°o.O zena zuza O.o° - - en slags oppsamlingsplass.

10. Give a movie review - "Interstellar"

10. Give a movie review.

 

**SPOILER**
Anbefaler at du bare leser dette hvis du har sett filmen.
Hvis ikke, scroll videre...

"Interstellar"

Denne filmen visste vi ingenting om da vi skrudde på den fordi alle anmeldelser jeg hadde lest sa det samme: At de ikke ville si noe som helst om selve filmen, den var så bra at den bare måtte sees.
Så vi så den da.
Og etterpå følte jeg vel ikke akkurat at vi hadde sett "tidenes film".
Jeg var faktisk litt usikker på hva det var vi egentlig hadde sett.

For starten på filmen er ganske så genial, hele konspetet luktet nytt og interessant.
Noe som ga enorme forhåpninger for hvordan filmen skulle avsluttes...

Altså, verden er i ferd med å dø ut, Apolloferdene har blitt avslørt som juks og menneskene er nødt til å leve i strenge regimer for å overleve. Skolene og karakterene bestemmer hvorvidt barn kan bli ingeniører eller bønder. Verden er ikke lenger i krig, da det knapt er noe å krige for, menneskenes største bekymring er de enorme sandstormene som dreper naturen og ødelegger helsa deres.
NASA er lagt ned, men ikke helt selvfølgelig... Selvfølgelig.

Filmen handler først og fremst om Cooper, tidligere astronaut og nå bonde, som lever sammen med sine to barn og svigerfar. Han tror at det er mer til verden enn det vi ser og under mystiske omstendigheter så får han også bekreftet dette. Takket være litt sandkorn og et mystisk spøkelse får de noen koordinater, kjører dit og oppdager at NASA fortsatt er i drift. De har til og med planer om å sende folk ut i verdensrommet gjennom et sort hull for å finne potensielle nye planeter for menneskeheten. Og de vil selvfølgelig ha med Cooper. Noe resten av familien hans ikke vil.

Nå. Her kommer vi til den beste delen av hele filmen.
NASA har i forkant sendt av gårde tre astronauter til tre ulike planetene for å samle opp info, teamet til Cooper skal følge etter, samle sammen dataene og bestemme hvilke av planetene som har de beste leveforholdene. Dette går selvfølgelig ikke helt som planlagt. Selvfølgelig.
Cooper drar av gårde på oppdraget og etterlater seg en forståelsesfull sønn og svigerfar samt en illsint datter som forbanner ham opp og ned fordi han reiser. Cooper innbiller seg at ferden vil ta et par år, man kan vel trygt si at han bommer grundig der.

Ferden ute i universet gir oss seere noen spektakulære scener.
Man kan jo ikke unngå å tenke på "Gravity", og godt er det for "Interstellar" har i det minste litt mer historie å gå hvor "Gravity" i grunn ikke var noe annet enn verdensromporno. Hele ideen om å reise inn i et sort hull er jo spennende nok i seg selv og de ulike planetene som Coopers team skal besøke har noen interessante egenskaper. Spesielt den hvor hver time på planten tilsvarer (om jeg husker rett) 7 år på jorda. Et helt bikkjeliv. Allerede her skjønner man at timeplanen til Cooper går litt i dass.

Og det samme gjør i grunn filmen.
Den holder seg nå gående en liten stund til. Ungene til Cooper har blitt voksne og via diverse filmsnutter de kan motta (men ikke sende tilbake) gjør at han holder seg oppdatert på livet hjemme. Fra sønnen selvfølgelig. Dattera er fortsatt forbanna. Deretter blandes det inn en forsåvidt ok rolle av Matt Damon og Anne Hathaway får muligheten til å være litt dramatisk. Bra skuespill med tanke på at manuset virkelig begynnerer å dabbe av. Og så innser man at vi nærmer oss slutten og man aner at denne avslutningen langt ifra er så spektakulær som det man har sett for seg. Cooper havner i et slags fem-dimensjonal verden som han på egenhånd innser at er en menneskelig kreasjon, ikke utenomjordisk og på dette punktet så mister filmskaperne meg FULLSTENDIG. Her har man altså brukt nesten 3 timer på en historie som bare deler av tiden virker lovende for at den så kulminerer ut i ingenting. Jeg følte meg faktisk litt lurt i etterkant.

Sett bort fra de siste 30-40 minuttene så er filmen ganske så bra. Og den hadde kanskje vært det på slutten og hvis filmskaperne hadde tatt seg bryet med å være like nøyaktige med slutten som de er i starten og i midten av filmen. Det er ganske mange langtekkelige scener, unødvendige scener, som de lett kunne ha fjernet for å gi slutten mer dybde. Jeg hater når de bruker evigheter for å bygge opp en stemning og bygge opp et poeng, for å så komme til poenget, forklare det i fem minutter og *vips* SLUTT. Det gjør en film langt mer irriterende enn storslagen. Og slik er dessverre "Interstellar".

Men å bruke 3 timer på å se den... Det blir nok ikke de mest bortkasta timene i livet ditt.
Den er sånn "kjekt å ha sett".

 




 

Uforståelige ting

 

- Nyutgivelser fra døde artister. Snylting på det aller verste.
- Populariteten til "Firestone", tidenes kjedeligste låt.
- Ellie Gouldings "Love Me Like You Do".
- Ericos brukte sokker på spisebordet.
- Mario Balotelli på Liverpool.
- Håret til Wayne Rooney.
- Utvalget på Netflix.
- Mensen.
- Dansk.
- Snø.

 

 

 

9. Do something that makes you catch your breath.

9. Do something that makes you catch your breath.

 Etter jobb i går hadde jeg et formål med den kommende kvelden:
Å se den nyeste episoden av "Game of Thrones".

Da jeg kom inn døra hjemme så sto solen fortsatt høyt på himmelen og solstrålene som slo inn over leiligheten synliggjorde hver minste lille hybelkanin og lodott. Kjøkkenbenken var borte i den enorme haugen av oppvask og det lå en funky odør over hele leiligheten. Det var bare å sette på litt musikk og starte husarbeidet.

Jeg ble selvfølgelig distrahert.
Når det kommer til husarbeid så skal det ingenting til for å bli distrahert. Mange ganger så blir jeg egentlig ikke distrahert heller. Jeg har faktisk aktivt prøvd å søke opp unnskyldninger for å ikke vaske....

 



Feilen jeg gikk på i går var å sette på spillelista SingStar.
Den spillelista har aldri motivert meg til å gjøre noe annet enn å plage naboene med min skingrende og hese stemme. Gårsdagen var ikke noe unntak, men etter å ha stått å gauka i nesten en time gikk det opp for meg at tiden fløy av sted og jeg måtte kjappe meg å bli ferdig med husarbeidet om jeg skulle få se "GoT" med god samvittighet. Og før Erico kom hjem (han hater "GoT". Jeg vet... Det er noe galt med ham.). På en halvtime hadde jeg ryddet inn og ut av oppvaskmaskinen, tørket kjoler til Barcelonaturen, satt på ny klesvask, ryddet og støvesugd. Pulsen gikk på høygir og jeg var langt ifra klar til å slenge meg ned i sofaen for å se på TV. Og da Susanne Sundførs "Fade Away" begynte å ule ut av høytalerne begynte rockefoten å bevege seg før jeg så gikk ut i full danseutbrudd med tilhørende skriking (frister å si synging, men naboene vil nok kategorisere det som skriking).
Jeg var helt utslitt etter fem minutter.

 

Raw Soup

Det har ikke blitt mange timene på kjøkkenet i det siste, jeg blir stort sett deprimert av å tenke på mat frem til jeg blir så sulten at jeg spiser noe som er skikkelig usunt. Og i alt for stor mengde. Mellomting er liksom ikke et beskrivende ord for mitt vedkommende, men vekta har overraskende nok vippet under det begredelige 73-tallet som lenge har plaget vettet av meg. De siste ukene har den, til tross for noen ganske store svingninger, landet ned på 72,5 kg. Det er ikke stort mer enn 500 gram i forskjell,
og det syns overhode ikke, men jeg tar det som en liten seier.

Matmengden er vel der jeg ser størst forskjell.
Overspising er fortsatt et problem, men det skjer ikke så ofte som før. Det hender også at jeg velger å overspise på litt sunnere alternativer. Ikke det aller beste valget, men det er bedre å helle i seg et par boller med min selvkomponerte Raw Soup enn utallige pakker med chili cheese... Tror jeg.

Vel, tilbake til den suppa.
Raw soup var, inntil jeg googlet det, min egen oppfinnelse. Nå viser det seg at det er helt normalt for folk å spise rå grønnsaker i kokende vann, eller det mest typiske for raw soup: At alt blandes i en miksmaster og spises direkte etterpå. Sistnevnte har jeg ikke prøvd, og kommer neppe til å gjøre det heller. Hver gang jeg drar noe gjennom miksmasteren så ender det bare opp med å smake som purè. Eller babymat.

Isteden så holder jeg meg til min egen oppskrift som går ut på følgende:

Kok opp ønsket mengde vann
Skjær purre i skiver
Gulrot i små terninger
Og løk i relativt stiore biter.
Finhakk chili.

Hell det kokende vannet i en bolle eller kopp med passende mengde grønnsaksbuljong
(anvist på pakka). Kan og bruke kjøttbuljong om man liker det...
Hell opp i grønnsakene og la de trekke mens du spiser.
Tilsett salt & pepper om nødvendig.

Denne suppen er helt super for mitt vedkommende siden jeg elsker buljong og knasende grønnsaker.
Pleier å ha oppi masse chilli og løk, da de er mine grønnsaksfavoritter,
men disse kan fint byttes ut etter eget ønske.
Lurt å prøve seg litt frem.

Raskt og enkelt.

 


Raw soup i bollen. På tallerken er det egg i salat, fransk loff og litt potetsalat.
Jeg angret på tallerkenmaten i etterkant. Det hadde holdt med suppa...

 

8. Listen to a new song.

8. Listen to a new song.

I det siste har jeg ikke gjort stort annet enn å lytte til nye sanger.
Noen ganger er man nødt til å sette på en spesifikk artist eller type musikk, litt avhengig av hva man driver med og hvor mye konsentrasjon det kreves. Majoriteten av arbeidsoppgavene mine kan derimot utføres av en sjimpanse (ganske sikker på at den sjimpansen hadde gjort en mye bedre jobb)
og krever ikke stort annet enn å sitte foran en PC å punche inn tall og bokstaver. 
Ypperlige omgivelser for å lytte til ny musikk.

Dette gjorde jeg som regel ved å browse rundt på spotifylistene eller spillelistene til venner, men innså etterhvert at det gikk ganske mye tid til det å lete etter nye sanger, spillelister eller ulike artister. Derfor opprettet jeg en helt ny spilleliste hos meg sjæl, LYTTEØRER, hvor det legges inn musikk som jeg tror er verdt en liten lytt. For en tid tilbake la jeg inn Oliver Koletzkis album "Großstadtmärchen", et album jeg har hørt i bruddstykker siden spillelista pleier å stå på shuffle. Her er det mange groovy electrochill låter, blandt annet denne hvor Koletzki har fått med seg tyske Fran på vokal, "Hypnotized". Greit lytting på en tirsdags morgen som føles like ræva som en mandag.

 



 

True dat.

Selvinnsikt er ikke en av mine sterkeste sider selv om jeg på mange måter vet og ser hvor verdiløst mitt eget liv er. Den daglige, indre kampen mellom psyke og fysikk resulterer fort i at jeg glemmer min egen verdiløshet og erstatter tomrommet med arroganse og overlegenhet. Evnen til å tråkke ned andre. Ødelegge. Knuse. zena the destroyer. De hadde sikkert kalt meg noe slikt i Westeros.

Det er sjeldent noen gidder å krangle med meg på disse punktene.
De av dere som har fulgt bloggen lenge nok har sikkert fått med dere dette.
Hvor stille det er i kommentarfeltet. Det er slik i virkeligheten og.
Da jeg begynte å skrive ned alle disse negative tankene og holdningene i full offentlighet så var det først et skrik om oppmerksomhet. Selvfølgelig. Et skrik om hjelp. Et håp om å bli forstått. På en måte.

Det er vanskelig å forklare, men ordene har alltid kommet lett over tastaturet. Å slippe de fra min egen munn har vært en regelrett kamp. Spesielt det såre og det vonde. Og det litt ubehagelige. Det har alltid vært så mye enklere å stenge det inne. Skrive ned følelsene på papirerlapper og brenne de etterpå. Det fungerte egentlig helt supert, og i ettertid ser jeg at jeg burde fortsatt med det. Ikke startet dette mislykkede "la meg vise deg hvem jeg egentlig er" prosjektet. Men fristelsen ble for stor. Blogg.
På internett. Jippi! Jeg kan fortelle alle hva jeg egentlig føler.
Også kan de alle motbevise meg.

Fortelle meg at jeg tar feil.
At jeg ikke er så jævlig som jeg skal ha det til.
Så slem og ekkel som det jeg selv tror.
Ubrukelig.

5 år og 2 måneder.
Så lenge har denne bloggen vært aktiv og jeg har i løpet av disse årene ikke hørt et eneste motargument. Av noen jeg kjenner. Nicht. Null. Nada. Det hender jeg får kjeft av enkelte på grunn av all negativiteten jeg spyr ut, men årsaken er som regel at vedkommende syns det er kjipt å lese det. Flaut. Men ingenting om at det ikke stemmer.
Det hender at det kommer en eller annen ukjent samaritan innom som prøver å forklare meg at livet umulig kan være så mørkt som det jeg tror. At jeg ikke er så jævlig som jeg skal ha det til.
At det bare er i hodet mitt.

5 år og 2 måneder.
Det sier alt.

7. Give a TV-show review - "Bitten"

7. Give a TV-show review.

"Bitten"

**SPOILERS**

Like før påske så ble jeg hektet på en kanadisk varulvserie på HBO ved navn "Bitten".
Den handler hovedsakelig om Elena Michaels (av alle navn så valgte de Elena? Takket være det konstante jamringen til vampyrgutta i "The Vampire Diaries" om Elena ditt og Elena datt,
så vil man jo helst slå seg selv hver gang man hører det navnet. Hele Elena dramaet i TVD var grunnen til at jeg ikke orket å se den serien.) som er det eneste kvinnfolket som har klart en varulvtransformasjon etter å ha blitt bitt. Hun tilhører selvfølgelig en flokk ("the pack"... man blir litt lei av å høre om the pack ditt og the pack datt...), men første sesong starter i storbyen, hvor Elena har stukket fra flokken for å starte et nytt og normalt liv i Toronto. Hun har fått seg nye venner og en fantastisk kjæreste, men er nødt til å dra hjem til flokkens herskapelige hus like utenfor NY grunnet diverse hendelser som setter varulvenes eksistens i fare. Her må hun selvfølgelig ta oppgjør med skjulte hendelser og hemmeligheter fra fortiden. Hun bærer for eksempel veldig mye nag til han som bet henne, hennes daværende kjæreste, og dette preger stort sett sesong en.

Det er foreløpig to sesonger av denne serien og sesong to er litt mindre plagsom enn sesong en.
Dette er fordi historien i den første sesongen rett og slett er et spydårlig kjærlighetsdrama med masse skumle hemmeligheter som egentlig er sykt unødvendige alle sammen. Det hjelper jo heller ikke at flokken gir en sterk påminnelse om familien Cullen, bortsett fra det at flokken stort sett kun består av menn og de har litt mer brunfarge i trynet. Jeg er ingen Twilight-fan, så for mitt vedkommende var sammenligningen svært ubehagelig. Men serien tar seg opp på slutten i form av spenning på andre områder, og derav årsaken til hvorfor jeg gadd å bevege meg over til sesong to. De blander blandt annet inn noen hekser og det kan jeg digge. Må nok se sesong tre når den tid kommer.

Så hvis du er av typen som liker kjærlighetsklisjeer blandte med litt overnaturlighet og mystikk, så kan dette være serien for deg. Jeg lover ingen storslagen handling, men den har sine lysglimt.

 



 

Myk Landing?

Ok, da har jeg muligens landet litt.
Perioden skal i hvert fall være over, sinnet begynner å roe seg og jeg er bittelitt mindre depressiv. Sistnevnte holder seg forørvig ganske så stabil, men jeg er overraskende lite deppa til tross for enorme mengder matinntak de siste dagene. Saken er vel mer den at jeg ikke kan tenke på det. Da har jeg ikke sjans til å komme meg opp av dette hullet før neste runde begynner igjen.

For det er nå man må begynne å tenke mer proaktivt.
Prøve å finne en måte å forhindre psyken å gå i bakken selv om kroppen har bestemt seg for å skyte ut litervis med blod. Men jeg har ingen anelse om hvordan slikt proaktivt arbeid skal forgå. Selv mellom hver periode har jeg en plate som spiller på repeat i hodet, en slags "Greatest Shit Volume 30", hvor hver låt er dedikert til mine største mistak i livet samt et kommentatorspor som forteller meg om alle mine nåværende feil og fadeser. Og jeg er sikker på at hvis du setter på plata baklengs så begynner Djevelen å preike.

Jeg trenger et platebytte.
En som forteller litt mer hyggelige ting, minner meg om de gode stundene og fremhever de fine sidene av meg. Jeg vil ha en slik plate. Jeg mener, 90% av alle quotebilder på face forteller meg jo at jeg fortjener det. At alle fortjener det. Men hodet vil det ikke slik. Hver positive tanke etterfølges alltid av en negativ tanke. Som om det har blitt en slags tvangshandling. Ros skal alltid etterfulges av ris. Som da jeg roset meg selv for å ha tatt en sykkeltur, selv Erico påpekte min økende aktivitet de siste ukene, og jeg husket at jeg i svakt øyeblikk følte meg litt stolt. Litt flink. Før hodet begynte å mane igjen: "Herregud, di jævla fitte. Det er EN sykkeltur. Hva faen er det du er stolt av? Snakk til meg når du har lagt bak deg noen mil. For det vet jeg at du ikke klarer." BOOM. Stolthet. Borte.

Kan det være at det er så mange hakk i den plata at den sitter fast i platespilleren?
For det er et mønster jeg ikke evner å bryte meg ut av. En demon jeg ikke tørr å møte.
Men jeg håper den går litt i dvale nå. Frem til neste runde.

Og forhåpentlig får jeg satt den plata litt på pause.

 



Skummel trygghet.

 

Scream for Change

De siste dagers innlegg er sterke beviser på at det månedlige kvinneproblemet FUCKER skikkelig med hodet til enkelte kvinnfolk. Det er jo rett ut livsfarlig å være seg selv.
Og livsfarlig å være i nærheten av andre.
Jeg er sikker på at 90% av alle kriminelle handlinger utført av kvinner, da spesielt voldstilfeller og andre psychobitch hendelser, skjer under perioden deres.

I det daglige har jeg mange irritasjonsmomenter.
Jeg irriterer meg over alt og det begynner i det øyeblikket jeg åpner øya.
Da irriterer det meg at jeg må stå opp, at jeg må kle på meg, se meg i speilet og alle disse normale gjøremålene som folk må igjennom på morningen. Jeg hater de alle. Jeg vil helst bare sove inn i evigheten. Og det å komme seg ut av leiligheten... Det er jo en receipe for destruction.
Da må jeg plutselig forholde meg til andre mennesker, og dette er så irriterende at jeg har en tendens til å bli irritert før jeg i det hele tatt har møtt på noen av dem. Og så er jeg stort sett irritert hele arbeidsdagen fordi den krever sosial omgang og samarbeid, så når jeg går inn døra hjemme om kvelden så er irritasjonsnivået ganske høyt. Og da hjelper det selvfølgelig ikke å komme hjem til Ericos brukte undertøy på spisebordet, stien av søppel han har for vane å legge fra seg eller at all oppvasken er satt oppå oppvaskmaskinen og ikke inni. Fryktelig irriterende.
Men fullstendig overkommelig.

Frem til man får mensen selvfølgelig.
Da våkner man sint. Ikke irritert, men sint. Det er en vesentlig forskjell på de to følelsene.
Irritasjon går stort sett bare utover meg. Sinne går stort sett utover alle andre. Eller døde gjenstander. Jeg er flinkest til å la sinnet mitt går utover døde gjenstander. Mine døde gjenstander, vel og merke.
Jeg har fått forbud mot å ødelegge Erico sine. Forståelig nok. Men det er vanskelig å unngå dette når man kommer hjem og finner klær med bremsespor på spisebordet, like ved der vi oppbevarer både kniver og sakser. Har jeg mensen så blir jeg fort fristet til å bruke saks på boksershorts, men jeg har heldigvis ikke klikket så mye. Enda. Vanligvis kaster jeg bare klærne over på han sin side av soverommet. Det har fungert ganske bra. Bortsett fra den ene gangen vinduet sto oppe. Det pleier ikke å hjelpe på sinnet mitt at jeg selv gjør saken fra vondt til verre, men jeg var ganske spak den gangen da jeg sto å plukket sure sokker og svette t-skjorter opp fra gressplenen utenfor blokka...

Det er skremmende hvor mye hormonene forandrer en. Både tanker og handling. Det føles som schizofreni eller an annen alvorlig, psykisk diagnose. De eneste pillene som blir markedsført i forbindelse med menstruasjon er smertestillende. Jeg tror flere kvinner burde få i seg litt prozac også. Meg inkludert.
Meg spesielt.

09.04.2015

Ref. gårsdagens inlegg så vil jeg gjerne påpeke det at livet fortsatt er litt dritt. Bitterheten over de infiserte filene gnager meg innvendig og jeg blir pottesur hver gang jeg tenker på den kommende sommeren. Da jeg skrev gårsdagens innlegg satt jeg med en følelse av at livet sugde skikkelig rompe og at det var en følelse jeg aldri kom til å bli kvitt. Hvert fall ikke i nærmeste fremtid.
Og klokken 16:43 i går ble dette bekreftet under et toalettbesøk.

Selv ante jeg ingen fred og fare da jeg satte meg ned, men så fort buksa var nede på knæra så skjønte jeg hvorfor tårekanalene var i ferd med å oversvømmes og verden stort sett føltes ut som et enormt, sort, oppslukende hull.
Det var selvfølgelig den tiden av måneden igjen.
Man skulle jo tro at man etter 17 år med jevnlige blødninger hadde lært seg at den maniske depresjonen alltid, ALLTID, kommer i forkant av det kroniske kvinneproblemet, men det er vanskelig å se klart når man sitter i mørket. For det er dritt både det med filene og sommeren,
men det er ikke verdens undergang.
Og dessuten fullt fortjent.
Hormon-zena glemmer dette.

Det er nemlig stor forskjell på hva jeg, personen zena, mener om meg selv og livet til hva hormonene til zena syns om zena og livet. Enhver motgang rundt det månedlige problemet blir så dramatisk i form av tårer og skrik. "HVORFOR MEG!?! HVA HAR JEG GJORT FOR Å FORTJENE DETTE?! HVA!? HVOOOOORFOR?!?!". 
Den litt mer oppegående zenaen derimot (for selv om zena egentlig ikke er spesielt oppegående så er hun i hvert fall et hakk bedre enn et gjennomsnittelig hormon) har litt større forståelse for hvorfor livet vanligvis har en tendens til å gå til hælvete.
Fordi det ER fortjent.

Og det verste er... Etter at jeg innså dette, at det er bare slik livet må være når man ikke lever det godt nok, så har det meste gått litt enklere. Man trenger ikke å havne ned i en dam av selvmedlidenhet da det ikke hjelper. Det er ingen som vil komme å fortelle deg det motsatte og siden følelseslivet mitt stort sett bare angår meg og ingen andre, så hjelper det hvert fall ikke. Det er enklere å trekke på skuldrene, leve videre og forhåpentlig klare å rydde opp i sitt eget rot uten at det går for mye utover noen andre.
Og dessuten... Man må bare innse hva man er. Ikke hva man vil være.
For sistnevnte er uoppnåelig. Det vet selv hormon-zena.

Det er selvfølgelig folk som tviler på teorien. Den at man bare skal akseptere hva man er.
De sier at jeg vil sprekke en dag, klikke i vinkel og skade enten meg eller andre. Ikke nødvendigvis noe fysisk, jeg er nok langt verre når det kommer til å være giftig psykisk. Det kan godt hende det skjer.
Jeg tviler, men hvis det først skjer....
Da kan du banne på at det skjer under det månedlige kvinneproblemet.
Og da hviler ikke det ansvaret på meg, zena, men på de, zenas hormoner.

Det er nesten litt Dr. Jekyll og Mr. Hyde.

Crappadoodle

Dette har vært en ganske så jævlig dag.

Først dro jeg på butikken for å handle lunsj til de andre ansatte (en jobb jeg ikke er spesielt begeistret for i utgangspunktet...), fylte handlekurven, lempet alt på kassa, dro kort og fikk et "ikke godkjent" slengt midt i trynet. Heldigvis så er jeg godt kjent på den lokale Kiwi'en så han i kassa tok det nesten med et smil. Fikk ringt en kollega, bekreftet hvor mye vi egentlig hadde på firmakontoen og plukket vekk de minst viktige varene. Og overraskende nok beholdt jeg roen. Vanligvis ville det ført til en sprutrødt ansikt, stammende prat og trykkende tårer. Jeg opplevde ikke noen av delene og tok det som et tegn på at "Hey! Dette kan jo bli en bra dag!".  

Jeg har aldri opplevd å ha en bra dag etter at jeg har ytret "dette er en bra dag".
Men jeg lærer jo faen meg aldri.

Da jeg kom på jobb kunne nemlig IT gi meg den herlige beskjeden om at pc'en min var infisert og at alle filer som ligger på den lokale harddisken er ødelagte. Det betyr da at jeg har mistet alt av underlag for de siste to årene i mitt eget selskap samt alt av ferie og eventsbilder tre år tilbake.
Jeg har et ambivalent forhold til hvem av de det er jeg savner mest.
Bildene har en affeksjonsverdi, men firmafilene.... Hælvete... Det er timesvis med arbeid for å rette de opp igjen og det har jeg egentlig ikke noe motivasjon til... Senest igår gråt jeg over all frustrasjonen tilknyttet det selskapet, men på slutten tørket jeg mine egne tårer og sa til meg selv "det ordner seg, det ordne seg." I steden ble alt ti millioner ganger verre.

I løpet av de siste 24 timene har jeg da altså klart å legge frem to sterke beviser på at det faen ikke nytter å tenke positivt.

I månedsvis har jeg også sett frem til sommeren.
Altså, alle gleder seg til sommer og sol, men vanligvis forventer jeg jo ikke at den kommer til å bli bra. I år så håpet jeg på en forandring, jeg forventet faktisk at den kom til å bli annerledes, men problemet er kanskje ikke det at jeg tenker positivt, men det at jeg tar det for gitt at ting skal falle på plass slik det passer for meg? For det er jo ingen positiv tanke, bare ren narscissime.

Crap.
Snakk om å være sin egen verste fiende.

6. Write something while you're drunk.

6. Write something while you're drunk.

Vel... Jeg er ikke spesielt full nå siden det bare har blitt konsumert to øl, men dette er nok det beste jeg klarer. Jeg har gjentatte ganger prøvd å drikke meg full ene og alene for å skrive denne utfordringen, men resultatet ble dessverre alltid det samme: Nada. Nicht. Ingenting.
Årsaken er enkel: Man får aldri gjort det man skal når man er dritings.
Det er alt for lett å spore av når man ikke føler seg engasjert nok....
Og jeg ble aldri engasjert i denne utfordringen når promilla ble høy nok.
Men på den lyse siden så har jeg fått omorganisert alle mappene med matoppskrifter, laget chilismør, tørket støv, jobbet på bildet mitt og vært involvert i flere interessante facebooksamtaler.
Så jeg har i det minste gjort noe.

Men på bakgrunn av dette så sier det seg selv at det er bedre å lage et semi-drita innlegg.
Jeg er jo fortsatt fyllesjuk etter vinkvelden jeg hadde med Mamma for to dager siden, så jeg er i grunn berørt av alkohol på flere måter.

Poenget med å ha en bloggutfordring hvor man skal skrive mens man er full er vel for å gi leserne et lite hint av hvordan man kan være på sitt verste (eller beste...), men det skipet der seilte jo for ganske lenge siden (det sank faktisk). Så dere går i grunn ikke glipp av noe særlig der.
Dessuten er omtrent alle innleggene fra 2010 skrevet i sterk alkoholrus, så hvis man er skikkelig nysgjerrig på en zena i drita tilstand så kan man jo alltids kikke på de... Selv tørr jeg ikke.
Det har lenge stått på agendaen å ta en skikkelig rensk, få vekk all den dritten jeg har skrevet som ikke passer inn med livet mitt i dag. Eller som bare er flaue i seg selv... Men samtidig så er det en oppgave jeg vegrer meg for. Det føles nesten som det vil slette en del av historien og gi et unøyaktig bilde av bloggen slik den er i dag. Et unøyaktig bilde av meg. Men mest er jeg redd for at jeg ikke vil se noen forskjell. Ingen tegn på verken vekst og modenhet. Lærdom. Livet. For det har jo gått 5 år...
Og jeg føler meg helt lik.

Kanskje verre.
Og det er skumlere enn alt det andre.

 




Spotify

Tidligere var jeg veldig glad i å poste innlegg vedrørende musikk. Jeg startet til og med en ny bloggserie som tok for seg coverlåter, men det ble dessverre bare med det ene innlegget. Hva skjedde?

Spotify skjedde.

Nå har jeg så mye musikk at jeg ikke vet helt hva jeg skal velge, men det postes daglig en sang på både facebook og twitter. Jeg gidder bare ikke å legge så mye ord til musikken. Det er ikke gitt at man har peiling på musikk selv om man hører på mye musikk. Det er vel stort sett det jeg lærte av mine egne musikkinnlegg. 

Jeg har alltid ansett meg selv som et musikalsk geni med en fantastisk musikksmak, men med årene har jeg måtte innse at det ikke er mulig å være et musikalsk geni hvis man ikke kan en eneste note (ei synge) og at musikksmaken ikke er særlig fantastisk. Det går alltid et rungende sukk gjennom rommet hvis jeg prøver å sette på noe musikk under sosiale sammenkomster. Det er enten alt for sært eller alt for upassende til situasjonen. Ingen god DJ med andre ord.

Men det er greit. Jeg hører stort sett på musikk når jeg er alene. Enten alene hjemme,
ute på gåtur, i bilen eller på jobb. Sistnevnte er nok det stedet hvor jeg hører mest på musikk for spotify går stort sett hele dagen. En av fordelene med å ha et eget kontor.
Det har selvfølgelig sine ulemper og.

Kontoret er jo ikke akkurat lydtett  så det gjelder å holde volumet nede, men de gangene jeg er her alene på ettermiddagen så spiller jeg for full guffe takket være min første sjef, Sinnataggen (han eksploderte minst en gang om dagen), som etterlot meg to Logitech høytalere og subwoofer da han sluttet. Noen ganger hender det at jeg blir litt for ivrig på volumet selv om jeg ikke er alene på bygget og det her ulempene kommer inn. Sånn som da jeg for noen uker siden mikset på å høre på Ghost B.C. og Misfits. Musikktekster er ikke det første jeg faller for så det hender ofte at jeg ikke er enig i innholdet selv om jeg digger en sang. Det kan faktisk ta ganske mange avlyttinger til før jeg egentlig får med meg hva teksten i det hele tatt er. Men når det gjelder Ghost og Misfits så er jeg så innhørt (er det et ord?) at jeg ikke tenker over at tekstene kan være en smule... brutale. Så jeg tenkte jo ikke over at jeg på jobb, i 7,5 time i strekk , spilte en medley som mest sannsynlig hørtes slik ut for kollegaene mine:

Our father who art in hell
Cursed be the sons and daughters
I killed a baby today
And it doesn't matter much to me as long as it's dead
HAIL SATAN HAIL SATAN
Little Angelfuck, size for everyone
Look in to the endless depths of Satan's eyes
I raped your mother today
It's heaven cumming on her eyes
HAIL SATAN HAIL SATAN

Jadda... Jeg er allerede kjent for å være en skikkelig sur og grinete bitch, og nå tror altså folk at jeg dyrker djevelen og dreper små barn på fritiden selv om ingen har konfrontert meg med dette.
Greia er den at alle kollegaene mine har i ettertid enten sett på meg med frykt i blikket (vanligvis er det mer sånn oppgitt "herregud at du aldri kan være blid" type blikk) eller så er de overraskende blide. Sistnevnte kommer gjelder da de på bygget her som har små barn... Jeg vil selvfølgelig benytte sjansen til å påpeke at jeg verken dyrker djevelen eller dreper små barn (jeg liker ingen av dem og vil helst ikke ha noe med noen av de å gjøre. Barn fordi de er barn og djevelen ble jeg uvenn med som tenåring. Hvis man kan kalle det å selge sjela si som et uvennskap da.).

Så, mye av musikken jeg hører på er ikke alltid forenlig med hva jeg egentlig tenker og føler.
Jeg har en tendens til å forme de slik at sangene passer meg slik jeg selv vil høre dem (som alt annet i livet...), og selv om jeg per i dag har 45 spillelister og pløyer spotify opp og ned så får jeg aldri nok av ny musikk. Noe av det morsomste er å stalke venner og kjente å se hva det er de hører på samt diverse spotifylister. Browse-funksjonen er jo også ganske kul sånn sett, men jeg ofte fundert over hva det er leserne mine hører på! Så hvis du har spotify så legg igjen linken i kommentarfeltet eller følg meg HER. Så kan jeg stalke deg litt.

 



Tiddelibom

"Det snør, det snør... Tiddelibom... Det er så jævlig overraskende at det er det det gjør...Tiddelibom..."

Neida. Jeg er selvfølgelig ikke overrasket. Eller jo. Selvfølgelig blir man overrasket når det så vidt lå et hvitt lag over bakken da jeg gikk til sengs og da jeg våknet i dag morges så det jo ut som jeg var snødd inne. Og ja, jeg vet at vi bor i Norge, jeg vet at vi har snø, jeg vet at det ikke har vært påske ennå og jeg vet at det er typisk med skiftende vær i Norge. Jeg vet alt dette. Men det betyr ikke at snøen blir noe enklere å ha med å gjøre. Jeg har fortsatt vinterdekk på bilen, nogenlunde kjørekunnskaper på vinterføre (selv om jeg i dag hadde litt for høy "fart" i en rundkjøring hvor det kunne ha gått galt...) og har lært meg at den beste måten å unngå fall på is og snø er vagge forover som en forstoppet pingvin. Da burde jo snøfall være en piece of cake, tenker du? Selvfølgelig ikke. For snøen er fortsatt  våt, kald og uberegnelig. Og irriterende. Fordi selv om man klarer å komme seg frem i snøkaoset så finnes det utallige mennesker som ikke klarer dette. Og det er bare idiotisk å ta det for gitt at alle disse menneskene havner i uføret fordi de ikke var forberedt. Det sier i grunn hvor lite disse "jammen, vi bor jo i Norge!" folka egentlig vet om is og snø.

For is og snø er uberegnelig og det er jo nettopp dette som er problemet hver gang snøen faller. Litt sånn som hendelsen jeg hadde i rundkjøringen i dag morges. Jeg hadde litt for høy fart... Til å kjøre i en rundkjøring full av snø. Jeg vet faktisk ikke hvilken fart jeg hadde fordi den var så lav at det var umulig å se utslaget på speedometeret. Hadde jeg kjørt saktere så hadde jeg jo faen ikke kommet meg frem (ellers kjent som "å stå stille"). Og alt gikk fint frem til jeg skulle svinge og bilen fikk en liten sleng. Heldigvis var jeg i rundkjøringen alene ellers så kunne jeg lett ha dultet borti en annen bil. Så hvis det hadde gått galt og noen hadde kommet og peset meg med "du må jo tilpasse kjøringen din etter forholdene" så hadde jeg mest sannsynlig plantet en knyttneve i trynet på vedkommende. For jeg tilpasset meg etter forholdene og det gikk fortsatt galt. Det å tilpasse seg etter forholdene gjør at du minsker sjansen for at noe går galt, men det er ingen garanti for at det faktisk kommer til å gå bra. Feilfritt. Hvis det var tilfellet så hadde ikke ordene "uhell" eller "ulykke" vært i vokabularet vårt, da hadde alt vært enten eller. Rett eller galt. Enten så kjørte du riktig eller så kjørte du galt.

Men selvfølgelig... Det finnes idioter der ute.
Jeg har for eksempel lite sympati med folk som allerede har tatt av vinterdekkene sine. Eller de som gasser på fordi "de har jo så bra bil" med firehjulstrekk, ABS, ESC og gudene vet hva annet. At føreren selv ikke har peiling på vinterføre betyr visst ikke noe så lenge bilen er et geni. Det er selvfølgelig nok av dem. Og så har vi jo en andel sjåfører her til lands som enten er yrkessjåfører fra utlandet eller som nylig har kommet hit, tidligere bosatt blant sand og sol. Det er klart at disse også skaper en del kaos i trafikken, spesielt yrkessjåførene som farter rundt på norske veier uten verken ordentlige dekk eller kjetting. Og ikke minst... En ting som de fleste ser ut til å glemme: Brøytingen. Det er ikke så jævlig lett å komme seg fram der det ikke er brøytet, og så tenker du, "jammen, det må jo være en plan på brøytingen". Selvfølgelig er det en plan på brøytingen og de fleste selskapene som driver med dette er raske til å mobilisere seg, men det hjelper ikke når snøfallet er massivt. Man har jo knapt rukket å brøyte en vei før den må brøytes på nytt. Og hvor mange brøytebiler og tilsvarende sjåfører tror du vi egentlig har her til lands? Og det kan godt hende man har både sjåfører og brøytebiler som fjerner snø 24/7 og gjør veiene fine og kjørbare... Men igjen vil man støte på problemer når det snør kraftig... For en ting er å få vekk snøen...Men hvor tror du egentlig det blir av den? At snøen fordamper så fort den treffer skjæret på brøytebilen? Nei. Det må samles i hauger og enkelte steder, da i storbyene, er det minimalt med plasser hvor snøen kan legges. Så da må den plutselig transporteres vekk, noe som igjen er både ressurskrevende og tidkrevende. Ellers så vil haugene lage kaos i form av manglende parkeringer og fremkomst... Folk som må grave frem bilene sine fra enorme brøytekanter... Mener du virkelig at man bare skal gå bort til disse, klappe de på skulderen og si "men du bor jo i Norge, dette visste du jo?", som om det er helt dagligdags at bilen til folk blir begravd under 5 meter med snø?

Joda, folkens. Vi vet hva som kan falle fra himmelen her i Norge. Vi opplever det rett som det er. Men første dag med MASSIVT snøfall vil alltid (jeg gjentar: ALLTID) føre til kaos. Enkelte steder skal det ikke mer enn EN bil i grøfta til før hele riksveien korkes igjen. Norge består av krunglete, trange veier og til enkelte steder finnes det bare en ferdselsåre. Vi er utrolig sårbare på den måten så det nytter ikke å slenge ut av seg at "dette visste vi jo". Ja, vi vet at snøen kommer. Men det er ikke stort vi får gjort med den før den faktisk faller.

Jensi On Demand

Jeg fikk det slengt rett i trynet under Sauens bursdagsfeiring:
"Nå er det lenge siden du har blogget om meg! Blogg om meg a!
BLOGG OM MEG!"

Ja. Det var selvfølgelig Jensi. Dete eneste mennesket jeg kjenner som vil bli promotert på denne bloggen. Det er jo tidenes dårligste reklame, men for Jensi så er visst all PR god PR. Nå er jo ikke jeg typen som liker å gi folk PR uten grunn, men for to dager siden så vippet Jensi over 30-årene...
Han ble nemlig.... 31.

Takket være dette enorme hoppet i alder så er det nå omtrent umulig å se på Jensi uten å se for seg at han går med både stokk og rullator. Trimmet rullator vel og merke. Gjerne flammelakkert. Og med Godset logo. Jensi er og forblir Jensi uansett hvor gammel han blir. De seneste årene så har han hatt et stødig samboerskap med et oppegående kvinnfolk, fått en nydelig liten datter og blitt en ettertraktet kar på arbeidsmarkedet. Dette er selvfølgelig stikk i strid med hva jeg trodde kom til å skje med den rødhårete skrikehalsen som hver bidige dag på videregående gikk meg på nervene. Det hendte at vi i klassen fantasterte om hvordan det ville være å dope ham ned og stappe ham inn i bøttekottet.
Hvor stille det ville bli.

Det hender at jeg fortsatt drømmer om å dope ned Jensi så han holder kjeft, men i motsetning fra å ha den følelsen hele tiden, så er den nå redusert til de gangene Jensi inntar alkohol. Eller ser på fotball. Sistnevnte er nesten verre. Blandingen har fått forbud mot å entre leiligheten min så lenge jeg er hjemme, men det er bare på grunn av lydnivået. I motsetning til andre fotballfanatikere jeg kjenner (ja, jeg snakker om deg, Veggis...) som må kastet ut på grunn av ordbruken... Jeg trodde aldri jeg skulle si dette, jensi... Men du har jaggu meg blitt litt voksen.

Nesten litt gammel.


Jensi er kjent for å være i overkant engasjert når Godset spiller.
Her mot erkerivalen sin (og mitt favorittlag, selvfølgelig) Rosenborg på Marienlyst. Mener å huske det endte uavgjort. Jensi er fortsatt bitter.
 

GRATULERER MED DAGEN!! (som var.....)

 

Human Exile

Det hender jeg elsker å høre min egen stemme.
Det er ikke så ofte jeg finner noen som gidder å høre, men når det først skjer...
Vel... Da angriper jeg de med ord, uttrykk og tafatte historier. Toppunktet blir bare registert ved at jeg selv ler høyt og ekkelt av min egen humor, min egen punch line. Så høyt at jeg i øyeblikket ikke skjønner hvor skrekkelig det hele er for omgivelsene. Pushy. Pågående. Egoistisk.
I fylla vel og merke.

Jeg snakker ikke stort i det daglige.
Da er det himling med øynene og drepende blikk til de som prøver å starte en samtale. Jeg kan ikke finne ord. Jeg klarer ikke å se mennesker inn i øynene. Det er så lett når man er full.
Å holde fast blikket. For man tror at man er noe, ikke sant. Under alle lagene av alkohol så tror man der og da at man er noe. Noen viktig. En som betyr noe. En som har noe å si.

Men det er ikke slik.

Det er alltid det samme. Det kjedelige. Det ubetydelige.

Man ser det i etterkant.
De flakkende blikkene. Den desperate trangen til å løsrive seg. Starte en ny samtale. Snakke om noe annet. Være et annet sted. Ha et annet nærvær. Noen andre. Alle andre.

 

Mathat

Da jeg gikk på vekta i dag morges kom en følelse jeg lenge har ventet på og som jeg lenge har fryktet: Hat. Hat for mat.
Aller helst vil jeg aldri røre et matfat igjen, men selvfølgelig, glupske og grådige jeg klarer jo ikke å holde de tjukke pølsefingrene mine unna verken mat eller godteri. Senest i går satt jeg å trykket trynet fullt med fløtesaus og sjokolade (ikke samtidig... Det er da grenser på hvor ekkel man skal være.). Det kostet meg 1,5 kg ekstra på kroppen. 1,5 kg jeg ikke har råd til å legge på fettlageret, men som kom takket være et totalt fravær av selvdisiplin. Spiser og sitter. Spiser og sitter. Depper.
The fucking story of my life.

Det er på tide å innse at jeg ikke evner å endre meg.
Det krever intelligens og jeg er rett og slett ikke smart nok.
Sterk nok.

Mindreverdig.

Det er sånn man føler seg.
Når man i en alder av 30 år ikke har oppnådd en dritt bortsett fra å bli feit.

"Be the best version of yourself."

Instagrambildene skriker mot meg.
Treningbilder og matinspo.
Facebook er stappet med smilende bekjentskaper med sommerkroppen 2015 og det eneste jeg vet med sikkerhet er at jeg møter nok en sommer hvor jeg skal sitte inne. Alene. Gjemt.

5. Write down your dream.

5. Write down your dream.

I natt hadde jeg flere drømmer, men ingen av en så spesiell natur at jeg husker de. Og da var de mest sannsynlig gørrkjedelige for jeg har en tendens til å huske de skikkelig kule. I en liten stund.
Det er så kjipt at drømmer forsvinner. Følelsen, opplevelsen...
Jeg har selvfølgelig lært meg noen teknikker for å holde fast ved drømmene. Før irriterte jeg meg ofte over at man ikke kunne fortsette på samme drøm hvis man våknet, og spesielt ikke hvis man måtte opp på do eller drikke noe vann, men de fleste gangene jeg har en kul drøm så klarer jeg å gjenoppta den. Noen ganger fortsetter historien, andre ganger så kan den endre seg. Noen ganger til det bedre.
Andre ganger til det verre.

Og noen drømmer klarer man aldri å glemme.
Som da jeg drømte at det lusket en innbruddstyv rundt huset til pappa med en kniv, men jeg måtte klare meg selv fordi Pappa var i annen etasje uten mulighet for å hjelpe. Uten mulighet for å bevege seg. Jeg har aldri klart å glemme den drømmen siden han en måned senere ble påkjørt og endte opp lam fra livet og ned. Har hatt litt for mange deja vus fra den drømmen der. Alt bortsett fra knvistikkingen. Heldigvis.

En annen drøm jeg heller ikke klarer å glemme er den da jeg skulle tas opp i X-Men og måtte bevise verdigheten min ved å fly rundt inne i et parkeringshus. Jeg klarte ikke å fly. Og så våknet jeg. Dødsskuffa over at jeg ikke fikk vist frem flykunnskapene mine i drømmen... Så jeg sto opp, gikk på do, drakk litt vann, krøp tilbake til senga og antok at en ny drøm ville begynne. Men isteden så fortsatte drømmen akkurat der hvor den slapp, men det mest overraskende var det at jeg faktisk klarte å fly....! Lenge, høyt og ikke minst raskt. Var helt utslitt da jeg våknet den morningen.

Ellers så har jeg et par gjentagende drømmer. De er aldri helt like, men innholdet er stort sett det samme. Enten er jeg på rømmen fra gigantiske insekter (takk til "Starship Troopers"... Hadde aldri noen sånne drømmer før jeg så den filmen..) eller zombier. Dette er noen av de skumleste, men også de kuleste drømmene jeg har siden de er stappet med action og nervepirrende stemning. Siste zombiedrøm jeg hadde endte med at jeg ble bitt i akillisen av en liten zombieinfisert unge og hele gjengen måtte forlate meg i et gammelt hus (litt kult hvordan drømmer lages av ting i ubevisstheten. Akillesscenene er en av de jeg husker best fra den første "Pet Semetary" filmen hvor den lille ungen Gage har blitt gjenopplivet fra de døde og går blodtørstig etter naboen, gjemmer seg under en seng og skjærer over akillisen hans med en kniv.). Det siste jeg husker er at de kjørte fra meg, men langt borte i horisonten så jeg plutselig bilen bråstoppe og at det var en hel del aktiviter inne i bilen. Og så var alt stille. 
Den morningen våknet jeg med en følelse av at alle var døde og at alt håp var ute. Jeg var det eneste mennesket igjen og jeg kunne kjenne zombieviruset bre seg i kroppen. Det var som at jeg kunne kjenne slutten. På alt. Det ble en veldig merkelig dag.


  

4. Write down your thoughts.

4. Write down your thoughts.

Fraskrivelse av ansvar.

Dette er et tema som har tatt opp store deler av tankevirksomheten min de siste årene.
Jeg opplever det hele tiden. Fra familie, venner, kollegaer og ikke minst:
Meg selv.

Det er så fryktelig lett å distansere seg fra et problem. Frasen "snu det andre kinnet til" blir noen ganger brukt på fullstendig feil grunnlag. Noen ganger kan du ikke snu det andre kinnet til. Du må trykke hele trynet ditt ned i problemet, men jeg ser selvfølgelig at det er mye enklerer å plassere halen mellom beina og løpe. Det er kanskje viktig å ha i bakhodet at halen lett kan vikle seg mellom et av beina dine og få deg til å falle hardt og brutalt senere. At det å stikke av ikke er den beste løsningen, men selvfølgelig... Med "gode" unnskyldninger er det alltid lett å løpe av gårde med en "ren" samvittighet.

"Noen må gjøre noe."
Denne tanken slo meg da jeg var ute å spaserte i går i elveparken. Et flott uteområde ved Drammens elva som er godt brukt av beboerne i området. Søndagen var en flott dag med sol og god temperatur. På min to timer lange gåtur passerte jeg godt opp mot et tresifret antall mennesker. Og et firesifret antall søppel. Om ikke femsifret. Jeg merket meg i hvertfall mye søppel langs veien og en hælvetes mye i selve Elveparken. Engangsgriller, engangstallerkener, emballasje og alskens annet dritt. Saker som helt klart hadde sett sin gylne æra og som takk for godt arbeid bare ble slengt på bakken av sin tidligere eier. For en skam!
Og det var da jeg begynte å irritere meg.
Først over den ansvarlige som kastet all dritten på bakken istedenfor å bruke nærmeste søppelbøtte. Og deretter irritert fordi ingen gjorde noe med. Alle bare gled forbi søppelet uten å ofre det så mye som et blikk. Ingen viste vilje til å plukke det opp og dette irriterte meg ennå mer der jeg gikk. Rett forbi. Irritert.

"Noen må gjøre noe."
...Det var tanken som fløt rundt i hodet mitt hele mandagen. Noen.
Det gikk så langt at jeg begynte å fundere over hvem. Kommuneansatte? Gartnerselskaper?
Den vanlige mannen i gata? Den vanlige kvinnen i gata?
Og sakte begynte ting å demre.
Meg?

 Selvfølgelig meg.
For hva er det med oss mennesker som gjør at vi kan sitte å mane opp og ned om hva det er som burde gjøres uten at vi selv gjør noe med det? Hva er det som får oss til å tro at det er alle andre sitt ansvar og ikke vårt? Som søppel i parken. Jeg er selvfølgelig flyforbanna på de som har etterlatt all den dritten nede i Elveparken, og det hadde jo bare vært til pass for dem å rydda det opp... Men kommer det til å skje? Neppe. Halvparten av søpla var jo på god vei til å bli kompost.. Den hadde ligget der lenge.
Ingen ønsket å påta seg oppgaven, og jeg, i likhet med alle andre som går i den parken, irriterte meg veldig over dette (en veldig stor antakelse, men det er vel et faktum at folk ikke liker søppel?
Eller gjør folk det? Er det derfor det er så mye søppel overalt?!?). Deretter ble jeg irirtert på meg selv. For å tenke nøyaktig det samme som alle andre.

Så da var det jo ikke stort annet å gjøre enn å ta på seg sko og hansker, dra med en søppelsekk og ta en rusletur langs Elveparken. Jeg kom ned ved Drammen Camping og måtte gå et lite stykke før det dukket opp noe søppel. Det ligger en del eiendommer nede ved Elveparken i det området, så det var ikke overraskende at disse holdt "sin" del av parken ryddig. Men man skulle ikke gå langt bortenfor før søppelhælvete begynte. Jeg tråkket rett ut i grøfta og plukket med meg det jeg kunne, vandret videre og satte i gang neste aksjon som krevde litt krangling med en busk og plasking i vannkanten.
Klokken var rundt 19:00 og mørket bredte seg over parken, noe som gjorde det vanskelig å skille mellom søppel og stein. Det var vanskelig å se pronto, og dette fikk en ubehagelig konsekvens der jeg plutselig sto med to sprøyter i handa. Jeg fikk panikk og kastet de opp i søppelsekken, men fikk sett nok på de til å registrere at den ene var uten nål og at den andre hadde nål, men den var dekket til med et lokk (sprøytetupp? Sprøytelokk? Jeg aner ikke hva termene for sprøytedeler er. Heldigvis.).

Jeg hadde med andre ord ikke vært i noen umiddelbar fare for å bli stukket av noen nål, men for alt jeg visste så kunne det jo hende jeg sto i en haug av sprøyter og jeg så for meg nålspisser borre seg gjennom de tynne sommerskoene mine og inn i foten. Takket være en veldig livlig fantasi så følte jeg også på dette tidspunktet at føttene mine var gjennomboret av heroinsprøyter, noe som førte til at jeg løp skrikende (ikke mitt stolteste øyeblikk....) opp fra grøfta. Jeg turte ikke å vandre noe mer ut i grøfta etter det og holdt meg til det som lå ved stiene i parken. Og for all del, det var nok av å søppel å ta av der også, men jeg begynte å skjønne hvorfor ikke hvem som helst begynner å grave i grøfta etter søppel når det finnes slike gjenstander liggende rundt. Det var utrolig ekkelt, men det verste var hvor åpenlyst de egentlig lå (i dagslys, vel og merke...). Hvilket som helst barn kunne jo få fatt i disse så ideen om å holde Elveparken ren ble plutselig en tanke viktigere. Men jeg innså at det er ikke bare å plukke opp dritten etter andre. I mitt hode så jeg jo egentlig for meg at det bare var å fjerne noen engangsgriller og litt papir, men realiteten var en helt annen. Sprøyter, toalettpapir med avføring, bind, brukte bind og gudene vet hva annet. Alt var ikke akkurat enkelt å identifisere... Det føltes så surrealistisk at jeg på et tidspunkt begynte å bli redd for at det på toppen av det hele kom til å dukke opp et lik. Søppelplukking i skumringen er creepy greier! Spesielt når man ikke er utrustet godt nok. Neste gang så blir det vernesko, kjeledress og en klype til å plukke opp mesteparten av dritten.


Slik så det ut ved hangout-spot'en vår i Elveparken... SERIØST!?!
Hvem går fra et område sånn? Og det verste var at det også lå to bæreposer slengt rundt sammen med søppelet. Kunne de ikke bare ha puttet all dritten opp i en av posene? FOLK ASS!

#drammen #elveparken #søppel

 

3. Speak to someone new.

3. Speak to someone new.

Teoretisk sett så mener nok denne utfordringen at man skal oppsøke noen nye å snakke med, men jeg måtte ha hele tre samtaler med en trailersjåfør i går da han først ringte for å sjekke om det var noen til stede på jobben, deretter ringte han fordi han hadde kjørt feil og en tredje gang da han var nødt til å ha organisasjonsnummeret vårt. Av de tre samtalene, var det samtale nummer to som førte til et tettere bånd mellom meg og denne trailersjåføren. Undertegnede har nemlig ingen form for logisk sans, kartforståelse eller geografisk kunnskap, så det å ringe meg for veibeskrivelse er nesten litt som å ringe røyketelefonen for å bestille fastfood. Det går bare ikke. Så det ble jo litt løs prat da mellom alle feilkjøringene hans da jeg tydeligvis ikke visste forskjell på høyre og venstre. Heldigvis hadde mannen godt humør, selv om han ble lettere oppgitt da han måtte snu for andre gang. Hyggelig var han og.
Aner ikke hva han heter da. Det fikk jeg aldri med meg.



Jegertvillingene

Jeg må jo selvfølgelig kaste meg inn i denne debatten om disse nordnorske jentene som farter verden rundt på TVNorge og tar livet av dyr for morro skyld. Det er nok litt snevert sagt, men hvis man kan slice halsen på dyr med et stort smil om munnen så antar jeg at man har det litt koselig.
Ikke at jeg skal snakke så mye om selve tvillingene for jeg har ikke sett programmet og jeg ønsker heller ikke å se det. Reklamen var hard nok kost for mitt vedkommende og dessuten er det jo underholdning nok å lese alle kommentarene vedrørende dette programmet og alle de utdaterte holdningene som folk har. Personlig spiser jeg ikke kjøtt og begrenser inntaket av fisk så mye jeg kan, dette til tross for at jeg egentlig ikke tror at mennesker bare skal være planteetere. Uten fisk og kjøtt så hadde nok ikke store deler av menneskeheten overlevd, på lik linje som med at dyr er nødt til å ta livet av hverandre for sin overlevelse. Men... Vi mennesker har med årene tatt oss litt for godt til rette i naturen...

Skogen må vike for utbygging og dyrene kan vi tydeligvis drepe i hopetall siden det er så stor etterspørsel etter kjøtt. Det finnes et behov, noe som det kan tjenes penger på da forkaster man alle moralske og etiske dilemmaer og begynner så å pakke det inn med unnskyldninger som at "mennesker alltid har spist kjøtt" og "dyr føler ikke på samme måte som oss". Det er vel oppe og vedtatt at hvis du sparker en bikkje så piper den, og gjør du det samme med en ku så får du mest sannsynlig et raut tilbake. Det at dyrene merker en slik handling betyr jo nettopp at de kan føle. Forskjellen er jo at vi mennesker har evnen til å sette ord på det. Og i følge noen så er det at vi kan snakke og skrive ensbetydende med at vi har rett til å gjøre hva faen vi vil på planeten, men isteden så burde vi jo bruke dette intellektet vårt til å finne ut hvordan vi alle kan fungere best sammen på planeten. For det evner vi ikke da penger og grådighet er den største drivkraften av dem alle, og vi skaper oss mange fine unnskyldninger og forklaringer for handlingene våre ved å bruke flotte og fascinerende ord og uttrykk.
Vi er på toppen av næringskjeden fordi vi sier det.

"Jammen, vi må jo ha mat!"
Ja, det må du, men du virkelig ha i deg 65 kg kjøtt i året? For det er hva en gjennomsnittelig mann får i seg av kjøtt hvert år, kvinner omtrent 41 kg. Og det er den maten vi får i oss, de fleste av oss er jo i tillegg store syndere når det kommer til å kaste mat. En gjennomsnittelig nordmann kaster 46 kg mat i året. En tredjedel av all mat som blir produsert kastes! Og veldig mye av det som kastes er ikke kjøtt, men frukt og grønt... Så sistnevnte er tydeligvis noe man burde spise mer av og i min utopiske verden så ville noe slikt på sikt også ført til lavere kjøttetterspørsel. 

I etterkant av kjøttkuttet har jeg også blitt mektig provosert over hvor lite mat det finnes uten kjøtt. Omtrent alt av ferdigmat er stappet med dette og flere restauranter mangler et kjøttfritt tilbud.
Du kan godt få både laktosefri og glutenfri mat, men en suppe uten baconbiter er visst jævlig vanskelig å lage. Det er nesten litt skremmende hvor lettvin holdning man har til kjøtt og hvor normalt det egentlig er. Kjøtt burde være noe unikt. Og noe enhver kjøttspiser helst skulle skaffet selv. 
Sånn sett er det mye mer respekt i det å være jeger enn konsument. De fleste handler jo maten sin på butikken og forstår ikke omfanget av masseproduksjonen, men på en annen side så har jakting blitt en sport, ikke noe de fleste gjør fordi man må. Jeg er fortsatt irritert på han fyren som klaget over at han hadde fryseren full av elgkjøtt fordi han hatet smaken, men han elsket jakten...

Så hva er best av å handle på butikken kontra det å drepe dyrene selv?
Jeg vil i allefall tro at sistnevnte gir en større forståelse for hva et liv egentlig er, hva det egentlig er verdt... Men igjen, hjelper det hvis man allerede har skapt en distanse mellom menneske og dyr? Hjelper det hvis man sitter med en overbevisning om at mennesker er så mye mer verdt enn dyrene at vi kan drepe de akkurat når vi vil, uten at det faktisk er et behov for verken pels eller mat?
Hvordan kan enkelte unnskylde dette som en "nødvendighet"?

Fordi vi innbiller oss at det er nødvendig.
Vi innbiller oss at butikkhyllene må være fulle for at vi ikke skal tro at vi sulter. Vi lager oss helt latterlige unnskyldninger for hvorfor det er bra å spise kjøtt hele tiden. Det er en enten-eller diskusjon, mens jeg helst skulle hatt den endret til at kjøttspising er noe som i det minste bør reduseres. Og at folk ikke tar kjøttstykket de handler på butikken for gitt. At det bare "skal være sånn siden vi lever i en sivilisert verden". Unnskyldningene er så forbanna enkle. Og lite gjennomtenkte. Det er det jo faktisk mulig å demonstrere:

"Å spare alle dyrene vil føre til flere ting.
mindre mat til dyrene, dette vil føre til: at dyrene sulter, de overlever ikke vinteren, og dør eller blir drept av rovdyr."
Jaha? Det høres da ut som en helt naturlig prosess. Denne plantene var her i milliarder av år før oss, så jeg tror den klarer å rette seg selv. Hvis ikke så må man jo ta grep. Når det er nødvendig.
Ikke sånn "i tilfelle".

"Jøss du er ikke inteligentog jakte og fiske er en nødvendighet du ikke har fatteevne til og forstå disse jentene her er noe av den likeste ungdommen vi har i norge.så hvis du ikke er sån der gresseter sæ får du holde deg til kebab og burger sjappa med latten din"
En av disse som tror at veggiser bare er byfolk som aldri har vært på en gård eller som er vant til å se en elg i hagen. At de egentlig ikke spiser kjøtt fordi de er livredde for dyr.

"Om jakt er dårlig underholdning på grunn av døde dyr så må jo matprogram være likedan? Hva med bilprogram som forurenser og kjører på veier som ødelegger habitat og naturen?
geez..."
Ja? Det er jo enkelte som har problemer med at det lages diverse kjøttretter på matprogrammer, så det finnes noen som kjemper den kampen og. Men nå snakker vi om jakt som underholdning så det er ingen vits i å dra rare sammenligninger.

 "Du har ikke kjønt det Wenche,det handler om å respektere andre mennesker selv om dem har en innteresse som du ikke har.Dem har ikke bryti noen Norsk lov. Så rull inn barten.He He"
En av de som argumenterer med at man ikke respekterer andre fordi man er uenig i det de driver med. Og hvorfor bry seg når det ikke er ulovlig..? Som om norsk lov ene og alene dekker alle moralske og etiske dilemmaer...
Men tilbake til det med å ikke respektere hverandres meninger... Å bruke den argumentasjonen når noen åpner kjeften er så ufattelig IRRITERENDE. Vedkommene viser jo disrespect sjæl ved å i hele tatt bruke den argumentasjonen. I et offentlig foum. I en av Norges største aviser (disse kommentarene er tatt fra VG). Som om hun ikke har rett til å si sin mening der? Vi har da alle lov til å ytre oss i det offentlige rom!  

"At NOAH eller andre dyrevernfanatikere skal syte over alt uten forståelse for at også de som en del av menneskearten også har tatt del i handlinger som har gjort at dyr må vike for oss får bare leve med huet i jorda."
Nok et menneske som ikke forstår at NOAH snakker på vegne av ALLE dyr.
Derfor "syter" de for enhver minste ting som gjelder dyr. De er deres talerør og har derfor all rett til å legge seg opp i dette. Og ja! Alle mennesker er til en viss grad skyld i enkelte dyrs død, enten direkte eller indirekte, men det er derfor enkelte prøver å redusere dette ved å kutte ut kjøtt eller dyretestede produkter. Det blir en sånn "ja, men vi alle har blod på hendene, så hva er problemet?".
At ingen prøver å tørke det vekk, smart ass. 

2. Give someone a compliment.

2. Give someone a compliment.

Denne var ganske vanskelig siden jeg verken gir eller får komplimenter (henger sammen de der).
Å motta komplimenter er noe dritt fordi jeg antar vedkommende bare sier det for å svære snill.
At de egentlig står å lyver meg rett opp i trynet. Spesielt hvis det gjelder utseende eller
noe som går på personligheten. Eller antatte talenter. Alt, egentlig.
Og ikke uten grunn. Jeg er en sur, irritert, bitter og feit kjerring så hvor i all verden folk får ideen fra om at det å lyve til meg hjelper aner jeg ikke, men siden jeg ikke er en solstråle sjæl så er jeg jo ikke akkurat en racer på å gi andre komplimenter heller. For det første så passer det ikke inn i tiraden av syting og bitching. Og for det andre så høres det fullstendig unaturlig ut idet et kompliment forlater leppene mine. Som om noen holder en pistol til hodet mitt mens jeg sier det. Anstrengt.

Bortsett fra når det gjelder Erico. Men han er liksom så gjennomført god, snill og sympatisk så det er vanskelig å si noe negativt. Så da blir det god del komplimenter på ham i det daglige, men selvfølgelig så stakk han av til Bergen i går og etterlot meg i denne kinkige knipa.
For hvem skal jeg liksom gi komplimenter til nå uten å høres ut som en crazy stalkerbitch?

Heldigvis lever vi i en høyteknologisk verden.
Man trenger jo ikke å stå face to face med folk å fortelle dem at de har fått seg en fin hårfrisyre, søt hund eller en stilig genser. Man kan jo bare gå på det store internettet å skrive noe klisjefylt i kommentarfeltet til en blogger. Eller kanskje sende noen kjente en tekstmelding?

Så jeg gjorde sistnevnte. Til Erico. "DU ER AWESOME" skrev jeg.
Og så fikk jeg et nakenbilde tilbake.

Tror ikke han vil at jeg skal poste bildebeviset.

Men jeg har bevis på at jeg er generelt slem mens han er sånn kosemose søt:



Tror ikke jeg får noe kompliment av Erico for dette innlegget her.

1. Take a photo on your way to work.

1. Take a photo on your way to work.

Vanligvis pleier jeg å kjøre til jobb, og vi alle vet jo at man ikke skal ta bilder (ei selfies, folkens..) samtidig som man kjører bil. Jeg kunne selvfølgelig ha tatt et bilde på vei fra utgangsdøra og
ned til garasjen, men det hadde nok blitt et temmelig kjedelig bilde så derfor har det tatt en stund
å få på plass det første punktet i min nye utfordring.

I dag hadde jeg derimot en noe lengre vei til jobb.

Bilen var nemlig lokalisert på et verksted på Gulskogen hvor den hadde vært igjennom både service og EU-godkjenning (uten anmerkning! Må feires...), så det var ikke bare å gå ut døra og sette seg i bilen for å komme seg til jobb. I dag måtte jeg ta både buss og spasere litt, og da passerte jeg dette flotte kjenningsmerket ved Landfallbrua: 


Vennligst se vekk i fra at jeg er en elendig fotograf og
at bildets fokuspunkt ikke er så mye i fokus som det burde....
Ei synlig...


ROGER ER EN DRITT!

Da jeg flyttet til Drammen i en alder av 17 år var det tagget "Roger er en dritt" på denne veggen,
da i svart og tydeligvis ikke av en med noe særlig cancontrole. Historien bak Roger er ganske vag,
men over årenes løp har det dukket opp litt info om mysteriet Roger, men hvorvidt det er sant eller ikke, det aner jeg ingenting om.

Roger og kameratene hans var visstnok veldig glad i pepper og en dag backstabbet Roger en av kameratene sine i ryggen. Den forsmådde kameraten skal i sinne ha fått tak i en sprayboks og skrevet "Roger er en dritt" på veggen ved Landfallbrua, til Rogers store irritasjon. Til hans store glede ble veggen malt over noen år (?) etter, men da hadde allerede "Roger er en dritt" blitt et kjennemerke for Drammensbeboerne, og det tok bare noen dager før tag'en var tilbake. Roger skal ikke ha blitt så fornøyd over det selv om tag'en var i noe bedre utførelse enn den første, dog feilstavet. Om jeg ikke husker feil så sto det "Rogerer er en dritt" der i et par år før veggen ble malt over på nytt. 
Og uka etter var tag'en tilbake igjen.

Nå... Jeg har ikke fullstendig oversikt over hvor mange ganger "Roger er en dritt" har blitt tagget på den veggen, jeg husker spesifikt den første og deretter den som var feilstavet, men Gulskogen ligger tross alt på feil side av brua så det er ikke ofte jeg er på den kanten. Den har ifølge lokalbefolkningen blitt malt over og tagget på nytt utallige ganger.
Selv om jeg driver med graffiti og ser estetikken i tags, så er jeg ikke spesielt glad i tagging. Det skyldes nok at jeg har måtte bruke noen timer på å male vekk uønsket tagging på maskinutstyr selv, men denne tag'en her... Den liker jeg virkelig. Den har tatt steget fra å være en enkel tag (teknisk sett en desperat utskjelling) til et kjenningsmerke, en gjenganger. Og det er jo litt kult da.
Roger er visst uenig.

#drammen #gulskogen #tagging

No wonder I am fat and lonely...

...when this is my main interest....










#thesimpsons #tappedout

UTFORDRING #19

100 day challenge

1. Take a photo on your way to work.

2. Give someone a compliment.

3. Speak to someone new.

4. Write down your thoughts.

5. Write down your dream.

6. Write something while you're drunk.

7. Give a TV-show review.

8. Listen to a new song.

9. Do something that makes you catch your breath.

10. Give a movie review.

11. Be totally honest for a day. Speak your mind. Tell us how that went...

12. Draw or paint a picture.

13. Learn something new.

14. Teach others something new.

15. What is your worst habit?

16. Drink eight glasses of water.

17. Do yoga.

18. Ditch the news and instead seek out an interesting article to read.

19. Cook or bake something new.

20. Spend five minutes in the mirror telling yourself something positive.

21.Write down one thing that made you really laugh hard.

22. Go for a 15 minute run.

23. Do 50 sit-ups.

24. Write a handwritten letter or send a postcard to an old friends.

25. Dance!

26. Cycle to work.

27. Write down a positive.

28. Write down what you are greatful for.

29. How was your sleep?

30. What have you always wanted to do but never had the guts to do?

31. Your favorite joke.

32. Create something.

33. Drink green tea (high in antioxidants). How did it taste?

34. Who is the last person you bitched at?

35. Write a book review.

36. How do you spend your money?

37. Wake up at 6am and meditate before work.

38. What is the worst job you could ever have?

39. Face a fear.

40. Try to love yourself.

41. Do a trick.

42. Go to the movies.

43. Take a picture of your food.

44. Wear a new outfit.

45. Plant a flower.

46. Do the plank.

47. Try a new interesting hobby.

48. Visit your grandparents.

49. Tell someone you love them.

50. Text, write, message people you care about and tell them why they're important to you.

51. Try to draw the human face.

52. Make a graffitit sketch.

53. Try an instrument.

54. Bring your own lunch to work.

55. Be the Yes man for a day.

56. Smoking habits.

57. Make postcards.

58. Make an collage.

59. Look in to an unknown religion or philosophy.

60. Read about a period of history.

61. Pick an art movement that inspires you.

62. Do one thing that makes you feel inspired.

63. Visit a temple or a church.

64. Clean your house.

65. Learn a new word.

66. Languageskills.

67. Go for a walk.

68. Go to the gym.

69. Go on a date with yourself or partner.

70. Make an item of jewelry.

71. Go out for coffee.

72. Write down your dream again.

73. STay away from social media for one day.

74. Make a vegetarian dinner.

75. Eat something you've never tried before.

76. Do an act of kindness.

77. Go without talking for a day.

78. Visit a new website.

79. Favourite web-sites.

80. Donate a bit of money to charity.

81. Read a chapter of a book and describe it.

82. Read something from the Bible. Describe it.

83. Research a Hindu God.

84. Make a comic strip.

85. Ditch your car for a day.

86. Be positive.

87. Try out polyphasic sleep (sleeping multiple times within 24 hours).

88. Make up your own charity.

89. Go on a bike ride and see how far you get .

90. Make a raw food meal.

91. Do a brain training puzzle like sudoku, crosswords or anything on lumosity.

92. Feel beautiful in your own.

93. Create a bucket list of 30 things you hvae to do before you die.

94. Write down something you love about your partner.

95. Read a poem.

96. Write a poem.

97. Dance again.

98. What do you want to save up money for?

99. Try to sell an item.

100. Describe this challenge.

 



Uhørt

Det var fredag. Og det var lønningsdag.
En perfekt unnskyldning for å unne seg noe ekstra (sånn for ordens skyld... Jeg finner en grunn til det hver dag) og på fredagens plan sto nysmurt horn fra bakeren og en iskald Coca-Cola.
Førstnevnte gikk fint i boks. Den andre, en boks som enkelt burde gå i boks, stagnerte fullstendig.
På den lokale Rimi'en hadde de nemlig ikke Coca-Cola bokser. Jeg, som prøver å være av typen
"vi kan ikke forvente å ha alt av matvarer tilgjengelig i butikkhyllene", tok det hardt, men jeg aksepterte det. Heldigvis satt det en butikkansatt og stappet inn varer i kjøleskapet ved siden av og han spurte meg hva jeg så etter. Svarte selvfølgelig at jeg lette etter den berømmelige Coca-Colaen og fyren henviste meg til et skap fullt av... VANILJE COLA. "Jammen, det er jo vanilje Cola." Sutret jeg.
"Det er det vi har." Svarte unggutten, nonchalant, som om det produktet jeg spurte etter overhode samsvarte med det han tilbød meg. Coca-Cola kan da faen ikke sammenlignes med Vanilje Cola?!
Det er som å tilby noen en øl og så servere de en Farris. De to tingene har INGENTING med hverandre å gjøre. Først ble jeg litt satt ut over cola-mangelen og deretter ble jeg skikkelig fornærmet over å ha blitt tilbudt vanilje-cola. Og siden dette var ganske tidlig på morgenen så var jeg fortsatt relativt morgengretten så det endte selvfølgelig med at jeg stormet ut av butikken med armende veivende over hodet mens jeg skrek mot Erico som sto på utsiden "DE TILBØD MEG VANILJE COLA!".
I slike tilfeller vet heldigvis Erico at det er best å holde kjeft, det eneste som kom ut av munnen hans var et tilbud om å kjøre innom en annen butikk for å kjøpe cola der. Det lettet litt på humøret,
men jeg takket pent nei. Det var da grenser på hvor mye tid jeg skulle legge i en colaboks.
Men i ettertid ser jeg at det kanskje hadde vært litt lurt.

For det er nesten en uke siden det ubehagelige sammenstøtet og jeg er fortsatt bitter.
Så det har tydeligvis tatt opp en del hjernekapasitet.

Damn you Vanilla Coke!



#cocacola #vanillacoke

30. A friend.

30. A Friend.

Lord ForShow

Anbefaler alle å lese bloggen hans: ForShow: The World.

Det vil dessverre aldri komme noen nye oppdateringer...
Du er savnet, mann.


 

The Chocolate Brews

Som nevnt i et tidligere innlegg så har jeg ikke vært spesielt selektiv når det gjelder mottak venneforespørsler. Dette gjelder også på facebook. Fjesboka er jo til en viss grad mye mer personlig så jeg har ikke en hel masse ukjente folk der, men jeg har stort sett sagt ja til alle de som jeg har møtt på livets landevei.  Det angrer jeg selvfølgelig sterkt på enkelte ganger.

I etterkant av helgas uroer i København hvor dokumentarfilmskaperen Finn Nørgaard ble skutt under et debattmøte, samtlige politifolk ble skadet og dagen derpå gikk den samme gjerningsmannen til verks igjen og skjøt mot en synagoge i Krystalgade. En 37 år gammel jødisk mann mistet livet.
På dette tidspunktet var jeg ikke særlig inneforstått med hva situsjonen gikk ut på.
Jeg var hos besteforeldrene mine og vi fikk selvfølgelig de sedvanlige nyhetsoppdateringene mellom hopprenne og slalåmkjøring. Verden gikk sin gang for mitt vedkommende.

Mandag morgen derimot var jeg plassert bak kontorpulten med en kaffekopp i hånda og jeg begynte å pløye meg gjennom avisartiklene som omhandlet denne saken.
Hvorfor det skjedde, hvem var egentlig målet og hvem var han idioten som skjøt?
Det ble etter en stund avklart at det var en mann med et dypt og personlig hat for jøder som hadde gjort denne ugjerningen, og i den forbindelse leste jeg Suszanne Aabels kronikk "Sjokket vi ventet på". Sjokkert leste jeg om en frykt jeg ikke kunne kjenne meg igjen i. Og det var tydelig at flere bekjente på face gjorde det samme. For dem så var dette hatet helt fjernt og uvirkelig. Og absolutt ikke noe vi i Norge ville komme til å oppleve. Hvem bryr seg om jødene liksom? De har jo fått være i fred siden andre verdenskrig. Begynte de å bli litt oppmerksomhetssyke siden de satte hele det jødiske samfunnet i sentrum for denne terroren? Det var jo bare en gal mann med en personlig mening som tok handling. Det betyr jo ikke at antall angrep mot jøder vil eskalere. For et hysteri!

...
Det mest irriterende med slike uttalelser og diskusjoner er at de først og fremst gjøres av folk som ikke er jøder og som tydeligvis heller ikke kjenner noen. Men sånn for ordens skyld: Jeg kjenner heller ikke, så vidt jeg vet, noen som er jødiske. Men hvorvidt man kjenner noen personlig er i grunn helt uvesentlig. Det som derimot er svært vesentlig er at jøder fortsatt blir sett ned på i samfunnet og at det flere steder oppleves ubehagelig av de som ER jøder. At jeg, en helt vanlig, hvit, norsk "kvinne" ikke har opplevd jødehat er jo ikke spesielt merkelig siden jeg ikke er jødisk. Hvordan kan jeg bli støtt av noe som ikke angår meg personlig? Men på en annen side, hvordan i pokker kan andre folk bagatellisere dette?

Senest i går måtte jeg på nytt facepalme meg selv mens jeg satt på facebook (dette begynner å bli en irriterende uvane. I så stor grad at jeg begynner å få kul i panna.). Da gjaldt det hele "negerbolle"-debatten. Hvorfor kan ikke vi si negerbolle når det er greit å si hvitløk? Bare det å måtte gjenta den setningen fikk meg til å facepalme meg selv igjen og nå tror kollegaen min på den andre siden av kontoret her at jeg må være gal. Jeg blir bare så jævlig frustrert! Det er da faen ikke opp til oss å bli fornærmet over at andre blir fornærmet! 

Jeg har opplevd at enkelte drar opp rasekortet litt for fort.
En gang klikket en afrikansk kar inne på NAV fordi hun i skranken sa han ikke kunne søke før han hadde et personnummer (tror jeg. Noe manglet han hvertfall). Det førte til at mannen begynte å skrike (på engelsk) at dama i skranken var en rasist. Det var langt i fra sannheten. Så jada, de finnes! Og så?
For det er dessverre den typiske unnskyldningen crackers kommer med når negerbolle-debatten raser. At "de" blir så fort fornærmet over helt trivielle ting.Trivielle faktisk. Som om den afrikanske historien er en forbanna solskinnshistorie. Som at den hvite mannen egentlig gjorde det beste de kunne for afrikanerne under apartheid. Som at all stigmatiseringen og rasediskrimineringen de opplever (nåtid folkens!) på bakgrunn av hudfarge skal defineres av "oss". Fordi hvis ikke vi blir fornærmet av å kalle det negerbolle, hvordan kan da de bli fornærmet? Og konklusjonen på hele debatten:
De burde ta seg en negerbolle!

Responsen var "haha" og "godt sagt".
Sannheten er jo at det var det mest selvmotsigende svaret de kunne kommet med.
Det at man alene bruker "negerbolle" i den sammenhengen viser at det ikke er noe i veien for at negerbolle, en helt vanlig bolle med sjokolade og krem, plutselig blir et negativt ladet ord.
Og det er akkurat DET som er hele problemet!

 

 

29. Soft.

29. Soft.

Soft kitty, warm kitty.
Little ball of fur.
Happy kitty, sleepy kitty.
purr, purr, purr.

Shocking Error

Det tok litt av med statistikken forrige uke takket være raseriet mitt mot en av tidenes mest irriterende utgivelser. Det førte til et par kommentarer, kjedelig lite debatt, men ellers var det relativt stille.
Fikk litt sjokk da jeg logget meg inn i går og så dette:

509 venneforespørsler?!
Fantes det virkelig sååå mange Fifty Shades-haters?

Neida.

Det var selvfølgelig en teknisk glipp fra blogg.no.
Jeg hadde ikke 509 forespørsler. Antallet er den totale summen av folk på vennelista.
509 stykker.

Jeg aner egentlig ikke helt hvor de kom fra. De 509.
Eller hvor relevante de er for meg, jeg takker i grunn ja til det meste.
På internett.

Lord ForShow

<3

Hvis vi alle var like...

...så er vi alle enige om at verden hadde blitt dødskjedelig.
Det er da ingen som vil at alle skal være like på absolutt alle områder, men det er da heller ikke det man ønsker hver gang man retter en samfunnskritisk pekefinger på det som tas opp i media. Man blir litt oppgitt når folk drar opp den "vi er forskjellige, get over it" som om det ikke er noen vits i å diskutere. Jeg diskuterer da ikke bare for å spy ut mine egne meninger og holdninger, jeg har jo i like stor grad fått endret mine egne synspunkter i dialog med andre. Det går da begge veier.

I det siste har jeg havnet borti x-antall diskusjoner om "Fifty Shades of Grey" og småjenters dyre designvesker. I begge tilfeller får man høre at folk liker forskjellige ting. End of discussion.
"For hvis vi alle er like så blir det så kjedelig". Ja, det blir jo fryktelig morosmt hvis vi sitter stille og bare snakker om det vi er enige om. At man bare sitter å snakker med likesinnede. Eller bare tar opp de mest livsviktige og politiske temaene, men selv der er jo folk forskjellige. Man burde kanskje bare konkludere med å "agree to disagree" hver gang man er uenige. "Folk er forskjellige, GET OVER IT."
Da hadde vi fått løst mange problemer da. Trallalalaalaaaaa.

 Det skal ikke være noe i veien for å snakke og uttrykke hva man mener, uavhengig om det er positivt eller negativt. For her er det også viktig å huske på at vi alle er forskjellige og at vi alle har forskjellige fanesaker. Jeg blir ofte stemplet som en "rødstrømpe" og "typisk dyreverner" fordi jeg ikke trives med det seksuelle presset mange kvinner opplever eller at man tester sminke på dyr og slakter de i hopetall for å få butikkhyllene til å se lekre ut. Og dette kun fordi jeg sier MIN mening og hva JEG velger å gjøre. Jeg hyller nok meg selv opp i skyene nå. Blogginnleggene kan være ganske så harde og direkte,
men i kommentarfeltet forholder jeg meg i stor grad mye mer sakelig og ikke minst blidere. Herregud. Jeg bruker til og med smileys (eller er jeg helt på jordet nå? Tar i mot alle kommentarer om dette med stor takk. Og en smiley.). Men det er kanskje bare jeg som syns at det å uttrykke seg via et innlegg er annerledes enn når man diskuterer direkte med noen. Jeg har ikke noe problem med å skrive i et innlegg at jeg irriterer meg så mye over enkelte typer mennesker at jeg vil slå de i hodet med en slegge. Men hvis jeg havner i en direkte diskusjon med noen av "disse" så vil jeg da for faen ikke true med å slå vedkommende i hodet (bortsett fra hvis jeg diskuterer med Jensi. Men til gjengjeld så slår jeg faktisk han i hodet og.).

Alt kan diskuteres så lenge det holder seg sakelig, men for meg så er det irriterende når en diskusjon avsluttes med at "vi alle er forskjellige". No shit, Sherlock. Vi visste allerede det. Nå skal vi diskutere for og imot i denne saken og hvis man ikke finner den interessant så kan man velge å fjerne seg fra hele debatten. Og la oss som syns det er interessant å diskutere gjøre nettopp dette.

Det er veldig lett å si "herregud, for noe tull du henger deg opp i" når man selv ikke interesserer
seg for saken. Litt satt ut blir man. Aha, så du tenker bare på de viktige tingene i livet du da?
De viktige tingene for deg? Du skriker om at vi alle er så forskjellige, men strengt tatt så syns du ikke folk skal tenke på de tingene som du ikke tenker på. De trenger jo ikke å diskutere eller prate fordi temaet ikke er så viktig for deg, fordi det er jo bare så banalt.
Og du har for all del lov til å føle og mene at temaet ikke er interessant, men du respekterer faktisk ikke at folk er forskjellige og at andre har et behov for å utdype situasjonen mer.
De finner temaet interessant så da kan du stikke av gårde og finne på noe helt annet.

28. On The Shelf.

 

28. On The Shelf.

 



#asoiaf

Fifty Shades of Pure Fucking Shit

Jeg har ikke lest alle bøkene, prøvde meg litt på den første, men det tok ikke langt tid før jeg måtte legge fra meg hele boka i vemmelse og avsky. Fy faen for noe pompøst piss. Mishandling og stalking kamuflert som sexy BDSM (Bondage and Discipline, Dominance and Submission, Sadism and Masochism), og det ene dumme kvinnfolket etter det andre har trøkket boka til sitt hjerte og en dildo opp i musa mens de har fantasert om den kjekke og "bestemte" Christian Grey.
For bokas tilhengere er nemlig Christian Grey bare en bestemt mann som liker BDSM. Han vet hva han vil og han vet hvordan han skal få det. Og han er jo så fantastisk der han stalker henne ned med blomster, gaver og reiser verden rundt. Hva gjør det om hun da må ta i mot litt piskeslag eller bli voldtatt fra tid til annen når mannen er så kjekk, så sexy og bare såååååå rik?

At forfatteren klarte å lire ut av seg tre bøker om et dumt nek og stalkeren hennes er en ting,
det er en helt legitim våt drøm å ha. Noen ønsker jo å bli brukt og forført mot ens egen vilje.
At derimot av 50% av verdens befolkning av damer blir våt mellom beina av akkurat det samme er for meg langt mer bekymringsverdig enn at noen fant på å skrive det. Og jeg blir ennå mer forbanna over at det syke forholdet mellom Grey og Neket (husker ikke hva hun heter, så vi kaller henne bare Neket heretter) blir klassifisert som BDSM. Det er ikke BDSM, det er sadisme på høyt nivå for etter å ha bladd meg frem og tilbake i boka viser det seg jo at Neket (som jeg nå googlet meg frem til at var Anastasia. Mente å huske at Neket hadde et idiotisk Disney-navn som fikk hele storyen til å bare virke ennå teitere. Men nå må vi ikke glemme at denne boken er basert på Twilight-bøkene så hele grunnlaget er jo bare...teit.) gjentatte ganger ikke vil ha noe med ham å gjøre. Hun vil vekk. Bort.
Og han skremmer vannet av henne.

Enda så er det helt greit at han stalker henne og truer henne til å ha sex (unnskyld Fifty-fans, i deres øyne må det jo være forføre) mot hennes egen vilje for han gjør jo det siden han er så sinnsykt kåt på henne. Hvem vil ikke at en mann skal være så kåt på en at han går ut av sitt gode skinn?
At han går så langt som å skjenke deg dritings mens han høvler over deg, for å etterpå unnskylde det med at det var nødvendig så du ikke skulle trenge å tenke for mye på situasjonen. For det er jo helst det vi kvinner vil, ikke sant? Bli pult i søvne eller utslått på piller eller dop så vi slipper å forholde oss til hele sexen på den riktige måten. Slik som horer gjør når de må pule stygge og illuktende menn for å få noen usle kroner til livets opphold. Ja, akkurat sånn vil vi ha det.

Jeg kan jo forstå fascinasjonen, det er i grunn ikke problemet.
Jeg skjønner at det er pirrende og spennende, men jeg savner faktisk at flere skriker ut at Christian Grey er et forbanna rasshøl. Han er ikke en dominant BDSM, han er jo en jævla sadist som ønsker å ha en slave. Og jo mer ettergivende og underdanig hun er, jo mer forelsket og menneskelig blir idioten.
Så hvis du lar typen din banke deg nok så vil han innse hvilken praktfull diamant du er til slutt samtidig som du vil digge å ta i mot slag etter slag. Stockholm syndrome, much?

For det er ikke bare i senga at Christian Grey har full kontroll over Neket, han er like opptatt av å styre hele hverdagen og livet hennes, og slik oppførsel går langt forbi BDSM. Men verre er, Neket har jo ikke så mye som et eneste snev av ryggrad og lar den rike jævelen tråkke over henne som en jævla dørmatte mens hans hvisker søte ord inn i ørene hennes, spanker baken hennes og drømmer om å fiste rævhullet hennes (får han gjort det forresten? Jeg har jo tross alt ikke orket å lese alt...). Og Neket sitter på siden og blunker søtt som den uskyldige og viljeløse fitta hu er. Herregud. Christian Grey og Anastacia Steele (serr, det er liksom hele navnet hennes. Bare det alene får meg til å kaste opp litt.) er jo, når jeg tenker meg skikkelig godt om, egentlig et jævla godt par.

Neida, jeg skal ikke irritere Fifty-fansen for mye, jeg skjønner at denne boka får dere til å spyle ut orgasmer i fleng akkurat som det Neket får hver gang Grey overtaler henne til å ha sex (og jeg må bare spørre..... Hvor mange jomfruer finnes det som aldri har fingret seg selv, men som klarer å få TO orgasmer under deres FØRSTE samleie bare i løpet av noen MINUTTER?! Noen?! Ingen? Ok... Måtte bare sjekke...), men jeg kan bare ikke forstå den massive interessen. Jeg kan ikke forstå butikker som lager "Fifty Shades of Grey" undertøyskolleksjoner, eller at de selger FSOG-spankingutstyr på det lokale kondomeriet som om det er den boken man burde se opp til hvis man ønsker å utforske litt spanky-panky. Men for all del, selv om Grey har EQ som en snegle og Neket har en IQ som en rotte, så skal man i hvertfall hylle bøker som klarer å sette ting som er litt utenfor normalen på agendaen.
For det er ikke noe i veien med å tenne på smerte og utføre seksuelle handlinger knyttet opp mot dette. Så lenge partneren din er enig, selvfølgelig.


En av favorittplatene mine fra et av verdens beste band, NOFX.
Vil du se BDSM så hadde jeg googlet Fat Mike (NOFX vokalisten)
og Soma Snakeoil (dama hans) sin film "Rubber Bordello".
Eller.... Den er kanskje ikke det beste å begynne med...

27. Bathroom.

27. Bathroom.

Lenge hadde jeg et anstrengt forhold til baderom.
Da vi kjøpte leiligheten i 2011 ønsket vi å pusse opp badet som tydeligvis ikke hadde blitt redekorert siden blokka ble satt opp på 60-tallet, men det viste seg (etter at Jensi og Erico hadde gått løs på badet med slegge og brekkjern) at borettslaget skulle stå for oppussingen av alle baderommene. Og det var visst på planen ganske snart også.

Det er tydelig at folk legger mye forskjellig i hva som er "snart".
For mitt vedkommende er "snart" gjerne om et minutt, knapt en time,
men i borettslagets øyne så var visst "snart" nærmere 3 år.
Det var først i september 2014 at baderommet var ferdig og klart til bruk, da etter en måned med hælvete uten vann, bruk av nasty reservetoaletter (og dusj) i kjelleren og x-antall ubehagelige situasjoner med arbeiderne ute i entreen vår. Aner ikke hvor mange ganger jeg skremte vettet av de stakkars ungguttene der jeg kom vraltende ut av soverommet med håret til alle kanter og morratryne (ligner veldig på Kin Jong-Un når jeg er trøtt), men det skal sies at jeg skvatt like mye sjæl hver gang jeg møtte en av de ukjente fyrene ute i gangen. På de litt mer fyllesyke dagene var det mer sånn "å nei.. hva faen skjedde i går egentlig" før hjernen fikk våknet ordentlig. Det var litt underlig å la ukjente folk gå inn og ut av leiligheten hele tiden, men man venner seg utrolig nok til det meste.
Og vi hadde jo en gulrot å se frem til: Et nytt og funksjonelt bad.
Jeg har aldri vært så lykkelig som den dagen jeg slapp mitt fornødne ned i den dassen. MIN dass. Ny dass. Og en forholdsvis enkel en å holde ren i motsetning til den vi hadde før som besto av så mange kriker og kroker at mans skulle tro dassen var bygget som en labyrint. Jeg foretrekker så enkle flater og møbler som mulig for rengjøring, selv om det er en aktivitet jeg utøver svært sjelden.

 



 Det er ikke det største badet, men vi er fornøyde. I tillegg har vi også dyttet inn en tørketrommel oppå vaskemaskinen, så da ble det raskt litt trangere der inne, men det er verdt det. Klesvaskingen går mye raskere (ikke at jeg burde klage for det er stort sett Erico som vasker klærne våre) og man slipper å henge sengtøy over alt av møbler for å få det tørt. Beste investeringen vi har gjort på lenge.  

 

26. Where You Shop.

26. Where You Shop.


Yes! You are exactly what I have been looking for!

Handler omtrent alt av kosmetikk og hudprodukter hos Lush.
Har vanskeligheter med å beskrive hvor fornøyd jeg er over disse produktene.
Velduftende, effektive og naturlige.  Og cruelty free!
Anbefales på det sterkeste!

Så vidt jeg vet holder butikkene til i Oslo, Bergen og Trondheim. Selv har jeg aldri hatt gleden av å være inne i en Lush butikk, jeg handler alt på nettet, de har en utrolig fin og enkel nettbutikk.
Og så får man alltid med en ekstra liten gave i pakken.
Det er stas!

#crueltyfree #lush #vegan #handmade #cosmetics

25. Something Cute.

25. Something Cute.

 


Odins!

#bullterrier

Gullkorn Part 8


zena: Hvis jeg kler meg naken nå, hva skjer da?
Erico: Du kan bytte TV-kanal.

Under en diskusjon på jobben hvor jeg påpeker ovenfor kollegaen
min at han hele tiden må bestikkes for å gjøre jobben sin:
Gunders: Vi er alle prostituerte i livets store bordell.

 


På jakt etter smisk:


Ekte kjærlighet:




Creepy venner:

 

 






24. On Your Mind.

24. On Your Mind.



Life Procrastination & The Never-Ending End.

 

Super Bowl XLIX

00:30 i natt var det klart for den 49ende Super Bowl finalen i Arizona på University of Phoenix Stadium mellom det regjerende Super Bowl mesterne Seattle Seahawks og Boston-laget New England Patriots. Det er et av de største sportsbegivenhetene i USA, men arrangementet er like viktig for både reklame og musikkindustrien. Et 30-sekunders reklameinnslag under Super Bowl pausene koster nærmere 35 millioner norske kroner, og med tanke på alle de forbanna reklamene som kommer hele tiden under sendingen så er det big bucks for arrangørene (bare utrolig synd at vi i Norge ikke får gleden av å se de samtidig...). Musikkindustrien får sine høydepunkt på starten av showet og under pausen. Før kampstart i år var det soulsangeren John Legend som tok for seg "America the Beautiful" mens nasjonalsangen "The Star-Spangeled Banner" ble sunget av Idina Menzel. Få nordmenn vet hvem hun er, men hvis jeg sier "Frozen" og "Let It Go" så skjønner plutselig de fleste hvorfor hun ble beæret med å synge nasjonalsangen. Dama kan jo virkelig legge an de høye tonene og jubelen sto i taket etterpå. Trenger jeg å nevne at jeg syntes det var fryktelig kjedelig? Men jeg hadde jo allerede bestemt meg for å ikke like det da, for jeg skjønner ikke, under noen omstendigheter, hva det er som er så forbannet spesielt med låta "Let It Go" (og nei, jeg har ikke sett "Frozen"....).

Pauseshowet hadde jeg bittelitt mer sansen for, bortsett fra at det var hypet litt for mye opp etter min mening. De var allerede bestemt at Katy Perry og Lenny Kravitz skulle opptre, men Perry har også den siste tiden hintet om at det ville dukke opp en overraskelsesgjest under showet.
Pauseshowet startet med at Katy Perry kom ut på en gigantisk løve mens hun sang "Roar" før sceneshowet skred over til "Dark Horse", det var tydelig at det var en Katy Perry-medley på gang, og stakkaren Lenny Kravitz fikk to smålige minutter i kameralinsa mens han rocket og sang med på "I Kissed a Girl" før fokuset igjen havnet på Perry som showet videre med hennes egne hits som "Teenage Dream" og "California Gurls". Sistnevnte skremte vannet av meg. Hun hadde mennesker forkledd som haier på scenen! Mennesker i dyrekostymer er noe av det skumleste som finnes, og når man attpåtil har kledd seg ut som et av de mest fryktinngytende dyrene på planeten så er det ikke rart man blir livredd. Bare se her:


Foto: Reuters/Brian Snyder

WTF!?
Og folk klager over den sørgelige forsikringsreklamen som ble sendt i pausen?
Dette her er jo ren skremselspropganada! Ikke bare var det mennesker utkledd som haier,
men på toppen av det hele så DANSET de også. Supercreepy!
Jeg måtte bare se vekk fra hele skjermen og håpet at Katy Perrys store overraskelsesgjest skulle innta scenen isteden, og det tok ikke lange tiden før jeg hørte noen velkjente toner før det ble skreket "Missy Elliott" over speakeranlegget. Og for all del, dama fremførte to av mine favorittlåter (av henne) akkompagnert av fete moves, men egentlig var jeg ganske skuffa. Jeg hadde vel sett for meg noen....Kulere. Og mer Lenny. Det skulle vært mye mer Lenny.

Jeg hadde også litt problemer med Super Bowl logoen som hele tiden flashet mellom scenene...


Er det bare jeg som ser et skinnende pikkhode her?
Amerikansk TV er jo så stappet med reklamer og logoer at denne dukket opp rett som det var,
men bare i knappe sekundet. Allikevel så var det sekundet nok til at jeg følte meg dickslapped hver gang det var over.

Men same fuck, verken reklame, logo eller musikk var hovedårsaken til hvorfor vi så på sendingen.
Man tenker jo at det bare er en gjeng brutale bøller som banker opp hverandre uten grunn, men amerikansk fotball gir litt mening når man begynner å skjønne selve spillet.
Også er det jo litt fascinerende å se på at de gir hverandre så mye juling...

Fjorårets kamp mellom Seattle Seahawks og Denver Broncos var en enorm skuffelse. Seahawks eide kampen fra første avspark så det var igrunn ikke noe særlig spill å se. Det ble ren overkjøring fra Seahawks sin side og Broncos spillerne lå spredd på banen som slaktede hester.
Kampen i går derimot var av det fryktelig spennende slaget. Det var jevnt hele veien, men som kommentatorene sa hele tiden før (og under) kampen; "in football anything can happen".
Og underlige ting hendte.

Seattle Seahawks overrasket ved å sette en helt ny spiller på banen som wide receiver. Vel, han var ikke akkurat ny på laget, men mannen, Chris Matthews, hadde faktisk ikke så mye som et eneste mottak i NFL-sammenheng, så det var få som skjønte hvorfor de turte å satse på han i selveste Super Bowl, men mannen gjorde et fantastisk mottak som førte til Seahawks sin første touchdown. Etter det tok Patriots over og de økte raskt ledelsen til 14-7 med to tette touchdowns etter hverandre og tilhørende PATs. Men på slutten av første omgang fikk Matthews til nok et langt mottak som førte til Seahawks andre touchdown og PAT for kvelden. Stillingen sto da 14-14 til pause.

Da kampen var i gang igjen tok Seahawks igjen ledelsen og det var mye skuling på Patriots wonderchild av en quarterback, Tom Brady, som visstnok gjorde noen grove feil i forkant av Seahawks økende poengscore. Jeg skulle gjerne vært mer detaljert, men på dette tidspunktet så begynte drøm og virkelighet å gli inn i hverandre (eller var Ronald McDonald ute på banen...?!). Øynene begynte å gli igjen og hver gang jeg åpnet opp var situasjonen på TV'en noe helt annet. På et tidpsunkt hadde Patriots tatt igjen Seahawks før jeg igjen duppet av og våknet bare med noen minutter igjen av kampen. Seahawks ledet 24-21 og jeg trodde egentlig seieren var på vei til vestkysten, og her kommer jeg da til kampens mest irriterende tidpsunkt... Med bare minutter igjen av Super Bowl finalen så SOVNET jeg faen meg IGJEN og gikk glipp av de dramatiske sluttminuttene som førte til slåsskamp på banen og seier til New England Patriots! Herregud, det hadde vært noe å fått med seg live... Men nei da.

Neste år så tar jeg meg faen meg fri hele mandagen etter Super Bowl, skal sove helt frem til avspark og sitte som et tent, jævla lys under hele kampen. Jeg skal faen meg også sitte å se timesvis av "før kampen" preik som kan være møkka kjedelig, men neste år så skal jeg faen ikke gå glipp av en dritt. Skal ikke se bort i fra at jeg skaffer meg et abonnement på amerikansk TV så jeg kan få med meg alle reklamene. Det kan også hende at jeg begynner å kikke litt på de ulike NFL kampene og lagene lenge før det er avgjort hvem det er som egentlig havner i Super Bowl finalen...

I mellomtiden så er det jo bare å gratulere New England Patriots med velfortjent seier!



Les mer i arkivet » April 2015 » Mars 2015 » Februar 2015
zena zuza

zena zuza

30, Drammen

En treg sjel som tusler langs livets landevei uten noen spesiell destinasjon i tankene. Alt jeg gjør er tilfeldig. Spammere vil få ubehagelige tilbakemeldinger. leser dette tullet her akkurat nå.

bloglovin

Kategorier

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits