mennesker som alle oss andre. For all del, har man talent for bloggskriving (dvs. i de fleste tilfeller: bloggbilder) eller synging, så er man heldig. Alle som har et talent for noe er ufattelig heldige, være seg om det er noe så enkelt som å vise frem dagens outfit. Men hvis du viser frem klæra dine i media så er du langt flinkere enn den moteinteresserte naboen din uten en blogg. Alt blir bedre om man er kjendis nok. Jeg mener,
folk så jo på sjakkspillere som noen kjipe nørder helt til Magnus Carlsen ble kjent.
Nå sitter plutselig halve Norge å ser sjakk på TV fordi "det er så spennende".

Sånn sett er jo media kjekke å ha.
Enkelte ganger hjelper de jo faktisk med å sette menneskers handlinger i fokus og skape en positiv blest. Dessverre virker det som alt i kjølevannet blir skikkelig, skikkelig kaldt.
Dette er ikke bare takket være selve media, men også disse hyggelige nettrollene (...) som sitter hjemme på ræva og slafser i seg potetgull mens de plukker seg i nesa og pirker på andre folk, som at enkelte kjendisdamer ikke har den perfekte kroppen "for sånn skal ekte kvinner være".
Tviler på at noen av de har for vane å date Miss Universe, men hvis meningene til disse nettrollene stemmer overens med virkeligheten så er det ganske mange flotte damer der ute som har noe late, udugelige rasshøl til kjærester. Men det kan jo heller ikke stemme om man går inn på debatter vedrørende politikk. Da skrikes det ut i kommentarfeltet hvor late alle andre idioter er, og det til tross for at 90% av disse kommentarene ramler inn mellom 8-16, ellers kjent som normal arbeidstid
(selv skriver jeg selvfølgelig dette innlegget i pausen min...).
Men igjen, naving er jo tross alt en jobb.

 Dette kan jo ikke bli noe annet enn en ond, ond sirkel.
Blir kjendis -> Får masse tyn i media og på nettet -> Blir med i "Skal Vi Danse" - Får masse tyn i media og på nettet -> Må ha en "Hjemme hos" reportasje i Se&Hør -> Får masse tyn i media og på nettet -> Må bli med i en realityserie for å "set the record straight"-> Fortsetter å få en masse tyn i media og på internett -> Osv. Osv. Osv. IT NEVER ENDS!

Det virker jo litt som at alle slag kjendisene prøver å ta i media har en tendens til å backfire fullstendig. Det gjør i allefall at jeg tenner på alle plugger. Ikke fordi TV-tiden er direkte ufortjent, eller bortkastet, det er jo bare å switche kanal så er man kvitt problemet (ikke at det vil hindre meg fra å være irritert. Det ligger jo bare i min natur.)... Jeg skjønner bare ikke hvorfor de gidder... Hvorfor de hyler om å være misforstått og deretter legger hele livet sitt i et kamerateam og et produksjonsselskap som har et eneste mål: Og lage "god" TV. De kan filme folk i deres mest sårbare øyeblikk og fortsatt legge det frem på en måte som gjør at TV-titteren ler seg skakk.
Og så er man jo egentlig like langt.


 

19. Imperfect

19. Imperfect.

Her burde det postes et bilde av trynet mitt. 
Alternativt et "how to look ugly naked".
Men jeg orker ikke nå.  
En dag gadd jeg.

Når bikkja er borte danser katta på bordet

I det daglige er det Odin, Pappas "smarte" bull terrier, som har full kontroll i heimen.
Bikkja lider av sterk spearasjonsangst, sjalusi samtidig som han har et ekstrem oppmerksomhetsbehov. Dette betyr at det blir veldig mye plass til Odin og veldig liten plass til Ruska, Pappas "lille" katt.
For tiden er derimot Odin på ferie hos Farmor noe som gir Ruska mulighet til å boltre seg fritt rundt som hun selv vil. Vanligvis må hun snike seg inntil husveggene for at Odin ikke skal prøve å lage barn med henne (tror ikke han helt har skjønt raseforskjellen) og det reduserer mobiliteten hennes betraktelig. Hun oppholder seg derfor mest inne i skap og oppå hyller, men i går spankulerte hun bekymringsløst frem og tilbake etter eget behov.

Selv syns jeg at stemningen blir litt bedre uten masingen til Odin. Han gjør jo så mye ut av seg sjæl. Løper hele tiden inn og ut av huset eller etter halen sin, bråker ved å tygge på et bein, sleiker seg heftig på ballene og er generelt bare bråkete. I tillegg har det vært ekstra slitsomt å sove der fordi døra til soverommet må hele tiden være lukket. Er den oppe om natta så sniker han seg opp i senga mens jeg sover og hvis døra står oppe på dagen så bruker han dyna mi som Barbara dukke. Har du noen gang slengt deg ned i seng full av bikkjesperm? Det er jævlig, jævlig, ekkelt.

I går skulle jeg heldigvis få slippe slike ekkelheter siden Odin var borte.
Ruska er kjent for å bli litt vel needy og siklete på natta, men som oftest er det jo bare koselig. 
 I natt var intet unntak. Ruska har for det meste sovet i armkroken min med dertil kos og det hele var i grunn ganske så hyggelig. Veldig hyggelig frem til jeg satte meg på sengekanten og kikket ned. Blod. Ikke de største mengdene, men nok til at følgende tanke dukket opp: "Hva faen?!".
Jeg trodde først at Tante Rød hadde kommet på besøk, men siden alt blodet var på føttene og i fotenden av senga virket det ganske så usannsynlig. Ble jo selvfølgelg litt bekymret for at jeg hadde klart å utvikle en ny type menstruasjon som kom ut mellom tærne. Så hvor i pokker kom blodet fra da?
Jeg hadde jo ikke skadet meg og Ruska hadde heller ik.... Å faen. Ruska.
På dette tidspunktet satt katta satt midt på gulvet og slikket seg på potene. Killer Cat.
Dagen i forveien hadde hun kommet drassende inn med en halvdød mus. Jeg stengte både henne og musa inne på badet så naturen kunne gå sin gang før jeg så kastet den livløse musekroppen ut i skogen... Ruska spiser jo vanligvis bare tørre knotter til mat, så musa jeg kastet fra verandaen var jo sikkert reine gourmetmåltidet i forhold... Så enten hentet hun jaktbyttet sitt tilbake og valgte å fortære dette i senga mi som straff for at jeg prøvde å kvitte meg med det, eller så fanget hun mus nummer to og fortærte den i senga mi som straff for at jeg kastet mus nummer en. Uansett så var det jævlig ekkelt å våkne opp i museblod. Tror jeg brukte opp en hel flaske antibac i dusjen...

Ruska, kan du gi faen i å spise maten din meg?



Scratch

Her om dagen skrøt jeg litt til en kollega over hvor god økonomien min er for tiden.
Det er ikke helt uten grunn at den har blitt slik. Fra å gå på en real smell i sommer med alle utgiftene rundt det å bo på hotell under vannlekkasjen har høsten vært langt bedre.
Først og fremst så hjalp det jo at forsikringsselskapet betalte tilbake det meste av utleggene våre.
Disse brukte vi på nye stuemøbler fra IKEA da vi sårt trengte å bytte ut de gamle Lack-hyllene.
Resultatet ble en meget vakker seksjon fra Liatorp, hvor vi foreløpig bare har noen blomster, bøker og en luftfrisker. Resten av innholdet må nesten komme over tid for ingen av oss gidder å bruke penger på unødvendig pjatt bare for å fylle opp plassen i hyllene. Dessuten er jula like rundt hjørnet og man sitter jo alltid igjen med en hel masse stæsj etter den feiringen, så hva er vitsen med å kaste bort penger på det selv?

Bare det at man tenker nøye gjennom kjøpene sine kan gjøre store utslag på økonomien,
for hvor mye av den dritten man handler trenger man egentlig? Mye av det handlet jeg jo bare fordi det var såå søtt eller bare sååå billig... Men masse billig dritt ender bare opp som en svær klump med dyr dritt. Etter at jeg la fra meg den idiotiske shoppinguvanen har ikke bare økonomien blitt bedre, men også forholdet til ting og eiendeler. Jeg handler heller en dyr ting som jeg virkelig vil ha (helst med rabatt og avslag...) enn å ha en masse småting bare for å ha de. Det har gjort både økonomien, sinnet og ikke minst leiligheten en god del ryddigere. Avstanden fra ting og avstanden fra å shoppe stæsj har også hjulpet enormt i matbutikken. Tidligere år så handlet jeg en hel masse fordi det var "kjekt å ha".
Det er selvfølgelig aldri kjekt å ha en hel masse potetgull og godsaker i skapet når man prøver å gå ned i vekt. Nå går jeg inn på butikken, bort til den hylla som har varen jeg trenger og deretter rett i kassa.
Det har dessverre ikke gjort det store for vekta mi. Ennå. Men det (og kjøttkuttet) har gjort handleturene i matbutikken betydelig billigere.

I tillegg hadde jeg nylig bursdag og ble i den sammenheng "belønnet" med en tusenlapp for hvert år jeg har levd... Det ble dobbel straff for giveren det, ikke bare har vedkommende måtte holde ut med meg i 30 år, men det kostet jaggu tredve tusen i tillegg. Stakkars, jeg er jo ikke verdt et rødt øre.
Det er litt vemodig å ta i mot slike summer når man føler at man lopper den andre parten, men heldigvis eier jeg ikke noe skam.

Når man føler seg såpass flink med penger og i tillegg får litt ekstra drahjelp, så økonomien ganske så lovende ut. Penger på brukskonto, penger på sparekonto og alle foreløpige behov og ønsker dekket.
Går jo ikke an å få det noe bedre!
Så hva gjør man da?

Jo, man setter seg inn i den splitter nye bilen, kjører inn ei trang bakgate i Drammen sentrum med parkerte biler på en side og en idiot i møte (som strengt tatt skulle holdt seg til den andre siden). Resultat: Noen flotte striper på høyre side av bilen med en femsifret prislapp på...
Har jeg nevnt noe om at det er farlig for meg å tenke positivt?
Snart på tide at begynner å høre på mine egne råd...

Det verste med hele saken er derimot ikke pengene, stuket og den ødelagte bilen og stoltheten min, men at det også gikk utover en uskyldig part. Bilen jeg skrapte borti sto nemlig stille og det var ingen eier i sikte. Jeg prøvde å ringe en venn for hjelp, men fikk beskjed om å stikke. Det var selvfølgelig helt uaktuelt. Så jeg måtte finne frem penn og papir for å legge igjen en beskjed. Skrev opp reg.nr mitt samt telefonnummeret (og en liten beklagelse...) samt hvilket forsikringsselskap jeg hadde. Prøvde å ringe IF for å få polisenummeret, men man må jo faen meg trykke seg gjennom x-antall telefonsvarere bare for å få beskjed om at alle deres kundebehandlere er opptatt. Jeg ga opp, festet lappen under vindusviskeren og kjørte deretter 300m lenger bort for å parkere selv. Da kom jeg på at jeg hadde jo verken bilde av den andre skaden, ei reg. nummeret på bilen, så jeg gikk tilbake og da var den borte! Har ikke fått så mye som en telefon eller en sms siden så nå er jeg litt bekymret for at vedkommende ikke har sett lappen. Er jeg ekstra heldig så var ikke skaden så ille som jeg først antok, men med referanse til avsnittet over så skal jeg ikke tenke så forbanna positivt....

 



Monthly Status - October 2014

(Rapporten fra September

- No Junk/ Lite mat generelt/ Lage mat 
Jeg har gått opp i løpet av den siste måneden.... Skylder på all feiringen...
 Så føler meg ganske feit og deprimert om dagen.
Er egentlig ikke stort mer å si om den saken.

Men nå er kjøkkenet endelig funksjonelt igjen og tidligere denne uken gikk jeg til innkjøp av en stavmikser, så da blir det mye gode supper fremover. Det kan jo være litt slankende...


Denne nattmunchien var ikke spesielt sunn. 
Pasta i fløtesaus med mozzarella og basilikum salat...
Men den var jævlig god.



 - Fikse Håret
Har fortsatt den hårfargen stående...
Fikk litt penger til bursdagen min så jeg vurderer å bestille en time hos frisøren.
Eller ikke.


Under oppussingen rotet jeg stadig vekk hårbørsten.
På dette bildet levde håret sitt eget liv etter å ha ligget urørt av en børste i nærmere to uker. Da leiligheten ble ryddet i helga dukket det opp hele tre hårbørster og en kam... Dette var forøvrig 30 års trynet mitt... Det er selvfølgelig redigert  slik at ansiktet ser mest mulig rynkefritt ut. 

- Sminke
Akkurat kjøpt ny mascara på Lush. Gleder meg til å se hvordan den funker...
Har ingen høye forhåpninger. Vippene mine er like vanskelige å holde styr på som håret...
De blir i alle fall aldri seende like ut...
De siste dagene har jeg forøvrig vært nødt til å sminke meg etter en heftig spyrunde i helgen. Det å brekke seg gjør til at utallige blodkar sprekker i ansiktet mitt og resultatet er tonnevis av røde prikker... Så ut som jeg hadde trynet fullt av ebola.

 - Klær
Som bursdagsgave til meg selv kjøpte jeg nye Converse sko på Ellos. De er blå og matcher haibuksa jeg fikk av Erico. Kjøpte også en militærgrønn parkas som er god og varm. Perfekt nå som gradene synker i rekordfart...  Fikk de for et par dager siden og er meget fornøyd.. Det passet...!  Er ikke mentalt klar for noe prøverom akkurat nå så bestilte det på nettet... Og siden både sko og jakke passet tok jeg nok en råsjans i dag og bestilte en haug av jeans... Opplever sikkert en ny depresjon når de ankommer og jeg finner ut at de ikke passer...


Old & New

  - Stå opp 
Det har faktisk blitt litt ebdre etter at vi fikk bad. Ikke bare fordi jeg kan tisse med en gang behovet melder seg, men vi har også fått VAREMKABLER. Det er herlig å kunne stå opp og være på badet uten å fryse ihjel... Hendte ofte at jeg krøp tilbake under dyna...

Men jeg har gått til innkjøp av tidenes feteste vekkerklokke! 
Bortsett fra at jeg ikke får alarmen til å fungere... På en annen side er det ganske greit...
Erico er ikke spesielt fan av verken Doctor Who eller Daleks så han har truet med å knuse klokka hvis jeg lar den slumre så mye som en eneste gang...


EXTERMINATE!!

- Trening 
Huff.

- Frimerker
Ennå mer huff.

- Rydding 
Fikk ryddet og vasket ned leiligheten i helga. Det var utrolig digg. I løpet av de neste ukene skal vi kjøpe nytt skrivebord til Erico og seksjon til å ha i stua. Snart ser det jo nesten ut som et ordenltig hjem.

 - Bloggingen 
Jeg har null inspirasjon når det kommer til å skrive både blogg og bok.
Erico har en del store malejobber fremover som betyr at det blir mer alenetid på meg. Kan jo håpe at det komme noe produktivt ut av det. Men jeg tviler. Mest sannsynlig kommer jeg til å drikke masse øl og se TV-serier på HBO.

 - Familie og venner
...

- Hyggelig
Forrige måned så lurte jeg på om folk ble skremt av mitt blide åsyn. Dette ble bekreftet da jeg gikk forbi et speil samtidig som jeg lo. Var som å se Jabba the Hutt på ecstacy.

Kollegaene mine vattet forøvrig opp med kake og blomst i forkant av 30-års dagen min og sjefen innledet talen med "til den blide og...". Han kommer ikke lenger før hele bordet lo, undertegnede inkludert.

 

#nemi #instagram #converse #dalek #doctorwho

18. Something We Don't Know About You.

18. Something We Don't Know About You.

Det kjipe med denne oppgave er at jeg ikke kan komme på noe som ikke har blitt nevnt her før. Det suger. Hele livet mitt ligger på internett liksom.
Eller jo... Det er en ting. Flere ting faktisk. Men det sier jeg ikke til dere.

 



17. In Your Bag

17. In your bag



Ikke stort å skryte av...
For tiden prøver jeg å kombinere to jobber (selv om jeg bare tar meg tid til å gjøre den ene...)
så jeg drar alltid rundt på en pc. Sminkepungen ligger der i tilfelle jeg får lyst til å pynte ansiktet
(noe som skjer svært, svært sjelden). Og lommeboka er jo kjekk å ha. For tiden går det i mye cash siden jeg har rota bort bankkortet mitt og venter på nytt... Ellers kan man finne andre nødvendigheter i sekken som sladreblader og tamponger.

Gothenburg

I helgen opplevde jeg å gå inn en ny form for krise: Midltivskrisa.
Alderen min har gått fra ung, dum og uskyldig til gammel og antatt voksen.
Tyveårene er over. Jeg har blitt tredve.
Det er egentlig ikke et spesielt skummelt tall, om man skal høre på de fleste som allerede har passert det, men igjen... De fleste som har passert det har også oppnådd noe. Jeg er fortsatt like uviten om min egen fremtid som det jeg var på ungdomsskolen. De tankene har jeg alltid spart til "den dagen jeg blir voksen og vet hva jeg vil". Vel. Jeg er voksen nå og jeg aner ikke hva jeg vil.

For å lette litt på krisa hadde jeg i forkant bestemt meg for å rømme byen. Ikke at det var så mye å rømme i fra, men mine elendige vedlikeholdstalenter når det kommer til vennskap gjorde at det bare var nok en sorg å ta med seg inn i 30-årene. Initiativet. Det er bare helt for jævlig dårlig. Både når det gjelder mitt forhold til andre og ikke minst meg selv. Det har skjedd et psykisk og fysisk forfall her som jeg foreløpig bare har vært litt deppa over. Det jeg opplever nå er fullstendig panikk.

Heldigvis har jeg en samboer som kjenner lusa på gangen (dvs. han ser panikken som brer seg i øya mine) og tok handling. I håp om å minimere eventuelle sammenbrudd fjernet han meg så langt vekk fra hverdagen som overhode mulig. En jævlig god tanke, men selv ikke det kom uten noen komplikasjoner. Jeg hater kanskje hva komfortsonen min gjør med meg, men jeg hater også å bli tatt vekk i fra den. Selv om jeg er like mye skyld i den brutale separasjonen. Det var tross alt jeg som sa at det var greit å reise bort og det var jeg som ikke ville vite noe om hvor vi skulle. Dette førte jo selvfølgelig til en del stress for mitt vedkommende. Jeg hadde på forhånd gitt Erico en liste over aktiviteter som jeg absolutt ikke ville ha noe av. Roadtrip, båttur og brevandring var blandt disse. Så da han hentet meg på jobb fredag og turen gikk over svenskegrensa og fortsatte gjennom utallige mil kjedelig, svensk skog sank humøret mitt betraktelig. Mest av alt var jeg bekymret for at gutten hadde rotet med listene og jeg så for meg en ti timers kjøretur med videre båtreise til et dødskjedelig naturområde. Til å ikke ville feire 30 års dagen min var jeg fryktelig forbanna over tanken på at dagen skulle feires på en måte som ikke passet meg.
Så da Erico svingte inn på kaia i Göteborg var det like før jeg eksploderte. Jeg var sikker på at gutten skulle sette meg på en båt til Danmark med videre fjellklatring og naturopplevelser der 
(tenker skikkelig rasjonelt når jeg er sint...).

Vi skulle selvfølgelig ikke på noen båt.
Isteden geleidet Erico meg inn på Riverton hotell like ved og videre opp i toppetasjen hvor vi hadde en suite (for et sleazy ord) med nydelig utsikt over havna i Göteborg (brakte tilbake minner om Gamle-Drammen). Selv ikke da klarte jeg å senke skuldrene. Det måtte en varm dusj, kosing i morgenkåpe og en øl til før jeg var på nogenlunde track. Da var det på tide med litt middag og vi tok en kveldsvandring i Göteborgs gater. For en übernydelig liten by! Siden vi ikke kom oss ut av hotellrommet før i 10-tiden var det meste av matservering på vei til å stenge, bortsett fra en koselig liten kjellerrestaurant som het "Dubbel Dubbel". De var visst oppe fra "17-Sent". Til vår stor glede viste det seg også at det var en skikkelig kinarestaurant, ikke av typen hvor lokalet er overdekorert av drager og alt som kommer ut av kjøkkenet er druknet i sweet'n'sour. Her fikk vi servert friterte krabber, diverse tang og tare, fisk, kjøtt (den fikk Erico for seg selv...), sopp og en rett vi har ønsket å prøve siden vi begynte å se på "The Big Bang Theory": Dumplings! Det var skikkelig snacksy. Spesielt, men snacksy.



Dagen etter tok vi nok en vandring rundt i Göteborgs gater, da for å shoppe og jeg skulle få lov til å velge ut et par ting som gave (som om turen i seg selv ikke var nok!). Endte opp med noen fine bilder til å ha på kjøkkenet (med positive visdomsord. Er fortsatt i sjokk over det valget.),
en bukse med haimotiv og en morsom lue samt noen übersøte nøkkelringer.
Lua ville Erico kjøpe til meg siden han syntes den var kjempesøt. Jeg så meg ikke i speilet og gikk blindt etter hans obersvasjon. Og han tok ikke feil. Lua i seg selv er kjempesøt:



Harelue kombinert med skjerf OG votter! Genialt for den kommende vinteren.... Problemet dukket først opp da jeg kom tilbake på hotellet og tok diverse selfies... I mitt hode tenkte jeg kun på dette som en lue med ører, men fra diverse andre vinkler kan den fort gå under kategorien dyrekostyme. Og jeg er livredd mennesker i dyrekostyme. Skrekken fikk jeg av dette bildet her:



Så nå er jeg livredd min egen lue.
Ikke at det skal hindre meg fra å bruke den i vinter,
jeg må bare holde meg unna speil og det gjør jeg jo allerede.

Jeg er forøvrig også veldig redd for haibuksa mi:

Ikke fordi den egentlig er sånn veldig skummel (selv om jeg er livredd hai), men den er så kul at jeg er redd for at den skal bli ødelagt... En av de beste gavene jeg har fått av Erico! Selv syntes jeg den var ganske dyr og ville ikke at han skulle bruke så mye penger, men nå er jeg veldig glad han overtalte meg.

Etter den iherdige shoppingen satte vi oss diverse kafeer og drakk både brus og litt øl før vi ruslet tilbake til hotellet hvor jeg måtte ha et par timer avslapping. Med oss på turen hadde vi nemlig Tante Rød og hun er ei bitter fitte av ei dame som brakte med seg både smerte og frustrasjon. Etter et par timer beveget vi oss opp i restauranten på toppen av hotellet, View, men det ble ikke helt den koselige kvelden som vi hadde sett for oss. Jeg var i følelsesmessig ubalanse (burde aldri ha sett "My Sister's Keeper"... Snørr og tårer rant konsekvent gjennom hele filmen... Erico syntes det var søtt at jeg viste så mye følelser mens jeg iherdig prøvde å forklare ham at det var PMS'en sin skyld. Senere angret han selvfølgelig på den følelsesmessige utblåsningen, jeg var jo ustabil resten av kvelden...) og i konstant frykt for å blø ut både kjole og stol, men vi fikk presset i oss en nydelig middag (fikk en vegetarisk risotto rett) etterfulgt av en fancy drink kalt "Summer Chill". Den hadde alkohol, bringebær og chili som ingredienser. En av de bedre drinkene jeg har smakt (ikke at det skal så mye til....
Går som regel bare i vin, øl eller whiskey her...).



Overraskende nok brukte vi lenger tid på denne restauranten enn det vi pleier til tross for at zena var på krigsstien mesteparten av tiden. Det kan man vel takke en meget rolig og avbalansert Erico for...
Gutten skal ha for at han klarer å holde seg i skinnet når jeg blir fullstendig irrasjonell og vanskelig. Så derfor brukte vi resten av kvelden på zenas favorittgjøremål: Avslapping.

Dagen etter sto vi opp og nøt de siste timene med toalett og dusj.
Badet vårt pusses opp hjemme så det å kunne gå på do akkurat når behovet meldte seg ga oss begge en ubeskrivelig frihet (bortsett fra at døren inn til toalettet var laget av glass. Anbefaler ikke det rommet for nyforelskede par som ennå ikke har luktet på hverandres fis..). Borettslaget hjemme har satt ned noeen provisoriske dusjer og toaletter i kjelleren, men det er ikke særlig stas å ta heis ned sju etasjer for å sette seg på en møkkete dass. Ei det å bruke den møkkete dusjen der, så det å kunne vaske seg OG føle seg ren samtidig var en sann glede. Har følt meg skitten i ukesvis.

Oppsummert så ble det en vellykket feiring selv om jeg ikke vill efire noe som helst. Gavene var flotte, maten var kjempegod og selskapet var upåklagelig. Jeg er ganske heldig som har en så god kjæreste. Å bli påminnet om det var nok den beste gaven av de alle.

<3

#gøteborg #bursdag #riverton #view #dubbeldubbel #tshirtshop #kawaii

Riis Bilglass

Da har Erico ferdigstilt nok et kunstverk i Drammen by.
Denne gangen som reklame for Riis Bilglass ved Kiwi på Brakerøya. Morsomt å se at alle tilbakemeldingene utelukkende er positive (har bare lest en negativ kommentar...) når det kommer til å kombinere kunst og reklame. Det gjør jo litt mer enn kjedelige billboards!



#drammen #riisbilglass #eazycustoms

Hold Pusten

Her om dagen var jeg på yoga igjen og lærte fort ei lekse om
hvorfor det er så viktig å stresse ned i forkant og senke pulsen.

Timen er 15:30 hver tirsdag, et jævlig ugunstig tidspunkt når man:

-Vanligvis kommer for sent på jobb og pleier derfor å jobbe frem til 17:00.
- Folk bruker generelt mandagen til å hente seg inn, så tirsdager pleier å være en veldig hektisk dag med mye bestillinger og opprydding i tidligere rot.
- Folk elsker å ha møter på tirsdager.
- Det tar ca 15 min å kjøre fra jobben til yogaen.
- Man trenger minst 15 minutter på å senke pulsen.

Tirsdagen som var kom jeg meg på jobb i forsvarlig tid og jobbet som en helt for å få unna det verste. Siden bankkortet mitt er borte så hadde jeg tatt med meg sparebøssa for å ha småpenger til parkering, plassert yogamatta i bilen og tatt på meg behagelig klær bortsett fra på beina. Vi har en klespolicy her (takket være undertegnede) som sier at joggebukse ikke er et egnet arbeidsantrekk (noe jeg er fullstendig uenig i), så denne skulle jeg bytte til rett før yogatimen. Jeg ble selvfølgelig pissforbanna da jeg innså at joggebuksa fortsatt lå igjen på sengekanten hjemme...
Derfor måtte jeg reise ennå tidligere fra jobben, stresskjøre opp til Hillside og stresskjøre ned til byen igjen. Der møtte jeg på en jævlig vanskelig parkeringsautomat som ikke var særlig mottakelig når det kom til kronestykker. Og det lå bare kronestykker i sparebøssa mi... Da jeg endelig kom meg inn i bygget med yogatimen var jeg 2 minutter forsinket og opp trappa kjente jeg et annet pressende behov... Dagens inntak av kaffe og påsmurt baguett meldte sin ankomst...
Det var bare å ta turen innom toalettet...

Heseblesende kom jeg løpende inn i timen, fikk rulla ut matta, slengt meg ned og forventet en umiddelbar ro i kroppen... Instruktøren vår har en veldig myk og behagelig stemme og med denne fortalte hun oss at vi bare skulle ligge og slappe av mens vi lyttet til vår egen inn og utpust.
Problemet var at jeg hørte ikke min egen pust. Kvinnemennesket ved siden av meg drev nemlig å tok verdensrekord i pustelyder. Først minnet pustingen hennes meg om Erico rett før han går i dyp søvn og begynner å snorke skikkelig, og bare den påminnelsen alene fikk stressbarometeret mitt til å fyke i lufta. For det andre hadde hun en meget irriterende pipelyd i venstre nesebor.
Jeg ville bare storme ut derfra, men klarte å holde meg på matta. Det krevde alt for mye energi så kroppen fikk dessverre ikke justert seg inn slik den burde når man skal utføre yoga og jeg kjente at hver øvelse var ubehagelig å gjennomføre. Uten å ha riktig pust ble det bare tungt og distraherende. Det plager meg også at timen, som var langt hardere enn de foregående, ikke resulterte i en eneste støl og stiv muskel. I dag morges burde jeg teknisk sett ha våknet med et ønske om å dø, men jeg var overraskende kvikk så det er tydelig at kroppen ikke ga alt. Dette må forbedres til neste gang.
Da er planen å pakke bagen mandag kveld, komme seg fra jobben i tide på tirsdag og ha med en ørepropp i tilfelle man havner ved siden av noen som produserer en hel masse menneskelige lyder.
Jeg hadde håpet at yoga skulle sette meg inn en generelt mindre irriterende modus, men det er tydeligvis en del irritasjonsmomenter som må overkommes på selve yogakurset før den tid...

 


Things people do that upsets zena.

#yoga #pust #irritasjon

OL 2022

Noen ganger blir jeg så flau av å være nordmann.

Det har vært en hælvetes mye styr rundt søknaden for OL i Oslo 2022, og i går stemte Høyres stortingsgruppe nei til den store sportsbegivenheten. Pengene er selvfølgelig den største årsaken. Norge skal da faen meg ikke drive å betale for et storslagent sportsarrangement. Hvorfor skal vi? Vi møter jo bare opp og gjør reint bord i de fleste grenene uavhengig av hvor OL holdes.

Det er faen meg frekt at et av verdens rikeste land takker nei til et slikt arrangement som
år etter faens år ender opp som en jævla medaljeorgie for nordmenn. De fleste sier de ikke bryr seg, men enda så sitter over halve landet klistret til TV-skjermen, avisene dynges ned av OL-nyheter og kommentarfeltene går varme hver gang arrangementet er i gang.

"Vi har bedre ting å bruke pengene våre på".
Ja. Vi har det. Alle land har det. Forskjellen med Norge er at vi faktisk har råd til det.
Et Oslo-OL vil ikke sette økonomien vår tilbake til et 1800-tallet. Det vil få seg en jævla brist,
men det vil også være inntjeninger i f.eks hotell og restaurantbransjen. Og parkeringsselskapene.
De tjener vel grovt hver gang en by blir snudd på hodet og folk tror at slike arrangementer fritar dem fra å parkere på en ordentlig måte.

"Det blir så kaos i Oslo".
Det er alltid kaos i Oslo på vinterstid. Et OL vil selvfølgelig sette hele byen på hodet i et par måneder. Heldigvis er vi mennesker eksepsjonelt flinke til å tilpasse oss de mest jævligste situasjoner, så jeg tror det skal gå bra.

"Vi har ikke ressurser."
Jo, vi har ressurser. I en bitteliten periode vil ressursbruken bli flyttet til noe så døvt og lite givende som et sportsarrangement, og dette vil selvfølgelig gå utover vanlig drift i Norge. Obviously.

"Det blir for mye folk."
Begrepet "som sild i tønne" vil plutselig gi mening for de som befinner seg i Oslo. Det vil være trangt, varmt, svett og stressende. Men jeg antar at det ikke vil være unormalt mange folk inne i leiligheten din, så hvis du ikke liker folk så kan du jo alltids holde deg hjemme.  

OG SÅ?
Vi nordmenn reiser jo verden rundt på disse jævla arrangementene, ringer med de forbanna kubjellene, drekker oss dritings, roter, forsøpler og skriker mens vi ser medaljene renner inn hos utøverne våre. Men ikke faen om noen skal få lov til å gjøre det samme på norsk jord...!  Jeg er forbanna på Erna og den jævla arrogante, norske holdningen om at "bare fordi vi har penger så må vi ikke bruke dem på slikt tull". Da håper jeg de samme menneskene avstår fra å reise til OL i 2022, og at de samme menneskene ikke bruker en jævla krone av lønninga si på ufornuftig tull. Erna burde hvertfall avstå fra å dra dit.
Skal faen ikke se henne sitte i et VIP-område med kanapeer og champis.

 Nettrollene gratulerer Erna for et fornuftig valg og jeg blir ennå mer forbanna over at det neket av en statsminister blir glorofisert over å spare et par milliarder som hvert fall ikke kommer en jævla nordmann til gode, om det er det folk sitter å forventer. "Åh, nå kan vi bygge skoler." Feil.
"Åh, nå får vi bedre helseomsorg." Hvertfall feil.

Men det handler ikke om at vi nordmenn skal få det bedre.
For selv om pengene ikke går til trengende nordmenn, så har vi i allefall ikke gitt de til pampene i IOC.
Vi har i allefall ikke satt i gang utbyggingen av sårt trengende idrettsanlegg og vi slipper å gi de høyt aktede vinterutøverne våre muligheten til å ta OL-medalje på hjemmebane. Vi slipper å arrangere folkefest og vi slipper å se glade mennesker i festrus. Vi slipper å gi et næringslivet en økonomisk boost og vi slipper å reklamere for hovedstaden vår.

Heia Norge!

#OL #oslo #nordmenn #høyre #ernasolberg

O_O

I går publiserte VG en sak hvor x-antall eksperter fraråder folk fra å havne i "smileyfjeshælvete". Artikkelen er prakket med fullstendig logisk informasjon og de fleste ønsker nok å kategorisere artikkelen under "agurknytt". Det påstår i allefall de fleste i kommentarfeltet og jeg tenker litt sånn at jo flere som påstår dette (gjerne med en forklaring på hvor koselig eller fint det er med smiletegn tett etterfulgt av...smileytegn), jo viktigere var nettopp en slik artikkel.
Dessuten er det jo typisk at en hel haug av de menneskene som IKKE bruker for mye smileytegn og som IKKE er berørt av dette MÅ uttale seg om hvor DUM saken som ikke angår dem er.... Selvfølgelig er det fullstendig uinteressant informasjon om dette ikke er en problemstilling man er borti, men for de som fort kan sitte med nesa si gravd ned i tunge dokumenter eller er innblandet i lange mailkorrespondanser som inkluderer 40 forskjellige mennesker med 5 forskjellige nasjonaliteter så blir all form for smileybruk til tider uhyre slitsomt og irriterende. Og ikke minst forvirrende. Det er unødvendig i en slik sammenheng hvor det er viktig å være tydelig og gjøre seg forstått.

Jeg sender ganske mange mailer i løpet av en dag og man prøver i stor grad å holde det profesjonelt. Det betyr ikke at jeg ikke bruker smileys, for smiletegnet kommer fort opp når jeg takker enkelte underleverandører. Mot kunder brukes det aldri så fremt samme personen ikke har benyttet seg av det mot meg tidligere. Årsaken er enkel: Jeg har et lite overtak over leverandørene mine.
De skal yte en tjeneste mot meg og det skal mye til før man fornærmer en leverandør i slik grad at de nekter å levere varene. Det skal forsåvidt mye til for at man fornærmer en kunde med smileys slik at de nekter å handle av oss, men det er viktigere å fremstå som profesjonell ovenfor kunden enn leverandøren. Jeg gjør meg litt menneskelig mot leverandørene, det kan man egentlig ikke med kundene. Igjen, det avhenger av relasjonen.

Det er mye enklere å bruke smileys i privat setting fordi man kjenner personen man sender de til og man forventer at de kjenner en tilbake og skjønner derfor bruken. En av tidenes mest misforståtte tegn må jo være ";)". For noen så er det (jeg siterer bare fra kommentarfeltet i VG...) en helt naturlig avslutning på en setning (hva faen? Pleier du virkelig å blunke hver gang du er ferdig å med å si en setning i virkeligheten...?), for andre et litt mer lekent smil og så har man de som konsekvent tror at alle blunkefjes er et forsøk på flørting. Jeg er i siste kategori, ikke når det gjelder blunkefjes jeg får, men jeg er livredd for å bruke tegnet selv i fare for å bli misoppfattet. Det har skjedd og det er så sinnsykt kleint å måtte rette opp i feilen...  Også har man jo disse "men hvis de ikke legger ved smileys så vet jeg jo ikke hvilken sinnstilstand den andre personen er i!". Til disse har jeg egentlig ikke noe annet råd enn at de burde gå å legge seg og revurdere alle sine relasjoner om de er avhengige av smileys for å skjønne hvilken sinnstilstand vedkommende er i. Ta heller utgangspunktet i det som faktisk STÅR der...

Uansett... Poenget er: De fleste tror at smileys er så forbannet enkle å lese, mens det i virkeligheten finnes millionvis av måter å tolke disse tegnene på. Det spørs også litt i hva slags sammenheng de settes inn i. Det finnes jo x-antall bloggere som dytter de forbanna smiletegna inn i teksten i innleggene deres og selv om det er et smil som indikrere at de sikkert er kjempehappy så er bruken så fordummende at jeg ser for meg at de spiser mat med teskje og smekke. Bruk gjerne smileys for å underbygge en følelse i privat setting, men gi nå f... i å bruk det hvis du ønsker å fremstå delvis profesjonell eller gi inntrykk av at bloggen din er stappet med meningsfulle tekster (HAHAHAHA).

 

16. Out And About.

16. Out And About.

#blanes #spain #instagram

Monthly Status - September 2014

(Rapporten fra August

- No Junk/ Lite mat generelt/ Lage mat 
Trodde seriøst vekta kom til å stige i været i ferien, men den har holdt seg ved like. 
Mengdene mat var ikke så store, inntaket av brus og øl har vært relativ lav. Tror ikke jeg er egnet for fyllekuler i varmere strøk. Kroppen vil liksom ikke drikke... Den orker ikke. Men den kalde ølen jeg nøt på en mindre varme veranda da jeg kom hjem... Den var plutselig skikkelig digg. 

Ellers så er det ikke noe å juble over på matfronten. 
Siden badet pusses opp av har de stengt av vannet i hele leiligheten så det er ingen vits i å kokkelere... I går spiste jeg en McFish og jeg angrer fortsatt. Angrer ikke på Chili Cheesen da. Kommer aldri til å angre på å ha spist en chili cheese. Noen cravings er det lov å ha...

Sånn som sjokoladesvelene jeg fant i Spania:




 - Fikse Håret
Har ennå ikke farget håret...
Men pakka har vært med meg på Comfort Hotel, hjem til leiligheten og x-antall steder i Spania.

MEN! Da vi var på Rockabillyfestivalen i Calafell så prøvde jeg faktisk å fikse håret i noe som lignet en 50-talls stil. Det ble ikke helt vellykket da det viste seg at manken er litt for tynn til å styles...

- Sminke
Same old egentlig.
Under festivalen prøvde jeg faktisk å bruke leppestift, må være ti år siden sist...
Så fortsatt ut som en prostituert. Ansiktet mitt passer ikke helt til farger og påtegnet kliss siden det er en blanding av småjente og bulldog. Erico derimot ble heltent og ville lage bebis.

 - Klær
For tiden driver borettslaget å pusser opp alle baderommene noe som gjør at en god del arbeidere tråkker inn og ut av leiligheten vår i tide og utide. I dag morges var de på plass før undertegnede hadde kommet seg ut av senga og fikk meg til å føle meg som en fange i mitt eget hjem. Naken og nypult satt jeg på sengekanten da det gikk opp for meg at alle klærne mine lå ute i stua og jeg måtte tråkke over x-antall arbeidere for å komme til dem, så dørene til klesskapet ble åpnet i håp om å finne noe brukandes. På grunn av oppussingen er vi også uten vaskemaskin så jeg har omtrent ikke et eneste rent plagg igjen og før jeg dro på ferie ga jeg endelig vekk alt av klær i kategorien "for trangt, men jeg lever i trua". Bortsett fra en bukse. Denne buksa var jeg nødt til å dra frem i dag morges for å slippe å vise hele rompa mi til arbeidsteamet og overraskende nok så passet den... Og den buksa har ligget i skapet siden 2011...! Den er selvfølgelig litt trang og ikke like lett å sægge, men jeg fikk i hvertfall igjen knappen. Forrige gang jeg ga den et forsøk så var det et helt kontinent mellom knappen og hullet den skulle inn i.

Ellers så handle jeg planer om å handle klær på ferie, men alle spanjoler ser ut til å være størrelse XXXS, så jeg fant ikke en dritt. Rettere sagt: Det var umulig å finne noe i favorittbutikken min, Stradivarius. Masse fine klær, men ingen av de passet. Bah.
Fant et par sandaler i en skobutikk da. Kostet 15,- euro.



- Stå opp 
Blir aldri flink til å stå opp i tide. HATER å forlate Drømmeland.
Skjønner jeg må finne noe mer givende å gjøre på dagen. Evt. noe som skremmer meg opp av senga om morgenen. Problemet mitt er jo at jeg gir fullstendig F.A.E.N.

- Trening 
Her om dagen syklet jeg til og fra Sau.
Han bor 200 meter borti gata.
Ellers så kunne Moves appen min gratulere meg i morges. I går gikk jeg hele 238 skritt.
Såå... Trening... Går ganske dritt på den fronten.

Har begynt på yoga da.
Så får i det minste strukket ut kroppen en gang i uka.
Det trengs. Man bli ganske støl av å ligge på sofaen.



- Frimerker
Hæ?

- Rydding 
Vi er på plass i leiligheten, men alt står på hodet på grunn av badet. Det skal visst stå ferdig til den 17. oktober... Dessuten overhaler de fyringsanlegget så det er ISKALDT i hele blokka. Jeg fortrekker da å gjemme meg under dyna, skru av lyset og glemme rotet enn å tråkke rundt iskald og rydde.

 - Bloggingen 
Boka ligger litt på hold. Bloggen går sin trege gang.
Vet ikke om det er noen vits i å fortsette med noen av dem.
Bloggen er bare et torn i siden på de kjenner (bortsett fra noen ihugga fans.... Så de finnes! Yeay.), men samtidig så gjør det meg også litt bitter at det skal legges lokk på min negativitet . For den kommer fortsatt til å være der selv om jeg ikke skriver om dem. Og jeg har i grunn ikke troen på at det hjelper å undertrykke den heller. Det som kan hjelpe er å faktisk få noe feedback på de skribleriene som ikke er av negativ art slik at man ble mer inspirert til å fortsette slik skriving. Bare sånn til info, Erico. 

Boken blir nok et sånt evighetsprosjekt.



 - Familie og venner
Jeg er i en prosess hvor jeg prøver litt hardere,
men timeplanen er ikke helt på min side.
Problemet er vel egentlig planleggingen...

- Hyggelig
Tror jeg ser veldig skummel ut når jeg prøver å være hyggelig.
Folk virker i allefall veldig skremt.

 
Vel... Var hyggelig nok til å kjøpe denne gaven til Jensi da vi var i Spania.
'Nough Said.

#instagram #spania #ferie #dokyo

UGANGPROSJEKTET

Shit! Jeg har helt glemt å poste bildene fra kunstprosjektet til Erico!
Prisen som årets verste kjæreste kommer atter en gang min vei.

Liten samling av et knippe kunstverk som ble produsert under UGANGPROSJEKTET
i Drammen 21-24 August 2014.


Lex, Grønland.


Thomas Stønjum, Grønland.


Kari Elisabeth Haug in action på Grønland, "New Energy".


Kerstin Birkheim, "Global Warming"
(kan også gå under "Pingvinene på broen").


Ronny Bank, Grønland.
 


Merk, STS, undergangen på Grønland.


Undergangen på Grønland. Tenk så koselig det må være å gå tur her nå!



Hovedattraksjonen: Nederlandske Telmo og Miel.
Ved politistasjonen på Grønland.

 
Stencilart av Thomas Stønjum, Parkscenen.


Kid, undergangen mellom Drammen Museum og Globusgården.
Var tre stykker til osm malte her, men hvorfor jeg ikke har bilde av de...
Det er et mysterium...

Har heller ikke bilder av undergangen til Erico og Halvor, Emil og SinnSykShit eller Simon Skavik.
Men det gjør ikke noe, bare klikk HER så kan dere se alle kunstverkene!

#ugangprosjektet #drammen #graffiti #kunst

15. Yellow.

15. Yellow.

Look at the stars,
Look how they shine for you,
And everything you do,
Yeah, they were all yellow.

I came along,
I wrote a song for you,
And all the things you do,
And it was called "Yellow".

So then I took my turn,
Oh what a thing to have done,
And it was all yellow.

Your skin,
Oh yeah your skin and bones,
Turn into
Something beautiful,
You know,
You know I love you so,
You know I love you so.

I swam across,
I jumped across for you,
Oh what a thing to do.
'Cause you were all yellow,

I drew a line,
I drew a line for you,
Oh what a thing to do,
And it was all yellow.

Your skin,
Oh yeah your skin and bones,
Turn into
Something beautiful,
And you know,
For you I'd bleed myself dry,
For you I'd bleed myself dry.

It's true,
Look how they shine for you,
Look how they shine for you,
Look how they shine for,
Look how they shine for you,
Look how they shine for you,
Look how they shine.

Look at the stars,
Look how they shine for you,
And all the things that you do.


#edderkopp #st1 #coldplay

Gullkorn Part 7

 


Noen ganger dukker de store spørsmålene opp på jobben.

 


Vi liker det!


 

 
Autocorrect er no dritt!

 

 
Evig optimistiske Erico syns stalking er helt fantastisk.
Creepy, men fantastisk...

 

Søstre med fabulous humor.


 

 

#tappedout #viber #instagram #jobb #facebook

Tjukkebollefeita og Pipestilken

Kaster meg på trenden over sinnabloggere som kjefter på fitnessinstruktør Helle Bornstein som i innlegget "Så feit du er, har du gått opp i vekt?" på bloggen sin stiller spørsmål til hvorfor man bare får lov til å kritisere og slenge kommentarer om vekta til tynne folk mens de tjukke og overvektige tydeligvis får gå rundt å mufle sjokolade etter deres eget velbehag uten at noen påpeker dette ovenfor dem. "Hvis vi skal blande oss inn i vekten og helsen til de slanke uten å ha blitt oppfordret til det, bør vi blande oss like mye inn i vekten til de overvektige og feite og de med for mye magefett. Bor vi ikke i et likestilt land med ytringsfrihet?"

Og hvor har så denne damen befunnet seg siden hun spratt ut av vaginaen til mammaen sin? Tror hun virkelig at alle som er overvektige eller som har et par kilo ekstra på kroppen enn hva samfunnet syns er sosialt akseptabelt aldri  får høre dette? Hvor TJUKK i hodet er egentlig denne dama?

Jeg har stått på begge sider av streken.

Som 18-åring veide jeg 45 kilo, noe som helt klart var alt for lite.
Når man er såpass tynn så får man selvfølgelig høre det. At man har spiseforstyrrelser eller at man er et amfetaminvrak, beskyldningene kunne hagle over hodet på meg, men det gjorde jaggu rosen og. Selv har jeg aldri klart å ta til meg de positive tilbakemeldingene, men jeg fikk ofte høre at kroppen var fin, både fra kjente og ukjente.

De siste fire årene har vekta økt ettersom selvtilliten har gått ned.
På mitt verste viste vekta 80 kg og jeg kan love at det ikke kom noen positive ord min vei da. Nå er jo ikke akkurat jeg kjent for å være det hyggeligste mennesket på planeten, noe jeg tror har hindret meg fra å høre de verste kommentarene fra nærmeste omkrets, det er verre med de man ikke har møtt på en stund. Spesielt de som tror at vektøkningen skyldes barn. Har man lagt på seg som gravid så er det hvertfall ok å nevne det for barn er jo så kos! Som om det betyr en dritt når man står å griner over sitt eget speilbilde... Og det blir i grunn bare verre når man ikke har barn en gang...

Klesstilen min har alltid vært av det shabby slaget, jeg fikk faktisk en god del skryt av den før, men når man legger på seg så er man plutselig lat (det har jeg jo alltid vært). Jeg har faktisk ikke gjort noe særlig endringer i måten å shoppe på (bortsett fra at jeg griner mer i prøverommet), men de få gangene jeg har vært ute på byen så får jeg høre hvor stygg klesstilen min er (og ikke minst hvor stygg og lite flatterende den er). Jeg prøver visst ikke hardt nok å være den beste versjonen av meg selv. Og det var ingen som sa slike ting til meg da jeg var tynn. Da kunne folk sitte å skryte av hvor flink jeg måtte være til å spise sunt eller trene, men jeg gjorde jo ingen av delene. Vekta var et resultat av gode gener og jeg gjorde absolutt ingenting for å holde den slik.

Det var jo selvfølgelig enorme mengder mat og lite mosjon (samt en personlig krise eller tre)
som var årsaken til at vekta gikk såpass mye opp som det den gjorde. Det var helt og holdent min egen skyld. Jeg tar ansvar og jeg har tatt grep. Dessverre så ser ikke kroppen bra nok ut til at jeg kan kaste meg inn i diskusjoner om sunt kosthold uten at det blir stille rundt bordet.
Jeg vet jo absolutt ikke hva jeg snakker om slik jeg ser ut.

Det er faen meg helt horribelt at denne fintenessinstruktøren mener at mageflesket mitt skal
være åpen for diskusjon i plenum. At jeg skal faktisk godta at ukjente mennesker stopper meg på gata for å fortelle meg at jeg kanskje burde begynne å jogge eller spise en salat fordi et eller annet mehe fortalte henne at hun ser ut som en strek. Det er jævlig kjipt med folk som pirker på den tynne kroppen hennes, det har de absolutt ingen rett til å gjøre, greia er vel den at hun burde be folk om å la være å henge seg opp i kroppen til andre, men neida... Skal hun få høre det, så skal jaggu andre få høre det og. Hun får det til å høres ut som at tjukke folk er fullstendig helliggjort og urørlige fordi ingen slenger ut av seg sannheten hver gang de ser en som er større en seg selv, mest sannsynlig kommer dette av at folk flest har vett nok i hodet til å skjønne at det er sårende.

Det er helt greit at Bornstein ønsker et mindre midjemål på den gjennomsnittelige nordmannen,
mange av oss er i faresonen for sykdommer og annen dritt som resultat av dårlig kosthold. Jeg unnskylder ikke den dårlige livsstilen og jeg mener heller ikke at tynne folk skal tåle å høre dritt oftere siden mengden med ros burde veie opp for det negative. Det er ikke greit å kalle den tynne venninna si for "skinny bitch" eller den magre gutten i klassen for "stilken". Disse kallenavnene er like sårende som "feita", "bolla" og "tjukkas". Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor vi må bry oss så jævlig om hvordan andre ser ut. Hvorfor hun oppmuntrer folk til å gå å pirke på hverandres utseende og får det til å høres ut som om hun strekker ut en hjelpende hånd. Så lenge man er "ærlig og viser empati" så er det jo ikke noe problem om man snakker nedsettende om kroppen til en annen person. Litt sånn som den fine SMS'en jeg fikk fra en tidligere venninne en fredagskveld: "Jeg syns du er veldig fin." Og to sekunder etter tikket SMS nummer to inn: "Men du har veldig mye fett rundt magen.". Det er ikke det jævligste jeg har hørt, men det var som å få et slag i magen som fikk fettet mitt til å disse i timesvis. Hva faen var poenget?

14. Time

14. Time.


Fant igjen dette bildet av han Bestefar for en liten stund siden.
Jeg var bare 4 år da han gikk bort. Vi fikk ikke nok tid sammen.


Hello Blanes!

Natt til torsdag 04/09 måtte vi karre oss ut av senga (teknisk sett sofaen) halv fire på morningen for å rekke et tidlig fly fra Torp med retning Spania. 6 dager skulle tilbringes i Pappas leilighet i Blanes og siden jeg tidligere i år bare har hatt en uke ferie og noen langhelger med fri, var denne ferieturen svært så etterlengtet.

På en måte gruet jeg meg litt og. Vi har jo ikke hatt noe hjem siden 01/07 pga vannlekkasjen og jeg var redd for at nervene mine ikke helt ville takle å sitte oppå et menneske i en uke til, selv ikke under varmere og roligere forhold, men nok en gang tok den indre pessimisten i zena fullstendig feil.
Med en gang jeg satte føttene mine utenfor flyet på El Prat slo feriefølelsen (varmen) over meg, skuldrene senket seg og jeg var i et usedvanlig godt humør (Erico var like sjokkert som meg).
Jeg var faktisk så rolig og bedagelig at vi droppet å dra rett til Blanes. Med en enorm trillekoffert (pakker alltid tre ganger mer enn det jeg trenger...) og fullpakket sekk så tok vi faktisk en pitstop innom Barcelona hvor vi trillet rundt ved Arc de Triomf et par timer før vi tok toget videre til Blanes.
Jeg må påpeke at humøret mitt var glimrende hele tiden.


Fant denne morsomme krabaten i en av bakgatene ved Arc de Triomf.
Elsker hvor fargerikt det er i den byen!

Vel fremme var det bare å legge fra seg koffertene og komme seg ut for å drikke Ericos favoritt: Sangria. Vi satte oss på en av våre faste restauranter, Mamma Mia, hvor vi koste oss til gjespen bredte seg og senga begynte å rope på oss.

Dagen etter våknet vi opp til grå skyer og en meget deprimerende værmelding.
Det ble spådd regn utover dagen, men så lenge temperaturen var varm og skyene bare var lysegrå begynte, overraskende nok, rastløsheten å melde seg inn i kropppen min. Om jeg ikke kunne sitte i solsteika på en strand eller på et utested så ville jeg i det minste finne på noe annet. Det er ikke så mange shoppingalternativer i Blanes samt at jeg ville spare pengene til shopping på Rockabillyfestivalen i Calafell, så da måtte vi finne på noe helt annet. I flere år har vi hørt prat om en botanisk hage i byen så vi bestemte oss for å benytte solmangelen på å vandre rundt å lete etter denne.

Vi regnet jo med å bruke en hel dag på å lete etter hagen som vi forøvrig også antok at kom til å være bittebitteliten. Vi tok feil på flere områder... Vi gikk litt bortover, litt mer oppover og bittelitt nedover...
Viste seg at den botaniske hagen lå omtrent rett bak leiligheten til Pappa...
Så selve letingen etter hagen var over på en fei og til vår glede så viste det seg at hagen ikke var av det aller minste slaget heller (vi forventet egentlig bare en liten grønn flekk med en busk...).
Vi trasket rundt der i timesvis. Under vår ferd fikk vi sett utallige tørre blomster (og noen freshe), drukket sangria (Erico overlever ikke i Spania uten) og bevist at det går an å bli skikkelig solbrent uten å være i direkte solskinn.


Liten statue av mannen bak den botaniske hagen,
Carl Faust.

 Kloke ord:
"Nature never did betray the heart that loved her."
William Wordsworth


Om jeg noen gang får meg en hage så vil jeg ha en slik... kran (?)


Synet fra en av utkikkspunktene var magisk.


Helt utrolig hva folk får seg til å tagge på altså.
Her har det altså gått utover en stakkars kaktus.


Dagen etter runden vår i den botaniske hagen sto sola høyt på himmelen igjen
og vi ble atter en gang minnet på hvorfor spanjoler er så sinnsykt trege: Varmen.
Det eneste fornuftige vi kunne gjøre retsen av helga var å ligge rett ut og svette. Og bli solbrent.
Erico fikk tatt seg noen avkjølinger i havet mens jeg derimot nektet å røre vannet takket være dette flagget her:


Maneter!!!
Kan banne på det var noen portugisiske krigsskip som prøvde å innvandere Spania.



Da helgen var over satte vi oss på toget inn til Barcelona for en liten malesession:


Ååååh så flinke vi eeeer...!

Vi skulle egentlig møte Halvor i Barcelona, men han og reisekompanjongen hadde bestemt seg for å dra på vinsmaking langt ute på bygda. Svikere. Møtte de i køen til Norwegian på El Prat på vei hjem så da fikk vi våre fem minutter med kjendisen. Atter en gang glemte jeg å ta en selfie...
Men sånn går det når man heller foretrekker å å oppleve opplevelsen enn å ta bilde av den.
Hver gang det dukker opp noe verdt å ta bilde av så bruker jeg for lang tid på å fikle med kamerater/telefonen. Resultat: Jeg går glipp av opplevelsen og får derfor heller ikke noe bilde (evt. et skikkelig dårlig et..). Det er en tap-tap situasjon for mitt vedkommende. Dessuten er jeg usikker på om jeg egentlig vil ha et bilde av Halvor. Har han jo på Instagram. Det holder egentlig.

Men... Takket være min manglende fotografiske side så består feriealbumet mitt stort sett av blurry og utydelige bilder. Når jeg først kommer på å ta bilder så sitter vi gjerne på en restaurant noe som har ført til at jeg har omtrent 421 bilder av Erico mens han spiser, drikker eller fikler med telefonen.
Jeg velger å ikke poste noen av disse her, men jeg kan bekrefte at de siste to dagene våre i Blanes var like fantastiske som de første.

#instagram #blanes #botanicalgarden #barcelona #graffiti #ferie #spania

13. Art

13. Art.

Lagde denne i bydelen Glories i Barcelona forrige uke.
Den har et enormt forbedringspotensiale, mye av det skyldes at jeg rett og slett ikke
gadd å legge sjela mi i den. Skylder på varmen... Fyllet er rotete (trodde jeg hadde for lite spray så jeg måtte dekke det jeg kunne uten å tenke noe videre kunsterisk på det. Viste seg at det bare var planleggingen min som var elendig... Og kreativiten.), skyggene og outline er ujevne (hadde ikke malt siden Tsjekkia så ble ganske sliten i hånda... Brukte for det meste standard dyser noe som gjorde hele greiene unødvendig slitsomt...) og final outlinen er jo fullstendig ubrukelig. Da hadde jeg virkelig gitt opp så jeg lagde bare noen antydninger rundt noen av bokstavene, men de ble dessverre alt for lyse. Også brukte jeg orange isteden for den smoothe lillafargen jeg hadde kjøpt spesifikt til det formålet... Men latskapen kicket inn igjen.  
Det positive derimot er at selve formen på bokstavene kommer seg. Det tok jo bare... 10 år...

 



#graffiti #instagram #barcelona #glories

Medi-Yoga

I går hadde jeg min første yoga time for å komme mer i harmoni med egen kropp og sjel,
og jeg fant virkelig ut noen nye ting om meg selv:

- Jeg er overraskende fleksibel (var. Jeg er ikke like fleksibel i dag).
- Koordinasjonen min er helt elendig (hvem skulle tro at det å gynge side til side
mens man puster i takt skulle være en skikkelig utfordring...).
- Lungene min har elendig kapasitet (overraskende at jeg egentlig lever).
- Musklene i kroppen min er skremmende dårlig.
- Kroppen min kan roe seg ned hvis jeg vil.
- Jeg klarer å holde en fis inne i over en time.

Siden jeg går på medisinsk yoga (på grunn av ryggen) så tok instruktøren det ganske med ro.
De fleste øvelsene ble utført mens vi satt eller lå på rygg. Det var veldig greit å begynne slik for jeg var i forkant redd for at instruktøren skulle prøve å få oss til å gjøre en del øvelser stående og det kunne blitt katastrofalt siden jeg ikke eier balanse. Oppbygging av balanse er og en av årsakene til hvorfor jeg har valgt å prøve yoga, men kombinert med fullstendig manglende koordinasjon så kan de stående øvelsene bli fatale. La oss håpe at jeg ikke skader noen andre enn meg selv...

Noe av det mest positive med dette kurset var nok det at ingen av de andre deltakerne var yogaeksperter. De er forholdsvis bedre trent enn det jeg er, men man slipper i allefall å føle seg utenfor der man kløner med å strekke ut armer og rotere underlivet mens man prøver å puste riktig. Jeg visste faktisk ikke at det fantes så mange ulike måter å puste på. I en av de første øvelsene så skulle vi ta dype åndedrag inn i lungene og slippe de sakte ut. Det gikk forsåvidt greit det, men så ble vi bedt om å puste med både mage og bryst og da datt jeg helt ut. Puster man ikke vanligvis med begge deler? Og hvis ikke, hva pleier jeg å puste med? Fant ut at jeg er like dårlig på all form for pusting og da er det kanskje ikke så rart ikke hodet mitt virker som det skal... Får sikkert ikke nok surstoff!

Totalt sett var jeg meget fornøyd over hele timen og gleder meg ekstremt til neste gang.
Det blir en stund til siden vi stikker til Spania i morgen, men siden Erico hadde privat yogalærer da han var i Tyrkia har han planer om å vise meg noen av disse stående bevegelsene han lærte seg mens vi er på stranda. Da er det mindre sjanse for at jeg kan skade meg... Men å få meg til å holde balansen i en hel masse sand blir nok den største utfordringen. Lukter at det eneste som kommer til å få noen trening på den stranda er magemusklene til Erico...


Stranda i Blanes <3

#yoga #blanes

 

12. From A Low Angle

 

12. From A Low Angle.

#ypsilon #bridge #drammen #instagram

"Need For Speed"

Det skal en del til for å lage imponerende bilfilmer i disse dager.
The Fast and the Furious-filmene brukte opp det meste av klisjeene, og for en sjanger som ikke har stort å spille på så blir det mye gjenbruk. "Need for Speed" var ikke spesielt annerledes,
og som de fleste andre bilfilmer så følger det med en syltynn historie som skal rettferdiggjøre at sjåføren kan kjøre som en gris og kræsje biler for millioner av kroner mens han stikker av med filmens babe. Det er tynt, men det kan fungere hvis samspillet mellom skuespillerne er godt nok og bilscenene fete som faen, men i "Need for Speed" har jeg problemer med hovedpersonen, Tobey Marshall,
sin troverdigheten. Årsaken er enkel: Jeg klarer ikke å se en voksen mann som skal kjøre bil for å beholde æren sin... Jeg ser en liten gangstergutt med rusproblemer og jeg tar meg selv i å fundere om Aaron Paul noensinne kommer til å klare å riste av seg "Breaking Bad"-stempelet.

**SPOILER ALERT**

Mye av det kan skyldes av at vi aldri får en skikkelig introduksjon og medfølelse for hovedpersonen.
Vi blir kastet inn i handlingen, antakelig for å skape en slags intensitet, men allerede etter to minutter så lukter man lunta. Bilfilmer må seriøst kutte ut å være så forbanna forutsigbare...
Sånn som det her:
Blakk bilkjører tar på seg oppdrag for å tjene litt ekstra cash... Bla bla... Blir lurt av en rik og kjent racerbilsjåfør som selvfølgelig er laaaaangt dårligere til å kjøre en filmens hovedperson...Bla bla...Tragisk dødsfall som følge av dette... Bla bla... Hovedpersonen i fengsel... Blaaa....Kommer deretter ut for å hevne dødsfallet i en av de største streetrace konkurransene... Skaffer seg en bil til millioner som han vraker før racet... Bla bla bla blaaa.... Får selvfølgelig deltatt i racet likevel...
Bla blaa... Vinner.... Bla bla bla... Irriterende enkelt plot
Manuset derimot tok noen interessante vendinger og kjemien mellom Paul og filmens hovedbabe, Imogen Poots, fungerer bra. Den er heldigvis ikke av den facepalm-typen som gjør at man vil rive ut sine egne øyner fordi både baben og racerbilsjåføren skal være så sexy og uimotståelige på hver sin kant at de sammen ender opp med en så klein sexscene at det nesten blir frastøtende å se på. Det var faktisk bemerkelsesverdig lite babescener i denne filmen (kom heller ingen sexscener). Denne bilfilmen hadde faktisk i stor grad fokus på... bil og ikke minst det hele filmen er basert på; selve spillet.

For det går litt i glemmeboka at dette ikke er en film som følger "Gone In 60 Seconds"
eller "The Fast and Furiousnessss" oppskriften, men handler om det å gjøre et bilspill om til en bilfilm. Det er godt å se at de som har produsert filmen idet minste har truffet med noe.
Banene, kjøringen og bilene er nesten nøyaktig som de er i spillet, og for mitt vedkommende brakte det frem mange gode minner siden det er åresvis siden jeg holdt i en playstationkontroll sist.
Nå skal det vel sies at kjøringen min i "Need for Speed" ikke kan sammenlignes helt med det som ble vist i filmen, for det var noen ganske så fete scener der som overraskende nok ikke var overdrevne. Eller... Det dukket ofte opp en tanke om at "det der... det funker ikke vettu", men samtidig så er det en film blottet for CGI og det gir noen ekstrapoeng på virkelighetsskalaen.

"Need for Speed" vil neppe stå på toppen av CV'en til noen av skuespillerne som deres beste prestasjon (selv om Aaron Paul viser flittig frem at han kan både grine og bli sint på kommando) og til tross for en syltynn (übertynn) historie så hadde jeg ikke latt filmen gå ubemerket hen. Spesielt ikke om du har en interesse for biler. Bilscenene alene er verdt å få med seg, ikke bare på grunn av kræsjfaktoren,
men bilene i seg selv er jo mektig pene å se på. Men slapp helt av.
De fleste bilene som kræsjer er duplikater... 



 #needforspeed

TV: Hemlock Grove



Netflix serie produsert av gorekongen Eli Roth.
Frem til episode 9 eller 10 fant jeg det overnaturlige varulv drama noe kjedelig. Det eneste som gjorde at jeg gadd å pløye meg gjennom episode etter episode var trynet til Bill Skarsgård. Neida. Det var ikke så ille. Det var mye underlige greier som lå å ulmet under overflaten og for hvert minutt krysset jeg fingrene for at de siste episodene skulle eksplodere i spenning (og ikke minst gore. Savnet mer av det.), og jeg må si at de tre siste episodene virkelig gjorde opp for de første ti. Bortsett fra hele den vargulf greia. Den var ganske opplagt etter et par episoder, det store spørsmålet var bare hvordan.

Hemlock Grove balanserer på en hårfin linje når det kommer til å opprettholde spenningen.
I mitt tilfelle ble det i starten for vagt. For mye informasjon om de ulike karakterene, svært lite svar. Slike serier har to måter å ende på: Enten ruller at de løse trådene seg sammen til et enormt garnnøste eller så floker de seg sammen og blir en ball med rot. Midtveis i serien trodde jeg sistnevnte kom til å skje, men de siste episodene reddet historien. Og takk gud for det. Denne seriens karakterer er såpass mørke og fucka at selv om historien går litt over hodet på en så får man et desperat behov for å vite hva som skjer videre med dem. Det hadde vært synd om det hele kulminerte ut i ingenting. Isteden så ville jeg gå rett videre på sesong 2, men det gikk ikke siden Erico hadde kommet tilbake på hotellet.
Kjente jeg opplevde lettere abstinenser etter noen minutter.

**SPOILER ALERT**

En av serien hovedpersoner, Peter Romancek, er varulv. Han og moren ankommer Hemlock Grove hvor Peter blir venn med en av byens rikinger, unggutten Roman Godfrey. Disse gutta utvikler et noe absurd vennskap, og det er deres lette tilnærmelser til livets mørke side som det er tildels er vanskelig å få grep om. Ofte tok jeg meg selv i å tenke at jeg ikke måtte overtenke serien (tenk på det),
og det ble litt ødeleggende meg siden jeg liker at ting henger på greip og har vanskeligheter for å bare la ting være fordi "det bare er sånn". Det hjelper jo ikke at Godfrey-slekta (Roman, søsteren hans Shelley og moren Olivia samt broren til Romans avdøde far, hans kone og datteren deres som blir gjort gravid av en "engel") er så dysfunksjonelle og hemmelighetsfulle at man får lyst til å rive av seg håret. Det endrer seg heldigvis ettersom den ene hemmeligheten etter den andre avsløres, noen så mørke og morbide at jeg får lyst til å besøke forfatteren og gi ham en real klapp på skulderen.
Det dekker virkelig opp for de helt opplagte situasjonene.



Som den forbanna vargulf greia.
Det er jo selvfølgelig Creepy-Christina som står bak det hele, selv om serien prøvde å fremstille henne som uskyldig liten jente med potensielle overnaturlige evner og PTSD så lurte de ikke meg.
Vel. Jeg var usikker. Men siden jeg fant henne så sykt irriterende, plagsom og masete så håpet jeg det var henne. Jeg antok tidlig at vargulfen bare kom til å være et problem i sesong en og derfor måtte gå av med døden på et tidspunkt så jeg ble selvfølgelig veldig lettet når det skjedde. Sykt irriterende karakter. Midt oppi hele denne vargulf-greia så dukker også en viss Dr.Chasseur fra Viltnemda opp, og det er ganske opplagt at damen ikke er helt ærlig med sine intensjoner. Hun er tydeligvis på jakt etter denne vargulfen på vegne av en eller annen kristen order som vi egentlig ikke får vite noe særlig om i første sesong, men de vil helt klart ha en stor rolle i sesong to.



Det er jo også opplagt at det er noe galt med hele Godfrey-slekta.
Shelley har allerede alvorlige misdannelser (som vi ikke får noe som helst forklaring på), moren er kryptisk som faen og Roman har flere ganger bevist at han kan hypnotisere folk ved å se de inn i øynene. Roman nevnes også i sammenheng med "upir" ved flere anledninger, et annet navn for vampyr, og selv om jeg satt alene på hotellrommet himlet jeg med øynene. Nok en Skarsgård-vampyr? Han andre er jo piss-irriterende og fullstendig over-rated, så jeg kjente interessen falmet litt.
Heldigvis er Bill Skarsgård sin karakter Roman såpass interessant og fucked-up (på et tidspunkt i serien kjører han brannbil. Med tunga.) at jeg klarte å se bort i fra hans kommende skjebne.
Det er først i siste episode at han forvandles om til den udødelige seg så det blir spennende å se hvordan dette utvikler seg i sesong to. Jeg antar han tar "problematisk tenåring" til helt nye høyder.
Han var jo relativt problematisk fra før av.
Nå er han jo i tillegg pappa... Kusina hans Letha (som forøvrig begynte å date Peter) ble jo plustelig gravid og det skal vise seg at det er Olivia, moren til Roman (upir hu og... Vel spilt av Famke Janssen. Om man ser bort i fra en veldig merkelig britisk aksent...), som har hypnotisert ham til å voldta kusina si. Man kunne skrevet en avhandling om hvor syk hele den situasjonen er. Hele dette innlegget begynner å bli på størrelse med en avhandling om man skal fortsette å liste opp syke episoder i den serien. Det er rett og slett for mange av dem. Og det er grunnen til hvorfor serien er så himla god.
Sykt god.

#hemlockgrove #netflix

Tigging

Under helgens elvefestival kom det en del uønskede elementer til Drammen by:
Tiggere og andre snyltere som er ute etter å stjele nordmenns rikdom og verdier.

 Siden Ugangsprosjektet forgikk flere steder hvor disse menneskene pleier å oppholde seg ble temaet ofte tatt opp hvor ubehagelig det er å ha slike "elementer" i nærområdet.  Jeg vil til dels si meg enig. Problematikken i undergangene er at disse ofte blir brukt som toaletter, noe som selvfølgelig er jævlig ekkelt for forbipasserende. Det går an å sette seg bak en busk liksom. Men det er vel i grunn det eneste problemet jeg har med disse "elementene". For en del andre er det ekstremt plagsomt at de rister koppen med småpenger opp i trynet deres og ber om penger, herregud, de alle er jo styrt av store, rike organisasjoner som er ute etter å loppe oss nordmenn for det vi har. Fysj og skam.
Slik tigging vil vi ikke ha noe av!

Jeg kjenner skammen bre seg.
Tror de virkelig at alle som sitter på fortauet der velter seg i rikdom, mat og penger? Jeg må innrømme at flere av tiggerne jeg møter ser skamfullt skyldige ut i dette. Litt sånn som da jeg en dag støtet på en mann som viste meg bilde av ungene sine og som følge av det ga ham det jeg hadde av småpenger. Det var selvfølgelig pissirriterende da jeg to dager senere støter på en helt annen fyr et par kvartaler unna som ba om penger til barna sine og viser meg nøyaktig det samme bildet som den første mannen.
Følte meg selvfølgelig skikkelig lurt.

 Men hvor lurt jeg egentlig ble er jeg usikker på. For disse menneskene som løper rundt med kopper og bilder og håver inn tusenvis av kroner for disse organisasjonene er jo løpegutter, får de egentlig noen stor del av kake? Eller blir de brukt på lik linje med oss andre? Det er kanskje naivt av meg å velge det siste, men jeg gjør det for det. For det livet de velger å leve mens de er her...
Det er ikke spesielt verdig. Det virker veldig... Last resort.

Så derfor slenger jeg oppi ei krone hvis jeg har det i lomma, men det følger med sjeldenhetene at jeg har kontanter på meg så vanligvis gjør jeg det de fleste andre gjør: Jeg går rett forbi.

Det er litt sårt når en gammel dame med møkkete hud og lite tenner står å rister en kopp med småpenger opp i ansiktet mitt og jeg til gjengjeld stirrer ut i løse luften eller rister på hodet mens jeg stotrer frem " No. No money.". Det er kleint. Ubehagelig. Men helt overkommelig. Løsningen er nemlig å bare gå videre. Jeg har sjeldent opplevd at noen av tiggerne blir for masete, men det finnes sikkert noen av de også, som kan medføre ekstra ubehag. Men fortsatt... helt overkommelig. Uansett hvordan man snur og vender på det så er majoriteten av disse fra Romania, et land som absolutt ikke kan skryte av god økonomi og betingelser for dets innbyggere. Uansett hvordan man snur og vender på det så har mange av disse det langt verre enn den gjennomsnittelige nordmann, selv om de jobber for en kriminell organisasjon og skumle bakmenn.

Å forby tigging på bakgrunn av disse "nye elementene" er i mine øyne forkastelig og vitner om at vi nordmenn heller vil sitte på vår høye enhjørning mens vi stirrer utover det fantastiske norske landskapet fritt for ubehagelige og triste syn. Vi velger å gjemme virkeligheten bak lukkede dører og kriminalisere de som allerede ligger nede i samfunnet. Det er ikke de som sitter på gata som er problemet. Det er menneskene bak. De som dytter de ut med en kopp i hånda. Og problemet er ikke bare her. Det er i hjemlandet deres. I Romania. Jeg tror selvfølgelg ikke at det vil hjelpe å gi de en tier om dagen her til lands, situasjonen må håndteres ved roten, og jeg skulle virkelig ønske jeg hadde svaret på hvordan, men det har jeg ei.

Dessuten er det helt latterlig av oss nordmenn å tro at all tigging utføres av disse "nye elementene". Det finnes også nordmenn med store økonomiske problemer. Enten om de sitter på gata å tigger penger til sitt neste skudd eller om det er for å gi barnet deres mat, de finnes og de trenger hjelp. Ved å forby de å vise seg på gata stigmatiserer vi de ennå mer og gjør hverdagen deres verre. Vanskeligere. Alt man trenger er å gå forbi. Hvis det virkelig stikker såpass i hjertet ditt over at du ignorerer dem så vitner det kanskje om at du burde bry deg. Og om de bare plager deg fordi det er "så stygt å se på" så burde du skaffe deg noen skikkelig mørke solbriller eller kanskje spise litt syre så pupillene dine utvider seg litt.

Om det skal være slik at tigging forbys så irriterer deg meg ekstremt at denne tiggingen bare er forbeholdt de som fysisk stiller seg på gaten og ber om penger i egen lomme.
For å være helt ærlig så lukter det "skatteetaten" lang vei. Er ønsket om dette tiggeforbudet virkelig fordi vi i befolkningen har bedt om det eller fordi en instans i staten ikke liker at noen mottar penger uten å skatte? Jeg holder nesten litt på sistnvente for absolutt all annen form for tigging og pengemanipulering ser ut til å være lov. Og da henviser jeg til alle disse selgerne langs gata som skal prakke på en nye mastercard, strømleverandører, blader og treningsavtaler. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har endt opp med å rynke brynene og fortalt dem at jeg ikke er interessert, men hjelper det? Å nei. De går etter en, tar på en og enkelte av de bruker det sleipeste trikset av dem alle: Jeg måtte bare stoppe deg fordi du er så fin. Virkelig? De smisker og står direkte å lyver en opp i trynet, men disse folkene må vi for guds skyld ikke fjerne fra bybildet. Men den stakkaren uten tenner som ikke gjør annet enn å bevise at verden ikke er så rosenrød som vi har en tendens til å tro... Nei, den karen må vekk! Og alt han gjorde var å riste på koppen og gå videre da jeg sa nei.

Det er nok enkelte som syns at disse tiggerne plager deres private sfære mens de er ute å går. Jeg skjønner dere godt folkens. Jeg liker aldri at noen beveger seg innenfor sfæren min, verken hjemme eller ute, men jeg må ha en viss toleranse når jeg er ute i verden. Siden det finnes andre mennesker der og greier... Vi har liksom ikke noe valg. Så jeg takler folk med kopp på gata, men hadde samme personen gjentatte ganger ringt på døra mi og ristet på den koppen så hadde jeg nok blitt ganske forbanna selv. Litt sånn som jeg blir på disse telefonselgerne som til stadighet ringer og tigger meg om å kjøpe annonseplasser, googletreff og nettsider. Om noen her har startet sitt eget firma den siste tiden så vet de sikkert hva jeg snakker om. I løpet av det siste året har jeg blitt oppringt av hundrevis av selgere som kommer med den samme pitchen, de samme produktene og de er alle like vanskelige å bli kvitt. De tar ikke nei for et nei og jeg har opplevd å få kjeft av telefonselgere fordi jeg ikke har behov for produktet deres (HVA FAEN?!), og det aller verste: Man tror at man kanskje har behov for tjenesten deres og ber de sende deg infoen på mail... Be de aldri om å sende deg info på mail. Det kan de nemlig tolke som en bestilling og sendert deg dermed en ordrebekreftelse. Som privatperson kan du komme deg unna denne, men som et firma... Ingen sjans. Det dritet der har kostet selskapet mitt tusenvis av kroner og  som følge av det så gidder jeg lenger å høre på så mye som en jævla telefonselger, men gir de seg? Å nei du. De ringer deg igjen om et par måneder og henviser til hyggelig samarbeid og gudene vet hva. OG DISSE IDIOTENE FOR Å OPERERE FRITT SOM DE FAENS VIL, men den jævla tiggeren på gata.... Han må vekk?! Han som snur seg og GÅR når man sier nei? Hvorfor kan selskaper og firmaer som står å loppe folk for penger være i fred? Det er ikke slik at de lurer en til å putte en ekstra tjuekroning i koppen deres... Tråkker man feil i nærheten av disse så får man skyhøye fakturaer med moms i posten med oppsigelsestid lenger enn en manns levealder. Man må sende mailer, ringe, kjefte, sende mail igjen og ringe atter en gang for å få sagt opp de jævla avtalene. Det tar tid, energi, hodebry og en hel masse irritasjon takket være en idiotselger som ikke kan ta nei for et nei. "Skal bare sende deg litt info..." og *vips*... 12 mnd bindingstid. Jævla sleskefaen.

Skal tigging først forbys så skal jeg faen meg være frabedt for alle former for tigging.
Jeg skal ikke se en kjeft på gata, verken tiggere med kopp eller selgere med innmeldingsblokker, og langt i fra bli oppringt av noen som ikke tar nei for et svar. Jeg har jobbet med innkjøp i 9 år og det finnes INGEN selgere som er så pushy, slitsomme og masete som telefonselgere. Jo mindre bruk jeg har for produktet, jo mer masete er de... Det er rett og slett skammelig.
"Men de selger en tjeneste".... Gjør de virkelige det? For de blemmene jeg har gått på har ikke gitt meg en dritt. IKKE EN DRITT. Bare tidkrevende hodebry og en hel masse utgifter.
Gir jeg en uteligger en tier så får jeg i allefall et takk og et smil.

11. Door.

11. Door.

All doors will shut right in your face.

 

Dusjdøra på hotellet.
Jeg er så drittlei av å bo der.
Visstnok skal vi få leiligheten tilbake på fredag....
Jeg jubler ikke før jeg står i leiligheten, kan senke skuldrene og bare være hjemme.
Som igrunn blir akkurat det samme som jeg har gjort på hotellet... Eneste forskjellen er at hjemme kan jeg munche fra mitt eget kjøleskap, gå en meter for å ta meg en røyk og vaske klær når det trengs. Hjemme kan jeg også kombinere Simpsons-spillingen med andre aktiviteter.
På hotellet er det ikke stort annet å gjøre enn å se på TV, jobbe og spille. Hjemme kan jeg i det minste spille OG lage mat samtidig... Spille OG høre på musikk mens jeg gauker av full hals (så høyt det lar seg gjøre... Bor jo i blokk...)... Spille OG skrive. Spille OG rydde.

TRUE

Be strong. Be real.
Those that can't deal...
Let them leave.



Så faens vagt

Argh. Jeg kjenner at helgens eskapader har satt hodet mitt i en svært så irriterende modus i dag.
Alt irriterer og ting som vanligvis er veldig irriterende blir så fryktelig irriterende at det føles som hodet skal eksplodere. Dagens irritasjon er vaghet. Jeg klarer ikke å forstå meg på mennesker som ikke klarer å si ja eller nei til ja/nei spørsmål. Man stiller et forbanna enkelt spørsmål og som svar får man en eller annen kryptisk melding som må analyseres, vurderes og gjennomgås av to-tre personer før man klarer å definere hva det riktige svaret er.

- Skal jeg bestille dette?
- Den har ikke de gjengene vi skal ha, men dette kan eventuelt endres hvis vi gjør om på tegningen. Da kan det fungere.
- Så... Skal vi endre gjengene da?
- Det er ikke sikkert det er så dumt.
- Ok. Så da endrer vi gjengene og jeg bestiller iht dette tilbudet?
- Hvis du vil så gjør du det.
- Jeg kan ikke bestille det jeg vil. Jeg bestiller bare dette om vi trenger det. Så... Trenger vi dem?
- Ja, hvis vi endrer tegningen.
- Skal vi endre tegningen?
- Det må vi kanskje.
- Skal vi eller skal vi ikke? Hvis vi ikke endrer tegningene så må jeg lete etter andre deler, eller så endrer dere tegningen og jeg bestiller dette, men jeg MÅ vite det i dag pga leveringstiden.
- Åkei.

Hva i hælv... Åkei HVA?! Det er INGENTING som er ok.
Må innrømme at jeg ga opp hele greiene.
Jeg orker ikke.

10. Best Bit Of Your Weekend.

10. Best Bit Of Your Weekend.

 

Det har vært en livlig helg med Drammen Elvefestival og Ugangprosjektet til Erico.
Selv skulle jeg være vaktansvarlig for undergangen ved politistasjonen, men samtidskunstnerne der hadde det meste på stell så da slapp jeg å stå der hele tiden. Isteden så gikk jeg rundt og rundt og rundt mellom de ulike undergangene for å sjekke status og hjelpe til. Det var stort sett ikke noe særlig annet å gjøre enn å passe på sprayboksene deres når de skulle tisse eller kjøpe seg mer øl.

Kunstverket over er en del av Erico sitt i undergangen mellom sykehuset og parken,
det var i den undergangen jeg tilbragte mesteparten av tiden. Det var kortest vei til matbodene derfra... Og så kunne jeg stjele et kyss eller en klem fra Erico de periodene han ikke var for stresset eller opptatt med å snakke med folk og gjøre intervjuer. En annen morsom ting ved å henge i denne undergangen var at jeg fikk oppleve groupielove på nært hold. Kong Halvor hadde ansvar for den andre siden og greit nok at gutten er kjent, men de skrikende tenåringsjentene, fnisete småungene og stalkende ungguttene begynte etterhvert å bli litt... creepy. Men igjen, jeg har opplevd at folk har begynt å hyle av å se Charter-Svein, så enkelte legger sikkert lista for å bli starstruck ganske lavt.

#instagram #ugangprosjektet #ugangdrm #drammenelvefestival #drammen #graffiti #kunst

UGANGPROSJEKTET

Denne helgen braker det løs med Drammen Elvefestival og under morsomhetene har
min bedre halvdel satt i gang et kunstprosjekt hvorav fem underganger og to vegger i sentrumskjernen skal dekoreres av graffitikunstnere, streetartister og samtidskunstnere. 

Siden Aass-veggen ble dekorert til ære for Godset i november 2013 har Drammen kommune virkelig gitt slipp på den strenge nulltoleransen som har rådet byen i hele 10 år. Tidligere i år fikk byen en liten graffitivegg som er åpen til bruk for alle, men dekoreringen av disse undergangene vil være den mest massive fremvisningen av gatekunst i Drammens bybilde per i dag. Om du befinner deg på Elvefestivalen denne helgen anbefaler jeg å ta en liten "art walk" hvor man kan gå fra undergang til undergang å se på kunsten mens den blir utført.
Verdt en kikk!!



UGANGPROSJEKTET


Her er litt av hva man kan vente seg å se i Drammen i dag
(NB! Dette er fra et helt annet prosjekt) :

 

Les mer i arkivet » Desember 2014 » November 2014 » Oktober 2014
zena zuza

zena zuza

30, Drammen

En treg sjel som tusler langs livets landevei uten noen spesiell destinasjon i tankene. Alt jeg gjør er tilfeldig. Spammere vil få ubehagelige tilbakemeldinger. leser dette tullet her akkurat nå.

bloglovin

Kategorier

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits